Undrenes tid er ikke forbi

Plutselig er jeg tilbake i Oslo, og jeg kom hit rett fra Gjendesheim! Det må bety at jeg faktisk har gått hele Jotunheimstien. Nå skal jeg bare kjøpe meg en ny PC så jeg kan få jobbet med bildene, så vil det vise seg om det faktisk er riktig eller ei. Kan ikke si at jeg husker alt fra turen like klart. Det var nemlig tretti grader denne uka både i skogen og på fjellet også, med tildels lite vann å finne, så jeg gikk litt i ørska.

Av det lille jeg husker så var det en overraskende fin tur. Å gå med lettere sekk var kjempelurt. Nå slapp jeg den skumle følelsen av at jeg hvert øyeblikk kunne lette og fly bort med vinden hver gang jeg tok av meg sekken. Og så var det en genistrek å kjøpe nye fjellstøvler. Tenk, jeg kunne tråkke rett ned i myra uten å bli våt på beina! Det er så lenge siden jeg sist hadde sånne greier på føttene at jeg hadde glemt at det gikk an.

Så fornøyd var jeg med å komme frem:
Det er alt jeg kan vise av hvordan jeg så ut etter å ha kommet hjem, dessverre. Det var så uhorvelig varmt at jeg måtte lage meg en ispose og ha på hodet for å overleve. Der jeg satt med knelangt skjegg og nesten-turban på hodet så lignet jeg for mye på en mistenkelig person til at bilder av det kan frigis. I hvert fall så lenge jeg har planer om engang kanskje å fly til/via USA igjen.

Opprinnelig hadde jeg tenkt at det skulle være en tredelt tur, og mens jeg gikk meg vill gang på gang i skogen tenkte jeg på hvem som skulle få være med og gå den siste biten, der det faktisk er fin utsikt. Kom ikke på så veldig mange, men jeg bestemte meg for at mareritt-turkameraten måtte være han der fyren som synger "Lost!" hver gang jeg ser ham. Erlend ett eller annet? Ok, han har grønt hår og kunne passet inn i skogen, og han ser ikke ut til å være i så veldig god form, så hvis vi hadde møtt en farlig bjørn i skogen så hadde det vært greit å kunne løpe fra ham, men ellers tror jeg at jeg fort kunne blitt irritert.

Fikk sett noen flere dyr etter hvert. Lemen, røyskatt, reinsdyr, huggorm og to ville dansker som holdt på å eksplodere i en oppoverbakke. Og masse fugler. Tiur, kjempespett, spirrevipp, geilo, enkeltmokkasin, bæremeis og hva de heter alle sammen. De er ikke så lette å artsfeste bestandig. Som regel ligger de i ro i gresset like ved stien helt til de ser det perfekte øyeblikket hvor de ved å lette kan distrahere en vandrer til å tråkke rett ned i et myrhull. Da tar de av. Og så ser man opp, og så tråkker man ned i et myrhull. Slår aldri feil.

Men i hvert fall, jeg lever, og jeg er fremme! Og om en stund er bildene her.

Habra så lenge.