torsdag, desember 04, 2008

Tilbake til det Perthentlige

Så var jeg i Perth og sivilisasjonen igjen, i den grad man kan si det om noe sted i Australia. Det er deilig å være ute av den trykkende og klamme heten som råder i det tropiske nord, men jeg hadde det fint der oppe også.

For eksempel hadde jeg mitt livs mest intense kinoopplevelse i Broome. Sammen med en gjeng jeg til og fra har reist sammen med langs lysløypa oppover kysten her, gikk jeg og så den ambisiøst titulerte klisseromantikkfilmen Australia. Målet var ikke å se filmen, men å se det nettopp på kinoen Sun Pictures. Men kombinasjonen av den filmen og den kinoen var virkelig noe av det beste jeg har vært borti siden jeg oppdaget at det går an å ha potetgull på brødskiva. (Prøv det som tilleggspålegg en gang, sammen med noe annet du liker!)

Denne kinoen er verdens eldste "picture gardens", altså friluftskino bygget for nettopp det formålet. Anlegget er fra 1912 eller så, og bortsett fra en oppdatert fremvisningsmekanikk og at de i 1975 bygde en demning sånn at man ikke lenger trenger å bære det kvinnelige publikum inn over en liten dam, så har ikke mye forandret seg siden 1912. Alt er oppført i sånn passe termitt-tygd tre, på veggene henger det 60-70 år gamle filmplakater, sittingen foregår på noe som mest ligner på strandstoler, og popcornet smaker perfekt.

Filmen "Australia" er helt ny. Nicole Kidman er med, men hun stilles helt i skyggen av hovedrolle-innehaveren, det vil si landskapet rundt Broome, hvor filmen ble spilt inn. Handlingen er ukomplisert: Til det røffe området nord i Australia kommer den fisefine engelske ladyen for å se til eiendommen sin og mannen sin. Han blir såklart drept av en slemming med en gang, sånn at ladyen kan bli forelsket i en ordentlig cowboy i stedet. Andre verdenskrig starter, japanerne er slemme og aboriginerne snille, og alt går bra til slutt, for de som er snille.

Så filmen er i seg selv ikke akkurat revolusjonerende. Men å se filmen akkurat der var veldig spesielt, fordi:

* Når filmen begynner oppdager man alle gekkoene som løper rundt på lerretet og spiser fluer som tiltrekkes av lyset fra filmen. Mange fluer kommer aldri så langt som til lerretet, men blir i stedet snappet opp av kjempeflaggermus i lufta, som blir enda større for oss som ser på når vi bare ser skyggene av dem på lerretet. Og som om ikke det var nok, så er gressplenen full av slanger, varaner og fisler på nattejakt, som ikke bryr seg det døyt om film, og som glemmer at det er folk tilstede bare vi sitter stille lenge nok. Naturnør opplevelse, altså!

* Det viser seg at kinoen vi sitter i ER med i filmen! Plutselig er det som å se rett inn i et speil, bortsett fra at antrekkene i speilet er fra 1942. Oppe på lerretet ser vi på en gjeng kinopublikum som sitter og ser på lerretet vi sitter og ser på. Surrealistisk og genialt av regissøren.

* Høydepunktet kom under en scene hvor mengder av japanske krigsfly går på vingene for å bombe byen i filmen. Hvordan de fikk det til aner jeg ikke, men det var antagelig bare et kosmisk sammentreff. Akkurat da, nemlig, drønner det inn et svært propellfly 50 meter over hodene på oss. Kinoen ligger i innflygingen til Broome International Airport. DET var surround-lyd, det. Helt uvirkelig.

Den forestillingen kommer jeg til å huske lenge.

Ellers var Broome bare helt greit, men med detaljer det var verdt å ta med seg. Ved inngangen til byens gravlund henger det skilt som sier "Smil! Du er på TV!", eller noe sånt. Poenget er at gravlunden er kameraovervåket, men jeg synes kanskje det er litt ufint å oppfordre til å smile på et sånt sted. Det er sjelden god grunn for det nettopp der. Noe som for øvrig gjelder det meste av Broome. Det er mye trist å se der.

På de andre stedene jeg har besøkt i Vest-Australia har det ofte vært sånn at under busker og trær har det ligger kenguruer og slappet av. I Broome ligger det fordrukne aboriginere der i stedet. Ofte med spedbarn blant seg. De ligger bare der og ser sure ut, virker det som. Antagelig fordi politiet nettopp har vært der og tømt ut det aboriginerne hadde av øl og sprit. Det er hovedoppgaven til politiet der omkring. Det, og å ta med seg til arresten de aboriginerne som bokstavelig talt driter i parken mens politiet ser på. Det er et trist skue.

Om kvelden er det fremdeles trist, men det blir litt saann skummelt også. Da stabler de av aboriginerne som orker det seg opp på beina, sånn noenlunde i hvert fall, og så går de ustødig rundt og snøvleskriker usammenhengende til hverandre. Det er mye som har gått galt der i byen, mistenker jeg.

I bymuseet i Broome har de samlet fire permer med stoff om den lokale urbefolkningen. Om den lokale golfklubben har de seks permer.

Jeg har likevel lært litt om aboriginernes liv. For eksempel rettsprinsippet deres, som enkelt kan oppsummeres saann: "Hvis jeg slår kona di, saa er du i din fulle rett til å slå kona mi tilbake." Litt sånn øye-for-øye-variant, altså. Det resulterer relativt ofte i at hvis en aboriginer dreper en annen aboriginer, så stiller den levende aborigineren opp for å bli drept av den drepte aboriginerens familie, og så er den saken ute av verden.

Nå er jeg altså tilbake i Perth, hvor jeg bor på YMCA! Det er et 11-etasjes kompleks som stort sett er fullt av menn på rehab. Jeg burde egentlig fått betalt for å bo der, så god innflytelse som jeg sikkert har på alle de andre. Alle andre steder var selvfølgelig overfylte da jeg kom hit. Unntatt helvetet jeg bodde på sist, såklart, men tilbake dit drar jeg aldri igjen.

Lørdag morgen tar jeg buss sørover, og sånn det ser ut nå så drar jeg til Tasmania like før julaften. Hohoho!

Ingen kommentarer: