Koalabjørner

(In English)

Sånn. Da er billett og visum i orden. Hvis nå bare British Airways klarer å ikke gå konkurs i noen dager til, så er jeg på tur igjen. Hurra!

Og det blir en ordentlig tur. Ti uker! Hohoi! Jeg var innom øya/landet/kontinentet en gang for drøyt ti år siden, men da holdt jeg meg bare til lysløypa. Denne gangen skal jeg prøve å utforske litt mer. Ved å følge noen enkle regler skal jeg nok overleve det helt greit:

1. Aldri noensinne stikke hånden ned i hull eller inn i åpninger. Det er alltid noe dødelig giftig med skarpe tenner inni der.

2. Aldri noensinne prøve å snakke med australsk sleng eller bruke australske ord. Med mindre jeg har lyst til å slåss. Bare lytte, ikke snakke. De har rare ord i Australia, og man kan fort dumpe borti en blodig fornærmelse som ellers høres uskyldig nok ut for en utenforstående. ("Jeg hadde ikke pissa i øret ditt om så hjernen din stod i brann!" Subtilt, hva? Eller "Humoren din er tørrere en engelskmanns håndkle!" Australiere antyder mer enn gjerne at engelskmenn ikke vasker seg særlig ofte.)

3. Aldri noensinne gå noe sted uten å ta med kart. Det kan gå noen dager mellom hver gang man finner noen man kan spørre om veien. Man kan fort ende opp i mer trøbbel enn en enbeint frosk i ei slangegrop, som de sier der nede.

Jaha. Dette høres jo trivelig ut. Jeg regner med å oppdage stadig nye og interessante detaljer underveis, så bare følg med i bloggen og lær! For eksempel om dyrene i Australia. De kommer i tre kategorier; Rare, giftige og sauer. Ett av de veldig mange rare dyrene er koalaen. Eller koalabjørnen, som vi sier fordi vi har fått ordet fra England, som syntes dette klatrende pungdyret med kosepels minnet mest av alt om en kosebjørn. De kan ikke ha sett veldig nøye etter.

Alt jeg rakk å lære om koalaene sist, var at i hvert fall én av dem ikke liker å bli strøket på ryggen, og at den signaliserer det ved å lage lyder som jeg ellers bare har hørt fra godstog, og ved å slenge en skarp klo rundt og påføre uskyldige forbipasserende blodige sår. Mer trenger man egentlig ikke å vite. Det er nok til å skjønne at man bør holde god avstand til disse dyrene. Og om ikke det var nok; her er noen detaljer om koalaenes fysiologi:

Koalahannen har en to-spisset penis! Og det er ikke for å ha en i reserve, men fordi koalahunnen har to vaginaer, og koalahunner er slett ikke mindre kravstore enn for eksempel Madonna. Mat og sex er dermed antagelig det eneste som står i hodet på koalaer, for det er ikke plass til mer. Hjernen utgjør bare 0,2 prosent av kroppsvekten. En koala på ti kilo har altså 20 gram hjerne. Det vil si at hvis den hadde vært lagd av smør, så hadde det gått med 25 koalahjerner for å lage en vanlig pakke smør.

Når en koalababy fødes er den blind, den mangler ører og den har ikke pels. Alt den kan er å krype opp i en pung hos mammaen sin og finne en patte å leve sammen med i et halvt års tid. Melken hjelper den til å utvikle øyne, ører og pels, og før eller senere blir ungen så stor at det ikke er plass i pungen lenger.

Overgangen er stor. Ikke bare må ungen begynne å holde seg fast for harde livet på ryggen til mammaen i stedet for å ligge trygt i en lomme. Fra å ha levd på deilig melk, må ungen begynne å spise mammas avføring. Eller, det er kanskje ikke helt avføring, men det kommer nå fra en seksjon i den samme fabrikken. Et sted i mamma-koalaens blindtarm produseres det en slags klumper som inneholder en rik bestand av morens bakterieflora. Ungen tilegner seg samme flora ved å spise disse klumpene. Det er den nødt til, for voksne koalaer spiser bare eukalyptusblader, og nedbrytningen av disse bladene til energi er det ikke koalaene selv som står for. Det er det bakteriene som ordner.

Blindtarmbetennelse er ikke så veldig populært blant koalaer.

Det får holde som en forsmak på hva som venter. Jeg vet ikke hvordan det er med deg, men jeg gleder meg til fortsettelsen!