tirsdag, desember 30, 2008

I Hobart med hannbart

For nå er jeg nede fra fjellet, og jammen har jeg blitt skjeggete igjen. Til gjengjeld har jeg ikke et eneste gnagsår og ingen vannblemmer etter drøyt hundre kilometer oppe i Tasmania-fjellene. Men skjeggveksten skal jeg nok få gjort noe med, for her i Hobart har de elektrisitet og greier.

Langs The Overland Track har de ikke sånne nymotens ting. Derimot har de, har jeg nå sett på kloss hold, ekidna, wombat, wallaby, blodigle, quoll, nebbdyr, tasmanske djevler og tigerslanger. Takke meg til Jotunheimstien. Der har de sau, og ferdig med det, stort sett.

En dag på turen var det spesielt varmt og fint, og jeg gikk fortfortfort under løvtaket til eukalyptusene. Men så skulle jeg skritte over en trestokk, og så lå det halvannen meter tigerslange og solte seg på den andre siden av stokken. Jeg stivnet i panikk, og slangen blunket rolig to ganger før den døsig buktet seg til skogs. Jaha, artig å se såpass farlige slanger rett under foten sin, tenkte jeg, og gikk videre. I et kvarter, helt til nøyaktig det samme skjedde igjen.

Da måtte jeg sette meg ned på en stubbe og tenke litt over livets skjørhet. Og ikke før hadde jeg satt meg ned, så kom slange nummer tre smygende ut av buskaset like ved siden av meg. Resten av den dagen var hver eneste skygge på stien for meg en slange inntil det motsatte var bevist. Det gikk ganske langsomt for seg.

Forresten var det ikke så greit med antistoff mot slangebitt her som jeg meldte i forrige post. Riktignok finnes det ett enkelt stoff som virker mot alle slangebittene, men det stoffet finnes ikke noe sted ute i bushen eller hos skogvokterne. Man blir nemlig omtrent like syk av å få antiserumet i seg som man blir av giften det skal virke mot, så man må til sykehus og få det tilført av en lege. Så nå vet jeg hvorfor det er så mange landingsplasser for helikopter ute i villmarka her.

Turen var likevel bare fin. Til i morgen er det meldt snøvær i området jeg gikk i, så det føles veldig riktig å ha dratt derfra. Mens jeg gikk var det derimot stort sett klarvær, og kanskje litt kaldere enn jeg hadde trodd. I snitt har de 30 dager pr år uten regn der, så jeg får vaere fornøyd med å ha fått oppleve 5 av dem. Takket være litt gammelsnø har jeg nå også fått kaste australsk snøball for første gang. På en tysker, såklart. Det var oppe på Mount Ossa, 1614 meter høyt, Tasmanias høyeste fjell.

Fra Mount Ossa ser man det meste av øya. Og fra like nedenfor kan man se kenguruer som bokser med hverandre. Kickbokser, til og med. Jeg ble nesten tvunget med i kampen, for jeg stod bare et par meter unna dem og bevegelsene deres var litt uforutsigbare. Stilig med nærkontakt med dyr, men de slåss som kjerringer. Propellbevegelser med armene og mye lugging og kloring. Såvidt jeg skjønte sloss de om en blomstereng, noe som også var med på å gjøre kampen mindre karslig.

Uansett, jeg kan trygt anbefale denne turen i desember, men selv om det høres langt og slitsomt ut, så er det mest en kosetur i lett terreng med mange rare dyr å se langs stien. Naturen er ikke mektig her, bare godslig og til tider litt komisk. Og i og med at det er såpass mange nisser som går turen, så passer det jo ekstra bra å gå der før jul.

Godt nytt år til alle der hjemme!

Ingen kommentarer: