mandag, desember 01, 2008

Karijini! Herre Jemini!

Tjoho! Nå har jeg vært noen dager i det fineste Australia har å by på, nå som sprettrumpene til både Kylie og Elle har begynt å skli litt ut. Nasjonalparken Karijini er fine greier, skal jeg love dere!

Først kjører man i mil etter mil etter mil over flate sletter som på avstand og i forbifarten ser så grønne ut, at man virkelig undrer seg over at sauene som står langs veien ser så mismodige ut. Så stopper man for å pisse eller dra en kenguruskrott av veien, eller begge deler, og så ser man at mellom de grønne buskene så er det masse rød og skrinn jord, og buskene er bevæpnet med spisse, harde strå som går et hvilket som helst pinnsvin en høy gang. Stakkars sauer.

Man kjører også forbi bensinstasjoner med cirka tredve mils mellomrom, hvor man kan kjøpe bensin til for eksempel dobbel eller trippel pris av hva det koster inne i byene. Hvis man er for eksempel tolv år gammel kan man bruke hele ukelønna si på en brus. Det er harde kår ute i bushen.

Kanskje kjører man gjennom Marble Bar, hvor noen hundre sjeler bor og er stolte av at de bor i den offisielt heiteste tettbebyggelsen i Australia. Den tittelen vant de den gangen de 160 dager på rad klarte å tyne termometeret over 37,8 grader Celsius, dvs 100 grader Fahrenheit. Og det er faktisk sant, se her.

Men så, midt i det tørre helvetet, finner man plutselig nasjonalparken Karijini. Det er riktignok varmt nok i massevis der også, men det gjør ikke så mye. Nede i de mange og dype elvedalene i parken er det betydelig svalere, det er massevis av dammer man kan bade i og kjøle seg ned i, takket være relativt kjølig vann som spretter ut av fjellet fra underjordiske elver. Dessuten er det hele så vakkert å se på at man glemmer hvor varmt det er.

Og der har jeg vært de siste fire-fem dagene, nesten mutters alene. For egentlig skulle det vært enda varmere enn det var, og på grunn av det er det veldig, veldig få som frivillig reiser inn dit på denne tiden.

Jeg hadde blitt advart om at det var ingenting der, så jeg hadde med meg alt jeg trengte av mat og drikke dit. Men plutselig oppdaget jeg en økologisk camp inni der, hvor man kan leie en seng i et telt med gjennomsiktige nettvegger som holder sola ute, men som vinden kan blåse svalende inn gjennom, og som man kan se på soloppgangen gjennom. Superherlig aa ligge under dyna si i den kalde ørkennatta og bare se at Melkeveien på himmelen (den er faktisk synlig som en tydelig stjernesky fra den sørlige jordhalvkule) gradvis blir erstattet av masse fine farger som danner bakgrunns-teppe for silhouetten av en rad av akasie- og eukalyptustrær. DET er en bra start på dagen, det! Mmmm...

Jeg tok meg en ordentlig walkabout der ute en dag. Eller, jeg gikk meg vill, som vi sier i Norge. Jeg hadde masse vann, så det var ikke farlig. Eller, jeg overlevde i hvert fall. Jeg fant veien tilbake til slutt (takk til mobiltelefonprodusenten som puttet GPS inni fonen min), men før jeg klarte det hadde jeg blant annet funnet et tre som stod og fossblødde. Det var jo litt merkelig, tenkte jeg, så jeg tok bilder av det. Og da jeg kom tilbake til leiren og viste frem bildene til aboriginerne som driver stedet ble de helt fra seg av glede og krevde at jeg tok dem med til treet.

Det var visst et apotek-tre jeg hadde funnet, og de hadde aldri sett maken til blødninger. Så da ble jeg venner med dem og fikk smake deres egen medisin, fra treet jeg hadde funnet. Det skulle visst være veldig bra mot hoste, men siden jeg ikke hadde hoste jeg kunne bli kvitt, så fikk jeg i stedet en voldsom økning i produksjonen av tarmgass i stedet. Godt jeg bodde i enetelt og det var langt til nærmeste nabo!

Jeg slapp forresten visstnok billig unna. Ei dame jeg møtte litt senere hadde prøvd samme greia, og hun hadde fått fri flyt i begge ender i dagevis. Og da snakker vi ikke om ender som i fugler, altsaa. Men hun ble i hvert fall kvitt hosten sin. Jeg tar med litt hjem til dere, så dere også kan få proeve. Det smaker jø og fyse.

Jeg lever altså fremdeles, og nå har jeg vroomet til Broome. Her håper jeg at jeg finner en klesbutikk snart, for etter all klyvingen og skrevingen i fjellsidene i Karijini har det oppstått cirka 27 hull og revner på mer og mindre sømmelige steder på shortsen min. Jeg har kondemnert den , men backup-løsningen går helt ned til sokkene, og det er rimelig varmt i Broome...

Fortsatt god advent!

(Bloggen ble redigert for å rette opp en faktafeil om hva temperaturrekorden til Marble Bar faktisk bestod i. Takk til Anonym.)

Ingen kommentarer: