Hvis du bare vil se bildene, så finner du dem her.
Har du lyst til å bare gå/ri/kjøre i mine fotspor og hjulavtrykk, så finner du
 |
| Klikk på bildet for å se et interaktivt kart |
--
Fremdeles med meg? Supert!
Øst-Afrika var helt til i høst et stort, gapende hull på reise-CV-en min. Uten noen spesiell grunn, egentlig.
Vanligvis velger jeg reisemål ved å hoppe på det tilbudet som til enhver tid virker best og billigst når jeg mer eller mindre tilfeldigvis innleder en permisjonsperiode, typisk en måned fri fra jobben av gangen.
Landene i Øst-Afrika er veldig fattige. Kenya er på 152. plass og Tanzania er på 158. plass på Verdensbankens 180 land lange liste rangert etter personlig kjøpekraft. En nordmann har sånn 30-35 ganger så sterk kjøpekraft som en øst-afrikaner. Likevel, eller kanskje nettopp derfor, er det dyrt å være turist på en trygg måte i Øst-Afrika, og dermed har den delen av verden falt utenfor søkelyset mitt, gang på gang.
Denne gangen falt friperioden min sammen med den beste tiden av året for å dra dit. I august og september kan man se Den store dyrevandringen, hundretusenvis av store dyr tråkker og gresser seg bortetter slettelandet i Tanzania og Kenya. Skuet er fantastisk, og nå ville jeg endelig se det.
 |
| Den store migrasjonen ganske på sin topp |
Du må tenke på en litt spesiell måte når du reiser til Øst-Afrika. På nettsidene til forskjellige hoteller oppdager du fort at de ikke legger så mye vekt på svømmebasseng og sentrumsnærhet. I stedet presenterer de stolt det de mener er vanntette sikkerhetsopplegg og høye murer med piggtråd på toppen, ofte langt unna der det bor farlig lokalbefolkning. Å reise rundt via offentlig transport kan være litt av et eventyr, men i større grad enn andre steder må du være forberedt på mye venting og muligheten for at reisen din ender i ei kiste.
Gitt det, og det faktum at Øst-Afrika faktisk kan tilby noe av det ypperste på planeten av møter med ville dyr, er det ikke så rart at det finnes en stor jungel av turselskaper som tilbyr sine tjenester i regionen.
 |
| Kappbøfler, nesten like skumle som det å reise på gruppetur |
Mange av mulighetene er udiskutabelt veldig dyre. Andre er bare litt veldig dyre. Selvfølgelig kan man gjøre alt litt billigere på egen hånd, men denne gangen hadde jeg reisefølge og vi hadde litt tidspress, så vi bestemte oss for å hoppe på et gruppeopplegg med fastsatt program og datoer. Vi valgte å reise på en nesten to uker lang rundtur, "East Africa Safari" med Exodus. Av en eller annen merkelig grunn kan man ikke booke direkte med dem, man er nødt til å gå via norske Reisebasar, som sikkert drar inn en god provisjon på de 1750 euroene turen kostet for hver av oss. Risikoen for at noen skulle klare å fullstendig ødelegge dyreopplevelsen som utgjøres av "The Great Migration" var minimal, antok vi.
Slik gikk det:
Det var en gang i Afrika
 |
| En fyr vi møtte på farmen før turen |
Allerede fra start var vi et par timer etter skjema. Halve gjengen i turgruppa kom nemlig rett fra England og et forsinket fly derfra. Det er passe sprøtt å gå rett fra te og småkaker i London til safari i Kenya, men har man virkelig dårlig tid er det antagelig en fin ting å gjøre. For oss betød det at dagen ville bli travel, for på gruppetur med stramt program er det i praksis umulig å hente igjen et par timer noe sted.
Det var ikke så farlig, men situasjonen ble ikke stort bedre da vi etter en halvtime i rushtrafikken i Nairobi (noe det tydeligvis alltid er, natt og dag) stoppet ved en Bonjour-bensinstasjon. Guiden vår, Julius Leteele, anbefalte oss å stikke inn og bunkre opp med snacks og drikke, så da gjorde vi det, da.
Hele stedet var et bakholdsangrep av dimensjoner. Gruppen vår var helt forsvarsløs, de fleste utmattede etter en lang flytur. Folk hadde nettopp vekslet penger til en valuta av helt uviss verdi. Fyrene i kassa fikk en drømmedag. Det var tid for å slakte blekansiktene.
"En flaske vann og en pakke kjeks? Skal vi se... Det blir to tusen schilling!" Det er langt høyere priser enn man ville betalt for de samme varene selv i Europe. Ingen kvitteringer ble gitt, og fyrene var tydelig nervøse for at noen skulle protestere og de skulle bli tatt i forsøket. Alt gikk bra. For dem. I dét vi kjørte ut fra stasjonen så jeg de to fyrene fra kassa løpe jublende ut av sjappa med hver sin pengesekk over skuldra, i retning høylandet, hvor de antagelig skulle kjøpe seg herskapshus og leve i sus og dus resten av livet.
 |
| Skogen vest for Lake Naivasha |
Det var finfint å tusle rundt i skogen ved Crater Lake, men det var ikke akkurat noen ekspedisjon i villmarka. Du skjønner at du ikke reiser med proffer når folk bruker iPad-en sin for å ta bilder av dyrene med. Men koselig var det, og vi fikk sett massevis av antiloper, noen bøfler og Som introduksjon til øst-afrikansk dyreliv for folk som aldri har opplevd det før, og som nettopp datt ut av et fly og egentlig helst vil sove, tror jeg det dugde utmerket.
Det var helt mørkt før vi var tilbake i leiren. Vi stoppet et par minutter underveis for å skimte konturene av et par flodhester ute i innsjøen vi campet ved. I leiren hadde kokken gjort sitt beste for å tilberede mat tilpasset britiske ganer og smaksløker. Dessverre var han ganske flink til det, så gjennom hele resten av turen måtte vi lide oss gjennom ordentlig engelsk basiskost. Jøkk!
Jeg startet morgenen på dag to med å risikere både forfrysninger og forbrenninger ved å kle av meg i kald luft for å gå inn i en skoldende dusj. Sånn var det ofte underveis. Exodus velger ikke akkurat ut de flotteste stedene å campe. Etter en lang og helt for jævlig engelsk frokost kom vi oss avgårde, kjørte i tre timer med trucken til Narok for å bytte til Land Cruiser-e, og derfra var det to timer med humpevei frem til Sekenani-porten til nasjonalparken Maasai Mara.
Der skulle vi bo i to netter, som også er det eneste riktige å gjøre. Man skal ha minst én hel dag i denne parken, særlig hvis man er der midt under Den store dyrevandringen. I stedet for enkel camping bodde vi i "permanente telt", det vil si en slags tekstilhytter med ordentlige senger, innlagt vann og lerretsvegger som antagelig er akkurat passe tykke for en løveklo å flerre.
Vi brukte den første ettermiddagen og kvelden på en 3,5-timers kjøresafari og et godt måltid. Vi hadde forlatt kokken vår ved Lake Naivasha, så her var det faktisk ordentlig mat å få, hurra!
Den tredje dagen var helt super. Vi var ute og kjørte med profesjonell guide og så etter dyr absolutt hele dagen, i ti timer, helt til Maraelva og grensen til Tanzania og tilbake.
 |
| Landskapet i Maasai Mara |
Dag 4 var ikke altfor spennende. Alt vi gjorde var å kjøre samme vei tilbake til Lake Naivasha for å hente kokken, og så kjørte vi videre nordvestover til Lake Nakuru. 340 kilometer med kikking på vei kan bli litt kjedelig i lengden. Vi holdt oss våkne ved å vinke og smile til alle vi kjørte forbi, noe som også var stort sett eneste mulighet for kontakt med lokalbefolkningen på denne Exodus-turen.
Da vi kom frem til Nakuru ble vi tilbudt en "farm walk". Det viste seg å være en litt forundret og forvirret gårdsarbeider som tok oss med til et jorde for å se på kyr og til en låve for å se på at alle strikkerne ved Kenana Knitters hadde gått hjem for dagen.
Så var det bursdagen min, som jeg for andre gang feiret i Afrika med en flott naturopplevelse. Forrige gang var det kystvandring i Sør-Afrika, og denne gangen ble det altså safari ved Nakurusjøen.
Dessverre var det nok en gang full engelsk frokost som skulle fortæres og oppvask som skulle tas før vi kom av gårde, så vi var ikke i parken før klokka 9. Sola hang høyt på himmelen og det begynte å bli varmt, og statistisk sett skal de fleste mer spennende dyrene da ha trukket langt inn i skogen og skyggen der. En eller annen lokal gud må ha sett i nåde til oss, for vi kjørte bare i noen minutter før vi fant tre løver oppe i et tre (det er en litt atypisk ting å gjøre for løver), og ikke lenge overrasket vi et svart neshorn i veikanten.
Alt i alt var det en veldig fin bursdag med masse dyr å se, selv om guiden vår falt i søvn nå og da i stedet for å hjelpe oss med å oppdage dyr. Jeg klarte likevel å finne enda et neshorn, men dessverre var det bare en stein. Og like greit var det, egentlig, for på grunn av et ormehull i universet eller noe sånt, så tok det typisk et minutt fra vi ropte ut at nå måtte vi stoppe, for vi hadde sett en enhjøring eller noe, frem til meldingen nådde sjåføren og han stoppet doningen vår. Om det fremdeles var noe å se utenfor vinduene da, så var det ved et rent heldig sammentreff.
Så kom den minst interessante av alle dagene på turen, en 416 kilometer lang og humpete kjøretur gjennom Kenya til Tanzania og Viktoriasjøen. Vi kjørte og kjørte og stoppet ikke et øyeblikk for å ta inn over oss det nydelige landskapet som utgjøres av teplantasjene i høylandet der. Hvorfor det? Visstnok fordi man må booke besøk på sånne teplantasjer en måned i forveien, for så lang tid tar det antagelig for plantasjeeierne å få stedene sine til å se ut som et etisk forsvarlig sted å ha folk arbeidende. Det er min teori, i hvert fall. Uansett, de fleste på bussen hadde fått turen i dåpsgave eller arvet den fra en bestefar eller noe, dette hadde de planlagt i lang tid, så jeg skjønner ikke hvorfor ikke Exodus skulle kunne booke et plantasjebesøk. Særlig siden brosjyren mumler noe om "Our long drive today allows plenty of time to appreciate the superb scenery". Jepp, jepp, men altså uten å stoppe.
 |
| Te-land! |
Så vi bare kjørte og kjørte og kjørte. Blærene til alle ombord stod for imponerende prestasjoner, så det førte ikke til noen større katastrofer. I denne delen av Kenya er det bare lov til å ta tissepauser ved souvenirsjapper der prisene er minst dobbelt så høye som alle andre steder, virket det som.
Etter å ha lest og hørt så mye om den historiske Viktoriasjøen gledet jeg meg veldig til å få se den. Derfor var det litt skuffende å oppdage at jeg fikk bare en drøy halvtime med dagslys der. Vi var fremme like før solnedgang, og neste morgen skulle vi jo ikke ut og se på dyr, så da var det plutselig superviktig å stå opp lenge før sola og komme oss på veien igjen. De eneste som var oppe før oss den dagen var den lokale myggen. Massevis av lokal mygg.
 |
| Jeg brukte tiden min ved Viktoriasjøen godt, ved å snike meg midt inn i et bryllup på stranda der. |
Dag 7 var nok en lang transportetappe, men den var bedre enn dagen før. Vi brukte mye av tiden på å kjøre gjennom Serengeti nasjonalpark, og der er det alltid mange dyr å se. Høydepunktet i Serengeti skulle være å overnatte midt i villmarka, på et sted uten noen som helst form for beskyttelse rundt oss annet enn hva vi selv eventuelt kunne lage ved å tisse på oss. Der skulle vi ligge og høre på savannens natteliv. Og det gjorde vi, bare at det vi fikk høre var latter og skrål fra den delen av gruppa som aldri hadde vært utenfor England før, og som etter å ha hørt guiden vår advare om det lokale dyrelivet var vettskremte. De holdt alle mulige dyr på god avstand fra oss gjennom hele natta.
Starten på den åttende dagen var grei, fordi vi dro ut på morgenkjøretur. Det ble igjen en sen start, fordi før vi fikk lov av guiden vår til å dra og se på noe av det ypperste verden har å vise frem av dyreliv, måtte vi både måtte spise opp frokosten vår og pakke telt og sekker. Vi delte leir med en annen gruppe, noe som gjorde det ekstra ille. De gjorde nemlig alt riktig, ved bare å hive i seg en kopp te eller varm sjokolade og så dra avgårde rett etter at de stod opp, i stedet for å "nyte" en full engelsk frokost.
 |
| Leiren i Serengeti |
Et kraftig regn satte i gang, og sjåføren vår bestemte seg åpenbart for å kjøre gjennom den så fort som mulig. Veien kjempet imot. I fire timer kjørte vi fort, fort over Serengetislettene og opp i fjellene, mens kjøretøyet vårt langsomt gikk mot et sammenbrudd. Vinduer begynte å frigjøre seg fra resten av kjøretøyet, og nye og spennende metalliske lyder brøt ut i en kakofoni ingen før har hørt.
Men ingenting kunne stoppe oss! Ikke ennå, i hvert fall.
Igjen kom vi ikke frem til leiren vår før det ble mørkt, så vi fikk aldri gleden av å nyte utsikten over Ngorongorokrateret fra kanten ved solnedgang. I stedet satte vi opp teltene våre, tok halvkalde dusjer med bøfler og elefantbæsj rundt husveggene, og henholdsvis kikket på eller hjalp til med å lage mat for anglofile basert på de rareste ingredienser.
Dag 9 var utmerket. Vi droppet det nå ganske ubrukelige kjøretøyet vårt og ditto sjåfør og guide, og dro på en ordentlig safari i stedet, transportert i mer behagelige Land Cruisere. Timene i krateret var fantastiske. Det begynte med at vi startet i tykk tåke oppe på kanten. Mens vi sakte kjørte ned i krateret på en dårlig grusvei åpenbarte landskapet der nede seg gradvis, og utover dagen brøt sola gjennom skyene og lagde en blå himmel over den isolerte verdenen der nede. Uberørt av alt utenfor kraterveggene byr naturen der nede både på det mest uskyldige og det mest brutale, hele tiden og fra alle kanter.
 |
| Morgen i Ngorongorokrateret |
Exodus hadde tydeligvis bare kjøpt halvdagsbillett for oss, for det ble råkjøring opp og ut av krateret så vi var ved utgangen av parken akkurat klokka 12. Bilen vår hadde blitt vasket og delvis fikset med gaffatape og hyssing, så vi kunne plukke den opp og kjøre østover mot Arusha.
På veien kjørte vi forbi Lake Manyara, beskrevet på denne måten i programmet: "We continue our journey through beautiful country, where there is a great view over Lake Manyara, often tinted pink around the edges from large numbers of flamingos". Den utsikten fikk vi nyte i cirka et halv sekund gjennom bilvinduene og en skarp sving. Jeg kan ikke akkurat si at det var en minneverdig opplevelse.
Vi stoppet på campingplassen ved Maserani slangepark. Det er et trygt sted helt uten lokale innbyggere som kan lage bry og usikkerhet. Unntaket er en ganske trist ansamling av bur inneholdende lokale levende slanger, fugler og aper.
Dusjene var varme, eller man ble i hvert fall ganske varm av de elektriske støtene man stadig fikk i dem.
Dag 10 brukte vi på å komme oss tilbake til Kenya og den siste nasjonalparken på turen, Amboseli. Trucken vår knakk sammen ved inngangen, fremdeles rystet etter bruduljen mot sjåføren i Serengeti et par dager tidligere. Det var det beste som hendte den dagen. Nå måtte vi vente i timevis på at Plan B for transport videre skulle dukke opp, og hvis vi ville var det nå ingenting som kunne komme mellom oss og lokalbefolkningen. De syntes det var ustyrtelig moro å se på vår problematiske tilværelse. Skal si rollene forandrer seg fort noen ganger. Noen av oss gikk bort til dem der de satt i skyggen under et tre og hadde en fornøyelig samtale via et språk blottet for grammatikk.
Til slutt kom det en buss fra nasjonalparken og kjørte oss til leiren vår. Det ble ikke noe safari denne dagen.
 |
| Typisk Amboseli! |
Det gjorde ingenting, for den aller siste dagen på turen vår var en hel dag med kjøring rundt i Amboseli, parken kjent for sine spesielt mange og store elefanter. Jeg koset meg. Jeg likte også leirstedet godt, selv om det antagelig var det enkleste på hele turen. Fasilitetene bestod av null tilgang til strøm, men fri tilgang til to dusjer og to toaletter et godt stykke vandring fra teltene våre. Det eneste som ble solgt på stedet var vann og øl servert rett fra en håndholdt frysebag.
Som vanlig fikk vi en skremmende innføring i hvor farlig dyrene var her, sånn at ingen skulle få sove om natten. Artig nok brukte vi kveldene der på å brenne opp "gjerdet" som skulle beskytte oss, nemlig hauger av akasiegrener med lange torner. De andre leirene i området hadde to- og tredoble lag med høye, elektriske gjerder...
Den siste dagen kjørte vi selvfølgelig tilbake til Nairobi. For å være helt nøyaktig, så brukte vi det meste av dagen på å kjøre gjennom Nairobi. På det verste brukte vi nesten tre timer på sju kilometer vanvittig langsom trafikk. Vi kunne selvfølgelig ha gått mye fortere, men hvis man regner inn at vi i så fall måtte brukt lang tid i kø på politistasjonen etter å ha blitt utsatt for et bredt spekter av kriminelle handlinger, så hadde vi nok ikke spart mye på det.
 |
| Kork i Nairobi |
Og det var det.
Hadde jeg det bra i Øst-Afrika? Jepp, superfint! Jeg kom for å se dyr, og jeg fikk se mange dyr.
Var jeg fornøyd med hvordan Exodus gjennomfører turene sine? Absolutt ikke.
Jeg har kontaktet Exodus i ettertid, og spurt om hvorfor det er så stor forskjell mellom turene slik de presenteres og turene slik de faktisk gjennomføres. Jeg fikk et ordentlig svar, og det virker som om de har tatt til seg mye av det jeg foreslår at de kan og bør forandre.
Når det er sagt, så har jeg følelsen av at det de faktisk svarte, er at turer i Øst-Afrika er noe som bare selges under Exodusnavnet. I praksis er det lokale operatører som kjører turene, og da på den måten de vurderer er den beste. Så lenge det er begrunnet i at man da unngår at noen kommer til skade, så er det for så vidt greit. Noen trenger faktisk å bli passet på fra dørkarm til teltduk til dørkarm igjen. Problemene oppstår når den typen turister og mer erfarne reisende må dele alt, inkludert regler, advarsler og timeplan.
Hvis du kan det å reise, vil du antagelig alltid få en bedre og potensielt billigere opplevelse om du ordner alt selv i stedet for å la et selskap av typen Exodus ordne alt for deg. Noen ganger er det likevel sånn at i praksis er det nødvendig å reise i en gruppe for å få sett og gjort noe spesielt.
Hvis du velger et av de billige alternativene, slik som det jeg nettopp har beskrevet, så må du være forberedt på å bruke mye av tiden din rundt solens oppgang og nedgang til å gjøre "husarbeid" og spise, i stedet for å utforske stedene du besøker. Velger du et dyrere alternativ får du også mer fritid, og, håper jeg virkelig, et mindre engelsk kosthold. For Øst-Afrika er det dessverre sjelden mulig å velge et alternativ som er noe midt imellom kjempedyrt og bare litt dyrt.
Den kanskje beste måten å gjøre det på er å bare kjøpe flybillett tur/retur Nairobi eller Dar-es Salaam, og så ordne seg et opplegg der eller i Arusha. Da vil du antagelig få "bedre" (som i mer komfortabel overnatting, bedre mat og et langsommere tempo) turer, til samme eller lavere pris enn hva jeg betalte til Exodus.
Kanskje får du også bedre og mer entusiastiske guider. Vår fyr kunne navnet på mange arter, men han virket veldig mett på naturopplevelser. Mens jeg var helt overveldet av alt vi så, presterte han ved flere anledninger å sovne i stedet!
 |
| Før du går, møt Julius! |
 |
| Snille dyr |
At vi mottok en stadig strøm av advarsler var det bare å akseptere. Hvis du selv reiser til Øst-Afrika, pass på at du filtrerer informasjonen du får av denne typen. Vær åpen, interessert og moderat forsiktig, så skal det gå deg godt og du får mange store opplevelser i landet.
 |
| Snille mennesker |
Alt i alt er jeg veldig fornøyd med denne reisen. Jeg fikk se mye, og det meste av det jeg hadde håpet på. Leoparden manglet, men som engelskmennene på turen gang på gang sa; "Mustn't grumble!"
Dette ble langt. Tusen takk for at du bar over med meg!
 |
| Stengetid |
Hvis du har lyst til å bruke kommentarfeltet til å fortelle meg om dine egne opplevelser fra tilsvarende turer, er du veldig velkommen til det!
Habra! #8D)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar