Litt milegrim pilegrim

Slike scener forutsetter ganske streng kulde

Nå som Norge er på sitt mørkeste og kaldeste er det ikke akkurat optimale forhold for å gå seg en tur. Det nærmeste jeg kommer er å mimre om min lange, varme vandring gjennom Italia sist sommer. Sleng deg gjerne med, det tar ingen av oss skade av.

For et par år siden gikk jeg pilegrimsturen Camino de Santiago de Compostela. Det likte jeg godt. Jeg lærte hvor mye gåing jeg faktisk er i stand til å gjennomføre, og det viste seg å være ganske mye. Gjennom turen følte jeg også at jeg nesten ble en del av Nord-Spania og den århundrelange pilegrimstradisjonen de har der. 

Jeg drar sjelden tilbake til samme sted to ganger, med mindre jeg må. Likevel innrømmer jeg at jeg har fundert på å gjøre en ny vandring til Santiago, helst via en av flere andre ruter som leder dit. Men det ville nok uansett blitt ganske likt den første turen, så jeg prøvde å se meg om etter et mer ulikt alternativ. 

Det neste åpenbare alternativet var å gå til Roma og Vatikanet. Tilfeldigvis går det en pilegrimsrute akkurat dit, nemlig Via Francigena. Den begynner i Canterbury i England, og bare avbrutt av en lang svømmetur eller en kort båtreise over Den engelske kanal, går den gjennom Frankrike, Sveits og Italia frem til målet. Det hørtes ut som et utmerket alternativ til mer Santiago, men jeg hadde aldri møtt noen som visste mye om turen, langt mindre som hadde gått den selv. Vanligvis er det i seg selv en god grunn, for meg, for å ta turen.

Klikk på kartet for å gå til en interaktiv versjon.

Jeg hadde bare tre uker til rådighet, så det var klart at jeg ikke kunne gå hele ruta. Fordi jeg vet at jeg godt kan gå 200 kilometer i uka, begynte jeg å lete etter et sted som 1) ligger cirka 60 mil fra Roma, og 2) har et sted man kan gå for å skaffe seg et pilegrimspass. Jeg fant det; Fidenza!

En billig flyreise tok meg til Milano, og tidlig neste morgen satte jeg meg på toget sørover. Det er en super start. Milano er travel, grå og kjedelig for alle andre enn shopoholikere. Jeg var kledd for å gå langtur, så jeg fikk misbilligende blikk fra alle moteløvene i gatene der. Da toget mitt rullet ut fra den sinnsvake sentralbanestasjonen i Milano satt jeg med en lettet følelse. Hvor enn jeg var på vei ville jeg føle meg mer til pass der enn i Milano. 


Halvannen time senere gikk jeg av toget i en liten og koselig landsby i Parma. Torget var fullt av smilende, lett overvektige mennesker. Man blir nok sånn av å bo midt i parmaskinkens og parmesanostens hjemland. De spiste hjemmelaget is og drakk kaffe på en varm, varm formiddag. Det var et supert sted å påbegynne en vandring gjennom Italia.

Jeg fikk pilegrimspasset mitt, "credenziali", fra et kontor i bygningen Casa Cremonini, like ved katedralen. Folkene der virket ganske kunnskapsløse om Via Francigena og pilegrimsgreier generelt. Italiensk-kunnskapene mine hjalp ikke så mye på kommunikasjonen, men jeg hadde i hvert fall egentlig sett for meg at jeg ville bli møtt av folk som lignet litt mer på den typen som hjelper folk i gang med Camino de Santiago i Saint Jean Pied-de-Port.

En eldre dame så meg begynne turen min utenfor katedralen og bestemte seg for å gi meg applaus på veien.

Mens det i høysesongen kan være hundrevis av mennesker som starter pilegrimsvandringen sin fra SJPP, kan det gå dagevis mellom hver gang en pilegrim stikker innom kontoret i Fidenza, og enda færre starter turen sin der. Cremonini-folkene hadde ingen brosjyrer eller nærmere kjennskap til Via Francigena, så jeg bare ba dem om å peke ut veien mot Roma for meg. De pekte på døra, og så var jeg i gang, lettere desillusjonert. Lite tydet på at denne turen kom til å ligne mye på Camino de Santiago.

Det gjorde den da heller ikke. Etter bare et par minutter forstod jeg at sammenlignet med Caminoens vennlige gule piler som hele veien peker riktig retning videre, ofte til og med på helt rette veier med dype grøfter langs sidene, er det lite eller ingen hjelp å få fra Via Francigena. 

Jeg gikk meg vill fire ganger allerede før jeg kom meg ut av Fidenza. Den eneste måten å holde meg på stien var ved å stole på et GPS-spor jeg hadde kjøpt fra en kommersiell pilegrim før jeg dro hjemmefra. Du bør ikke starte på Via Francigena uten noe sånt til å hjelpe deg med. Den gode nyheten er at hvis du starter turen din i Fidenza eller et sted lenger sør, klarer du deg fint med sporet mitt, og det kan du laste ned gratis. Jeg tror til og med at sporet mitt er bedre enn det du kan kjøpe, for jeg fant mange steder hvor stien hadde flyttet på seg, eller hvor det var bedre å gå en litt annen vei for å unngå de morderiske italienske bilførerne.

Den smale stripa gjennom åkeren der, det er Via Francigena. Jeg tuller ikke.

Når du etter hvert lærer deg å leve med den sparsommelige skiltingen av Via Francigena, begynner du fort å lure på logikken bak veivalgene. Avstanden du blir nødt til å tilbakelegge fra Fidenza til Roma er mye lenger enn avstanden som utgjøres av bilveien mellom byene. Det gir for så vidt litt mening. Opprinnelig var Via Francigena det som folk anså for å være den mest fornuftige ruta å velge gjennom villnisset i Nord-Italia. Så gikk det århundrer, og mye av ruta ble erstattet av stadig mer effektiv trafikk med hest og kjerre og etter hvert bil, og nå får bare fotgjengerne klare seg med det som er igjen.

I dag er Via Francigena litt av en labyrint som leder gjennom og rundt et uendelig antall åkre og gårder som ligger mellom deg og Roma. Omveiene du blir sendt ut på er frustrerende mange og lange. Min første (halve) dags vandring tok meg fra Fidenza til Medesano. I luftlinje er det 13,5 kilometer. Hvis du kjører er veien 18 kilometer lang. Turen jeg gikk ble på... 26 kilometer! (Og da inkluderer jeg ikke de delene hvor jeg hadde gått meg vill.) Det er ikke like ille hver dag, men det føles sånn. Særlig når det er mer enn 40 grader varmt.

Åkrene sør for Siena, i nærheten av San Quirico D'Orcia.

På den andre siden, så får du virkelig sett mye vakkert bondeland. Og det kommer ikke til å være noen bråkebøtter der som forstyrrer mens du nyter utsikten. Når du går Via Francigena, så gjør du det nemlig bare med det selskapet du selv tar med deg. Starter du turen alene, så kommer du til å vandre alene helt til du er i Roma. Det er absolutt ikke som på Camino de Santiago, hvor det aldri går en hel dag mellom hver gang du møter en eller annen interessant person, som har sine historier å fortelle, og som kanskje til og med er villig til å høre på deg fortelle dine. 

Det største problemet med mangelen på pilegrimer på stien er ikke ensomheten. Problemet er at det dermed heller ikke finnes fasiliteter for pilegrimer. Bare på noen få steder finnes det tilrettelagt overnatting. Og selv der det finnes er det ofte sånn at når du endelig finner frem til stedet, så er det stengt og ikke tegn til liv noe sted. Ingen i landsbyen kan hjelpe deg med å finne ut hvem som har nøkkelen.

Riktignok er det en håndfull dramatiske unntak fra regelen, men i utgangspunktet må du altså enten bo gratis ute i skogen, uten fasiliteter, eller du må ta inn på hoteller med mer luksus enn du trenger og ønsker, til en pris langt høyere enn hva du har budsjettert med. Fantastiske pilegrimsherberger til rundt 10-20 euro, sånne som det er så mange av på Camino de Santiago, de finnes det så godt som ingen av i Italia.

Bibola ble en gang i tiden plassert høyt der oppe for å være beskyttet mot plyndrere og malaria.

Jeg liker ikke å få det til å høres så stusselig ut. Det er ikke så galt, særlig når man ser tilbake på det et halvår senere. Det er massevis av vidunderlige opplevelser og utsikter langs veien, steder jeg fikk oppdage bare fordi jeg gikk Via Francigena;

• Spise på pizzastedet som holder oppe til sent på kveld i Medesano.
• Middelalderlandsbyen Castello di Casola så dramatisk plassert over dalen sin.
• Krysse Appenninene over Passo della Cisa.
• Nyte iskremen i Villafranca In Lunigiana.
• Bibola! Ojojoj, Bibola, en mer fotogen landsby skal man lete lenge etter.
• Observere rike og vellykkede italienere, obskønt solbrune og enda mer obskønt kledde, mens de hygger seg i Pietrasantas nattklubber og diskoteker. 
• Se navnene på berømte viner dukke opp igjen og igjen på skiltene til vingårder langs stien. 
• Vandre gjennom frodige åkre og skoger.
• Utforske fortryllende, gamle Viterbo, skjønnhet av forfall.
• Tusle gjennom en smal stripe av urskog før innmarsjen til amfiteateret ved Sutri. 
• Snuble halvt utmattet gjennom den gamle og dårlig vedlikeholdte parken på Monte Mario, runde et hjørne og så plutselig se Peterskirken skrike visuelt imot meg.

Jeg kunne fortsatt. Lista er sannelig lang. Kanskje er den til og med lang nok til å gjøre det verdt det for deg å ta turen. Din vandring vil måtte bli annerledes og du er sikkert ikke ute etter akkurat de samme opplevelsene som meg, men hvis du går, så vil du helt sikkert etterpå se tilbake på mange minner du vil være glad for å ha fått.

I den tilstanden Via Francigena er nå, er det umulig å anbefale den som et bedre alternativ enn Camino de Santiago. Den mangler fasilitetene. Den mangler bror- og søsterskapet fra caminoen. Den mangler rimelig mat og overnatting. Via Francigena er livsfarlig, takket være stadig nærkontakt med gærne hunder og idioter som kjører bil.

En irriterende hund. Jeg liker kompisen hans i bakgrunnen mye bedre.

Hvis jeg likevel måtte anbefale Via Francigena, så måtte det være for en vandring i april/mai eller i oktober, når været og temperaturene er mer overkommelige for gåing enn det var i hete-helvetet jeg opplevde i juni. Og du bør absolutt prøve å bestille overnatting i forveien, på diverse klostre langs stien. (Ring dem, de snakker bare italiensk, og sørg for at du møter opp til avtalt tid og utenom bønnetidene deres.) I tillegg bør du hver morgen kikke på dagens rute og vurdere om du faktisk vil gå hele veien. Når du ser at du kommer til å bruke mye tid på noe som ligner på motorvei, så er det antagelig en god idé å ta litt buss her og der.

Om du har en uke og du vil ha med deg høydepunktene langs ruta, så foreslår jeg disse vandredagene:

• Fra Fidenza til Medesano. Pittoresk bondeland så det holder.
• Fra Cassio til Berceto og over Appenninene til Pontremoli. Finfine fjell.
• Fra Aulla til Sarzana, særlig den første delen, inkludert en avstikker innom Bibola.
• Fra Gambassi Terme til San Gimignano. Nydelig toskansk jordbruksland.
• Fra San Quirico D'Orcia til Radicofani. Hele dagen ser du vakkert landskap.

Jeg så en del av dette, for å si det sånn.

De beste overnattingene mine på turen hadde jeg på disse stedene:

• Pilegrimsherberget i Cassio. Det er antagelig stengt, men stikk opp til baren lenger opp i gata, så tilkaller de antagelig en fyr med nøkkel for deg.
• Pilegrimsherberget i Radicofani. Det er akkurat som de beste stedene på Camino de Santiago; det jobber frivillige der, og de vasker føttene dine og ber for deg og lager mat og er hyggelige.
• Pieve di Santa Maria Assunta a Chianni, rett før Gambassi Terme. På baksiden finner du et koselig nyrestaurert overnattingssted, og det er stor sannsynlighet for at de faktisk holder åpent.
• Bed & Breakfast Monticelli, rett etter Capranica. Til at det er eneste overnatting på stedet er de utrolig hyggelige der, og de er selv vante vandrere som vet hva sånne trenger.

Det var bare meg der, men herberget i Cassio stilte likevel opp med frokost for meg og alle mine imaginære venner.

Mitt siste tips til deg som fremtidig pilgrim til Roma er at når du kommer til Vatikanet, så må du ikke nøye deg med å gå til turistinformasjon for å få ditt "Testimonium", eller diplomet ditt om du vil. I stedet bør du gå opp på sørsiden av Vatikanet, rundt kolonnaden. Der er det en sikkerhetssjekk. Så lenge du har lagt fra deg storsekken og bare har en liten sekk og du har med deg passet ditt, så slipper du igjennom og får et besøkspass til Vatikanet. Med det kan du gå inn og rundt hjørnet, hvor du finner sakristiet til Peterskirken. Der får du utlevert et mye stiligere Testimonium fra Fader Bruno, og etterpå er det gode sjanser for at han sniker deg rett inn til Skattkammeret, rett forbi køen som alle de andre turistene må stå i. Se på det som en forsmak på Himmelen.

Sånn. Det var alt. Du kan se flere bilder fra turen min her. Hvis du mener at jeg tar feil om noe, si veldig gjerne ifra. Og er det noe mer du lurer på, så er det bare å stille spørsmål i kommentarfeltet nedenfor!

Takk for følget!