Reise ved salmens slutt

I dag har jeg gått forbi to togstasjoner hvorfra jeg kunne kommet meg til sentrum av Roma på bare litt over en time. Litt fristende, men stedet skal jeg legge inn to lange dager med jevn gange for å komme dit. Rare greier, men iskremselgerne på strekningen blir i hvert fall sikkert glade for det.

De siste dagene har jeg endt opp på litt rare steder. Aller rarest var nok fjellandsbyen Radicofani. Jeg var forberedt på å sove i parken, men en gammel dame kom og dro meg bort til et gammelt, gammelt hus, som var landsbyens pilgrimshjem.

Etter en varm dusj trodde jeg at jeg var ren nok, men det første som skjedde etterpå var at et eldre par ikledde seg kapper med kamskjell på skuldrene, og de dro frem et antikt porselensfat og begynte å vaske føttene mine. Da de endelig var rene nok kysset de dem og sa Amen. Og ennå var kvelden ung.

Jeg ble servert skinke de hadde tørket selv, i syv måneder, og noe pastagreier som til og meg jeg fint klarte å spise. Så ringte deg på døra, og inn kom presten. Dette er ikke en vits, altså, men noe som hendte meg.

Han hadde med seg en dokumentmappe, og ut av den tryllet han frem... To flasker fin, gammel vin, og en flaske sjampanje! Skal si jeg ble skeptisk, har jo hørt mye rart om katolikker. Jeg fikk lov til å drikke bare vann, men måtte spise kake som plutselig også stod på bordet. 

De andre drakk vin og boblevin, derimot, og en av dem viste seg å være en pensjonert gondolier fra Venezia. Så da var det plutselig allsang på tregrensen, og jeg bare satt og måpte. Rare greier. Veldig rare greier. 

De holdt på lenge også, men likevel var det lett å stå opp klokka seks neste morgen. Man har nemlig ikke noe særlig valg når man sover praktisk talt inni kirketårnet.

Jaja. Så sånn går dagene. I kveld har jeg tatt inn på et lite herberge ute i skogen litt sør for Viterbo. Her er det bare jeg og en italiensk bonde som har giftet seg med en makedonsk storfamilie, så vidt jeg kan forstå. Men de har kaldt vann og en stor, myk seng bare til meg, så her er det fint.

Det er altså ikke særlig mange andre pilegrimer å se. Og når jeg aller pliktskyldigst stikker innom kirker underveis, så er de jammen meg tomme, de også. Så for en ateist er denne vandringen en oppmuntrende opplevelse. Det er mulig inntrykket endrer seg litt når jeg onsdag kveld, hvis skjema holder, går inn i Vatikanet, men jeg tipper det er mest hedninger der også, egentlig.

Ny rapport følger om ikke veldig lenge.