Pass, da, basta!

Da er det klart for tredje og foreløpig siste episode i min passkavalkade, mens jeg venter på at mitt fjerde pass skal dumpe ned i postkassa.

Denne gangen er det passet mitt fra 2006 som skal presenteres. Sidene er ganske fulle, så det er best at vi bare starter.

Man ser at passet har fått reist litt, enda jeg har vært flink og hatt det i en plastlomme det meste av tiden. Det var mitt første pass som er elektronisk lesbart, som indikert med det lille symbolet nede på forsiden. På baksiden har jeg glemt å ta bort et klistremerke jeg fikk av en snill mann i Kenya.

 Etter første sidevending er det ikke stort man vet om meg, men vi får til gjengjeld en liten innføring i arkaisk norsk symbolkunst. Inni en av rutene på løvesiden ligger den lesbare mikrochipen.

 Ikke mye nytt her, bortsett fra at jeg for første gang tydeligvis kvalifiserer til å være menneske av type M. Og så er det noen hologramgreier som tidligere pass ikke har hatt. Jeg vet ikke hva slags magi det er de har brukt i signaturfeltet, som gjør at scanning av siden lager piggtråd, men det er sikkert lurt.

 Av en eller annen grunn har side 2 fått stå i fred i alle år, men på side 3 blir det litt action. Jeg skulle til Gambia på billigbillett, og tenkte at det ikke var nok å gjøre i to uker i et så lite land. Derfor dro jeg til generalkonsulen til Senegal og fikk meg visum dit også. Sånn i tilfelle. Gambia har jo Senegal rundt seg på alle kanter, så det blir gjerne dit man eventuelt drar.

Det var ganske smart av meg, for en gang gikk jeg på bussen i Gambia, og en stund senere gikk jeg av bussen, i tråd med min vanlige måfå-taktikk. Da jeg gikk på bussen snakket de fleste utenfor engelsk, som de gjør i Gambia. Da jeg gikk av bussen snakket ingen engelsk, bare fransk. Smart som jeg er, skjønte jeg at jeg plutselig hadde reist til Senegal.

Problemet var at passet mitt ikke hadde bevis hverken for at jeg hadde forlatt Gambia eller reist inn i Senegal. Sånt bør man helst ha i orden i Afrika.

Derfor kjøpte jeg meg poteter og lagde stempel. Så fikk jeg en fyr på hotellet mitt i Casamance til å skrive en lapp hvor det stod, på fransk, håper jeg, at jeg hadde reist inn i Senegal, og den stemplet jeg. I tillegg skrev jeg navnet på grenseovergangen jeg muligens burde ha brukt, og en uleselig signatur, ved siden av visumet mitt her.

Det funket! Takk og lov for tulleland som ikke har lagt systemene sine over på data.

 Her ser vi at jeg har stemplet både inn i og ut av Gambia. Denne siden måtte jeg klistre litt sammen da jeg reiste inn i Gambia igjen fra Senegal etter å ha reist ut av Gambia uten å si det til Gambia først. Heldigvis sjekket ikke grensevakten om jeg allerede var i Gambia da jeg kom til Gambia for andre gang.

I tillegg sier side 4 at jeg har reist fra Sør-Afrika til Lesotho gjennom det dramatiske Sani-passet. Google det hvis du vil se bilder av en skummel og bratt vei i ellers fine omgivelser.

På neste side har jeg kommet tilbake til Sør-Afrika og forlatt det igjen, og jeg har kommet meg trygt inn i Australia via Perth, helt på vestenden.

Stilig visum til India, eller? Type TV betyr turistvisum, ikke transvestitt.
I tillegg ser vi stemplene som hører til, fra Goa, utreise fra Sydney i Australia, samt et besøk i Guatemala. Tre kontinenter der.

Mer Guatemala, pluss Mexico-stempler fra samme tur, og en Sør-Afrika-exit.

Til høyre har det lille landet Belize to geometriske stempler, og jeg har vært i Swaziland og Singapore. Dessuten er det noe Gambia-greier her som jeg nå ikke helt skjønner hva er. Kanskje er det et teststempel fra da jeg strevde med potetene? Tror nesten det. Ser i hvert fall ikke verre ut.

Fire kontinenter på denne siden, i hvert fall hvis vi regner med poteten!

 Her er vi tilbake til Senegal-historien. Etter mye grubling og mistenksomme blikk gikk grensevakten i Senegal med på å gi meg utstemplingen øverst på siden. Rett under fikk jeg like etterpå en ny innstempling fra Gambia.

Da jeg skulle reise fra Gambia gjorde jeg det sånn at jeg etter å ha fått et ut-stempel for den siste innstemplingen min, så snek jeg meg inn i Gambia igjen. (Det er ikke så veldig vanskelig å gjøre det i Gambia.) Så fikk jeg et ut-stempel for den andre innreisen min også, og dermed bør jeg være ajour, så vidt jeg kan skjønne.

Nede til venstre er en utreise fra Johannesburg i Sør-Afrika.

Til høyre er det en inn- og utreise for Brasil, muligens fra Recife. Billig restplass, det også.

Sider stort sett okkupert av Mozambique. Skal si de liker formelle dokumenter der i landet! Selv syntes jeg mest det var stas å bli stempet inn i landet i Namaacha, for jeg husker tydelig fra en fjern barndom at da det var krig i Mozambique, så var det nettopp fra Nama-ahtsjo-provinsen at reporterne meldte fra om hvordan det gikk.

 Til venstre en ny rundreise på Yucatan-halvøya (Mexico og Belize, Guatemala dukker opp igjen om et par sider.) Til høyre et kjapt besøk i Jordan, mest bare for å få sett Petra ordentlig, egentlig.

Tyrkia selger visa på flyplassene sine, og jeg vil tro de har ganske bra avanse når de selger disse klistremerkene for 20 dollar stykket. Det virker ikke som om det er noen som helst form for saksbehandling involvert, så det er i praksis en ren turistskatt.

Ellers ser vi en utgangsbillett fra Kenya, og en inn- og en utreise for både Guatemala og Belize. Skal man fra Cancun til Tikal så må man i praksis reise via Belize, og selv om man bare er noen timer i landet, så er det full visapris hver gang man krysser grensa inn i Belize.

Der har jeg vært i India igjen, ja. Nå for å se nedre del av Himalaya og Taj Mahal og sånn. Jeg valgte multiple entry-visum denne gangen, sånn i tilfelle jeg ville dra en tur dit til i løpet av halvåret, for det koster det samme som et engangvisum uansett.

På høyre side er det enda et Tyrkiabesøk. Jeg var ikke i Antalya eller Marmaris, samme hva du tror.

På venstre side og øverst til høyre er det spor etter en liten Sørøst-Asia-turne. Fløy billig til Thailand, og busset derfra ned gjennom Malaysia til Singapore, og fløy tilbake for å rekke flyet hjem. Finfin tur. Malakka og Cameron Highlands var nok de fineste stedene. Stilig strekkodegreie i Malaysia-stempelet.

Under Thailandstemplene er det en innreise til Tanzania og noen mystiske skriblerier, muligens fordi de måtte notere seg at det koster 50 dollar for nordmenn å komme inn der. Nederst i hjørnet har jeg besøkt Curacao.

Fint skal det være. Stort visum fra Kenya i passet, til herr Christian.

Til høyre er det en innreise til flamingolandet Bonaire, som selv om det ligger i Karibien egentlig er Nederland, og derfor er det et EU-stempel. Jeg har også reist ut av Tanzania, og så er det et tredagersbesøk i Qatar der. Det holdt i massevis.

Et knippe merker fra ABC-øyene, Aruba, Bonaire og Curacao, hoveddelen av de tidligere Nederlandske Antillene. Veldig turistvennlige stempler.

Koselig innsjekking og utsjekking fra Kapp Verde-øya Boa Vista. Selve grensekontrollen foregår i friluft på flyplassen, før man får utlevert bagasjen, så med litt uflaks kan man være solbrent før man i det hele tatt kommer inn i landet.

Stempel fra USA, tildelt meg i anledning en grundig ekskursjon til fornøyelsesparkene i Orlando-området, med et klart hovedfokus på temaet Disney.

 Rundreise i Marokko og Vest-Sahara. Dessverre er Vest-Sahara okkupert av Marokko, så der ble det ingen stempler på meg.

Ingen stempler her, men det er absolutt verdt å merke seg at her har noen leid inn en sommervikar fra lærerhøyskolen til å lage ny tekst.

I farta finner jeg følgende feil:

Norsk: "inne haveren" i stedet for "innehaveren".
Nynorsk: "intresse" i staden for "interesse".

Nei, så pinlig!

Jaja. Men da er jeg ferdig med de gamle passene klar til å få et nytt, Onkel Passpoliti. Det er bare å legge det i postkassa, når som helst! :)

(Snart tilbake med bilder fra Karibien, forresten.)

En passiar om pass som var

Jeg fikk mitt pass nummer to i 1999. Nå hadde passmyndighetene tydeligvis fått en nyansatt eller to, for dokumentet så ikke lenger ut som noe hvem som helst med en stiftemaskin og en laserprinter kan mekke hjemme på skrivebordet.

I hvert fall så det greit ut når man fikk det utlevert. Etter å ha brukt det i sju år så passet mitt, i hvert fall fra utsiden, mest av alt ut som noe noen har glemt igjen i buksa før de la den i vaskemaskinen.

Inni er passet likevel helt i orden. Kanskje bortsett fra bolleklippen.

Siden forrige pass har jeg byttet fødested fra tettstedet Finnsnes til Lenvik kommune, hvor jo Finnsnes ligger. Og så har jeg fått et fødselsnummer på plass, selv om jeg har gjemt det bort her, i anledning Internett. Fødselsnummer er jo ikke hemmelig på noen som helst reell måte, men man trenger jo ikke å slenge det rundt seg overalt likevel.

Om ikke mennesket har blitt mye mer voksent siden forrige plass, så har i hvert fall underskriften blitt det. Det er da noe.

Klok av skade har den som lager pass kuttet ut tyske og franske språkvarianter av tekstene i passet. Nå er det bare norsk, nynorsk og engelsk som gjelder.

Rekkefølgen på stemplene er nå enda mer tilfeldig enn i det forrige passet mitt. På den første siden her har jeg reist inn i USA, og en eller annen gang, mye senere, har en slabbedask i inngangsporten til Egypt prøvd å skjule USA-besøket mitt. Ikke bare har han stemplet tungt med svart blekk, han har også donert halve frimerkesamlingen sin for å dekke over USA-stempelet.

I januar 2001 reiste jeg, om man skal tro på side 4, til/via Frankrike, via Charles de Gaulle-flyplassen. Jeg tror det var på vei til Sør-Amerika og Antarktis. Og drøyt fire år senere står det at jeg dro til Brasil for å feire karneval og lete etter maur.

Side 5 er en reise til Thailand via Sveits, pluss et hopp innom Botswana og en inngang til Argentina. Fire kontinenter på en og samme side i passet, altså! 

Her ser vi hvordan det kan gå når man reiser rundt i Patagonia. Man bruker nemlig det meste av tiden sin på å krysse frem og tilbake mellom Chile og Argentina, alt etter hvor det går kjørbar vei. Det blir det mange stempel i passet av!

 Hoho! Tullestempel fra byen Ushuaia på Ildlandet. Dessverre fikk jeg ikke tak i den utgaven hvor det ikke står "End of the world", men "Bottom of the world".

Ellers fortsetter galskapen med utallige grensekrysninger mellom Chile og Argentina, pluss at USA har fått sneket inn et stempel, fra en gang jeg var i San Francisco for å "jobbe".

En merkelig miks igjen. Her er det noen stempler fra argentinsk og ukrainsk forskningsstasjon i Antarktis, pluss et minibesøk i Mexico (skumle Tijuana) og Swaziland. Det vitner om litt atypisk reisevirksomhet, i hvert fall.

Igjen breier et imperialistisk USA-stempel (til Florida cia Chicago denne gangen) seg midt på siden, i et forsøk på å bruke opp to hele sider på en eneste grensepassering. Heldigvis er det ingen som har brydd seg om det.

Her er det flere Chile-stempler, et besøk i Botswana og så faktisk to norske stempler! Det var den gangen jeg var ung og søt nok til å kunne klare å gråte meg til sånt ved hjemreise. Nå tror jeg de har blitt litt strengere på sånt. Jeg husker ikke hva Gardermoen-besøket var, men Sandefjord var i hvert fall en rundreise i Storbritannia med tog, innledet og avsluttet med Ryanair fra Torp.

 Det tredje midt-på-siden-stempelet fra USA! Denne gangen på vei til en roadtrip i Texas sammen med foreldrene mine. Takk og lov for at ingen sjekket vesken til mamma ved mellomlandingen i Chicago, for den var full av bananer. Det er ikke lov.

Ellers har vi noen stempler fra Namibia og Zimbabwe, pluss en endagstillatelse til å gå inn i Zambia for å kikke på Victoriafallene fra deres side av grensen også.

Her er resten av Afrika-stemplene fra en rundreise med utgangspunkt i Cape Town og avslutning i Johannesburg, via Swaziland, Botswana, Zimbabwe, Zambia og Namibia.

Frimerkesamleren fra Egypt har slått til atter en gang. Dessuten har jeg vært på virvelvind-rundreise i Kroatia, med seks forskjellige overnattingssteder på syv netter.

Igjen har jeg vært såvidt over grensa i Mexico, nå i Texas, den 2. april 2003 sammen med smånervøse foreldre. Og jammen ble det plass til enda et stempel fra Brasil.

Hurra! Jeg fikk visum til Russland, selv om det tok sin tid å ordne. Ikke rart, når de tydeligvis tror at jeg heter B9ern Hristian Terrissen. Jeg hadde vært skeptisk selv til å ta imot noen med det navnet. Det var uansett en rar, men fin tur. Jeg fløy til Vladivostok og brukte nesten en hel måned på å ta tog tilbake til Moskva, den Transsibirske jernbane med mange stopp.

På side 21 er det litt flying via Frankfurt, men morsommere er stemplene fra grensepasseringer med tog, på en Øst-Europa-rundreise i 2005. Jeg tror det er Ungarn og Romania vi aner, og da altså fra tiden før Romania ble særlig EU-tilpasset grensemessig.

Jeg tok en førjulsrunde i Sørøst-Asia i 2005. Fløy til Bangkok, og dro derfra videre til Siem Reap i Kambodsja, og så i en bue opp gjennom Vietnam og tilbake til Bangkok og Thailand. Flott med en liten Angkor Wat i Kambodsjastempelet.

På høyre side ser du noe så sjeldent som en innreise til Moldova. Å få reise inn tok meg en god del strevsom forklaring på russisk-engelsk, mens en hel busslast innfødte satt tålmodig og ventet. For å komme videre inn i Trans-Dniestr måtte jeg frem med noen pengesedler under bordet også.

 Tjohoi! Enda en Brasil-tur. Det ble nordøst denne gangen, med masse strand, sand og ørken.

Og så det fine Kambodsjavisumet til høyre, da. Jeg fikk det ved ankomst på flyplassen i Siem Reap. Der satt det en gjeng uniformskledde menn med identiske Legofigursveis og jobbet hardt for å få meg registrert og håndtert. Det gikk unna, men jeg skulle gjerne sett bildet de tok av meg med det der 320x320-pixlers Webcam-opplegget sitt fra Logitech.

 Mer Sørøst-Asia. Nå er det Vietnam som har satt sine spor i passet mitt. Og det til tross for at jeg som skandinav egentlig skulle slippe å ha pass så lenge besøket mitt varte i maksimalt to uker. Men han der konsulen deres i Sihanoukville (Kambodsja) var så halvfull og hyggelig at jeg gav ham de 10 dollarene han skulle ha for å gi meg dette visumet.

Hm. Her har jeg nok vært i Tunisia.

Sånn. Da var det passet også oppbrukt. På siste side finner vi den samme regla som kom helt foran i forrige utgave av norske pass.Det er lurt å klipp-og-lime, som vi skal se i neste pass, hvor de har prøvd å finne på teksten på nytt helt selv i stedet...

Nå har jeg bare ett pass igjen å vise frem. :)

Til pass for meg

Nå sitter jeg her med tre gamle pass som ikke kan brukes til stort. Mitt fjerde pass kommer i posten om noen dager. Frem til da er det ikke stort jeg kan gjøre, annet enn å sitte hjemme og lese eller å blogge, eller å gå til Jotunheimen, for eksempel. Jotunheimstien har jeg gjort meg ferdig med, så her kommer det litt blogg i stedet.

Om mitt første pass. Om ikke annet, så er det i hvert fall interessant for meg selv.

Sånn ser det ut i dag, stakkars. Det er ingen grunn til å kritisere det. Prøv selv å bli dratt Jorda rundt og å svømme gjennom en flom etter en syklon på Fiji og se hva det gjør med utseendet ditt. Tipper at du også hadde falmet litt.

Inni passet blir jeg kjapt presentert. Ikkeno fødselsnummer eller noe. Det er bare én norsk Bjørn Christian Tørrissen i verden, så det trengs ikke.

Ellers kan man jo bemerke at informasjonen som er gitt på venstre side virker litt tilfeldig og overflødig. Hvor mange av oss som har pass trenger egentlig å få vite at nordmenn født i utlandet kan miste statsborgerskapet etter 22 år?

Og så er det ærlig talt litt dårlig gjort å si at det er straffbart å misbruke passet, uten samtidig å gi oss noen idéer om hvordan vi kan misbruke passet!

Jeg syntes nok at "pupil" var en litt stusselig profesjon, så jeg oppgraderte meg selv kjapt til student da jeg flyttet til Trondheim.

Og så var jeg mørk blond da jeg var ung! Uten særlige kjennetegn for øvrig. Her kunne man godt fått med "venstrehendt" og "rå til å spille Minesveiper".

Bilde med fin, mønstret genser, smil med åpen munn, tatt på skrå forfra, ansiktet dekker bare en fjerdedel av bildeflaten... Og så glemte vi å ta fingeravtrykk. Dette hadde aldri i verden blitt godkjent i dag. Alt var mye bedre før.

Særlig flott er det at passet er gyldig for alle land. (Lurer på i hvilke tilfeller det gjaldt begrensninger på det?)

Her ser vi hvorfor det ikke trengtes noe fødselsnummer. Det passet sier er bare at personen på bildet og den som bærer passet er en og samme person. Det får holde.

Så får vi heller bære over med at myndighetene har feilstavet "bescheinigt" i den tyske språkvarianten.

De fleste passkontrollører ignorerer rådet om å føre på viseringer i kronologisk rekkefølge. Det ser vi helt fra starten av.

Første stempling skjedde ved USA-innreisen til høyre her den 23. juli 1995, lenge før Australiabesøket til venstre. Jeg loffet rundt med Greyhound i en måned, fra østkysten til vestkysten, i forkant av en klassetur med NTH.

De tre andre stemplene er australske. Visumet til venstre fikk jeg ved å sende passet til Australias ambassade i Stockholm. På en Jorda-rundt-reise kom jeg inn i Australia via Darwin på nyttårsaften i 1996, etter jul på Bali, og så reiste jeg ut igjen drøyt seks uker senere fra Brisbane.

Hele side 10 og 11 er Nepal-greier. Jeg fikk visum i full fart av generalkonsulen i Norge, en skipsreder som gav meg ekspressbehandling da jeg som naiv ung backpacker bare dukket opp på kontoret hans samme dag som jeg skulle reise fra Norge.

Da jeg kom til Nepal oppdaget jeg at de hadde såpass bratte fjell der at jeg måtte få utvidet visumet mitt med en uke for å rekke alt. Det kostet ikke mye i penger, men krevde noen timer køventing.

Fra Nepal dro jeg til Thailand, og fire dager før jeg hadde brukt opp visumet mitt der dro jeg videre, til Malaysia. To uker der var tydeligvis nok, for plutselig dukker det opp et Singapore-visum.

På side 13 flyr jeg videre til Jakarta og Indonesia. Og siden det var igjen masse plass på siden, fant Fiji-grensevakten tre måneder senere ut at de skulle stemple meg ut av landet der. De var nok ivrige etter å få meg bort raskest mulig, for jeg kom til flyplassen helt gjennomvåt og stinkende, etter å ha svømt flere kilometer gjennom brunt flomvann.

Flyet fra Fiji evakuerte meg til Los Angeles. Hadde de sagt på forhånd at flyet skulle stoppe på Honolulu for å fylle drivstoff, så hadde jeg nok hoppet av der, men sånn gikk det ikke.

Før jeg kom til Fiji hadde jeg vært på New Zealand i et par-tre uker, som bevist av stempelet på side 15. Og dermed var passdokumentasjonen av Jorda-rundt-reisen min i 1996/1997 over.

Nederst på siden er det et stempel fra Tyskland, for det fikk man i gamle dager. Jeg skulle på jobbreise, til IT-konferansen Lotusphere i Berlin, og reiste billig med direktefly med Widerøe rett til den nå nedlagte flyplassen så godt som i sentrum av byen, Tempelhof.

Og det var faktisk hele det første passet mitt. Et rustent bindersmerke (fra flomsvømmingen) og en gammel adresse avslutter dokumentet. Reisekarrieren min, derimot, hadde knapt begynt!

Snart følger et nytt og spennende blogginnlegg om mitt andre pass! :)

Homo Sapiens Arubensis

Man skulle tro at et land som har .aw som internettdomene bare var lite og søtt, men da vi ble hentet på flyplassen begynte vi å lure. Vi hadde i siste liten booket billig overnatting, i den grad det går an på Aruba, og visste lite om stedet. Lille David heter herberget, men han som hentet oss var giganten Francois, pensjonert marinejeger og nåværende panservogn-/rustholkfører. Greit nok.

Han tok oss trygt frem til en liten villa ombygd til et fem-/seksroms pensjonat, et stykke utenfor sentrum av hovedstaden Oranjestad. Etter å ha forhandlet oss med noen salatblader inn forbi vaktkjempeskilpadda i oppkjørselen var det klart for tidenes lengste innsjekking. Den gjøres grundig her i huset, og er ofte like mye ren sjekking som innsjekking. Antall rom varierer nemlig etter om man regner med alternativet det er å ligge mellom Francois og partneren hans, Noud. Det er det billigste.

Jepp, regnbueflagget som vaier i hagen var ikke til å ta feil av, dette var et alternativt sted med, før vi kom, bare mannlige beboere. Artig det, men det har sine konsekvenser når der kommer til interiørdesignet. Rommet vi fikk var svært, og så ut som en obskur blanding av bestemors stue og en homsepornofilm.

Møblene er klassisk pene, og det er rikelig med nips og potteplanter. På veggen med  et fire kvadratmeter stort speil og et par fuglebur henger det tolv portretter av nakne unge menn med trutmunn og utfordrende blikk. Stuebordet byr på to unge fyrer til, innrammet i nips, og bak dem står en statue av to nakne kickboxere i kamp, med slips på. I vinduet henger et glassmaleri med Jomfru Maria, og over døra henger Jesus på korset.

Ved døra inn til badet finner vi orange badekåper i silke, samt et lite bilde av en bredt glisende Tiger Woods. Over doen sitter det en naken og bredt skrevende latinofyr og skrever mellom to lysestaker, og mens man sitter og driter ser men rett på en plakat av en opphisset og naken kar i en foss. Og i dusjen er det svaner og massevis av speil. "Ikke bry dere om kameraet i taket", sa Noud.

Resten av huset er minst like drøyt dekorert. Skal se om jeg tør å ta en fotorunde, men da må jeg i så fall huske å formatere minnebrikken før jeg eventuelt skal til for eksempel Saudi-Arabia.

Alle her er veldig hyggelige, altså, selv om de åpenbart synes det er merkelig at et heteroseksuelt par plutselig skal bo her, og stedet fungerer helt flott som herberge. "We're dirty, but we're clean!", som de sier.

Foreløpig har vi ikke rukket stort mer enn å bli vant til varme igjen. Vi tuslet en tur nordvest på øya og så bølgene bryte ned landet ved å undergrave grunnen og lage små geysirer her og der. Et stort cruiseskip hadde lagt til i sentrum, og passasjerene ble busset rundt til de obligatoriske attraksjonene. En av dem er et fyr oppe i "ødemarka" der vi gikk tur, men det fikk skarp konkurranse av oss. Amerikanerne på guidet rundtur våknet opp av døsen og måpet med store øyne da de fikk se oss, to fotgjengere på frifot og til fots mellom veien og sanddynene. Kjersti fant en død kvelerslange. Vi følte oss omtrent som Bear Grylls. Alt er relativt.

Jeg har gått litt rundt i byen også. Det er masse rart å se, bare man tar seg tid til å gå dit ingen skulle tru at turister ville tenke på å ferdes. En nedlagt og ødelagt skole er full av stilig graffiti inne på veggene. Merkelige statuer av fordums nasjonalhelter står her og der, utført av kanskje ikke verdens beste, men i hvert fall gatas beste skulptør. Ernst & Young holder til ikke i et glassmonster som de pleier, men i en liten strandhytte. Supermarkedet heter Skype, og det henger plutselig en iguan på de merkeligste steder.

Vi blir her et par dager til, så drar vi til Curacao, hvor noen skal gå på kurs for å lære delfiner å lære å gjøre triks for å få en fisk, mens andre skal gå livets skole for å lære hvordan man best unngår å bli ranet.

Så får vi se, da.

Baluba på Aruba?

Tjoho! Jeg fant en billig måte å komme meg til Aruba på, som ikke krever at jeg først må vinne Idol! En restplass for to tusen kroner skal forflytte meg til sammen 16000 kilometer, Oslo - Aruba - Oslo. Jeg tror at det kanskje er ny personlig rekord i lav kilometerpris.

Men hva skal jeg nå der å gjøre? Vet ikke. De har noen av verdens fineste strender der, sies det. Det tror jeg imidlertid mest skyldes at sånne kåringer alltid skjer gjennom avstemninger holdt av amerikanske reisemagasiner. De har mange entusiastiske USAianske lesere som bare har vært på Aruba, Hawaii og i Florida og California. Jeg lover å avsi min ærlige dom etter hvert.

Aruba er litt større enn sandbanken jeg bodde på i Belize, men ikke så mye.

Om Aruba viser seg å være bare en variant av Syden for nederlendere og nord-amerikanere, så kan jeg jo bare reise videre. Det går fly både til Panama og Suriname derfra, og noen av dem har mer enn én motor også. Visumkrav kan skape litt krøll, men vi får se hvor imøtekommende konsulene i området er.

Jeg har lest litt om øya. Det finnes en variant av klapperslanger der. Dessverre har den lokale avarten sluttet med å klapre, så nå må man tråkke på dem for å få vite at de er der. Det er ingen tjent med, men sånn er det. Folket på øya er det lettere oppdage. De prater nemlig mer enn gjerne, og da snakker de papiamento. Høres det ut som et tullespråk, eller? Jepp. Men det er helt sant.

Og om navnet på språket er rart, så er ikke språket selv noe særlig bedre. Her er en tilfeldig setning fra arubianske nyheter: "Randy Gomez papiando di e accidente cu e la sufri paar di luna atras y tambe con pa concientiza nos automobilistanan pa tene cuenta cu nos cyclistanan." Ser nesten litt esperanto ut, men er det du får når du blander afrikanske stammespråk, portugisisk, spansk, diverse indianerdialekter, engelsk og nederlandsk. Av det gjetter jeg at det betyr  "Randy Gomez snakker om ulykken som han kom ut for et par måneder tilbake, og om samvittigheten som bilførere burde skylde syklister å ha."

Selv om øya er liten, så har den fostret store personligheter. For eksempel Bobby Farrell, den radmagre ikoniske danseinstruktøren og sangeren i Boney M. I tillegg kan jeg, mest i mangel av andre, nevne Dave Benton! "Hæ? Hvem da?", spør du kanskje? Jo, det var han bruneste av de to som sang seieren i land for Estland i Melodi Grand Prix i 2001! Hvis du av en eller annen grunn har glemt ham, finner du en oppfriskning av gode Eurovision-minner rett under her. Tusen takk, Aruba, for at dere tydeligvis ikke har produsert flere kjente mennesker.


Er Aruba et land? Njæh. Litt. De sender i hvert fall eget lag til OL og sånn. Men folk som bor der er nederlendere, siden Aruba inngår i det forente kongeriket Nederland, som en del av de gamle Nederlandske Antiller. Ikke at de har hatt bruk for det i OL, men de har nasjonalsang også. Problemet er bare at den høres ut som en gammel wienervals.

Det er alt jeg har om Aruba foreløpig. Og bra er det, for nå går flyet om ti timer, og jeg må pakke! Jeg tar med kamera, så en vakker dag får du se hvordan det er der.

Ha en fin vinter så lenge, da!

#8D)

Grønnkapp

Star Tour er flinke til nesten hvert år å slenge inn minst ett nytt litt annerledes reisemål på menyen sin. Sist høst hadde turen endelig kommet til Kapp Verde, og på fly nummer to fant jeg meg en god restplass å sitte på. For 3000 kroner fikk jeg flyreise til og fra Afrika, og et enkelt, men greit hotellrom til disposisjon i en uke.

Er dette det enkle hotellet med svømmebasseng? Ikke nødvendigvis.

Øya man settes ned på heter Boa Vista, og med mindre du har skikkelig uflaks og blir satt inn i et fengsel av et hotell av typen all-inclusive, så ender du opp inne i øyas hovedstad, Sal Rei. Der bor det nesten like mange mennesker som i Sykkylven, så du finner ikke akkurat alle fasiliteter, men i hvert fall noen.

For eksempel har de en frisør. Der koster det tre euro å klippe seg. Og så har de noen butikker, hvor det meste man kan kjøpe er billige importvarer fra Kina. "Valene el stol koalitet!", sier kjøpmennene, som også nesten uten unntak er fra Kina. Et sikrere tegn i 2013 enn det på at nå er du i det ekte Afrika vet i hvert fall ikke jeg om. Unntatt zebra og gnu, da. Men det har de ikke på Kapp Verde, for det ligger langt ute i havet vest for Senegal, og zebraer og gnyr er ikke så gode til å svømme.

Kappverdiansk villmark.

Kapp Verde er godt innenfor tropene, men du trenger ikke å være redd for å svette bort. Det blåser ganske mye på øya, noe skogene som ikke er der tydelig vitner om. Beskjedne fjelltopper på noen få hundre meter stikker opp her og der, men ingen steder er det mulig å finne lé fra vindene som kommer inn fra havet. I det flate og litt sterile vulkansteinlandet vokser det ikke så mye. Andre av øyene i Kapp Verde er veldig annerledes, men på Boa Vista er naturen ganske steinørkenaktig. Som jo er fint nok, men dampende tropehete finner du altså ikke. Husk likevel solkrem. Mye og sterk solkrem!

Man føler seg ganske trygg på lille Boa Vista. I hvert fall helt til politiet kommer bort og sier at her må man virkelig passe seg. Jeg vet ikke om det er veldig reelt, men en fyr i uniform frarådet meg sterkt å henge rundt på lite trafikerte strender alene. Man skulle tro at med en befolkning på rundt seks tusen så burde det være mulig å finne frem til han slemme fyren hvis noe skulle skje. Jada, jeg vet at de er utlendinger, men de fleste er sikkert gode på bunnen. Det tror nå jeg, i hvert fall.

Et vennlig, om enn litt uforutsigbart nabolag i Sal Rei på Kapp Verde

Jeg gikk meg uansett noen turer rett bort fra Sal Rei og ut i ødemarka, og det var aldri noen skumlinger å se der jeg gikk. Om jeg så noen mennesker i det hele tatt, så var det bare geitegjetere som smilte så bredt som det er mulig.

Inne i og nært tettstedet Sal Rei kan jeg derimot tenke meg at rare og ikke bare hyggelige ting i teorien kan skje. Rett bak de forholdsvis ordentlige kvartalene langs vannkanten ligger nemlig en skikkelig slum av en ghetto. Der finner du hus som bare har blikktak og vegger av enkle murblokker, med hullete klestørk på taket og søppel flytende i gatene. Det virket ikke som om innlagt elektrisitet og vann i husene var særlig populært. Når kvelden kommer blir det ordentlig mørkt der, og tråkker du i en hundebæsj deromkring, så er det ikke sikkert at den kom fra en hund, for å si det sånn. Alle jeg møtte der var blide og smilte og vinket og sa hei, altså, men når folk bor sånn som de gjør der, så er det alltid en og annen som ser potensialet når en rik europeer går forbi.

Den beste dagen i uka på Boa Vista var nok da vi leide bil og kjørte rundt hele øya. Eller bil og bil. Det var nesten en liten stridsvogn, en firehjulstrekker med noen gode bulker rundtom på sidene, foran og bak. Utleiedamen gav oss et kart over øya, med noen rare stiplede linjer som så ut som om de kunne være enten veier eller elveleier. Når vi kom ut i terrenget så oppdaget vi at de var BÅDE veier og elveleier, på en gang. For å komme til de fineste stedene var det bare å kjøre der det så minst umulig ut, og det betød ikke automatisk at det var hjulspor der fra før av. Veldig moro, om enn litt slitsomt i lengden.

Veien ble ikke bygd av romerne, selv om den ser litt sånn ut.

En hel runde rundt øya ble på drøyt ti mil, og vi brukte ganske nøyaktig ti timer på det. Da hadde vi ingen lange pauser for å spise noe sted, for sånne steder fant vi rett og slett ikke, samme hvor sultne vi ble. Landskapet var en fin distraksjon fra magerumlingen, så det gikk helt fint.

Vi så knapt andre biler i løpet av hele dagen, så det var godt at motoren fungerte helt til vi var tilbake i Sal Rei. Som eneste bil på østsiden av øya var vi et kjært syn for en gjeter som gjerne ville ha haik. Vi tok ham på og selv om han ikke helt visste hvor han skulle, så var han strålende fornøyd med å få sitte på. Etter en stund sa han plutselig "Stopp her! Jeg må ut og se til de geitene der borte! Jeg blir bare borte i noen minutter, snart tilbake!" For å sikre seg mot at vi benyttet sjansen til å stikke av, lot han en tøybylt, som luktet litt rart og sikkert inneholdt noen av hans kjæreste eiendeler, ligge igjen i baksetet da han stakk. Så kom han tilbake, og en stund senere fant han ut at nå hadde han sittet nok i bil den dagen, og så bare gikk han ut i ødemarka igjen.

Alt i alt var en uke på Boa Vista helt greit, om enn ikke en spektakulær opplevelse. På den tiden rekker man akkurat å venne seg til alle løshundene, å prøve alle rettene som serveres på den lille uterestauranten på torget, og å lære seg navnene til alle "kunstnerne" fra Senegal og Guinea-Bissau som har kommet rekende over fjorden for å prøve å prakke på turister diverse håndverk fra fastlands-Afrika. Kanskje har kineseren på hjørnet lært seg navnet ditt også, og han hilser i hvert fall vennlig når han ser deg ramle inn i butikken hans for attende gang på jakt etter vann på flaske og potetgull med salt for å rehydrere deg etter en varm dags vandring.

Man trenger ikke å være rik for å trene.

Om du har lyst til å besøke øya, synes jeg godt du kan vurdere å ikke bo på all-inclusive-hotellene. Du klarer deg fint om du tar inn på et av de små pensjonatene i stedet.

Kanskje må du gjennomleve noen autentiske strømbrudd og holde ut en trøstesløst melankolsk dansemusikk fremført på nært hold på trekkspill og trommer på fredags- og lørdagskveldene, men det går helt greit. Du burde i hvert fall sove bedre der enn på de store hotellene, fordi du vet at pengene du bruker under oppholdet ditt nå går nesten rett i lommene på folk som virkelig trenger det du bringer, i stedet for at overskuddet eksporteres rett til kontoen kjedehotellet har opprettet i et skatteparadis langt vekk.

Hvis du bare vil til sol og varme, men ikke til Syden, så duger Kapp Verde helt fint. Reiser du først og fremst for shoppingen sin del, så tror jeg du heller skal dra et annet sted. Med mindre du samler på afrikanske trommer, små trefigurer lagd av truede tresorter eller gulnede postkort, da. Det er nemlig stort sett det som selges her.

Alt i alt og for min del: Greit sted for en uke, men jeg reiser nok ikke tilbake.