Til pass for meg

Nå sitter jeg her med tre gamle pass som ikke kan brukes til stort. Mitt fjerde pass kommer i posten om noen dager. Frem til da er det ikke stort jeg kan gjøre, annet enn å sitte hjemme og lese eller å blogge, eller å gå til Jotunheimen, for eksempel. Jotunheimstien har jeg gjort meg ferdig med, så her kommer det litt blogg i stedet.

Om mitt første pass. Om ikke annet, så er det i hvert fall interessant for meg selv.

Sånn ser det ut i dag, stakkars. Det er ingen grunn til å kritisere det. Prøv selv å bli dratt Jorda rundt og å svømme gjennom en flom etter en syklon på Fiji og se hva det gjør med utseendet ditt. Tipper at du også hadde falmet litt.

Inni passet blir jeg kjapt presentert. Ikkeno fødselsnummer eller noe. Det er bare én norsk Bjørn Christian Tørrissen i verden, så det trengs ikke.

Ellers kan man jo bemerke at informasjonen som er gitt på venstre side virker litt tilfeldig og overflødig. Hvor mange av oss som har pass trenger egentlig å få vite at nordmenn født i utlandet kan miste statsborgerskapet etter 22 år?

Og så er det ærlig talt litt dårlig gjort å si at det er straffbart å misbruke passet, uten samtidig å gi oss noen idéer om hvordan vi kan misbruke passet!

Jeg syntes nok at "pupil" var en litt stusselig profesjon, så jeg oppgraderte meg selv kjapt til student da jeg flyttet til Trondheim.

Og så var jeg mørk blond da jeg var ung! Uten særlige kjennetegn for øvrig. Her kunne man godt fått med "venstrehendt" og "rå til å spille Minesveiper".

Bilde med fin, mønstret genser, smil med åpen munn, tatt på skrå forfra, ansiktet dekker bare en fjerdedel av bildeflaten... Og så glemte vi å ta fingeravtrykk. Dette hadde aldri i verden blitt godkjent i dag. Alt var mye bedre før.

Særlig flott er det at passet er gyldig for alle land. (Lurer på i hvilke tilfeller det gjaldt begrensninger på det?)

Her ser vi hvorfor det ikke trengtes noe fødselsnummer. Det passet sier er bare at personen på bildet og den som bærer passet er en og samme person. Det får holde.

Så får vi heller bære over med at myndighetene har feilstavet "bescheinigt" i den tyske språkvarianten.

De fleste passkontrollører ignorerer rådet om å føre på viseringer i kronologisk rekkefølge. Det ser vi helt fra starten av.

Første stempling skjedde ved USA-innreisen til høyre her den 23. juli 1995, lenge før Australiabesøket til venstre. Jeg loffet rundt med Greyhound i en måned, fra østkysten til vestkysten, i forkant av en klassetur med NTH.

De tre andre stemplene er australske. Visumet til venstre fikk jeg ved å sende passet til Australias ambassade i Stockholm. På en Jorda-rundt-reise kom jeg inn i Australia via Darwin på nyttårsaften i 1996, etter jul på Bali, og så reiste jeg ut igjen drøyt seks uker senere fra Brisbane.

Hele side 10 og 11 er Nepal-greier. Jeg fikk visum i full fart av generalkonsulen i Norge, en skipsreder som gav meg ekspressbehandling da jeg som naiv ung backpacker bare dukket opp på kontoret hans samme dag som jeg skulle reise fra Norge.

Da jeg kom til Nepal oppdaget jeg at de hadde såpass bratte fjell der at jeg måtte få utvidet visumet mitt med en uke for å rekke alt. Det kostet ikke mye i penger, men krevde noen timer køventing.

Fra Nepal dro jeg til Thailand, og fire dager før jeg hadde brukt opp visumet mitt der dro jeg videre, til Malaysia. To uker der var tydeligvis nok, for plutselig dukker det opp et Singapore-visum.

På side 13 flyr jeg videre til Jakarta og Indonesia. Og siden det var igjen masse plass på siden, fant Fiji-grensevakten tre måneder senere ut at de skulle stemple meg ut av landet der. De var nok ivrige etter å få meg bort raskest mulig, for jeg kom til flyplassen helt gjennomvåt og stinkende, etter å ha svømt flere kilometer gjennom brunt flomvann.

Flyet fra Fiji evakuerte meg til Los Angeles. Hadde de sagt på forhånd at flyet skulle stoppe på Honolulu for å fylle drivstoff, så hadde jeg nok hoppet av der, men sånn gikk det ikke.

Før jeg kom til Fiji hadde jeg vært på New Zealand i et par-tre uker, som bevist av stempelet på side 15. Og dermed var passdokumentasjonen av Jorda-rundt-reisen min i 1996/1997 over.

Nederst på siden er det et stempel fra Tyskland, for det fikk man i gamle dager. Jeg skulle på jobbreise, til IT-konferansen Lotusphere i Berlin, og reiste billig med direktefly med Widerøe rett til den nå nedlagte flyplassen så godt som i sentrum av byen, Tempelhof.

Og det var faktisk hele det første passet mitt. Et rustent bindersmerke (fra flomsvømmingen) og en gammel adresse avslutter dokumentet. Reisekarrieren min, derimot, hadde knapt begynt!

Snart følger et nytt og spennende blogginnlegg om mitt andre pass! :)