Grønnkapp

Star Tour er flinke til nesten hvert år å slenge inn minst ett nytt litt annerledes reisemål på menyen sin. Sist høst hadde turen endelig kommet til Kapp Verde, og på fly nummer to fant jeg meg en god restplass å sitte på. For 3000 kroner fikk jeg flyreise til og fra Afrika, og et enkelt, men greit hotellrom til disposisjon i en uke.

Er dette det enkle hotellet med svømmebasseng? Ikke nødvendigvis.

Øya man settes ned på heter Boa Vista, og med mindre du har skikkelig uflaks og blir satt inn i et fengsel av et hotell av typen all-inclusive, så ender du opp inne i øyas hovedstad, Sal Rei. Der bor det nesten like mange mennesker som i Sykkylven, så du finner ikke akkurat alle fasiliteter, men i hvert fall noen.

For eksempel har de en frisør. Der koster det tre euro å klippe seg. Og så har de noen butikker, hvor det meste man kan kjøpe er billige importvarer fra Kina. "Valene el stol koalitet!", sier kjøpmennene, som også nesten uten unntak er fra Kina. Et sikrere tegn i 2013 enn det på at nå er du i det ekte Afrika vet i hvert fall ikke jeg om. Unntatt zebra og gnu, da. Men det har de ikke på Kapp Verde, for det ligger langt ute i havet vest for Senegal, og zebraer og gnyr er ikke så gode til å svømme.

Kappverdiansk villmark.

Kapp Verde er godt innenfor tropene, men du trenger ikke å være redd for å svette bort. Det blåser ganske mye på øya, noe skogene som ikke er der tydelig vitner om. Beskjedne fjelltopper på noen få hundre meter stikker opp her og der, men ingen steder er det mulig å finne lé fra vindene som kommer inn fra havet. I det flate og litt sterile vulkansteinlandet vokser det ikke så mye. Andre av øyene i Kapp Verde er veldig annerledes, men på Boa Vista er naturen ganske steinørkenaktig. Som jo er fint nok, men dampende tropehete finner du altså ikke. Husk likevel solkrem. Mye og sterk solkrem!

Man føler seg ganske trygg på lille Boa Vista. I hvert fall helt til politiet kommer bort og sier at her må man virkelig passe seg. Jeg vet ikke om det er veldig reelt, men en fyr i uniform frarådet meg sterkt å henge rundt på lite trafikerte strender alene. Man skulle tro at med en befolkning på rundt seks tusen så burde det være mulig å finne frem til han slemme fyren hvis noe skulle skje. Jada, jeg vet at de er utlendinger, men de fleste er sikkert gode på bunnen. Det tror nå jeg, i hvert fall.

Et vennlig, om enn litt uforutsigbart nabolag i Sal Rei på Kapp Verde

Jeg gikk meg uansett noen turer rett bort fra Sal Rei og ut i ødemarka, og det var aldri noen skumlinger å se der jeg gikk. Om jeg så noen mennesker i det hele tatt, så var det bare geitegjetere som smilte så bredt som det er mulig.

Inne i og nært tettstedet Sal Rei kan jeg derimot tenke meg at rare og ikke bare hyggelige ting i teorien kan skje. Rett bak de forholdsvis ordentlige kvartalene langs vannkanten ligger nemlig en skikkelig slum av en ghetto. Der finner du hus som bare har blikktak og vegger av enkle murblokker, med hullete klestørk på taket og søppel flytende i gatene. Det virket ikke som om innlagt elektrisitet og vann i husene var særlig populært. Når kvelden kommer blir det ordentlig mørkt der, og tråkker du i en hundebæsj deromkring, så er det ikke sikkert at den kom fra en hund, for å si det sånn. Alle jeg møtte der var blide og smilte og vinket og sa hei, altså, men når folk bor sånn som de gjør der, så er det alltid en og annen som ser potensialet når en rik europeer går forbi.

Den beste dagen i uka på Boa Vista var nok da vi leide bil og kjørte rundt hele øya. Eller bil og bil. Det var nesten en liten stridsvogn, en firehjulstrekker med noen gode bulker rundtom på sidene, foran og bak. Utleiedamen gav oss et kart over øya, med noen rare stiplede linjer som så ut som om de kunne være enten veier eller elveleier. Når vi kom ut i terrenget så oppdaget vi at de var BÅDE veier og elveleier, på en gang. For å komme til de fineste stedene var det bare å kjøre der det så minst umulig ut, og det betød ikke automatisk at det var hjulspor der fra før av. Veldig moro, om enn litt slitsomt i lengden.

Veien ble ikke bygd av romerne, selv om den ser litt sånn ut.

En hel runde rundt øya ble på drøyt ti mil, og vi brukte ganske nøyaktig ti timer på det. Da hadde vi ingen lange pauser for å spise noe sted, for sånne steder fant vi rett og slett ikke, samme hvor sultne vi ble. Landskapet var en fin distraksjon fra magerumlingen, så det gikk helt fint.

Vi så knapt andre biler i løpet av hele dagen, så det var godt at motoren fungerte helt til vi var tilbake i Sal Rei. Som eneste bil på østsiden av øya var vi et kjært syn for en gjeter som gjerne ville ha haik. Vi tok ham på og selv om han ikke helt visste hvor han skulle, så var han strålende fornøyd med å få sitte på. Etter en stund sa han plutselig "Stopp her! Jeg må ut og se til de geitene der borte! Jeg blir bare borte i noen minutter, snart tilbake!" For å sikre seg mot at vi benyttet sjansen til å stikke av, lot han en tøybylt, som luktet litt rart og sikkert inneholdt noen av hans kjæreste eiendeler, ligge igjen i baksetet da han stakk. Så kom han tilbake, og en stund senere fant han ut at nå hadde han sittet nok i bil den dagen, og så bare gikk han ut i ødemarka igjen.

Alt i alt var en uke på Boa Vista helt greit, om enn ikke en spektakulær opplevelse. På den tiden rekker man akkurat å venne seg til alle løshundene, å prøve alle rettene som serveres på den lille uterestauranten på torget, og å lære seg navnene til alle "kunstnerne" fra Senegal og Guinea-Bissau som har kommet rekende over fjorden for å prøve å prakke på turister diverse håndverk fra fastlands-Afrika. Kanskje har kineseren på hjørnet lært seg navnet ditt også, og han hilser i hvert fall vennlig når han ser deg ramle inn i butikken hans for attende gang på jakt etter vann på flaske og potetgull med salt for å rehydrere deg etter en varm dags vandring.

Man trenger ikke å være rik for å trene.

Om du har lyst til å besøke øya, synes jeg godt du kan vurdere å ikke bo på all-inclusive-hotellene. Du klarer deg fint om du tar inn på et av de små pensjonatene i stedet.

Kanskje må du gjennomleve noen autentiske strømbrudd og holde ut en trøstesløst melankolsk dansemusikk fremført på nært hold på trekkspill og trommer på fredags- og lørdagskveldene, men det går helt greit. Du burde i hvert fall sove bedre der enn på de store hotellene, fordi du vet at pengene du bruker under oppholdet ditt nå går nesten rett i lommene på folk som virkelig trenger det du bringer, i stedet for at overskuddet eksporteres rett til kontoen kjedehotellet har opprettet i et skatteparadis langt vekk.

Hvis du bare vil til sol og varme, men ikke til Syden, så duger Kapp Verde helt fint. Reiser du først og fremst for shoppingen sin del, så tror jeg du heller skal dra et annet sted. Med mindre du samler på afrikanske trommer, små trefigurer lagd av truede tresorter eller gulnede postkort, da. Det er nemlig stort sett det som selges her.

Alt i alt og for min del: Greit sted for en uke, men jeg reiser nok ikke tilbake.