Jeg fikk mitt pass nummer to i 1999. Nå hadde passmyndighetene tydeligvis fått en nyansatt eller to, for dokumentet så ikke lenger ut som noe hvem som helst med en stiftemaskin og en laserprinter kan mekke hjemme på skrivebordet.
I hvert fall så det greit ut når man fikk det utlevert. Etter å ha brukt det i sju år så passet mitt, i hvert fall fra utsiden, mest av alt ut som noe noen har glemt igjen i buksa før de la den i vaskemaskinen.
Inni er passet likevel helt i orden. Kanskje bortsett fra bolleklippen.
Siden forrige pass har jeg byttet fødested fra tettstedet Finnsnes til Lenvik kommune, hvor jo Finnsnes ligger. Og så har jeg fått et fødselsnummer på plass, selv om jeg har gjemt det bort her, i anledning Internett. Fødselsnummer er jo ikke hemmelig på noen som helst reell måte, men man trenger jo ikke å slenge det rundt seg overalt likevel.
Om ikke mennesket har blitt mye mer voksent siden forrige plass, så har i hvert fall underskriften blitt det. Det er da noe.
Klok av skade har den som lager pass kuttet ut tyske og franske språkvarianter av tekstene i passet. Nå er det bare norsk, nynorsk og engelsk som gjelder.
Rekkefølgen på stemplene er nå enda mer tilfeldig enn i det forrige passet mitt. På den første siden her har jeg reist inn i USA, og en eller annen gang, mye senere, har en slabbedask i inngangsporten til Egypt prøvd å skjule USA-besøket mitt. Ikke bare har han stemplet tungt med svart blekk, han har også donert halve frimerkesamlingen sin for å dekke over USA-stempelet.
I januar 2001 reiste jeg, om man skal tro på side 4, til/via Frankrike, via Charles de Gaulle-flyplassen. Jeg tror det var på vei til Sør-Amerika og Antarktis. Og drøyt fire år senere står det at jeg dro til Brasil for å feire karneval og lete etter maur.
Side 5 er en reise til Thailand via Sveits, pluss et hopp innom Botswana og en inngang til Argentina. Fire kontinenter på en og samme side i passet, altså!
Her ser vi hvordan det kan gå når man reiser rundt i Patagonia. Man bruker nemlig det meste av tiden sin på å krysse frem og tilbake mellom Chile og Argentina, alt etter hvor det går kjørbar vei. Det blir det mange stempel i passet av!
Hoho! Tullestempel fra byen Ushuaia på Ildlandet. Dessverre fikk jeg ikke tak i den utgaven hvor det ikke står "End of the world", men "Bottom of the world".
Ellers fortsetter galskapen med utallige grensekrysninger mellom Chile og Argentina, pluss at USA har fått sneket inn et stempel, fra en gang jeg var i San Francisco for å "jobbe".
En merkelig miks igjen. Her er det noen stempler fra argentinsk og ukrainsk forskningsstasjon i Antarktis, pluss et minibesøk i Mexico (skumle Tijuana) og Swaziland. Det vitner om litt atypisk reisevirksomhet, i hvert fall.
Igjen breier et imperialistisk USA-stempel (til Florida cia Chicago denne gangen) seg midt på siden, i et forsøk på å bruke opp to hele sider på en eneste grensepassering. Heldigvis er det ingen som har brydd seg om det.
Her er det flere Chile-stempler, et besøk i Botswana og så faktisk to norske stempler! Det var den gangen jeg var ung og søt nok til å kunne klare å gråte meg til sånt ved hjemreise. Nå tror jeg de har blitt litt strengere på sånt. Jeg husker ikke hva Gardermoen-besøket var, men Sandefjord var i hvert fall en rundreise i Storbritannia med tog, innledet og avsluttet med Ryanair fra Torp.
Det tredje midt-på-siden-stempelet fra USA! Denne gangen på vei til en roadtrip i Texas sammen med foreldrene mine. Takk og lov for at ingen sjekket vesken til mamma ved mellomlandingen i Chicago, for den var full av bananer. Det er ikke lov.
Ellers har vi noen stempler fra Namibia og Zimbabwe, pluss en endagstillatelse til å gå inn i Zambia for å kikke på Victoriafallene fra deres side av grensen også.
Her er resten av Afrika-stemplene fra en rundreise med utgangspunkt i Cape Town og avslutning i Johannesburg, via Swaziland, Botswana, Zimbabwe, Zambia og Namibia.
Frimerkesamleren fra Egypt har slått til atter en gang. Dessuten har jeg vært på virvelvind-rundreise i Kroatia, med seks forskjellige overnattingssteder på syv netter.
Igjen har jeg vært såvidt over grensa i Mexico, nå i Texas, den 2. april 2003 sammen med smånervøse foreldre. Og jammen ble det plass til enda et stempel fra Brasil.
Hurra! Jeg fikk visum til Russland, selv om det tok sin tid å ordne. Ikke rart, når de tydeligvis tror at jeg heter B9ern Hristian Terrissen. Jeg hadde vært skeptisk selv til å ta imot noen med det navnet. Det var uansett en rar, men fin tur. Jeg fløy til Vladivostok og brukte nesten en hel måned på å ta tog tilbake til Moskva, den Transsibirske jernbane med mange stopp.
På side 21 er det litt flying via Frankfurt, men morsommere er stemplene fra grensepasseringer med tog, på en Øst-Europa-rundreise i 2005. Jeg tror det er Ungarn og Romania vi aner, og da altså fra tiden før Romania ble særlig EU-tilpasset grensemessig.
Jeg tok en førjulsrunde i Sørøst-Asia i 2005. Fløy til Bangkok, og dro derfra videre til Siem Reap i Kambodsja, og så i en bue opp gjennom Vietnam og tilbake til Bangkok og Thailand. Flott med en liten Angkor Wat i Kambodsjastempelet.
På høyre side ser du noe så sjeldent som en innreise til Moldova. Å få reise inn tok meg en god del strevsom forklaring på russisk-engelsk, mens en hel busslast innfødte satt tålmodig og ventet. For å komme videre inn i Trans-Dniestr måtte jeg frem med noen pengesedler under bordet også.
Tjohoi! Enda en Brasil-tur. Det ble nordøst denne gangen, med masse strand, sand og ørken.
Og så det fine Kambodsjavisumet til høyre, da. Jeg fikk det ved ankomst på flyplassen i Siem Reap. Der satt det en gjeng uniformskledde menn med identiske Legofigursveis og jobbet hardt for å få meg registrert og håndtert. Det gikk unna, men jeg skulle gjerne sett bildet de tok av meg med det der 320x320-pixlers Webcam-opplegget sitt fra Logitech.
Mer Sørøst-Asia. Nå er det Vietnam som har satt sine spor i passet mitt. Og det til tross for at jeg som skandinav egentlig skulle slippe å ha pass så lenge besøket mitt varte i maksimalt to uker. Men han der konsulen deres i Sihanoukville (Kambodsja) var så halvfull og hyggelig at jeg gav ham de 10 dollarene han skulle ha for å gi meg dette visumet.
Hm. Her har jeg nok vært i Tunisia.
Sånn. Da var det passet også oppbrukt. På siste side finner vi den samme regla som kom helt foran i forrige utgave av norske pass.Det er lurt å klipp-og-lime, som vi skal se i neste pass, hvor de har prøvd å finne på teksten på nytt helt selv i stedet...
Nå har jeg bare ett pass igjen å vise frem. :)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar