Svett

Herrejeminiforetland!

Dette gaar baade India og Swaziland en hoey gang, om ikke to. De har en bitteliten, smal, konsentrert stripe av nesten-sivilisasjon, befolket av britiske og tyske turister, helt ute ved kysten. Resten er akkurat saann som man har en mistanke om etter aa ha lest Mungo Parks beretning fra 1795.

Stod opp tidlig for aa gaa paa museum. Selveste nasjonalmuseet i Gambia. Som var fullt av bongotrommer og forherligende propaganda om presidentens fortreffeligheter. Og om to av de viktigste familiene i landet; familien Fatty og familien Savage. Mistenker at britene hadde problemer med aa holde seg alvorlig i samtaler med familiene. Men pytt.

Og saa var det en utstilling av baatmodeller, med foelgende perle av et oppslag: "Early boats were probably dugout canoes made from a single log, much like those being used today". Historisk museum og samtidsbrukskunst paa en gang, altsaa.

Jeg laerte ogsaa at av de 67 dyreartene i Gambia som har vaert her i moderne tid, saa har 13 blitt utryddet. Og i den anledning hadde de stilt ut en kjole som i 1984 ble baaret av Miss Gambia, Mirabelle Carayol. "Beauty queens helped to market Gambian tourism and symbolized Gambian beauty and dignity. Now, however, beauty contests are almost extinct, due to pressure from feminists." Jajaja, saa saann har de det her.

Etterpaa tok jeg bush-taxi til Serekunda, for der skulle det visstnok gaa an aa finne seg enda en bush-taxi til aa dra inn i landet, til Tendaba Camp, som visstnok skal vaere fin jungel aa besoeke. Jeg fant bussen. Den hadde staatt i to dager og ventet paa nok folk. Inni satt damene og ventet taalmodig. Utenfor satt mennene og drakk te og diskuterte damene inni bussen. I TO DAGER HADDE DE SITTET DER! Jeg delte hverdagen deres med dem i tre timer foer jeg gav opp. Hadde det kommet nok folk saa hadde vi uansett kommet saa sent frem at det hadde vaert moerkt, og jeg liker ikke aa komme frem naar det er moerkt. Saerlig naar jeg skal til midt i jungelen. Dessuten saa satt sjaafoeren og roeyket marihuana, og ble i verre og verre kjoereform, saa det var ikke helt tilraadelig, tror jeg. Og saa er jeg rimelig sikker paa at to av damene i bussen hadde tuberkulose, som de villig delte med omverdenen via kraftige og dype host. Saa jeg flyktet til et hotell som har vifte i taket, CNN paa TV-en og myke madrasser. Men ikke vann i dusjen. Saa jeg holder en viss lav-standard, da. Badet i havet i stedet, og det var ganske deilig.

Proever meg paa buss igjen imorgen tidlig, skulle visstnok vaere bedre muligheter jo tidligere jeg kommer. Mangler de fire-fem passasjerer saa kjoeper jeg fire-fem billetter, saa kan vi forhaapentligvis dra. Hvis ikke saa sitter jeg vel og ser dem sloeves i noen timer, foer jeg drar til Senegal i stedet. Til Ziguinchor, i saa fall. Der har de forhaapentligvis litt mer ryddige forhold, fransk-inspirerte som de er (Haha!)

Vel. Nettet eller stroemmen doer hvert oeyeblikk, saa takk for meg i denne omgang.