Las Blubbas!

¡Ay caramba! Det begynner å nærme seg slutten nå, ikke bare for turen min, men også for min tro på meksikanernes fremtid som noe annet enn vanlige amerikanere, bare litt brunere.

Ruinene i Chichen Itza er superfine, men litt overbefolkede av turister fra og med etter frokost en gang. Verre er det med de lokale. De er bælfeite! Godslige, og vel så det. I Merida, en millionby du aldri har hørt om, stavrer det rundt uendelig mange tjukkaser, og siden de ikke har råd til elektrisk rullestol bruker de stokk i stedet. Det er ikke lett å komme seg rundt i den byen, for trafikken er ganske vill og fortauene veldig smale. Så der går det i sakte film, ja.

Folk er så tjukke at veiene er fulle av huller. Og ikke går det an å skylde på McDonalds heller. For hver amerikanske søplematkjede som finnes her er det også minst ti meksikanske alternativer. Jeg tok en telling i noen gater og fant ut at rundt 75 prosent av alle sjappene i byen selger kjappmat. Ojameg, hvordan skal det gå med dem? Nevnte jeg at hovedindustrien i området er produksjon av hengekøyer. Bedagelig gjeng de der nord-mayaene, ja.

I dag har jeg flyttet meg til Campeche, og her har de bygget høye murer for å beskytte seg mot pirater. Mulig de hadde litt andre pirater den gangen de bygde murene, for et par hundre år siden, for med det utvalget av piratkopier av alle mulige varer som er å finne innenfor murene her så tror jeg ikke taktikken holder lenger.

I morgen skal jeg ta 17-timersbussen til Mexico City. Åh, som jeg gleder meg. Tuller ikke, engang. Det er førti grader overalt i lavlands-Mexico, UNNTATT inni langdistansebussene, hvor jeg fint kan ta på meg alle klærne jeg bærer rundt på, uten at det fører til at jeg svetter. Gode greier. Nesten like bra som en sommerdag i Norge. Som jeg håper det kommer mange av, fra og med tirsdag i neste uke.

Habra,

Bjørn