Saann mot slutten

Om to doegn sitter jeg og surmuler over dvask flymat et sted over Atlanterhavet, som slett ikke er saa ille naar man tenker paa alt det rare som kunne skjedd meg i Afrika som likevel ikke har skjedd.

Det jeg kan si om Gambia og soendre Senegal er at det er sikkert fint for dem som drar paa chartertur til et av de tre fine hotellene i landet, og holder seg inne paa hotellet, og at det er enda finere for dem som liker aa ha det skikkelig strevsomt naar de reiser rundt.

Hoey arbeidsledighet er med paa aa drive alt av unge og friske mennesker mot Europa, enten ved at de gaar eller loffer nordover til Middelhavet og saa legger paa svoem eller paa baat, eller ved at de gaar rundt i turistlandet her og leier paa en gammel dame fra vaar kant av verden. Begge deler er like trist aa vite om, og enda tristere aa se. Men det er virkelig ikke noe annet de kan drive med. "Heldigvis" er presidenten en raatass som vet at hvis folket hadde hatt vaapen, saa hadde de foer eller senere brukt dem mot ham. Saa ingen har vaapen. Og dermed er det heller ingen som raner turister. Vi er altsaa trygge her, men det er litt vanskelig aa foele seg helt glad her likevel, naar man ser hvordan folk har det.

De siste dagene bruker jeg til aa ta bushtaxi ut av byen og finne jungel og sumpland som jeg tasser ut i, og saa setter jeg meg paa en stubbe eller en fraflyttet termittue og bare venter og ser hva som skjer. Det tar som regel ikke mange minutter foer en eller annen ape eller antilope eller fugl med enorm stjert eller knallroede vinger kommer forbi. Da er jeg fornoeyd.

Vel. Hjemme snart, og det er i grunnen like greit.