Los Loboso

Hepp,

Gàr fremdeles så bra at. Har kommet til San Cristobal de las Casas, og det er midt i svarteste indianerland. Foreløpig ser jeg ikke stort forskjell mellom dem og andre meksikanere, bortsett fra at de går med fletter ned til rumpa og bærer bunad. Og at de denger opp folk som tar bilde av dem, før de knuser kameraet med noen velrettede stokkeslag. Heldigvis har jeg i dette tilfellet bare lært av andres feil.

De er litt rare, da. Resten av Mexico driver med sommertid og vintertid og sånn, akkurat som i Norge. Men ikke indianerne. De sier at det er da ingen vits, dagen er som dagen er uansett, så de nekter å stille klokka. Dermed er ikke rutetidene på bussene til og fra indianerlandsbyene helt gode å forholde seg til.

Jeg lot meg true til å kjøpe en souvenir av en av de innfødte her i går. Det var en terroristdukke. En hjemmelaget blanding av strikkesak og dorullnisse, Subcomandante Marcos i maskert utgave. Han lever et sted oppe i fjellene her, og stikker bare hodet sitt frem en gang i blant for å fortelle utenlandske journalister på jakt etter et skup at Mexico er i ferd med å gå i oppløsning. Men av det jeg har sett så kommer dette landet til å holde en god stund til.

Likevel, godt man skal til et annet land. Hvor ting sikkert er mer konsistent forvirrende, og ikke bare av og til forvirrende, som her i Mexico. Guatemala med avgang lørdag morgen, til Atitlan-sjøen vest i landet.

Det høres kanskje ut som om det går fort unna her, og det er riktig. Etter fire dager lå vi faktisk en uke foran skjema. Men det er i ferd med å rette seg opp, og jeg tror kanskje at veistandarden i Guatemala vil gjøre resten av justeringen helt automatisk.

Chiapas,

Bjørñ