Maxico

Det er helt fortvilet. Alt går greit og hele landet virker å være på greip, så jeg vet sannelig ikke hva jeg skal skrive om turen til Mexico så langt. Unntatt det.

Flyturen over var en lek, og i mangel av andre innfall falt vi rett i armene på en dame som solgte hotellrom. Ikke lett med valutaer, så etter å ha betalt ettellerannet uten å ane hva vi gjorde, ble vi plutselig dratt inn i en stor og fin drosje som tok oss til El Mirador Mexico Gonzales Felipe Pedro Pedro Excelsior Bonito Hotel & Schpaa. Hvor vi ble dumpet og jeg måtte sloss i atten minutter for å få bære ryggsekken min til rommet selv. Det endte med at tjueni pikkoloer la meg i jern og holdt meg nede helt til sekken lå trygt på rommet mitt. Så bar de meg også dit, og da var jeg så utslitt at jeg sovnet.

Ikke akkurat hverdagskost for meg, sånn hotell med skinnsofaer, spa-avdeling og, vel, eget bad i det hele tatt eller speil på badet for den saks skyld, så etter en jetlagget natt der rømte vi byen.

Dro til Oaxaca med buss. Seks timer, og fine var de. Når man trenger gjennom gass-skyen som omgir Mexico City møter man et fint fjellpass med utsikt til kritthvite vulkaner. Kalde utenpå, men varme inni, bevist ved søte røyktopper som stroemmer opp fra dem. Og hvilke giganter! Svære så det holder. De kunne lurt seg inn i Himalayaklubben om de bare hadde stått et helt annet sted.

Den fineste utsikten var likevel en kjempedal vi kjørte opp langs. Ugjestmild så det holdt, men så flott, så flott. For hver kvadratmeter skrinn jord opp langs dalsidene stod det en enorm kaktus og pekte potent opp mot himmelen. Den dagen Mexico slipper opp for olje kan de bare finne en måte å lage biodrivstoff på av kaktuser, så er de reddet i et par hundre år til. Minst.

Oaxaca er en gaaammel by, og de har en gullkatedral her. Den ble bygget av noen dverger for sju millioner år siden på oppdrag fra en katalansk konge. Bjelkene som holder det hele oppe er laget av oppstivede seigmenn som holder hverandre hardt i hendene. Klosteret bak katedralen drives av et marsvin som løper på en tredemølle. Det var alt jeg fikk ut av den guidede rundturen en forvirret eldre dame som trodde jeg forstod alt hun sa på spansk. Det er mulig jeg trenger noen dager på å komme ordentlig inn i spansken, men det var et nyttig kræsjkurs, i hvert fall.

Nå skal vi få sett et første Maya-tempel eller noe, og verdens største tre, og så er det videre til San Cristobal de las Casas, eller noe. Fordi derfra går det buss til Guatemala.

Habra så lenge!

Bjørn