mandag, mai 13, 2013

Når det kommer til kort...

En liten rydderunde har avslørt at jeg ikke samler på bare spyposer, jeg har jammen en postkortsamling av en viss størrelse også. Det er noen postkort som jeg enten ikke har rukket/orket å sende, mens andre er sånne som jeg ikke har hatt hjerte til å sende. Noen er for fine, og andre er for stygge. Her kommer femten av de stygge.
 Kortet fra Los Angeles er fra 1995, den gang årstallet 2000 fremdeles var litt sexy og det ennå ikke ble stilt særlig høye krav til hvor gode postkortfoto måtte være. Noen har stilt seg på et tilfeldig sted i Los Angeles og tatt et bilde med tredve sekunders lukkertid. Stygt i massevis, men sånt solgte bra på 1990-tallet.
Berlin var i en voldsom byggeperiode i årene mellom murens fall og datoen da byen igjen skulle bli Tysklands hovedstad. Halve sentrum så sånn ut, og da var det kanskje ikke annet å gjøre enn å postkortere byens mange byggeplasser?
Eieren av Hotel Montemar, sikkert i Marbella eller noe sånt, var så fornøyd med bygningen at han trykte opp noen tusen kort som gjestene kunne sende hjem for å vise sitt idylliske Syden-paradis. Øh. Eller noe. Jeg liker spesielt godt shortsmoten og at fotografen ikke engang gadd å vente på at en bil ikke skulle snike seg inn på bildet fra høyre.
Death Valley Junction, også ukjent som Amargosa, har fire innbyggere og trenger strengt tatt ikke eget postkort. Men det har de altså likevel. Inntil nylig hadde de et operativt operahus også, men hun som kunne synge har nå gitt seg. Det burde nok fotografen bak postkortet også gjøre.
Ingen er ufeilbarlige, som det muligens står i Bibelen. Som for å understreke det, inneholder det veldig begrensede utvalget offisielle postkort fra Peterskirken i Roma/Vatikanet dette eksemplaret. De har både klart å stave "treasury" ("skattkammer") feil, og de har valgt et ytterst merkelig motiv, tolv klonede ansikter som skuer ned på en Jesus som er ute og seiler med korset sitt. Rare greier. Veldig rare greier.
Ah. Endelig et innslag fra Norge. Hvis dette kortet gir deg lyst til å dra til Sulitjelma, så bør du kanskje få undersøkt hodet ditt. Her kan du ikke gå rundt, bare frem og tilbake langs den ene veien, som antagelig også har mye tungtrafikk i forbindelse med stedets industri. Begynn for eksempel ved kirka og gå til industriområdet helt til lufta blir så tjukk at du må hoste kontinuerlig. Løp så tilbake.
Alle elsker Pantanal! Der har de både krokodiller (kaimaner/jacare) og svære anacondaer. De er, som du ser, vanligvis opptatt med å drepe hverandre, men ser gjerne at du kommer på turistbesøk, så de får en avveksling.
Av alle lokale skapninger de kunne valgt å vise frem på postkort, har Kenya her valgt dyret katt. Ikke har de tatt seg tid til å lære seg å lage papir heller. Hele kortet er lagd av en eller annen merkelig bark, som de så har kunnet svi en ikke akkurat lekker illustrasjon inn på. Herlig.
Dette kortet tror jeg skal være fra Mombasa, men det er antagelig i så fall fra Mombasa i et alternativt univers, og i hvert fall fra en alternativ tidsalder. Byen ser selvfølgelig ikke sånn ut lenger, men så lenge man har igjen noen eksemplarer av et postkort fra en annen tid, så selger man postkort fra en annen tid. Samme hvor rynkete, solskadet og flekkete kortet har rukket å bli.
Tijuana! Byen du drar til når du har lyst på en bryllupsreise hvor du blir trukket rundt i kjerre i et mindre trygt barstrøk av et hattebærende esel som er malt om til zebra for anledningen. Sørg bare for å ha på deg en skuddsikker vest, sier nå jeg.
Ah, Afrika... Er det en ting jeg drømmer meg tilbake til, så må det være bønnesuppen som serveres på safari i Serengeti! Huff. Det er et mareritt man våkner brått fra, ja. Ikke engang det at suppen serveres av en kudu hjelper noe særlig på helhetsinntrykket. På baksiden av kortet finner man også oppskriften, for den som skulle trenge det.
Nord i Thailand og Vietnam tar folk på seg sin aller fineste bunad for å gå ned til elva og ta klesvasken. Særlig! Hun jenta der ser mistenksomt bort på fotografen og lurer fælt på når hun skal få pengene hun har blitt lovet for å stille opp på dette merkelige bildet.
Enda et dyrebilde fra Afrika! Det gjelder å få fram spennet i faunaen, og da er Photoshop god å ha. Enten det, eller så var bare dyrene jeg så på safari litt mindre sosiale enn denne gjengen.
Neste norske kandidat kommer helt opp på andreplass på listen min. Velkommen til Sømna, hvor du finner fjell, Berg, solnedgang, solnedgang og... Nordens eldste bevarte sko! Den var Arnt på Håjen sin, og han hadde arvet den fra onkelen sin, så den er gammel, den! Neida. De fant den i en myr, og den er mer enn to tusen år gammel, så det kan godt være Nordens eldste bevarte sko. Men det er likevel kanskje ikke det første man har lyst til å imponere folket hjemme med?

Jaja. Nå bør dere være klare for det aller, aller styggeste kortet jeg har klart å finne her hjemme nå:  
Kommentarer er nesten overflødige, men la oss likevel prøve å gjenskape tankeprosessen bak dette kortet.

Ahmed: Det kommer stadig folk og ber om å få kjøpe postkort, vi må lage et!
Mehmet: Ok. Jeg har dette bildet av en kamel, vi kan vel bruke det?
Ahmed: Ja, flott. Men la oss legge til ei dame. Sex selger, vet du!
Mehmet: Greit nok. Men, eh, du har ikke ei litt finere ei, da? Det der var ikke akkurat noe fruktfat?
Ahmed: Fruktfat! Super idé! Jeg legger til et fruktfat.
Mehmet: Øh, ja. Men burde ikke hun dama vært på ei strand i stedet for på en kamel?
Ahmed: JA! Vi legger til litt sol og sjø og sand!
Mehmet: Hm. holder det med én kamel, tro?
Ahmed: Nei, vi legger til et par stykker til. Her, jeg tegner dem. Jeg tegner inn onkelen min også, foran dem.
Mehmet: Veldig bra. Og så må vi vel ha litt tekst. Kan du noe engelsk?
Ahmed: Skal vi se... Jeg tar det jeg kan. "Hello from Tunisia". Får ikke plass til "Special price". Grrrr.

Eller noe sånt. Huff og huff.

Jeg har noen fine postkort også, men det får bli en annen gang.



Legg inn en kommentar