lørdag, november 09, 2013

Biffloffestoff

Her er en kjapp oppsummering av første uke av årets ekspedisjon til Sør-Amerika.

Mens andre spiller Grand Theft Auto V og er fornøyde med det, valgte jeg en litt mer intens variant; ta flyet til São Paulo, lei en bil og kjør seksti mil på motorvei og jungelvei med den. Ingen liten oppgave for en stakkar med førerkort fra Brønnøysund, hvor det hverken finnes flerfeltsvei eller trafikklys, og knapt noen rundkjøring eller enveiskjøring. Men det gikk bra! Så lettet som jeg var da jeg leverte en bulkefri (og fullstendig nedsandet) leiebil på flyplassen har jeg ikke vært siden jeg endelig kom til en ordentlig do igjen etter å ha gått Inkastien i 2001. 

Det var en påkjenning, men verdt det. Målet var å komme seg langt utenfor allfarvei for å finne en gammel ammunisjonskasse som ble gjemt i jungelen i Intervales statsskog for 12-13 år siden. Oppi den var det leketøysfigurer og en kladdebok jeg kunne skrive navnet mitt i. (Geocaching, altså.) Rar hobby? Neeeeida. 

Vi fant boksen! Den lå i enden av et tapirtråkk,og funnet ble akkompagnert av voldsomme fanfarer fra et stort antall fugler som lurte fælt på hvorfor det plutselig var tobeinte på frifot i skogen.
Selv om vi var i bushen og det var jaguarer også, klarte vi å stjele oss nettilgang. Sjelden har jeg nerdet mer eksotisk enn via wifi sittende musestille i en mørk krok bak et administrasjonsbygg hvor nattevakten innenfor veggene antagelig lurte fælt på hvorfor det gikk så langsomt å laste dagens fotballresultater. Der satt vi og klapset bort mygg og beundret ildfluenes nattarbeid, mens vi løpende og ordløst vurderte hvilke av krypene som krøp og flakset rundt oss som kunne være helseskadelige og hvilke som kanskje var harmløse. Aldri sku insektet på hårene på beina!

Fornøyde med fangsten fløy vi til Buenos Aires og endte opp på et rom med fem meter høye dører og en trapp med røff metallrist opp til senga og badet over grunnflaten. Rare greier, men nå vet jeg hvordan det er å bo på fabrikk.

BA er en finfin by som prøver stadig hardere å være New York City. Den klarer det ganske bra også, bare at damp ikke kommer opp av kumlokkene. I stedet kommer den ut av ørene på stressede trafikanter i de bredeste bygatene jeg har sett noe sted. 

Var en tur i dyrehagen også. Skal hilse og si at vi bare kan legge ned menneskeheten, for nå har krokodillene lært seg å klatre i trær også.

Busset behagelig gjennom natta. Suite-klasse anbefales, det er akkurat slik som jeg ser for meg at first class på langdistansefly må være, inkludert seter som blir til flate langsenger, og vertinne som går rundt og deler ut vin, mat og info om underholdningsprogrammet om bord. 

Kom til Mendoza, en ganske stor by ved foten av Andesfjellene. Det er supert her, bortsett fra at man må visst spise biff hver eneste dag. Har tygd meg gjennom nesten halvannen kilo biff i løpet av de tre seneste middagene. Det holder for en stund, kjenner jeg. Men det er godt, altså.

Heldigvis har jeg gitt kroppen litt å fordøye maten med. Det er ikke mulig å finne annet enn vingårdturer og restaurant-turneer for turister her, så jeg bare tok bussen rett opp i fjellene og gikk en laaang tur der, ved snødekte topper og med nysgjerrige ørner og kondorer som fulgte nøye med hver gang jeg vaklet aldri så lite. Supertur!



Neste post er å ta bussen over fjellene, til Santiago, for derfra går det fly langt ut i Stillehavet. Det blir nok fine greier. Hvis jeg kjeder meg blir det desto mer tid til å blogge fra Påskeøya. Lover ikkeno.

Habra så lenge!
Legg inn en kommentar