mandag, november 18, 2013

Medium reist

Passende nok fyller passet seg passelig fort opp ved at vi kjører over fjellpass i Andes og oppdager stadig nye land. Siden sist har det riktignok bare vært Chile, men veien over fjellene var ny for meg. Landskapet på grensen mellom Argentina og Chile er helt overveldende barskt og utemmelig, og er nok en av hovedgrunnene til at disse temperamentsfulle nesten-spanjolene ikke har funnet noen egnede slagsteder for å gi hverandre deng så langt.
På grensen står det er skur av en administrativ bygning som er trist og sliten, men utenfor dørene er det et voldsomt skue både oppover og nedover. Aconcagua, Sør-Amerikas høyeste fjell, nesten 7000 meter, ligger rett rundt svingen, mens selve grensen er på circa 3000 meter. Nydelig. Og de ineffektive uniformsnissene der oppe sørget for at vi fikk tasse rundt og ta bilder i et par timer før alle formaliteter var i orden. 

I Santiago var det bare å finne seg en minibank og ta ut et par hundre tusen. Chilenske pesos er modne for å kutte ut minst to nuller, altså. Men det å være i landet er generelt forfriskende billig selv om en Cola kjapt koster en tusenlapp.

Vi var innom dyrehagen, som var litt stusselig. Litt fordi den ligger i en så bratt bakke at dyrene omtrent må stå på ryggen til hverandre, men mest fordi det er for trangt for dem. Ikke helt anbefalt, men i gatene rundt er det massevis av kunstnerisk graffiti som man godt kan gå lenge rundt og kikke på.
Angående det der med billig i Chile, så gjelder ikke det for Påskeøya. Den ligger dobbelt så langt ut i Stillehavet som Svalbard ligger nord for Oslo, så det er kanskje ikke så merkelig at ting blir dyrt når frakt skal inkluderes. Det er lurt å ta med seg litt snacks og sånn, så har man fort tjent inn flybilletten, for å si det sånn.

Hotellet vi hadde funnet var litt rart, som egentlig jo er vanlig. Det er "drevet" av en polynesisk familie som kanskje egner seg bedre som jegere og sankere enn innen tertiærnæringen. Men de må jo få prøve seg. Onkel Raúl var sjef på kjøkkenet og lagde empanadas, om man bare klarte å vekke ham. Inez pønsket ut måter å lure mest mulig penger ut av gjestene. Ei fra fastlandet gjorde all jobben med å stå i souvenirbutikken, vaske og servere og styre og ordne. Matriark Riti gikk rundt og tok pengene fra alle de andre. Ordentlig fordeling av oppgavene. På badet vårt var en dorullholder til fem kroner litt ødelagt. I stedet for å fikse hadde de laminert et skilt hvor de gjorde oppmerksom på at konstruksjonen var skjør og derfor ikke måtte behandles for hardhendt. Internettet deres virket ikke, men de skulle klage neste uke. Rare greier.

Ikke var det spesielt kult være norsk på Påskeøya, heller. Alle visste om Heyerdahl, han norske raringen med alle de sære teoriene som har blitt tilbakeviste nå. Han grov opp en moai, altså de store stenansiktene som står rundt på øya og ser mystiske ut, for å se om det kanskje var en kropp under. De fant egentlig ikke stort, og nå har de fylt igjen hullet og satt sperre for nordmenn i en god sirkel rundt hele greia. Og selv for å komme på omtrent kikkertavstand fra herligheten må vi betale 60 dollar for moroa.

Øya er bittelita, bare på størrelse med en grei kenyansk farm eller to, men det er ikke alle i følget som er like glade i å gå, så vi leide bil. Eller biler, faktisk. Den første klarte vi å få et eller annet i luftfilteret på, så bilen var bokstavelig talt rykende varm da den med et sørgmodig ul humpet inn hos utleieren utpå kvelden. Den andre vet jeg ikke hva som skjedde med, men underveis begynte den å vri rattet noe voldsomt helt av seg selv, så til slutt kjørte den bare sidelengs. Er det det som heter krabbegir? Uansett, ingen klagde, og nå har vi klart å rømme fra øya. Ikke ville de se førerkort før de ville gi oss nøklene heller, så de får skylde seg selv.

Ellers brukte vi dagene til å bli kjent med alle løshundene øya og oppdage flest mulig moaier. De er ikke særlig gamle, bare noen få århundrer, men de lokale er glade i dem. Man skal ikke gjøre mer enn å hakke seg av en liten øreflipp, så er helvete løs. En finne gjorde det for noen år siden. Han slapp fengsel, men måtte holde seg på hotellet mens politiet gjorde jobben sin og betale kost og losji selv. Etter tre uker var han økonomisk ruinert og fikk reise hjem.

Nå er vi tilbake på fastlandet. Her oppdaget vi at det er valgdager, så alle har fått fri for å stemme. Alt er stengt. Til og med McDonald's, og da vet du at det er alvor. Folk gikk bare rundt i enorme flokker i gatene i Santiago og ante ikke hva de skulle ta seg til. Bortsett fra dem som brukte dagen til å fylle alle busser til og fra severdige steder rundt hovedstaden, da. Så vi endte med å sette oss på en buss nordover til et kanskje litt mindre interessant sted, La Serena, men kanskje det i det minste er et ordentlig jordskjelv der? 

Vi sitter helt foran i bussen nå, på gærningraden. Det er fin utsikt i andre etasje her, som en slags kompensasjon for at det er vi som først går i fjellveggen hvis vi dundrer av veien. Vi deler rad med ei gammel dame som konverserer mumlende med tilfeldige folk bussen raser forbi utenfor, og en merkelig fyr som har tre sanger på mobiltelefonen sin, som han ivrig og høyt synger med på, igjen og igjen. Flaks at turen bare er på 7 timer, en forholdsvis kort tur i dette (andre) lange, rare landet.

Skal bli spennende å se om noe er åpent i La Serena i kveld. 

Hvis du leser dette er vi sannsynligvis fremdeles i live.


Legg inn en kommentar