Palme ved reisens slutt

Det tar faktisk ett og et halvt døgn å reise fra Sydney sentrum til Oslo sentrum, via Botany Bay, Singapore, London og Ulvenkrysset. Men takket være British Airways sine lettpåvirkelige innsjekkingsdamer i Sydney så gikk det forunderlig fort likevel. Jeg klarte nemlig å bli oppgradert til en standsmessig klasse hvor det inngikk liggestol og fire togakledde kvinner som matet meg med druer og viftet med palmeblader for å holde turistklasse-passasjerene unna.

I hvert fall det med stolen er sant. Jeg sov godt og generelt koste meg gjennom de drøyt 17000 kilometrene det varte. For å få en sytten tusen kilometer lang rekke med 25 centimeter lange Twistposer trenger du 68 millioner Twistposer. Det er mye sjokolade. Og ganske mye marsipan og lakris. Og banansmak. Men nok om det.

Hun i stolen ved siden av meg klarte derimot ikke å sove i stolen sin, og fikk derfor tilbud om å ligge i en ordentlig seng, nede sammen med flyvertinnene. Bra triks! Dessverre fikk hun den siste sengeplassen der, men nå vet jeg det til neste gang.

Jeg kommer tilbake med mer fyldig rapport og oppsummering om Australia etter hvert. Skal bare se gjennom og organisere 4443 bilder først. Over her er en smaksprøve. Det er meg og en hel steinvegg full av typisk vest-australsk natur. Det kan se ut som tapet fra 1976, men det er faktisk sånn fjell deromkring ofte ser ut, og det har vært sånn siden lenge før LSD ble oppfunnet.

Her hjemme ser ting ut til å være under kontroll, bortsett fra at alle har influensa og at gatene er fulle av noe hvitt, vått pulveraktig ett eller annet. Og så er jeg ikke sikker på om jeg kan anbefale å låne bort leiligheten sin til foreldre sine når man reiser bort i noen uker. Belønningen i mitt tilfelle var støvsuger i julegave. I tillegg stort sett tømmer de barskapet ditt.

Vi sees!

Bjørn

Koalaeutanasi

Ojojoj...

Jeg dro til Port Macquarie for å få se ville (men søvnige) koalaer i skogen, men nå som jeg har sett en, så angrer jeg litt.

Byen er en ganske så turismebasert by, med masse fish'n chips- og andre kjappmat-spisesteder. Folk bedriver dagene med å ligge på stranda eller oppsøke en av utallige hudkreftklinikkene her, hvis de da ikke drar på drikk-så-mye-du-vil-cruise opp elva i en dårlig kopi av en kinesisk djunke som heter Junk Material.

Likevel har man innenfor bygrensene sånn cirka 450-500 koalaer hengende rundt i eukalyptustrærne her. Eller, de hadde i hvert fall det inntil jeg kom hit. Jeg tok en tur i et naturreservat og gikk med nesen i været for å se om jeg kunne se noe dyreliv. Og det kunne jeg. Plutselig fant jeg en koala som gjorde hva koalaer gjør best, nemlig bare satt der og sturet. Jeg kikket på den og den kikket på meg, og det var for så vidt en fin opplevelse, så jeg fotograferte like så godt dyret så godt jeg kunne. Og jeg kan ganske godt når jeg bare vil.

Så dro jeg til det lokale koalahospitalet, for å besøke de syke koalaene og kanskje muntre dem opp litt. Og når jeg likevel var der, så tenkte jeg at jeg skulle imponere folkene der med å vise frem den fine koalaen jeg hadde klart å finne helt selv, nesten i villmarken. Ojojoj.

Det viste seg at bildene mine var så dødsbra (dvs det viste at dyret hadde ganske solid rennerumpe, eller noe) at koalalegen jeg snakket med klarte å se at dyret var en hunn, og at den hadde klamydia. Så dermed var det rett ut i bushen og fange koalinnen, og enden på visa er at de neppe fikk tak i den tidsnok til å kurere den, så nå blir det avlivning, og vips, så har de bare 449-499 koalaer her i byen. Snufs.

Håper de gir kosedyret et godt siste måltid, og kanskje en sigar, og den siste eukalyptusolje og generelt en verdig slutt på det hele. Sånn kan det gå.

Koalaene på hospitalet har det ellers rimelig bra. De har egen koala-ambulanse ogsaa. Litt sært, kanskje, men noe må de jo bruke de mange millionene de årlig drar inn fra tussete eldre kvinner som kommer hit som turister like før de dør, forelsker seg i koalaene og testamenterer hele formuene sine til hospitalet. Og så subsidierer de egne koalatrapper som monteres i svømmebassengene til folk her i nærheten, i tilfelle en koala faller ned i bassenget og må komme seg opp igjen før den drukner.

Så sånn har de det her. Jeg blir her en dag til for å se paa strand, hav og rare dyr, og så er det tilbake til Sydney, og så er det hematt i neste uke. #8D)

Blåfjell

Joda, det ble tur til Blue Mountains på meg. De siste tre-fire dagene har jeg gått rundt i Jamison- og Megalong-dalene og sett på de blå fjellene. Det viser seg at fjellene slett ikke er blå, unntatt når man ser dem fra veldig langt unna. I blåningen er som kjent alle fjell blå, og disse er ikke noe unntak.

Men det er fine og koselige fjell, altså. Bare synd at det er så mye folk her at det nesten ikke er noen dyr igjen i "villmarken". Heldigvis er utsikten stort sett så bra at man ikke savner dyrelivet så veldig. I dag var det veldig fint vær her, og da var det plutselig en aboriginer som satt og spilte på australsk lur, didgeridoo, ved siden av der turistbussene stopper. Men det var det ingen som så. Fantastisk hvordan de innfødte blir ignorert her.

En statue som skal illustrere sagnet om de tre søstre (tre knauser her som tar seg godt ut på bilde) ble til ble derimot ikke mye ignorert. I motsetning til et lite skilt ved siden av det, hvor det står at man må behandle statuene respektfullt. Men det kan jeg for så vidt godt forstå, for sånne kropper som de tre nakne søstrene har fått, det tror jeg ikke det finnes aboriginere som har. Det må i så fall være aboriginere som har stilt opp for Playboy opptil flere ganger. Og sånne finnes altså neppe. Asiatiske hender og andre kroppsdeler generelt dekket stort sett kontinuerlig statuenes bryster, rumper og diverse andre områder, mens blitzregnet haglet og den japanske spesialfnisingen nådde uante høyder.

Det er ikke bare asiatiske turister her. Bare nesten. Det er noen russere også. De er stort sett tjukke, gamle menn, som i likhet med tjukke gamle russere på ferie nesten overalt i verden går og leier på leie-damer, som er unge, slanke og pene. Fjellene er ikke så voldsomt høye, men de tjukke russerne sliter med dem likevel. Jeg har ikke hørt saa mye russisk banning, stønning og tungpustethet siden jeg var i Kazan. Og der var kilden til lydene russere uten klær, som lå rundtom i en park og gjorde hva de kunne for å opprettholde den sinnsyke abortstatistikken i Russland. Så jeg fikk meg noen fæle flashbacks på turstiene her, ja.

Og jeg har fått mer ogsaa. I dag ble jeg lei av turstiene, saa jeg lagde meg min egen sti rett inn i bushen. Det gikk bra ganske lenge, helt til jeg plutselig oppdaget en papercut-plante, eller noe. Vips, så var den ene håndflaten min en eneste stor blodpøl. Og jeg hadde jo ikke noe vann igjen. Det skal jeg hilse og si, at å vaske sår i Cola, det gjør vondt! Jeg skjønte fort hvorfor stedet jeg var ved het Echo Point. Jeg hylte bare verre mens jeg vasket sår, og straks hørtes det minst dobbelt så vondt ut som det egentlig var meningen at det skulle.

Pyttsann. Hvis fingrene fremdeles henger på i morgen, så går det her antagelig bra. Jeg har større problemer å takle enn det. Vandrerhjemmet her, for eksempel, er nå fylt til randen av tyskere på buss-gruppetur, og de sitter i peisestua og spiller gitar og synger internasjonale schlagere høyt og tydelig. Wonderwall og Nothing Else Matters sekstenstemt med tysk aksent er en kuriøs opplevelse.

Men nå drar jeg altså til Syden.

Vi snakkes!

Enden er nær

Bare 10-12 dager til jeg skal reise hjem nå, og det gjør ingenting. Jeg har allerede gjort alt jeg hadde tenkt å gjøre, så nå er det bare å fylle på med bonusgreier på slutten.

Nyttårsaften var jeg i Hobart, som er hovedstaden i Tasmania. Der har de solid nyttårsfeiring, for det sammenfaller omtrent med at de båtene som ikke kullseiler i løpet av romjula, når det er Sydney-Hobart-seilas, kommer i mål. Jeg synes litt synd på folket der nede. De bor både på Nordpolen og i Australia, på en måte, og dermed lever de i et kaldt klima, men også i et motebilde som styres fra varme Sydney. Dermed må jentene gå rundt med korte skjørt og dype utringninger, samme hvor mye frostrøyken står. De dype utringningene, kombinert med at de nødvendigvis må holde armene i kors for å holde varmen, fører til en masse nesten-ulykker, kan jeg melde. Men nok om det.

På min siste dag i Tasmania tok jeg en liten tur opp på Mount Wellington, en tolvhundremeters-topp like innenfor byen. Da blåste det såklart opp til snøstorm! Selv på Tasmania er det litt sensasjon midtsommers, så da var et TV-crew kjapt på pletten. Dermed kom jeg nesten på TV her, for da jeg først fikk sjansen til å lage snømann, så lagde jeg snømann. Og hva er vel bedre myknytt på "Tasmania i dag" enn en søt backpacker som lager snømann midt på sommeren? Jo, det skal jeg fortelle dere: Ei lita jente med langt, lyst hår og rosa kjole så at jeg lagde snømann, og så bestemte hun seg for å lage snoemann, hun også. En bitteliten, stusselig snømann. Og hvem tror dere TV-teamet bestemte seg for å lage reportasje med?

Jeg kan røpe såpass at det ble ikke meg. Hrmpf.

Så da reiste jeg like så godt fra hele Tasmania. Fly til Melbourne, buss videre derfra til Sydney, og her er jeg nå. Her har jeg fylt dagene med å treffe kjente, både nordmenn på nyttårsferie og australiere i sitt rette element. Det er litt tamt etter all villmarka i det siste. Fin by, men alt er bare sånn som man forventer det, hverken mer eller mindre. Det er neppe tilfeldig at Sydney og Disney har nøyaktig de samme bokstavene, i hvert fall hvis man bare staver Sidney litt feil, slik som mange gjør. Overalt er det fullt av turister som vil bli tilfredsstilt på raskest og enklest mulig måte, og de får det de kommer for.

Så her har man ikke mer moro enn man påfører seg selv, enten ved å betale noen for å underholde en, eller ved å finne på noen sprell. Jeg har for eksempel spist noe med mye chili i, og så gned jeg meg i øyet. Ajaj! Men det er nesten ikke rødt lenger nå.

Kaaanskje jeg unner meg litt strandliv nå, men det skulle ikke forundre meg om jeg plutselig sitter på toget inn til Blue Mountains for å gå litt mer tur. Er på gang-kjøret nå, er jeg redd...

Skal holde dere oppdatert om hva det ble til etter hvert. Habra så lenge.