Blåfjell

Joda, det ble tur til Blue Mountains på meg. De siste tre-fire dagene har jeg gått rundt i Jamison- og Megalong-dalene og sett på de blå fjellene. Det viser seg at fjellene slett ikke er blå, unntatt når man ser dem fra veldig langt unna. I blåningen er som kjent alle fjell blå, og disse er ikke noe unntak.

Men det er fine og koselige fjell, altså. Bare synd at det er så mye folk her at det nesten ikke er noen dyr igjen i "villmarken". Heldigvis er utsikten stort sett så bra at man ikke savner dyrelivet så veldig. I dag var det veldig fint vær her, og da var det plutselig en aboriginer som satt og spilte på australsk lur, didgeridoo, ved siden av der turistbussene stopper. Men det var det ingen som så. Fantastisk hvordan de innfødte blir ignorert her.

En statue som skal illustrere sagnet om de tre søstre (tre knauser her som tar seg godt ut på bilde) ble til ble derimot ikke mye ignorert. I motsetning til et lite skilt ved siden av det, hvor det står at man må behandle statuene respektfullt. Men det kan jeg for så vidt godt forstå, for sånne kropper som de tre nakne søstrene har fått, det tror jeg ikke det finnes aboriginere som har. Det må i så fall være aboriginere som har stilt opp for Playboy opptil flere ganger. Og sånne finnes altså neppe. Asiatiske hender og andre kroppsdeler generelt dekket stort sett kontinuerlig statuenes bryster, rumper og diverse andre områder, mens blitzregnet haglet og den japanske spesialfnisingen nådde uante høyder.

Det er ikke bare asiatiske turister her. Bare nesten. Det er noen russere også. De er stort sett tjukke, gamle menn, som i likhet med tjukke gamle russere på ferie nesten overalt i verden går og leier på leie-damer, som er unge, slanke og pene. Fjellene er ikke så voldsomt høye, men de tjukke russerne sliter med dem likevel. Jeg har ikke hørt saa mye russisk banning, stønning og tungpustethet siden jeg var i Kazan. Og der var kilden til lydene russere uten klær, som lå rundtom i en park og gjorde hva de kunne for å opprettholde den sinnsyke abortstatistikken i Russland. Så jeg fikk meg noen fæle flashbacks på turstiene her, ja.

Og jeg har fått mer ogsaa. I dag ble jeg lei av turstiene, saa jeg lagde meg min egen sti rett inn i bushen. Det gikk bra ganske lenge, helt til jeg plutselig oppdaget en papercut-plante, eller noe. Vips, så var den ene håndflaten min en eneste stor blodpøl. Og jeg hadde jo ikke noe vann igjen. Det skal jeg hilse og si, at å vaske sår i Cola, det gjør vondt! Jeg skjønte fort hvorfor stedet jeg var ved het Echo Point. Jeg hylte bare verre mens jeg vasket sår, og straks hørtes det minst dobbelt så vondt ut som det egentlig var meningen at det skulle.

Pyttsann. Hvis fingrene fremdeles henger på i morgen, så går det her antagelig bra. Jeg har større problemer å takle enn det. Vandrerhjemmet her, for eksempel, er nå fylt til randen av tyskere på buss-gruppetur, og de sitter i peisestua og spiller gitar og synger internasjonale schlagere høyt og tydelig. Wonderwall og Nothing Else Matters sekstenstemt med tysk aksent er en kuriøs opplevelse.

Men nå drar jeg altså til Syden.

Vi snakkes!