Enden er nær

Bare 10-12 dager til jeg skal reise hjem nå, og det gjør ingenting. Jeg har allerede gjort alt jeg hadde tenkt å gjøre, så nå er det bare å fylle på med bonusgreier på slutten.

Nyttårsaften var jeg i Hobart, som er hovedstaden i Tasmania. Der har de solid nyttårsfeiring, for det sammenfaller omtrent med at de båtene som ikke kullseiler i løpet av romjula, når det er Sydney-Hobart-seilas, kommer i mål. Jeg synes litt synd på folket der nede. De bor både på Nordpolen og i Australia, på en måte, og dermed lever de i et kaldt klima, men også i et motebilde som styres fra varme Sydney. Dermed må jentene gå rundt med korte skjørt og dype utringninger, samme hvor mye frostrøyken står. De dype utringningene, kombinert med at de nødvendigvis må holde armene i kors for å holde varmen, fører til en masse nesten-ulykker, kan jeg melde. Men nok om det.

På min siste dag i Tasmania tok jeg en liten tur opp på Mount Wellington, en tolvhundremeters-topp like innenfor byen. Da blåste det såklart opp til snøstorm! Selv på Tasmania er det litt sensasjon midtsommers, så da var et TV-crew kjapt på pletten. Dermed kom jeg nesten på TV her, for da jeg først fikk sjansen til å lage snømann, så lagde jeg snømann. Og hva er vel bedre myknytt på "Tasmania i dag" enn en søt backpacker som lager snømann midt på sommeren? Jo, det skal jeg fortelle dere: Ei lita jente med langt, lyst hår og rosa kjole så at jeg lagde snømann, og så bestemte hun seg for å lage snoemann, hun også. En bitteliten, stusselig snømann. Og hvem tror dere TV-teamet bestemte seg for å lage reportasje med?

Jeg kan røpe såpass at det ble ikke meg. Hrmpf.

Så da reiste jeg like så godt fra hele Tasmania. Fly til Melbourne, buss videre derfra til Sydney, og her er jeg nå. Her har jeg fylt dagene med å treffe kjente, både nordmenn på nyttårsferie og australiere i sitt rette element. Det er litt tamt etter all villmarka i det siste. Fin by, men alt er bare sånn som man forventer det, hverken mer eller mindre. Det er neppe tilfeldig at Sydney og Disney har nøyaktig de samme bokstavene, i hvert fall hvis man bare staver Sidney litt feil, slik som mange gjør. Overalt er det fullt av turister som vil bli tilfredsstilt på raskest og enklest mulig måte, og de får det de kommer for.

Så her har man ikke mer moro enn man påfører seg selv, enten ved å betale noen for å underholde en, eller ved å finne på noen sprell. Jeg har for eksempel spist noe med mye chili i, og så gned jeg meg i øyet. Ajaj! Men det er nesten ikke rødt lenger nå.

Kaaanskje jeg unner meg litt strandliv nå, men det skulle ikke forundre meg om jeg plutselig sitter på toget inn til Blue Mountains for å gå litt mer tur. Er på gang-kjøret nå, er jeg redd...

Skal holde dere oppdatert om hva det ble til etter hvert. Habra så lenge.