Fort og gælisk gjennom Irland

Jeg er selvfølgelig for lengst hjemme fra Irland, og bildene fra turen ligger der de skal, mens oppsummeringen her har latt vente på seg. Nå kommer den. Kortversjon: Fin tur, men jeg ble litt solbrent mens fire haier sirklet rundt meg. Nå ble du vel nysgjerrig? Les i så fall videre.

"Hei, hva er det som skjer her, da?!"

Opplegget denne gangen var at da jeg tok fri fra jobben oppdaget jeg at det var meldt finvær i Irland de neste to ukene. Vips, så satt jeg på flyet til Dublin, og der landet jeg midt på nasjonaldagen deres, Saint Patrick's Day. Jeg droppet som vanlig ølkrøll og dro i stedet på naturhistorisk museum. Jeg tror det må ha vært en midlertidig utstilling jeg fikk se, antagelig resultatet av at den irske varianten av munn- og fotmalende kunstnere hadde vært på helgekurs i utstopping av dyr. Sånn så det ut:

Fra oppe til venstre og rundt med klokka; stekepanneape,
penisape, klumpnesekanin, guløyefnuff og blotterrotte.

Så snart det var en edru bussjåfør å oppdrive etter nasjonaldagen dro jeg rett vest, til Cashel. Der ble jeg, som tidligere blogget, innelåst på turistinformasjonen og måtte reddes ut av politiet, men ellers var det en helt fin stopp. Det er et lite sted, hvor det blir helt feil å synge "It's a long way to Tipperary", for Tipperary er nabogrenda. På det lokale gatekjøkkenet kunne jeg se hvilke melodier de i stedet liker å høre på. På Topp-10-lista på jukeboksen fant jeg:

1. Galway Girl, featuring Sharon Shannon. Hun spiller fele og trekkspill, og hennes store hit før dette var "What You Make It (da, da, da, da)". Sikkert flink.

2. The Gambler (Kenny Rogers). Det å vinne i lotto er den mest sannsynlige veien til rikdom i Irland for tiden.

3. Crazy World (Aslan). Trøstesang i tunge tider. Utrolig lang låt, så man får mye musikk for pengene. Ikke lagd av en løve, men av en slags irsk DDE.

4. Fisherman's Blues (Waterboys). Lengtende tekst om folk som bare kan hente maten sin rett fra havet, også når de ikke har råd til å hente den i butikken.

5. Sweet Child O' Mine (Guns N'Roses). Litt tvilsomt i et såpass katolsk land, spør du meg.

6. Down Under (Men At Work). Naturlig nok, siden halve Irland (den unge halvparten) går og mumler om å emigrere til Australia.

7. A Nation Once Again (Wolfe Tones). Så godt som en nasjonalsang i Irland, skrevet rundt 1840. Omtrent som om en nyinnspilling av Sondre Lerche av "Vi ere en nation vi med" skulle vært på VG-lista i dag.

8. Apologize (Timbaland). Hæ? En vanlig poplåt på lista? Rare greier.

9. Big Girl - You Are Beautiful (Mika). Motivasjonsmusikk spesialskrevet for avspilling på gatekjøkken.

10. Heaven (Bryan Adams). Tydelige spor av det katolske igjen.

Keltiske kors er litt stiligere og mer mosegrodd enn de fleste andre kors.

Etter alle skandalene med seksuelt misbruk av barn innen kirken står religionen ganske svakt i Irland. Men i Cashel står de gamle kirkene og gravene, fremdeles like flotte og unyttige.

Jeg dro videre til Cork. Det er bare den nest største byen i landet, men takket være sine mange studenter er jeg ganske sikker på at de drikker mer alkohol per innbygger der enn de gjør i Dublin. Og de har Irlands høyeste ikke-kirke-bygg; "The Idle Tower".

Irsk luksusskyskraper i et ellers traurig strøk.

Egentlig heter bygningen The Elysian, og den var ment å bli det flotteste leilighetskomplekset i hele rødtopplandet. Så kom finanskrisen og ødela prosjektet, og nå står hele greia 99 % ferdig og så godt som tomt. Bare parkeringsanlegget i kjelleren så ut til å være i bruk. Men selvironien er det altså ingenting i veien med.

Trangt, gammelt og søtt i Cobh.

Da er det koseligere i Cobh, en forstad som ligger ute ved havet. Herfra var det at Titanic seilte ut på sin første og siste tur over Atlanterhavet, og siden den gang har de ikke gjort mye annet i Cobh enn å prøve å vedlikeholde den altfor store katedralen sin og å bygge opptil flere Titanic-museer.

Katedralen dominerer fullstendig over den lille byen.

Spesielt godt likte jeg en utstillingen hvor sjøsyke var tema. Der hadde de livaktige tablåer med folk som var ganske grønne i ansiktet og/eller hadde ansiktet tredd ned i ei bøtte halvfull av gulbrun guffe med høyt magesyreinnhold.

Fine detaljer!

Smørmuseet i Cork, som finnes, på ordentlig, kan man derimot godt styre utenom, synes jeg.

Nå hadde jeg fått nok byliv, så jeg dro til Killarney. "Stakkars Arney!", tenker du sikkert, men det er ikke et spesielt rart stedsnavn i Irland. Her er noen andre:

• Kilbarrack: Jeg regner med at CIA følger nøye med her.
• Kilbride: Det finnes neppe noe verre sted å reise på bryllupsreise.
• Straffan: Kanskje det var her straffangene bodde før de dro til Australia?
• Graiguenamanagh: Forsøk på å høres ut som et sted hvor de lager eksklusiv whisky?
• Artfart: Oooh! Fancy!
• Skibbereen: Her er det bare nødt til å bo sjømenn som banner og sverter.
• Knocknadobar: Sted hvor de antagelig har et røft utested.
• Gap of Dunloe: Jeg er ganske sikker på at det er et sted i Midgard, et med mange orker.
• Letterfrack: Også kjent som konvolutt?
• Flesk: FETT!
• Doon Well: Ingen har fått salmonella der, tipper jeg.

 Og vi kunne ha fortsatt og fortsatt. Barna. Knock. Bloody Foreland. Gortahork...

Skumring ved en av innsjøene ved Killarney.

Men altså, Killarney. Der går man turer i skogen og langs innsjøen og på fjellet og nyter av et landskap som både her og der ligner mye på Norge. Jeg hadde ingen problemer med å se troll som nettopp hadde løpt og gjemt seg hver gang jeg kom rundt en sving i de dype skogene der.

Velkommen til Hobsyssel!

Det man skal passe seg mest for i Killarney er lumske sykkelutleiere. "Se her, ta denne sykkelen, den er helt ny, du kommer aldri til å få problemer med den", sier de. Og så sykler man tjue kilometer ut i ødemarka, og så punkterer man, og så oppdager man at det er bare å trille sykkelen tjue kilometer videre langs rundturen man hadde sett seg ut, og så kommer man tilbake. Da sier de plutselig "Jaha, skulle du opp i tåkeheimen, ja. Ja, der punkterer i hvert fall halvparten av kundene våre." Og så føler man seg både litt dum og litt lurt, men mest av alt bare veldig, veldig sliten.

Neida, det begynte ikke å regne, været bare poserte dramatisk for meg.

Jeg drar veldig gjerne opp dit igjen, men da skal det være med pumpe og lappesaker også. Enda bedre er det om man tar taxi til Kate Kearney's Cottage, og så går man 25-30 kilometer derfra og inn til Killarney Det er gode muligheter for haiking den siste mila, og får man til det blir det en perfekt dagstur i godt vær.

Etter å ha slitt meg ut i de irske fjellene ville jeg ut til kysten igjen. Dingle ligger nemlig ikke på ei fjellhylle, som man kanskje skulle tro, men langt ute på ei halvøy aller lengst vest i Irland. Der er det grønt og frodig overalt, og har man lyst kan man hilse på delfinen Fungie, som har bodd rett ved kaikanten der i mer enn 25 år nå.

En sånn strand finner du i enden av nesten hver eneste sidevei du ikke vet hvor leder på Dinglehalvøya.

Jeg syklet en god runde fra Dingle til det vestligste på halvøya og tilbake igjen. Så tidlig på året var det ikke særlig mange andre turister å se, men det var godt å se de få som var der. Få ting gjør meg mer lykkelig enn å være helt fri, til fots eller på sykkel, og å ha hele dagen til å bevege meg rundt i mitt eget tempo og nyte nydelig natur. Ekstra godt blir det når man av og til møter på en buss full av folk som sitter og vansmekter bak vinduet og åpenbart ønsker at de var i ditt sted.

Kult pattedyr, den modigste i flokken.

Dinglehalvøya skal man ta seg god tid til. Utkikkspunktene ligger tett, og stort sett er veien så smal at har du bil kan du bare glemme å stoppe lenge nok til at du kan gå ut og se deg om. Så dra dit og ta en overnatting eller to. Utrolig nok finnes det dagsturer dit fra Dublin, men å dra på en sånn en er bare å kjøpe seg magesår.

Lekkert, eller hva

Via et langt bussbytte i Limerick kom jeg meg videre til Doolin.

Pensjonister og kirsebærtre i Limerick.

Doolin er nesten ingenting. Det er bare ei gate, Fisher Street, med et vandrerhjem, to puber og et par Husfliden-aktige butikker hvor du kan kjøpe deg en ullgenser i et nødstilfelle. Men det geniale med Doolin er at derfra kan du gå langs kysten sørvestover, og snart er du i et klippelandskap som er flottere enn det meste jeg har sett av sånt rundtom i verden.

Lykke.

Der er det bare å gå bortetter kanten, akkurat langt nok fra avgrunnen til at man føler seg trygg, og så åpenbarer underverkene seg for deg. På veien møter du store flokker av tjeld og fuglefjell fulle av lundefugl og lomvi. En stor tetthet av sauer og kyr fører riktignok med seg enorme mengder drittfluer, men det blåser vanligvis såpass heftig langs klippekanten at de bare fyker forbi og gjør liten skade. I hvert fall så lenge man klarer å holde munnen igjen. Men hold øynene åpne, altså. Det er allerede mer enn nok av kors og plaketter langs stien, satt opp til minne om folk som har falt utfor stupene eller druknet i bølgene her.

Er det en god dag kan du se fullstendig vanvittige surfere leke i de enorme bølgene utenfor klippene. Det fikk jeg se, men enda heldigere var jeg da det plutselig dukket opp fire brugder, mange meter lange kosehaier, som med de enorme kjeftene sine "gresset" rundt i sjøen etter plankton, mens jeg kunne følge med rett ovenifra. Det er naturen sin, det!

Ganske høy på naturopplevelser hadde tiden fløyet fra meg, og jeg måtte tilbake til Dublin for å rekke flyet hjem.

Konklusjonen min er at Irland kan man godt reise rundt i ganske lenge, og drar man dit bør man ta med seg sine beste vandresko. Både Dublin og Cork kan få to-tre dager hver, men høydepunktene på en reise til landet ligger altså for det meste strødd langs vestkysten. Bare prøv selv, så skal du se at jeg snakker sant.

En helt vanlig morgen i Dublin.

Litt artig er det at for å komme seg mellom sentrum av Dublin og flyplassen så tar man buss nummer 747. På bildet over ser du hvordan turen opp paradegata O'Connell Street arter seg fra vindusplass i andreetasje på nettopp den bussen.

Vel hjemme har jeg jobbet kanskje litt for mye i det siste, men nå er jeg straks på vei ut i verden igjen. Følg med her, så finner du snart ut hvor jeg skal.

I'll be back.

It's a long way to Tipperary

I hvert fall hvis man synes en mil er for langt å gå. Og det er det altså fra her jeg sitter, ved peisen på vandrerhjemmet i Cashel, som så vidt jeg kan forstå heter nettopp det fordi de er glade i Guinness her og det er et slott/castle her. Fint er det uansett, og særlig så lenge man får gå fritt rundt og utforske stedet.

I dag skjedde det rare at jeg ble låst inne av noen, og så kom politiet og reddet meg ut. Vanligvis er det jo omvendt, for eksempel med Robin Hood. Men det er jo i England, og Irland er absolutt ikke England. I hvert fall, jeg var bare flink og grei og gikk på turistinformasjonen for å spørre om jeg kunne leie sykkel noe sted. Det var kø, så jeg gikk inn på et rom for å se på den kjente utstillingen "Klasse 5A skriver særoppgave om kjedelig lokalhistorie", og akkurat da jeg holdt på å sovne gikk jeg tilbake for å se om køen var borte. Det var den, og hun som betjente køen også.

Det var rart, tenkte jeg, og oppdaget snart at døra var låst. Og bakdøra. Og vinduene var umulige å åpne. Så fant jeg telefonen på kontoret og ringte til alle jeg kjenner i Australia og snakket en stund med dem, før jeg ringte til politiet her for å fortelle at jeg ikke hadde brutt meg inn noe sted, akkurat, men at det på en måte lignet litt på det.

Så kom de med den eldste politimannen i Irland, han som ikke engang får redde katter ned fra trær. Han dirket og dirket, men klarte bare den ene av to låser. Til slutt hadde en eller annen spesialenhet for kjedelighetssaker fått tak i turistinfodamen, og så kom hun og låste opp. Greit at de har fregner og rødt hår her i landet, men SÅ rød dame har jeg aldri sett før, og hun hadde hverken rødt hår eller fregner, engang.

Jaja. Så nå er jeg på frifot, og i morgen drar jeg kanskje til Cork.

Før jeg kom hit var jeg i Dublin, som jeg kjenner fra før. Men sist jeg var der var det naturhistoriske museet stengt for å bli pusset opp, så det fikk jeg ikke besøkt da. Nå var det åpent, men hvis det stedet har blitt pusset opp, så lurer jeg veldig på hvordan det så ut før. De har millioner av dyr, fisk og insekter på lager, og har stilt ut cirka ti tusen av dem. Bare synd at ingen vet hvilke dyr de har stilt ut. Det er umulig å se hva de skal forestille. Er det en giraff, en kenguru eller en, flaggermus?, hørte jeg ei lita jente spørre faren sin, og jeg lurte i grunnen på det samme. Faren svarte bare at nå går vi og kjøper is. Lurt svart. Det blir en artig bildeserie derfra, tror jeg at jeg kan love.

Og så feiret de St. Patricksdagen sin. Jeg har sett fulle folk før, så det var ikke så spennende.

Det var alt så langt.

Bjørn

Laisy anagrampoesi

Eller "Singapore Malaysia", som det blir om man stokker litt om på det. Etter en norsk jul rømte jeg og reisefølget mitt landet. En billig restplass til Thailand er et godt utgangspunkt for mange rare eventyr, og da heldigvis ikke bare sånne som involverer at man eksponerer seg for ladyboys og damer som kan legge egg. Denne gangen var det første vi gjorde etter landing i Phuket å reise sørover, til Malaysia.

På grensen var det under sterk tvil at grensevakten lot oss slippe ut av Thailand. "You come Thailand today, you go Thailand today, no good!", sa han misfornøyd. Jeg var imponert over hvor flink han var til å lage hele setninger uten "r" i, og jeg lovet å komme snart tilbake.

Planen var å begynne i den gamle kolonistaden Georgetown. Det var en fin plan, men bussen suste forbi byen uten å senke farten i det hele tatt. Vi hadde visst gått på en buss av den typen som dokumentaren "Speed" handlet om, en sånn som eksploderer hvis den kjører saktere enn 80 kilometer i timen. Da vi kom til Kuala Lumpur hadde visst eksplosjonsfaren gått over, så da ble det første stopp for oss.

Landemerker i Kuala Lumpur

Det er ikke akkurat noen fin by, men for deg som eventuelt er lei av livet så er det en by med utmerkede muligheter for å bli påkjørt. Vi tasset rundt der og kikket på Petronas Towers fra alle mulige sider. Det er ikke mange steder i byen man ikke kan se det som var verdens høyeste bygninger fra 1998 til 2004.

Vi feiret nyttårsaften i KL. Malaysia er såpass muslimsk at gatefyll forekommer ikke, men det hindret ikke befolkningen i å oppføre seg som femåringer på juletrefest. De løp skrikende rundt og sprayet hverandre ned med kunstig snø på boks eller barberskum, alt etter hva de hadde fått tak i. Vinterstemningen uteble, men til gjengjeld dunstet snart hele sentrum av aloevera og manneparfyme.

For å få frisk luft dro vi opp i den nord-malayiske fjellheimen. På 1920-tallet fant britene et område med et perfekt klima for tedyrking og nedkjøling av solbrent britehud. Takket være den engelske sansen for resirkulering fikk dermed de skotske Cameron Highlands en asiatisk navnebror. I dag kan man fremdeles slappe av der oppe, og nyte både te og jordbær i alle varianter der, rett fra åkeren. Veien opp dit krever sin sjåfør og sine spyposer, men det er det verdt.

Tebusker herfra te evigheten

Mette på landskap og med tetørsten slukket fortsatte vi til Malakka. Det er et fint sted å legge inn som et hvileskjær før man hiver seg ut i mylderet i Singapore. Arven fra europeiske kolonimakter er synlig i gatene og nesten til å kjenne i lufta. Byen er full av kunstnere. Noen lager kinesiske templer med uendelig mange detaljer på tak og vegger. Andre fyller veggene langs elvepromenaden med superflott graffiti.

Malayisk veggkunst

Selv om jeg på denne reisen nok likte Cameron Highlands absolutt best, så er det likevel Singapore som på papiret skal være høydepunktet for en turist i og rundt den malayiske halvøya. Det er en futuristisk atmosfære her. Greit nok, rulletrapp i parken og femetasjes Whopper på Burger King er kanskje mer bomskudd enn fremskritt, men det finnes ett og annet positivt som bare kan lykkes først i en liten stat med så hard styring som Singapore har. Det er små grep i bybildet overalt som man bare må la seg fascinere av.

Toetasjes sykkelparkering!

Aller flottest er det likevel å gå i dyrehagen, Singapore Zoo. De kan sine ting. Ingen andre store dyrehager klarer å gi folk en sånn nærkontakt med dyrene som denne. (Derimot klarer en del små dyrehager det, men de har da også langt færre både besøkende og ikke så eksepsjonelle dyrearter.) 

En lemur som ikke liker paparazzier noe særlig

Hvis du vil se flere bilder av skapningene og stedene vi opplevde, så er det bare å klikke seg inn på den nyeste fløyen i galleriet mitt.

Jeg har et par bildeserier til fra andre 2011-reiser på gang, men jeg er litt fristet til å dra på tur igjen heller enn å fortsette med bilderedigering akkurat nå. Påskeferien min har allerede begynt, og så snart jeg finner den riktige billetten er jeg nok på vei ut i verden igjen.

Hvor til? Vet ikke, men følg med her, så finner du det nok ut. #8D)

Bjørn

Cirkus Milano

Alt skal prøves, og nå har jeg jammen prøvd langhelg med storbyferie også. Jeg synes nok fremdeles at en måned på loffen på en eller annen fjern landsbygd er mye bedre, men så helt verst var det ikke.

Målet er en by som en gang i tiden var pavesete, og hvor skiltene for enveiskjøring derfor ser sånn ut:

I hvert fall gjør minst ett av skiltene det. Hvis du har lest overskriften til dette innlegget så vet du allerede at vi snakker om Milano. Hva vet vi om Milano? Først og fremst at det er et populært navn på pizzarestauranter, eller kanskje mer vanlig; steder hvor de lager pizza som du kommer og henter og tar med deg, så sant Mattilsynet ikke nettopp har vært på besøk. Og så har de mote der.

Var det riktig? La oss se.

Det første vi gjør er å skru på GPS-en og bruke superavansert militærteknologi til å lete rundtom i byen etter små plastbokser, esker og poser fulle av juggel. Vi går altså på geocachejakt. Se www.geocaching.com hvis du vil vite mer om det.

Om det ikke er så store skatter man finner i selve geocachene, så er ofte stedene de ligger fine å besøke. Selv i store og travle byer kan man finne stille og rolige oaser, hvor mistenkelig aktivitet antagelig ikke vekker så mye uønsket oppmerksomhet som for eksempel foran nasjonalforsamlingen og diverse ambassader.

Her finner vi en finfin park som inntil for 20 år siden var en dyrehage hvor alle dyrene hadde det fælt. I denne dammen hadde de krokodillene og sjøormene, for alt vi vet.
 

En annen cache drar oss til et fullstendig glemt kjendismonument. Ved en beskjeden kontorbygning holdt tidligere en italiensk variant av Se & Hør til, og de fikk en masse kjente mennesker til å plante hendene og signaturen sin i sement på fortauet. De fleste er navn som nå også finnes på gravsteiner rundtom i verden, men jeg finner i hvert fall ut at jeg har større hender enn Shannen Doherty. Tenk det! 

Sånn ser børsen i Milano ut. Fin og flott, den, men all oppmerksomheten på denne plassen stjeles for tiden av skulpturen rett foran børsen. Den er laget av en kjent samtidskunstner fra Italia, som donerte skulpturen til byen på ett vilkår, nemlig at den må stå en god stund akkurat der den står nå. Om den skal symbolisere at folkene på børsen gir fingeren til verden? Neida, sier kunstneren, og flirer lurt.

Milano om vinteren er ofte en ganske tåkefull verden. Det gjør at dagene ser litt triste og grå ut, men til gjengjeld virker parkene ekstra flotte under kunstig belysning om kveldene.

Jaja, nok om tusling rundt i Milano. Nå til det vi ikke kom for: SHOPPING!

Sånn ser en typisk butikk i byen ut. Det er ingen kunder i butikken, bare noen ansatte som står og venter på at det skal komme noen inn, sånn at de straks kan kaste seg over vedkommende og sikre seg mest mulig av pengene til stakkaren. For å lokke folk inn har de noen vanvittige vindusutstillinger, og nede i hjørnet er det en liten håndskrevet lapp hvor man kan lese hva alt i vinduet koster. Unntatt dette juletreet, da. Det er ikke til salgs. Jeg er ikke sikker på om det faktisk er et tre inni der, engang. Kanskje det bare er en haug juletrepynt?

Milano er kjent for katedralen sin, og den er flott den, altså. Det er bare det at handlemekkaet like ved siden av er enda noen hakk mer påkostet og imponerende. Galleria Vittorio Emanuele II, heter dette, og det er rimelig høyt under taket, ja. Du ser på midten av senteret og ut langs én av de fire armene som strekker seg ut derfra, med dyre, dyre butikker hele veien.

Dolce Gabbana prøver seg i år med et alternativt julemarked. Sammen med blingbling-veskene og leopardskinnhanskene selger de valnøtter og dadler. Rare greier. Jeg ser ingen som kjøper noen av delene.

Hos Vivienne Westwood satser de på det mer tradisjonelle, med glitter og stas på absolutt alt. Lurer på hvor mange grader disse antrekkene skal vaskes på? Eller holder det med en runde sølvpuss?

Endelig en ærlig butikkeier. De gadd ikke stå inne og vente på kundene som aldri kom, så de dro heller et sted for å ta solarium. Det virker som om det er mange i Milano som tenker sånn. Jeg møter stadig vekk Jan Thomas på gata i Milano, nysminket, liksomsolbrun og dratt i ansiktet, bare at det er en ny person hver gang, som ser helt lik ut. 

Man skulle tro at i Leonardo da Vincis fødeby burde de klare å stave Mona Lisa, men det gjør de altså ikke. Alt de klarer er å lage en vindusutstilling som tatt ut av en gammel skrekkfilm, synes jeg. Vindusdukker er skumle!

Veldig gjennomført rosa skobutikk, som sikkert er fint for dem som liker det sånn, men særlig praktisk kan det ikke være. 

I Marisa-butikken har de skjønt at til en juleutstilling hører det med litt is, men dessverre klarer de bare å få tak i iskjeks. Bedre enn beger, i hvert fall.

Når en butikk ser sånn ut, da bør du virkelig ha vært flink til å spare, lenge, før du går inn i den. Den minner meg mest av alt om science fiction-serien "Blindpassasjer" som gikk på NRK for to hundre år siden. Jeg vet ikke helt hvorfor.

Hvis du har lyst til å kjøpe veldig dyre klær til ungene dine, klær som kanskje, kanskje varer helt til neste jul før de blir for små, så anbefaler jeg Miss Blumarine. Her er det mulig å blakke seg helt på mindre enn ti minutter!
 

Enda en skummel julescene fra butikkvinduene i Milano. Det følger antagelig med en pakke Blenda eller noe sånt, i hvert fall tyder prislappen på disse på at det burde det. Eventuelt bør man aldri la barn ha på seg disse klærne.

Jeg er ikke helt sikker, men jeg tror at denne dukka prøver å selge hansker.

Her er det ingen tvil. Dette er reklame for køen til after-ski på Hemsedal. Disse er så skumle at de blir bare komiske.

Og enda et eksempel på hodeløs mote. Litt lange sokker, kanskje, men ellers synes jeg dette er riktig så flott.

Det går fint an å selge solbriller selv om det er midt på vinteren og tåka skal ligge tjukk i dalen i noen måneder ennå. Dyre, disse også. De koster nesten enda mer enn det koster å gå på 3D-kino, men er heldigvis nesten enda litt finere enn brillene man får utlevert der.

Her prøver Prada å avlede oppmerksomheten fra prislappen på den brune cocodrillo-skinnvesken ved å sette et lite rockelykketrollband oppi den. Kanskje det virker.

Nei, nå får det jammen være nok tåke og fæsj'n, sier vi, og går til togstasjonen. En time senere er vi i en helt annen verden. Lugano i Sveits tar seg bra ut på en søndag i vintersola som det er masse av så snart vi kommer opp over tåka. Den beste dagen vi har i Milano er helt klart den dagen vi tar en dagstur ut av Milano.  

For å få litt julestemning har de laget en skøytebane på torget i Lugano. Denne gubben skadet tommelen sin da han skulle bygge nytt hundehus til lille Bardot. Mens han venter på at hevelsen skal gå ned går han selv ned til torget og drømmer om den gangen han også var ung og kunne stå på skøyter.

De har is både på bane og i kjeks i Lugano. Det siste skulle bare mangle. Lugano ligger i Ticino, en del av Sveits som er ganske så gjennomført italiensk. Det går fint å snakke tysk til folk her, selv om det føles litt rart når alt ellers skjer på italiensk.

Du får ingen premie for å gjette hvor denne fargerike turisten kommer fra.

Det er fint å gå tur gjennom denne alleen langs innsjøen i Lugano. Fin utsikt over vannet, og det er ganske morsomt å se på de mange rømlingene fra Milano som er her og lufter de rare klærne sine.

Sveitsere liker høye fontener. Jeg vet ikke helt hva det er de kompenserer for.

Det er fint å kunne gå seg en ordentlig høsttur så sent som i desember. Lugano ser både sveitsisk velstelt og typisk italiensk ut.

Svanepar som øver på å lage hjerte med halsene sine, men som foreløpig ikke klarer det helt.

Det er ikke rart sveitsiske foreldre blir skeptiske når to utlendinger som tilsynelatende må være hemmelige agenter med spesialdingser i hendene dukker opp på lekeplassen og begynner å klatre rundt i stativene på leting etter et eller annet. Vi unngår likevel å bli arrestert, denne gangen.

Når sola går ned tar vi toget tilbake til Milano. Da den åpnet, i 1931, var den verdens største togstasjon, og den er fremdeles litt av en koloss. Sånn går det når Mussolini får det for seg at togstasjonen må stå i forhold til hvordan han vil at den fascistiske staten hans skal fremstå. Staten forsvant, heldigvis, og stasjonen ble stående, heldigvis.

Vi rekker en siste runde med ikke-shopping i Milano. Her er den fæleste snømannen jeg fant.

Og her er den fæleste ørepynten jeg fant. Hvem er det som har lyst til å ha en forgylt død mann dinglende fra hvert øre? Her tror jeg det er potensial for litt dårlig stemning rundt juletreet.

Det var et overraskende dårlig utvalg av fjellsko i Milano.

Fin hatt. Perfekt hvis du skal i jungelen og har lyst til å se kolibrier på nært hold.

Ikkeno er som å gå rundt med blå krystaller på tærne. Disse drar du dverger med!

Det er lov å drømme.

Klesbutikkene er tydeligvis ikke de eneste ranerne i Milano. Men selvfølgelig er også de andre ranerne velkledde i denne byen.

Vi må vel ta med et bilde av katedralen, Duomo di Milano, også, siden de brukte nesten seks hundre år på å sette den opp. Det hadde nok gått litt fortere hvis de hadde hatt like bra verktøy i gamle dager til å bygge med, som de har nå til å pynte juletre med.

Sånn. Da kan vi sette oss på flyet hjemover og nyte utsikten over alpene og Europa mens vi drar hjem for å vente på neste avgang.

Neste reise blir med danskebåten (nei, jeg gidder ikke å kjøpe med smør og ta med tilbake til deg), men det er ikke synd på meg, for rett etterpå drar jeg til Brønnøysund for å fete meg opp, og så til Malaysia for å slanke meg ned.

Ha en fin og fredelig jul, alle sammen!