Sånn har de det der

Endelig ble jeg ferdig med å sortere bilder fra Brasil-turen i mars. Det ble egentlig ikke så verst.

Hvis du liker døde kyr og grafitti (og hvem gjør vel ikke det?), så tror jeg du lett kan kaste bort fem minutter med å se igjennom bildene mine.

Over til andre gladnyheter: Jeg har fått brev fra Petter Schjerven og NRK. De kan berolige meg med at det ikke blir noe spyposeinnslag i noe program før tidligst til høsten! Antagelig på grunn av kræsj med andre TV-kanalers satsninger på å vise frem rare nordmenn, har de bestemt seg for å utsette serien som nå visstnok skal hete "Tingenes tilstand".

Og så har boka mi på engelsk etter to-tre uker blitt lastet ned, og etter mailboksen min å dømme også blitt lest, i minst like mange eksemplarer (500) som den norske klarte å spre seg i på to år! Det er gøy. Og hvis jeg nå bare husker å minne noen på å gjøre en liten fiks på omslaget, så kommer Amazon til å ta inn boka også. Om ikke så gøy, så er det i hvert fall et mål, og antagelig det siste jeg gjør med akkurat denne boka.

Som om ikke det var nok, så har jammenmeg spyposesidene mine nettopp blitt kåret til månedens spypose-nettsted også! Jeg ble helt rørt, jeg. Og den litt berømte reisebokforfatteren Peter Moore liker nettstedet til boka mi, eller i hvert fall navnet på domenet, veldig godt.

Phuh! Sånn. Nå får det være nok gode nyheter for en stund!

Bjørn

Turtall

Huhei!

Jeg er i Olinda, og her er det saa tett mellom turistpolitistasjonene at det skal godt gjoeres om jeg ikke kommer helskinnet hjem denne gangen ogsaa. Det eneste som kan oedelegge maa vaere om jeg faar det for meg at et lite havbad hadde gjort seg, for er det noe det er tettere mellom enn politi her, saa er det hai.

Nuvel. Paa tide aa oppsummere, tenkte jeg. Saa da gjoer vi det. Med tall, for det er lett aa forholde seg til.

Myggstikk: 0
Dager staatt opp etter klokka 7: 0
Sanddyner besteget: 109
Nye brasilianske delstater paa lista: 3
Fotografier tatt: ca 900
Kuer bygd av bein funnet i oerkenen: 1
Boeker lest: 1 (Haruki Murakami, Kafka on the Beach)
Fjellsko utslitt: 2 (hull i begge saaler pga glohet sand og vulkanstein)
Stoerste tatovering sett: ca 60 % av kroppsflate
Minste bikini observert: Latterlig liten, men fikk ikke maalt ordentlig hvor liten
Eldste observerte rumpeball i friluft: >70 aar, kvinnelig
Nye tropiske sykdommer: 0 (haaper jeg)
Ganger forsoekt sjekket opp av brasilianske damer under hotellfrokosten: 5
Kilometer i buss: ca 2200
Tilsnakk fra politiet: 3
Nye venner: 9
Rom med varmtvann: 3 av 5
Rom med elektrisk stoet i stedet for varmtvann: 1 av 5
Rom med maur: 5 av 5
Rom med gekko: 3 av 5
Rom med padde: 1 av 5
Pris: under 8000 (fly t/r Brasil 2448, transport i Brasil ca 2100, overnatting cirka 1500, attraksjoner og dagsturer og mat for resten)

Saa faar dere selv velge om dere tror det var en fin tur for meg, og om det ville vaert en fin tur for dere. #8D)

Bjoern

Rodoviaria

Det er brasiliansk og betyr bussterminal. Jeg sitter paa en saann en naa, i Natal, og skal snart noen timer soerover, til Recife.

Jeg ble i Pipa helt til i morges, fordi jeg ikke fikk reise derfra foer hotellsjefen hadde lest ferdig boka mi, som jeg har med meg en utgave av for aa se om jeg skal flikke litt paa den. Det var en grei deal for meg, for saa lenge han "tvang" meg til aa bo der, saa slapp jeg aa betale for bungalowen min. #8D)

Pipa kan nok alle med et minimum av Syden-erfaring klare seg fint i. Helt ok strender, lite kriminalitet og nesten alltid sol. Man skal saaklart helst ha tatovering paa hele overkroppen, og et minimum av badetoey paa, og solbriller av aarets modell, men det vagget rundt en del europeiske pensjonister i de samme klaerne som om de skulle paa bingo hjemme ogsaa.

Er man der rundt fullmaane, de foerste seks maanedene av aaret, er det gode sjanser for aa faa bevitne skilpaddefoedsel paa stranda om natta ogsaa. Artig og soett, det.

Jeje. Bare et livstegn, foer jeg drar til Olinda, en rolig "smaaby" (300.000 innbyggere) utenfor Recife, en urolig storby (2,9 millioner innbyggere), for aa vente paa flyet hjem. Haaper de har softis der.

Bjoern

Ingen annen lyd i Pipa

Shoho! Sitter fremdeles i Pipa, og det blir visst strand paa hele denne turen, enda jeg hadde store planer om noe annet. Men 436 kilometer hver vei for aa se paa noen dinosaurfotspor utenfor Sousa virker plutselig for slitsomt. Og fordi folk sier det er fullt, saa tar jeg ikke turen til Fazenda Nova for aa se paa Jerusalem, som de har bygd en kopi av der, og hvor brasilianske saapeoperastjerner spiller de store rollene i paaskeevangeliet, som spilles der naa og frem til paaske. Omtrent som Stiklestad-spelet, bare med mye hoeyere haarfoering, tror jeg.

Saa her er jeg. Paa en Internettkafe hvor ting gaar tregt. Ikke fordi det er daarlig linje, men fordi bimboer absolutt skal chatte med opptil flere kjaerester hjemme MED Web-kamera. "Det goer inget om det gaar troegt, foer jag skriver saa sakta aennivei", sier hun. Men huff. Det er jo verre enn folk som ikke kan staa til hoeyre i rulletrappa, nesten.

Strendene her blir bedre og bedre jo lengre unna de europeiske fritidsboligene man gaar. Man maa minst gaa saa langt at man ikke lenger moeter paa folk som ser ut som norske, slemme utesteddoervakter, som er ute og gaar tur med pitbullene og rottweilerne sine. De holder bra hardt i baandet naar de gaar forbi folk, i tilfelle hundene ikke hadde faatt nok frokost den dagen. De ser sultent paa saanne som meg. Hundene, altsaa.

Det er mange brasilianske turister her ogsaa. Det er lett aa se forskjell. De europeiske leier buggy/strandjeep og farter rundt. Brasilianerne fraktes rundt av en traktor, og saa sitter folk paa en tralle som henger bak. Gjett hvem som ser ut som om de har det mest moro? (Hint: Det er ikke europeerne.)

Habra for naa!

Bjoern

Trilegalt!

Neida. Ingen fare. I Brasil sier de "Tri legal!" naar de skal si at noe er bra. Og jeg har det altsaa fremdeles bra. Ble bare stille herfra fordi min faste nettleverandoer ikke baserer virksomheten sin paa vannkraft, men paa solenergi, og i et par dager her var det mest av det foerste.

Men det skal jeg si, at aa tasse ut i en oerken og saa plutselig sitte tett sammenkroepet under en liten paraply mens regn bokstavelig talt boetter ned rundt en, det har frem til naa vaert en for meg sjelden opplevelse. Det har sin sjarm, men ikke mer enn at naa har jeg roemt fra Ceara, soeroestover til Rio Grande do Norte.

Saa naa sitter jeg i Praia do Pipa. I Lonely Planeten min er den beskrevet som en rival til Jericoacoara naar det gjelder laidback strandlivhovedstad, uten banker eller andre vekslingssteder, stille og rolig, og med brevduebasert Internett. Men her har tydeligvis noe skjedd. Landsbyen er full av brautete italienere, roedbrente engelskmenn, det er minibank paa annethvert hjoerne, og jeg gikk rett paa et stativ med eiendomsprospekter skrevet paa norsk! Jeg holder en knapp paa Jericoacoara fremdeles.

Og saa har det skjedd noe forferdelig! Laderen til kamerabatteriene mine nektet aa reise fra Jeri! Saa naa har jeg litt snaut med bildetagingsmuligheter fremover. Saa saann sett er det greit at det meste av utsikten her er bleikfeite briter. Og det er 15 timer bussreise aa dra tilbake for aa hente den ladedingsen, saa jeg tror at den kanskje faar bli der i foerste omgang. Saerlig siden jeg holdt paa aa paadra meg en ny Keiko i Jericoacoara! Hun er russisk og heter Irina og er sproeyte gal, nettopp roemt fra en institusjon i indre Amazonas, hvor hun hadde vaert i et halvaar for aa drikke ayahuasca. http://en.wikipedia.org/wiki/Ayahuasca . Hun er synsk, og hadde aapenbart "sett" at jeg er steinrik og single. Men naa er det droeyt hundre mil mellom oss, og hun vet ikke i hvilken retning jeg loep, saa dette gaar nok bra.

Til slutt en god nyhet: Baaten til Roger har kommet i rette hender igjen. Etter en del knivkamp og annen dramatikk. For de av dere som er litt utenfor kan jeg anbefale http://www.pvv.org/~bct/ruggero/ for naermere forklaring. Naa har vi tatt skurken, og katamaranen er i trafikk igjen i Roatan i Honduras. Og jeg er hjertelig velkommen til aa bli feiret som den store helten, saa det er bare aa reise nedover og utgi seg for aa vaere meg, saa blir det nok billig seilbaatcruise paa dere. #8D)

Jeje. Jeg har forresten verdens kraftigste solskille paa overarmene.

Bjoern

Ganske Buggy!

Huhei! I dag har jeg vært på buggy-tur. Det går ut på at man betaler en rimelig penge (cirka 100 kroner) til en tvilsom type for i 5-6 timer å nesten bli tatt livet av gjentatte ganger mens man sitter i en strandjeep som kjører opp og ned bratte sanddyner som kanskje ender i en myk liten dam eller en svær okse. Man sitter bak i buggyen og får dermed blåst rett i ansiktet mengder av oppvirvlet sand og et nokså bredt utvalg brasiliansk insektfauna. Veldig protein- og mineralrik diett, altså.

Samtidig påføres man rikelige mengder intenst helseskadelig stråling fra oven. Som om ikke det var flott nok, så avbrytes villmannskjøringen jevnlig av badestopp, hver gang man kommer til en idyllisk oase, ofte med en praktisk beliggende juicebar rett ved siden av.

Som man skjønner så anbefaler jeg veldig Jericoacoara fremdeles.

Så jeg har altså hatt en fin dag i sanddynene. Som jo er greit å ta med seg, for de andre dynene jeg kommer borti her er ikke så mye å skryte av. Med regn hver natt klarer aldri husvertene mine å få tørket klesvasken sin, så det begynner å bli skralt med sengetøyutvalg på herberget. Litt fillete og slett ikke helt duftfritt, nei. Men ennå ikke helsefarlig. Tror jeg.

Sist natt ble jeg forresten banket opp. Og det grundig også. Måtte på sykehus med kraniebrudd og greier. Heldigvis viste det seg at det ikke var jeg som kom ut for dette likevel, men en som ligner. Det var såpass alvorlige greier at politiet fra en by i nærheten ble sendt hit for å forhøre alle involverte. Men ingen visste riktig hvem det var som hadde fått bank. Utifra signalementet folk gav, og grundig rundspørring i gatene her, hadde politiet kommet frem til at det måtte være han der nordmannen i orange t-skjorte som hadde fått bank. Så de kom til rommet mitt og skulle forhøre meg i morges, men måtte bare reise hjem til politistasjonen igjen da jeg var frisk og rask og med kraniet i behold. (Det er jeg ikke lenger etter buggyturen i dag, så det var godt de ikke kom senere.) Til alt hell fikk de ikke med seg narkobaronhageflekken rett utenfor vinduet mitt!

Si ifra om noen vil ha Hawaianas-sandaler til cirka 60 kroner. Det er jo sommer snart hjemme også! Eller en hengekøye i alt fra vanlig til familie-utgave. Bra utvalg i sånt her, og jeg har litt tomrom å fylle i sekken.

Bjørn

Sett og hoert i sandkassa

Hoioi!

Fremdeles i Jericoacoara, og det kan jeg godt anbefale andre ogsaa. Det er en litt strevsom tur hit fra Fortaleza, men saa soerger det da ogsaa for at de som er her og gidder aa komme hit er en trivelig gjeng som bare smiler og er glade. Noen er glade av litt forskjellige grunner, tror jeg. For eksempel tror jeg at jeg har funnet ut hvorfor overnattingsstedet mitt er saa billig. De tjener nok mindre paa rommene enn paa marihuanaskogen nederst i hagen som er grundig avskjermet fra omverdenen. Saa saann har de det her.

Jeg har ikke inntatt rare stoffer for aa faa rare ideer, altsaa. De fleste som leser dette vet at det rett og slett faller meg naturlig. Bare saa det er sagt foer jeg forteller om i dag.

Stedet her ligger midt i oedemarka, og det er mye natur det handler om. Det er en merkelig miks av enorme sanddyner og frodige enger som hele tiden flytter paa seg. Store busker stikker halvveis ut av gapet paa sandvegger paa 30 meter og mer. Og paa disse engene gresser det esler og kyr. Men litt toeft er det nok aa vaere beitedyr her, for det ligger masse bein og deler av kadavre rundtom, bare man gaar langt og lenge nok bort fra landsbyen. Og det gjoer jeg. Saa prosjektet mitt i dag, da jeg ble lei av bare aa gaa rundt i sanda og fotografere (150 bilder i dag!), ble aa bygge ei ku. Av deler jeg fant i oerkenen. Kan ikke garantere at det ikke ble med noen eselbiter ogsaa, men det ble i hvert fall en flott skapning til slutt. Vedder paa at jeg kan selge den til naturhistorisk museum. Bare passende at det kom en brasilianer til hest bort til meg og lurte paa om jeg var i slekt med Indiana Jones. Var kanskje mer hatten min enn kadaveret som gjorde det, men pytt.

Ellers kan jeg melde fra oerkenen at det maa vaere mye smaakryp der, for det vrimlet av gnagerspisende ugler. Aldri sett maken til ugletetthet. Var ganske bra med gribber ogsaa. Ikke saa rart, med tanke paa alle de kadavrene. De hang over meg hele tiden. Fra lufta saa det sikkert ut som om jeg hadde gaatt meg vill, for jeg gikk hele tiden mot den hoeyeste sanddyne jeg til enhver tid kunne se. Men det gikk bra.

Eller, bra og bra. I gaar var det flom her, etter et voldsomt regnskyll sent paa kvelden. For aa komme meg hjem var det bare aa ta av seg paa beina og vasse gjennom gatene. Skal si jeg har faatt imponerende tropiske utslett oppover leggene i dag! Pyttsann. Saa lenge det ikke kloer. Tror ikke det smitter heller. I hvert fall ikke over Internett. Men for sikkerhets skyld tror jeg at jeg skal anbefale dere aa gaa og vaske hendene med en gang.

Habra saa lenge!

Bjoern

Geriatri

Saann. Naa har jeg kommet meg ut paa landsbygda, saa naa er jeg vel trygg igjen, antar jeg. Her er det ikke mobildekning, engang. Men Internett har de massevis av. Det eneste de har mer av enn Internett er marihuana, tror jeg. Ufattelig mange sloeve hoder i denne surfehippiebyen, Jericoacoara. De er saa dumme at de til og med pruter med seg selv. Saa naa bor jeg paa et fint og rent rom med vifte i taket og eget bad og det er visstnok varmtvann der. Det var det visstnok i Fortaleza ogsaa, men noe maa ha gaatt galt, for vannet var kaldt, og jeg fikk elektrisk kjempestoet hver gang jeg kom i naerheten av krana. Men pytt. Der var det saa varmt og godt at kald dusj bare var fint. Uansett, her bor jeg for cirka 60 kroner natta, og det inkluderer en frokost som hadde kostet mer enn 60 kroner hjemme.

Jericoacoara uttales Sherry-kvakkva-ra. Men det er altfor mye aa si, saa de fleste sier bare Sherry. Her burde noen starte et konferanse-senter, og kalt det Jeri Atrium. Eller de kunne aapnet baar og kalt den Gin 'n Jeri. Eller noe. Saant kommer man bare ikke paa hvis man roeyker for mye marihuana, antar jeg.

Det har fossregnet her i dag, som ikke gjoer saa mye naar man maa sitte i buss hele dagen, helt til man kommer til der buss ikke gaar lenger, men man maa bytte til firehjulsdrevet truck for aa komme seg gjennom bushen og oerkenen. Fine greier. Fossregner fremdeles, enda det er oerken her. Eller mye sand, i hvert fall. Oerken er et sted hvor det ikke regner mer enn ekstremt lite. For eksempel som i Antarktis. Saa her er det mye sand ikke fordi det er oerken, men fordi det er mye sand her. Kanskje det har blaast over fra Afrika, ikke vet jeg. Det eneste jeg vet er at havet og vinden er i ferd med aa kreve sanden tilbake. Voldsomt til erosjon her. Som gir flotte klipper aa se paa og gaa langs og skli ned, saa jeg klager ikke. Men om et par hundre tusen aar maa nok Brasilkartet omskrives ganske kraftig!

Vel, alt er bra her. Takk til John Fredriksen som passer paa lakseaksjene mine, og Google som passer paa Opera og alle dere som panter tomflasker paa Tomra-automater. Denne turen gaar jeg i overskudd paa! Hadde jeg sittet hjemme hadde jeg sikkert vaert kylling og solgt meg ut av de aksjene forlengst. Saa kom ikke her og si at reising ikke er loennsomt!

Habra,

Bjoern

Abra Quebrada

Huhei!

Har hatt en skikkelig udramatisk dag. Ingen skuddvekslinger, ingen nesten-drukninger, ikkeno action. >( Men saann er det naa, og det faar vi bare ta med oss til neste dag.

Har vaert paa dagstur med en gjeng brasilianske pensjonister. Jeg gav dem bakoversveis (paa det som var igjen) to ganger. Foerst med aa vise dem en iPod Touch, hvor det gaar an aa dra bilder frem og tilbake paa skjermen paa elegant vis, og deretter ved aa vise dem bilder av vinter-Norge paa den. Stakkars jaevel som maa bo i et saa kaldt og faelt land, sa de, og syntes jeg var smart som dro til Brasil. Litt enig med dem.

Foerst stoppet vi i Morro Branco, som betyr Hvit Moro, og er hovedsetet for Soer-Amerikas Ku Klux Klan. Neida. Morro betyr hoeyde eller fjellside eller noe saant, og den hvite sanden paa hoeyden har vaert et landemerke for folk som har padlet rundt i uthulede trestammer her i milliarder av aar. Veldig fint, med en labyrint av smale ganger i erodert sandgrunn aa gaa seg vill i. Blir fine bilder, tror jeg.

Saa var det videre til Canoa Quebrada, som er en strandferieby av fint brasiliansk merke. Masse nesten-hippier, masse surfenisser, masse rumpeballer og masse strandjeeper som suser frem og tilbake hele tiden. Og varmt og deilig hav aa bade i. Saa det var en fin dag.

For en saann dag er det viktig aa vaere riktig utstyrt. For eksempel trenger man solkrem. Som er ganske dyrt her i landet ogsaa, fort vekk en droey femtilapp for en 150milliliter-flaske. Heldigvis har de snille supermarkeder her, saa i stedet for aa betale hele femtilappen paa en gang, kan man betale bare 10 kroner, og saa resten i avdrag paa fem kroner av gangen spredt over et helt aar. Samme hvor lite det koster det man trenger, saa stiller supermarkedet opp og tilbyr det paa avbetaling. Sier litt om oekonomien til folk her...

I morgen baerer det som sagt til Jericoacoara. Vet ikke helt hvor mye Internett de har der, for det gaar i hvert fall ikke vei dit. Strandjeep over oerkenen blir sikkert en fin tur.

Habra saa lenge!

Bjoern

Tua Nenem

Huhei! Jeg er fremdeles i Brasil og fremdeles i live, men det er visstnok ikke min egen skyld. La oss ta det fra begynnelsen.

Vaaknet saann passe jetlagget i morges litt etter fem, og gikk meg tur i byen mens det var stille, i graalysningen. Fint og rolig, bare litt slitsomt aa maatte gaa sikksakk mellom alle uteliggerne som sov paa fortauene. Jeg foelte meg helt trygg, for alle husene var enten sjarmerende forfalne fra attenhundretallet eller pastellmalte nybygg.

Og det gikk bra, saa jeg kom meg tilbake til vandrerhjemmet til frokost. Da turistinformasjonen aapnet gikk jeg dit og spurte hva man kunne gjoere her i byen paa en dag som i dag. Dra paa stranda, sa de. Jaha, sa jeg. Er det trygt aa gaa langs strendene her, da? Jada. Trygt som bare det, sa de. I ettertid tror jeg kanskje at damen paa turistinformasjonen ikke helt forstod hvor langt jeg er vant til aa gaa. Antagelig mente hun strekningen rett utenfor kontoret hennes.

Men jeg gikk og jeg gikk og jeg gikk. Fine strender her, skal jeg hilse og si. Men etter en stund ble det litt industriomraadeaktig, og det var lite med folk rundt meg. Og de som var der, de kikket rart paa meg og skar liksom halsen over seg med fingrene og viftet med pekefingeren og lagde pistol med fingrene sine. Det er sjelden et godt tegn, men jeg har jo aldri vaert her i byen foer, saa jeg gjettet at det var saann de hilste, og smilte og skar over halsen paa meg tilbake. La meg legge til at de lager pistoltegn her ikke ved aa holde tommelen opp og peke med en finger mot deg. Neida. De peker med TO fingre mot deg. Saa her er nok folk vant til dobbeltloepede skytevaapen.

Saann fortsatte det, helt til plutselig kom det en politibil forbi, og satte paa sirenen og tok en hoeyst ureglementert u-sving og kjoerte bort til meg. Heihei konstabel, sa jeg. Hva i helvete gjoer du her?? sa han. Det viste seg at det nok ikke var helt trygt aa vaere der. Men politiene hadde ikke lov til aa kjoere meg noe sted uten at jeg gjorde et lovbrudd foerst. Saa jeg fikk knuse en rute, sa de. Men det ville jeg ikke. Og egentlig sa de ikke det heller, altsaa. I stedet begynte jeg aa gaa forsiktig tilbake den veien jeg hadde kommet, og saa kjoerte politibilen en meter bak meg. Saann holdt vi paa i fem minutter, og jeg foelte meg i grunnen ganske trygg med saann eskorte. Men herligheten tok slutt. Vi moette en drosjefyr, og han fikk i oppdrag aa kjoere meg til et trygt sted. Det laa tredve kroner unna, saa jeg var nok bra midt oppi en fael bydel, ja. Men det endte godt!

Vel, hm, det var ikke saa dramatisk som jeg sikkert fikk det til aa hoeres ut. Men naa vet dere i hvert fall at Fortaleza virker veldig trygg og koselig, men det er ikke sikkert at hele Fortaleza er det likevel.

I morgen skal jeg til noen strender et godt stykke soer for byen, og neste dag drar jeg videre til Jericoacoara, som jeg haaper heter det fordi de har mye kakaoboenner og sjokolade der. Men antagelig er det bare et strandsted, det ogsaa.

Ha en finfin dag, med eller uten eskorte!

Bjoern

Forterealeza!

Skal si jeg kan det der med aa reise! Naa er jeg over alle hauger, ute ved Syd-Atlanteren et sted, og alt har gaatt som smurt.

Aa reise med charterfly til Brasil er stort sett greit. Litt rare medpassasjerer, men pytt. Det er alt fra gjengmedlemmer med svaere tatoveringer paa halsen, som er dritnervoese for om de slipper inn i Brasil eller ikke fordi de ser saa skumle ut, via eldre menn fra Norge med en god del yngre koner fra Brasil og en haug smaaunger, til homsepar som er inntil det parodiske utstudert ikke-heteroseksuelle. Sleng paa et par "gutteturgjenger" paa 45, hvor alle kaller hverandre Laffen og Torro og Kinky og saann, og en og annen riking som skal ned og se til huset sitt som visstnok passes av apekatter som man ikke kan stole paa, saa har du hele klientellet. Og saa meg, da.

Etter aa ha reist med fly i seks timer og saa i seks timer til var jeg helt hekta, saa jeg kastet meg rett paa enda et fly. En droey time opp til Fortaleza gikk fort, og naa er jeg her, midt i en by som proever aa vaere Copacabana, og som klarer det ganske langt paa vei. Svaere, flotte strender midt i byen, og masse utringninger. Jeg bor paa vandrerhjem helt nede paa stranda, og har tenkt aa bevilge meg en hviledag i morgen. Eller, hviledag og hviledag. Jeg skal nok legge litt energi i aa studere brasiliansk bademote. Aa doemme etter all joggingen og power-walkingen langs stranda her i ettermiddag, saa blir det nok en god opplevelse.

Saa alt er altsaa vel. Ikke mye vinter her, det naermeste vintersport jeg kommer er a-bakka-ski, som saavidt jeg har klart aa bringe paa det rene betyr ananas. Har spist et par allerede, og naa skal jeg bare spise en svaer maiskolbe til foer jeg legger meg, saa er jeg helt sikker paa at jeg faar mageknip ganske snart. De har store porsjoner i Brasil.

Fornoeyd hilsen Bjoern

Trikkan i Banana

Hohoi! Da stikker jeg straks avgårde til Brasil, etter å ha snappet opp en superbillig restplassbillett innimellom at jeg rullet i gang snøballen som også heter "One for the Road".

Altså boka mi i engelsk utgave. Den har fått hjemmeside, den kan fås gratis og den kan kjøpes.

Flyet går til Recife, men der har jeg ikke tenkt å være særlig mange minutter. Drar nordover rett gjennom landet, til jeg møter havet igjen, og så følger jeg kysten tilbake. Kanskje. Det er mange muligheter i et land som Brasil, så kanskje gjør jeg noe helt annet. Følg med her i bloggen, så vet du sånn cirka hvor jeg er.

Men nå MÅ jeg pakke!

Habra!

Bjørn

Snart påske!

Nå har jeg tatt bort julepynten (dvs lagt den lille nissefiguren tilbake i skuffen), så da er det på tide å ta påskeferie. Og bra er det, for nå finnes det en forhåpentligvis akseptabel prøveutgave av boka mi i engelsk versjon, og den er på vei til meg!

Så nå jobber jeg meg ferdig med første jobbøkt for året, så jeg kan drive med litt bokpushing de neste ukene. Eller kanskje jeg bare rømmer avgårde. Det er nok best, for hvis jeg er riktig uheldig så blir jeg veldig snart presentert som spyposesamlermannen på et ikke nærmere spesifisert program på riksdekkende televisjon, og da kan det være greit å være for eksempel i Suriname eller Principé frem til det verste kjøret legger seg. Vi får se.

Ikke for det, jeg begynner å bli vant med kvasikjendis-status nå. Jeg aner ikke hvor mange som har sett nyttårsbildet mitt nedenfor, men noen hundre tusen må det ha vært. Heldigvis var det ikke mer enn drøyt halvparten av dem som mailet meg og ba om å få tilsendt bildet i høyere oppløsning. Det var travle dager, det!



Men det kunne vært verre. I mange tilfeller ble jeg kreditert rundtom på blogger og nettsteder som mesterfotografen Bjørn Christian Tørr, som er den mest pragmatiske stavemåten av etternavnet mitt jeg har sett på lenge. Men pytt, det var jo ganske nært, og reduserte antagelig mengden mail til meg noe, så det er helt greit.

Det var mye rar diskusjon rundt bildet. Se for eksempel Nettavisen, Digg, Reddit, Pizdaus, Gizmodo (bonus: spansk variant), en eller annen australsk skiforening, en gjeng flyfantaster og så videre og så videre.

Jaja. Men altså, nå skal jeg har fri i noen uker. Du skal ikke se bort fra at det betyr at det kommer litt reiseblogging her snart. Følg med! #8D)

Bjørn

Kryp Show (med mer)

Da har jeg vært hjemme i to uker, og jeg har allerede rukket å gjøre ferdig engelsk bokmanuskript, maaange kodelinjer på jobb og en bildeserie på 84 fra Afrika.
Boka er klar til nedlasting før nyttår (og kjøp om en måned eller to), jobbgreiene legges i produksjon denne uka (heldig er den som er Storebrand-kunde og får se dem, ja), og Afrika-bildene kan du se med en gang. Her.

Og ellers har jeg det bare bra. Muligens i likhet med han senegaleseren som malte huset du ser ved siden av her, men jeg antar egentlig at jeg har det bedre enn ham.

Er hjemme nå, men hvis noen har tenkt å rømme bort en uke før jul så si ifra. Jeg blir med!

Bjørn

Gaaah!

Trøtt. Men fremme. Hjemme.

Må bare fylle på litt frostvæske og/eller marsipan, så blir dette sikkert helt fint.

Bjørn

Saann mot slutten

Om to doegn sitter jeg og surmuler over dvask flymat et sted over Atlanterhavet, som slett ikke er saa ille naar man tenker paa alt det rare som kunne skjedd meg i Afrika som likevel ikke har skjedd.

Det jeg kan si om Gambia og soendre Senegal er at det er sikkert fint for dem som drar paa chartertur til et av de tre fine hotellene i landet, og holder seg inne paa hotellet, og at det er enda finere for dem som liker aa ha det skikkelig strevsomt naar de reiser rundt.

Hoey arbeidsledighet er med paa aa drive alt av unge og friske mennesker mot Europa, enten ved at de gaar eller loffer nordover til Middelhavet og saa legger paa svoem eller paa baat, eller ved at de gaar rundt i turistlandet her og leier paa en gammel dame fra vaar kant av verden. Begge deler er like trist aa vite om, og enda tristere aa se. Men det er virkelig ikke noe annet de kan drive med. "Heldigvis" er presidenten en raatass som vet at hvis folket hadde hatt vaapen, saa hadde de foer eller senere brukt dem mot ham. Saa ingen har vaapen. Og dermed er det heller ingen som raner turister. Vi er altsaa trygge her, men det er litt vanskelig aa foele seg helt glad her likevel, naar man ser hvordan folk har det.

De siste dagene bruker jeg til aa ta bushtaxi ut av byen og finne jungel og sumpland som jeg tasser ut i, og saa setter jeg meg paa en stubbe eller en fraflyttet termittue og bare venter og ser hva som skjer. Det tar som regel ikke mange minutter foer en eller annen ape eller antilope eller fugl med enorm stjert eller knallroede vinger kommer forbi. Da er jeg fornoeyd.

Vel. Hjemme snart, og det er i grunnen like greit.

Home Free! (Paa sett og vis)

Jeg kan trygt anbefale alle aa vaere paapasselige med aa faa alle stempler som trengs ved alle grenseoverganger, ogsaa i Afrika. For jeg var mer nervoes enn jeg var paa lenge da jeg skulle krysse fra Senegal til Gambia naa. Foerst maatte jeg komme meg ut av et land som jeg i foelge passet mitt ikke hadde kommet inn i ennaa, og saa maatte jeg komme meg inn i et land som jeg i foelge passet mitt allerede var i!

Det meste av svettingen foer grensen skyldtes riktignok at det var tusen grader i u-landsbussen jeg satt i. Men etter et par-tre timer i den naermet vi oss grensen, og da var det andre grunner til aa svette. Jeg hadde ikke faatt stempel da jeg sneik meg inn i Senegal, og da skal man egentlig ikke slippe ut foer saken er grundig undersoekt. Som kan ta aarevis heromkring, antar jeg. Eller en tjukk bunke sedler. Trikset jeg satset paa var aa kjoepe en potet og lage meg et eget stempel av den. Saa utydelig som mulig, med noe som kunne ligne paa teksten "Senegal" inni der et sted.

Kom til grensa, smilte hoeflig og leverte fra meg passet. "Hm, humm...", sa mannen med maskinpistolen. "Fint vaer i dag!", saa jeg. Paa fransk. For det er det eneste spraaket de skjoenner, som jeg kan bittelitt av. "Humm, humm. Hvor er stemplet til Senegal?", spurte mannen. "Ja, ikke vet jeg. Det er sikkert inni der et sted.", sa jeg. Eller, "Je ne sais pas", sa jeg vel. Det er lettere aa si. "Nei, det er ikkeno stempel her. Du maa nok bli i Senegal resten av livet", sa mannen. "Da tok jeg passet og viste frem potetstempelet og sa "DER er det!". "Ja, saa sannelig", sa mannen, og saa gav han meg et ut-stempel ogsaa. Og det var det!

Men saa skulle jeg inn i Gambia, som jeg allerede var i. Den saken loeste jeg ved litt kreativ innteiping av bagasjelapper og vaksinebevis for gul feber oppaa Gambia-stempelet mitt. De sjekket ganske noeye, men jeg var heldig med kontrolloeren min. Han hadde vaert i Norge, og kunne ALLE banestasjonene mellom Oslo S og Holmlia! Jeg klappet henrykt i hendene og var fra meg av beundring for den prestasjonen, saa han skulle konsentrere seg mer om det enn om aa kontrollere passet mitt. Og vips hadde jeg faatt nytt inn-stempel! Saa naa har jeg to, og det er veldig mye bedre enn ingen, og ikke noe verre enn ett. Charter-utreise-kontroll pleier aa gaa veldig fort for seg, saa naa kommer jeg nok hjem til jul.

Er i turistland naa. Har sett lassevis av hvite fjes allerede. Og roede. Litt nedtur, det, men jeg er saa sliten etter aa ha vaert i bushen og bussen at det gaar greit.

Habra!

Slaraff

Hoi,

Fremdeles i Cap Skirring. Det er et greit sted å være. Selv om det er flere strandselgere enn turister her, så gjør det ikke så mye når det bare er 16 turister. Og siden jeg bare snakker spansk, så får de ikke solgt så mye til meg uansett. De bare ler av alt det rare jeg sier, og så går de videre.

Alt jeg har gjort i dag er å ligge under en palme (kokosnøttefri!) og se på et kart. Der fant jeg følgende stedsnavn jeg aldri har sett hjemme:

* Tredje (men ingen Første eller Andre, merkelig nok)
* Makan (men det var bare en av den)
* Kartong (bra strandsted, visstnok. Kanskje den er full av Milk bottles, som de kaller finske turister i Gambia?)
* Njau og Nja (litt ubesluttsomme folk der?)
* Youtoo (Haveaniceday burde etableres i nærheten et sted)
* Kunthair (den var litt grov, men jeg tar den med)

I tillegg så spiller fotballaget Viking her til helga, men jeg tror ikke de kommer fra Stavanger.

Artig plass, Afrika.

Cap Skiring

Jeg fikk saa lengsel etter snoe at jeg dro til et sted som nesten heter Skirenn! Og ikke bare det, men sanden her er jammen helt hvit ogsaa. Hadde de bare hatt kjoeleskap og softis i tillegg, saa hadde alt vaert bra. Men jeg klager ikke, altsaa.

Proevde aa komme meg paa oeyhopping her, men flyet fra Dakar med gjengen som hadde chartret baaten jeg skulle snike meg med paa var innstilt for tredje dagen paa rad, saa jeg gav opp. Dro i stedet ut til Cap Skiring, som jeg tror maa vaere et litt beroemt strandsted for franskmenn. I hvert fall er det veldig fint her, og de har Club Med. Club Med er noe man finner paa typisk flotte steder, og dit drar folk som har mer penger enn fantasi, for et utall aktivitetsledere soerger for at dagene fylles med aktiviteter. Som for eksempel aa jage backpackere bort fra stranden, og saann.

Begynner aa tro at jeg skal klare aa komme meg ut av landet. Paa vei hit i dag ble jeg stoppet av politiet tre ganger. De undersoekte papirene mine og noeyde seg med henholdsvis null, 500 og 200 bestikkelses-franc for aa la meg gaa. Det er saa aa si ingenting. Saa enten er papirene mine nesten i orden, eller saa kunne ikke de politifolkene lese. 655 franc er 1 Euro. Det kunne vaert mye verre. Jeg kunne for eksempel vaert en hund. Paa de ikke mer enn fem milene mellom Ziguinchor og her, klarte sjaafoeren aa kjoere paa to hunder. Ikke at det saa ut som om han la merke til det, men. Det, pluss alle fyrene som farer rundt i nasjonalparkene her og skyter paa fugler med sprettert, gjoer meg litt bekymret for utryddelsestakten for dyrene heromkring. Det er bare 55 arter igjen, visstnok. Begynner aa naerme seg et fattigslig norsk nivaa, jungel til tross.

Blir her i tre netter, tror jeg, saa er det Gambia igjen. Blir nok passe roed innen den tid, for det er ikke saa voldsomt mye annet aa gjoere enn aa sole seg og bade her. Med mindre jeg flytter over til Club Med, da.

A bientot!

Some like it hot

Men naa er det for varmt til aa gaa rundt utendoers her, saa jeg sitter inne litt. Fem kroner for en time Nett, inkludert air-condition og saa mye glohet(!) te jeg bare orker. Begynner aa faa taket paa AZERTY-tastatur ogsaa naa. Det hjalp litt aa faa et tastatur hvor bokstavene paa tastene ikke er helt bortslitte.

I dag har jeg gaatt langt ut av byen, til en liten farm hvor de visstnok satset paa alternativt, turistrettet jordbruk. Ikke for aa virke skraasikker, men jeg tror de fleste turister vil sette pris paa et lite gjerde rundt den lille dammen med krokodiller de hadde der. For det var store diller! Jeg proevde aa snakke med krokodillene, etter knallsuksessen i Kambodsja (se blogg fra desember 2005), men nilkrokodiller snakker visst en annen dialekt. Paa vei tilbake til byen tok jeg en snartur gjennom et palmeskogholt, og endte med aa maatte loepe i full fart bort fra en gjeng unger som viftet hissig med macheter. Det er viktig aa ha med nok ballonger naar man skal ut blant de innfoedte!

Og ja, det gaar altsaa fint aa loepe fra afrikanere. Ikke vet jeg hva det er med de som vinner 100 meter og maraton og saann, for jeg har ennaa ikke sett en afrikaner som loeper. Jeg gaar sikkert dobbelt saa fort som gjennomsnittsafrikaneren ogsaa. Slappinger, altsaa.

Vel, ikke mye nytt aa melde. Gleder meg til klokka 15, for da skulle det komme mer mat til byen. Restaurantene her holder oppe til gjestene gaar, eller til de slipper opp for mat, hva som enn inntreffer foerst.