Nytt stempel i passet, og nye bulker i hodet. Først pga litt humpete guatemalansk landevei, og så etter galmannsbåtkjøring på guatemalansk innsjø. Pyttsann. Det er det da verdt.
Avslutningen på første runde av Mexico var veldig bra. Fra San Cristobal kan man gjøre mange fine dagsturer. Jeg gjorde en til Canyon Sumidero, som er tusenmetersvegger langs en elv. Veggene kunne vaert enda høyere, hadde det ikke vært for at mexingene har bygget et vannkraftverk og en demning i enden av elvedalen. Ingen som mumler noe om miljøvern her, selv om langs canyonen var det både iguaner, krokodiller (som heter kokodriller paa mexispansk, og det er jo litt artig) og andre rare dyr å se. Veldig fint.
En annen dagstur var enda finere, særlig siden vi ikke ble fanget og spist av lokalbefolkningen, klitzhklatshk-indianerne, eller hva de het. En dressert en tok oss med opp dit i minibuss, og dro oss inn i huset til familien hans. Der hadde de både tre senger, et alter med Jesus, Maria og de tolv jaguarene og dovendyrene, kjøkkenutstyr som var 30 år gammelt, men som like godt kunne vaert 2000 år gamle, og gamle koner som satt og lagde klær med mønstre som tatt ut av en Commodore 64. Skikkelig firkantete. Men det var artig det, altså.
Enda artigere var det å gå i kirka der. De har droppet å sette inn benker, i stedet har de fylt hele gulvet med barnåler fra furu. Og for at ikke brannfaren skal bli for liten, setter de stadig opp tusenvis av små stearinlys som de brenner opp så fort de bare klarer. Veldig fint å se på, selv om det gjør at indianerkirkene ikke akkurat har den svalende effekten som andre kirker i tropene gjerne har. Jeg overdriver ikke når jeg sier tusenvis, altså. Til å fremskynde brannene har de et lite orkester, tre mann på gitar, en på tromme og en på trekkspill, som går rundt og sparker borti lysene mens de spiller.
Aller artigst var det å se alle indianerne som kom inn med hver sin toliters flaske Cola og satte i gang med å bælje ned flaskeinnholdet. Det utløste selvfølgelig noen førsteklasses Cola-rap, som i mayaenes verden ikke er Cola-rap, men onde ånder som kommer ut og gjør sjelen deres renere. Dem om det. Flott var det i alle fall.
Nå er jeg altså i Guatemala, ved Atitlan-sjøen. Veldig fint sted å gå turer, med konstant utsikt til tre svære vulkaner rett i nærheten. Håper å få gått opp på en av dem i morgen, men vi får nå se hva slags vær det blir. Fint å sitte på stranda og se lynnedslagene falle i hopetall om kvelden. Ikke så fint om dagen.
Det får holde som livstegn i denne omgang. Habra så lenge!
El Oso
mandag, april 30, 2007
torsdag, april 26, 2007
Los Loboso
Hepp,
Gàr fremdeles så bra at. Har kommet til San Cristobal de las Casas, og det er midt i svarteste indianerland. Foreløpig ser jeg ikke stort forskjell mellom dem og andre meksikanere, bortsett fra at de går med fletter ned til rumpa og bærer bunad. Og at de denger opp folk som tar bilde av dem, før de knuser kameraet med noen velrettede stokkeslag. Heldigvis har jeg i dette tilfellet bare lært av andres feil.
De er litt rare, da. Resten av Mexico driver med sommertid og vintertid og sånn, akkurat som i Norge. Men ikke indianerne. De sier at det er da ingen vits, dagen er som dagen er uansett, så de nekter å stille klokka. Dermed er ikke rutetidene på bussene til og fra indianerlandsbyene helt gode å forholde seg til.
Jeg lot meg true til å kjøpe en souvenir av en av de innfødte her i går. Det var en terroristdukke. En hjemmelaget blanding av strikkesak og dorullnisse, Subcomandante Marcos i maskert utgave. Han lever et sted oppe i fjellene her, og stikker bare hodet sitt frem en gang i blant for å fortelle utenlandske journalister på jakt etter et skup at Mexico er i ferd med å gå i oppløsning. Men av det jeg har sett så kommer dette landet til å holde en god stund til.
Likevel, godt man skal til et annet land. Hvor ting sikkert er mer konsistent forvirrende, og ikke bare av og til forvirrende, som her i Mexico. Guatemala med avgang lørdag morgen, til Atitlan-sjøen vest i landet.
Det høres kanskje ut som om det går fort unna her, og det er riktig. Etter fire dager lå vi faktisk en uke foran skjema. Men det er i ferd med å rette seg opp, og jeg tror kanskje at veistandarden i Guatemala vil gjøre resten av justeringen helt automatisk.
Chiapas,
Bjørñ
Gàr fremdeles så bra at. Har kommet til San Cristobal de las Casas, og det er midt i svarteste indianerland. Foreløpig ser jeg ikke stort forskjell mellom dem og andre meksikanere, bortsett fra at de går med fletter ned til rumpa og bærer bunad. Og at de denger opp folk som tar bilde av dem, før de knuser kameraet med noen velrettede stokkeslag. Heldigvis har jeg i dette tilfellet bare lært av andres feil.
De er litt rare, da. Resten av Mexico driver med sommertid og vintertid og sånn, akkurat som i Norge. Men ikke indianerne. De sier at det er da ingen vits, dagen er som dagen er uansett, så de nekter å stille klokka. Dermed er ikke rutetidene på bussene til og fra indianerlandsbyene helt gode å forholde seg til.
Jeg lot meg true til å kjøpe en souvenir av en av de innfødte her i går. Det var en terroristdukke. En hjemmelaget blanding av strikkesak og dorullnisse, Subcomandante Marcos i maskert utgave. Han lever et sted oppe i fjellene her, og stikker bare hodet sitt frem en gang i blant for å fortelle utenlandske journalister på jakt etter et skup at Mexico er i ferd med å gå i oppløsning. Men av det jeg har sett så kommer dette landet til å holde en god stund til.
Likevel, godt man skal til et annet land. Hvor ting sikkert er mer konsistent forvirrende, og ikke bare av og til forvirrende, som her i Mexico. Guatemala med avgang lørdag morgen, til Atitlan-sjøen vest i landet.
Det høres kanskje ut som om det går fort unna her, og det er riktig. Etter fire dager lå vi faktisk en uke foran skjema. Men det er i ferd med å rette seg opp, og jeg tror kanskje at veistandarden i Guatemala vil gjøre resten av justeringen helt automatisk.
Chiapas,
Bjørñ
tirsdag, april 24, 2007
Maxico
Det er helt fortvilet. Alt går greit og hele landet virker å være på greip, så jeg vet sannelig ikke hva jeg skal skrive om turen til Mexico så langt. Unntatt det.
Flyturen over var en lek, og i mangel av andre innfall falt vi rett i armene på en dame som solgte hotellrom. Ikke lett med valutaer, så etter å ha betalt ettellerannet uten å ane hva vi gjorde, ble vi plutselig dratt inn i en stor og fin drosje som tok oss til El Mirador Mexico Gonzales Felipe Pedro Pedro Excelsior Bonito Hotel & Schpaa. Hvor vi ble dumpet og jeg måtte sloss i atten minutter for å få bære ryggsekken min til rommet selv. Det endte med at tjueni pikkoloer la meg i jern og holdt meg nede helt til sekken lå trygt på rommet mitt. Så bar de meg også dit, og da var jeg så utslitt at jeg sovnet.
Ikke akkurat hverdagskost for meg, sånn hotell med skinnsofaer, spa-avdeling og, vel, eget bad i det hele tatt eller speil på badet for den saks skyld, så etter en jetlagget natt der rømte vi byen.
Dro til Oaxaca med buss. Seks timer, og fine var de. Når man trenger gjennom gass-skyen som omgir Mexico City møter man et fint fjellpass med utsikt til kritthvite vulkaner. Kalde utenpå, men varme inni, bevist ved søte røyktopper som stroemmer opp fra dem. Og hvilke giganter! Svære så det holder. De kunne lurt seg inn i Himalayaklubben om de bare hadde stått et helt annet sted.
Den fineste utsikten var likevel en kjempedal vi kjørte opp langs. Ugjestmild så det holdt, men så flott, så flott. For hver kvadratmeter skrinn jord opp langs dalsidene stod det en enorm kaktus og pekte potent opp mot himmelen. Den dagen Mexico slipper opp for olje kan de bare finne en måte å lage biodrivstoff på av kaktuser, så er de reddet i et par hundre år til. Minst.
Oaxaca er en gaaammel by, og de har en gullkatedral her. Den ble bygget av noen dverger for sju millioner år siden på oppdrag fra en katalansk konge. Bjelkene som holder det hele oppe er laget av oppstivede seigmenn som holder hverandre hardt i hendene. Klosteret bak katedralen drives av et marsvin som løper på en tredemølle. Det var alt jeg fikk ut av den guidede rundturen en forvirret eldre dame som trodde jeg forstod alt hun sa på spansk. Det er mulig jeg trenger noen dager på å komme ordentlig inn i spansken, men det var et nyttig kræsjkurs, i hvert fall.
Nå skal vi få sett et første Maya-tempel eller noe, og verdens største tre, og så er det videre til San Cristobal de las Casas, eller noe. Fordi derfra går det buss til Guatemala.
Habra så lenge!
Bjørn
Flyturen over var en lek, og i mangel av andre innfall falt vi rett i armene på en dame som solgte hotellrom. Ikke lett med valutaer, så etter å ha betalt ettellerannet uten å ane hva vi gjorde, ble vi plutselig dratt inn i en stor og fin drosje som tok oss til El Mirador Mexico Gonzales Felipe Pedro Pedro Excelsior Bonito Hotel & Schpaa. Hvor vi ble dumpet og jeg måtte sloss i atten minutter for å få bære ryggsekken min til rommet selv. Det endte med at tjueni pikkoloer la meg i jern og holdt meg nede helt til sekken lå trygt på rommet mitt. Så bar de meg også dit, og da var jeg så utslitt at jeg sovnet.
Ikke akkurat hverdagskost for meg, sånn hotell med skinnsofaer, spa-avdeling og, vel, eget bad i det hele tatt eller speil på badet for den saks skyld, så etter en jetlagget natt der rømte vi byen.
Dro til Oaxaca med buss. Seks timer, og fine var de. Når man trenger gjennom gass-skyen som omgir Mexico City møter man et fint fjellpass med utsikt til kritthvite vulkaner. Kalde utenpå, men varme inni, bevist ved søte røyktopper som stroemmer opp fra dem. Og hvilke giganter! Svære så det holder. De kunne lurt seg inn i Himalayaklubben om de bare hadde stått et helt annet sted.
Den fineste utsikten var likevel en kjempedal vi kjørte opp langs. Ugjestmild så det holdt, men så flott, så flott. For hver kvadratmeter skrinn jord opp langs dalsidene stod det en enorm kaktus og pekte potent opp mot himmelen. Den dagen Mexico slipper opp for olje kan de bare finne en måte å lage biodrivstoff på av kaktuser, så er de reddet i et par hundre år til. Minst.
Oaxaca er en gaaammel by, og de har en gullkatedral her. Den ble bygget av noen dverger for sju millioner år siden på oppdrag fra en katalansk konge. Bjelkene som holder det hele oppe er laget av oppstivede seigmenn som holder hverandre hardt i hendene. Klosteret bak katedralen drives av et marsvin som løper på en tredemølle. Det var alt jeg fikk ut av den guidede rundturen en forvirret eldre dame som trodde jeg forstod alt hun sa på spansk. Det er mulig jeg trenger noen dager på å komme ordentlig inn i spansken, men det var et nyttig kræsjkurs, i hvert fall.
Nå skal vi få sett et første Maya-tempel eller noe, og verdens største tre, og så er det videre til San Cristobal de las Casas, eller noe. Fordi derfra går det buss til Guatemala.
Habra så lenge!
Bjørn
torsdag, april 19, 2007
¡Guau!
Sånn. Endelig er alt klart. Nå får kakerlakkene her hjemme smøre brødskiva si sjøl i noen uker.
Jeg drar til Mexico til helga, og blir borte til jeg kommer tilbake. Nye www.storebrand.no er på plass (alt virker!), jeg har rettet opp selvangivelsen, trodde jeg, og så rettet tilbake til det som var rett før jeg begynte å rette, jeg har kjøpt pesos og jeg har tatt et oppfriskningskurs i spansk. Riktignok bare et kurs jeg har laget selv, men det er bedre enn ingenting. Kanskje.
Regner med å rapportere litt her underveis, så bare følg med.
El Oso.
Jeg drar til Mexico til helga, og blir borte til jeg kommer tilbake. Nye www.storebrand.no er på plass (alt virker!), jeg har rettet opp selvangivelsen, trodde jeg, og så rettet tilbake til det som var rett før jeg begynte å rette, jeg har kjøpt pesos og jeg har tatt et oppfriskningskurs i spansk. Riktignok bare et kurs jeg har laget selv, men det er bedre enn ingenting. Kanskje.
Regner med å rapportere litt her underveis, så bare følg med.
El Oso.
mandag, februar 26, 2007
Boogie
Hoi,
Jeg tenkte bare å se om dette funker:
Og ellers har jeg det ganske bra. Bortsett fra at jeg ikke har reist utenlands i år i det hele tatt ennå! Og innenlands har det begrenset seg til Trondheim og Geilo. Fæle greier.
Den gode nyheten er at dette betyr at når mars er omme har jeg jobbet mer enn halvparten av det jeg totalt sett skal jobbe i år.
For en slask jeg er!
Snakkes når jeg får fri igjen.
Bjørn
Jeg tenkte bare å se om dette funker:
Og ellers har jeg det ganske bra. Bortsett fra at jeg ikke har reist utenlands i år i det hele tatt ennå! Og innenlands har det begrenset seg til Trondheim og Geilo. Fæle greier.
Den gode nyheten er at dette betyr at når mars er omme har jeg jobbet mer enn halvparten av det jeg totalt sett skal jobbe i år.
For en slask jeg er!
Snakkes når jeg får fri igjen.
Bjørn
tirsdag, januar 09, 2007
Indiagnert!
Hoi!
Da har jeg jammen rukket å gå igjennom bildene mine og finne 54 som er presentable. Du finner dem her.
Håper det kan være til litt inspirasjon for den som selv går og lurer på om India er landet for dem. Goa og Sør-India er relativt enkle å reise i, og fattigdommen er ikke så påtrengende som ellers i landet. Det er i hvert fall mye fint å se, håper jeg å ha demonstrert med dette.
Fortsatt godt nytt år,
Bjørn
Da har jeg jammen rukket å gå igjennom bildene mine og finne 54 som er presentable. Du finner dem her.
Håper det kan være til litt inspirasjon for den som selv går og lurer på om India er landet for dem. Goa og Sør-India er relativt enkle å reise i, og fattigdommen er ikke så påtrengende som ellers i landet. Det er i hvert fall mye fint å se, håper jeg å ha demonstrert med dette.
Fortsatt godt nytt år,
Bjørn
lørdag, desember 30, 2006
Indigo Vertigo
Da er jeg plutselig hjemme igjen, etter å ha sittet på et fly nesten like lenge som jeg satt på tog og buss før det. Av turen har jeg lært følgende:
* At det faktisk går an å reise helt til India for bare to uker, selv om det er en hel del kortere tid enn bare selve transporten dit typisk tok i kolonitiden.
* At det antagelig ikke er lenge før Ryanair begynner å selge ekstra billige billetter, liggeplass i hattehylla på flyene sine. For det gjør de i hvert fall på bussen fra Goa til Hampi, og det gikk faktisk fint an å sove der.
* At indere som har råd til å reise på ferie gjør det rundt jul, og at selv om de utgjør en ganske liten andel av de totalt 1,3 milliarder inderne som finnes, så har den gjengen i 2006 tatt langt flere bilder av meg enn jeg har gjort selv.
* At i mangel av snø og is kan man fint lage seg en akebakke av en halvbratt granittvegg, bare man er villig til å bruke flere generasjoner av unger og ganske mange år på å fure på steinen med plastflasker under rumpa.
* At det er kaldt i Norge i jula, selv når avisene skriver at det er uvanlig varmt i Norge i jula.
Men nå må dere ha meg unnskyldt. Jeg har MANGE marsipangriser å se til.
Godt nytt år!
Bjørn
(Bildene kommer en vakker dag)
torsdag, desember 28, 2006
Goa - going - gone
Sånn. Da har jeg vært borti Hampi. Det var artig.
Først tar man bussen fra Candolim til Panjim, og så finner man nattbussen som går til Hospet og Hampi i Karnataka. Det er så flotte stedsnavn her! Nattbussen kan være litt skummel. For det første fordi den går om natta, når det er vanskelig for sjåføren å se hindringer på veien. For eksempel den telefonledningen vi rev ned med den altfor store kofferten noen hadde tatt med seg opp på taket på bussen. For det andre fordi hvis man velger sovesete, så må man dele det sovesetet med en eller annen annen tilfeldig nattreisende. Og de sovesetene er ikke brede, altså. Kanskje nitti centimeter på deling. Så det er best man ikke må dele med en slangetemmer med alle kurvene sine med lange dyr i, for eksempel.
Og så kommer man til Hampi, en by som hadde en halv million innbyggere i 1350. I dag har den 1800 innbyggere, men til gjengjeld har den minst en halv million enorme kampesteiner strødd rundt om blant og av og til inni husene i landsbyen. Innbyggerne i 1350 knuste så mange steiner de orket og bygde templer av dem, og det ble det ganske mange fine byggverk av. Dessverre kom det noen muslimer og drepte nesten alle innbyggerne og ødela veldig mange av templene, men det er nokså flott å gå rundt der likevel og late som om man er en maur, eller noe. Bilder kommer.
I dag har jeg stått opp klokka fem for å ta taxi halvannen mil. (Kostet nesten 30 kroner og livet til sjåføren. Det var under femten grader i lufta, og han holdt på å fryse i hjel.) Så ventet man en time eller to på at toget skulle bli forsinket, og så satt man i indisk tog i en sånn der ti timer og kikket på alle inderne som satt ved togsporet og gjorde fra seg. Aldri før har jeg sett så mange bare rumper på én og samme dag.
Nå er alt klart for avreise i morgen ettermiddag, skal bare bli enda litt mer solbrent først. Så neste gang det postes her er jeg antagelig hjemme.
Habra!
Bjørn
Først tar man bussen fra Candolim til Panjim, og så finner man nattbussen som går til Hospet og Hampi i Karnataka. Det er så flotte stedsnavn her! Nattbussen kan være litt skummel. For det første fordi den går om natta, når det er vanskelig for sjåføren å se hindringer på veien. For eksempel den telefonledningen vi rev ned med den altfor store kofferten noen hadde tatt med seg opp på taket på bussen. For det andre fordi hvis man velger sovesete, så må man dele det sovesetet med en eller annen annen tilfeldig nattreisende. Og de sovesetene er ikke brede, altså. Kanskje nitti centimeter på deling. Så det er best man ikke må dele med en slangetemmer med alle kurvene sine med lange dyr i, for eksempel.
Og så kommer man til Hampi, en by som hadde en halv million innbyggere i 1350. I dag har den 1800 innbyggere, men til gjengjeld har den minst en halv million enorme kampesteiner strødd rundt om blant og av og til inni husene i landsbyen. Innbyggerne i 1350 knuste så mange steiner de orket og bygde templer av dem, og det ble det ganske mange fine byggverk av. Dessverre kom det noen muslimer og drepte nesten alle innbyggerne og ødela veldig mange av templene, men det er nokså flott å gå rundt der likevel og late som om man er en maur, eller noe. Bilder kommer.
I dag har jeg stått opp klokka fem for å ta taxi halvannen mil. (Kostet nesten 30 kroner og livet til sjåføren. Det var under femten grader i lufta, og han holdt på å fryse i hjel.) Så ventet man en time eller to på at toget skulle bli forsinket, og så satt man i indisk tog i en sånn der ti timer og kikket på alle inderne som satt ved togsporet og gjorde fra seg. Aldri før har jeg sett så mange bare rumper på én og samme dag.
Nå er alt klart for avreise i morgen ettermiddag, skal bare bli enda litt mer solbrent først. Så neste gang det postes her er jeg antagelig hjemme.
Habra!
Bjørn
lørdag, desember 23, 2006
Borti Hampi!
Ikke at det er så mye nytt å melde herfra, bortsett fra at nå har jeg ligget en dag ved bassenget, iført badebukse og et litt anstrengt, konsentrert ansiktsuttrykk. Men nå er jeg frisk igjen. Feirer begivenheten kommende tirsdag med å ta tog i ti timer hver vei til Hampi, som er en gammel by inni landet her, full av tempelruiner. Og av spedalske tiggere og innpåslitne selgere av tigerbalsam og sjakkbrett i sandeltre, antar jeg. Det blir bra.
God jul til alle der hjemme!
Bjørn
God jul til alle der hjemme!
Bjørn
torsdag, desember 21, 2006
Babu-Bjoern
Fremdeles i Goa. Det har ikke vært så mye å skrive hjem om foreløpig, men nå begynner det å hjelpe. Har ligget på strand og gått i by og spist og drukket og sånn. Ganske kjedelig å høre om, selv om det har vært deilig nok å bedrive.
I går var det markedsdag i nærheten her, så jeg dro med reisefølge dit for å handle og se på hvordan hippiene der har det. De har det bare bra, så det ut til. Og enda bedre hadde han fyren som solgte et svært teppe til reisefølget. Moren hans hadde brukt halvannen måned på å lage det (sklæsje sammen masse gull og glitter og speil og silke til en enorm tekstilpizza), og hun stod bak og ristet av spenning over hvor mange penger teppet ville innbringe. Det innbragte nok til at vi spontant ble bedt hjem til landsbyen deres på middag på lille julaften. Får se om vi tør.
Men i hvert fall, etter den pruterunden var vi så utmattede at vi gikk og la oss på stranda for å hvile, og før vi visste ordet av det hadde det blitt mørkt, og det var ikke bare-bare å komme seg hjem til hotellet igjen.
Til slutt fant vi bussholdeplassen, hvor landsbyens samlede stand av rickshaw-sjåfører mente at siste buss for dagen hadde kjørt sin vei, så det var nok best at vi tok en rickshaw i stedet. Den objektive gjengen må man jo stole på, så vi leide en rickshaw. Sånn halvveis fremme (det var litt over en mil å reise i alt) var det bråstopp, for en strømledning hadde falt ned på veien og på en annen rickshaw og spontan-antent hele stasen. Så kom brannbilen, og vi satt der en stund og ventet. Til slutt gadd vi ikke mer, betalte for turen så langt og gikk videre til fots.
Selvfølgelig var brannen slukket da vi kom frem til den, så vi fikk bare se en forkullet rickshaw (og muligens ditto sjåfør) før køen løste seg opp igjen. Tilfeldigvis ble vi gående bak brannbilen litt, og bakerst på den var det et sånt veldig fint brett man kunne stå og holde seg fast i en stige på. Akkurat som i Donald-bladene. Med den farten køen holdt så kunne vi like godt stille oss oppå der, mente jeg. Trodde jo aldri i verden at reisefølget kom til å gå med på det, men gjett hva?
Plutselig stod vi oppå der, ute av syne for brannbilsjåføren, og så skrudde brannbilen på fulle sirener og utrykningslys og suste avgårde forbi alle køer og kuer på veien den kvelden. Som var helt greit, for vi holdt oss jo godt fast. Men det føltes litt feil å vaere en del av det ufrivillige brannkorpset i India. Særlig da brannbilen fant på å kjøre en helt annen vei enn dit vi hadde tenkt oss.
Til alt hell kom en hellig ku og blokkerte veien ett øyeblikk, så brannbilen måtte slakke ned nok til at vi kunne hoppe av. Gikk nesten bra. Reisefølget gikk bare litt på trynet i asfalten, men ikke verre enn at en halvflaske Pyrisept fikset problemet. Verre var det med de to stakkars inderne i veikanten som ikke skjønte noenting. Først var det ingen der, og så var det en brannbil der, og så var det plutselig to turister der som kom fra ingensteds. Antagelig ble vi bare sett på som to nye guder i det vellet av dem de har her.
Så jeg kan altså bare anbefale å IKKE gå opp på brannbiler som er under utrykning, selv om det virker fristende langs en mørk landevei i Langtvekkistan. De kan nemlig kjøre ganske fort, sånne brannbiler.
Og ellers har jeg det bare bra.
God jul,
Bjørn
I går var det markedsdag i nærheten her, så jeg dro med reisefølge dit for å handle og se på hvordan hippiene der har det. De har det bare bra, så det ut til. Og enda bedre hadde han fyren som solgte et svært teppe til reisefølget. Moren hans hadde brukt halvannen måned på å lage det (sklæsje sammen masse gull og glitter og speil og silke til en enorm tekstilpizza), og hun stod bak og ristet av spenning over hvor mange penger teppet ville innbringe. Det innbragte nok til at vi spontant ble bedt hjem til landsbyen deres på middag på lille julaften. Får se om vi tør.
Men i hvert fall, etter den pruterunden var vi så utmattede at vi gikk og la oss på stranda for å hvile, og før vi visste ordet av det hadde det blitt mørkt, og det var ikke bare-bare å komme seg hjem til hotellet igjen.
Til slutt fant vi bussholdeplassen, hvor landsbyens samlede stand av rickshaw-sjåfører mente at siste buss for dagen hadde kjørt sin vei, så det var nok best at vi tok en rickshaw i stedet. Den objektive gjengen må man jo stole på, så vi leide en rickshaw. Sånn halvveis fremme (det var litt over en mil å reise i alt) var det bråstopp, for en strømledning hadde falt ned på veien og på en annen rickshaw og spontan-antent hele stasen. Så kom brannbilen, og vi satt der en stund og ventet. Til slutt gadd vi ikke mer, betalte for turen så langt og gikk videre til fots.
Selvfølgelig var brannen slukket da vi kom frem til den, så vi fikk bare se en forkullet rickshaw (og muligens ditto sjåfør) før køen løste seg opp igjen. Tilfeldigvis ble vi gående bak brannbilen litt, og bakerst på den var det et sånt veldig fint brett man kunne stå og holde seg fast i en stige på. Akkurat som i Donald-bladene. Med den farten køen holdt så kunne vi like godt stille oss oppå der, mente jeg. Trodde jo aldri i verden at reisefølget kom til å gå med på det, men gjett hva?
Plutselig stod vi oppå der, ute av syne for brannbilsjåføren, og så skrudde brannbilen på fulle sirener og utrykningslys og suste avgårde forbi alle køer og kuer på veien den kvelden. Som var helt greit, for vi holdt oss jo godt fast. Men det føltes litt feil å vaere en del av det ufrivillige brannkorpset i India. Særlig da brannbilen fant på å kjøre en helt annen vei enn dit vi hadde tenkt oss.
Til alt hell kom en hellig ku og blokkerte veien ett øyeblikk, så brannbilen måtte slakke ned nok til at vi kunne hoppe av. Gikk nesten bra. Reisefølget gikk bare litt på trynet i asfalten, men ikke verre enn at en halvflaske Pyrisept fikset problemet. Verre var det med de to stakkars inderne i veikanten som ikke skjønte noenting. Først var det ingen der, og så var det en brannbil der, og så var det plutselig to turister der som kom fra ingensteds. Antagelig ble vi bare sett på som to nye guder i det vellet av dem de har her.
Så jeg kan altså bare anbefale å IKKE gå opp på brannbiler som er under utrykning, selv om det virker fristende langs en mørk landevei i Langtvekkistan. De kan nemlig kjøre ganske fort, sånne brannbiler.
Og ellers har jeg det bare bra.
God jul,
Bjørn
søndag, desember 17, 2006
Goa-gaga
Hoi!
Alt går helt fint i Goa, det er bare at de ikke er noe flinke til å koble seg til Internet her. Det eneste jeg foreløpig har oppdaget at de er flinke til er faktisk å bruke 10 personer til å gjøre 1 manns jobb. Så sånn sett må jo Internet med sine mange selvbetjeningsmuligheter være et mareritt for dem, og dermed noe de bare motvillig og med tungt hjerte innfører på hvert gatehjørne.
Men altså, India er helt fint å besøke. Kroppens avfallsstoffer forlater meg fremdeles i form av svette og ellers ganske fast form. I går hadde jeg reisefølge på en gåtur oppover kysten her, som selvfølgelig endte i at vedkommende ble helt utmattet og måtte pumpes opp igjen. Men først var et dobesøk nødvendig, som i utgangspunktet er greit nok. I et land med 1,3 milliarder mennesker er det en god del doer plassert ut rundtomkring. Det var bare det at sola hadde gått ned og vi var midt ute paa mørke landsbygda og det var egentlig alt vi visste. Etter å ha gaatt i mørket en stund fant vi et hus som vi antok var en restaurant som sikkert hadde en do å låne bort. Det viste seg å være en høyst privat do vi tiltvang oss adgang til. Den stakkars indignerte og motvillige husverten var nok redd for hva vi ville tenke om froskene de oppbevarte i doen sin. Med god grunn! Stakkars liten frosk som plutselig måtte kjempe for livet mot alskens nordisk skit, bokstavelig talt. Og dobbelt stakkars frosken som ble fotografert mens den forsøkte å komme seg igjen etter opplevelsen.
Jaja. Og i dag har jeg gått enda lenger, inn til byen Panjim, hvor jeg plutselig var i et katolsk bryllup, og det var en littmerkelig miks av seremonier. Men det gikk bra. Sparte 1,30 kroner på å gå hele veien i stedet for å ta buss. De pengene brukte jeg på å ta buss hjem igjen.
I morgen må jeg nok ligge på stranda og ha vondt i kneet, men det var det verdt.
Fortsatt god juleforberedelsings!
Bjørn
Alt går helt fint i Goa, det er bare at de ikke er noe flinke til å koble seg til Internet her. Det eneste jeg foreløpig har oppdaget at de er flinke til er faktisk å bruke 10 personer til å gjøre 1 manns jobb. Så sånn sett må jo Internet med sine mange selvbetjeningsmuligheter være et mareritt for dem, og dermed noe de bare motvillig og med tungt hjerte innfører på hvert gatehjørne.
Men altså, India er helt fint å besøke. Kroppens avfallsstoffer forlater meg fremdeles i form av svette og ellers ganske fast form. I går hadde jeg reisefølge på en gåtur oppover kysten her, som selvfølgelig endte i at vedkommende ble helt utmattet og måtte pumpes opp igjen. Men først var et dobesøk nødvendig, som i utgangspunktet er greit nok. I et land med 1,3 milliarder mennesker er det en god del doer plassert ut rundtomkring. Det var bare det at sola hadde gått ned og vi var midt ute paa mørke landsbygda og det var egentlig alt vi visste. Etter å ha gaatt i mørket en stund fant vi et hus som vi antok var en restaurant som sikkert hadde en do å låne bort. Det viste seg å være en høyst privat do vi tiltvang oss adgang til. Den stakkars indignerte og motvillige husverten var nok redd for hva vi ville tenke om froskene de oppbevarte i doen sin. Med god grunn! Stakkars liten frosk som plutselig måtte kjempe for livet mot alskens nordisk skit, bokstavelig talt. Og dobbelt stakkars frosken som ble fotografert mens den forsøkte å komme seg igjen etter opplevelsen.
Jaja. Og i dag har jeg gått enda lenger, inn til byen Panjim, hvor jeg plutselig var i et katolsk bryllup, og det var en littmerkelig miks av seremonier. Men det gikk bra. Sparte 1,30 kroner på å gå hele veien i stedet for å ta buss. De pengene brukte jeg på å ta buss hjem igjen.
I morgen må jeg nok ligge på stranda og ha vondt i kneet, men det var det verdt.
Fortsatt god juleforberedelsings!
Bjørn
torsdag, desember 14, 2006
Goang Ho!
Sånn. Nå har jeg pakket på tjue minutter, og sitter som vanlig her og lurer på hva jeg har glemt. Og mens jeg gjør det kan jeg fortelle dere alt jeg vet om Goa, for ennå har jeg fjorten minutter før jeg må løpe til flybussen.
Det jeg vet om Goa er ikke stort. Men jeg har skjønt hvorfor det er så mange vegetarianere der. I forbindelse med at jeg faktisk har bestilt uspesifisert reise med hotell, så kan jeg jo ende opp på litt rare steder. Så derfor har jeg undersøkt nøyaktig hvor rare de stedene kan bli. For eksempel med tanke på toalettforhold.
Og da viser det seg at et ordentlig, tradisjonelt goansk toalett, det ligner ganske mye på vanlige toaletter uten noe å sitte på. Man står altså på huk og gjør fra seg mot en vegg, og under en renner det vann forbi, sånn at, øh, DET, renner bort når det har kommet ut av en.
Men mens det å gå på do vanligvis er noe man foretar seg i fred og ro og stillhet, så kan det i Goa godt hende at mens man sitter der, så hører man plutselig litt fornøyd grynting. Og det kommer fra en gris, som ikke er en gammel gris som sitter og ser på en, men en ordentlig gris som fornøyd skjønner at nå er det mat i vente. For den der renna som, øh, DET renner bort i, den leder rett ned i matfatet til grisen.
Blir ikke juleribbe på meg i år, i hvert fall ikke med goansk gris på menyen.
Men ellers tror jeg det blir veldig, veldig bra. #8D)
Vi "sees"!
Bjørn
Det jeg vet om Goa er ikke stort. Men jeg har skjønt hvorfor det er så mange vegetarianere der. I forbindelse med at jeg faktisk har bestilt uspesifisert reise med hotell, så kan jeg jo ende opp på litt rare steder. Så derfor har jeg undersøkt nøyaktig hvor rare de stedene kan bli. For eksempel med tanke på toalettforhold.
Og da viser det seg at et ordentlig, tradisjonelt goansk toalett, det ligner ganske mye på vanlige toaletter uten noe å sitte på. Man står altså på huk og gjør fra seg mot en vegg, og under en renner det vann forbi, sånn at, øh, DET, renner bort når det har kommet ut av en.
Men mens det å gå på do vanligvis er noe man foretar seg i fred og ro og stillhet, så kan det i Goa godt hende at mens man sitter der, så hører man plutselig litt fornøyd grynting. Og det kommer fra en gris, som ikke er en gammel gris som sitter og ser på en, men en ordentlig gris som fornøyd skjønner at nå er det mat i vente. For den der renna som, øh, DET renner bort i, den leder rett ned i matfatet til grisen.
Blir ikke juleribbe på meg i år, i hvert fall ikke med goansk gris på menyen.
Men ellers tror jeg det blir veldig, veldig bra. #8D)
Vi "sees"!
Bjørn
onsdag, desember 06, 2006
Goa-Goa Bear
I neste uke drar jeg til India. Det blir nok spennende, i hvert fall var det rare greier sist jeg var der. På en mellomlanding i New Delhi på vei til Nepal satt jeg i ganske så mange timer og observerte Asia for første gang i mitt liv. Jeg ble litt sjokkert.
* Det var bare meg der, på en ganske så stor internasjonal flyplass. To-tre hundre mann gikk rundt og feiet gulvet som allerede var skinnende rent, og alle visste navnet mitt.
* Etter noen timer kom en fyr bort og sa at jeg skulle følge etter ham, og det gjorde jeg, og ti minutter senere hadde jeg fulgt ham ut av flyplassen og bort til bussen han skulle ta hjem, og da kremtet jeg for å spørre ham om hvor vi skulle hen, og da fikk han panikk og sa at jeg skulle da ikke være der, jeg hadde jo ikke visum til India. Så måtte han smugle meg inn igjen.
* Av de 2-300 som holdt flyplassen ren jobbet 3 med å holde vasken på toalettene skinnende ren, mens nøyaktig ingen hadde jobben med å rengjøre selve toalettene. De så ikke så bra ut. Og ikke var det dopapir der heller, eller dører. Bra det ikke var dører, for da kunne man vifte til seg en dopapirselger når man trengte det. En rupi pr riv.
* I stedet for muzak over høyttalerne var det plassert ut sånne artige gavekort som spiller en melodi når man åpner den. Kortversjonen (i dobbelt forstand) av Lambada rakk nesten å sende meg på sanatorium i løpet av min tid i New Delhi.
Før jeg forlot New Delhi hadde jeg levert flere bind med forslag til forbedringer av flyplassen og landet generelt i en forslagskasse som hang der. Skal bli interessant å se hvilke forslag de har fulgt opp.
Denne gangen skal jeg fly til Goa for et par uker, og foreløpig vet jeg ikke mer enn det. Følg med her, så finner vi nok ut hva det blir.
Bjørn
lørdag, desember 02, 2006
Passgang
Det gamle passet mitt var fullt, så da jeg plutselig ville dra til India måtte jeg skaffe meg et nytt. Mindre enn ett døgn etter at jeg forlot Sentrum Politistasjon lå det i postkassa mi! Så det var bra jobbet, Onkel Politi.
Vi feirer begivenheten med denne filmsnutten fra forrige ukes tur opp til snørike Sjusjøen.
Bjørn
Vi feirer begivenheten med denne filmsnutten fra forrige ukes tur opp til snørike Sjusjøen.
Bjørn
mandag, november 27, 2006
Sharmed
Vel tilbake i vinteren, hvor man kan gjenskape motiver fra Tommy og Tiger'n:
kan det være greit å mimre tilbake til litt flere graders varme og rare ting å se. Til den bruken er det nye Egypt-galleriet mitt helt ok.
#8D)
B.
kan det være greit å mimre tilbake til litt flere graders varme og rare ting å se. Til den bruken er det nye Egypt-galleriet mitt helt ok.
#8D)
B.
fredag, november 10, 2006
Return to sender
Hjemme igjen. Det kanskje beste med det er at nå slipper jeg å pusse tennene med den tannkremen jeg fant i supermarkedet i Egypt, som hadde masse artige arabiske tegn på seg. Det var tannkrem med Colasmak, og det sier jeg bare, at det føltes helt feil.
Men det kommer vel bedre dager. Skal bare hjemhjem en tur først.
Men det kommer vel bedre dager. Skal bare hjemhjem en tur først.
torsdag, november 02, 2006
Brunbjoern
Jepp, fremdeles skyfritt, og jeg kjoerer solkrem for 25 kroner dagen for aa unngaa roedfarge. Utsalget jeg bruker selger foroevrig ogsaa "spices and herpes", saa det gjelder aa finne riktig hylle! (Egyptere er ikke saa gode til aa skille mellom p og b.)
Var oppe paa Sinaifjellet her en dag, eller rettere sagt natt, og det var veldig aa anbefale. Artig miks av religioese fanatikere som haapefullt kikker opp mot himmelen og ser ut til halvveis aa vente at Gud skal avse noen bud til dem, europeiske pakketurister som ikke kunne vaert mindre serioese, og saa egyptere som raser rundt og hyler og skriker at de har tepper til utleie. Det er KALDT der oppe om natta. 2300 meter oppi lufta, nesten, saa det er ikke lenge foer snoen legger seg der en natt. Men den smelter i loepet av neste dag.
Vel, tror det var alt siden sist. Ligger paa stranda og ved bassenget og gjoer om paa hele manuskriptet mitt paa engelsk. Tror ikke det gaar saa mye fortere aa gjoere det her enn hjemme, men du verden saa mye mer behagelig det foeles. #8D)
Habra!
Bjoern
Var oppe paa Sinaifjellet her en dag, eller rettere sagt natt, og det var veldig aa anbefale. Artig miks av religioese fanatikere som haapefullt kikker opp mot himmelen og ser ut til halvveis aa vente at Gud skal avse noen bud til dem, europeiske pakketurister som ikke kunne vaert mindre serioese, og saa egyptere som raser rundt og hyler og skriker at de har tepper til utleie. Det er KALDT der oppe om natta. 2300 meter oppi lufta, nesten, saa det er ikke lenge foer snoen legger seg der en natt. Men den smelter i loepet av neste dag.
Vel, tror det var alt siden sist. Ligger paa stranda og ved bassenget og gjoer om paa hele manuskriptet mitt paa engelsk. Tror ikke det gaar saa mye fortere aa gjoere det her enn hjemme, men du verden saa mye mer behagelig det foeles. #8D)
Habra!
Bjoern
søndag, oktober 29, 2006
Viktig melding?
Da har Internet aapnet igjen.
Jo, det var den gangen jeg skulle proeve aa ta ut penger av minibanken. Foerst maatte jeg argumentere meg forbi to karer med automatgevaer som stod der og skulle passe paa at ingen brukte minibanken. Det var den enkle delen. Saa kom jeg til minibanken, som villig tok imot kortet mitt, og spurte meg om litt av hvert foer jeg til slutt fikk kjoere inn koden min og oppgi et beloep jeg ville ha ut.
SAA stod det plutselig "Thank you for your business. We confiscate your card, please ask the office for new card". Og saa spyttet automaten ut kortet mitt, men ingen penger. "Det var artig", tenkte jeg, og dum som jeg er proevde jeg en gang til. Denne gangen skjedde det samme, bortsett fra at automaten til slutt blinket noe i morse ved at hele skjermen kom og gikk i groennfarger. Da det sluttet aa blinke sa automaten "IMPORTAN MESSAGE: 1YY%& GPB#98 AT6". Og saa spyttet den ut kortet mitt. Jeg lurer paa hvem den meldingen var til.
Saa jeg fikk aldri ut noen penger, men heldigvis har jeg lassevis av dollar med meg, saa jeg faar saa mange skitne Egypt-penger (kilde nummer 1 til "matforgiftning" i dette landet) jeg bare vil ha. Vasker hendene mine ganske ofte, ja.
I natt skal jeg opp paa Sinai-fjellet for aa se paa gaerne kristne og soloppgangen. Blir sikkert bra, selv om jeg skal reise med Prematur Travel Agency. Haaper vi ikke skal innom en bordell paa veien, eller hva de naa mener med aa kalle seg noe saant.
Bjoern
Jo, det var den gangen jeg skulle proeve aa ta ut penger av minibanken. Foerst maatte jeg argumentere meg forbi to karer med automatgevaer som stod der og skulle passe paa at ingen brukte minibanken. Det var den enkle delen. Saa kom jeg til minibanken, som villig tok imot kortet mitt, og spurte meg om litt av hvert foer jeg til slutt fikk kjoere inn koden min og oppgi et beloep jeg ville ha ut.
SAA stod det plutselig "Thank you for your business. We confiscate your card, please ask the office for new card". Og saa spyttet automaten ut kortet mitt, men ingen penger. "Det var artig", tenkte jeg, og dum som jeg er proevde jeg en gang til. Denne gangen skjedde det samme, bortsett fra at automaten til slutt blinket noe i morse ved at hele skjermen kom og gikk i groennfarger. Da det sluttet aa blinke sa automaten "IMPORTAN MESSAGE: 1YY%& GPB#98 AT6". Og saa spyttet den ut kortet mitt. Jeg lurer paa hvem den meldingen var til.
Saa jeg fikk aldri ut noen penger, men heldigvis har jeg lassevis av dollar med meg, saa jeg faar saa mange skitne Egypt-penger (kilde nummer 1 til "matforgiftning" i dette landet) jeg bare vil ha. Vasker hendene mine ganske ofte, ja.
I natt skal jeg opp paa Sinai-fjellet for aa se paa gaerne kristne og soloppgangen. Blir sikkert bra, selv om jeg skal reise med Prematur Travel Agency. Haaper vi ikke skal innom en bordell paa veien, eller hva de naa mener med aa kalle seg noe saant.
Bjoern
lørdag, oktober 28, 2006
Folkeliv i Egypten
Jaha. Jeg fant til slutt en som ville selge meg billett til Peer Gynt-forestillingen, men da var det bare to timer til det hele skulle begynne, og jeg var fremdeles 500 kilometer fra pyramidene. Saa det ble ikke noe av det. Men jeg fikk det nest beste. Nemlig friluftskonsert med Boney M!
Og den som tror at Boney M var store i Norge paa 1970-tallet skulle bare visst hvor store de er i Sharm El Sheik i 2006! Konserten skulle begynne saann rett etter solnedgang en gang, men ingen kom paa scenen foer 22:30. Og enda hadde ingen gaatt hjem i sinne. Tvertimot. Mer og mer folk kom til, og de hoppet opp og ned og sang "On the iffer off Papylon" a cappella av hjertens lyst i time etter time.
Da stjernene endelig kom paa plass ville jubelen ingen ende ta. Saerlig blant fansen som stod fremst. Den bestaar i Egypt av fullstendig identiske unge menn (bart, kort haar, daarlige tenner og ditto skjorte). Bak dem staar litt eldre menn, med bart, kort haar, noen tenner og skjorte med noen knapper som mangler. Bak dem igjen staar en horde med unge kvinner som ikke har burka, men gjerne hijab, og i hvert fall sloer som dekker haaret. Og aller bakerst sitter konene til alle mennene som staar foran, og passer ungene og ser mest av alt ut til aa bare ville gaa hjem. Men det faar de ikke lov til. Samme hvor hoeyt ungene hyler og skriker og vil sove.
Det var en litt merkelig opplevelse aa vaere paa popkonsert med saa mange egyptere, saerlig alle spedbarna virket litt malplasserte saann rundt midnatt en torsdagskveld. Men det var liv, ja!
Boney M. er jo naatildags bare han ene som fremdeles lever, tror jeg. Han er 57 aar gammel og har ruset seg i saa mange aar at naa er han naturlig hoey til enhver tid. Han stod og bablet om peace and love hele tiden, og holdt paa aa tryne ut i menneskemengden gang paa gang, saa livvaktene maatte hoppe frem og redde ham. Og egypterne jublet.
I andre land er det jo litt vanlig aa la en soet jente komme opp paa scenen og faa danse litt med bandet. Ikke i Egypt. Her kom det opp fem-seks identiske unge menn som dreit seg fullstendig ut saavidt jeg kunne se. De homseklubbdanset saa det stod etter, og egypterne jublet enda mer. Ikke skjoenner jeg hvordan saant gaar an i dette landet, men det gjorde det.
Ellers har jeg det bare bra. Vannet er superklart, og de har 2100 fiskearter her. Jeg tror jeg har sett bare 1900 av dem, saa det er litt igjen aa gjoere foer jeg drar hjem.
En gang skal jeg fortelle om den gangen jeg proevde aa ta ut penger fra minibank her, men naa stenger Internet i Egypt, visstnok.
Habra.
Bjoern
Og den som tror at Boney M var store i Norge paa 1970-tallet skulle bare visst hvor store de er i Sharm El Sheik i 2006! Konserten skulle begynne saann rett etter solnedgang en gang, men ingen kom paa scenen foer 22:30. Og enda hadde ingen gaatt hjem i sinne. Tvertimot. Mer og mer folk kom til, og de hoppet opp og ned og sang "On the iffer off Papylon" a cappella av hjertens lyst i time etter time.
Da stjernene endelig kom paa plass ville jubelen ingen ende ta. Saerlig blant fansen som stod fremst. Den bestaar i Egypt av fullstendig identiske unge menn (bart, kort haar, daarlige tenner og ditto skjorte). Bak dem staar litt eldre menn, med bart, kort haar, noen tenner og skjorte med noen knapper som mangler. Bak dem igjen staar en horde med unge kvinner som ikke har burka, men gjerne hijab, og i hvert fall sloer som dekker haaret. Og aller bakerst sitter konene til alle mennene som staar foran, og passer ungene og ser mest av alt ut til aa bare ville gaa hjem. Men det faar de ikke lov til. Samme hvor hoeyt ungene hyler og skriker og vil sove.
Det var en litt merkelig opplevelse aa vaere paa popkonsert med saa mange egyptere, saerlig alle spedbarna virket litt malplasserte saann rundt midnatt en torsdagskveld. Men det var liv, ja!
Boney M. er jo naatildags bare han ene som fremdeles lever, tror jeg. Han er 57 aar gammel og har ruset seg i saa mange aar at naa er han naturlig hoey til enhver tid. Han stod og bablet om peace and love hele tiden, og holdt paa aa tryne ut i menneskemengden gang paa gang, saa livvaktene maatte hoppe frem og redde ham. Og egypterne jublet.
I andre land er det jo litt vanlig aa la en soet jente komme opp paa scenen og faa danse litt med bandet. Ikke i Egypt. Her kom det opp fem-seks identiske unge menn som dreit seg fullstendig ut saavidt jeg kunne se. De homseklubbdanset saa det stod etter, og egypterne jublet enda mer. Ikke skjoenner jeg hvordan saant gaar an i dette landet, men det gjorde det.
Ellers har jeg det bare bra. Vannet er superklart, og de har 2100 fiskearter her. Jeg tror jeg har sett bare 1900 av dem, saa det er litt igjen aa gjoere foer jeg drar hjem.
En gang skal jeg fortelle om den gangen jeg proevde aa ta ut penger fra minibank her, men naa stenger Internet i Egypt, visstnok.
Habra.
Bjoern
onsdag, oktober 25, 2006
Sharm og sharm, fru Blom
Jeg havnet uspesifisert i Aeddabaedda, eller noe som ligner veldig paa det, i hvert fall. Helt fint, bortsett fra at de ventet to gjester. Ok, naa har Bjoern Christian kommet, men naar kommer Toerrissen, spurte de nysgjerrig utpaa kvelden i gaar. Paa rommet mitt hadde de gjort det saa fint istand og stroedd rosenblader utover senga og alt, saa de regnet visst med at jeg skulle vaere to romantiske sjeler.
Tvertimot, vil jeg si. Er saa mange russere i Sharm El Sheik og paa hotellet at jeg ikke akkurat faar rosenroede assosiasjoner. Mer transsibirske knallroede, egentlig. Men det gaar bra. Lenge siden jeg har hoert saa mye russisk listepop som her, i hvert fall.
Og det ER veldig trygt her. Latterlig trygt. Alle steder hvor det kan oppstaa store ansamlinger av turister er det slaatt jernring rundt. Metalldetektorer i hver en hotellinngang, og alle, ogsaa egyptere, eller kanskje saerlig egyptere, maa vise legitimasjon og gjennomgaa kroppsvisitasjon foer de slipper inn i gaagatene med turistbutikker og restauranter i.
Saa jeg lever, og det kommer jeg nok til aa fortsette med.
Imorgen skal jeg snorkle!
Bjoern
Tvertimot, vil jeg si. Er saa mange russere i Sharm El Sheik og paa hotellet at jeg ikke akkurat faar rosenroede assosiasjoner. Mer transsibirske knallroede, egentlig. Men det gaar bra. Lenge siden jeg har hoert saa mye russisk listepop som her, i hvert fall.
Og det ER veldig trygt her. Latterlig trygt. Alle steder hvor det kan oppstaa store ansamlinger av turister er det slaatt jernring rundt. Metalldetektorer i hver en hotellinngang, og alle, ogsaa egyptere, eller kanskje saerlig egyptere, maa vise legitimasjon og gjennomgaa kroppsvisitasjon foer de slipper inn i gaagatene med turistbutikker og restauranter i.
Saa jeg lever, og det kommer jeg nok til aa fortsette med.
Imorgen skal jeg snorkle!
Bjoern
Abonner på:
Innlegg (Atom)