Maltastisk!

Sånn. Det var vel passe imponerende raskt levert, tenker jeg. En uke fra retur fra Malta til hele bildehaugen fra turen var dissekert og klassifisert.

Du finner bildene her. Blant høydepunktene kan vi nevne en nonne foran en naken mannsfigur, busser fra andre verdenskrig, en rustning som ligner litt på Thomas Alsgaard og en tykk dame som sover.

Hvis jeg skal oppsummere Malta så må jeg vel si at det er et greit nok reisemål. Det er ikke så mange det passer perfekt for, men vannet der er så vanvittig klart at for dykkere må det jo være et bra valg, hvis man får billige billetter dit. Og kanskje for klatrere også, for det er mye stein der og ingen regler mot bruk av naturen.

Ellers er det litt sånn terningkast 3. Øyene er for tettbebygde til at jeg kunne falle helt for dem. Og selv om det åpenbart er lassevis av historie på øya, så ble jeg litt skuffet over å oppdage hva historien er, og hvor lite man egentlig vet om det som antagelig er de mest interessante delene av øyas historie.

Apropos historie, så oppdaget jeg at tempelridderne jo bare var én i en usedvanlig lang rekke av innvandrere til øya som bare tok for seg og herset med lokalbefolkningen. Så malteserne ble litt glade da noen århundrer med festningsbygging ledet frem til at Napoleon bare overkjørte tempelridderne fullstendig i løpet av et par dager på slutten av 1700-tallet. Senere banket britene franskmennene og skulle akkurat til å gi øya tilbake til tempelridderne, da malteserne plutselig spratt opp og ba tynt om de kunne slippe. Og så slapp de. Og plutselig en dag 150 år senere fikk de bli et eget land.

Selv om de ikke likte tempelridderne noe særlig, og selv om tempelridderne viste seg å være en gjeng pyser som ikke kunne stoppe en franskmann engang, så er storparten av det malteserne tilbyr turistene ting som bygger på tempelridder-perioden. Litt dobbeltmoral der, altså. Men pytt. 9 av 10, minst, som kommer til øya bryr seg ikke om hverken maltesere eller tempelriddere, så det gjør ikke så mye.

Jaja. Jeg fant altså noen andre ting som jeg syntes det kunne være greit å skrive hjem om. Så hvis du er interessert, sving innom Malta-galleriet og lær noe nytt i dag også!

Historieleksjon

Jeg ble hektet inn på en meme av Elisabeth, som går sånn:

Pick up the nearest book.
Open on page 123.
Find the fifth sentence.
Post the next three sentences.
Tag five people, and acknowledge who tagged you.

Da fant jeg følgende folkeopplysning om byen Mdina i Lonely Planet sin Malta & Gozo-bok:

"The Romans built a large town here and called it Melita. It was given its present name when the Arabs arrived in the 9th century - medina is Arabic for 'walled city'. They built strong walls and dug a deep moat between Mdina and its suburbs (known as rabat in Arabic)."

Så har vi lært noe i dag også.

Jeg avventer videretaggingen litt. Med sånne kjedegreier pleier det å følge en trussel om at hvis man ikke sender videre innen x antall dager, så får man antagelig en elefant i hodet eller kanskje diaré ut året, eller det som verre er. Men det fulgte ikke med på denne, så jeg tenkte jeg skulle sjekke om sånt er gitt implisitt, eller om det faktisk ikke medfører noen straffereaksjoner. Følg med, følg med!

Hvis det blir veldig stille i bloggen her fremover, så har jeg gjort altså en stor feil. Hvis ting derimot går bra, så kan man vente en liten posting med Maltabilder snart.

Habra så lenge!

Bjørn

I Gozonen

Sånn. Nå har jeg altså besøkt opptil flere maltiske øer, og det er Gozo som er favoritten så langt. Klippene på vestkysten er flotte å gå langs, og sikkert å basehoppe fra også. Og om man plutselig går rett inn i skuddlinjen til en trekkfugljeger der, så bare smiler og vinker han og sier "Zkfgxz", eller noe i den duren. På Malta, derimot, er det åpenbart at de tar deg for å være en gjøk, og så peker de på deg med hagla, så du skal skjønne at det er nok lurt å gå fort videre i stedet for å stoppe og ta en saklig diskusjon om etikken og nødvendigheten av å skyte på stakkars forbipasserende, det være seg turister eller trekkfugler.

Og så har de verdens vondeste brus på Malta. Den heter Kinnie, og markedsføres som en alkoholfri, bitter soft drink brygget på sure appelsiner og aromatiske urter. Jø og fyse, som den smaker! Den er så fæl at den i 1975 ble kåret til årets drikk av franske Comité International d'Action Gastronomique et Touristique. De fleste land har en lokal favoritt, og ofte er det ikke så lett å skjønne hvorfor. Bortsett fra at alle synes det er moro at noe selger bedre enn Coca-Cola. I for eksempel Peru har de Inka Cola, som lider av at den smaker Hubba Bubba og ser ut som en urinproeve. I Norge har vi Solo, og det er sikkert noe galt med den også, vi vet det bare ikke, for vi er vant til den. Men altså, dagens advarsel fra meg til Maltafarende er å holde god avstand til Kinnie.

Jeg må bare hjem og legge meg litt. Nå har jeg gått rundt bokstavelig talt halve Malta og halve Gozo, altså langs kysten. De delene jeg ikke har gått er tettbebygde, så jeg er sånn sett ferdiggått. Men jeg finner nok paa noe de to siste dagene også.

Habra,

Bjørn

Mere Malta

Huhei,

Neida, hadde ikke sett alt etter halvannen dag. Men etter tre, da begynner det å nærme seg. Så nå drar jeg nok over til nabo-øya, Gozo. Det høres ut som noe en klovn kunne hete, så det blir sikkert morsomt.

Siden sist har jeg sett blant annet at det er uhorvelig mange dykkeshoper her. De er overalt. Antagelig er det mye fordi man ikke trenger båt for å dykke her. Det holder lenge med bil. Man bare kjører til et passe sted og vasser rett ut i sjøen. Da blir dykking ganske billig, relativt sett.

Det er så mange dykkere her at ingen gidder å dra båten opp på land for å ta vårpussen. De bare leier inn en liten gjeng dykkere (de står og henger på annethvert hjørne heromkring), gir dem hver sin skrubb og svamp og hiver dem på hav. Så pusser de båten mens den ligger til kai. Så praktisk! Til noen av båtene trenger de ganske mange dykkere. Har aldri sett makan til tetthet av yachter med egen helikopterlandingsplass på taket.

Jeg har gått en fjerdedel av kysten her nå. Det er litt skummelt. Med jevne mellomrom, for eksempel femten meter, har Maltamenn som savner krigen bygd seg små bunkere med skyteskår. Inni dem sitter de og skyter på spurv og diverse trekkfugler som farer forbi. De skyter minst et par millioner fugler i året! Effektiviteten har de økt ved at de setter opp masse små pinner som i hvert fall jeg fort hadde fått lyst til å lande og sette meg på hvis jeg hadde vært trekkfugl på vei over Middelhavet. Makan til slappfisk-jegere. Inni de små hyttene kan man finne en del øl- og spritflasker, og ikke så veldig sjelden et pornoblad eller to. Men foreløpig har ingen tatt meg for å være en gjøk og skutt på meg, så jeg skal ikke klage.

I går var jeg innom Sweethaven. Det var en merkelig form for flashback. Det er filmkulissene fra Skipper'n-filmen fra for lenge siden. Den med Robin Williams. Halvt sammenfalt, men de selger fremdeles billetter til de som vil inn og kikke på dem. På kjøpet kan man få danse med en tjukk Olivia, en spjæling av en Skipper'n, og en fyr som ser ufattelig misfornøyd ut med å ha fått rollen som Tjoms.

Så dere skjønner at det er litt av et eventyr jeg er ute på, ja!

Habra saa lenge!

El Oso, snart på Gozo

Milde Malta!

Nå har jeg vært i Malta i halvannen dag, og begynner å føle at jeg har sett det meste øya har å by på. Håper jeg tar feil, men vi får se. En ting som imidlertid er sikkert, det er at Malta er ikke noe ordentlig land. Malta er et lekeland.

De har til og med et offisielt lekemuseum i lekehovedstaden sin, Valletta. Der har de masse teddybjørner og lekebiler. Og når man betaler en hundrelapp for å få kjøre saa mye buss rundt på øya i en uke som man bare gidder, så må man kjøre lekebuss. De er knallgule og knallrøde og heter Bedford Express og Leyland og sånn og ser ut som om de er fra 1950, hele gjengen. Og de ER antagelig fra da også, eller de er i hvert fall så gamle at de ble bygget før noen fant opp støtdemping.

Og så språket deres, da gitt. Det er lekespråk, det. På et krigsminnesmerke jeg så i dag var teksten under soldaten "Dejjem niftakru finhom!". Det skjønner jo alle at umulig kan bety noe som helst. Men de lekeprater ivrig med hverandre, og kan til nød snakke litt engelsk også seg imellom når de må kommunisere noe viktig, og når de nedlater seg til å snakke med turister. Likevel, det er ikke lett å spørre om veien når dit man skal er til krysset mellom gatene Trig Gorg Borg Olivier og Ix-Xatt Ta'Xbiexi. Og det er en liten prikk over g-ene i tillegg! Men, men. Øya er heldigvis så liten at det er ikke mulig å komme særlig langt unna der man egentlig skulle vært.

Foreløpig er det litt rokk og fokk her. Men det er greit. Da får man et alternativ til lekebussene. Det er bare å åpne paraplyen sin, og vips så er man et helt annet sted. Eller, i hvert fall er paraplyen et helt annet sted, hvis man ikke holder godt fast i den.

Om jeg får driste meg til en aldri så drøy generalisering etter veldig kort tid blant de innfødte, så vil jeg nok si at folk er ikke akkurat pene her. De ser ut som en slags stusselig blanding av grekere og briter. Ikke vet jeg om det går an å lage en heldig kombinasjon av de to, men de har i hvert fall ikke klart det her heller.

Antagelig kommer det til å fortsette sånn en stund til. De virker ikke spesielt mottagelige for nye gener heromkring. Selv om de ligger midt i den verste rushtrafikken av desperate afrikanere som vil til Europa, men som rett som det er driver i land her i stedet, så ser man ikke mange mørkhudete mennesker. Selv på Burger King jobber det bare godt innavlede, gode og runde maltesere! Og ikke bare er de fra Malta, de er også godt oppe i årene. Og så er de kvinner, såklart. I det høykatolske, tradisjonelle Malta skulle det tatt seg ut om menn skulle laget mat! Nei, menn de skal kjøre lekebuss, de.

De tjukkeste damene jeg så i dag var likevel ikke i Burgerland. De var på arkeologisk museum. For 5-6000 år siden bodde det noen mystiske mennesker her som bygde svære templer av kjempestein, og noen voldsomme kvinnefigurer, museet kaller dem "fat ladies", med litt i overkant brede hofter og noen utrolige kjempemugger. Men det er også alt vi vet om dem. Skal se om jeg kan finne ut noe mer i løpet av uka.

Og så gikk jeg på pinsegudstjeneste i morges. Alt skal prøves, og det var første gang i mitt liv at jeg gjorde akkurat det, tror jeg. Mye babling paa maltisk, og jeg var entusiastisk med på Halleluja-biten av salmene, i god Mister Bean-stil. Det var godt for en ateist å se at selv paa pinsemorgen klarte de ikke å fylle mer enn en fjerdedel av benkeradene i katedralen i Valletta. Og av den fjerdedelen var sikkert en kvartpart igjen turister som bare var ute etter en gratis kikk inn i helligdommen, med musikk til. Av dem som var ordentlige kirkegjengere var så å si alle sånne som uansett skal dø snart. Så jeg er ikke saa sikker lenger på akkurat hvor katolske folket her er. Men det var fin katedral, ja.

Nok for nå. Eller som de antagelig sier her på Malta: Ixfonokx mukk ftalbra!

Lei av tralta? Bli med til Malta!

Sånn. Da skal jeg på tur igjen. En uke sammen med Malta og den mer ukjente lillebroren hennes, Gozo. Der skal jeg, eh, vet ikke helt.

Nasjonen Malta dekker 316 kvadratkilometer land, som stort sett består av stein i mer eller mindre foredlet form. Det tilsvarer cirka en tredjedel av Brønnøy kommune eller tre fjerdedeler av Oslo kommune. 400 000 mennesker som snakker en blanding av syd-italiensk og arabisk bor der, og det de driver med er stort sett å skyte etter trekkfuglene som kommer forbi, diskutere Melodi Grand Prix og å selge mat og drikke til de 1,2 millioner turistene som årlig kommer til øyene.

Det er med andre ord liten fare for at jeg skal gå meg bort i ødemarka denne gangen. Hvis man følger skiltene til "National Park" på hovedøya Malta, så ender man opp på nasjonalanlegget for idrett... Men landet er farlig nok. Denne gangen må jeg VIRKELIG passe meg for å gifte meg med en av de lokale. På Malta er nemlig skilsmisse forbudt!

Likevel tror jeg det blir en fin tur. I hvert fall er det nødt til å bli det relativt sett, målt etter en nøktern kost-/nytte-vurdering. Restplassen kostet 448 kroner.

Ny rapport følger så snart jeg finner meg et sted å bo.

Sånn har de det der

Endelig ble jeg ferdig med å sortere bilder fra Brasil-turen i mars. Det ble egentlig ikke så verst.

Hvis du liker døde kyr og grafitti (og hvem gjør vel ikke det?), så tror jeg du lett kan kaste bort fem minutter med å se igjennom bildene mine.

Over til andre gladnyheter: Jeg har fått brev fra Petter Schjerven og NRK. De kan berolige meg med at det ikke blir noe spyposeinnslag i noe program før tidligst til høsten! Antagelig på grunn av kræsj med andre TV-kanalers satsninger på å vise frem rare nordmenn, har de bestemt seg for å utsette serien som nå visstnok skal hete "Tingenes tilstand".

Og så har boka mi på engelsk etter to-tre uker blitt lastet ned, og etter mailboksen min å dømme også blitt lest, i minst like mange eksemplarer (500) som den norske klarte å spre seg i på to år! Det er gøy. Og hvis jeg nå bare husker å minne noen på å gjøre en liten fiks på omslaget, så kommer Amazon til å ta inn boka også. Om ikke så gøy, så er det i hvert fall et mål, og antagelig det siste jeg gjør med akkurat denne boka.

Som om ikke det var nok, så har jammenmeg spyposesidene mine nettopp blitt kåret til månedens spypose-nettsted også! Jeg ble helt rørt, jeg. Og den litt berømte reisebokforfatteren Peter Moore liker nettstedet til boka mi, eller i hvert fall navnet på domenet, veldig godt.

Phuh! Sånn. Nå får det være nok gode nyheter for en stund!

Bjørn

Turtall

Huhei!

Jeg er i Olinda, og her er det saa tett mellom turistpolitistasjonene at det skal godt gjoeres om jeg ikke kommer helskinnet hjem denne gangen ogsaa. Det eneste som kan oedelegge maa vaere om jeg faar det for meg at et lite havbad hadde gjort seg, for er det noe det er tettere mellom enn politi her, saa er det hai.

Nuvel. Paa tide aa oppsummere, tenkte jeg. Saa da gjoer vi det. Med tall, for det er lett aa forholde seg til.

Myggstikk: 0
Dager staatt opp etter klokka 7: 0
Sanddyner besteget: 109
Nye brasilianske delstater paa lista: 3
Fotografier tatt: ca 900
Kuer bygd av bein funnet i oerkenen: 1
Boeker lest: 1 (Haruki Murakami, Kafka on the Beach)
Fjellsko utslitt: 2 (hull i begge saaler pga glohet sand og vulkanstein)
Stoerste tatovering sett: ca 60 % av kroppsflate
Minste bikini observert: Latterlig liten, men fikk ikke maalt ordentlig hvor liten
Eldste observerte rumpeball i friluft: >70 aar, kvinnelig
Nye tropiske sykdommer: 0 (haaper jeg)
Ganger forsoekt sjekket opp av brasilianske damer under hotellfrokosten: 5
Kilometer i buss: ca 2200
Tilsnakk fra politiet: 3
Nye venner: 9
Rom med varmtvann: 3 av 5
Rom med elektrisk stoet i stedet for varmtvann: 1 av 5
Rom med maur: 5 av 5
Rom med gekko: 3 av 5
Rom med padde: 1 av 5
Pris: under 8000 (fly t/r Brasil 2448, transport i Brasil ca 2100, overnatting cirka 1500, attraksjoner og dagsturer og mat for resten)

Saa faar dere selv velge om dere tror det var en fin tur for meg, og om det ville vaert en fin tur for dere. #8D)

Bjoern

Rodoviaria

Det er brasiliansk og betyr bussterminal. Jeg sitter paa en saann en naa, i Natal, og skal snart noen timer soerover, til Recife.

Jeg ble i Pipa helt til i morges, fordi jeg ikke fikk reise derfra foer hotellsjefen hadde lest ferdig boka mi, som jeg har med meg en utgave av for aa se om jeg skal flikke litt paa den. Det var en grei deal for meg, for saa lenge han "tvang" meg til aa bo der, saa slapp jeg aa betale for bungalowen min. #8D)

Pipa kan nok alle med et minimum av Syden-erfaring klare seg fint i. Helt ok strender, lite kriminalitet og nesten alltid sol. Man skal saaklart helst ha tatovering paa hele overkroppen, og et minimum av badetoey paa, og solbriller av aarets modell, men det vagget rundt en del europeiske pensjonister i de samme klaerne som om de skulle paa bingo hjemme ogsaa.

Er man der rundt fullmaane, de foerste seks maanedene av aaret, er det gode sjanser for aa faa bevitne skilpaddefoedsel paa stranda om natta ogsaa. Artig og soett, det.

Jeje. Bare et livstegn, foer jeg drar til Olinda, en rolig "smaaby" (300.000 innbyggere) utenfor Recife, en urolig storby (2,9 millioner innbyggere), for aa vente paa flyet hjem. Haaper de har softis der.

Bjoern

Ingen annen lyd i Pipa

Shoho! Sitter fremdeles i Pipa, og det blir visst strand paa hele denne turen, enda jeg hadde store planer om noe annet. Men 436 kilometer hver vei for aa se paa noen dinosaurfotspor utenfor Sousa virker plutselig for slitsomt. Og fordi folk sier det er fullt, saa tar jeg ikke turen til Fazenda Nova for aa se paa Jerusalem, som de har bygd en kopi av der, og hvor brasilianske saapeoperastjerner spiller de store rollene i paaskeevangeliet, som spilles der naa og frem til paaske. Omtrent som Stiklestad-spelet, bare med mye hoeyere haarfoering, tror jeg.

Saa her er jeg. Paa en Internettkafe hvor ting gaar tregt. Ikke fordi det er daarlig linje, men fordi bimboer absolutt skal chatte med opptil flere kjaerester hjemme MED Web-kamera. "Det goer inget om det gaar troegt, foer jag skriver saa sakta aennivei", sier hun. Men huff. Det er jo verre enn folk som ikke kan staa til hoeyre i rulletrappa, nesten.

Strendene her blir bedre og bedre jo lengre unna de europeiske fritidsboligene man gaar. Man maa minst gaa saa langt at man ikke lenger moeter paa folk som ser ut som norske, slemme utesteddoervakter, som er ute og gaar tur med pitbullene og rottweilerne sine. De holder bra hardt i baandet naar de gaar forbi folk, i tilfelle hundene ikke hadde faatt nok frokost den dagen. De ser sultent paa saanne som meg. Hundene, altsaa.

Det er mange brasilianske turister her ogsaa. Det er lett aa se forskjell. De europeiske leier buggy/strandjeep og farter rundt. Brasilianerne fraktes rundt av en traktor, og saa sitter folk paa en tralle som henger bak. Gjett hvem som ser ut som om de har det mest moro? (Hint: Det er ikke europeerne.)

Habra for naa!

Bjoern

Trilegalt!

Neida. Ingen fare. I Brasil sier de "Tri legal!" naar de skal si at noe er bra. Og jeg har det altsaa fremdeles bra. Ble bare stille herfra fordi min faste nettleverandoer ikke baserer virksomheten sin paa vannkraft, men paa solenergi, og i et par dager her var det mest av det foerste.

Men det skal jeg si, at aa tasse ut i en oerken og saa plutselig sitte tett sammenkroepet under en liten paraply mens regn bokstavelig talt boetter ned rundt en, det har frem til naa vaert en for meg sjelden opplevelse. Det har sin sjarm, men ikke mer enn at naa har jeg roemt fra Ceara, soeroestover til Rio Grande do Norte.

Saa naa sitter jeg i Praia do Pipa. I Lonely Planeten min er den beskrevet som en rival til Jericoacoara naar det gjelder laidback strandlivhovedstad, uten banker eller andre vekslingssteder, stille og rolig, og med brevduebasert Internett. Men her har tydeligvis noe skjedd. Landsbyen er full av brautete italienere, roedbrente engelskmenn, det er minibank paa annethvert hjoerne, og jeg gikk rett paa et stativ med eiendomsprospekter skrevet paa norsk! Jeg holder en knapp paa Jericoacoara fremdeles.

Og saa har det skjedd noe forferdelig! Laderen til kamerabatteriene mine nektet aa reise fra Jeri! Saa naa har jeg litt snaut med bildetagingsmuligheter fremover. Saa saann sett er det greit at det meste av utsikten her er bleikfeite briter. Og det er 15 timer bussreise aa dra tilbake for aa hente den ladedingsen, saa jeg tror at den kanskje faar bli der i foerste omgang. Saerlig siden jeg holdt paa aa paadra meg en ny Keiko i Jericoacoara! Hun er russisk og heter Irina og er sproeyte gal, nettopp roemt fra en institusjon i indre Amazonas, hvor hun hadde vaert i et halvaar for aa drikke ayahuasca. http://en.wikipedia.org/wiki/Ayahuasca . Hun er synsk, og hadde aapenbart "sett" at jeg er steinrik og single. Men naa er det droeyt hundre mil mellom oss, og hun vet ikke i hvilken retning jeg loep, saa dette gaar nok bra.

Til slutt en god nyhet: Baaten til Roger har kommet i rette hender igjen. Etter en del knivkamp og annen dramatikk. For de av dere som er litt utenfor kan jeg anbefale http://www.pvv.org/~bct/ruggero/ for naermere forklaring. Naa har vi tatt skurken, og katamaranen er i trafikk igjen i Roatan i Honduras. Og jeg er hjertelig velkommen til aa bli feiret som den store helten, saa det er bare aa reise nedover og utgi seg for aa vaere meg, saa blir det nok billig seilbaatcruise paa dere. #8D)

Jeje. Jeg har forresten verdens kraftigste solskille paa overarmene.

Bjoern

Ganske Buggy!

Huhei! I dag har jeg vært på buggy-tur. Det går ut på at man betaler en rimelig penge (cirka 100 kroner) til en tvilsom type for i 5-6 timer å nesten bli tatt livet av gjentatte ganger mens man sitter i en strandjeep som kjører opp og ned bratte sanddyner som kanskje ender i en myk liten dam eller en svær okse. Man sitter bak i buggyen og får dermed blåst rett i ansiktet mengder av oppvirvlet sand og et nokså bredt utvalg brasiliansk insektfauna. Veldig protein- og mineralrik diett, altså.

Samtidig påføres man rikelige mengder intenst helseskadelig stråling fra oven. Som om ikke det var flott nok, så avbrytes villmannskjøringen jevnlig av badestopp, hver gang man kommer til en idyllisk oase, ofte med en praktisk beliggende juicebar rett ved siden av.

Som man skjønner så anbefaler jeg veldig Jericoacoara fremdeles.

Så jeg har altså hatt en fin dag i sanddynene. Som jo er greit å ta med seg, for de andre dynene jeg kommer borti her er ikke så mye å skryte av. Med regn hver natt klarer aldri husvertene mine å få tørket klesvasken sin, så det begynner å bli skralt med sengetøyutvalg på herberget. Litt fillete og slett ikke helt duftfritt, nei. Men ennå ikke helsefarlig. Tror jeg.

Sist natt ble jeg forresten banket opp. Og det grundig også. Måtte på sykehus med kraniebrudd og greier. Heldigvis viste det seg at det ikke var jeg som kom ut for dette likevel, men en som ligner. Det var såpass alvorlige greier at politiet fra en by i nærheten ble sendt hit for å forhøre alle involverte. Men ingen visste riktig hvem det var som hadde fått bank. Utifra signalementet folk gav, og grundig rundspørring i gatene her, hadde politiet kommet frem til at det måtte være han der nordmannen i orange t-skjorte som hadde fått bank. Så de kom til rommet mitt og skulle forhøre meg i morges, men måtte bare reise hjem til politistasjonen igjen da jeg var frisk og rask og med kraniet i behold. (Det er jeg ikke lenger etter buggyturen i dag, så det var godt de ikke kom senere.) Til alt hell fikk de ikke med seg narkobaronhageflekken rett utenfor vinduet mitt!

Si ifra om noen vil ha Hawaianas-sandaler til cirka 60 kroner. Det er jo sommer snart hjemme også! Eller en hengekøye i alt fra vanlig til familie-utgave. Bra utvalg i sånt her, og jeg har litt tomrom å fylle i sekken.

Bjørn

Sett og hoert i sandkassa

Hoioi!

Fremdeles i Jericoacoara, og det kan jeg godt anbefale andre ogsaa. Det er en litt strevsom tur hit fra Fortaleza, men saa soerger det da ogsaa for at de som er her og gidder aa komme hit er en trivelig gjeng som bare smiler og er glade. Noen er glade av litt forskjellige grunner, tror jeg. For eksempel tror jeg at jeg har funnet ut hvorfor overnattingsstedet mitt er saa billig. De tjener nok mindre paa rommene enn paa marihuanaskogen nederst i hagen som er grundig avskjermet fra omverdenen. Saa saann har de det her.

Jeg har ikke inntatt rare stoffer for aa faa rare ideer, altsaa. De fleste som leser dette vet at det rett og slett faller meg naturlig. Bare saa det er sagt foer jeg forteller om i dag.

Stedet her ligger midt i oedemarka, og det er mye natur det handler om. Det er en merkelig miks av enorme sanddyner og frodige enger som hele tiden flytter paa seg. Store busker stikker halvveis ut av gapet paa sandvegger paa 30 meter og mer. Og paa disse engene gresser det esler og kyr. Men litt toeft er det nok aa vaere beitedyr her, for det ligger masse bein og deler av kadavre rundtom, bare man gaar langt og lenge nok bort fra landsbyen. Og det gjoer jeg. Saa prosjektet mitt i dag, da jeg ble lei av bare aa gaa rundt i sanda og fotografere (150 bilder i dag!), ble aa bygge ei ku. Av deler jeg fant i oerkenen. Kan ikke garantere at det ikke ble med noen eselbiter ogsaa, men det ble i hvert fall en flott skapning til slutt. Vedder paa at jeg kan selge den til naturhistorisk museum. Bare passende at det kom en brasilianer til hest bort til meg og lurte paa om jeg var i slekt med Indiana Jones. Var kanskje mer hatten min enn kadaveret som gjorde det, men pytt.

Ellers kan jeg melde fra oerkenen at det maa vaere mye smaakryp der, for det vrimlet av gnagerspisende ugler. Aldri sett maken til ugletetthet. Var ganske bra med gribber ogsaa. Ikke saa rart, med tanke paa alle de kadavrene. De hang over meg hele tiden. Fra lufta saa det sikkert ut som om jeg hadde gaatt meg vill, for jeg gikk hele tiden mot den hoeyeste sanddyne jeg til enhver tid kunne se. Men det gikk bra.

Eller, bra og bra. I gaar var det flom her, etter et voldsomt regnskyll sent paa kvelden. For aa komme meg hjem var det bare aa ta av seg paa beina og vasse gjennom gatene. Skal si jeg har faatt imponerende tropiske utslett oppover leggene i dag! Pyttsann. Saa lenge det ikke kloer. Tror ikke det smitter heller. I hvert fall ikke over Internett. Men for sikkerhets skyld tror jeg at jeg skal anbefale dere aa gaa og vaske hendene med en gang.

Habra saa lenge!

Bjoern

Geriatri

Saann. Naa har jeg kommet meg ut paa landsbygda, saa naa er jeg vel trygg igjen, antar jeg. Her er det ikke mobildekning, engang. Men Internett har de massevis av. Det eneste de har mer av enn Internett er marihuana, tror jeg. Ufattelig mange sloeve hoder i denne surfehippiebyen, Jericoacoara. De er saa dumme at de til og med pruter med seg selv. Saa naa bor jeg paa et fint og rent rom med vifte i taket og eget bad og det er visstnok varmtvann der. Det var det visstnok i Fortaleza ogsaa, men noe maa ha gaatt galt, for vannet var kaldt, og jeg fikk elektrisk kjempestoet hver gang jeg kom i naerheten av krana. Men pytt. Der var det saa varmt og godt at kald dusj bare var fint. Uansett, her bor jeg for cirka 60 kroner natta, og det inkluderer en frokost som hadde kostet mer enn 60 kroner hjemme.

Jericoacoara uttales Sherry-kvakkva-ra. Men det er altfor mye aa si, saa de fleste sier bare Sherry. Her burde noen starte et konferanse-senter, og kalt det Jeri Atrium. Eller de kunne aapnet baar og kalt den Gin 'n Jeri. Eller noe. Saant kommer man bare ikke paa hvis man roeyker for mye marihuana, antar jeg.

Det har fossregnet her i dag, som ikke gjoer saa mye naar man maa sitte i buss hele dagen, helt til man kommer til der buss ikke gaar lenger, men man maa bytte til firehjulsdrevet truck for aa komme seg gjennom bushen og oerkenen. Fine greier. Fossregner fremdeles, enda det er oerken her. Eller mye sand, i hvert fall. Oerken er et sted hvor det ikke regner mer enn ekstremt lite. For eksempel som i Antarktis. Saa her er det mye sand ikke fordi det er oerken, men fordi det er mye sand her. Kanskje det har blaast over fra Afrika, ikke vet jeg. Det eneste jeg vet er at havet og vinden er i ferd med aa kreve sanden tilbake. Voldsomt til erosjon her. Som gir flotte klipper aa se paa og gaa langs og skli ned, saa jeg klager ikke. Men om et par hundre tusen aar maa nok Brasilkartet omskrives ganske kraftig!

Vel, alt er bra her. Takk til John Fredriksen som passer paa lakseaksjene mine, og Google som passer paa Opera og alle dere som panter tomflasker paa Tomra-automater. Denne turen gaar jeg i overskudd paa! Hadde jeg sittet hjemme hadde jeg sikkert vaert kylling og solgt meg ut av de aksjene forlengst. Saa kom ikke her og si at reising ikke er loennsomt!

Habra,

Bjoern

Abra Quebrada

Huhei!

Har hatt en skikkelig udramatisk dag. Ingen skuddvekslinger, ingen nesten-drukninger, ikkeno action. >( Men saann er det naa, og det faar vi bare ta med oss til neste dag.

Har vaert paa dagstur med en gjeng brasilianske pensjonister. Jeg gav dem bakoversveis (paa det som var igjen) to ganger. Foerst med aa vise dem en iPod Touch, hvor det gaar an aa dra bilder frem og tilbake paa skjermen paa elegant vis, og deretter ved aa vise dem bilder av vinter-Norge paa den. Stakkars jaevel som maa bo i et saa kaldt og faelt land, sa de, og syntes jeg var smart som dro til Brasil. Litt enig med dem.

Foerst stoppet vi i Morro Branco, som betyr Hvit Moro, og er hovedsetet for Soer-Amerikas Ku Klux Klan. Neida. Morro betyr hoeyde eller fjellside eller noe saant, og den hvite sanden paa hoeyden har vaert et landemerke for folk som har padlet rundt i uthulede trestammer her i milliarder av aar. Veldig fint, med en labyrint av smale ganger i erodert sandgrunn aa gaa seg vill i. Blir fine bilder, tror jeg.

Saa var det videre til Canoa Quebrada, som er en strandferieby av fint brasiliansk merke. Masse nesten-hippier, masse surfenisser, masse rumpeballer og masse strandjeeper som suser frem og tilbake hele tiden. Og varmt og deilig hav aa bade i. Saa det var en fin dag.

For en saann dag er det viktig aa vaere riktig utstyrt. For eksempel trenger man solkrem. Som er ganske dyrt her i landet ogsaa, fort vekk en droey femtilapp for en 150milliliter-flaske. Heldigvis har de snille supermarkeder her, saa i stedet for aa betale hele femtilappen paa en gang, kan man betale bare 10 kroner, og saa resten i avdrag paa fem kroner av gangen spredt over et helt aar. Samme hvor lite det koster det man trenger, saa stiller supermarkedet opp og tilbyr det paa avbetaling. Sier litt om oekonomien til folk her...

I morgen baerer det som sagt til Jericoacoara. Vet ikke helt hvor mye Internett de har der, for det gaar i hvert fall ikke vei dit. Strandjeep over oerkenen blir sikkert en fin tur.

Habra saa lenge!

Bjoern

Tua Nenem

Huhei! Jeg er fremdeles i Brasil og fremdeles i live, men det er visstnok ikke min egen skyld. La oss ta det fra begynnelsen.

Vaaknet saann passe jetlagget i morges litt etter fem, og gikk meg tur i byen mens det var stille, i graalysningen. Fint og rolig, bare litt slitsomt aa maatte gaa sikksakk mellom alle uteliggerne som sov paa fortauene. Jeg foelte meg helt trygg, for alle husene var enten sjarmerende forfalne fra attenhundretallet eller pastellmalte nybygg.

Og det gikk bra, saa jeg kom meg tilbake til vandrerhjemmet til frokost. Da turistinformasjonen aapnet gikk jeg dit og spurte hva man kunne gjoere her i byen paa en dag som i dag. Dra paa stranda, sa de. Jaha, sa jeg. Er det trygt aa gaa langs strendene her, da? Jada. Trygt som bare det, sa de. I ettertid tror jeg kanskje at damen paa turistinformasjonen ikke helt forstod hvor langt jeg er vant til aa gaa. Antagelig mente hun strekningen rett utenfor kontoret hennes.

Men jeg gikk og jeg gikk og jeg gikk. Fine strender her, skal jeg hilse og si. Men etter en stund ble det litt industriomraadeaktig, og det var lite med folk rundt meg. Og de som var der, de kikket rart paa meg og skar liksom halsen over seg med fingrene og viftet med pekefingeren og lagde pistol med fingrene sine. Det er sjelden et godt tegn, men jeg har jo aldri vaert her i byen foer, saa jeg gjettet at det var saann de hilste, og smilte og skar over halsen paa meg tilbake. La meg legge til at de lager pistoltegn her ikke ved aa holde tommelen opp og peke med en finger mot deg. Neida. De peker med TO fingre mot deg. Saa her er nok folk vant til dobbeltloepede skytevaapen.

Saann fortsatte det, helt til plutselig kom det en politibil forbi, og satte paa sirenen og tok en hoeyst ureglementert u-sving og kjoerte bort til meg. Heihei konstabel, sa jeg. Hva i helvete gjoer du her?? sa han. Det viste seg at det nok ikke var helt trygt aa vaere der. Men politiene hadde ikke lov til aa kjoere meg noe sted uten at jeg gjorde et lovbrudd foerst. Saa jeg fikk knuse en rute, sa de. Men det ville jeg ikke. Og egentlig sa de ikke det heller, altsaa. I stedet begynte jeg aa gaa forsiktig tilbake den veien jeg hadde kommet, og saa kjoerte politibilen en meter bak meg. Saann holdt vi paa i fem minutter, og jeg foelte meg i grunnen ganske trygg med saann eskorte. Men herligheten tok slutt. Vi moette en drosjefyr, og han fikk i oppdrag aa kjoere meg til et trygt sted. Det laa tredve kroner unna, saa jeg var nok bra midt oppi en fael bydel, ja. Men det endte godt!

Vel, hm, det var ikke saa dramatisk som jeg sikkert fikk det til aa hoeres ut. Men naa vet dere i hvert fall at Fortaleza virker veldig trygg og koselig, men det er ikke sikkert at hele Fortaleza er det likevel.

I morgen skal jeg til noen strender et godt stykke soer for byen, og neste dag drar jeg videre til Jericoacoara, som jeg haaper heter det fordi de har mye kakaoboenner og sjokolade der. Men antagelig er det bare et strandsted, det ogsaa.

Ha en finfin dag, med eller uten eskorte!

Bjoern

Forterealeza!

Skal si jeg kan det der med aa reise! Naa er jeg over alle hauger, ute ved Syd-Atlanteren et sted, og alt har gaatt som smurt.

Aa reise med charterfly til Brasil er stort sett greit. Litt rare medpassasjerer, men pytt. Det er alt fra gjengmedlemmer med svaere tatoveringer paa halsen, som er dritnervoese for om de slipper inn i Brasil eller ikke fordi de ser saa skumle ut, via eldre menn fra Norge med en god del yngre koner fra Brasil og en haug smaaunger, til homsepar som er inntil det parodiske utstudert ikke-heteroseksuelle. Sleng paa et par "gutteturgjenger" paa 45, hvor alle kaller hverandre Laffen og Torro og Kinky og saann, og en og annen riking som skal ned og se til huset sitt som visstnok passes av apekatter som man ikke kan stole paa, saa har du hele klientellet. Og saa meg, da.

Etter aa ha reist med fly i seks timer og saa i seks timer til var jeg helt hekta, saa jeg kastet meg rett paa enda et fly. En droey time opp til Fortaleza gikk fort, og naa er jeg her, midt i en by som proever aa vaere Copacabana, og som klarer det ganske langt paa vei. Svaere, flotte strender midt i byen, og masse utringninger. Jeg bor paa vandrerhjem helt nede paa stranda, og har tenkt aa bevilge meg en hviledag i morgen. Eller, hviledag og hviledag. Jeg skal nok legge litt energi i aa studere brasiliansk bademote. Aa doemme etter all joggingen og power-walkingen langs stranda her i ettermiddag, saa blir det nok en god opplevelse.

Saa alt er altsaa vel. Ikke mye vinter her, det naermeste vintersport jeg kommer er a-bakka-ski, som saavidt jeg har klart aa bringe paa det rene betyr ananas. Har spist et par allerede, og naa skal jeg bare spise en svaer maiskolbe til foer jeg legger meg, saa er jeg helt sikker paa at jeg faar mageknip ganske snart. De har store porsjoner i Brasil.

Fornoeyd hilsen Bjoern

Trikkan i Banana

Hohoi! Da stikker jeg straks avgårde til Brasil, etter å ha snappet opp en superbillig restplassbillett innimellom at jeg rullet i gang snøballen som også heter "One for the Road".

Altså boka mi i engelsk utgave. Den har fått hjemmeside, den kan fås gratis og den kan kjøpes.

Flyet går til Recife, men der har jeg ikke tenkt å være særlig mange minutter. Drar nordover rett gjennom landet, til jeg møter havet igjen, og så følger jeg kysten tilbake. Kanskje. Det er mange muligheter i et land som Brasil, så kanskje gjør jeg noe helt annet. Følg med her i bloggen, så vet du sånn cirka hvor jeg er.

Men nå MÅ jeg pakke!

Habra!

Bjørn

Snart påske!

Nå har jeg tatt bort julepynten (dvs lagt den lille nissefiguren tilbake i skuffen), så da er det på tide å ta påskeferie. Og bra er det, for nå finnes det en forhåpentligvis akseptabel prøveutgave av boka mi i engelsk versjon, og den er på vei til meg!

Så nå jobber jeg meg ferdig med første jobbøkt for året, så jeg kan drive med litt bokpushing de neste ukene. Eller kanskje jeg bare rømmer avgårde. Det er nok best, for hvis jeg er riktig uheldig så blir jeg veldig snart presentert som spyposesamlermannen på et ikke nærmere spesifisert program på riksdekkende televisjon, og da kan det være greit å være for eksempel i Suriname eller Principé frem til det verste kjøret legger seg. Vi får se.

Ikke for det, jeg begynner å bli vant med kvasikjendis-status nå. Jeg aner ikke hvor mange som har sett nyttårsbildet mitt nedenfor, men noen hundre tusen må det ha vært. Heldigvis var det ikke mer enn drøyt halvparten av dem som mailet meg og ba om å få tilsendt bildet i høyere oppløsning. Det var travle dager, det!



Men det kunne vært verre. I mange tilfeller ble jeg kreditert rundtom på blogger og nettsteder som mesterfotografen Bjørn Christian Tørr, som er den mest pragmatiske stavemåten av etternavnet mitt jeg har sett på lenge. Men pytt, det var jo ganske nært, og reduserte antagelig mengden mail til meg noe, så det er helt greit.

Det var mye rar diskusjon rundt bildet. Se for eksempel Nettavisen, Digg, Reddit, Pizdaus, Gizmodo (bonus: spansk variant), en eller annen australsk skiforening, en gjeng flyfantaster og så videre og så videre.

Jaja. Men altså, nå skal jeg har fri i noen uker. Du skal ikke se bort fra at det betyr at det kommer litt reiseblogging her snart. Følg med! #8D)

Bjørn

Kryp Show (med mer)

Da har jeg vært hjemme i to uker, og jeg har allerede rukket å gjøre ferdig engelsk bokmanuskript, maaange kodelinjer på jobb og en bildeserie på 84 fra Afrika.
Boka er klar til nedlasting før nyttår (og kjøp om en måned eller to), jobbgreiene legges i produksjon denne uka (heldig er den som er Storebrand-kunde og får se dem, ja), og Afrika-bildene kan du se med en gang. Her.

Og ellers har jeg det bare bra. Muligens i likhet med han senegaleseren som malte huset du ser ved siden av her, men jeg antar egentlig at jeg har det bedre enn ham.

Er hjemme nå, men hvis noen har tenkt å rømme bort en uke før jul så si ifra. Jeg blir med!

Bjørn