tirsdag, januar 01, 2013

2012 i reprise

Nå har det snart gått en hel dag av 2013, og jeg skjønner foreløpig ikke hva som var galt med 2012 som gjorde at vi måtte bytte det ut, egentlig.

Det kan jo hende at 2013 faktisk er helt supert, men siden jeg ikke er mer i stand til å se langt fremover enn han sauen under her, så tenkte jeg at i første omgang kan vi i stedet se tilbake på hvordan 2012 gikk for seg for meg.

Ullbrillene

Året begynte ganske bra. Hotellet vi skulle bo på i Kuala Lumpur på nyttårsaften var overbooket, så vi ble sendt videre til et annet og enda sprøere hotell, som var så fint at fjernkontrollen til TV-en bodde i en egen skinnmappe, og vi måtte velge puter til sengen fra en putemeny. Det var faktisk så flott at det til og med var helt åpent mellom do, dusj og seng. Da vet du at en eller annen gæern og overbetalt interiørdesigner har vært på ferde. Men selve nyttårsaften var det i hvert fall ingenting å si på.

Kuala Lumpur at New Year's

Derfra gikk det rett åt skogen, til Cameron Highlands, noen høytliggende åser med et perfekt klima for å dyrke teblader. Landskapet er fullstendig surrealistisk, og det å vandre rundt der var blant årets høydepunkter for min del. Det kan jeg godt anbefale. Blir man litt svett og sliten er det bare å stoppe på et tehus og bestille den sterkeste sukrede istéen de har, så er du snart hyperaktiv igjen.

Cameron Highlands - Tealand

Selv om det ikke var så lenge siden sist jeg var i Singapore, stakk vi innom der når vi likevel var i nabolaget. Byen blir bare rarere og rarere. Siste nytt er at nå kan man få kjøpt femetasjes hamburgere på Burger King, og i den bratte parken midt i byen har de installert rulletrapper. Jeg bare gjetter at forekomsten av hjerte- og karsykdommer er ad oppadgående der i gården. Tette blodårer er tydeligvis ikke blant alt det som er forbudt i Singapore.

Singapore oddity

Tilbake i Norge var vinteren ganske mild. Sesongen for turer i skog og mark ble dermed fin og lang, om enn kanskje noe våtere enn vi liker. Allerede i slutten av februar jaget vi geocacher på barmark langs Oslofjorden.

Springtime Geocaching

Gammelnytt av året var at Hobbiten gjenoppstod, nå i et langdrygt spillefilmformat. Synes du at filmen blir for rask kan du gjøre som meg og reise til Killarney vest i Irland og gå rundt i skogene der. Der er tempoet enda lavere, og omgivelsene ligner mistenkelig på Hobsyssel.

Hobbitish Killarney

Det var nok av også andre gode grunner for å dra til Irland på vårparten. Vandring langs Moher-klippene er absolutt noe av det flotteste jeg har gjort, med hai som solte seg i havet nedenfor, flokker av lundefugler på berghyllene, knallgrønne åkre som møter sprengblått hav, og ingen gjerder som hindrer fremkommeligheten.

Living on the edge

Når man nærmer seg klippekantene skjønner man likevel fort at det kan være lurt å holde seg godt innenfor stupet. En koselig tusletur kan fort bli en kort og fatal flyreise.

Into the abyss

Årets tristeste dager kom også brått på. Dødsfall i venneflokken burde være eksklusivt for pensjonister og nikotinmisbrukere, men sånn er det dessverre ikke. Sånt er tungt, men om man klarer å ta med seg at man jammen skal glede seg for at man lever og gjøre det beste ut av akkurat det, så kommer det i hvert fall noe godt ut av det.

Missing

På forsommeren fikk jeg besøk i Oslo av foreldrene mine. Det er alltid like koselig. Her er vi på tur i skogen, og jeg har nettopp fortalt dem at jeg skal flytte til Afghanistan for å jobbe for Programmerere uten grenser.

You what?!

Det var heldigvis ikke helt sant. Jeg skulle bare til Italia for å gå fra Milano til Roma på den gamle pilegrimsruta Via Francigena. Det er en forholdsvis lang marsj.

It's a long way to Rome

At noen går så lang tur i Italia er ikke helt vanlig. Der omkring sykler de heller. Men man får med seg mer til fots, så jeg gjør det nå på min måte. I Siena, omtrent midtveis, gikk jeg i det ærbødige Rådhuset og oppdaget at de var i gang med å blåse opp ballonger til en overraskelsesfest i anledning min ankomst. Dessverre hadde jeg gått for fort. De holdt fremdeles på med å blåse opp ballonger da jeg gikk videre.

Party in Siena

Etter knapt tre uker var jeg ganske fornøyd med å halte inn i Vatikanet, midt i Roma. Mestringsfølelse er noe av det beste som finnes.

Happy days in Rome

I løpet av året har også spyposesamlingen min fortsatt med å vokse i størrelse. Jeg klarte heldigvis å holde disse karene fra oppkastmuseet i Cobh unna den. Årets nye land på lista ble Vatikanet, Kenya, Tanzania, Qatar og Kapp Verde. Jeg har nå rundet 70 land, og håper å slumpe innom 30 til i løpet av det neste tiåret.

Not at all well

Det ble tid til et tannlegebesøk også. Ingen hull, egentlig, men jeg fikk lov til å bore i visdomstennene likevel, for å gjøre dem litt mer pussbare. Uten bedøvelse! Er jeg en (gjerrig) tøffing, eller hva?!

A trip to the dentist

Jeg har også hatt fornøyelsen av å spa chinchillamøkk i store mengder i år. Sånn går det når man involverer seg med personer som tror at gnagere er kosedyr, og at man trenger minst en sånn 30 stykker av arten for å kunne avle frem stadig mer intelligente dyr. Jeg håper de blir smarte nok til å gå på do selv snart, i hvert fall.

Furball cuteness alert

Jammen kom jeg meg til Afrika ikke mindre enn to ganger i 2012. Den første gangen var det for å se på dyrene i Afrika. De enorme flokkene av gnu, zebra og bøffel på savannen mellom Tanzania og Kenya var den mest overveldende dyreopplevelsen jeg har hatt på mange år. Se opp for flått og løver!

How do you gnu?

Den andre turen til Afrika var mer for å se på stein og folk. Kapp Verde er perfekt for akkurat det.Selv om folk smiler, så er det ikke så lett å se hvorfor de gjør det. Som turist har man det helt fint på Kapp Verde-øyene, men de fleste av de lokale har det jammen tøft nok.

Cape Verde locals

Årets landskapsopplevelse tror jeg må ha vært da vi startet dagen i tykk tåke oppe på kanten av Ngorongoro-krateret, og så kjørte ned et mareritt av en grusvei til en stadig mer magisk verden mens skyene dampet bort og dyrene som lever ganske isolert der nede gradvis dukket opp i større og større antall. Fine greier!

The Descent into Ngorongoro

Årets kanskje rareste opplevelse, i hvert fall utenfor mitt eget hode, var derimot veldig hjemlig. I midten av november dro jeg ut i Østfolds skoger sammen med en hard kjerne av geocachere for å gjenskape skrekkfilmen "The Blair Witch Project". Jeg kan ikke røpe mye om hvordan sånt foregår uten at det blir lyst en forbannelse over meg, men det var veldig moro, veldig kaldt og veldig vått. Geocaching er en finfin hobby for deg som, eh, er litt rar.

Caching in the dark

Så sånn er livet; en serie av hindringer og utfordringer som man stort sett klarer å overvinne, om enn ikke alltid på den mest mulig elegante måten. Så lenge man har det morsomt og hele tiden lærer av det, må det være greit.

The Hard Way

En finfin hvit jul avsluttet det hele. Jeg er godt fornøyd med 2012. Kunne godt gjort det en gang til på så godt som samme måte. Men 2013 skal jeg nok klare å fylle med mange andre ting. Sånn etter hvert. Likevel, først og fremst er det en del halvpris-marsipan som skal forseres, spår jeg.

Christmas on duty

Jeg fant disse visdomsordene på en kirkegård i Irland.

Life

Og sånn er det med den saken.

Godt nytt år, alle sammen!
Legg inn en kommentar