torsdag, september 30, 2010

Strevesti

Nå har jeg gått i to dager, og i løpet av den tiden har jeg rukket tre dagsmarsjer. Jeg er nok litt sliten, men det er mest fordi jeg vet at jeg antagelig har enda cirka 25 sånne dager foran meg. Jaja.

Strevet startet for så vidt allerede på Gardermoen. Ble stående et par timer på asfalten mens vi ventet på at en streik i Frankrike skulle gå over. De streiket på grunn av pensjonsreformer, så det er altså ikke bare på jobb at jeg plages med sånt!

Jeg brukte flyturen til å lese i Norwegian-bladet. Der stod det som vanlig ikke stort, men jeg likte kronikken "Ferieavvikling" som var signert av en avbildet Guri Heftye. Hun er jo en mandig blondine, men jeg stusset likevel over setningene: "Ved sengetid er den der! Flåtten! Det viser seg at den har bitt seg fast i høyre testikkel! Med pinsett drar jeg ut faenskapet, men brodden sitter igjen." Jeg tror kanskje at noen har forvekslet Guri Heftye med en Geelmuyden eller noe, men jeg er jammen ikke sikker.

Uansett, etter å ha flydd over skyer bare avbrutt av fabrikkpiper i solnedgang i Ruhr et sted kom jeg frem, og landet klokka 10:20. Klokka 10:45 satt jeg på flybussen inn til Bordeaux, klokka 12:17 satt jeg på toget til Bayonne, klokka 14:19 byttet jeg tog i Bayonne, og klokka 16:30 var jeg fremme i St Jean Pied de Port. Og der begynner stien jeg går.

Første dag over Pyreneene var superfin. 37 kilometer fløy avsted med masse utsikt og knær som nesten ikke bråkte. Ikke verst, dagen etter en halvmaraton i Oslo. (På under 1:49, som man jo må være fornøyd med.) Ble 250 fotografier av fjellovergangen, noe som gjorde meg litt bekymret for om jeg har med nok minnepinne. Heldigvis var dag 2 (enda 39 kilometer) mye kjedeligere, så dette går nok bra.

Jeg går nok litt lengre dagsetapper enn de fleste, blant annet fordi jeg tar avstikkere for å plukke geocacher her og der. Og det skal de ha, de lager vanskelige cacher her! I går var det en jeg ikke fant, til og med. Den hadde terrengvanskelighetsgrad 4, men jeg er ganske sikker på at den er oppe og lukter på 5. Det manglet i hvert fall ikke på tornekratt, rustne piggtrådgjerder og koordinater som egentlig lå midt i et fall ned fra et ganske voldsomt stup. Jeg gav meg før blodtapet ble for stort, for jeg hadde noen kilometer igjen å gå før jeg var fremme i Pamplona.

I dag har jeg vært turist litt og gått rundt i Pamplona. Kunne nok hett Pantelåna, for det ser ut som et mye rikere sted enn det er. Jeg startet dagen med å gå i katedralen, som selv pilgrimer må betale et par euro for å få se. Jeg var der da de skulle åpne, men det kom ingen. På et skilt stod det åpningstider og "In an exceptional way these schedules will be able to be modified for reasons of worship", så jeg øynet muligheten for å få se noe helt eksepsjonelt, ja. Dessverre var det bare en dame som hadde forsovet seg, og det så ikke ut som om det var så veldig uvanlig, akkurat.

Da jeg kom hit i går var det meste av byen stengt på grunn av generalstreik. Inkludert overnattingssteder. Pilgrimsherberget var åpent, men fullt, fordi amerikansk ungdom som antagelig tror at de burde ha lest Hemingway kommer hit i stedet, og for å få billig husvære sier de at de skal gå pilgrimstur. Hah! Særlig. Uansett, jeg spurte meg for via tre barer, og til slutt ordnet det seg. Jeg fikk nøklene til et pensjonat som var stengt pga streik, jeg måtte bare passe på å snike meg inn uten at noen streikevakter så meg.

I dag er byen full av ansatte som står og skraper bort GENERALSTREIK-klistremerker fra alle butikkvinduene i byen. De ser misfornøyde ut med oppgaven, men det må jo ha vært de selv som klistret dem på?

Jaja. Nå skal jeg ut og gå igjen. Skal prøve å rekke frem til Logroño innen søndag, for da begynner det visst å regne her i nærheten. Det er en stor nok by til at de kanskje har Kentucky Fried Chicken der, og da har i hvert fall jeg noe å gjøre innendørs frem til det slutter å regne.

Habra så lenge!

Bjørn

torsdag, september 09, 2010

Shimlalaya Express

Sånn. Da var enda en runde Indiabilder ferdig, bare se her. Etter å ha blitt både stekt og kokt grundig i Rajastan i de to første ukene av reisen i India i april, var det på tide å reise opp i fjellene og sette seg til kjøling. Det gjorde jeg via en av de mest falleferdige og skitne hovedbussterminalene jeg vet om, Kashmiri Gate i New Delhi. Der bør man virkelig passe på vettet sitt, ellers er det fort gjort å miste det.


Det gikk heldigvis bra, og fem timer senere var jeg i Chandigarh, kanskje den eneste velorganiserte byen i India. Selv jeg kan se ut som en maur på tilstrekkelig lang avstand. Indere, derimot, de kan se ut som maur samme hvor nært dem du går. De har en egen evne til å myldre og kravle og krype og lage et tilsynelatende kaos som likevel merkelig nok på sett og vis fungerer. Og hvis du irriterer dem tisser de på deg, akkurat slik maur gjør. Lukten i de store byene tyder i hvert fall på det. Bare ikke i Chandi.

I Chandigarh er det nemlig orden på saker og ting, fordi byen ble planlagt og designet av den franske arkitekten Le Corbusier, som et annet Brasilia. Selv søplet i byen har de bygd en park av. Det er nesten som en dorullsnisse-variant av Vigelandsanlegget som har blitt resultatet av at 50 mann har jobbet i 20 år med å omforme knuste tallerkener, doer, stikkontakter og ledningsstumper. Rykter vil ha det til at det er Indias nest mest besøkte turistattraksjon, etter Taj Mahal. Det er litt vanskelig å tro, men på den annen side; hvilke andre indiske turistattraksjoner enn Taj Mahal kan du ramse opp?

Uansett reiste jeg ganske raskt videre opp til fjellene. Shimla var målet. Litt fordi det høres så flott ut, og litt fordi de deler ut "Hill Sickness Bags" på bussen dit. Dermed har jeg nå en enda finere spyposesamling enn jeg hadde før!


Det er vanskelig å være helt forberedt på det å ankomme Shimla. Det ligner trolig ikke så veldig på noe du har sett før. Byen ligger på en small fjellrygg som akkurat har plass til en vei på toppen og bygninger på inntil én side av veien av gangen. Det meste av bebyggelsen ligger strødd utover de voldsomt bratte fjellsidene. Mange steder ser det ut som om byen er full av skyskrapere som har det merkelige trekket at de har forskjellig arkitektur i hver etasje. Når man ser mer grundig etter, oppdager man at det bare er veldig bratt og at etasjene egentlig bare er en masse hus som ligger tett i tett plassert på hver sin høyde.


Jeg tror at jeg aldri har sett en så stor by med så mange hus og så få gater. Det går bare ikke å plassere inn gater i store deler av terrenget Shimla klemmer seg inn på. Og i denne byen er det massevis av rare ting å se, inkludert ekte fjellaper. For ytterligere detaljer refererer jeg til de nye bildene jeg har lagt ut.

Nå er jeg ferdig med India, og dermed er alt klart for neste prosjekt. Det er å løpe halvmaraton den 26. september. Som jeg kanskje ikke er helt i form til, men som likevel er greit nok, haddet det bare ikke vært for neste post på programmet etter det igjen. Den 27. oktober, klokka 6 om morgenen etter halvmaraton, skal jeg nemlig rekke flyet til Bordeaux, sånn at jeg kan bruke de neste ukene på å gå nesten 80 mil på pilgrimsvei fra Frankrike til Santiago de Compostela på Spanias vestkyst...

Noen ganger skjønner jeg ikke engang selv hva jeg tenker på. Men sånn har det nå blitt, og det har pleid å gå bra før. Det gjør det sikkert denne gangen også.

Habra så lenge. #8D)

Bjørn