Turen til Jordan ble nesten bare Petra. Jeg var der i februar, og det viste seg at det er en spesielt fin måned å besøke Jordan for dem som liker å lage snømann. Planen var å kikke mye på sanddyner og skorpioner, men på grunn av snø og uvær var veiene til der de befinner seg stengte. Så i stedet ble det et dypdykk i Petra og et par ikke-akkurat-drømmedager i Aqaba. Altså like øst for minefeltet langs grensen mot Israel. Alt i alt ble det en fin tur likevel.
Det tar bare drøyt 10 timer å komme seg fra kjøkkenbenken i Oslo til Petras porter. Flytiden er 5-6 timer, og vel fremme er det bare to taxitimer til herligheten. Timene på flyet kan riktig nok føles som mange fler, særlig hvis man som jeg kommer i skade for å dele fly med nitti middelaldrende, overparfymerte sminkeselgere med to-fem vin innabords på firmatur. Det går nok bra, men det kan være en fordel å ha på susp.
Selv om Saudi-Arabia er like i nærheten kan man vel ikke si at Jordan er noe Mekka for noe som helst, og da aller minst for turisme. Hverken ved ankomst eller avgang så jeg så mye som ett eneste annet fly på Aqaba International Airport enn SAS-maskinene jeg reiste med. Turistene de får kommer stort sett som turgrupper i buss på dagstur fra badebyene i Egypt. Det er en lang tur, så de rekker stort sett bare å komme frem godt utpå dagen, raskt se et par templer, og så må de kjøre hjemover igjen. Det var deilig å ha mye bedre tid enn det.
Det som ikke var så deilig var hotellfrokostene. I mangel på gjester og forståelse av hva og hvordan man bør spise, og sikkert på grunn av et overskudd av arbeidskraft til oppvask-oppgaver, kom morgenmaten typisk på bordet i form av mystiske gjenstander dandert utover 15-20 små tallerkener, uten at det gjorde noe av det spesielt spiselig. Redningen kan fort bli frokostblanding, men vit at melka du får til å helle på corn flakes-en din antagelig er kokvarm. Jaja.
Heldigvis var det ikke maten jeg dro til Jordan for å oppleve, men fjellene som gjemmer skatten Petra. For beretningen om det får jeg bare henvise til bildetekstene i galleriet jeg herved legger ut. Kortversjonen er at det var fint der, og man bør absolutt bruke i hvert fall 2-3 dager på opplevelsen.
Og ellers, da? Jo, nå har museet på Hå Gamle kirkegård kommet i gang med utstillingen Samlaren. De inviterte meg til åpningen, og det var jo hyggelig. Litt rart at de åpnet 12. juni, mens invitasjonen dumpet ned i min postkasse først den 15. juni, men det var sikkert godt ment. #8D)
Ved et kosmisk sammentreff ble samtidig resultatet av kåringen av årets Wikipedia-bilde klart. Jeg vant ikke! Men iguanen min kom på en delt tiendeplass, og det er jeg godt fornøyd med. Tusen takk til Charlie, som jeg ikke kunne klart dette uten. Håper du har det bra i Dyreparken/forbedringsanstalten i Kristiansand.
Nå sitter jeg og lurer på om jeg skal dra på restplasstur et sted, eller om jeg skal lære meg noe nytt og jobbe med Indiabilder frem til neste tøffe jobbmåned, nærmere bestemt juli. Vi får se.
Bjørn
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar