Og det mener jeg faktisk. Å gå hundrevis av kilometer kan høres krevende ut, men når alle fasiliteter er supergode og når stien er så lett å følge som Camino de Santiago er, så er det faktisk en enkel sak. Levende bevis på det er alle 70- og 80-åringene du møter underveis, som også er på vei til katedralen i Santiago.
Ta en kikk på bildene her, og se om ikke du også får litt lyst til å finne frem langdistansedyret i deg!
Sant nok, de første dagene gjorde det vondt mange steder:* Solbrenthet på venstre side, for når man hele tiden går vestover er det der sola treffer.
* Såre munnviker, etter inntak av mye fersk, sprø baguette.
* Tær hvor neglene plutselig falt av fikk hvert sitt såre punkt, for å si det sånn.
* Vond hals, da termostaten i kroppen slet med rask overgang fra nullføre ved frokost til varm sommerdag før lunsj.
Det fine med mange plager er at man ikke kan irritere seg over den samme lidelsen lenge av gangen. Og enda bedre er det at smertene gradvis gir seg, helt til du plutselig etter en lang dags marsj oppdager at ingenting gjør vondt lenger, og at det eneste som hindrer deg i å gå videre er at det har blitt mørkt. Da har kroppen blitt en gåmaskin, og du føler deg som et slags supermenneske. For meg tok det en uke å komme dit, og det var det verdt.
Man trenger uansett ikke å gå hele veien for å bli en godkjent pilgrim. Ti mil til fots er minstekravet, og så kan man selv velge hvor mye mer man går, utifra hva man har tid og lyst til. Hvis du ikke kan gå hele veien, bør du etter min mening i hvert fall velge deg en annen strekning å gå enn de fleste gjør, nemlig de ti siste milene inn til Santiago. Den delen er nemlig mer frustrerende enn egnet til å få deg inn på VIP-lista for Himmelen. Med mindre du synes at den beste turen du kan gå i Norge er søndagstur rundt Sognsvann i Oslo eller over Besseggen midt i fellesferien, da. Her går du nemlig i flokk, og er du som meg gjør det at du fort mest av alt føler deg som en sau.
Den fineste dagen på turen min var den første, over Pyrenéene fra St Jean Pied de Port til Roncesvalles. Vel er det en væravhengig opplevelse, men maken til mektig landskap finner du ingen steder langs resten av ruta. Så kom det noen fine skoger og idylliske elver frem til Pamplona, men derfra og frem til Ponferrada, femti mil senere, fikk jeg stort sett de samme inntrykkene hver eneste dag; åkrer, landsbyer og kirker som er til forveksling like hverandre. Er du heldig og sosialt dyktig finner du interessant selskap å vandre sammen med, og da går det greit. Men hvis ikke bør du helst ha mange synder og hverdagsproblemer å tenke på, eller eventuelt en MP3-spiller fullpakket med godbiter. De ti milene fra Ponferrada til Sarria vil jeg gjerne anbefale, men på resten av turen kan man kanskje enten unne seg motorisert ferdsel, eller eventuelt finne dagsetapper som går andre veier enn den korteste og mest overfylte offisielle pilgrimsveien.
Ikke misforstå min lille misnøye med oppløpssiden av Camino de Santiago. Alt i alt er jeg veldig glad for at jeg gikk turen. Jeg møtte mennesker underveis som det var vel verdt å bli kjent med, og jeg fikk sett mye fin natur og mange fine byer og bygninger. Spansk-kunnskapene mine fikk seg et solid løft, og jeg har skjønt mye mer av den spanske kulturen enn jeg gjorde tidligere. Det aller beste med turen var likevel at det å mestre de lange dagsetappene gjorde at jeg etterhvert og etterpå følte meg sterkere enn på veldig, veldig lenge. I flere år hadde jeg slitt med vonde knær, men i løpet av denne vandringen bygde jeg opp støttemuskulatur som gjør at jeg nå ikke lenger får vondt i knærne av en dags bratt gange eller andre tunge belastninger. Dét alene var verdt innsatsen min på tre drøye uker.
Hvis du har lyst på en langtur til fots kan jeg godt anbefale Camino de Santiago, selv om den ikke er favoritten min blant lange vandringer. Vil du likevel ha mer info om eller tips til denne pilgrimsreisen er det bare å spørre. Buen camino! #8D)
Bjørn
