Da endte jeg med å gå omtrent 585 kilometer på strekningen Fidenza-Roma. Det er litt mer enn 100 kilometer lenger enn kjappeste vei med bil, og der ligger mye av grunnen til at jeg liker Camino de Santiago bedre enn Via Francigena.
Problemet er at de gamle pilgrimsveiene i Italia har dødd og blitt erstattet av motorveier, og av veier som ikke er motorveier, men som italienerne kjører på som om de var det. Vandrerne blir dermed avspist med gjengrodde stier hvor man ofte ser spor av gamle vertshus og vannpumper, men det finnes hverken vann eller husrom i dem lenger. Og når man endelig kommer ut av tornekrattet av en sti, så går man med hjertet i halsen på en vei blant gærne sjåfører som kjører fort og tett og som kutter svinger så mye de kan.
Jeg skal ikke si at det er er under at jeg fremdeles er i live, men det er et mirakel at så mye som ti pilgrimer hver dag kommer seg levende frem til Vatikanet og krever sitt testimonium av fader Don Bruno. Han påstod i hvert fall at så mange gjør det, selv om jeg ikke så flere enn meg der i dag. Går man helt fra England, sier ryktet at man får bli med Bruno ned i kjelleren i Peterskirken og kikke på liket til Sankt Peter. For 585 kilometer får man tydeligvis bare se den ene langfingeren hans, utstilt i en monter i skattkammeret ved siden av. Og etterpå slipper man å stå i kø, men får tasse rett inn i kirka via sakristiet, og det er jo mer lønn for dette pilgrimsstrevet enn man antagelig kan vente i himmelen.
Men jeg holdt på å bli gal av alle menneskene i Peterskirken, altså. En uendelig strøm av folk som ikke skjønte hva de var der for, og ikke forstod hva de så på, og som ikke ville klart seg i en time utenfor Turistland uten å få sammenbrudd av et eller annet slag. Supert for Roma, som drar inn masse penger på dette, men rasjonelt sett er det vanvittig at så mange mennesker fra så godt som hele kloden skal dra til det samme stedet og marsjere i takt mellom "attraksjoner" som forlengst har mistet sin betydning og funksjon.
Likevel mistenker jeg at når jeg har fått jobbet med bildebunken fra denne reisen, så finner jeg antagelig noen lyspunkter som kan anbefales. Ikke i første rekke fra Roma, men kanskje litt fra her også. Det er bare akkurat nå jeg sliter med å se mye positivt med byen, etter uker med bare små, koselige landsbyer, glefsende hunder, sure grunneiere, pizza med blå muggost, og, hm, vel, jeg skal kikke på bilder, jeg, så kommer jeg tilbake med flere detaljer. Nå er jeg bare sliten og tenker ikke helt klart.
Dagens artige sammenheng: Arena er romersk for sand. Vi kaller arenaer for det fordi man i Colosseum alltid la på noen centimeter med sand om morgenen, sånn at alt blodet fra folk og dyr skulle trekke ned i underlaget i stedet for å flyte og skvette rundtom. Tøft.
torsdag, juni 28, 2012
mandag, juni 25, 2012
Reise ved salmens slutt
I dag har jeg gått forbi to togstasjoner hvorfra jeg kunne kommet meg til sentrum av Roma på bare litt over en time. Litt fristende, men stedet skal jeg legge inn to lange dager med jevn gange for å komme dit. Rare greier, men iskremselgerne på strekningen blir i hvert fall sikkert glade for det.
De siste dagene har jeg endt opp på litt rare steder. Aller rarest var nok fjellandsbyen Radicofani. Jeg var forberedt på å sove i parken, men en gammel dame kom og dro meg bort til et gammelt, gammelt hus, som var landsbyens pilgrimshjem.
Etter en varm dusj trodde jeg at jeg var ren nok, men det første som skjedde etterpå var at et eldre par ikledde seg kapper med kamskjell på skuldrene, og de dro frem et antikt porselensfat og begynte å vaske føttene mine. Da de endelig var rene nok kysset de dem og sa Amen. Og ennå var kvelden ung.
Jeg ble servert skinke de hadde tørket selv, i syv måneder, og noe pastagreier som til og meg jeg fint klarte å spise. Så ringte deg på døra, og inn kom presten. Dette er ikke en vits, altså, men noe som hendte meg.
Han hadde med seg en dokumentmappe, og ut av den tryllet han frem... To flasker fin, gammel vin, og en flaske sjampanje! Skal si jeg ble skeptisk, har jo hørt mye rart om katolikker. Jeg fikk lov til å drikke bare vann, men måtte spise kake som plutselig også stod på bordet.
De andre drakk vin og boblevin, derimot, og en av dem viste seg å være en pensjonert gondolier fra Venezia. Så da var det plutselig allsang på tregrensen, og jeg bare satt og måpte. Rare greier. Veldig rare greier.
De holdt på lenge også, men likevel var det lett å stå opp klokka seks neste morgen. Man har nemlig ikke noe særlig valg når man sover praktisk talt inni kirketårnet.
Jaja. Så sånn går dagene. I kveld har jeg tatt inn på et lite herberge ute i skogen litt sør for Viterbo. Her er det bare jeg og en italiensk bonde som har giftet seg med en makedonsk storfamilie, så vidt jeg kan forstå. Men de har kaldt vann og en stor, myk seng bare til meg, så her er det fint.
Det er altså ikke særlig mange andre pilegrimer å se. Og når jeg aller pliktskyldigst stikker innom kirker underveis, så er de jammen meg tomme, de også. Så for en ateist er denne vandringen en oppmuntrende opplevelse. Det er mulig inntrykket endrer seg litt når jeg onsdag kveld, hvis skjema holder, går inn i Vatikanet, men jeg tipper det er mest hedninger der også, egentlig.
Ny rapport følger om ikke veldig lenge.
De siste dagene har jeg endt opp på litt rare steder. Aller rarest var nok fjellandsbyen Radicofani. Jeg var forberedt på å sove i parken, men en gammel dame kom og dro meg bort til et gammelt, gammelt hus, som var landsbyens pilgrimshjem.
Etter en varm dusj trodde jeg at jeg var ren nok, men det første som skjedde etterpå var at et eldre par ikledde seg kapper med kamskjell på skuldrene, og de dro frem et antikt porselensfat og begynte å vaske føttene mine. Da de endelig var rene nok kysset de dem og sa Amen. Og ennå var kvelden ung.
Jeg ble servert skinke de hadde tørket selv, i syv måneder, og noe pastagreier som til og meg jeg fint klarte å spise. Så ringte deg på døra, og inn kom presten. Dette er ikke en vits, altså, men noe som hendte meg.
Han hadde med seg en dokumentmappe, og ut av den tryllet han frem... To flasker fin, gammel vin, og en flaske sjampanje! Skal si jeg ble skeptisk, har jo hørt mye rart om katolikker. Jeg fikk lov til å drikke bare vann, men måtte spise kake som plutselig også stod på bordet.
De andre drakk vin og boblevin, derimot, og en av dem viste seg å være en pensjonert gondolier fra Venezia. Så da var det plutselig allsang på tregrensen, og jeg bare satt og måpte. Rare greier. Veldig rare greier.
De holdt på lenge også, men likevel var det lett å stå opp klokka seks neste morgen. Man har nemlig ikke noe særlig valg når man sover praktisk talt inni kirketårnet.
Jaja. Så sånn går dagene. I kveld har jeg tatt inn på et lite herberge ute i skogen litt sør for Viterbo. Her er det bare jeg og en italiensk bonde som har giftet seg med en makedonsk storfamilie, så vidt jeg kan forstå. Men de har kaldt vann og en stor, myk seng bare til meg, så her er det fint.
Det er altså ikke særlig mange andre pilegrimer å se. Og når jeg aller pliktskyldigst stikker innom kirker underveis, så er de jammen meg tomme, de også. Så for en ateist er denne vandringen en oppmuntrende opplevelse. Det er mulig inntrykket endrer seg litt når jeg onsdag kveld, hvis skjema holder, går inn i Vatikanet, men jeg tipper det er mest hedninger der også, egentlig.
Ny rapport følger om ikke veldig lenge.
onsdag, juni 20, 2012
Så det renner av meg
Hvem var det egentlig sin idé å tusle langtur i Italia midt i en hetebølge?! Ok, muligens var det min idé, men uansett er resultatet at jeg går litt i ørska her. I stedet for å få med meg omgivelsene blir det mest til at jeg biter tennene sammen, lukker øynene som svir fordi det renner solkremsvette ned i dem, og drømmetenker på en dusj ved dagens ende. Blir ikke mye reisebrev av sånt.
Har møtt et par pilegrimer. Hvis det ikke bare var heteslag-hallusinasjoner, da. De var begge på vei i motsatt retning, fra Roma til Santiago. Føler meg mye bedre og mer normal etter sånne møter.
De siste par dagene har jeg gått gjennom vinland og hatt litt magetrøbbel. Tips: Neste gang du bestiller en Chianti, be om å få en flaske tappet fra druer som står minst fem rader fra stien pilegrimene følger. Da blir det litt mer hygienisk.
Jeg blir nødt til å busse eller toge litt for å rekke frem i tide. I morgen går jeg til Siena, hvor jeg skal ha en hel fotodag, har jeg tenkt. Derfra tar jeg motorbasert transport til et sted som ligger cirka tre dagers gange fra Vatikanet, og så er det bare å hente diplomet der og fly hjem som en engel.
I dag stoppet en turistbuss for at folkene ombord skulle få gå ut og ta bilde av pilegrimen. Så snart fremstår jeg i usedvanlig svett fremtoning i mange feriealbum i Texas, Montana og på New Zealand, med flere. Skikkelig korsli. Skulle bare ønske jeg hadde båret på et trekors og hatt på meg en tornekrans, så hadde de sikkert vært enda mer imponert over galskapen min.
Og så kom det i en liten landsby plutselig en baker løpende med en lite pose med brød til meg. Og på herberget her gjorde de stort nummer av at jeg som pilegrim slipper å betale turistskatt for rommet mitt. Så nå tror,jeg at jeg er i området der de konkurrerer om å behandle pilegrimene best. Men i forhold til spanjolene er de ikke særlig flinke.
Har møtt et par pilegrimer. Hvis det ikke bare var heteslag-hallusinasjoner, da. De var begge på vei i motsatt retning, fra Roma til Santiago. Føler meg mye bedre og mer normal etter sånne møter.
De siste par dagene har jeg gått gjennom vinland og hatt litt magetrøbbel. Tips: Neste gang du bestiller en Chianti, be om å få en flaske tappet fra druer som står minst fem rader fra stien pilegrimene følger. Da blir det litt mer hygienisk.
Jeg blir nødt til å busse eller toge litt for å rekke frem i tide. I morgen går jeg til Siena, hvor jeg skal ha en hel fotodag, har jeg tenkt. Derfra tar jeg motorbasert transport til et sted som ligger cirka tre dagers gange fra Vatikanet, og så er det bare å hente diplomet der og fly hjem som en engel.
I dag stoppet en turistbuss for at folkene ombord skulle få gå ut og ta bilde av pilegrimen. Så snart fremstår jeg i usedvanlig svett fremtoning i mange feriealbum i Texas, Montana og på New Zealand, med flere. Skikkelig korsli. Skulle bare ønske jeg hadde båret på et trekors og hatt på meg en tornekrans, så hadde de sikkert vært enda mer imponert over galskapen min.
Og så kom det i en liten landsby plutselig en baker løpende med en lite pose med brød til meg. Og på herberget her gjorde de stort nummer av at jeg som pilegrim slipper å betale turistskatt for rommet mitt. Så nå tror,jeg at jeg er i området der de konkurrerer om å behandle pilegrimene best. Men i forhold til spanjolene er de ikke særlig flinke.
søndag, juni 17, 2012
Om å prøve Lucca i utlandet
Da er det bare 415 kilometer igjen, sier kartet, men jeg tror ikke helt på det. For kartet sier også at jeg har gått bare 217 kilometer på den første uka, mens GPS-en sier 252 kilometer. Er Italia då korrupt at selv kartmakerne stikker unna noen kilometer til eget bruk?!
Noe av avviket skyldes nok at jeg løper en del frem og tilbake etter rare insekter og vaser rundt på kirkegårder, men kartet har flere ganger bevist at det er en tulling, så uansett har jeg nok i praksis rundt femti mil igjen. På 10 dager.
Det går jo ikke, for jeg vil gjerne stoppe en dag i Siena for å desinfisere diverse sokker og t-skjorter, og det hadde vært fint å gjøre mer i Roma enn å be drosjen til flyplassen vente mens jeg løper inn på Det sixtinske pilegrimskontoret for å hente helgensertifikatet mitt. Spørs om jeg blir nødt til å kutte en seksjon eller to før Roma. Det burde gå greit, for jeg klarer bare ikke å se noen forskjell på stedene jeg går gjennom dag etter dag. Italia er veldig italiensk, overalt.
Det har forresten blitt sommer i Italia nå. Med rundt 35 grader i lufta blir det sånn at alle er på stranda, så jeg vandrer gjennom folketomme landsbyer om dagene. Og stakkars meg hvis jeg ikke har kjøpt det jeg trenger kvelden før, for gjennom den varmeste delen av dagen er alt av butikker stengt. For et opplegg.
Når jeg ikke får tak i noe kaldt å drikke og kjøle meg ned meg, går jeg bare bort til strømmen av biler som suser forbi på vei til stranda. Bare man går nært nok bilene, så får man en deilig vind i ansiktet. De kjører heldigvis som noen svin her, med minimal avstand mellom bilene, så det blir en jevn og fin vind.
Dessverre må jeg ganske ofte bort fra bilveiene. Da kommer jeg ofte til Torneland. Lenge siden jeg har blødd så mye som jeg gjør her. De burde skaffe seg flere pilegrimer eller geiter eller noe, til å holde buskaset borte fra stiene. Og når man endelig kommer seg ut av Torneland, er det typisk Rottweilerland som venter. Bjeffende, frittgående beist gjør alt de kan for å holde naturen fri for folk og hjortedyr, virker det som. Jeg har ønsket meg samuraisverd mange ganger, til å kutte hundehoder med, men så langt har jeg klart meg med å late som om jeg plukker opp ting jeg kan kaste på dem.
Jeg skal ikke oppsummere turen ennå, men jeg er ganske sikker på at jeg kommer til å rangere Via Francigena ganske langt bak Camino de Santiago Compostela, men foran tomatsuppe og det å kjøpe julegaver i butikker den 23. desember.
Skal hilse fra Super-Mario.
Noe av avviket skyldes nok at jeg løper en del frem og tilbake etter rare insekter og vaser rundt på kirkegårder, men kartet har flere ganger bevist at det er en tulling, så uansett har jeg nok i praksis rundt femti mil igjen. På 10 dager.
Det går jo ikke, for jeg vil gjerne stoppe en dag i Siena for å desinfisere diverse sokker og t-skjorter, og det hadde vært fint å gjøre mer i Roma enn å be drosjen til flyplassen vente mens jeg løper inn på Det sixtinske pilegrimskontoret for å hente helgensertifikatet mitt. Spørs om jeg blir nødt til å kutte en seksjon eller to før Roma. Det burde gå greit, for jeg klarer bare ikke å se noen forskjell på stedene jeg går gjennom dag etter dag. Italia er veldig italiensk, overalt.
Det har forresten blitt sommer i Italia nå. Med rundt 35 grader i lufta blir det sånn at alle er på stranda, så jeg vandrer gjennom folketomme landsbyer om dagene. Og stakkars meg hvis jeg ikke har kjøpt det jeg trenger kvelden før, for gjennom den varmeste delen av dagen er alt av butikker stengt. For et opplegg.
Når jeg ikke får tak i noe kaldt å drikke og kjøle meg ned meg, går jeg bare bort til strømmen av biler som suser forbi på vei til stranda. Bare man går nært nok bilene, så får man en deilig vind i ansiktet. De kjører heldigvis som noen svin her, med minimal avstand mellom bilene, så det blir en jevn og fin vind.
Dessverre må jeg ganske ofte bort fra bilveiene. Da kommer jeg ofte til Torneland. Lenge siden jeg har blødd så mye som jeg gjør her. De burde skaffe seg flere pilegrimer eller geiter eller noe, til å holde buskaset borte fra stiene. Og når man endelig kommer seg ut av Torneland, er det typisk Rottweilerland som venter. Bjeffende, frittgående beist gjør alt de kan for å holde naturen fri for folk og hjortedyr, virker det som. Jeg har ønsket meg samuraisverd mange ganger, til å kutte hundehoder med, men så langt har jeg klart meg med å late som om jeg plukker opp ting jeg kan kaste på dem.
Jeg skal ikke oppsummere turen ennå, men jeg er ganske sikker på at jeg kommer til å rangere Via Francigena ganske langt bak Camino de Santiago Compostela, men foran tomatsuppe og det å kjøpe julegaver i butikker den 23. desember.
Skal hilse fra Super-Mario.
onsdag, juni 13, 2012
Pass opp eller pass ned?
Jeg har kommet frem til Pontremoli. 112 kilometer fra start har jeg beveget meg bare 56 kilometer i luftlinje, men siden mange av de kilometrene var fjellsider i Appenninene, så håper jeg det går fortere herfra.
Ruta er merkelig. Jeg nekter å tro at pilgrimene gikk sånn i gamle dager. I dag, for eksempel, skulle jeg ta meg gjennom fjellpasset Passo della Cisa, på cirka 1040 meters høyde. Vanligvis går man OVER et pass, men ikke her, nei. Ruta tok meg opp på fjellet et helt annet sted. Der møtte jeg en gjeng ingeniører som var der for å sjekke om grensa mellom Parma og Toscana fremdeles var der den skulle være. De stod og jobbet i anorakk med deilig pels rundt hetta, og der kom jeg fykende i t-skjorte. Via min feilbarlige italiensk fikk jeg misforklart dem at jeg hadde gått fra Norge, og da godtok de påkledningen min.
Men i hvert fall, der var jeg oppe på det kalde fjellet på godt over tusen meters høyde, og så gikk ruta NED til passet, og opp på fjellryggen på den andre siden igjen. Jeg sier som Obelix, romerne er gærne, de!
Det er snart det eneste jeg har felles med Obelix, forresten. Tror jeg begynner å bli litt slank allerede. Etter en alpin maraton, med sekk, både i går og i dag, orker jeg ikke å gå ut for å spise. Sitter på et hotellrom og gumler parmaskinke som har ligget nederst i sekken på nesten hele reisen.
Ellers er alt fint. Særlig utsikten. Så langt hadde "Italia sett fra luften" vært et helt greit navn å selge inn turen som. Men det er slitsomt, altså. Jeg har nettopp oppdaget at det antagelig er litt fordi skjemaet jeg prøver å følge egentlig er for syklister. Det er greit nok, jeg kan godt gå litt saktere, om nødvendig. Problemet er bare at det ofte er laaangt mellom steder med overnattingsmuligheter. Og man kan fort bruke like lang tid på å gå rundt på et sted som visstnok har overnattingsmuligheter og spørre seg frem til herberget som på selve ruta, for det later ikke til at folk vet noe som helst om pilegrimsgreier her, og siden alle gatene har ligget her siden romertiden, så er det ingen som kan vise vei til en adresse heller.
Passordet for wifi på herberget i Medesano er forresten d7yhlqllkphqq7mcim7gvmq0, og det er ikke tull engang! Hvorfor må det være sånn?
Bare 538 kilometer igjen, sier boka. Detta går bra, æiller i væla!
Ruta er merkelig. Jeg nekter å tro at pilgrimene gikk sånn i gamle dager. I dag, for eksempel, skulle jeg ta meg gjennom fjellpasset Passo della Cisa, på cirka 1040 meters høyde. Vanligvis går man OVER et pass, men ikke her, nei. Ruta tok meg opp på fjellet et helt annet sted. Der møtte jeg en gjeng ingeniører som var der for å sjekke om grensa mellom Parma og Toscana fremdeles var der den skulle være. De stod og jobbet i anorakk med deilig pels rundt hetta, og der kom jeg fykende i t-skjorte. Via min feilbarlige italiensk fikk jeg misforklart dem at jeg hadde gått fra Norge, og da godtok de påkledningen min.
Men i hvert fall, der var jeg oppe på det kalde fjellet på godt over tusen meters høyde, og så gikk ruta NED til passet, og opp på fjellryggen på den andre siden igjen. Jeg sier som Obelix, romerne er gærne, de!
Det er snart det eneste jeg har felles med Obelix, forresten. Tror jeg begynner å bli litt slank allerede. Etter en alpin maraton, med sekk, både i går og i dag, orker jeg ikke å gå ut for å spise. Sitter på et hotellrom og gumler parmaskinke som har ligget nederst i sekken på nesten hele reisen.
Ellers er alt fint. Særlig utsikten. Så langt hadde "Italia sett fra luften" vært et helt greit navn å selge inn turen som. Men det er slitsomt, altså. Jeg har nettopp oppdaget at det antagelig er litt fordi skjemaet jeg prøver å følge egentlig er for syklister. Det er greit nok, jeg kan godt gå litt saktere, om nødvendig. Problemet er bare at det ofte er laaangt mellom steder med overnattingsmuligheter. Og man kan fort bruke like lang tid på å gå rundt på et sted som visstnok har overnattingsmuligheter og spørre seg frem til herberget som på selve ruta, for det later ikke til at folk vet noe som helst om pilegrimsgreier her, og siden alle gatene har ligget her siden romertiden, så er det ingen som kan vise vei til en adresse heller.
Passordet for wifi på herberget i Medesano er forresten d7yhlqllkphqq7mcim7gvmq0, og det er ikke tull engang! Hvorfor må det være sånn?
Bare 538 kilometer igjen, sier boka. Detta går bra, æiller i væla!
mandag, juni 11, 2012
Io sono un ragazzo!
Første dag er ferdiggått. Måtte toge ut av Milano og finne Fidenza et sted langs sporet, så jeg var ikke på tur før klokka 12. Rakk tre mil før sola kom så langt ned på himmelen at jeg ikke turde gå lenger. Det er kort vei mellom tettstedene her i Parmaland, men det er bare noen av dem som har overnattingssteder.
Det de derimot har overalt er ostemakere, skinkeskrytere og svære, pittoreske hus liggende vakkert til på åskammer. Og da noen skulle lage pilegrimsrute gjennom regionen, så var det åpenbart mindre med tanke på at folk skulle komme fort frem, enn for å få folk til å gå innom hver eneste gård som dyrker og selger et eller annet økologisk.
Så de tre milene jeg gikk tok meg ikke så mange luftlinjemil nærmere Roma, nei. Men pytt, det ble mange fine bilder av det, og jeg har koset meg hele dagen. Føttene mine er ikke fullt så fornøyde, men de klarer seg.
Jeg tror ikke jeg får så mange nye venner på denne turen. I følge loggboka i Fidenza har det vært cirka 20 pilegrimer innom så langt i juni. Det er det du får på en time på Camino de Santiago seksti mil unna målet, på en dårlig dag. Jeg skal være glad om jeg ser andre vandretullinger enn meg selv i det hele tatt før jeg kommer til Roma. Og i Roma ser jeg vel heller ingen, tenker jeg, for de som eventuelt er der drukner nok helt i turiststrømmen ellers.
Får satse på å sjarmere de lokale i senk, da. Jeg later som om jeg kan italiensk ved å se ut som om jeg snakker det, mens jeg egentlig snakker litt laber spansk. Takk til Ylvis for tips-og-trikset! Det har fungert supert så langt.
Jeg har kommet til Medesano, og jeg vet ikke hvorfor det heter det. Folk her ser ganske sunne ut. I parken så jeg noe så rart som en gjeng 17-åringer som lekte gjemsel på en lekeplass. Det virket som det hotteste hotte av kveldsaktiviteter, så nå vet dere hva som kommer hjemme når one-piece går av moten. Jeg regner i hvert fall med at de ligger foran oss, så nært Milano som denne bygda ligger.
Jeg kan forreste melde at sommerutgaven av butikkvinduene i Milano er mye tammere enn juleutstillingene. De har fjernet en null fra alle prislapper (bakerst), og mengden gull og glitter har gått ned, og for en stor del blitt erstattet av slangehoder. Rare greier.
Da skal jeg bare sove litt, så går jeg videre. Tsjau-au-au!
Det de derimot har overalt er ostemakere, skinkeskrytere og svære, pittoreske hus liggende vakkert til på åskammer. Og da noen skulle lage pilegrimsrute gjennom regionen, så var det åpenbart mindre med tanke på at folk skulle komme fort frem, enn for å få folk til å gå innom hver eneste gård som dyrker og selger et eller annet økologisk.
Så de tre milene jeg gikk tok meg ikke så mange luftlinjemil nærmere Roma, nei. Men pytt, det ble mange fine bilder av det, og jeg har koset meg hele dagen. Føttene mine er ikke fullt så fornøyde, men de klarer seg.
Jeg tror ikke jeg får så mange nye venner på denne turen. I følge loggboka i Fidenza har det vært cirka 20 pilegrimer innom så langt i juni. Det er det du får på en time på Camino de Santiago seksti mil unna målet, på en dårlig dag. Jeg skal være glad om jeg ser andre vandretullinger enn meg selv i det hele tatt før jeg kommer til Roma. Og i Roma ser jeg vel heller ingen, tenker jeg, for de som eventuelt er der drukner nok helt i turiststrømmen ellers.
Får satse på å sjarmere de lokale i senk, da. Jeg later som om jeg kan italiensk ved å se ut som om jeg snakker det, mens jeg egentlig snakker litt laber spansk. Takk til Ylvis for tips-og-trikset! Det har fungert supert så langt.
Jeg har kommet til Medesano, og jeg vet ikke hvorfor det heter det. Folk her ser ganske sunne ut. I parken så jeg noe så rart som en gjeng 17-åringer som lekte gjemsel på en lekeplass. Det virket som det hotteste hotte av kveldsaktiviteter, så nå vet dere hva som kommer hjemme når one-piece går av moten. Jeg regner i hvert fall med at de ligger foran oss, så nært Milano som denne bygda ligger.
Jeg kan forreste melde at sommerutgaven av butikkvinduene i Milano er mye tammere enn juleutstillingene. De har fjernet en null fra alle prislapper (bakerst), og mengden gull og glitter har gått ned, og for en stor del blitt erstattet av slangehoder. Rare greier.
Da skal jeg bare sove litt, så går jeg videre. Tsjau-au-au!
lørdag, juni 09, 2012
Minst én vei leder til Rom
For to år siden gikk jeg pilegrimsveien gjennom Spania, Camino de Santiago, og det var en super opplevelse. Ganske slitsomt, men for hver dag følte jeg meg litt sterkere, jeg fikk se livet gå sin gang på mange små steder jeg aldri hadde hørt om, og ved vandringens ende ventet det en mestringsfølelse som gjorde godt.
Jeg er fremdeles innbitt ateist, men nå skal jeg ut på hellig sti igjen. På søndag flyr jeg til Milano. Mandag morgen tar jeg toget videre til Fidenza. Der skaffer jeg meg et pilegrimspass, og så gyver jeg løs på Via Francigena, den gamle pilegrimsveien fra Canterbury til Roma, når det er 60-70 mil igjen av den. Så nå er det snart tid for å sette på téen, Pave!
I den grad det å laste iPad-en full av podcaster er å forberede seg til turen, så er jeg godt forberedt. Jeg starter uansett antagelig bedre enn forrige gang, da det siste jeg gjorde før jeg dro hjemmefra var å løpe halvmaraton i Oslo.
I tillegg slipper jeg å starte denne turen med å krysse Pyrenéene. Jeg har kikket på kartet, og det ser ut som en skikkelig kosetur. Jeg skal gå gjennom Lombardia, Parma, Emilia-Romagna, Liguria, Toscana og Lazio frem til Roma. Alle disse synes jeg det fint går an å legge til "-skinke" bakpå, og det må jo være et godt tegn. Ellers vet jeg ikke helt hvor jeg skal, men jeg gleder meg til å se hvordan de har det i Poggibonsi, som er det artigste stedsnavnet jeg har funnet foreløpig. Der passer riktignok ikke -skinke så bra å legge til, men -is synes jeg funker greit.
Via Francigena er ikke så tilrettelagt for pilegrimer som Camino de Santiago, så det kan godt bli mer soving utendørs denne gangen. Kanskje like greit, med tanke på alle jordskjelvene i området nylig.
Men italienerne vil veldig gjerne at folk skal komme og gå tur og bruke penger hos dem også, og jeg har funnet et par steder langs ruta hvor det i de neste ukene skal konkurreres om å ta best vare på de få pilegrimene som kommer innom. Noen her hjemme er bekymret for at jeg skal bli tatt FOR godt vare på, men det har hun tenkt å sikre meg/seg mot ved å gi meg en hjemmelagd hårklipp før jeg drar. Må bare finne en passende bolle først, antar jeg.
Jeg tar uansett med hatt.
Med litt flaks finner jeg litt Internet langs ruta, og i så fall hører dere fra det som da er igjen av meg etter hvert. (Jeg regner ikke med å legge på meg noe særlig i sommer.)
Halleluja.
 |
| Akkurat sånn er det |
I den grad det å laste iPad-en full av podcaster er å forberede seg til turen, så er jeg godt forberedt. Jeg starter uansett antagelig bedre enn forrige gang, da det siste jeg gjorde før jeg dro hjemmefra var å løpe halvmaraton i Oslo.
I tillegg slipper jeg å starte denne turen med å krysse Pyrenéene. Jeg har kikket på kartet, og det ser ut som en skikkelig kosetur. Jeg skal gå gjennom Lombardia, Parma, Emilia-Romagna, Liguria, Toscana og Lazio frem til Roma. Alle disse synes jeg det fint går an å legge til "-skinke" bakpå, og det må jo være et godt tegn. Ellers vet jeg ikke helt hvor jeg skal, men jeg gleder meg til å se hvordan de har det i Poggibonsi, som er det artigste stedsnavnet jeg har funnet foreløpig. Der passer riktignok ikke -skinke så bra å legge til, men -is synes jeg funker greit.
 |
| Omtrent her er jeg! |
Men italienerne vil veldig gjerne at folk skal komme og gå tur og bruke penger hos dem også, og jeg har funnet et par steder langs ruta hvor det i de neste ukene skal konkurreres om å ta best vare på de få pilegrimene som kommer innom. Noen her hjemme er bekymret for at jeg skal bli tatt FOR godt vare på, men det har hun tenkt å sikre meg/seg mot ved å gi meg en hjemmelagd hårklipp før jeg drar. Må bare finne en passende bolle først, antar jeg.
Jeg tar uansett med hatt.
Med litt flaks finner jeg litt Internet langs ruta, og i så fall hører dere fra det som da er igjen av meg etter hvert. (Jeg regner ikke med å legge på meg noe særlig i sommer.)
Halleluja.
torsdag, mai 31, 2012
Fort og gælisk gjennom Irland
Jeg er selvfølgelig for lengst hjemme fra Irland, og bildene fra turen ligger der de skal, mens oppsummeringen her har latt vente på seg. Nå kommer den. Kortversjon: Fin tur, men jeg ble litt solbrent mens fire haier sirklet rundt meg. Nå ble du vel nysgjerrig? Les i så fall videre.
Opplegget denne gangen var at da jeg tok fri fra jobben oppdaget jeg at
det var meldt finvær i Irland de neste to ukene. Vips, så satt jeg på
flyet til Dublin, og der landet jeg midt på nasjonaldagen deres, Saint
Patrick's Day. Jeg droppet som vanlig ølkrøll og dro i stedet på
naturhistorisk museum. Jeg tror det må ha vært en midlertidig utstilling
jeg fikk se, antagelig resultatet av at den irske varianten av munn- og
fotmalende kunstnere hadde vært på helgekurs i utstopping av dyr. Sånn
så det ut:
Så snart det var en edru bussjåfør å oppdrive etter nasjonaldagen dro jeg rett vest, til Cashel. Der ble jeg, som tidligere blogget, innelåst på turistinformasjonen og måtte reddes ut av politiet, men ellers var det en helt fin stopp. Det er et lite sted, hvor det blir helt feil å synge "It's a long way to Tipperary", for Tipperary er nabogrenda. På det lokale gatekjøkkenet kunne jeg se hvilke melodier de i stedet liker å høre på. På Topp-10-lista på jukeboksen fant jeg:
1. Galway Girl, featuring Sharon Shannon. Hun spiller fele og trekkspill, og hennes store hit før dette var "What You Make It (da, da, da, da)". Sikkert flink.
2. The Gambler (Kenny Rogers). Det å vinne i lotto er den mest sannsynlige veien til rikdom i Irland for tiden.
3. Crazy World (Aslan). Trøstesang i tunge tider. Utrolig lang låt, så man får mye musikk for pengene. Ikke lagd av en løve, men av en slags irsk DDE.
4. Fisherman's Blues (Waterboys). Lengtende tekst om folk som bare kan hente maten sin rett fra havet, også når de ikke har råd til å hente den i butikken.
5. Sweet Child O' Mine (Guns N'Roses). Litt tvilsomt i et såpass katolsk land, spør du meg.
6. Down Under (Men At Work). Naturlig nok, siden halve Irland (den unge halvparten) går og mumler om å emigrere til Australia.
7. A Nation Once Again (Wolfe Tones). Så godt som en nasjonalsang i Irland, skrevet rundt 1840. Omtrent som om en nyinnspilling av Sondre Lerche av "Vi ere en nation vi med" skulle vært på VG-lista i dag.
8. Apologize (Timbaland). Hæ? En vanlig poplåt på lista? Rare greier.
9. Big Girl - You Are Beautiful (Mika). Motivasjonsmusikk spesialskrevet for avspilling på gatekjøkken.
10. Heaven (Bryan Adams). Tydelige spor av det katolske igjen.
Etter alle skandalene med seksuelt misbruk av barn innen kirken står religionen ganske svakt i Irland. Men i Cashel står de gamle kirkene og gravene, fremdeles like flotte og unyttige.
Jeg dro videre til Cork. Det er bare den nest største byen i landet, men takket være sine mange studenter er jeg ganske sikker på at de drikker mer alkohol per innbygger der enn de gjør i Dublin. Og de har Irlands høyeste ikke-kirke-bygg; "The Idle Tower".
Egentlig heter bygningen The Elysian, og den var ment å bli det
flotteste leilighetskomplekset i hele rødtopplandet. Så kom finanskrisen
og ødela prosjektet, og nå står hele greia 99 % ferdig og så godt som
tomt. Bare parkeringsanlegget i kjelleren så ut til å være i bruk. Men
selvironien er det altså ingenting i veien med.
Da er det koseligere i Cobh, en forstad som ligger ute ved havet. Herfra var det at Titanic seilte ut på sin første og siste tur over Atlanterhavet, og siden den gang har de ikke gjort mye annet i Cobh enn å prøve å vedlikeholde den altfor store katedralen sin og å bygge opptil flere Titanic-museer.
Spesielt godt likte jeg en utstillingen hvor sjøsyke var tema. Der hadde de livaktige tablåer med folk som var ganske grønne i ansiktet og/eller hadde ansiktet tredd ned i ei bøtte halvfull av gulbrun guffe med høyt magesyreinnhold.
Smørmuseet i Cork, som finnes, på ordentlig, kan man derimot godt styre utenom, synes jeg.
Nå hadde jeg fått nok byliv, så jeg dro til Killarney. "Stakkars Arney!", tenker du sikkert, men det er ikke et spesielt rart stedsnavn i Irland. Her er noen andre:
Men altså, Killarney. Der går man turer i skogen og langs innsjøen og på fjellet og nyter av et landskap som både her og der ligner mye på Norge. Jeg hadde ingen problemer med å se troll som nettopp hadde løpt og gjemt seg hver gang jeg kom rundt en sving i de dype skogene der.
Det man skal passe seg mest for i Killarney er lumske sykkelutleiere. "Se her, ta denne sykkelen, den er helt ny, du kommer aldri til å få problemer med den", sier de. Og så sykler man tjue kilometer ut i ødemarka, og så punkterer man, og så oppdager man at det er bare å trille sykkelen tjue kilometer videre langs rundturen man hadde sett seg ut, og så kommer man tilbake. Da sier de plutselig "Jaha, skulle du opp i tåkeheimen, ja. Ja, der punkterer i hvert fall halvparten av kundene våre." Og så føler man seg både litt dum og litt lurt, men mest av alt bare veldig, veldig sliten.
Jeg drar veldig gjerne opp dit igjen, men da skal det være med pumpe og lappesaker også. Enda bedre er det om man tar taxi til Kate Kearney's Cottage, og så går man 25-30 kilometer derfra og inn til Killarney Det er gode muligheter for haiking den siste mila, og får man til det blir det en perfekt dagstur i godt vær.
Etter å ha slitt meg ut i de irske fjellene ville jeg ut til kysten igjen. Dingle ligger nemlig ikke på ei fjellhylle, som man kanskje skulle tro, men langt ute på ei halvøy aller lengst vest i Irland. Der er det grønt og frodig overalt, og har man lyst kan man hilse på delfinen Fungie, som har bodd rett ved kaikanten der i mer enn 25 år nå.
Jeg syklet en god runde fra Dingle til det vestligste på halvøya og tilbake igjen. Så tidlig på året var det ikke særlig mange andre turister å se, men det var godt å se de få som var der. Få ting gjør meg mer lykkelig enn å være helt fri, til fots eller på sykkel, og å ha hele dagen til å bevege meg rundt i mitt eget tempo og nyte nydelig natur. Ekstra godt blir det når man av og til møter på en buss full av folk som sitter og vansmekter bak vinduet og åpenbart ønsker at de var i ditt sted.
Dinglehalvøya skal man ta seg god tid til. Utkikkspunktene ligger tett, og stort sett er veien så smal at har du bil kan du bare glemme å stoppe lenge nok til at du kan gå ut og se deg om. Så dra dit og ta en overnatting eller to. Utrolig nok finnes det dagsturer dit fra Dublin, men å dra på en sånn en er bare å kjøpe seg magesår.
Via et langt bussbytte i Limerick kom jeg meg videre til Doolin.
Doolin er nesten ingenting. Det er bare ei gate, Fisher Street, med et vandrerhjem, to puber og et par Husfliden-aktige butikker hvor du kan kjøpe deg en ullgenser i et nødstilfelle. Men det geniale med Doolin er at derfra kan du gå langs kysten sørvestover, og snart er du i et klippelandskap som er flottere enn det meste jeg har sett av sånt rundtom i verden.
Der er det bare å gå bortetter kanten, akkurat langt nok fra avgrunnen til at man føler seg trygg, og så åpenbarer underverkene seg for deg. På veien møter du store flokker av tjeld og fuglefjell fulle av lundefugl og lomvi. En stor tetthet av sauer og kyr fører riktignok med seg enorme mengder drittfluer, men det blåser vanligvis såpass heftig langs klippekanten at de bare fyker forbi og gjør liten skade. I hvert fall så lenge man klarer å holde munnen igjen. Men hold øynene åpne, altså. Det er allerede mer enn nok av kors og plaketter langs stien, satt opp til minne om folk som har falt utfor stupene eller druknet i bølgene her.
Er det en god dag kan du se fullstendig vanvittige surfere leke i de enorme bølgene utenfor klippene. Det fikk jeg se, men enda heldigere var jeg da det plutselig dukket opp fire brugder, mange meter lange kosehaier, som med de enorme kjeftene sine "gresset" rundt i sjøen etter plankton, mens jeg kunne følge med rett ovenifra. Det er naturen sin, det!
Ganske høy på naturopplevelser hadde tiden fløyet fra meg, og jeg måtte tilbake til Dublin for å rekke flyet hjem.
Konklusjonen min er at Irland kan man godt reise rundt i ganske lenge, og drar man dit bør man ta med seg sine beste vandresko. Både Dublin og Cork kan få to-tre dager hver, men høydepunktene på en reise til landet ligger altså for det meste strødd langs vestkysten. Bare prøv selv, så skal du se at jeg snakker sant.
Litt artig er det at for å komme seg mellom sentrum av Dublin og flyplassen så tar man buss nummer 747. På bildet over ser du hvordan turen opp paradegata O'Connell Street arter seg fra vindusplass i andreetasje på nettopp den bussen.
Vel hjemme har jeg jobbet kanskje litt for mye i det siste, men nå er jeg straks på vei ut i verden igjen. Følg med her, så finner du snart ut hvor jeg skal.
 |
| "Hei, hva er det som skjer her, da?!" |
 |
| Fra oppe til venstre og rundt med klokka; stekepanneape, penisape, klumpnesekanin, guløyefnuff og blotterrotte. |
1. Galway Girl, featuring Sharon Shannon. Hun spiller fele og trekkspill, og hennes store hit før dette var "What You Make It (da, da, da, da)". Sikkert flink.
2. The Gambler (Kenny Rogers). Det å vinne i lotto er den mest sannsynlige veien til rikdom i Irland for tiden.
3. Crazy World (Aslan). Trøstesang i tunge tider. Utrolig lang låt, så man får mye musikk for pengene. Ikke lagd av en løve, men av en slags irsk DDE.
4. Fisherman's Blues (Waterboys). Lengtende tekst om folk som bare kan hente maten sin rett fra havet, også når de ikke har råd til å hente den i butikken.
5. Sweet Child O' Mine (Guns N'Roses). Litt tvilsomt i et såpass katolsk land, spør du meg.
6. Down Under (Men At Work). Naturlig nok, siden halve Irland (den unge halvparten) går og mumler om å emigrere til Australia.
7. A Nation Once Again (Wolfe Tones). Så godt som en nasjonalsang i Irland, skrevet rundt 1840. Omtrent som om en nyinnspilling av Sondre Lerche av "Vi ere en nation vi med" skulle vært på VG-lista i dag.
8. Apologize (Timbaland). Hæ? En vanlig poplåt på lista? Rare greier.
9. Big Girl - You Are Beautiful (Mika). Motivasjonsmusikk spesialskrevet for avspilling på gatekjøkken.
10. Heaven (Bryan Adams). Tydelige spor av det katolske igjen.
 |
| Keltiske kors er litt stiligere og mer mosegrodd enn de fleste andre kors. |
Jeg dro videre til Cork. Det er bare den nest største byen i landet, men takket være sine mange studenter er jeg ganske sikker på at de drikker mer alkohol per innbygger der enn de gjør i Dublin. Og de har Irlands høyeste ikke-kirke-bygg; "The Idle Tower".
 |
| Irsk luksusskyskraper i et ellers traurig strøk. |
 |
| Trangt, gammelt og søtt i Cobh. |
 |
| Katedralen dominerer fullstendig over den lille byen. |
 |
| Fine detaljer! |
Nå hadde jeg fått nok byliv, så jeg dro til Killarney. "Stakkars Arney!", tenker du sikkert, men det er ikke et spesielt rart stedsnavn i Irland. Her er noen andre:
- Kilbarrack: Jeg regner med at CIA følger nøye med her.
- Kilbride: Det finnes neppe noe verre sted å reise på bryllupsreise.
- Straffan: Kanskje det var her straffangene bodde før de dro til Australia?
- Graiguenamanagh: Forsøk på å høres ut som et sted hvor de lager eksklusiv whisky?
- Artfart: Oooh! Fancy!
- Skibbereen: Her er det bare nødt til å bo sjømenn som banner og sverter.
- Knocknadobar: Sted hvor de antagelig har et røft utested.
- Gap of Dunloe: Jeg er ganske sikker på at det er et sted i Midgard, et med mange orker.
- Letterfrack: Også kjent som konvolutt?
- Flesk: FETT!
- Doon Well: Ingen har fått salmonella der, tipper jeg.
 |
| Skumring ved en av innsjøene ved Killarney. |
 |
| Velkommen til Hobsyssel! |
 |
| Neida, det begynte ikke å regne, været bare poserte dramatisk for meg. |
Etter å ha slitt meg ut i de irske fjellene ville jeg ut til kysten igjen. Dingle ligger nemlig ikke på ei fjellhylle, som man kanskje skulle tro, men langt ute på ei halvøy aller lengst vest i Irland. Der er det grønt og frodig overalt, og har man lyst kan man hilse på delfinen Fungie, som har bodd rett ved kaikanten der i mer enn 25 år nå.
 |
| En sånn strand finner du i enden av nesten hver eneste sidevei du ikke vet hvor leder på Dinglehalvøya. |
 |
| Kult pattedyr, den modigste i flokken. |
 |
| Lekkert, eller hva |
 |
| Pensjonister og kirsebærtre i Limerick. |
 |
| Lykke. |
Er det en god dag kan du se fullstendig vanvittige surfere leke i de enorme bølgene utenfor klippene. Det fikk jeg se, men enda heldigere var jeg da det plutselig dukket opp fire brugder, mange meter lange kosehaier, som med de enorme kjeftene sine "gresset" rundt i sjøen etter plankton, mens jeg kunne følge med rett ovenifra. Det er naturen sin, det!
Ganske høy på naturopplevelser hadde tiden fløyet fra meg, og jeg måtte tilbake til Dublin for å rekke flyet hjem.
Konklusjonen min er at Irland kan man godt reise rundt i ganske lenge, og drar man dit bør man ta med seg sine beste vandresko. Både Dublin og Cork kan få to-tre dager hver, men høydepunktene på en reise til landet ligger altså for det meste strødd langs vestkysten. Bare prøv selv, så skal du se at jeg snakker sant.
 |
| En helt vanlig morgen i Dublin. |
Vel hjemme har jeg jobbet kanskje litt for mye i det siste, men nå er jeg straks på vei ut i verden igjen. Følg med her, så finner du snart ut hvor jeg skal.
 |
| I'll be back. |
mandag, mars 19, 2012
It's a long way to Tipperary
I hvert fall hvis man synes en mil er for langt å gå. Og det er det altså fra her jeg sitter, ved peisen på vandrerhjemmet i Cashel, som så vidt jeg kan forstå heter nettopp det fordi de er glade i Guinness her og det er et slott/castle her. Fint er det uansett, og særlig så lenge man får gå fritt rundt og utforske stedet.
I dag skjedde det rare at jeg ble låst inne av noen, og så kom politiet og reddet meg ut. Vanligvis er det jo omvendt, for eksempel med Robin Hood. Men det er jo i England, og Irland er absolutt ikke England. I hvert fall, jeg var bare flink og grei og gikk på turistinformasjonen for å spørre om jeg kunne leie sykkel noe sted. Det var kø, så jeg gikk inn på et rom for å se på den kjente utstillingen "Klasse 5A skriver særoppgave om kjedelig lokalhistorie", og akkurat da jeg holdt på å sovne gikk jeg tilbake for å se om køen var borte. Det var den, og hun som betjente køen også.
Det var rart, tenkte jeg, og oppdaget snart at døra var låst. Og bakdøra. Og vinduene var umulige å åpne. Så fant jeg telefonen på kontoret og ringte til alle jeg kjenner i Australia og snakket en stund med dem, før jeg ringte til politiet her for å fortelle at jeg ikke hadde brutt meg inn noe sted, akkurat, men at det på en måte lignet litt på det.
Så kom de med den eldste politimannen i Irland, han som ikke engang får redde katter ned fra trær. Han dirket og dirket, men klarte bare den ene av to låser. Til slutt hadde en eller annen spesialenhet for kjedelighetssaker fått tak i turistinfodamen, og så kom hun og låste opp. Greit at de har fregner og rødt hår her i landet, men SÅ rød dame har jeg aldri sett før, og hun hadde hverken rødt hår eller fregner, engang.
Jaja. Så nå er jeg på frifot, og i morgen drar jeg kanskje til Cork.
Før jeg kom hit var jeg i Dublin, som jeg kjenner fra før. Men sist jeg var der var det naturhistoriske museet stengt for å bli pusset opp, så det fikk jeg ikke besøkt da. Nå var det åpent, men hvis det stedet har blitt pusset opp, så lurer jeg veldig på hvordan det så ut før. De har millioner av dyr, fisk og insekter på lager, og har stilt ut cirka ti tusen av dem. Bare synd at ingen vet hvilke dyr de har stilt ut. Det er umulig å se hva de skal forestille. Er det en giraff, en kenguru eller en, flaggermus?, hørte jeg ei lita jente spørre faren sin, og jeg lurte i grunnen på det samme. Faren svarte bare at nå går vi og kjøper is. Lurt svart. Det blir en artig bildeserie derfra, tror jeg at jeg kan love.
Og så feiret de St. Patricksdagen sin. Jeg har sett fulle folk før, så det var ikke så spennende.
Det var alt så langt.
Bjørn
I dag skjedde det rare at jeg ble låst inne av noen, og så kom politiet og reddet meg ut. Vanligvis er det jo omvendt, for eksempel med Robin Hood. Men det er jo i England, og Irland er absolutt ikke England. I hvert fall, jeg var bare flink og grei og gikk på turistinformasjonen for å spørre om jeg kunne leie sykkel noe sted. Det var kø, så jeg gikk inn på et rom for å se på den kjente utstillingen "Klasse 5A skriver særoppgave om kjedelig lokalhistorie", og akkurat da jeg holdt på å sovne gikk jeg tilbake for å se om køen var borte. Det var den, og hun som betjente køen også.
Det var rart, tenkte jeg, og oppdaget snart at døra var låst. Og bakdøra. Og vinduene var umulige å åpne. Så fant jeg telefonen på kontoret og ringte til alle jeg kjenner i Australia og snakket en stund med dem, før jeg ringte til politiet her for å fortelle at jeg ikke hadde brutt meg inn noe sted, akkurat, men at det på en måte lignet litt på det.
Så kom de med den eldste politimannen i Irland, han som ikke engang får redde katter ned fra trær. Han dirket og dirket, men klarte bare den ene av to låser. Til slutt hadde en eller annen spesialenhet for kjedelighetssaker fått tak i turistinfodamen, og så kom hun og låste opp. Greit at de har fregner og rødt hår her i landet, men SÅ rød dame har jeg aldri sett før, og hun hadde hverken rødt hår eller fregner, engang.
Jaja. Så nå er jeg på frifot, og i morgen drar jeg kanskje til Cork.
Før jeg kom hit var jeg i Dublin, som jeg kjenner fra før. Men sist jeg var der var det naturhistoriske museet stengt for å bli pusset opp, så det fikk jeg ikke besøkt da. Nå var det åpent, men hvis det stedet har blitt pusset opp, så lurer jeg veldig på hvordan det så ut før. De har millioner av dyr, fisk og insekter på lager, og har stilt ut cirka ti tusen av dem. Bare synd at ingen vet hvilke dyr de har stilt ut. Det er umulig å se hva de skal forestille. Er det en giraff, en kenguru eller en, flaggermus?, hørte jeg ei lita jente spørre faren sin, og jeg lurte i grunnen på det samme. Faren svarte bare at nå går vi og kjøper is. Lurt svart. Det blir en artig bildeserie derfra, tror jeg at jeg kan love.
Og så feiret de St. Patricksdagen sin. Jeg har sett fulle folk før, så det var ikke så spennende.
Det var alt så langt.
Bjørn
tirsdag, mars 13, 2012
Laisy anagrampoesi
Eller "Singapore Malaysia", som det blir om man stokker litt om på det. Etter en norsk jul rømte jeg og reisefølget mitt landet. En billig restplass til Thailand er et godt utgangspunkt for mange rare eventyr, og da heldigvis ikke bare sånne som involverer at man eksponerer seg for ladyboys og damer som kan legge egg. Denne gangen var det første vi gjorde etter landing i Phuket å reise sørover, til Malaysia.
På grensen var det under sterk tvil at grensevakten lot oss slippe ut av Thailand. "You come Thailand today, you go Thailand today, no good!", sa han misfornøyd. Jeg var imponert over hvor flink han var til å lage hele setninger uten "r" i, og jeg lovet å komme snart tilbake.
Planen var å begynne i den gamle kolonistaden Georgetown. Det var en fin plan, men bussen suste forbi byen uten å senke farten i det hele tatt. Vi hadde visst gått på en buss av den typen som dokumentaren "Speed" handlet om, en sånn som eksploderer hvis den kjører saktere enn 80 kilometer i timen. Da vi kom til Kuala Lumpur hadde visst eksplosjonsfaren gått over, så da ble det første stopp for oss.
Det er ikke akkurat noen fin by, men for deg som eventuelt er lei av livet så er det en by med utmerkede muligheter for å bli påkjørt. Vi tasset rundt der og kikket på Petronas Towers fra alle mulige sider. Det er ikke mange steder i byen man ikke kan se det som var verdens høyeste bygninger fra 1998 til 2004.
Vi feiret nyttårsaften i KL. Malaysia er såpass muslimsk at gatefyll forekommer ikke, men det hindret ikke befolkningen i å oppføre seg som femåringer på juletrefest. De løp skrikende rundt og sprayet hverandre ned med kunstig snø på boks eller barberskum, alt etter hva de hadde fått tak i. Vinterstemningen uteble, men til gjengjeld dunstet snart hele sentrum av aloevera og manneparfyme.
For å få frisk luft dro vi opp i den nord-malayiske fjellheimen. På 1920-tallet fant britene et område med et perfekt klima for tedyrking og nedkjøling av solbrent britehud. Takket være den engelske sansen for resirkulering fikk dermed de skotske Cameron Highlands en asiatisk navnebror. I dag kan man fremdeles slappe av der oppe, og nyte både te og jordbær i alle varianter der, rett fra åkeren. Veien opp dit krever sin sjåfør og sine spyposer, men det er det verdt.
Mette på landskap og med tetørsten slukket fortsatte vi til Malakka. Det er et fint sted å legge inn som et hvileskjær før man hiver seg ut i mylderet i Singapore. Arven fra europeiske kolonimakter er synlig i gatene og nesten til å kjenne i lufta. Byen er full av kunstnere. Noen lager kinesiske templer med uendelig mange detaljer på tak og vegger. Andre fyller veggene langs elvepromenaden med superflott graffiti.
Selv om jeg på denne reisen nok likte Cameron Highlands absolutt best, så er det likevel Singapore som på papiret skal være høydepunktet for en turist i og rundt den malayiske halvøya. Det er en futuristisk atmosfære her. Greit nok, rulletrapp i parken og femetasjes Whopper på Burger King er kanskje mer bomskudd enn fremskritt, men det finnes ett og annet positivt som bare kan lykkes først i en liten stat med så hard styring som Singapore har. Det er små grep i bybildet overalt som man bare må la seg fascinere av.
Aller flottest er det likevel å gå i dyrehagen, Singapore Zoo. De kan sine ting. Ingen andre store dyrehager klarer å gi folk en sånn nærkontakt med dyrene som denne. (Derimot klarer en del små dyrehager det, men de har da også langt færre både besøkende og ikke så eksepsjonelle dyrearter.)
Hvis du vil se flere bilder av skapningene og stedene vi opplevde, så er det bare å klikke seg inn på den nyeste fløyen i galleriet mitt.
Jeg har et par bildeserier til fra andre 2011-reiser på gang, men jeg er litt fristet til å dra på tur igjen heller enn å fortsette med bilderedigering akkurat nå. Påskeferien min har allerede begynt, og så snart jeg finner den riktige billetten er jeg nok på vei ut i verden igjen.
Hvor til? Vet ikke, men følg med her, så finner du det nok ut. #8D)
Bjørn
På grensen var det under sterk tvil at grensevakten lot oss slippe ut av Thailand. "You come Thailand today, you go Thailand today, no good!", sa han misfornøyd. Jeg var imponert over hvor flink han var til å lage hele setninger uten "r" i, og jeg lovet å komme snart tilbake.
Planen var å begynne i den gamle kolonistaden Georgetown. Det var en fin plan, men bussen suste forbi byen uten å senke farten i det hele tatt. Vi hadde visst gått på en buss av den typen som dokumentaren "Speed" handlet om, en sånn som eksploderer hvis den kjører saktere enn 80 kilometer i timen. Da vi kom til Kuala Lumpur hadde visst eksplosjonsfaren gått over, så da ble det første stopp for oss.
 |
| Landemerker i Kuala Lumpur |
Vi feiret nyttårsaften i KL. Malaysia er såpass muslimsk at gatefyll forekommer ikke, men det hindret ikke befolkningen i å oppføre seg som femåringer på juletrefest. De løp skrikende rundt og sprayet hverandre ned med kunstig snø på boks eller barberskum, alt etter hva de hadde fått tak i. Vinterstemningen uteble, men til gjengjeld dunstet snart hele sentrum av aloevera og manneparfyme.
For å få frisk luft dro vi opp i den nord-malayiske fjellheimen. På 1920-tallet fant britene et område med et perfekt klima for tedyrking og nedkjøling av solbrent britehud. Takket være den engelske sansen for resirkulering fikk dermed de skotske Cameron Highlands en asiatisk navnebror. I dag kan man fremdeles slappe av der oppe, og nyte både te og jordbær i alle varianter der, rett fra åkeren. Veien opp dit krever sin sjåfør og sine spyposer, men det er det verdt.
 |
| Tebusker herfra te evigheten |
 |
| Malayisk veggkunst |
 |
| Toetasjes sykkelparkering! |
 |
| En lemur som ikke liker paparazzier noe særlig |
Jeg har et par bildeserier til fra andre 2011-reiser på gang, men jeg er litt fristet til å dra på tur igjen heller enn å fortsette med bilderedigering akkurat nå. Påskeferien min har allerede begynt, og så snart jeg finner den riktige billetten er jeg nok på vei ut i verden igjen.
Hvor til? Vet ikke, men følg med her, så finner du det nok ut. #8D)
Bjørn
torsdag, desember 15, 2011
Cirkus Milano
Alt skal prøves, og nå har jeg jammen prøvd langhelg med storbyferie også. Jeg synes nok fremdeles at en måned på loffen på en eller annen fjern landsbygd er mye bedre, men så helt verst var det ikke.
Målet er en by som en gang i tiden var pavesete, og hvor skiltene for enveiskjøring derfor ser sånn ut:
I hvert fall gjør minst ett av skiltene det. Hvis du har lest overskriften til dette innlegget så vet du allerede at vi snakker om Milano. Hva vet vi om Milano? Først og fremst at det er et populært navn på pizzarestauranter, eller kanskje mer vanlig; steder hvor de lager pizza som du kommer og henter og tar med deg, så sant Mattilsynet ikke nettopp har vært på besøk. Og så har de mote der.
Var det riktig? La oss se.
Det første vi gjør er å skru på GPS-en og bruke superavansert militærteknologi til å lete rundtom i byen etter små plastbokser, esker og poser fulle av juggel. Vi går altså på geocachejakt. Se www.geocaching.com hvis du vil vite mer om det.
Om det ikke er så store skatter man finner i selve geocachene, så er ofte stedene de ligger fine å besøke. Selv i store og travle byer kan man finne stille og rolige oaser, hvor mistenkelig aktivitet antagelig ikke vekker så mye uønsket oppmerksomhet som for eksempel foran nasjonalforsamlingen og diverse ambassader.
Her finner vi en finfin park som inntil for 20 år siden var en dyrehage hvor alle dyrene hadde det fælt. I denne dammen hadde de krokodillene og sjøormene, for alt vi vet.
En annen cache drar oss til et fullstendig glemt kjendismonument. Ved en beskjeden kontorbygning holdt tidligere en italiensk variant av Se & Hør til, og de fikk en masse kjente mennesker til å plante hendene og signaturen sin i sement på fortauet. De fleste er navn som nå også finnes på gravsteiner rundtom i verden, men jeg finner i hvert fall ut at jeg har større hender enn Shannen Doherty. Tenk det!
Sånn ser børsen i Milano ut. Fin og flott, den, men all oppmerksomheten på denne plassen stjeles for tiden av skulpturen rett foran børsen. Den er laget av en kjent samtidskunstner fra Italia, som donerte skulpturen til byen på ett vilkår, nemlig at den må stå en god stund akkurat der den står nå. Om den skal symbolisere at folkene på børsen gir fingeren til verden? Neida, sier kunstneren, og flirer lurt.
Milano om vinteren er ofte en ganske tåkefull verden. Det gjør at dagene ser litt triste og grå ut, men til gjengjeld virker parkene ekstra flotte under kunstig belysning om kveldene.
Jaja, nok om tusling rundt i Milano. Nå til det vi ikke kom for: SHOPPING!
Sånn ser en typisk butikk i byen ut. Det er ingen kunder i butikken, bare noen ansatte som står og venter på at det skal komme noen inn, sånn at de straks kan kaste seg over vedkommende og sikre seg mest mulig av pengene til stakkaren. For å lokke folk inn har de noen vanvittige vindusutstillinger, og nede i hjørnet er det en liten håndskrevet lapp hvor man kan lese hva alt i vinduet koster. Unntatt dette juletreet, da. Det er ikke til salgs. Jeg er ikke sikker på om det faktisk er et tre inni der, engang. Kanskje det bare er en haug juletrepynt?
Milano er kjent for katedralen sin, og den er flott den, altså. Det er bare det at handlemekkaet like ved siden av er enda noen hakk mer påkostet og imponerende. Galleria Vittorio Emanuele II, heter dette, og det er rimelig høyt under taket, ja. Du ser på midten av senteret og ut langs én av de fire armene som strekker seg ut derfra, med dyre, dyre butikker hele veien.
Dolce Gabbana prøver seg i år med et alternativt julemarked. Sammen med blingbling-veskene og leopardskinnhanskene selger de valnøtter og dadler. Rare greier. Jeg ser ingen som kjøper noen av delene.
Hos Vivienne Westwood satser de på det mer tradisjonelle, med glitter og stas på absolutt alt. Lurer på hvor mange grader disse antrekkene skal vaskes på? Eller holder det med en runde sølvpuss?
Endelig en ærlig butikkeier. De gadd ikke stå inne og vente på kundene som aldri kom, så de dro heller et sted for å ta solarium. Det virker som om det er mange i Milano som tenker sånn. Jeg møter stadig vekk Jan Thomas på gata i Milano, nysminket, liksomsolbrun og dratt i ansiktet, bare at det er en ny person hver gang, som ser helt lik ut.
Man skulle tro at i Leonardo da Vincis fødeby burde de klare å stave Mona Lisa, men det gjør de altså ikke. Alt de klarer er å lage en vindusutstilling som tatt ut av en gammel skrekkfilm, synes jeg. Vindusdukker er skumle!
Veldig gjennomført rosa skobutikk, som sikkert er fint for dem som liker det sånn, men særlig praktisk kan det ikke være.
I Marisa-butikken har de skjønt at til en juleutstilling hører det med litt is, men dessverre klarer de bare å få tak i iskjeks. Bedre enn beger, i hvert fall.
Når en butikk ser sånn ut, da bør du virkelig ha vært flink til å spare, lenge, før du går inn i den. Den minner meg mest av alt om science fiction-serien "Blindpassasjer" som gikk på NRK for to hundre år siden. Jeg vet ikke helt hvorfor.
Hvis du har lyst til å kjøpe veldig dyre klær til ungene dine, klær som kanskje, kanskje varer helt til neste jul før de blir for små, så anbefaler jeg Miss Blumarine. Her er det mulig å blakke seg helt på mindre enn ti minutter!
Enda en skummel julescene fra butikkvinduene i Milano. Det følger antagelig med en pakke Blenda eller noe sånt, i hvert fall tyder prislappen på disse på at det burde det. Eventuelt bør man aldri la barn ha på seg disse klærne.
Jeg er ikke helt sikker, men jeg tror at denne dukka prøver å selge hansker.
Her er det ingen tvil. Dette er reklame for køen til after-ski på Hemsedal. Disse er så skumle at de blir bare komiske.
Og enda et eksempel på hodeløs mote. Litt lange sokker, kanskje, men ellers synes jeg dette er riktig så flott.
Det går fint an å selge solbriller selv om det er midt på vinteren og tåka skal ligge tjukk i dalen i noen måneder ennå. Dyre, disse også. De koster nesten enda mer enn det koster å gå på 3D-kino, men er heldigvis nesten enda litt finere enn brillene man får utlevert der.
Her prøver Prada å avlede oppmerksomheten fra prislappen på den brune cocodrillo-skinnvesken ved å sette et lite rockelykketrollband oppi den. Kanskje det virker.
Nei, nå får det jammen være nok tåke og fæsj'n, sier vi, og går til togstasjonen. En time senere er vi i en helt annen verden. Lugano i Sveits tar seg bra ut på en søndag i vintersola som det er masse av så snart vi kommer opp over tåka. Den beste dagen vi har i Milano er helt klart den dagen vi tar en dagstur ut av Milano.
For å få litt julestemning har de laget en skøytebane på torget i Lugano. Denne gubben skadet tommelen sin da han skulle bygge nytt hundehus til lille Bardot. Mens han venter på at hevelsen skal gå ned går han selv ned til torget og drømmer om den gangen han også var ung og kunne stå på skøyter.
De har is både på bane og i kjeks i Lugano. Det siste skulle bare mangle. Lugano ligger i Ticino, en del av Sveits som er ganske så gjennomført italiensk. Det går fint å snakke tysk til folk her, selv om det føles litt rart når alt ellers skjer på italiensk.
Du får ingen premie for å gjette hvor denne fargerike turisten kommer fra.
Det er fint å gå tur gjennom denne alleen langs innsjøen i Lugano. Fin utsikt over vannet, og det er ganske morsomt å se på de mange rømlingene fra Milano som er her og lufter de rare klærne sine.
Sveitsere liker høye fontener. Jeg vet ikke helt hva det er de kompenserer for.
Det er fint å kunne gå seg en ordentlig høsttur så sent som i desember. Lugano ser både sveitsisk velstelt og typisk italiensk ut.
Svanepar som øver på å lage hjerte med halsene sine, men som foreløpig ikke klarer det helt.
Det er ikke rart sveitsiske foreldre blir skeptiske når to utlendinger som tilsynelatende må være hemmelige agenter med spesialdingser i hendene dukker opp på lekeplassen og begynner å klatre rundt i stativene på leting etter et eller annet. Vi unngår likevel å bli arrestert, denne gangen.
Når sola går ned tar vi toget tilbake til Milano. Da den åpnet, i 1931, var den verdens største togstasjon, og den er fremdeles litt av en koloss. Sånn går det når Mussolini får det for seg at togstasjonen må stå i forhold til hvordan han vil at den fascistiske staten hans skal fremstå. Staten forsvant, heldigvis, og stasjonen ble stående, heldigvis.
Vi rekker en siste runde med ikke-shopping i Milano. Her er den fæleste snømannen jeg fant.
Og her er den fæleste ørepynten jeg fant. Hvem er det som har lyst til å ha en forgylt død mann dinglende fra hvert øre? Her tror jeg det er potensial for litt dårlig stemning rundt juletreet.
Det var et overraskende dårlig utvalg av fjellsko i Milano.
Fin hatt. Perfekt hvis du skal i jungelen og har lyst til å se kolibrier på nært hold.
Ikkeno er som å gå rundt med blå krystaller på tærne. Disse drar du dverger med!
Det er lov å drømme.
Klesbutikkene er tydeligvis ikke de eneste ranerne i Milano. Men selvfølgelig er også de andre ranerne velkledde i denne byen.
Vi må vel ta med et bilde av katedralen, Duomo di Milano, også, siden de brukte nesten seks hundre år på å sette den opp. Det hadde nok gått litt fortere hvis de hadde hatt like bra verktøy i gamle dager til å bygge med, som de har nå til å pynte juletre med.
Sånn. Da kan vi sette oss på flyet hjemover og nyte utsikten over alpene og Europa mens vi drar hjem for å vente på neste avgang.
Neste reise blir med danskebåten (nei, jeg gidder ikke å kjøpe med smør og ta med tilbake til deg), men det er ikke synd på meg, for rett etterpå drar jeg til Brønnøysund for å fete meg opp, og så til Malaysia for å slanke meg ned.
Ha en fin og fredelig jul, alle sammen!
Målet er en by som en gang i tiden var pavesete, og hvor skiltene for enveiskjøring derfor ser sånn ut:
Var det riktig? La oss se.
Det første vi gjør er å skru på GPS-en og bruke superavansert militærteknologi til å lete rundtom i byen etter små plastbokser, esker og poser fulle av juggel. Vi går altså på geocachejakt. Se www.geocaching.com hvis du vil vite mer om det.
Om det ikke er så store skatter man finner i selve geocachene, så er ofte stedene de ligger fine å besøke. Selv i store og travle byer kan man finne stille og rolige oaser, hvor mistenkelig aktivitet antagelig ikke vekker så mye uønsket oppmerksomhet som for eksempel foran nasjonalforsamlingen og diverse ambassader.
Her finner vi en finfin park som inntil for 20 år siden var en dyrehage hvor alle dyrene hadde det fælt. I denne dammen hadde de krokodillene og sjøormene, for alt vi vet.
En annen cache drar oss til et fullstendig glemt kjendismonument. Ved en beskjeden kontorbygning holdt tidligere en italiensk variant av Se & Hør til, og de fikk en masse kjente mennesker til å plante hendene og signaturen sin i sement på fortauet. De fleste er navn som nå også finnes på gravsteiner rundtom i verden, men jeg finner i hvert fall ut at jeg har større hender enn Shannen Doherty. Tenk det!
Sånn ser børsen i Milano ut. Fin og flott, den, men all oppmerksomheten på denne plassen stjeles for tiden av skulpturen rett foran børsen. Den er laget av en kjent samtidskunstner fra Italia, som donerte skulpturen til byen på ett vilkår, nemlig at den må stå en god stund akkurat der den står nå. Om den skal symbolisere at folkene på børsen gir fingeren til verden? Neida, sier kunstneren, og flirer lurt.
Milano om vinteren er ofte en ganske tåkefull verden. Det gjør at dagene ser litt triste og grå ut, men til gjengjeld virker parkene ekstra flotte under kunstig belysning om kveldene.
Jaja, nok om tusling rundt i Milano. Nå til det vi ikke kom for: SHOPPING!
Sånn ser en typisk butikk i byen ut. Det er ingen kunder i butikken, bare noen ansatte som står og venter på at det skal komme noen inn, sånn at de straks kan kaste seg over vedkommende og sikre seg mest mulig av pengene til stakkaren. For å lokke folk inn har de noen vanvittige vindusutstillinger, og nede i hjørnet er det en liten håndskrevet lapp hvor man kan lese hva alt i vinduet koster. Unntatt dette juletreet, da. Det er ikke til salgs. Jeg er ikke sikker på om det faktisk er et tre inni der, engang. Kanskje det bare er en haug juletrepynt?
Milano er kjent for katedralen sin, og den er flott den, altså. Det er bare det at handlemekkaet like ved siden av er enda noen hakk mer påkostet og imponerende. Galleria Vittorio Emanuele II, heter dette, og det er rimelig høyt under taket, ja. Du ser på midten av senteret og ut langs én av de fire armene som strekker seg ut derfra, med dyre, dyre butikker hele veien.
Dolce Gabbana prøver seg i år med et alternativt julemarked. Sammen med blingbling-veskene og leopardskinnhanskene selger de valnøtter og dadler. Rare greier. Jeg ser ingen som kjøper noen av delene.
Hos Vivienne Westwood satser de på det mer tradisjonelle, med glitter og stas på absolutt alt. Lurer på hvor mange grader disse antrekkene skal vaskes på? Eller holder det med en runde sølvpuss?
Endelig en ærlig butikkeier. De gadd ikke stå inne og vente på kundene som aldri kom, så de dro heller et sted for å ta solarium. Det virker som om det er mange i Milano som tenker sånn. Jeg møter stadig vekk Jan Thomas på gata i Milano, nysminket, liksomsolbrun og dratt i ansiktet, bare at det er en ny person hver gang, som ser helt lik ut.
Man skulle tro at i Leonardo da Vincis fødeby burde de klare å stave Mona Lisa, men det gjør de altså ikke. Alt de klarer er å lage en vindusutstilling som tatt ut av en gammel skrekkfilm, synes jeg. Vindusdukker er skumle!
Veldig gjennomført rosa skobutikk, som sikkert er fint for dem som liker det sånn, men særlig praktisk kan det ikke være.
I Marisa-butikken har de skjønt at til en juleutstilling hører det med litt is, men dessverre klarer de bare å få tak i iskjeks. Bedre enn beger, i hvert fall.
Når en butikk ser sånn ut, da bør du virkelig ha vært flink til å spare, lenge, før du går inn i den. Den minner meg mest av alt om science fiction-serien "Blindpassasjer" som gikk på NRK for to hundre år siden. Jeg vet ikke helt hvorfor.
Hvis du har lyst til å kjøpe veldig dyre klær til ungene dine, klær som kanskje, kanskje varer helt til neste jul før de blir for små, så anbefaler jeg Miss Blumarine. Her er det mulig å blakke seg helt på mindre enn ti minutter!
Enda en skummel julescene fra butikkvinduene i Milano. Det følger antagelig med en pakke Blenda eller noe sånt, i hvert fall tyder prislappen på disse på at det burde det. Eventuelt bør man aldri la barn ha på seg disse klærne.
Jeg er ikke helt sikker, men jeg tror at denne dukka prøver å selge hansker.
Her er det ingen tvil. Dette er reklame for køen til after-ski på Hemsedal. Disse er så skumle at de blir bare komiske.
Og enda et eksempel på hodeløs mote. Litt lange sokker, kanskje, men ellers synes jeg dette er riktig så flott.
Det går fint an å selge solbriller selv om det er midt på vinteren og tåka skal ligge tjukk i dalen i noen måneder ennå. Dyre, disse også. De koster nesten enda mer enn det koster å gå på 3D-kino, men er heldigvis nesten enda litt finere enn brillene man får utlevert der.
Her prøver Prada å avlede oppmerksomheten fra prislappen på den brune cocodrillo-skinnvesken ved å sette et lite rockelykketrollband oppi den. Kanskje det virker.
Nei, nå får det jammen være nok tåke og fæsj'n, sier vi, og går til togstasjonen. En time senere er vi i en helt annen verden. Lugano i Sveits tar seg bra ut på en søndag i vintersola som det er masse av så snart vi kommer opp over tåka. Den beste dagen vi har i Milano er helt klart den dagen vi tar en dagstur ut av Milano.
For å få litt julestemning har de laget en skøytebane på torget i Lugano. Denne gubben skadet tommelen sin da han skulle bygge nytt hundehus til lille Bardot. Mens han venter på at hevelsen skal gå ned går han selv ned til torget og drømmer om den gangen han også var ung og kunne stå på skøyter.
De har is både på bane og i kjeks i Lugano. Det siste skulle bare mangle. Lugano ligger i Ticino, en del av Sveits som er ganske så gjennomført italiensk. Det går fint å snakke tysk til folk her, selv om det føles litt rart når alt ellers skjer på italiensk.
Du får ingen premie for å gjette hvor denne fargerike turisten kommer fra.
Det er fint å gå tur gjennom denne alleen langs innsjøen i Lugano. Fin utsikt over vannet, og det er ganske morsomt å se på de mange rømlingene fra Milano som er her og lufter de rare klærne sine.
Sveitsere liker høye fontener. Jeg vet ikke helt hva det er de kompenserer for.
Det er fint å kunne gå seg en ordentlig høsttur så sent som i desember. Lugano ser både sveitsisk velstelt og typisk italiensk ut.
Svanepar som øver på å lage hjerte med halsene sine, men som foreløpig ikke klarer det helt.
Det er ikke rart sveitsiske foreldre blir skeptiske når to utlendinger som tilsynelatende må være hemmelige agenter med spesialdingser i hendene dukker opp på lekeplassen og begynner å klatre rundt i stativene på leting etter et eller annet. Vi unngår likevel å bli arrestert, denne gangen.
Når sola går ned tar vi toget tilbake til Milano. Da den åpnet, i 1931, var den verdens største togstasjon, og den er fremdeles litt av en koloss. Sånn går det når Mussolini får det for seg at togstasjonen må stå i forhold til hvordan han vil at den fascistiske staten hans skal fremstå. Staten forsvant, heldigvis, og stasjonen ble stående, heldigvis.
Vi rekker en siste runde med ikke-shopping i Milano. Her er den fæleste snømannen jeg fant.
Og her er den fæleste ørepynten jeg fant. Hvem er det som har lyst til å ha en forgylt død mann dinglende fra hvert øre? Her tror jeg det er potensial for litt dårlig stemning rundt juletreet.
Det var et overraskende dårlig utvalg av fjellsko i Milano.
Fin hatt. Perfekt hvis du skal i jungelen og har lyst til å se kolibrier på nært hold.
Ikkeno er som å gå rundt med blå krystaller på tærne. Disse drar du dverger med!
Det er lov å drømme.
Klesbutikkene er tydeligvis ikke de eneste ranerne i Milano. Men selvfølgelig er også de andre ranerne velkledde i denne byen.
Vi må vel ta med et bilde av katedralen, Duomo di Milano, også, siden de brukte nesten seks hundre år på å sette den opp. Det hadde nok gått litt fortere hvis de hadde hatt like bra verktøy i gamle dager til å bygge med, som de har nå til å pynte juletre med.
Sånn. Da kan vi sette oss på flyet hjemover og nyte utsikten over alpene og Europa mens vi drar hjem for å vente på neste avgang.
Neste reise blir med danskebåten (nei, jeg gidder ikke å kjøpe med smør og ta med tilbake til deg), men det er ikke synd på meg, for rett etterpå drar jeg til Brønnøysund for å fete meg opp, og så til Malaysia for å slanke meg ned.
Ha en fin og fredelig jul, alle sammen!
Abonner på:
Innlegg (Atom)
