mandag, august 31, 2009

Som man flyr nordover, så høster man

Hohoi! Skal si det var slutt på sommeren i Oslo, ja. Men det er egentlig greit for min del. Deilig å kunne nyte lyden og lukten av regn igjen. Forhåpentligvis slutter det å regne før jeg blir lei av det.

Jeg har altså kommet meg trygt hjem. Her har jeg vært på Ikea og kjøpt lystette rullegardiner, og kuttet meg til blods for å få dem opp i vinduene her, så nå kan jeg sitte og bilderedigere også mens sola er oppe og går. Dermed burde jeg bli ferdig med bildene fra Tyrkia sånn cirka i år 2029. Skal si jeg var flink til å ta mange bilder!
Omtrent sånn som han på bildet her. Han skremte jeg nesten livet av ved å sitte stille i en hule i Kappadokia og vente, og så si BØ! akkurat da han trodde han var alene og skulle lure seg til å ta bilde med blitz av noen fresker i taket, enda det ikke var lov til å bruke blitz der. Jaja.

Men i hvert fall, jeg jobber med bildene, ja. Det har jeg gjort før også. Med andre bilder, altså. Ett av dem heter "Portrett av en iguan" og ser sånn ut:
Ikke vet jeg hvordan det har skjedd, men akkurat det bildet ser ut til å bli "Dagens bilde" på all verdens Wikipedia-forsider 23. september. Så da blir jeg berømt. Har kjøpt meg løsbart allerede, så det er ingen fare.

Det er forresten fint hvis noen kan gå inn der og oversette bildeteksten til asturianu, Български, brezhoneg, galego, ગુજરાતી, 한국어, bân-lâm-gú, shqip, ไทย, walonsk og alle de andre språkene som fremdeles mangler det.

På forhånd takk,

Bjørn

lørdag, august 15, 2009

Non-op i Sinop

Nå er det bare få dager før flyet mitt går fra Istanbul, og jeg prøver å rekke det. Ikke så lett, for jeg er i badebyen Sinop (den eneste med sydvendt havn langs hele den tyrkiske Svartehavskysten). Hit var det ganske lett å komme seg, men det er tydeligvis ikke så fint her, for det er fullt på alle busser bort fra stedet?! Men det ordner seg nok.

For å komme hit tok jeg bussen fra Trabzon via Samsun. Det er langt, men det gikk ganske fort, for tyrkerne har bygd motorvei langs Svartehavet. Og når jeg sier "langs Svartehavet", så er det akkurat det jeg mener. To felt i begge retninger hele veien fra Samsun til Georgia, med masse tungtrafıkk. Og denne veien lıgger altså klint opptil vannkanten, til stor fortvilelse for titusenvis av pensjonateiere bortetter kysten. Det er ikke akkurat med på å gjøre det lett for dem å trekke til seg besøkende badeturister, nei.

Tyrkerne gjør mange rare ting, altså. For å finne badbar strand måtte jeg reise hit, til østenfor der motorveien begynner. Politikerne ønsker tydeligvis å konsentrere turismen til Middelhavet og Egeerhavet, for her hvor det faktisk er mulig å finne litt strand planlegger de nå å legge et stort atomkraftverk!

Er det nå jeg skal benytte anledningen til å paapeke alle feilvurderinger jeg ser at Tyrkia gjør? Hm. Nei, det er nok best å vente til jeg er hjemme igjen. Det er straffbart å "kraftig" kritisere såvel tidligere som nålevende politikere her. Men jeg kan i hvert fall, på norsk, råde dem til å slutte å bygge så uendelig mange moskeer overalt. De bare pådrar seg et enormt vedlikeholdsproblem, når tyrkerne om en generasjon eller to slutter å tro på annet enn reality-TV og slankekurer, akkurat som resten av den opplyste verden. Og etterbruksverdien for de nye masseproduserte moskeene tror jeg er omtrent på nivå med oljeplattformer og bob-baner. De burde i stedet brukt penger på nye, ikke-sprengte høyttalere til bønneropene sine, og kanskje brukt noen kroner på å kjøpe sittedoer også. Synes nå jeg.

Tyrkias største øy langs Svartehavet tar det bare cirka ti minutter å gå rundt! Det visste du ıkke, tenker jeg. Så da var det verdt å lese denne bloggpostingen også.

Neste gang jeg skriver noe her er jeg forhåpentligvis i İstanbul eller hjemme. Med litt bussflaks...

God høstsommer videre!

Bjørn

tirsdag, august 11, 2009

Et svart hav er et bra hav

I hvert fall hvis man ikke er så glad i fisk. Eller hvis man er litt småfrossen etter å ha vært oppe i Kaukasus i noen dager, og der var det veldig kaldt. (Bare tre grader natt til i går!) Jeg har nå flyttet meg ned til Trabzon, ved Svartehavet, og her er det betraktelig varmere. Og ikke bare meteorologisk sett!

Her er det nemlig masse hot stuff. Jeg merket det allerede før jeg kom frem. På bussen hit fra Erzurum var det masse iranere. De viste seg å være homser og lesber hele gjengen. De må reise bort fra Iran for å, eh..., utfolde seg. Og i Trabzon er det virkelig fritt frem. Her er det nattklubber og greier, og man kan kjøpe russiske pornofilmer i alle genrer i bazaaren. Vi var innom ikke mindre enn tre militære kontrollposter på veien. Det tok litt tid, for jeg måtte forklare alle visumene og stemplene mine hver gang, og iranerne måtte finne på gode grunner for hvorfor de skulle til Trabzon. De militære visste godt hva som var på gang, og likte det tydeligvis ikke noe særlig. Men alle kom frem.

Og da jeg kom hit dro jeg på turistinformasjonen for å få råd om hvor jeg burde bo. Mange av hotellene her staves b-o-r-d-e-l-l, så det er best å velge riktig. De hadde en liste over godkjente, trygge hoteller, og den fikk jeg. "Jammen, her står det jo bare ett hotell, hvor er resten av lista?", spurte jeg. "Det der er lista", sa de. Så der bor jeg.

Hvis noen lurer på hvordan i all verden det kan være prostituerte i det muslimske Tyrkia, så kan jeg bare si at her heter det ikke "en prostituert", her heter det "en natasja". Så de kommer nok fra et stort land på den andre siden av vannet. Det går båt til Sochi herfra. Kjekt å vite, hvis man vil ha en alternativ rute til vinter-OL i 2014.

For å bøte på all umoralen jeg omgir meg med går jeg i kloster i morgen. I Sümela. Strengt tatt er det kanskje ikke kloster lenger, siden det ble tomt for munker der da nesten alle grekerne ble sendt ut av Tyrkia i 1923, som ledd i en fredsavtale mellom Hellas og Tyrkia. Men klosteret lot de altså stå igjen, og det ligger visst fint til oppe på en fjellhylle inne i en bortgjemt dal her, så det gleder jeg meg litt til.

Jaja. Fint å være nede i lavlandet, i hvert fall. Her slipper vi å spise yoghurt. Oppe i Kaukasus har de masse yoghurt. Den smaker så surt at hvis man spiser det hver dag, så tar det ikke lang tid før man ser ut som om man er minst hundre år gammel. Derav myten om at folk lever lenge der oppe. Bare tull. Jeg sjekket datoer på gravsteinene, og de fleste så ut til å ha gitt seg før de fylte 60.

Fra Trabzon har jeg tenkt å følge kysten vestover, for da må jeg jo før eller senere finne Istanbul igjen. Har noen dager på meg, men Svartehavskysten har langt dårligere utbygd infrastruktur enn Middelhavskysten, så jeg trenger nok de dagene...

Happy trails,

Bjørn

søndag, august 09, 2009

1001 fnatt

Hah! Nå ble det andre veikro-boller, ja. Mens dens viktige handelsveien til Iran og Teheran er under full oppgradering til motorveistatus, er grensen mot Armenia helt stengt, så her er det bare humpete og hullete lappeteppe-vei. Unntatt den siste biten fra en stor militærbase i Kars til forsvarsstillingene ved grensen. Den strekningen er i god stand, klar til å bli trafikkert av massevis av tanks og det som verre er, om det skulle trengs.

Det trengs nok ikke på en stund. Grensen mot Armenia har vært stengt i 80 år, helt siden Tyrkia og Armenia begynte å krangle om hvem som var verst til å drive med etnisk rensing i området. Ting tyder på at de var omtrent like gode, men det har du ikke fra meg, altså. Området her har vært på mange forskjellige hender opp gjennom årene, med det resultat at deler av byen Kars består av åpenbart russiske bygninger. Så det er litt Sibirstemning her, 1800 meter over havet er det både goldt og litt kjølig.

I dag kom jeg meg forresten nesten inn i Armenia. Var bare hundre meter eller så om å gjøre. Da begynte det å rasle i geværer borte på en grensepost, så jeg fant ut at det antagelig var like greit å snu og gå tilbake. Grunnen til at jeg var der er ruinbyen Ani. I riktig gamle dager var det hovedstaden i Armenia, en kjempeby som konkurrerte med Istanbul om å vaere flottest i verden. Så kom mongolene. Og så kom det et stort jordskjelv. Da sa mongolene "Bah! By meg her og by meg der. Alle burde bo i telt, så dette skal ikke gjenoppbygges, nei." Så da måtte alle flytte, og byen ble bare stående der og forfalle i en 700 år eller så. Og så kom jeg dit og syntes at det var ganske fint der, tross alt. Gamle kirker og stilige steindekorasjoner overalt. Bare bittelitt arkeologiske utgravinger på gang. Det meste fra jordskjelvets dager bare ligger der og venter, og det er antagelig veldig mye rart skjult under steinhaugene.

Jaja. Og så skulle jeg kanskje ønske at jeg så litt skumlere ut. Uansett hvor jeg går får jeg lang hale av unger og tenåringer etter meg, som spør om alt mulig som jeg ikke aner hva er. Jeg skjønner dem for så vidt godt. Klart de får lyst til å klenge på meg. Absolutt alle andre her ser jo ut som de verste skurkene fra en hvilken som helst film fra det jødisk-dominerte Hollywood, eller Borat, og alle barn vet sikkert at sånne bør man jo holde seg unna.

Nå skulle jeg helst reist videre opp i Kaçkarfjellene, men jeg tror jeg har for lite tid igjen til å gjøre det ordentlig. Dårlig med offentlig transport, så det innebærer mye haiking, og det kan være litt langt mellom bilene der oppe. Litt tettere mellom traktorene, muligens, men det hjelper ikke stort. Derfor tar jeg antagelig toget til Erzurum i stedet, og så tråkler jeg meg tilbake mot Istanbul i loepet av den drøye uka jeg har igjen.

I går kveld var det bryllupsfest på hotellet hvor jeg bor. Artig, helt til noen ble så overstadig glade at de begynte å skyte i lufta med ett eller annet som smalt godt. Da skvatt jeg godt, ja. Det gikk visst bra. Hørte ikke noen sykebil, i hvert fall.

Jeg har det fremdeles bra, men har så smått begynt å glede meg til mitt neste Norgesbesøk. #8D)

fredag, august 07, 2009

Van-helsing

Først: Gratulerer med dagen til lillebror Trond! Hurra for deg, og håper at du ikke fikk noe av alt det du ønsket at du ikke skulle få. For eksempel svineinfluensa.

Så: Situasjonsrapport fra Van. Femten hundre meter høyere opp enn forrige stopp, så nå begynner temperaturene å bli levelige igjen. (Til gjengjeld er sola et par ganger sterkere. Skal hilse fra nakken min og si au.)

Turen fra Diyarbakır og hit var ganske stilig. Jeg er mektig imponert over tyrkernes ingeniøregenskaper. Bussen min brukte ni timer på noe som sikkert kommer til å gå på et kvarter når bare alle veiene, tunnelene og broene de driver og bygger her blir ferdige. Det blir en supermotorvei rett gjennom et av de flotteste fjellpassene jeg har sett noensinne noe sted. Om man leter etter tegn til at Tyrkia faktisk er en mektig stormakt, særlig sett i forhold til naboene sine, så kommer veien opp til Van til å bli et bra sted å lete. De flytter fjell og de gir elvene nye løp, og bygger vannkraftverk både her og der langs ruta. Fin tur nå. Senere blir det antagelig mest en tur som går så fort at man ikke helt rekker å se hvor fint det er, men pytt.

I dag har jeg vært og kikket på "Van Castle", et festningsverk på en klippe her. Det er svært og litt slitent, men siden det er tre tusen år gammelt, minst, så får jeg gi det godkjent likevel. Aller tøffest var en enorm graffiti med kjegleskrift midt på en fjellside. Hilsen kryssord- og Scrabble-helten Xerxes. Fra for cirka 2500 år siden. Tenk det.

I kveld klarte jeg å få billetter til Kars. Ikke tegnefilmen, nei, men fjellbyen like ved Ararat og Armenia. Den gleder jeg meg litt til å besøke. Vet ikke helt hvor lenge jeg blir oppi der, men det kommer i hvert fall også an på været. Må begynne å tenke på å komme meg tilbake til Istanbul. Det er mer enn ett døgn i buss dit herfra. En del av meg har begynt å mumle noe om at jeg fortjener noen dager på stranda etter det heite innlandshelvetet jeg har vært gjennom de siste ukene.

Og den delen av meg var altså IKKE fornøyd med turen på stranda i dag, langs Van-sjøen. Der var det mer plastflasker og ku-skrotter enn det var sand. Og vannet var relativt slimete og fullt av skilpadder. I motsetning til vannet jeg fikk servert til maten i kveld. Det var av merket Erek, fra Erek-fjellene. Vann på tyrkisk heter su, uttalt so-o. Det går en fin grense mellom å si flaskevann og å si ereksjon her i området.

Jeje. Og så fant jeg noen Van-katter, ja. De er helt hvite og har ett grønt øye og ett blått øye. De liker å gå ute når det regner, og kan til og med ta seg en svømmetur av og til. Men de liker IKKE å bli skvettet vann på. Det har jeg testet, i vitenskapens navn.

Habra så lenge!

Bjørn

onsdag, august 05, 2009

Du Akbareste!

Haha! Det var vel kanskje å overdrive litt å si at det var et universitet jeg skulle til. I realiteten var det en hjernevaskingsanstalt, med åndelig leder og greier. Ikke skjønner jeg hva de skulle ha meg dit for, men jeg tipper de angrer nå. #8D)

Det var en skole hvor man skulle lære å komme til Himmelen, ad diverse omveier. Diyarbakır er en by med mye fattigdom, og det er det selvfølgelig noen som vet å utnytte. De har en sufiskole her, som er et sted hvor gamle menn med skjegg gir unge menn med antydning til skjegg litt enkel bevertning, mot at de unge mennene må sitte i timevis hver dag og høre på en rimelig konservativ Koran-tolkning.

Det er litt skummelt, for mange av de unge mennene har det der blikket som sier "Verden har vaert så jævlig med meg at en vakker dag skal jeg være skikkelig jævlig tilbake". Og midt oppi den gjengen der havnet altså jeg. Og der skulle jeg tydfeligvis sitte og være engelskspråklig eksempel/sannhetsvitne på at kristendom er en uting. Jeg sa meg såklart enig i at det er mye tullball med kristendommen, og det syntes alle var lurt. Men de ble litt ugne da jeg sa at islam er sannelig ikke noe bedre (det var nesten så jeg ba dem ta seg en bacon), og at ingen burde prøve å tvinge andre til å tro noe som helst.

Så nå er det nok best at jeg setter meg på første buss ut av byen så snart sola kommer opp igjen. Hvis den gjør det, da. Man vet aldri hva Allah kan finne på med vantro i nærheten.

Apropos det, nyttig frase: "Allah kahretsin şu Internetı!" ("Jæskla Internett!/Gud forbanne Internett"). Eller bare "Kilitlendi", som betyr "Nå kræsjet PC-en igjen".

Men nok om Gud og mer om ting som finnes i stedet. I dag har jeg gått rundt i denne middelalderbyen jeg har oppdaget, Diyarbakir, og det har vært et mas uten like. Overalt hvor jeg går er det unger (det pågår en voldom befolkningseksplosjon i denne delen av Tyrkia, og det høres godt!), og de ser bare en vandrende pengesekk. Mange av ungene er hjemløse, og bor bare på gata. De livnærer seg for eksempel på å kjøpe 2,5-litersflasker Fanta for ti kroner, og så går de rundt på gata og selger tjue glass Fanta for en krone stykket, mens den fremdeles er kald, og vips så har de doblet formuen sin. Eller de ser en turist, og så prøver de å stjele ting fra ham, og vips så er de rike. Jeg vet ikke hvor ofte de lykkes, men foreløpig har i hvert fall jeg beholdt alt jeg eier, tror jeg. Men slitsomt er det å gå rundt med en to kvartaler lang hale av unger bak seg.

Man vet godt når man har blitt oppdaget. Jeg vet ikke om ungene skjønner at de sier det høyt, og ikke bare tenker det, men så snart de ser meg, så sier de i hvert fall "Hello, money!". Jeg føler meg som et kjøttstykke. Og snart er alle brødrene og søstrene til oppdageren også i gang. "Hello, money!", "Hello, money!". Arglebargle! Det er ikke mye moro å løpe i 45 graders varme for å komme unna et sånt barnetog, nei.

Så resultatet er at jeg ikke spår noen snarlig boom for turismen her i nærheten, og at jeg nok snart setter kursen mot et kjøligere område med færre gatebarn. Jeg TROR at Van kan være et greit valg sånn sett. Det ligger ganske mye høyere over havet, og det er en stor innsjø der, så kaldere må det i hvert fall være der. Skulle det være mange tiggere der også, så blir det i det minste mindre slitsomt å løpe fra dem.

Tigris renner forresten forbi rett utenfor her. Det er litt stilig. Og når jeg trakk i snora på dassen der jeg bodde paa Nemrut-fjellet, så ble dobesoeket mitt plutselig til ett av Eufrats utspring. Artig tanke.

Jaja. For å avslutte med enda mer positivitet, så kan jeg melde at klesvasken i hvert fall tørker fort her. Tok ikke en halvtime engang. Og så kan jeg jo glede meg over at jeg ikke er hun damen fra New Zealand som jeg møtte, som hadde bodd i London en stund, og nå var hun paa vei hjem. På sykkel...

Nuvel. Nå skal jeg altså reise langs grensen til Syria og Irak, i retning Iran, Armenia og Georgia. Litt av et nabolag, det her. #8D)

Kos dere, dere også!

Bjørn

tirsdag, august 04, 2009

Kurdistan kaller

Det var vel typisk. Når jeg endelig kommer meg ut av fjellheimen og til et sted med varmt dusj, så ble det et sted med mangeogførti grader, og alt jeg vil ha er en kald dusj, men en eller annen fæling har brukt opp alt kaldtvannet!

Jeg er i Diyarbakır, og her er folk stort sett opptatt av å fortelle meg at dette er hovedstaden i Kurdistan, et land som riktignok ikke finnes. Hvis jeg skal sammenligne stedet med noe i Norge så må det være Setesdal. Alle damer her går nemlig med skaut, og det gjør de i Setesdal også, for alt jeg vet. Der har jeg aldri vært. Men jeg er i Diyarbakır, og bortsett fra det med skautene så er det absolutt ingenting her som minner om Norge. Det skal vi i større grad enn de som bor her være glade for, tror jeg.

Har ikke rukket å se stort av stedet ennå, men det ser litt, eh, fattigslig ut. En halv million innbyggere eller så bor inne i en borg, bak en superhøy mur som visstnok er den lengste i verden nest etter den kinesiske. Til å være urgammel ser den uforskammet sprek ut. I motsetning til folkene her. De har en moske som heter "Den nye moskeen" her, Yeni Camii. Den er 450 år gammel. Og akkurat nå sitter jeg på en internettkafe som heter Yeni Internet Cafe. Den er sikkert fra 1946 eller noe sånt. Jeg skal sjekke litt rundt her de neste dagene, så får jeg komme med eventuelle korrigeringer da.

Jaja. I hvert fall. Da vi forlot sist forlot helten vår var han i Kappadokia og gikk seg vill i fjellene. Ved en kosmisk tilfeldighet fant han likevel plutselig bussen til Malatya. Det er en by som ikke mottar særlig mange turister, så når det først dukker opp en, så må vedkommende gå fra dør til dør gjennom hele byen og bli servert aprikos i alle mulige former, fra fersk til tørket til kake. For den som måtte lure på hvilken effekt sånt kan ha på funksjonen til en mage, så kan jeg avsløre at det neppe finnes så hard mage at ikke tilstrekkelig mye aprikos i alle mulige varianter kan få fortgang på sakene. Ojameg...

Før jeg kom så langt som til aprikosen hadde jeg gått på feil buss, for motoren eksploderte, og dermed ble jeg kastet over på en annen buss, som antagelig via et ormehull i universet presterte å komme frem til Malatya tre timer før den egentlig skulle. Altså klokka 04:20. Så i stedet for å finne sted å bo, måtte jeg jo bare legge meg på en benk i en paviljong i en park der. Der sov jeg søtt i tjue minutter før en innfødt prikket meg på skulderen og mente at jeg måtte jo ikke ligge der og fryse, jeg burde heller drikke den varme teen han hadde laget til meg. Så da måtte jeg jo det, og det var ikke snakk om å få betale for teen. Eller å få sove igjen. Det var rett og slett en barmhjertig samaritan, tror jeg. Eller malatian, muligens.

Og det var altså bare begynnelsen. Hele Malatya er full av folk som lar seg begeistre av å få møte en ekte utlending, samme hvor rart han måtte lukte. Jeg ble dratt inn i aprikosbutikker, jernvarehandler, skobutikker, frisørsalonger og det som verre er, bare for at jeg skulle ta bilde av dem og de skulle få ønske meg varmt velkommen til byen. Til og med kassadamen på et supermarked der forhørte meg omhyggelig og ønsket velkommen fra et sted inne i burkaen sin, mens køen av smilende medborgere bak meg bare vokste og vokste. Utrolig hyggelig, og ellers noe jeg trodde bare blondiner fikk oppleve. Så sånn sett kan jeg trygt anbefale Malatya.

Bare synd det er så lite å se og gjøre der. Så jeg dro ganske raskt videre til et fjell som heter Nemrut. Der fikk en gal konge bygget et mektig gudealter oppe på cirka 2200 meters høyde, en gang for så lenge siden at alle hadde glemt at de stod der helt til det kom en tysker dit i 1880 for å lete etter et sted å bygge jernbane eller noe sånt. Det var litt imponerende, og særlig flott i det spesielle lyset ved dagens start og slutt, men aller best var det å bare gå rundt i fjellene rundt der og se på utsikter. Jeg bare gir opp å skrive noe fornuftig om det. Vent på bildene, sier jeg bare!

Så der har jeg vært, uten Nett, de siste dagene, men nå er jeg altså i lavlandet igjen, i Svettistan. Det østlige Tyrkia kan ikke anbefales for folk med parfymeallergi, eller for så vidt folk med luktesans. Her svetter alle så alvorlig at jeg slipper å tenke på hvor mye jeg stinker. Summen av lukter de andre smører seg inn med gjør at jeg bare kan snylte på dem, tror jeg. Det er rart hvordan de ikke liker griser her, men å se på at en stakkar går rundt og svetter som en gris, det synes de er morsomt. Så lenge dunsten av meg ikke trenger gjennom deres egne parfymesfære, vel å merke. Kall meg bare Infidel Castro, sier jeg til dem.

Unntatt i morgen. Da maa jeg prøve å ta meg sammen. Inkludert i prisen for rommet på hotellet jeg bor på var tydeligvis det å bli dratt med til ett eller annet universitet og holde foredrag om noe på engelsk. Før jeg rakk å levere fra meg passet og sjekke inn ordentlig hadde de ringt opp en engelsktalende gubbe som straks avtalte at i morgen skal jeg heve det faglige nivået til en gjeng engelskstuderende her. Så det blir vel artig, tenker jeg. Håper bare ikke uggabugga-tyrkisk-engelsken jeg har brukt for å gjøre meg forstått de par siste ukene helt har tatt overhånd oppe i hodet mitt. Hm. Det tror jeg kanskje at den har. Men pytt, det merker sikkert ikke de!

I dag er første gang i mitt liv at jeg har vært på en bussterminal der det går an å ta bussen til Bagdad. Og til Batman, som bare er en bitteliten lokalbuss unna. Her gjelder det å ikke gå på feil buss, ja. Ordner seg sikkert.

Jeg har så smått begynt å glede meg til jul og minusgrader. Det begynte da jeg så et termometer her hvor det stod at nå var det 47 grader, og fortsatte litt senere da bussjåføren ikke klarte å kjøre klimaanlegget hardere enn at det fikk innibussen-temperaturen ned til smaasvette 35 grader. Herreminhatt.

Man får trøste seg med at særlig varmere blir det vel neppe. Og herfra må jeg stort sett bevege meg nærmere Istanbul igjen. Tror jeg, da.

Lykke til. Takk.