søndag, desember 12, 2010

Slabbedasken reiser igjen

Nå har jeg vært hjemme i halvannen måned, og bildene fra Camino de Santiago burde vært ute nå. Det er de ikke, og nå skal jeg jammen ut og fly igjen. Se så overrasket krana på badet mitt ble da den fikk høre at jeg skal dra til Cancún uten å gjøre ferdig Spaniabildene mine først:


Hadde jeg fått et par dager til før flyet går, så hadde jeg blitt ferdig. I stedet får vi klare oss med noen kjappe blikk på stien. Fullversjonen kommer antagelig rett over nyttår. Akkurat slik jeg trodde så består bildebunken for en stor del av bilder av åker, skog og kirker. Å ta originale bilder mens man går den stien er ikke lett i det hele tatt. Her er likevel noen av mine forsøk:

Blurryland
Oppstigningen fra fransk side av Pyreneene var den flotteste delen av hele turen, visuelt sett. Litt stusselig at den beste delen er helt i begynnelsen av turen, men da visste jo ikke jeg at det var sånn. I stedet ble dagen i fjellet en voldsom forsmak på det jeg trodde skulle bli en utsiktsfest av en tur. Det ble det ikke, men her og der innimellom var det slett ikke så verst.

Pretty Pretty Roncesvalles
På vei ned fra grensefjellene mellom Frankrike og Spania ble jeg møtt av en skikkelig koselig skog. Bare noen dager før jeg gikk over fjellet hadde redningstjenesten vært nødt til å helikopter-evakuere folk ned fra et iskaldt helvete. Noen av dem hadde sikkert planlagt turen sin i årevis. Det var kanskje litt urettferdig at jeg, som ikke hadde planlagt turen i det hele tatt, fikk denne velkomsten.

The Wide Path to Santiago
Midtpartiet på 20-30 mil går over "Meseta"-en, et ganske så flatt land. Der kan man ofte være så uheldig å se riktig mange kilometer med sti foran seg, uten antydning til at det er noe skygge, vann, fin utsikt eller andre forfriskninger å få på veldig lenge. Folk med alle mulige handicap går denne turen. Hvis jeg skulle valgt et alvorlig handicap å gå turen med, tror jeg nok at jeg helst ville vært blind.

Bovine Breakfast
En morgen en ukes tid før jeg var fremme kom jeg forbi en gjeng kyr som beitet i et lite skogholt. Noe særlig annet dyreliv kan man ikke regne med å få se. Jeg fikk sett bakparten på noen hjorter og rådyr. Og en rev og noen harer. Og et dusin ekorn og en del husdyr. Det er altså ingen spesielt stor fare for å bli spist opp av ville dyr på denne turen.

Ancienity Depicted
På denne turen er det lett å få en overdose kirkekunst. Er man riktig ivrig kan man visstnok gå innom cirka 1800 kirker på de drøyt åtte hundre kilometrene det er å gå. Det er altså i snitt godt under 500 meter mellom kirkene. Gærne katolikker. Men i hvert fall, noen av dem er absolutt verdt å se nærmere på. Jeg likte denne ganske godt. Det er katedralen i Léon.

Full Metal Pilgrim
Det er flere pilgrimer enn pilgrimskulpturer langs ruta, men det er bare så vidt, tror jeg. Han her fikk jeg fotografere utenfor katedralen i Burgos supertidlig en morgen. Himmelen var ganske skummel, og det smittet litt over på den ellers så harmløse metallmannen som tar seg en evig hvil i byen.

Sånn. Det var det jeg rakk å vise frem nå. Om en måneds tid skal du få mer. Da blir det selvfølgelig også nærbilder av insekter, vinrankehøst, eldgamle bruer, spindelvev i soloppgang, en bordellrumpe, graffiti, fjell og daler. Det er bare å forberede seg mentalt, eller eventuelt glede seg.

Frem til da er jeg altså for det meste i Mexico. Eller i Belize. Eller kanskje til og med i Guatemala. Det blir en super avslutning på et over gjennomsnittlig godt reiseår.



God jul, alle sammen!

Bjørn

onsdag, oktober 20, 2010

S Express

Men i all verden?! Nå har jeg plutselig bare en eneste dag igjen å gå før jeg er fremme! Riktignok forutsetter det at jeg går omtrent en maraton i morgen, men siden jeg har gjort nettopp det de to siste dagene, så tror jeg nok at det skal gå.

En grunn til denne forferdelige farten er kanskje at da kommer jeg frem til Santiago akkurat før det begynner å regne der. Men den viktigste grunnen er en helt annen. Da det var cirka ti mil igjen av turen skjedde det nemlig noe.

Der skogen før var full av ro og sisik, trost og stær, ble det plutselig en helt annen støy som fylte omgivelsene. Ulydene kom fra tjukke tyskere med de lengste og mest fettete hestehalene du kan tenke deg, japanske turgrupper med veldig pratsomme guider, spanjoler som røyker mens de går der og hoster, og hele skoleklasser av tenåringer. Jeg er for så vidt imponert av at de klarer å tvinge skoleungdom til å gå mer enn hundre kilometer, men ikke helt imponert nok til at det gjør det greit at skogen fylles av stemmeskiftevræl.

Stien er også plutselig full av graffiti i diverse former. Veiskilt, steiner, milepæler og gamle hus er mer eller mindre heldekket av hilsener, signaturer og visdomsord, forfattet i både stolthet og desperasjon av stiens mange minstekravsvandrere fra de siste årene.

Aldri så galt at det ikke er godt for noe: Det gjør i hvert fall at jeg går mye fortere enn før, sånn bare for å bli ferdig med det.

På den mer positive siden treffer jeg av og til på folk fra tidligere på turen. Jeg tar igjen noen sånne, av den typen som har tatt buss og jukset litt for å slippe de kjedeligste delene av vandringen og på den måten har kommet foran meg i løypa. De synes også det er hyggelig å treffes igjen, tror jeg. I hvert fall helt til de hører at ikke jeg også har tatt buss. Da blir de litt skremte, virker det som.

Utenom en dag har jeg hatt sol hele veien. Det er jo fint, men det gjør også at jeg hver dag må takle overgangen fra nullføre om morgenen til litt over 20 grader utpå ettermiddagen. Det blir en del svette av det.

Hvis jeg skal mene noe om hvorvidt det å gå denne turen har forandret meg på noen måte, så må det vel først og fremst være på den måten man kan merke hvis man har en fungerende nese.

Og det er greit nok. Turen har vært fin uansett, og nå har jeg et par tusen bilder å sortere før dere får se hvordan det har sett ut i Spania underveis. Det blir nok morsomt.

Bjørn, snart helgen.

mandag, oktober 18, 2010

Begynnelsen paa slutten

Jeg tror jammen meg at Einstein hadde rett. Alt ER relativt!

Nå er jeg i Sarria. Byen er full av folk som skal til å begynne på sin pilgrimsgang til Santiago. De begynner her fordi det er såvidt over 100km til Santiago herfra, og det er det man minst må gå for å få det godkjent og få diplom og sånn. Og du verden så nervøse de er. Så langt er det ingen av dem som har gått før, virker det som. Jeg, derimot, har kommet hit etter å ha gått sånn cirka 70 mil, og nå føles det som om jeg er så godt som ferdig. Ti mil går jo fort, har jeg begynt å tenke. Når jeg forteller folk som har angst for timila som står foran dem at jeg har gått fra Frankrike, så ser det ikke ut som om det hjelper så veldig på humøret deres.

Jaja. Verst for dem og bra for meg. Kanskje er det de mange ferskingene som gjør det, men faktum er i hvert fall at det er lenge siden jeg har følt meg så sterk som jeg gjør nå, og det er ikke vondt noen steder i det hele tatt. Eller kanskje gjør det vondt, men nervene har bare gitt opp å melde ifra om det. Jeg går opp og ned bratte fjell uten antydning til smerter i knærne. Det er så fint! Og nei, jeg tror ikke det er et mirakel, eller engang en liten hilsen fra noen gud.

Jeg begynner å bli litt lei av mirakler, nemlig. Det siste jeg hørte om fant sted for bare et par dager siden. Ei amerikansk dame i 50-årene gikk rundt i skogen og hadde så vondt i hælene at hun trodde hun måtte gi seg. Så ba hun til guden sin om hjelp, og ikke mer enn et kvarter senere kom det en gubbe med Fiat kjørende og lot henne sitte på til nærmeste lege. Helt gratis! Tilfeldig, eller bare et utslag av medmenneskelighet? Neppe, i følge damen. Hun insisterte på at dette var et gudsens mirakel, og sånn var det med den saken.

Wi-fi er jeg derimot tilbøyelig til å anse som en dyrebar helligdom. Plutselig et sted langs stien for noen dager siden fant jeg et punkt med MASSE trådløs båndbredde. En time senere hadde jeg masse podcaster på iPoden, og ved hjelp av Verdibørsen, Verden på lørdag, Radiolab, This American Life, Språkteigen og Ukeslutt fra de siste ukene var jeg plutselig løftet over til Galicia.

Men nå er det tomt igjen. :( Og ikke har jeg klart å finne noen grei og økonomisk måte å komme meg hjem igjen på heller. Jeg har IKKE tenkt å gå, selv om det føles som om jeg godt kunne klart det...

Vi snakkes nok.

tirsdag, oktober 12, 2010

Lalling i Leon

Nå har jeg jammen passert 50 mil, så nå er det bare en knapp Jotunheimsti igjen, så er jeg fremme i Santiago! Det har gått fort for seg gjennom Castilla y Leon, fylket jeg er i nå. Det er litt fordi stien går ganske rett frem, fordi den for en stor del går på en gammel romervei (fra Bordeaux til gullgruvene ved Astorga), og litt fordi dette fylket har masse penger og har misforstått fullstendig hva vandrere vil ha, så de har erstattet koselig natursti med flate sykkelstier som er superlette å gå på.

En sjelden gang går stien ikke langs åker eller vei, men gjennom skog, og da føler man seg som en konge eller general som inspiserer troppene. Det er ikke akkurat snakk om urskog, nei. Her står hvert tre pent og pyntelig nøyaktig på rekke og rad. Naturen her er temmet så det holder. Jeg har sett ekorn og hjort og skogmus, og det er alt de har av vilt dyreliv heromkring, tror jeg.

Jeg er fremdeles ikke spesielt sliten. Trikset er muligens at jeg har begynt å med jevne mellomrom drikke Cola og så skynde meg å spise en Mentos eller tre. Hvis du ikke har sett video av den kombinasjonen ennå, så anbefaler jeg å søke på +Cola +Mentos på YouTube. Det frigjør store mengder energi på veldig kort tid.

Det var fullt på herberget i landsbyen Ledigos. Det syntes jeg var litt artig.

torsdag, oktober 07, 2010

Saann halvveis

Jeg er så godt som halvferdig med gåingen! I hvert fall skal jeg være det før jeg blogger igjen. Det er jammen ikke verst, prøver jeg å oppmuntre føttene mine med. De sutrer litt likevel, men jeg tror det skal gå bra. Det gjør bare vondt overalt, så jeg slipper å ha på Compeed noe spesielt sted.

Jeg er i Catrojeriz, som muligens også er en av kattene i Cats. Det er mye katter her, i hvert fall. Jeg torde ikke å stoppe i forrige landsby, Hontanas. For det første fordi de ikke kan stave Montañas, og for det andre fordi han som driver herberget og lager mat der heter Victorino, og han er en litt skummel fyr. Han kan drikke en hel liter vin rett fra mugga uten å stoppe for å puste. Og han gjør det visstnok så ofte at man skal være litt forsiktig med hva man spiser i restauranten hans.

Ellers kan jeg fortelle at jeg har sett enda flere åkrer siden sist. Og en del kirker. Noen av dem går jeg inn i også. Der er det som regel tomt, men av og til er det masse gamle damer der. De er frivillige og de pusser og gnikker og gnur på sølvlysestaker og glassmalerier med en iver som bare kan matches av min egen fra den gangen jeg jobbet på tivoli og hadde ansvaret for at radiobilene fremstod som skinnende rene. Skal tro hvordan det går med kristendommen her i landet når de damene dør? Tror det blir ganske støvete i kirkene, i hvert fall. Håper prestene ikke har astma.

Jaja. Nå er det leggetid her i klosteret. Vi skal bare si hundre Ave Maria-er først.

Bjørn

tirsdag, oktober 05, 2010

Pilgrimsgrums

Nå har jeg kommet meg til Agés, og det tok 8 dager. Det er bare 540 kilometer igjen, så da har jeg gjort unna godt over en fjerdedel av jobben. Sikkert litt fordi det ikke har regnet, men det HAR blåst. Internett blåste helt bort i hele området i to dager. Selv merket jeg ikke så mye til det. Ikke annet enn at jeg fikk pusten blåst helt ut av meg et par ganger. Og så var det riktig nok noen små koreaner-pilgrimer som fløy forbi i feil retning, når jeg tenker meg om. Motvind, ja. Men det går fremover for meg, i hvert fall.

I går stoppet jeg litt tidlig, for jeg var helt nødt, for jeg fant et motell som heter El Chocolatero. Og ja, de hadde mye greier med sjokolade på menyen. Dette var på et ganske lite sted. De eneste som stopper der er jeg og trailersjåfører, tror jeg. Derfor består hele stedet av gjestgiveriet El Chocolatero, en butikk som er inne i stua til en gammel gubbe (man må banke på før man går inn), ei lita kirke og en go-go-bar med ekte neon-naken-dame-lys utenfor. Rare greier.

Natta før det stoppet jeg i Azofra, hvor nå det er hen. Der ofret jeg en tånegl, rett av. Heldigvis var det et økologisk vandrerhjem hvor de driver med kildesortering, så jeg fikk plassert kroppsdelen min helt korrekt i kurven for biologisk avfall. Håper den blir biodiesel.

Dagens pep-talk/råd sett i graffitiform langs Camino de Sadomasochistiago: "Smerten er uunngåelig, men lidelsen er valgfri!"

Mon det.

I morgen går jeg til Burgos, og deretter ser det litt regnfullt ut fremover. Spørs hva jeg gjør da. Men foreløpig er alt bare fryd og gammen, altså!

Bjørn

fredag, oktober 01, 2010

666 kilometer fra Santiago

Du vet det har vært en hard uke når den dagen du løp halvmaraton i ettertid fremstår som den slappeste dagen den uka. Ojojoj. I dag ble det 46 kilometer spansk landevei og skogssti. Så nå har jeg gjort unna 17 prosent av hele stien, hurra!

I kveld bor jeg på et herberge som er ganske enkelt, bortsett fra at de har Internett og kjøleskap. Jeg fikk den siste senga i huset (kom frem litt sent, mest pga at det tar store deler av dagen å gå to dagsmarsjer), og den står oppe på loftet. Det er så klart et stort minus at det er mange trapper å gå opp, men på den positive siden kan jeg jo trekke frem at taket tydeligvis er så tynt at det går helt fint å bruke GPS-en min der. Innendørs. Og nei, det er ingen vinduer der.

Har ikke så mye nytt å melde, egentlig. Det er grenser for hvor mye man kan si om et landskap fullt av åkrer og vinranker. Tror jeg, da. Noen av dere kan forresten angre på at dere ikke ble med. Jeg gikk forbi en stor vinprodusent i dag, hvor stien går rett gjennom vingården deres. Med jevne mellomrom langs stien finner man kraner hvor man kan hente seg rent drikkevann. Det kan man hos den vinprodusenten også, men i tillegg har de en vinfontene som alle pilgrimer står fritt til å forsyne seg fra. Jeg antar at det ikke er 1950-årgangen de tapper av, akkurat, men det virket som om de fleste pilgrimer tar seg en god del slurker der.

Jaja. Og i morgen skal jeg gå til Logroño. Det er bare 28 km dit! Hurra! #8D)

Husk å fyre i peisen og kle godt på dere når dere skal ut. Det slipper nemlig jeg.

Bjørn

torsdag, september 30, 2010

Strevesti

Nå har jeg gått i to dager, og i løpet av den tiden har jeg rukket tre dagsmarsjer. Jeg er nok litt sliten, men det er mest fordi jeg vet at jeg antagelig har enda cirka 25 sånne dager foran meg. Jaja.

Strevet startet for så vidt allerede på Gardermoen. Ble stående et par timer på asfalten mens vi ventet på at en streik i Frankrike skulle gå over. De streiket på grunn av pensjonsreformer, så det er altså ikke bare på jobb at jeg plages med sånt!

Jeg brukte flyturen til å lese i Norwegian-bladet. Der stod det som vanlig ikke stort, men jeg likte kronikken "Ferieavvikling" som var signert av en avbildet Guri Heftye. Hun er jo en mandig blondine, men jeg stusset likevel over setningene: "Ved sengetid er den der! Flåtten! Det viser seg at den har bitt seg fast i høyre testikkel! Med pinsett drar jeg ut faenskapet, men brodden sitter igjen." Jeg tror kanskje at noen har forvekslet Guri Heftye med en Geelmuyden eller noe, men jeg er jammen ikke sikker.

Uansett, etter å ha flydd over skyer bare avbrutt av fabrikkpiper i solnedgang i Ruhr et sted kom jeg frem, og landet klokka 10:20. Klokka 10:45 satt jeg på flybussen inn til Bordeaux, klokka 12:17 satt jeg på toget til Bayonne, klokka 14:19 byttet jeg tog i Bayonne, og klokka 16:30 var jeg fremme i St Jean Pied de Port. Og der begynner stien jeg går.

Første dag over Pyreneene var superfin. 37 kilometer fløy avsted med masse utsikt og knær som nesten ikke bråkte. Ikke verst, dagen etter en halvmaraton i Oslo. (På under 1:49, som man jo må være fornøyd med.) Ble 250 fotografier av fjellovergangen, noe som gjorde meg litt bekymret for om jeg har med nok minnepinne. Heldigvis var dag 2 (enda 39 kilometer) mye kjedeligere, så dette går nok bra.

Jeg går nok litt lengre dagsetapper enn de fleste, blant annet fordi jeg tar avstikkere for å plukke geocacher her og der. Og det skal de ha, de lager vanskelige cacher her! I går var det en jeg ikke fant, til og med. Den hadde terrengvanskelighetsgrad 4, men jeg er ganske sikker på at den er oppe og lukter på 5. Det manglet i hvert fall ikke på tornekratt, rustne piggtrådgjerder og koordinater som egentlig lå midt i et fall ned fra et ganske voldsomt stup. Jeg gav meg før blodtapet ble for stort, for jeg hadde noen kilometer igjen å gå før jeg var fremme i Pamplona.

I dag har jeg vært turist litt og gått rundt i Pamplona. Kunne nok hett Pantelåna, for det ser ut som et mye rikere sted enn det er. Jeg startet dagen med å gå i katedralen, som selv pilgrimer må betale et par euro for å få se. Jeg var der da de skulle åpne, men det kom ingen. På et skilt stod det åpningstider og "In an exceptional way these schedules will be able to be modified for reasons of worship", så jeg øynet muligheten for å få se noe helt eksepsjonelt, ja. Dessverre var det bare en dame som hadde forsovet seg, og det så ikke ut som om det var så veldig uvanlig, akkurat.

Da jeg kom hit i går var det meste av byen stengt på grunn av generalstreik. Inkludert overnattingssteder. Pilgrimsherberget var åpent, men fullt, fordi amerikansk ungdom som antagelig tror at de burde ha lest Hemingway kommer hit i stedet, og for å få billig husvære sier de at de skal gå pilgrimstur. Hah! Særlig. Uansett, jeg spurte meg for via tre barer, og til slutt ordnet det seg. Jeg fikk nøklene til et pensjonat som var stengt pga streik, jeg måtte bare passe på å snike meg inn uten at noen streikevakter så meg.

I dag er byen full av ansatte som står og skraper bort GENERALSTREIK-klistremerker fra alle butikkvinduene i byen. De ser misfornøyde ut med oppgaven, men det må jo ha vært de selv som klistret dem på?

Jaja. Nå skal jeg ut og gå igjen. Skal prøve å rekke frem til Logroño innen søndag, for da begynner det visst å regne her i nærheten. Det er en stor nok by til at de kanskje har Kentucky Fried Chicken der, og da har i hvert fall jeg noe å gjøre innendørs frem til det slutter å regne.

Habra så lenge!

Bjørn

torsdag, september 09, 2010

Shimlalaya Express

Sånn. Da var enda en runde Indiabilder ferdig, bare se her. Etter å ha blitt både stekt og kokt grundig i Rajastan i de to første ukene av reisen i India i april, var det på tide å reise opp i fjellene og sette seg til kjøling. Det gjorde jeg via en av de mest falleferdige og skitne hovedbussterminalene jeg vet om, Kashmiri Gate i New Delhi. Der bør man virkelig passe på vettet sitt, ellers er det fort gjort å miste det.


Det gikk heldigvis bra, og fem timer senere var jeg i Chandigarh, kanskje den eneste velorganiserte byen i India. Selv jeg kan se ut som en maur på tilstrekkelig lang avstand. Indere, derimot, de kan se ut som maur samme hvor nært dem du går. De har en egen evne til å myldre og kravle og krype og lage et tilsynelatende kaos som likevel merkelig nok på sett og vis fungerer. Og hvis du irriterer dem tisser de på deg, akkurat slik maur gjør. Lukten i de store byene tyder i hvert fall på det. Bare ikke i Chandi.

I Chandigarh er det nemlig orden på saker og ting, fordi byen ble planlagt og designet av den franske arkitekten Le Corbusier, som et annet Brasilia. Selv søplet i byen har de bygd en park av. Det er nesten som en dorullsnisse-variant av Vigelandsanlegget som har blitt resultatet av at 50 mann har jobbet i 20 år med å omforme knuste tallerkener, doer, stikkontakter og ledningsstumper. Rykter vil ha det til at det er Indias nest mest besøkte turistattraksjon, etter Taj Mahal. Det er litt vanskelig å tro, men på den annen side; hvilke andre indiske turistattraksjoner enn Taj Mahal kan du ramse opp?

Uansett reiste jeg ganske raskt videre opp til fjellene. Shimla var målet. Litt fordi det høres så flott ut, og litt fordi de deler ut "Hill Sickness Bags" på bussen dit. Dermed har jeg nå en enda finere spyposesamling enn jeg hadde før!


Det er vanskelig å være helt forberedt på det å ankomme Shimla. Det ligner trolig ikke så veldig på noe du har sett før. Byen ligger på en small fjellrygg som akkurat har plass til en vei på toppen og bygninger på inntil én side av veien av gangen. Det meste av bebyggelsen ligger strødd utover de voldsomt bratte fjellsidene. Mange steder ser det ut som om byen er full av skyskrapere som har det merkelige trekket at de har forskjellig arkitektur i hver etasje. Når man ser mer grundig etter, oppdager man at det bare er veldig bratt og at etasjene egentlig bare er en masse hus som ligger tett i tett plassert på hver sin høyde.


Jeg tror at jeg aldri har sett en så stor by med så mange hus og så få gater. Det går bare ikke å plassere inn gater i store deler av terrenget Shimla klemmer seg inn på. Og i denne byen er det massevis av rare ting å se, inkludert ekte fjellaper. For ytterligere detaljer refererer jeg til de nye bildene jeg har lagt ut.

Nå er jeg ferdig med India, og dermed er alt klart for neste prosjekt. Det er å løpe halvmaraton den 26. september. Som jeg kanskje ikke er helt i form til, men som likevel er greit nok, haddet det bare ikke vært for neste post på programmet etter det igjen. Den 27. oktober, klokka 6 om morgenen etter halvmaraton, skal jeg nemlig rekke flyet til Bordeaux, sånn at jeg kan bruke de neste ukene på å gå nesten 80 mil på pilgrimsvei fra Frankrike til Santiago de Compostela på Spanias vestkyst...

Noen ganger skjønner jeg ikke engang selv hva jeg tenker på. Men sånn har det nå blitt, og det har pleid å gå bra før. Det gjør det sikkert denne gangen også.

Habra så lenge. #8D)

Bjørn

søndag, august 15, 2010

Indian Summer

Som jeg kanskje husker, så dro jeg til India en tur i april. Nå har jeg endelig bestemt meg for å jobbe litt med haugen av bilder jeg fikk med meg hjem derfra. Jeg tok bare to bilder pr million innbyggere i landet, men det er likevel litt av en sjau å jobbe seg gjennom det! For å oppmuntre meg selv litt har jeg delt galskapen opp i to avdelinger, og nå er den første klar. Hurra. Bare se her.

Bildene er greie, de, men jeg gjorde nok ikke så mange nye oppdagelser. Det nærmeste jeg kom noe sånt var kanskje da jeg under transport fikk et glimt av "Anu's Rear Parts Repair Shop", men jeg rakk heldigvis ikke å få tatt noen bilder av hva de enn driver med der inne.

Billigste billett til India går som regel til New Delhi, og når man først er der reiser man typisk fort videre til Agra. Agra er ikke noe fint, det heller, men det har i hvert fall trekkplasteret Taj Mahal. Der bør jo en bereist person ha vært, og nå har jeg vært der. Det var helt greit, men det beste var å gå rundt og se alt det andre rare som ligger rundt der.

Vegg-i-vegg med Taj Mahal, men inngangsmessig langt unna, ligger et hindutempel som tydeligvis var det store in-stedet for likbrenning der i byen. Inderne er ikke mer sjenerte for å vise sin måte å ta avskjed med de døde på enn vi er, så det fikk jeg sett ganske nøye på. Da det etter hvert kom til flere mennesker for å se på meg enn for å se på likferden, ble det likevel litt pinlig, og jeg dro videre.

Neste obligatoriske stopp var Jaipur, som er nok en kaotisk og skitten storby bebodd av flere millioner mennesker for mange. Igjen gikk jeg bare rundt og kikket storøyd på det hele. Mest på moderne elendighet, men også på noe antikk storhet. Inderne kunne en gang i tiden det der med å bygge palasser. Ett av dem viste seg å være en kino med interiør fra 1950-tallet. Det så ut til at folk nesten mest gikk dit fordi det var klimaanlegg der. Det var ganske så kjølig, men de innfødte holdt varmen ved å snakke i mobiltelefon, la ungene løpe fritt rundt og le høyt og hjertelig hver gang det var voldsscener. De holder også på tradisjonen med pause midt i filmen sånn at folk kunne gå ut og varme seg og kjøpe mer popcorn.

Om byen Jaipur ikke har så mye å by på, så trenger man ikke dra langt derfra for å finne storslagne greier. Rett utenfor byen ligger Amber, et gedigent festningsanlegg som strekker seg over flere fjell og høyder, så det nesten ser ut som om man har kommet til Den kinesiske mur. Det var jeg slett ikke forberedt på, og det var utrolig morsomt å få seg en sånn overraskelse bare ut av en liten tur med rickshaw.

Nå hadde jeg fått nok av kultur og trengte sårt litt natur. Det fant jeg i Ranthambhore nasjonalpark ved den lille byen Sawai Madhopur. Dit drar man for å finne en tiger eller to, og å komme seg dit fra Jaipur gjør man greit med tog. Jeg reiste på gærningklasse. Heldigvis ligger stedet ikke så langt fra Jaipur, så damen på setet tvert imot rakk bare å begrave meg opp til knærne i peanøttskall før jeg var fremme og kunne gå av.

Til tross for de minst entusiastiske guidene jeg noensinne har vært ute for så fant vi faktisk både tiger og leopard. Det var da også alt de brydde seg om. Landskapet der er superfint og det er massevis av vakre fugler og grasiøse hjorter der, men parkvokterne var fullstendig blinde for sånt. På den andre siden, hvis jeg hadde vært turleder i en skog hvor jeg selv ikke befant meg på toppen av næringspyramiden, så hadde kanskje ikke jeg heller snudd meg to ganger etter kråker og prestekrager.

Men i hvert fall. Nå ligger bildene der, og snart kommer det flere!

Fortsatt god sommer.

Bjørn

tirsdag, juni 29, 2010

Kort epos fra Kypros

Nå har jeg vært en tur i Syden, men det gikk bra likevel. Timingen var det ingenting å si på. Akkurat da en utgave av Dagbladet hvor jeg ble fremstilt som en slask av en livsnyter i denne artikkelen ble lagt ut for salg, satte jeg meg på flyet til Larnaca, og der ble jeg frem til godt etter at den saken var ute av verden igjen.

Ikke at det var en så veldig pinlig sak, altså. Når det eneste som er feil med artikkelen er at jeg er mye mindre bleik i virkeligheten enn på bildet i avisen, da skal man ikke klage.

Jeg klager ikke på Kypros heller. Det går fint an å bruke en uke der til å se på et litt rart land.

Det rareste er selvfølgelig at øya på sett og vis er et krigsområde. Tyrkia okkuperer den nordlige tredelen av øya, og det er mange kontrollposter og soldater å se nesten hvor man enn beveger seg.

Som turist er det ikke noe stort problem. Det er bare litt rart når man går opp en gate i hovedstaden på øya. Plutselig kommer man til en uniform som vil se pass og som sier "Ja, du vet vel at Tyrkia okkuperer deler av øya vår?" før man får gå videre. Hundre meter med piggtråd og minelagte skjeletter av hus bortenfor er det tyrkisk grensekontroll med stempel og skjema og greier, og vips er ingenting av skilter og samtaler på gresk lenger.

Utenom det var det stort sett umulig å tro noe annet enn at jeg var i Hellas. Det var gamle kirker, hvitt og blått, oliventrær, hvithårede gamle koner i svarte klær, matematiske tegn og gamle og nye ruiner hvor enn jeg snudde meg.


Det ble ganske mange mil gåing av det også. Med GPS i hånden fant jeg mer enn tyve skjulte skatter på øya, uten å overrumple altfor mange slanger og edderkopper mens jeg følte meg rundt med hånden i mørke hulrom i naturen. Det var en svett opplevelse, heldigvis mest fordi det var så varmt.

Blant gledelige overraskelser kan jeg nevne det at jeg ikke som fryktet havnet i syndens pøl (Ayia Napa), at det var en saltsjø med flamingoer i gangavstand fra hotellet i Larnaca, at det var basseng på taket og at jeg ikke ble det minste solbrent.

Men vil jeg anbefale noen å reise dit?


Næh. Ikke egentlig. Men kanskje det kommer noen bilder derfra etter hvert. Vi får se. Først skal jeg jobbe i hele juli med både Storebrand og bilder fra India.

Habra!

Bjørn

lørdag, juni 19, 2010

Petra og Petra dag for dag

Ojojoj! Nå er jeg snart ajour med bildene mine! Bunken fra Jordan er i hvert fall ferdig, så den kan du kikke på så mye du vil.


Turen til Jordan ble nesten bare Petra. Jeg var der i februar, og det viste seg at det er en spesielt fin måned å besøke Jordan for dem som liker å lage snømann. Planen var å kikke mye på sanddyner og skorpioner, men på grunn av snø og uvær var veiene til der de befinner seg stengte. Så i stedet ble det et dypdykk i Petra og et par ikke-akkurat-drømmedager i Aqaba. Altså like øst for minefeltet langs grensen mot Israel. Alt i alt ble det en fin tur likevel.

Det tar bare drøyt 10 timer å komme seg fra kjøkkenbenken i Oslo til Petras porter. Flytiden er 5-6 timer, og vel fremme er det bare to taxitimer til herligheten. Timene på flyet kan riktig nok føles som mange fler, særlig hvis man som jeg kommer i skade for å dele fly med nitti middelaldrende, overparfymerte sminkeselgere med to-fem vin innabords på firmatur. Det går nok bra, men det kan være en fordel å ha på susp.

Selv om Saudi-Arabia er like i nærheten kan man vel ikke si at Jordan er noe Mekka for noe som helst, og da aller minst for turisme. Hverken ved ankomst eller avgang så jeg så mye som ett eneste annet fly på Aqaba International Airport enn SAS-maskinene jeg reiste med. Turistene de får kommer stort sett som turgrupper i buss på dagstur fra badebyene i Egypt. Det er en lang tur, så de rekker stort sett bare å komme frem godt utpå dagen, raskt se et par templer, og så må de kjøre hjemover igjen. Det var deilig å ha mye bedre tid enn det.

Det som ikke var så deilig var hotellfrokostene. I mangel på gjester og forståelse av hva og hvordan man bør spise, og sikkert på grunn av et overskudd av arbeidskraft til oppvask-oppgaver, kom morgenmaten typisk på bordet i form av mystiske gjenstander dandert utover 15-20 små tallerkener, uten at det gjorde noe av det spesielt spiselig. Redningen kan fort bli frokostblanding, men vit at melka du får til å helle på corn flakes-en din antagelig er kokvarm. Jaja.

Heldigvis var det ikke maten jeg dro til Jordan for å oppleve, men fjellene som gjemmer skatten Petra. For beretningen om det får jeg bare henvise til bildetekstene i galleriet jeg herved legger ut. Kortversjonen er at det var fint der, og man bør absolutt bruke i hvert fall 2-3 dager på opplevelsen.

Og ellers, da? Jo, nå har museet på Hå Gamle kirkegård kommet i gang med utstillingen Samlaren. De inviterte meg til åpningen, og det var jo hyggelig. Litt rart at de åpnet 12. juni, mens invitasjonen dumpet ned i min postkasse først den 15. juni, men det var sikkert godt ment. #8D)

Ved et kosmisk sammentreff ble samtidig resultatet av kåringen av årets Wikipedia-bilde klart. Jeg vant ikke! Men iguanen min kom på en delt tiendeplass, og det er jeg godt fornøyd med. Tusen takk til Charlie, som jeg ikke kunne klart dette uten. Håper du har det bra i Dyreparken/forbedringsanstalten i Kristiansand.


Nå sitter jeg og lurer på om jeg skal dra på restplasstur et sted, eller om jeg skal lære meg noe nytt og jobbe med Indiabilder frem til neste tøffe jobbmåned, nærmere bestemt juli. Vi får se.

Bjørn

søndag, mai 09, 2010

Pixler fra sør

Sånn. Bare et halvt år etter at jeg kom hjem fra Mosambik er bildene fra turen klare for at ditt falkeblikk skal kunne granske dem. Det skulle ikke ha tatt så lang tid, men det ble nå sånn. Og i mellomtiden har jeg besøkt Jordan og India ganske grundig, så nå har jeg skaffet meg to nye fjell med bildefiler å jobbe med. Jammen flaks at bilderedigering ikke er det verste jeg vet.


Jeg reiste mer hastig enn jeg pleier, fordi jeg valgte å bli med på en (ikke så veldig) organisert overland-tur, med en spesialbygd røff truck og et par plattføtte, velfødde, innfødte guider. De likte ikke noe særlig å bevege seg til fots, men jeg fikk sneket meg unna skrekkveldet deres nå og da.

Vi begynte med å kjøre fra Johannesburg og inn i Swaziland, som ligger klemt inn mellom Sør-Afrika og Mosambik. Der bodde vi i Hlane nasjonalpark, som er kjent for sine mange rovdyr. Vi var visstnok likevel trygge der, for campen vår var omringet av et elektrisk gjerde. Litt rart, siden stedet ikke hadde antydning til elektrisitet. Men det gikk bra likevel. Og sammenlignet med at 120 politifolk ble drept i Johannesburg i løpet av 2009, så var det jo ikke farlig i det hele tatt.

Jeg skal ikke si noe om dyrene jeg fant der, kikk heller på bildene.

Så var det inn i Mosambik, som var helt andre boller. Eller kanskje det er mer riktig å si at det var bare bollesmuler? Mye rart å se var det i hvert fall. I Maputo driver de og bygger en gigantisk fotballstadion (for penger lånt fra Kina) til bruk rundt fotball-VM. Skal bli spennende å se hvilket tiår den blir ferdig. I Mozambique er det mange arbeidsledige, for de ser ut til å basere seg på at tiden skal jobbe for dem i stedet for at ansatte skal gjøre det. På militærflyplassen utenfor hovedstaden, for eksempel, der har de klart å kamuflere massevis av fly og helikoptre bare ved å sette dem på rullebanen og så la gress og busker vokse seg rundt dem.

På bensinstasjonene var det heller ikke mye arbeid som ble utført. Det jobbet folk der, men de hadde ikke stort å selge. På en god dag hadde de bensin, men ellers var det bare yoghurt, gammelt brød, motorolje og såpe i hyllene der. Ikke så rart, når bensinstasjonene stort sett heter PetrolMoc. "To mock" betyr jo å etterligne. På utsiden så de ut som vanlige bensinstasjoner, men inni var det litt skralt, altså.


Mosambik er stort og veiene der elendige, så selv med en drøy uke i landet å ta av, var det ikke mulig å komme lenger enn cirka kvartveis opp langs kysten. Vi campet på strender og spiste mat vi hadde med fra Sør-Afrika. Utvalget av varer i Mozambique er ikke så voldsomt, så om man vil leve av det man får tak i der, blir det stort sett banan og mango til frokost og barracuda til lunsj og middag hver eneste dag. Hvis man ikke selv blir til et krokodillemåltid, da. Det kan jo også skje.

Alt i alt synes jeg Mosambik var et trivelig land å besøke, men jeg tror nok at hvis du er typen som liker et minimum av komfort og forutsigbarhet, så kan du fint vente 5-10 år med å reise dit. Det er fint der, men tungvint å komme seg rundt. Pluss at de av og til får besøk av sykloner som kan gjøre at ting helt opp til størrelsen av en liten by plutselig ikke er der lenger.

Retur til Johannesburg gikk via noen safaridager i Krugerparken i Sør-Afrika. Det kan nesten ikke bli annet enn vellykket, med mindre man reiser dit for å shoppe og gå på fjellturer. Et vennlig, savannelignende landskap venter på deg, hvor det går lettkjørte veier på kryss og tvers blant et utall dyrearter. Jeg ble i hvert fall fornøyd, og jeg kan anbefale en tur innom Moholoholo-senteret hvor du kan få nærkontakt med dyr som trenger medisinsk pleie og/eller psykolog. Bare sørg for at leken med neshornbabyen ikke blir for voldsom.


Så går vi over til mindre tykkhudet stoff av den mer hjemlige sorten.

Det er sikkert mange av dere som skal til Hå i Rogaland på ferie i sommer. Eh... Vel, i hvert fall, hvis noen skal det, så kan dere jo ta turen innom den gamle prestegården på Hå. Der kan dere nemlig fra 12. juni til 29. august få oppleve en utstilling som inneholder vesentlige deler av spyposesamlingen min. Dette er en sjelden anledning, så grip sjansen! (http://www.hagamleprestegard.no/)

I tillegg kan det godt hende at jeg snart blir hengt ut i Dagbladet snart som en fyr med uvanlig sære arbeidsvaner og en reiselyst som grenser til vanvidd. Men det er det for så vidt bare fint om dere ikke får med dere.

Nå drar jeg en tur til Jordan-bildene mine. Habra så lenge!

Bjørn

onsdag, mars 31, 2010

Veien til Agra, Jaisalmer og Bikaner

Jeg er i ferd med å bryte et løfte grundig.

En gang mot slutten av forrige årtusen lovet jeg meg selv at jeg aldri skulle dra tilbake til New Delhi, men nå er jeg jammen straks på vei til Rajastan igjen. Og jeg vet ikke engang hva jeg skal dit for! Turkish Airlines lokket og lurte med en billig billett, og jeg bet på. Ja, ja. Det kunne vært verre. Tror jeg.


Sist jeg var der var det mest forholdene på flyplassen som gjorde at jeg dømte New Delhi nord og ned og fikk meg til å dra videre til Kathmandu i stedet. Riktignok var jeg bare en uslepen diamant av en reisende den gangen, så det skulle ikke så mye til for å vippe meg av pinnen.

Ta toalettene, for eksempel. Det var første gang i mitt liv at jeg måtte bruke en do hvor det ikke var dør foran avlukket. Men må man, så må man, og jeg måtte. Urutinert som jeg var, så hadde jeg ikke med eget dopapir. Jeg fikk litt panikk da jeg skulle tørke, og det ikke var noe å tørke seg med. Men da var det at dette med manglende dør plutselig var nesten praktisk. For man kunne bare knipse, så kom det en mann løpende med en dorull, og han solgte dopapir for én rupi pr tørk. Blodpris, tatt i betraktning at en hel dorull kostet 8 rupi i butikken, men jeg fikk uansett både som fortjent og det jeg trengte.

På veggen der husker jeg at det hang et sånt bursdagskort som spiller en melodi når man åpner det. Dette kortet spilte temaet fra Lambada. Seks sekunder langt, om og om igjen. Det passet i grunnen fint, for de færreste var innom toalettene i mer enn seks sekunder. For selv om det jobbet tre karer på heltid der med å bytte batterier i kortet og å vaske og polere speilene og vasken, så tror jeg aldri noen med desinfiserende midler og svaber noensinne kom i nærheten av selve doene.

Det jobbet hundrevis av folk på flyplassen, men ingen så ut til å gjøre noe spesielt. De bare gikk rundt og så molefonkne ut. Rett som det var kom de bort til meg og sa "Don't worry, sahib Torrissen". Det gjorde meg virkelig bekymret, for jeg skjønte hverken hvorfor de visste hva jeg het eller hvorfor jeg ikke burde bekymre meg. Antok de at jeg var engstelig for at jeg snart skulle opp i luftrom kontrollert av indiske flygeledere? Det fant jeg aldri ut.

Og så var maten fæl. Golden Fried Chicken smakte fisk. På en veldig lite røykalaks-måte. Det var mer litt sånn lutefisk, i grunnen.

Heldigvis er alt der sikkert i sin skjønneste orden nå. Det siste jeg gjorde før jeg dro derfra sist, var nemlig å legge åtte tettskrevne sider med mine forslag til forbedringer ned i en forslagskasse som hang på veggen i avgangshallen.

På veien til New Delhi får jeg anledning til å bruke en kveld og en formiddag på å gjenoppdage Istanbul. Det er prisen man betaler for å få en billett tur/retur India som koster omtrent det samme som å reise tur/retur Brønnøysund med fly.


Jeg gleder meg til en alternativ og utvidet påskefeiring i hinduland, selv om dette muligens blir en i overkant het opplevelse. Mye mer om det, og hvordan jeg overlever det, når jeg faktisk er der. Om kun få dager. Hurra!

tirsdag, februar 16, 2010

Mellom himmel og jord

Tiden har sannelig løpt fort siden jeg kom tilbake fra Afrika i desember. Litt jobbing, julefeiring, mye snakk om hvor kaldt det er og en hel del sjokoladespising med påfølgende tannpussing med Jordan i Jordan har krevd sitt, men nå er endelig første bunke bilder fra turen trygt plassert på Internetten.

Klikker du deg gjennom bildeserien får du være med på en afrikansk matteprøve, du får se at jeg går meg nesten så vill at jeg må reddes og dø av skam, det blir et gjensyn med alles gamle favoritt, Falkor, og du får ved selvsyn konstatert at også i Afrika kan det snø godt midt på sommeren. Ja, og så har selvfølgelig som vanlig noen artige insekter sneket seg med.

Kanskje skriver jeg noen historier fra denne turen senere, men kortversjonen er i hvert fall at fjellene i det sørlige Afrika er veldig verdt et besøk.

Så var det bare bildene fra Mozambique og Midt-Østen igjen å gjøre noe med. Jammen godt at jeg har fri i februar og ikke er spesielt OL-interessert.

Bjørn

fredag, januar 29, 2010

Nordland Bjørn and the Last Crusade

I serien "Bjørn drar til varme steder og fryser rumpa av seg" har turen kommet til Jordan, Midt-Østens smørøye. Hva? Nei. "Smørje" står det visst. Det leser jeg i hvert fall ut av ansiktsuttrykkene til de fleste som jeg de siste par dagene har fortalt om mine forestående reiseplaner til. På jobb fikk jeg bare beskjed om å dokumentere ekstra godt hva jeg egentlig har drevet med i det siste, så noen andre kan overta, i tilfelle det, eh..., blir nødvendig.

Dem om det. Selv er jeg helt sikker på at dette går bra. Det eneste som bekymrer meg litt er at det kan se ut til at jeg må tilbringe noe tid på et femstjerners hotell. Det kan jeg ikke akkurat si at jeg er mentalt klar for. Tenk om det er myke madrasser der?! Og hva om de som vasker rommet tror at ryggsekken min bare er noe søppel? Kanskje jeg går meg vill på rommet? Det blir flaut, det.

(Bilde fra Creative Commons, av C. Chou)

Selve Jordan går nok derimot helt fint. Et folk som er så godt som omringet av israelere, irakere, syrere og saudi-arabere, men som likevel ikke har vært i krig på opptil flere tiår, må være en usedvanlig hyggelig og fredsommelig gjeng. Og greiene jeg skal se, hovedsakelig fjell, ser ut til å være flotte greier.

Bortsett fra at de for tiden byr på bortimot kuldegrader nattestid, da. Jeg tar det ikke så tungt. Blir det kaldt kan man sitte inne og late som om man er ute, ved for eksempel å se filmene Mortal Kombat: Annihilation (høres koselig ut), Red Planet og Mission to Mars (kan det være at landskapet er litt sært, mon tro?) eller et utall actionfilmer som trengte spektakulære omgivelser for å lede oppmerksomheten bort fra en manglende fortelling.

Episentrum for reisen min blir nesten sikkert Petra, fjellbyen som ikke er fjellby fordi den ligger til fjells, men fordi den er bygget rett inn i fjellet. Du har muligens sett bilder av den allerede, men jeg kan love at etter at jeg har vært der så har du i hvert fall det.


Eh, ja, etter at jeg har gjort ferdig bildebunken fra Afrika, muligens. Den ligger her og er bare halvferdig, merkelig nok. Huff. For en slabbedask jeg er. Ikke i følge en gjeng tyrkere, riktignok. De har nettopp stemt frem ikke mindre enn ni av bildene mine fra Anatoliaturen min i fjor frem til "Utvalgt bilde"-status i tyrkisk Wikipedia. Bildet over her, for eksempel. Det var hyggelig, det! #8D)

Sånn. Da vet dere hvor dere ikke finner meg den neste drøye uka eller så. Ha en fin februar så lenge!

Bjørn