Til pass for meg

Nå sitter jeg her med tre gamle pass som ikke kan brukes til stort. Mitt fjerde pass kommer i posten om noen dager. Frem til da er det ikke stort jeg kan gjøre, annet enn å sitte hjemme og lese eller å blogge, eller å gå til Jotunheimen, for eksempel. Jotunheimstien har jeg gjort meg ferdig med, så her kommer det litt blogg i stedet.

Om mitt første pass. Om ikke annet, så er det i hvert fall interessant for meg selv.

Sånn ser det ut i dag, stakkars. Det er ingen grunn til å kritisere det. Prøv selv å bli dratt Jorda rundt og å svømme gjennom en flom etter en syklon på Fiji og se hva det gjør med utseendet ditt. Tipper at du også hadde falmet litt.

Inni passet blir jeg kjapt presentert. Ikkeno fødselsnummer eller noe. Det er bare én norsk Bjørn Christian Tørrissen i verden, så det trengs ikke.

Ellers kan man jo bemerke at informasjonen som er gitt på venstre side virker litt tilfeldig og overflødig. Hvor mange av oss som har pass trenger egentlig å få vite at nordmenn født i utlandet kan miste statsborgerskapet etter 22 år?

Og så er det ærlig talt litt dårlig gjort å si at det er straffbart å misbruke passet, uten samtidig å gi oss noen idéer om hvordan vi kan misbruke passet!

Jeg syntes nok at "pupil" var en litt stusselig profesjon, så jeg oppgraderte meg selv kjapt til student da jeg flyttet til Trondheim.

Og så var jeg mørk blond da jeg var ung! Uten særlige kjennetegn for øvrig. Her kunne man godt fått med "venstrehendt" og "rå til å spille Minesveiper".

Bilde med fin, mønstret genser, smil med åpen munn, tatt på skrå forfra, ansiktet dekker bare en fjerdedel av bildeflaten... Og så glemte vi å ta fingeravtrykk. Dette hadde aldri i verden blitt godkjent i dag. Alt var mye bedre før.

Særlig flott er det at passet er gyldig for alle land. (Lurer på i hvilke tilfeller det gjaldt begrensninger på det?)

Her ser vi hvorfor det ikke trengtes noe fødselsnummer. Det passet sier er bare at personen på bildet og den som bærer passet er en og samme person. Det får holde.

Så får vi heller bære over med at myndighetene har feilstavet "bescheinigt" i den tyske språkvarianten.

De fleste passkontrollører ignorerer rådet om å føre på viseringer i kronologisk rekkefølge. Det ser vi helt fra starten av.

Første stempling skjedde ved USA-innreisen til høyre her den 23. juli 1995, lenge før Australiabesøket til venstre. Jeg loffet rundt med Greyhound i en måned, fra østkysten til vestkysten, i forkant av en klassetur med NTH.

De tre andre stemplene er australske. Visumet til venstre fikk jeg ved å sende passet til Australias ambassade i Stockholm. På en Jorda-rundt-reise kom jeg inn i Australia via Darwin på nyttårsaften i 1996, etter jul på Bali, og så reiste jeg ut igjen drøyt seks uker senere fra Brisbane.

Hele side 10 og 11 er Nepal-greier. Jeg fikk visum i full fart av generalkonsulen i Norge, en skipsreder som gav meg ekspressbehandling da jeg som naiv ung backpacker bare dukket opp på kontoret hans samme dag som jeg skulle reise fra Norge.

Da jeg kom til Nepal oppdaget jeg at de hadde såpass bratte fjell der at jeg måtte få utvidet visumet mitt med en uke for å rekke alt. Det kostet ikke mye i penger, men krevde noen timer køventing.

Fra Nepal dro jeg til Thailand, og fire dager før jeg hadde brukt opp visumet mitt der dro jeg videre, til Malaysia. To uker der var tydeligvis nok, for plutselig dukker det opp et Singapore-visum.

På side 13 flyr jeg videre til Jakarta og Indonesia. Og siden det var igjen masse plass på siden, fant Fiji-grensevakten tre måneder senere ut at de skulle stemple meg ut av landet der. De var nok ivrige etter å få meg bort raskest mulig, for jeg kom til flyplassen helt gjennomvåt og stinkende, etter å ha svømt flere kilometer gjennom brunt flomvann.

Flyet fra Fiji evakuerte meg til Los Angeles. Hadde de sagt på forhånd at flyet skulle stoppe på Honolulu for å fylle drivstoff, så hadde jeg nok hoppet av der, men sånn gikk det ikke.

Før jeg kom til Fiji hadde jeg vært på New Zealand i et par-tre uker, som bevist av stempelet på side 15. Og dermed var passdokumentasjonen av Jorda-rundt-reisen min i 1996/1997 over.

Nederst på siden er det et stempel fra Tyskland, for det fikk man i gamle dager. Jeg skulle på jobbreise, til IT-konferansen Lotusphere i Berlin, og reiste billig med direktefly med Widerøe rett til den nå nedlagte flyplassen så godt som i sentrum av byen, Tempelhof.

Og det var faktisk hele det første passet mitt. Et rustent bindersmerke (fra flomsvømmingen) og en gammel adresse avslutter dokumentet. Reisekarrieren min, derimot, hadde knapt begynt!

Snart følger et nytt og spennende blogginnlegg om mitt andre pass! :)

Homo Sapiens Arubensis

Man skulle tro at et land som har .aw som internettdomene bare var lite og søtt, men da vi ble hentet på flyplassen begynte vi å lure. Vi hadde i siste liten booket billig overnatting, i den grad det går an på Aruba, og visste lite om stedet. Lille David heter herberget, men han som hentet oss var giganten Francois, pensjonert marinejeger og nåværende panservogn-/rustholkfører. Greit nok.

Han tok oss trygt frem til en liten villa ombygd til et fem-/seksroms pensjonat, et stykke utenfor sentrum av hovedstaden Oranjestad. Etter å ha forhandlet oss med noen salatblader inn forbi vaktkjempeskilpadda i oppkjørselen var det klart for tidenes lengste innsjekking. Den gjøres grundig her i huset, og er ofte like mye ren sjekking som innsjekking. Antall rom varierer nemlig etter om man regner med alternativet det er å ligge mellom Francois og partneren hans, Noud. Det er det billigste.

Jepp, regnbueflagget som vaier i hagen var ikke til å ta feil av, dette var et alternativt sted med, før vi kom, bare mannlige beboere. Artig det, men det har sine konsekvenser når der kommer til interiørdesignet. Rommet vi fikk var svært, og så ut som en obskur blanding av bestemors stue og en homsepornofilm.

Møblene er klassisk pene, og det er rikelig med nips og potteplanter. På veggen med  et fire kvadratmeter stort speil og et par fuglebur henger det tolv portretter av nakne unge menn med trutmunn og utfordrende blikk. Stuebordet byr på to unge fyrer til, innrammet i nips, og bak dem står en statue av to nakne kickboxere i kamp, med slips på. I vinduet henger et glassmaleri med Jomfru Maria, og over døra henger Jesus på korset.

Ved døra inn til badet finner vi orange badekåper i silke, samt et lite bilde av en bredt glisende Tiger Woods. Over doen sitter det en naken og bredt skrevende latinofyr og skrever mellom to lysestaker, og mens man sitter og driter ser men rett på en plakat av en opphisset og naken kar i en foss. Og i dusjen er det svaner og massevis av speil. "Ikke bry dere om kameraet i taket", sa Noud.

Resten av huset er minst like drøyt dekorert. Skal se om jeg tør å ta en fotorunde, men da må jeg i så fall huske å formatere minnebrikken før jeg eventuelt skal til for eksempel Saudi-Arabia.

Alle her er veldig hyggelige, altså, selv om de åpenbart synes det er merkelig at et heteroseksuelt par plutselig skal bo her, og stedet fungerer helt flott som herberge. "We're dirty, but we're clean!", som de sier.

Foreløpig har vi ikke rukket stort mer enn å bli vant til varme igjen. Vi tuslet en tur nordvest på øya og så bølgene bryte ned landet ved å undergrave grunnen og lage små geysirer her og der. Et stort cruiseskip hadde lagt til i sentrum, og passasjerene ble busset rundt til de obligatoriske attraksjonene. En av dem er et fyr oppe i "ødemarka" der vi gikk tur, men det fikk skarp konkurranse av oss. Amerikanerne på guidet rundtur våknet opp av døsen og måpet med store øyne da de fikk se oss, to fotgjengere på frifot og til fots mellom veien og sanddynene. Kjersti fant en død kvelerslange. Vi følte oss omtrent som Bear Grylls. Alt er relativt.

Jeg har gått litt rundt i byen også. Det er masse rart å se, bare man tar seg tid til å gå dit ingen skulle tru at turister ville tenke på å ferdes. En nedlagt og ødelagt skole er full av stilig graffiti inne på veggene. Merkelige statuer av fordums nasjonalhelter står her og der, utført av kanskje ikke verdens beste, men i hvert fall gatas beste skulptør. Ernst & Young holder til ikke i et glassmonster som de pleier, men i en liten strandhytte. Supermarkedet heter Skype, og det henger plutselig en iguan på de merkeligste steder.

Vi blir her et par dager til, så drar vi til Curacao, hvor noen skal gå på kurs for å lære delfiner å lære å gjøre triks for å få en fisk, mens andre skal gå livets skole for å lære hvordan man best unngår å bli ranet.

Så får vi se, da.

Baluba på Aruba?

Tjoho! Jeg fant en billig måte å komme meg til Aruba på, som ikke krever at jeg først må vinne Idol! En restplass for to tusen kroner skal forflytte meg til sammen 16000 kilometer, Oslo - Aruba - Oslo. Jeg tror at det kanskje er ny personlig rekord i lav kilometerpris.

Men hva skal jeg nå der å gjøre? Vet ikke. De har noen av verdens fineste strender der, sies det. Det tror jeg imidlertid mest skyldes at sånne kåringer alltid skjer gjennom avstemninger holdt av amerikanske reisemagasiner. De har mange entusiastiske USAianske lesere som bare har vært på Aruba, Hawaii og i Florida og California. Jeg lover å avsi min ærlige dom etter hvert.

Aruba er litt større enn sandbanken jeg bodde på i Belize, men ikke så mye.

Om Aruba viser seg å være bare en variant av Syden for nederlendere og nord-amerikanere, så kan jeg jo bare reise videre. Det går fly både til Panama og Suriname derfra, og noen av dem har mer enn én motor også. Visumkrav kan skape litt krøll, men vi får se hvor imøtekommende konsulene i området er.

Jeg har lest litt om øya. Det finnes en variant av klapperslanger der. Dessverre har den lokale avarten sluttet med å klapre, så nå må man tråkke på dem for å få vite at de er der. Det er ingen tjent med, men sånn er det. Folket på øya er det lettere oppdage. De prater nemlig mer enn gjerne, og da snakker de papiamento. Høres det ut som et tullespråk, eller? Jepp. Men det er helt sant.

Og om navnet på språket er rart, så er ikke språket selv noe særlig bedre. Her er en tilfeldig setning fra arubianske nyheter: "Randy Gomez papiando di e accidente cu e la sufri paar di luna atras y tambe con pa concientiza nos automobilistanan pa tene cuenta cu nos cyclistanan." Ser nesten litt esperanto ut, men er det du får når du blander afrikanske stammespråk, portugisisk, spansk, diverse indianerdialekter, engelsk og nederlandsk. Av det gjetter jeg at det betyr  "Randy Gomez snakker om ulykken som han kom ut for et par måneder tilbake, og om samvittigheten som bilførere burde skylde syklister å ha."

Selv om øya er liten, så har den fostret store personligheter. For eksempel Bobby Farrell, den radmagre ikoniske danseinstruktøren og sangeren i Boney M. I tillegg kan jeg, mest i mangel av andre, nevne Dave Benton! "Hæ? Hvem da?", spør du kanskje? Jo, det var han bruneste av de to som sang seieren i land for Estland i Melodi Grand Prix i 2001! Hvis du av en eller annen grunn har glemt ham, finner du en oppfriskning av gode Eurovision-minner rett under her. Tusen takk, Aruba, for at dere tydeligvis ikke har produsert flere kjente mennesker.


Er Aruba et land? Njæh. Litt. De sender i hvert fall eget lag til OL og sånn. Men folk som bor der er nederlendere, siden Aruba inngår i det forente kongeriket Nederland, som en del av de gamle Nederlandske Antiller. Ikke at de har hatt bruk for det i OL, men de har nasjonalsang også. Problemet er bare at den høres ut som en gammel wienervals.

Det er alt jeg har om Aruba foreløpig. Og bra er det, for nå går flyet om ti timer, og jeg må pakke! Jeg tar med kamera, så en vakker dag får du se hvordan det er der.

Ha en fin vinter så lenge, da!

#8D)

Grønnkapp

Star Tour er flinke til nesten hvert år å slenge inn minst ett nytt litt annerledes reisemål på menyen sin. Sist høst hadde turen endelig kommet til Kapp Verde, og på fly nummer to fant jeg meg en god restplass å sitte på. For 3000 kroner fikk jeg flyreise til og fra Afrika, og et enkelt, men greit hotellrom til disposisjon i en uke.

Er dette det enkle hotellet med svømmebasseng? Ikke nødvendigvis.

Øya man settes ned på heter Boa Vista, og med mindre du har skikkelig uflaks og blir satt inn i et fengsel av et hotell av typen all-inclusive, så ender du opp inne i øyas hovedstad, Sal Rei. Der bor det nesten like mange mennesker som i Sykkylven, så du finner ikke akkurat alle fasiliteter, men i hvert fall noen.

For eksempel har de en frisør. Der koster det tre euro å klippe seg. Og så har de noen butikker, hvor det meste man kan kjøpe er billige importvarer fra Kina. "Valene el stol koalitet!", sier kjøpmennene, som også nesten uten unntak er fra Kina. Et sikrere tegn i 2013 enn det på at nå er du i det ekte Afrika vet i hvert fall ikke jeg om. Unntatt zebra og gnu, da. Men det har de ikke på Kapp Verde, for det ligger langt ute i havet vest for Senegal, og zebraer og gnyr er ikke så gode til å svømme.

Kappverdiansk villmark.

Kapp Verde er godt innenfor tropene, men du trenger ikke å være redd for å svette bort. Det blåser ganske mye på øya, noe skogene som ikke er der tydelig vitner om. Beskjedne fjelltopper på noen få hundre meter stikker opp her og der, men ingen steder er det mulig å finne lé fra vindene som kommer inn fra havet. I det flate og litt sterile vulkansteinlandet vokser det ikke så mye. Andre av øyene i Kapp Verde er veldig annerledes, men på Boa Vista er naturen ganske steinørkenaktig. Som jo er fint nok, men dampende tropehete finner du altså ikke. Husk likevel solkrem. Mye og sterk solkrem!

Man føler seg ganske trygg på lille Boa Vista. I hvert fall helt til politiet kommer bort og sier at her må man virkelig passe seg. Jeg vet ikke om det er veldig reelt, men en fyr i uniform frarådet meg sterkt å henge rundt på lite trafikerte strender alene. Man skulle tro at med en befolkning på rundt seks tusen så burde det være mulig å finne frem til han slemme fyren hvis noe skulle skje. Jada, jeg vet at de er utlendinger, men de fleste er sikkert gode på bunnen. Det tror nå jeg, i hvert fall.

Et vennlig, om enn litt uforutsigbart nabolag i Sal Rei på Kapp Verde

Jeg gikk meg uansett noen turer rett bort fra Sal Rei og ut i ødemarka, og det var aldri noen skumlinger å se der jeg gikk. Om jeg så noen mennesker i det hele tatt, så var det bare geitegjetere som smilte så bredt som det er mulig.

Inne i og nært tettstedet Sal Rei kan jeg derimot tenke meg at rare og ikke bare hyggelige ting i teorien kan skje. Rett bak de forholdsvis ordentlige kvartalene langs vannkanten ligger nemlig en skikkelig slum av en ghetto. Der finner du hus som bare har blikktak og vegger av enkle murblokker, med hullete klestørk på taket og søppel flytende i gatene. Det virket ikke som om innlagt elektrisitet og vann i husene var særlig populært. Når kvelden kommer blir det ordentlig mørkt der, og tråkker du i en hundebæsj deromkring, så er det ikke sikkert at den kom fra en hund, for å si det sånn. Alle jeg møtte der var blide og smilte og vinket og sa hei, altså, men når folk bor sånn som de gjør der, så er det alltid en og annen som ser potensialet når en rik europeer går forbi.

Den beste dagen i uka på Boa Vista var nok da vi leide bil og kjørte rundt hele øya. Eller bil og bil. Det var nesten en liten stridsvogn, en firehjulstrekker med noen gode bulker rundtom på sidene, foran og bak. Utleiedamen gav oss et kart over øya, med noen rare stiplede linjer som så ut som om de kunne være enten veier eller elveleier. Når vi kom ut i terrenget så oppdaget vi at de var BÅDE veier og elveleier, på en gang. For å komme til de fineste stedene var det bare å kjøre der det så minst umulig ut, og det betød ikke automatisk at det var hjulspor der fra før av. Veldig moro, om enn litt slitsomt i lengden.

Veien ble ikke bygd av romerne, selv om den ser litt sånn ut.

En hel runde rundt øya ble på drøyt ti mil, og vi brukte ganske nøyaktig ti timer på det. Da hadde vi ingen lange pauser for å spise noe sted, for sånne steder fant vi rett og slett ikke, samme hvor sultne vi ble. Landskapet var en fin distraksjon fra magerumlingen, så det gikk helt fint.

Vi så knapt andre biler i løpet av hele dagen, så det var godt at motoren fungerte helt til vi var tilbake i Sal Rei. Som eneste bil på østsiden av øya var vi et kjært syn for en gjeter som gjerne ville ha haik. Vi tok ham på og selv om han ikke helt visste hvor han skulle, så var han strålende fornøyd med å få sitte på. Etter en stund sa han plutselig "Stopp her! Jeg må ut og se til de geitene der borte! Jeg blir bare borte i noen minutter, snart tilbake!" For å sikre seg mot at vi benyttet sjansen til å stikke av, lot han en tøybylt, som luktet litt rart og sikkert inneholdt noen av hans kjæreste eiendeler, ligge igjen i baksetet da han stakk. Så kom han tilbake, og en stund senere fant han ut at nå hadde han sittet nok i bil den dagen, og så bare gikk han ut i ødemarka igjen.

Alt i alt var en uke på Boa Vista helt greit, om enn ikke en spektakulær opplevelse. På den tiden rekker man akkurat å venne seg til alle løshundene, å prøve alle rettene som serveres på den lille uterestauranten på torget, og å lære seg navnene til alle "kunstnerne" fra Senegal og Guinea-Bissau som har kommet rekende over fjorden for å prøve å prakke på turister diverse håndverk fra fastlands-Afrika. Kanskje har kineseren på hjørnet lært seg navnet ditt også, og han hilser i hvert fall vennlig når han ser deg ramle inn i butikken hans for attende gang på jakt etter vann på flaske og potetgull med salt for å rehydrere deg etter en varm dags vandring.

Man trenger ikke å være rik for å trene.

Om du har lyst til å besøke øya, synes jeg godt du kan vurdere å ikke bo på all-inclusive-hotellene. Du klarer deg fint om du tar inn på et av de små pensjonatene i stedet.

Kanskje må du gjennomleve noen autentiske strømbrudd og holde ut en trøstesløst melankolsk dansemusikk fremført på nært hold på trekkspill og trommer på fredags- og lørdagskveldene, men det går helt greit. Du burde i hvert fall sove bedre der enn på de store hotellene, fordi du vet at pengene du bruker under oppholdet ditt nå går nesten rett i lommene på folk som virkelig trenger det du bringer, i stedet for at overskuddet eksporteres rett til kontoen kjedehotellet har opprettet i et skatteparadis langt vekk.

Hvis du bare vil til sol og varme, men ikke til Syden, så duger Kapp Verde helt fint. Reiser du først og fremst for shoppingen sin del, så tror jeg du heller skal dra et annet sted. Med mindre du samler på afrikanske trommer, små trefigurer lagd av truede tresorter eller gulnede postkort, da. Det er nemlig stort sett det som selges her.

Alt i alt og for min del: Greit sted for en uke, men jeg reiser nok ikke tilbake.

2012 i reprise

Nå har det snart gått en hel dag av 2013, og jeg skjønner foreløpig ikke hva som var galt med 2012 som gjorde at vi måtte bytte det ut, egentlig.

Det kan jo hende at 2013 faktisk er helt supert, men siden jeg ikke er mer i stand til å se langt fremover enn han sauen under her, så tenkte jeg at i første omgang kan vi i stedet se tilbake på hvordan 2012 gikk for seg for meg.

Året begynte ganske bra. Hotellet vi skulle bo på i Kuala Lumpur på nyttårsaften var overbooket, så vi ble sendt videre til et annet og enda sprøere hotell, som var så fint at fjernkontrollen til TV-en bodde i en egen skinnmappe, og vi måtte velge puter til sengen fra en putemeny. Det var faktisk så flott at det til og med var helt åpent mellom do, dusj og seng. Da vet du at en eller annen gæern og overbetalt interiørdesigner har vært på ferde. Men selve nyttårsaften var det i hvert fall ingenting å si på.

Derfra gikk det rett åt skogen, til Cameron Highlands, noen høytliggende åser med et perfekt klima for å dyrke teblader. Landskapet er fullstendig surrealistisk, og det å vandre rundt der var blant årets høydepunkter for min del. Det kan jeg godt anbefale. Blir man litt svett og sliten er det bare å stoppe på et tehus og bestille den sterkeste sukrede istéen de har, så er du snart hyperaktiv igjen.

Selv om det ikke var så lenge siden sist jeg var i Singapore, stakk vi innom der når vi likevel var i nabolaget. Byen blir bare rarere og rarere. Siste nytt er at nå kan man få kjøpt femetasjes hamburgere på Burger King, og i den bratte parken midt i byen har de installert rulletrapper. Jeg bare gjetter at forekomsten av hjerte- og karsykdommer er ad oppadgående der i gården. Tette blodårer er tydeligvis ikke blant alt det som er forbudt i Singapore.

Tilbake i Norge var vinteren ganske mild. Sesongen for turer i skog og mark ble dermed fin og lang, om enn kanskje noe våtere enn vi liker. Allerede i slutten av februar jaget vi geocacher på barmark langs Oslofjorden.

Gammelnytt av året var at Hobbiten gjenoppstod, nå i et langdrygt spillefilmformat. Synes du at filmen blir for rask kan du gjøre som meg og reise til Killarney vest i Irland og gå rundt i skogene der. Der er tempoet enda lavere, og omgivelsene ligner mistenkelig på Hobsyssel.

Det var nok av også andre gode grunner for å dra til Irland på vårparten. Vandring langs Moher-klippene er absolutt noe av det flotteste jeg har gjort, med hai som solte seg i havet nedenfor, flokker av lundefugler på berghyllene, knallgrønne åkre som møter sprengblått hav, og ingen gjerder som hindrer fremkommeligheten.

Når man nærmer seg klippekantene skjønner man likevel fort at det kan være lurt å holde seg godt innenfor stupet. En koselig tusletur kan fort bli en kort og fatal flyreise.

Årets tristeste dager kom også brått på. Dødsfall i venneflokken burde være eksklusivt for pensjonister og nikotinmisbrukere, men sånn er det dessverre ikke. Sånt er tungt, men om man klarer å ta med seg at man jammen skal glede seg for at man lever og gjøre det beste ut av akkurat det, så kommer det i hvert fall noe godt ut av det.

På forsommeren fikk jeg besøk i Oslo av foreldrene mine. Det er alltid like koselig. Her er vi på tur i skogen, og jeg har nettopp fortalt dem at jeg skal flytte til Afghanistan for å jobbe for Programmerere uten grenser.

Det var heldigvis ikke helt sant. Jeg skulle bare til Italia for å gå fra Milano til Roma på den gamle pilegrimsruta Via Francigena. Det er en forholdsvis lang marsj.

At noen går så lang tur i Italia er ikke helt vanlig. Der omkring sykler de heller. Men man får med seg mer til fots, så jeg gjør det nå på min måte. I Siena, omtrent midtveis, gikk jeg i det ærbødige Rådhuset og oppdaget at de var i gang med å blåse opp ballonger til en overraskelsesfest i anledning min ankomst. Dessverre hadde jeg gått for fort. De holdt fremdeles på med å blåse opp ballonger da jeg gikk videre.

Etter knapt tre uker var jeg ganske fornøyd med å halte inn i Vatikanet, midt i Roma. Mestringsfølelse er noe av det beste som finnes.

I løpet av året har også spyposesamlingen min fortsatt med å vokse i størrelse. Jeg klarte heldigvis å holde disse karene fra oppkastmuseet i Cobh unna den. Årets nye land på lista ble Vatikanet, Kenya, Tanzania, Qatar og Kapp Verde. Jeg har nå rundet 70 land, og håper å slumpe innom 30 til i løpet av det neste tiåret.

Det ble tid til et tannlegebesøk også. Ingen hull, egentlig, men jeg fikk lov til å bore i visdomstennene likevel, for å gjøre dem litt mer pussbare. Uten bedøvelse! Er jeg en (gjerrig) tøffing, eller hva?!

Jeg har også hatt fornøyelsen av å spa chinchillamøkk i store mengder i år. Sånn går det når man involverer seg med personer som tror at gnagere er kosedyr, og at man trenger minst en sånn 30 stykker av arten for å kunne avle frem stadig mer intelligente dyr. Jeg håper de blir smarte nok til å gå på do selv snart, i hvert fall.

Jammen kom jeg meg til Afrika ikke mindre enn to ganger i 2012. Den første gangen var det for å se på dyrene i Afrika. De enorme flokkene av gnu, zebra og bøffel på savannen mellom Tanzania og Kenya var den mest overveldende dyreopplevelsen jeg har hatt på mange år. Se opp for flått og løver!

Den andre turen til Afrika var mer for å se på stein og folk. Kapp Verde er perfekt for akkurat det.Selv om folk smiler, så er det ikke så lett å se hvorfor de gjør det. Som turist har man det helt fint på Kapp Verde-øyene, men de fleste av de lokale har det jammen tøft nok.

Årets landskapsopplevelse tror jeg må ha vært da vi startet dagen i tykk tåke oppe på kanten av Ngorongoro-krateret, og så kjørte ned et mareritt av en grusvei til en stadig mer magisk verden mens skyene dampet bort og dyrene som lever ganske isolert der nede gradvis dukket opp i større og større antall. Fine greier!

Årets kanskje rareste opplevelse, i hvert fall utenfor mitt eget hode, var derimot veldig hjemlig. I midten av november dro jeg ut i Østfolds skoger sammen med en hard kjerne av geocachere for å gjenskape skrekkfilmen "The Blair Witch Project". Jeg kan ikke røpe mye om hvordan sånt foregår uten at det blir lyst en forbannelse over meg, men det var veldig moro, veldig kaldt og veldig vått. Geocaching er en finfin hobby for deg som, eh, er litt rar.

Så sånn er livet; en serie av hindringer og utfordringer som man stort sett klarer å overvinne, om enn ikke alltid på den mest mulig elegante måten. Så lenge man har det morsomt og hele tiden lærer av det, må det være greit.

En finfin hvit jul avsluttet det hele. Jeg er godt fornøyd med 2012. Kunne godt gjort det en gang til på så godt som samme måte. Men 2013 skal jeg nok klare å fylle med mange andre ting. Sånn etter hvert. Likevel, først og fremst er det en del halvpris-marsipan som skal forseres, spår jeg.

Jeg fant disse visdomsordene på en kirkegård i Irland.

Og sånn er det med den saken.

Godt nytt år, alle sammen!

Juling!

I år har jeg prøvd noe nytt, nemlig jul i Sør-Norge. Det gikk helt fint, og siden jeg tok med kameraet mitt både til Romerike og Kvitfjell, så kan jeg vise deg litt av det.

Vi begynner en tidlig julaften i Nannestad. Vi skal ut i skogen for å gjemme en postkasse med noen plastdingser oppi. Ikke spør hvorfor. Snøen har lavet ned hele natta, så det er ganske tungt å gå, men også veldig fint å se på skogen rundt oss.

Heldigvis er det brøytet et hardt skispor deler av veien. Der går vi, nesten uten å ødelegge sporet.

Tilbake fra postkasseturen har det blitt julaften, og vi spiser ribbe. Da er det jul, da!

Etter å ha åpnet julegaver reiser vi opp til Kvitfjell, for det går rykter om at der er det enda flere julegaver! Det kan være lettere å finne hytta si om sommeren enn om vinteren.

Hurra! Ryktene stemmer! Vel inne i hytta finner vi både peis, vakthund og juletre med presanger under.

I år sammenfaller jula med fullmåne og klarvær. Det gjør nettene lyse, og det går helt fint å ta seg en kveldstur i skogen, uten lommelykt.

Når sola står opp i desember, så gjør den det veldig langsomt, og det er bare den delen av verden som ikke ligger i skyggen av en lav sol som får farge på seg. Til gjengjeld får de den lekreste rødfargen sollyset kan oppdrive. Det kler Rondane i det fjerne svært så godt.

"Vår" side av fjellet lever i tre uker uten sol nå midt på vinteren. Verden blir ganske blå av sånt. Men fargene over åskammen kan vi kose oss med likevel.

Jo mindre utsnitt av bildet over, jo flere farger kan vi ane.

Man kan få ganske mye ut av en fargepalett med bare hvitt og blått. I hvert fall har naturen klart det fint her, synes jeg.

Hvis Disney skulle laget en versjon av det samme bildet, så tror jeg det hadde blitt seende omtrent sånn ut.

Oppe på platået, nesten ved toppen av Kvitfjell, har fjellvinden plutselig gjort det om til en gråværsdag. Da kan det være vanskelig å se noe særlig annet enn at det er mye hvitt der oppe.

Det klarner fort opp igjen, og vi kan se nordover mot en liten hyttelandsby ved Ringebu. Man skjønner godt hvorfor bygningene der borte er både bygd og oppvarmet av tre.

Denne utsikten holder oppe troen vår på at om bare et par uker så skal vi nok få se sola igjen, på vår side av fjellet også.

Hadde dette vært et bilde fra Asbjørnsen og Moe sine samlede folkeeventyr, så hadde enten den toppen vært et troll, eller så hadde det bodd et inni det. Knausen heter Hestknappen.

Vi går en tur med hunden for å se på solnedgangen. Først er hunden hoppende glad for endelig å få komme ut en tur. Etter noen minutters baksing i snøen får et par bebreidende øyne oss til å sette nesene og snuten mot peisvarmen igjen. Men utsikten kan man ikke klage på.

Sånn ser nemlig utsikten ut der oppe på Kvitfjell.

Når sola går ned i vest, kommer en rød måne opp i øst, et sted bak Rondane. Det blir vårt siste glimt fra julen 2012.

Håper at du også hadde en fin jul! #8D)