I pose og sekk!: Juling!

I år har jeg prøvd noe nytt, nemlig jul i Sør-Norge. Det gikk helt fint, og siden jeg tok med kameraet mitt både til Romerike og Kvitfjell, så kan jeg vise deg litt av det.

Vi begynner en tidlig julaften i Nannestad. Vi skal ut i skogen for å gjemme en postkasse med noen plastdingser oppi. Ikke spør hvorfor. Snøen har lavet ned hele natta, så det er ganske tungt å gå, men også veldig fint å se på skogen rundt oss.

Heldigvis er det brøytet et hardt skispor deler av veien. Der går vi, nesten uten å ødelegge sporet.

Tilbake fra postkasseturen har det blitt julaften, og vi spiser ribbe. Da er det jul, da!

Etter å ha åpnet julegaver reiser vi opp til Kvitfjell, for det går rykter om at der er det enda flere julegaver! Det kan være lettere å finne hytta si om sommeren enn om vinteren.

Hurra! Ryktene stemmer! Vel inne i hytta finner vi både peis, vakthund og juletre med presanger under.

I år sammenfaller jula med fullmåne og klarvær. Det gjør nettene lyse, og det går helt fint å ta seg en kveldstur i skogen, uten lommelykt.

Når sola står opp i desember, så gjør den det veldig langsomt, og det er bare den delen av verden som ikke ligger i skyggen av en lav sol som får farge på seg. Til gjengjeld får de den lekreste rødfargen sollyset kan oppdrive. Det kler Rondane i det fjerne svært så godt.

"Vår" side av fjellet lever i tre uker uten sol nå midt på vinteren. Verden blir ganske blå av sånt. Men fargene over åskammen kan vi kose oss med likevel.

Jo mindre utsnitt av bildet over, jo flere farger kan vi ane.

Man kan få ganske mye ut av en fargepalett med bare hvitt og blått. I hvert fall har naturen klart det fint her, synes jeg.

Hvis Disney skulle laget en versjon av det samme bildet, så tror jeg det hadde blitt seende omtrent sånn ut.

Oppe på platået, nesten ved toppen av Kvitfjell, har fjellvinden plutselig gjort det om til en gråværsdag. Da kan det være vanskelig å se noe særlig annet enn at det er mye hvitt der oppe.

Det klarner fort opp igjen, og vi kan se nordover mot en liten hyttelandsby ved Ringebu. Man skjønner godt hvorfor bygningene der borte er både bygd og oppvarmet av tre.

Denne utsikten holder oppe troen vår på at om bare et par uker så skal vi nok få se sola igjen, på vår side av fjellet også.

Hadde dette vært et bilde fra Asbjørnsen og Moe sine samlede folkeeventyr, så hadde enten den toppen vært et troll, eller så hadde det bodd et inni det. Knausen heter Hestknappen.

Vi går en tur med hunden for å se på solnedgangen. Først er hunden hoppende glad for endelig å få komme ut en tur. Etter noen minutters baksing i snøen får et par bebreidende øyne oss til å sette nesene og snuten mot peisvarmen igjen. Men utsikten kan man ikke klage på.