Pixler fra sør

Sånn. Bare et halvt år etter at jeg kom hjem fra Mosambik er bildene fra turen klare for at ditt falkeblikk skal kunne granske dem. Det skulle ikke ha tatt så lang tid, men det ble nå sånn. Og i mellomtiden har jeg besøkt Jordan og India ganske grundig, så nå har jeg skaffet meg to nye fjell med bildefiler å jobbe med. Jammen flaks at bilderedigering ikke er det verste jeg vet.


Jeg reiste mer hastig enn jeg pleier, fordi jeg valgte å bli med på en (ikke så veldig) organisert overland-tur, med en spesialbygd røff truck og et par plattføtte, velfødde, innfødte guider. De likte ikke noe særlig å bevege seg til fots, men jeg fikk sneket meg unna skrekkveldet deres nå og da.

Vi begynte med å kjøre fra Johannesburg og inn i Swaziland, som ligger klemt inn mellom Sør-Afrika og Mosambik. Der bodde vi i Hlane nasjonalpark, som er kjent for sine mange rovdyr. Vi var visstnok likevel trygge der, for campen vår var omringet av et elektrisk gjerde. Litt rart, siden stedet ikke hadde antydning til elektrisitet. Men det gikk bra likevel. Og sammenlignet med at 120 politifolk ble drept i Johannesburg i løpet av 2009, så var det jo ikke farlig i det hele tatt.

Jeg skal ikke si noe om dyrene jeg fant der, kikk heller på bildene.

Så var det inn i Mosambik, som var helt andre boller. Eller kanskje det er mer riktig å si at det var bare bollesmuler? Mye rart å se var det i hvert fall. I Maputo driver de og bygger en gigantisk fotballstadion (for penger lånt fra Kina) til bruk rundt fotball-VM. Skal bli spennende å se hvilket tiår den blir ferdig. I Mozambique er det mange arbeidsledige, for de ser ut til å basere seg på at tiden skal jobbe for dem i stedet for at ansatte skal gjøre det. På militærflyplassen utenfor hovedstaden, for eksempel, der har de klart å kamuflere massevis av fly og helikoptre bare ved å sette dem på rullebanen og så la gress og busker vokse seg rundt dem.

På bensinstasjonene var det heller ikke mye arbeid som ble utført. Det jobbet folk der, men de hadde ikke stort å selge. På en god dag hadde de bensin, men ellers var det bare yoghurt, gammelt brød, motorolje og såpe i hyllene der. Ikke så rart, når bensinstasjonene stort sett heter PetrolMoc. "To mock" betyr jo å etterligne. På utsiden så de ut som vanlige bensinstasjoner, men inni var det litt skralt, altså.


Mosambik er stort og veiene der elendige, så selv med en drøy uke i landet å ta av, var det ikke mulig å komme lenger enn cirka kvartveis opp langs kysten. Vi campet på strender og spiste mat vi hadde med fra Sør-Afrika. Utvalget av varer i Mozambique er ikke så voldsomt, så om man vil leve av det man får tak i der, blir det stort sett banan og mango til frokost og barracuda til lunsj og middag hver eneste dag. Hvis man ikke selv blir til et krokodillemåltid, da. Det kan jo også skje.

Alt i alt synes jeg Mosambik var et trivelig land å besøke, men jeg tror nok at hvis du er typen som liker et minimum av komfort og forutsigbarhet, så kan du fint vente 5-10 år med å reise dit. Det er fint der, men tungvint å komme seg rundt. Pluss at de av og til får besøk av sykloner som kan gjøre at ting helt opp til størrelsen av en liten by plutselig ikke er der lenger.

Retur til Johannesburg gikk via noen safaridager i Krugerparken i Sør-Afrika. Det kan nesten ikke bli annet enn vellykket, med mindre man reiser dit for å shoppe og gå på fjellturer. Et vennlig, savannelignende landskap venter på deg, hvor det går lettkjørte veier på kryss og tvers blant et utall dyrearter. Jeg ble i hvert fall fornøyd, og jeg kan anbefale en tur innom Moholoholo-senteret hvor du kan få nærkontakt med dyr som trenger medisinsk pleie og/eller psykolog. Bare sørg for at leken med neshornbabyen ikke blir for voldsom.


Så går vi over til mindre tykkhudet stoff av den mer hjemlige sorten.

Det er sikkert mange av dere som skal til Hå i Rogaland på ferie i sommer. Eh... Vel, i hvert fall, hvis noen skal det, så kan dere jo ta turen innom den gamle prestegården på Hå. Der kan dere nemlig fra 12. juni til 29. august få oppleve en utstilling som inneholder vesentlige deler av spyposesamlingen min. Dette er en sjelden anledning, så grip sjansen! (http://www.hagamleprestegard.no/)

I tillegg kan det godt hende at jeg snart blir hengt ut i Dagbladet snart som en fyr med uvanlig sære arbeidsvaner og en reiselyst som grenser til vanvidd. Men det er det for så vidt bare fint om dere ikke får med dere.

Nå drar jeg en tur til Jordan-bildene mine. Habra så lenge!

Bjørn

Veien til Agra, Jaisalmer og Bikaner

Jeg er i ferd med å bryte et løfte grundig.

En gang mot slutten av forrige årtusen lovet jeg meg selv at jeg aldri skulle dra tilbake til New Delhi, men nå er jeg jammen straks på vei til Rajastan igjen. Og jeg vet ikke engang hva jeg skal dit for! Turkish Airlines lokket og lurte med en billig billett, og jeg bet på. Ja, ja. Det kunne vært verre. Tror jeg.


Sist jeg var der var det mest forholdene på flyplassen som gjorde at jeg dømte New Delhi nord og ned og fikk meg til å dra videre til Kathmandu i stedet. Riktignok var jeg bare en uslepen diamant av en reisende den gangen, så det skulle ikke så mye til for å vippe meg av pinnen.

Ta toalettene, for eksempel. Det var første gang i mitt liv at jeg måtte bruke en do hvor det ikke var dør foran avlukket. Men må man, så må man, og jeg måtte. Urutinert som jeg var, så hadde jeg ikke med eget dopapir. Jeg fikk litt panikk da jeg skulle tørke, og det ikke var noe å tørke seg med. Men da var det at dette med manglende dør plutselig var nesten praktisk. For man kunne bare knipse, så kom det en mann løpende med en dorull, og han solgte dopapir for én rupi pr tørk. Blodpris, tatt i betraktning at en hel dorull kostet 8 rupi i butikken, men jeg fikk uansett både som fortjent og det jeg trengte.

På veggen der husker jeg at det hang et sånt bursdagskort som spiller en melodi når man åpner det. Dette kortet spilte temaet fra Lambada. Seks sekunder langt, om og om igjen. Det passet i grunnen fint, for de færreste var innom toalettene i mer enn seks sekunder. For selv om det jobbet tre karer på heltid der med å bytte batterier i kortet og å vaske og polere speilene og vasken, så tror jeg aldri noen med desinfiserende midler og svaber noensinne kom i nærheten av selve doene.

Det jobbet hundrevis av folk på flyplassen, men ingen så ut til å gjøre noe spesielt. De bare gikk rundt og så molefonkne ut. Rett som det var kom de bort til meg og sa "Don't worry, sahib Torrissen". Det gjorde meg virkelig bekymret, for jeg skjønte hverken hvorfor de visste hva jeg het eller hvorfor jeg ikke burde bekymre meg. Antok de at jeg var engstelig for at jeg snart skulle opp i luftrom kontrollert av indiske flygeledere? Det fant jeg aldri ut.

Og så var maten fæl. Golden Fried Chicken smakte fisk. På en veldig lite røykalaks-måte. Det var mer litt sånn lutefisk, i grunnen.

Heldigvis er alt der sikkert i sin skjønneste orden nå. Det siste jeg gjorde før jeg dro derfra sist, var nemlig å legge åtte tettskrevne sider med mine forslag til forbedringer ned i en forslagskasse som hang på veggen i avgangshallen.

På veien til New Delhi får jeg anledning til å bruke en kveld og en formiddag på å gjenoppdage Istanbul. Det er prisen man betaler for å få en billett tur/retur India som koster omtrent det samme som å reise tur/retur Brønnøysund med fly.


Jeg gleder meg til en alternativ og utvidet påskefeiring i hinduland, selv om dette muligens blir en i overkant het opplevelse. Mye mer om det, og hvordan jeg overlever det, når jeg faktisk er der. Om kun få dager. Hurra!

Mellom himmel og jord

Tiden har sannelig løpt fort siden jeg kom tilbake fra Afrika i desember. Litt jobbing, julefeiring, mye snakk om hvor kaldt det er og en hel del sjokoladespising med påfølgende tannpussing med Jordan i Jordan har krevd sitt, men nå er endelig første bunke bilder fra turen trygt plassert på Internetten.

Klikker du deg gjennom bildeserien får du være med på en afrikansk matteprøve, du får se at jeg går meg nesten så vill at jeg må reddes og dø av skam, det blir et gjensyn med alles gamle favoritt, Falkor, og du får ved selvsyn konstatert at også i Afrika kan det snø godt midt på sommeren. Ja, og så har selvfølgelig som vanlig noen artige insekter sneket seg med.

Kanskje skriver jeg noen historier fra denne turen senere, men kortversjonen er i hvert fall at fjellene i det sørlige Afrika er veldig verdt et besøk.

Så var det bare bildene fra Mozambique og Midt-Østen igjen å gjøre noe med. Jammen godt at jeg har fri i februar og ikke er spesielt OL-interessert.

Bjørn

Nordland Bjørn and the Last Crusade

I serien "Bjørn drar til varme steder og fryser rumpa av seg" har turen kommet til Jordan, Midt-Østens smørøye. Hva? Nei. "Smørje" står det visst. Det leser jeg i hvert fall ut av ansiktsuttrykkene til de fleste som jeg de siste par dagene har fortalt om mine forestående reiseplaner til. På jobb fikk jeg bare beskjed om å dokumentere ekstra godt hva jeg egentlig har drevet med i det siste, så noen andre kan overta, i tilfelle det, eh..., blir nødvendig.

Dem om det. Selv er jeg helt sikker på at dette går bra. Det eneste som bekymrer meg litt er at det kan se ut til at jeg må tilbringe noe tid på et femstjerners hotell. Det kan jeg ikke akkurat si at jeg er mentalt klar for. Tenk om det er myke madrasser der?! Og hva om de som vasker rommet tror at ryggsekken min bare er noe søppel? Kanskje jeg går meg vill på rommet? Det blir flaut, det.

(Bilde fra Creative Commons, av C. Chou)
Selve Jordan går nok derimot helt fint. Et folk som er så godt som omringet av israelere, irakere, syrere og saudi-arabere, men som likevel ikke har vært i krig på opptil flere tiår, må være en usedvanlig hyggelig og fredsommelig gjeng. Og greiene jeg skal se, hovedsakelig fjell, ser ut til å være flotte greier.

Bortsett fra at de for tiden byr på bortimot kuldegrader nattestid, da. Jeg tar det ikke så tungt. Blir det kaldt kan man sitte inne og late som om man er ute, ved for eksempel å se filmene Mortal Kombat: Annihilation (høres koselig ut), Red Planet og Mission to Mars (kan det være at landskapet er litt sært, mon tro?) eller et utall actionfilmer som trengte spektakulære omgivelser for å lede oppmerksomheten bort fra en manglende fortelling.

Episentrum for reisen min blir nesten sikkert Petra, fjellbyen som ikke er fjellby fordi den ligger til fjells, men fordi den er bygget rett inn i fjellet. Du har muligens sett bilder av den allerede, men jeg kan love at etter at jeg har vært der så har du i hvert fall det.


Eh, ja, etter at jeg har gjort ferdig bildebunken fra Afrika, muligens. Den ligger her og er bare halvferdig, merkelig nok. Huff. For en slabbedask jeg er. Ikke i følge en gjeng tyrkere, riktignok. De har nettopp stemt frem ikke mindre enn ni av bildene mine fra Anatoliaturen min i fjor frem til "Utvalgt bilde"-status i tyrkisk Wikipedia. Bildet over her, for eksempel. Det var hyggelig, det! #8D)

Sånn. Da vet dere hvor dere ikke finner meg den neste drøye uka eller så. Ha en fin februar så lenge!

Bjørn

Triste greier?

Da har vi jammen brukt opp enda et tiår!

Det fremstår litt uklart for meg om vi brukte det optimalt og fornuftig. Ikke at man må være fornuftig absolutt hele tiden, men vi burde fått til mye mer enn vi gjorde, spør du meg. Og det gjør du jo på sett og vis, siden du leser akkurat dette akkurat nå.

Ikke at jeg har bidratt så veldig mye selv, altså. Jeg lagde noen nettsider som var helt ok og som hjalp aksjonærene i Storebrand til å få litt avkastning på pengene sine. Og så produserte jeg en bok som overraskende mange har lest og takket pent for at jeg tok meg tid til å skrive. Mange av bildene mine har også gjort verden bittelitt bedre, ved å bringe frem smil hos noen og ved å virke opplysende i Wikipedia for andre.

Veldig kald nisse
Det er da noe. Nok for meg til at jeg gleder meg til 2010-tallet, i hvert fall! Kanskje vi får gjort mer da? Kanskje en god start er å bruke litt tid til ettertanke nå før alvoret begynner igjen på mandag. For å slippe å komme på noe lurt å si selv, har jeg derfor funnet frem noen filmsnutter som dere godt kan sitte inne i kulda nå og kikke på og så fundere litt rundt. God fornøyelse!

(Noen av filmene bruker tid på å komme til poenget. Gi dem en sjanse.)

1. Det er lov å være litt rar, og gjennom det få også andre til å være det.
Her er et supert eksempel:
http://www.youtube.com/watch?v=GA8z7f7a2Pk

2. Smil til verden og verden vil smile tilbake.
Det gjelder særlig for enkelte, for eksempel han fyren i midten her, i gult:
http://www.youtube.com/watch?v=Z4Y4keqTV6w

Hvis du trenger bevis på at det fungerer, se her:
http://www.youtube.com/watch?v=Iys86OcXPY8

3. Tenk igjennom hva du har lært i livet, og bruk det før det er for sent.
I verste fall kan du jo lære det bort til andre, så i det minste de kan bruke det. Sånn som Randy Pausch gjorde. Han fikk kreft ganske tidlig i livet, men rakk å gi en siste forelesning om livet og drømmer før det ble slutt:
http://www.youtube.com/watch?v=ji5_MqicxSo

4. Hjelp dem som trenger det, så godt og så mye som du bare kan.
Det blir både du og andre glad av. Se om du klarer å ikke få en klump i halsen når du ser hvordan det gikk med han som skulle synge nasjonalsangen før kampen startet, men som strevde litt med det:
http://www.youtube.com/watch?v=NhcZRFcjbhw

5. Vær glad i noe eller noen.
Hvis du ikke allerede har det, vurder å finne deg noe eller noen å være ekstra glad i. Det tar antagelig slutt før eller senere, og da er det ikke mye moro, men du finner antagelig ut at det var verdt det likevel. Bare sørg for at du har tid til å gjøre det ordentlig hvis du først begynner på det.
Her er en søt fortelling med ulidelig trist musikk som handler om en jente og hunden hennes. Her er det mange spørsmål og mange svar.
http://www.youtube.com/watch?v=DGQVX8iGbgk

6. Avslutt alltid med stil.
Her er noen gamle mennesker som synger av glede selv om de snart skal dø. Og aller flottest synger han som ser aller sykest ut.
http://www.youtube.com/watch?v=W_n0zvoHlVk
(Reservelenke: http://www.youtube.com/watch?v=asnQFYyZd8c)

Godt nytt år, alle sammen!

Bjørn

En liten julekattekisme

Hei hå! Nå er det jul igjen, og jeg har satt meg for å kvile og puste på ei stund. For en stakkars afrikaner som meg er det altfor kaldt og fælt ute, så jeg sitter inne på en krakk bortåt glaset og ser ut med store øyne. Og hva ser jeg? Jo, at det er overskyet og plent umulig å finne leia der julestjerna er. Da er det like greit å blogge litt mens jeg sitter og venter på at Basusjernet skal komme, eller hva det nå er vi feirer jul for.

MYE mer enn syv sorter sjokolade er trygt plassert i kjøleskapet, og leiligheten min er som kjent så liten at jeg kan ta julerengjøringen av den samtidig som jeg pusser tennene. Det er altså ikke noe særlig julestress her i gården. Så da det plutselig her en kveld dukket opp tilbud om en billett til musikalen Cats (på Chat Noir, selvfølgelig), så var jo det et tidsfordriv det bare var å hoppe på.

Det jeg ikke hadde tatt høyde for var akkurat hvor kattegærne venner jeg har. Billettene våre var til seter på første rad. På Chat Noir betyr det for det første at den rare, fremmede mannen du sitter ved siden av lukter litt rart og har minst fire katter hjemme, og for det andre at du sitter så nært scenen at skuespillerne kan klå på deg. Og de gjør det! I hvert fall når de spiller katter, og man kanskje ser ut som en som går rundt med fisk i lomma.

Hadde jeg visst det, så skulle jeg hatt en fisk i lomma, for det var en god del av "kattene" der jeg godt kunne påtatt meg å passe på i noen dager, for å si det sånn. Alternativt kunne jeg hatt med en laserpenn. Bare at det var ikke lov. Det stod på billetten. "Det er forbudt å ha med kamera og laserpenn inn i salen", stod det. Enten er de veldig redde for synet, eller så vil de unngå at skuespillerne som lever seg helt inn i rollene sine begynner å løpe rundt etter lysprikker i stedet for å synge og danse. Ikke vet jeg.

Det var altså forbudt å fotografere på Cats, så derfor bruker jeg et annet kattebilde jeg tok nylig:


Han der bor i Swaziland, i nasjonalparken Hlane. Dit kan jeg trygt anbefale deg å dra for å se på dyr. Swaziland har fått dreisen på nasjonalparkene sine nå. Krypskyttere i Sør-Afrika blir bare arrestert og får henlagt saken sin. I Swaziland, derimot, skyter og dreper de alle som uten særskilt tillatelse eller guide befinner seg i nasjonalparker. Resultatet er at alle krypskytterne holder seg i Sør-Afrika, og at dyrene i Swaziland dermed får gå i fred. Det blir bra safari-forhold av sånt.

Bedre enn på Chat Noir, til og med, selv om det var noen sjeldne syn der også. For eksempel var det en katt med tannregulering der. Det har jeg aldri sett før. Jeg har i det hele tatt aldri sett musikalen Cats før. Derimot har jeg lurt på hva i all verden Cats kunne handle om. Nå vet jeg det. Det handler om å gi noe å gjøre til alle de som ellers desperat prøver å vinne talentkonkurranser av typen "Idol", "X-Faktor" og "Jasså, så du tror du kan danse?". For det var de som spilte alle rollene, unntatt rollen som den gamle teaterkatten Asparagus. Den rollen ble nemlig spilt av Toralv Maurstad, som gjorde seg ferdig med sånne konkurranser da han i sin tid vant både Vikingtalenter og Slaget ved Svolder samme år.

Skuespillerne/danserne var flinke, altså, men det er ikke til å komme forbi at Cats ikke handler om noe særlig. Det viktigste er at det ikke handler om hunder, men om katter, for da kommer det garantert en masse kattedamer av begge kjønn for å se på. For også å trekke noen reelt sett mannlige publikummere så er kostymene veldig, veldig trange. Så trange, faktisk, at jeg fikk i hvert fall ikke med meg at det var noen hannkatter med i forestillingen, selv om jeg i ettertid ser at rollelisten påstår noe annet.

Jaja. Det er ikke så farlig. Neshorn, derimot, de er farlige, de.


Her er jeg og noen tonn neshorn. Og dette var til og med før neshornene kom nært.

Mer om det til neste år. Nå drar jeg en tur til Brønnøysund. Av hensyn til slekt og venner blir det ikke noe blogging derfra. Dere aner ikke hva dere går glipp av, og sånn skal det forbli. #8D) (Hei mamma!)

God jul til alle sammen!

Bjørn

Tilbake til virkeligheten

Jepp, det ble stille, gitt. Det skjedde mye på reisen som jeg kunne fortalt om, men det lot seg rett og slett ikke gjøre. Litt fordi jeg var mye på farten, men mest fordi Internet i en noenlunde brukbar variant rett og slett ikke var å oppdrive langs ruta jeg fulgte. Noen ganger og noen steder er det bare sånn det er.

Nå er jeg tilbake i Norge, og her er jeg i full gang med å oversette en haug av notater og et fjell av bilder til noe som det kan være verdt å vise frem. I et Oslo som egner seg best til å sitte inne og se ut på, koser jeg meg med den jobben.


Her er en kjapp oppsummering av hvordan jeg har tilbragt de fire siste ukene eller så:

Jeg fløy til Johannesburg og rømte umiddelbart videre til Pretoria. Der oppdaget jeg at byen nå heter Tshwane. Eller kanskje ikke. De har visst ikke helt bestemt seg, men debatten om det er het. Uansett, der gikk jeg cirka samme tur som jeg gjorde sist jeg var der. Det føltes sikrere denne gangen. Jeg tisset ikke på meg en eneste gang. Det nærmeste jeg kom å bli fysisk angrepet av noen var på turistinformasjonen, se forrige bloggposting.

Videre hadde jeg noen gode dager i Drakensberg og i Lesotho. Bortsett fra det der med at jeg gikk meg vill i tåka så holdt jeg ikke på å dø en eneste gang, nesten. Snøværet i fjellet der var en god del kraftigere enn jeg var forberedt på, men jeg koste meg virkelig i det rare, lille landet som er helt omsluttet av Sør-Afrika.

Så dro jeg tilbake til Johannesburg, for å bli med på en rundtur i Mozambique. Det er også et rart land, men lite er det ikke. Og veistandarden der gjør at hver gang man må flytte på seg så føles landet enda større enn det er.

Et sted sov jeg i telt ute i villmarken. Der hadde de ikke elektrisitet engang, til tross for at beskyttelsen jeg hadde mot løver, elefanter og sånt om natta var et visstnok elektrisk gjerde. Jeg lurer fremdeles litt på det der, men det gikk nå bra.


Jeg reiste videre opp kysten. Strendene ble stadig vakrere og mer snorklevennlige jo lenger nord jeg kom. I Vilanculo brukte jeg store deler av en dag på å få sendt noen postkort. Da jeg fikk det til feiret jeg det med en seiltur rundt i Basaruto-øyene. Det var fine greier. For meg var det litt overraskende at det bor fæle krokodiller der ute. Noen innfødte reddet meg fra beistene, og jeg belønnet dem rikelig for jobben. Jeg vedder på at de nå har ballonger nok for et tiår, minst.

På vei tilbake til virkeligheten stoppet jeg i den berømte Krugerparken i Sør-Afrika, for noen dager med safari. Denne gangen oppdaget jeg dessverre ingen nye dyrearter. Derimot oppdaget jeg et par nye elver. De rant i strie strømmer gjennom teltet mitt under en uvanlig intens tordenstorm.

Dett var dett, selv om jeg nå ser at jeg har hoppet over noen høydepunkter. Dem kommer jeg tilbake til senere, for jeg lever altså fremdeles.

Mens jeg var borte dukket forresten noen av bildene mine opp i årsrapporten til Gumala-stammen i Australia, her. Det er jo litt stas. Og ting tyder på at iguanbildet mitt blir CD-cover på Island i løpet av ikke altfor lang tid. Moro!

I Drageberget!

Hoho! Jeg er fremdeles i live og på tur, ja! Men jeg har vært nære på å dø mange ganger i det siste, kan dere tro. For eksempel da jeg var innom turistinformasjonen i Pretoria, og damen spurte "Can you tell me what is your country, please?", hvorpå jeg tydeligvis svarte "No way!" i stedet for å si navnet på et land hun hadde hørt om. Hun ble sinna, gitt.

Det gikk likevel bra til slutt, i motsetning til hvordan det har gått med gjengen på æreskirkegården i Pretoria. For det første så døde de, og for det andre er de godt i gang med å bli helt glemt. Hero's Acre, heter det, men de nedgravde beboerne er ganske falmede helter nå. Ikke så rart at de som vant boer-krigen ikke minnes med glede av det nye herrefolket, kanskje, men det var i hvert fall bare jeg som var innom der den dagen. Jeg måtte klatre over en murvegg og finne en port som ikke var låst for å komme meg inn, så akkurat det var kanskje ikke så rart. Vel inne møtte jeg Kruger, Pretorius, Verwoerd og andre skjeletter, med utrolig forfalne gravsteiner og beplantning generelt. Rare greier.

De har forresten Pan-Galactic Gargle Blaster på menyen på Eastwoods Bar i Pretoria. Greit å vite for fans av Douglas Adams.

Men jeg dro jo ikke til Sør-Afrika for å dra til Sør-Afrika, så jeg reiste fort videre til Lesotho. Via Sani-passet, et sted som ikke passer inn i Afrika i det hele tatt. Fjell-lufta der oppe (2-3000 meters høyde) fremkalte rare drømmer. Dit kom jeg etter at det hadde blitt mørkt, og så brukte jeg en hel natt på å gå rundt i drømme i fjell som så ut som forsteinede gigant-bavianer, befolket av de der firkantfolkene fra en gammel Donald Duck-historie. Da jeg endelig våknet til virkligheten var det bare tåke overalt. Men jeg gikk på tur, ja.

Jeg så meg ut Ndlovini, en ganske heftig topp med super utsikt. Når det faktisk er utsikt, vel må merke. Jeg satset på at det ville det bli, men i stedet ble tåka bare tjukkere og tjukkere etter hvert som jeg gikk høyere. Det var bra at jeg ikke gikk sammen med noen, for de hadde sikkert fått panikk i så fall. Alt gikk fint, for jeg har jo stedsans. I hvert fall helt til det kom en utrolig flott gresshoppe i intense røde og blå farger. Den måtte jeg jo kravle rundt i mosen og kikke på en god stund. Da jeg var ferdig med det og reiste meg opp ante jeg ikke hvor jeg var lenger, for det var bare ti meter sikt, og alt så likt ut i alle retninger.

Så da gikk jeg i alle retninger i noen timer, etter hvert mens jeg øvde på hva jeg skulle si til redningsfolkene når de kom. Men på en eller annen måte kom jeg meg ned igjen. Dessverre ikke før en time eller så etter at jeg hadde mistet følelsen i lillefingrene, men likevel en god halvtime før det ble stupmørkt. Alt kan fikses av en varm dusj, og så var den dagen ferdig.

Så det var jo artig, men det flotteste siden sist er likevel uansett Lesotho. Det er for mye å fortelle om derfraher, men det kan fint oppsummeres sånn: JØSSEBALL!!!

70 år gamle Matthew guidet meg rundt og kjørte Land Rover som en gud. Det må man for å komme gjennom Sani-passet. Sjekk YouTube for Sani Pass-filmer, så finner du sikkert mye moro. Fyren viste seg å ha blitt laget program om av National Geographic, så ting tyder på at han kan sine ting. Han snakker språket i Lesotho, han vet hvor marihuanaåkrene befinner seg, han vet hvor de sjeldneste fuglene hekker, og han fant bra steder for meg å bo og besøke.

Jeg ble så glad i Lesotho-folkene, som bor så høyt oppe at det kan bli snøstorm der når som helst, for eksempel mens jeg var der, at jeg la igjen alle varme og vindtette klær jeg tok med meg på denne reisen der. Så nå er jeg i Sør-Afrika, fremdeles i Drakensberg, og jeg fryser litt. Men snart skal jeg til Mosambik.

Bjørn, for I pose og sekk, Dragefjellene, Sør-Afrika.

I Oppnedland

Da er jeg på plass i Pretoria, og foreløpig går alt bra. Planen videre begynner å ta form. Søndag tar jeg buss til fjells (Sani Pass på grensa til Lesotho), og der i området blir jeg i en uke. Så er det buss eller hesterygg tilbake til Johannesburg for å hoppe på en tur rundt i Mosambik. Jeg risikerte nettopp liv og lemmer ved å gå i en minibank og ta ut tjueni lokale gjennomsnittsårslønner for å betale for den turen. Jeg har kvittet meg med pengene nå, så da er jeg vel relativt trygg igjen.

Jeg trenger egentlig ikke å ta buss. I stedet kan jeg jo gjøre som de innfødte og bare kapre og stjele en bil. Jeg har lagt igjen sertifikatet hjemme, men det gjør ingenting. For 150 kroner og et passbilde kan man i følge oppslag på trærne utenfor her kjøpe seg "kjøreopplæring" og få utlevert lappen. For den samme summen kan man på oppslaget ved siden av få utført en abort. Jeg reagerte litt på at det er Doctor Maama Mia som står for utførelsen, men det påstås at det er 100 % safe and 100 % pain free, og det inkluderer Womb Cleaning and Blood Detoxification, så da må det vel være bra.

Skulle noe annet feile, så står Dr. Kaasa til disposisjon. Jeg antar utifra navnet at han er norsk. Han er i hvert fall en mester i spirituell og alternativ terapi. "Born with mystical powers, he is a leading spiritualist in the world!" Blant spesialitetene hans kan nevnes:

- Assist single persons get partners in a short time
- Ensure you get the promotion you have long deserved at work
- Remove the black spot in your hands that keep taking away
- Solve weak erection
- Read and tell about your problems before mentioning them
- Mysterious pains

Hva skal man egentlig med reiseforsikring når man har sånne folk rundt seg?

Ikke vet jeg. Men det er i hvert fall ingen grunn til panikk ennå. Og det er jo bra, for jeg har fremdeles nesten fire uker igjen å reise.

Bjørn

Jeg trekker sørover

Ja! I morgen tidlig flyr jeg avgårde. Jeg er klar for å oppleve Sør-Afrika på godt og vondt, fjellene i Lesotho og hvalhaiene som svever gjennom havet langs kysten av Mosambik. Og sikkert se og gjøre noen andre ting også. Men jeg skal ikke fly til Matekane lufthavn, det har jeg bestemt meg for...

Photo from Wikipedia.
Foreløpig er ingenting i boks, men jeg kommer antagelig til å bli med på en eller annen form for gruppeturer, for å få med meg mest mulig i løpet av de fire ukene jeg har denne gangen. Delvis er det for å føle meg trygg. Afrikanske rovdyr av alle slag foretrekker å velge sine ofre blant individer heller enn i flokker. Jeg skal passe på at samme hvilken gjeng jeg slutter meg til, så skal jeg hverken være det letteste byttet eller den mest langsomme sprinteren.

Selv om jeg ofte heller velger krevende enn lett når jeg reiser, så gjelder ikke den regelen for reiser i Afrika. Å reise der er et helt annet spill enn det å reise hvor som helst ellers. Du har krevende, og så har du afrikansk krevende. Å krysse en grense er ikke nødvendigvis bare en enkel prosess der. Offentlig transport finnes alltid, men den har neppe noen rutetabell. Du kan måtte sitte lenge og vente på at bussen kommer. Og så må du vente enda lenger på at den skal fortsette.

Til sist så er det sånn at Afrika er svært, og høydepunktene har gjerne enorme områder med ikkeno mellom seg. Til å komme gjennom transportetappene kan du enten reise direkte i en gruppe med en farkost som antagelig ikke bryter sammen underveis, eller du kan bruke en kombinasjon av et utall minibusser som kanskje går den veien du hadde tenkt, og som kanskje eller kanskje ikke bærer med seg nye og spennende varianter av ett eller annet virus.

Denne gangen kommer jeg derfor antagelig til å velge lett. Men da snakker vi altså om afrikansk lett, ikke vanlig lett.

Forhåpentligvis får jeg snart muligheten til å beskrive nærmere her i bloggen hva jeg mener med det.

Sala kahle!

Nesehorn og ville elefanter

Da kan de velfødde marsvinene i Andesfjellene og alle burmesiske opposisjonelle med angst for svømmende turister puste lettet ut, for jeg kommer ikke deres vei med det første. Jeg skal knapt så mye som ut av min vanlige tidssone. I neste uke tar jeg flyet til Johannesburg, som er et usedvanlig lite hyggelig sted å være. Derfor reiser jeg nok raskt videre, men jeg vet ennå ikke helt til hvor.

Et hett tips er likevel at jeg reiser til der Hoa og Babu bor. Etter noen raske undersøkelser fant jeg nemlig en reiseskildring derfra, skrevet av Thorbjørn Egner, og der står det blant annet:

Og kongen var så veldig glad og alle var så glade
Og kokken bakte sukkerbrød og laget sjokolade
Så danset de den hele dag til kongens store velbehag
De danset både swing og hot, for det gjør en ekte hottentott

Jeg er litt usikker på hvordan man danser både swing og hot, men ellers høres det jo ut som selve oppskriften på gode dager.

(Bilde med Creative Commons-lisens lånt fra Andrew Ashton)

For å komme dit må jeg antagelig dra til Lesotho, et land helt omringet av Sør-Afrika. Det er på størrelse med Belgia, men takket være sin beliggenhet er det et land som er enda mer ignorert av verden enn Belgia er. Jeg så landet på avstand da jeg reiste i Sør-Afrika med buss, og jeg fikk straks lyst til å hoppe av bussen og gå opp i fjellene der i stedet. Den gangen hadde jeg ikke tid til det, men nå...

Det passer i grunnen greit med en tur innom Sør-Afrika nå, for tropehjelmen min begynner å bli utslitt. Det er ikke mange steder man kan kjøpe en ny sånn nå til dags, men der kan man det. Bare man ikke bryr seg om hvor teit man ser ut med tropehjelm på hodet, så er det et veldig praktisk hodeplagg i stekende sommersol, som de antagelig har en del av for tiden på den sydlige jordhalvkule.

Flybilletten bidro også til avgjørelsen. Den koster 5542 kroner, mye mindre enn jeg betalte for å fly dit i 2002. Rare greier. I tillegg var det sånn at 1 sør-afrikansk rand kostet cirka akkurat 1 norsk krone da. Nå får jeg den for 75 øre. Jeg får nok brukt penger så det holder likevel, men jeg kan trolig regne med å få enda mer igjen for det denne gangen. Hurra.

Etter å ha gått og ridd rundt i Lesotho-fjellene skal jeg kanskje prøve å få med meg litt Mozambique også. Det tar nesten to uker å utvikle malaria, og hvis jeg nå først skal få det, så har jeg lyst til å være hjemme igjen før det bryter ut for fullt.

Eller kanskje jeg gjør noe helt annet. Først skal jeg kjøpe tropehjelm, og så tar vi det derfra. Kanskje det kommer oppdateringer underveis her, men det er sannelig ikke sikkert at det blir mange av dem. Jeg har fått tak i adressen til de tre nettkaféene i Lesotho. Alle ligger i Maseru, som er hovedstaden i landet og mest kjent for at der er det ingenting å gjøre.

Nå var det sikkert veldig mange som fikk lyst til å dra til Lesotho, og da er det bare å hive seg med! #8D)

Jeg kommer hjem igjen når dere har bakt lussekatter.

Bjørn

Skulle du ha sett!

Ja-a... Da har jeg gjort det som skulle gjøres her til lands før jul, inkludert å vaske bak do. Dermed må jeg jo finne på noe å gjøre. Helst noe litt ordentlig, og nei, jeg gidder ikke komme hjem til noen av dere og gjøre husarbeid eller passe unger eller bare se litt på noen dataproblemer.

Da kan dere jo gjette hva jeg antagelig finner på? Reise litt, kanskje? Ja, det tror jeg jammen jeg skal prøve.

Men hvor? Jeg vet ikke! Egentlig har jeg mest lyst på Sør-Amerika, men jeg har ikke funnet en superbillett dit ennå. Derimot går det an å få to-tre uker i Thailand for under 5000 kroner nå, og det er jo ikke verst. På den tiden kan man rekke innom både Burma og Laos, og der har jeg aldri vært.

Og så har British Airways et veldig bra tilbud på Johannesburg i Sør-Afrika, bare man bestiller denne uka. Så det kan det fort hende at jeg gjør. Der ligger både Lesotho (ja, det er et land, ikke et bilmerke) og Mozambique innenfor rekkevidde, og begge dem har jeg lyst på. I tillegg er tjukkeste Safariland rett i nærheten, og nå har jeg ikke sett rare dyr i skogen på snart et år.


Jeg bestemmer meg nok i løpet av kort tid. Og i mellomtiden tar jeg også imot andre forslag med entusiasme og glød.

Heldigvis er det ikke sånn at man må reise langt bort for å oppdage rare ting. Så sent som i dag fant jeg en skikkelig raritet i postkassen. Den var nok lagt feil. Jeg tipper at den skulle til en veldig gammel nabo jeg har, men jeg tviler på at han kommer til å se at han mangler noe. Det var nemlig "Et blad til deg fra Norges Blindeforbund", med det fengende navnet "Alt om Syn", undertittel "En gave til dine øyne".

Blindebladet, altså! Haha, tenk det! Pent innpakket i plast, for å få med følgende reklamebilag: "Verdens første alt-i-ett barbersystem for kvinner! Tilsett kun vann". Og en brosjyre for noe magisk medisin mot ømme og stive ledd, hilsen Homøopat Geir Lund. Ojojoj. Ingen tvil om at dette ikke var til meg, nei.

Jaja. Du lurer sikkert på hva det står i Blindebladet? I likhet med de fleste som mottar bladet, tenker jeg. Hoho. Vel, de har en stor sak om at hvis man er blind så kan man lære smarte triks av en mobility-instruktør for å kompensere for tapt syn. Mobility-instruktør er den dårligste yrkestittelen jeg har hørt på ganske lenge, selv om de sikkert gjør en god og viktig jobb. I dette tilfellet lærte de Tore Strømøy å gå med stokk. Han er jo ikke blind, så det var litt uklart hvorfor han måtte lære det, men han trenger vel alle triks han kan få for å finne forsvunnede personer, kanskje. Etter bildene i artikkelen å dømme bør alle som føler redsel for å bli oppsøkt av Tore på sporet heretter begynne å gå med leggbeskyttere.

Dere kan få ett av tipsene han også fikk. Det gjelder middagsspising: "Det var vanskelig å spise fiskepudding og potet uten å se noe. Men jeg lærte at det går an å skille rettene. Jeg ble tipset om at det går lettere hvis jeg deler potetene i to med den flate siden ned." Bra tips!

Ellers har de gående en kåring av årets søteste førerhundvalp, og det er rikelige mengder med reklame for sterke lamper, optikere, dyrefôr og diverse innen veldig alternativ medisin. Jeg stusset litt over at bladet ikke har noen seksjon for kontaktannonser under tittelen Blind Date, men det er jo alltid bra med rom for forbedring.

Lurer på om magasinet kommer ut som lydblad også?

Habra så lenge!

Tyrkia, Ta-da!

Det har vært en lang og kronglete vei gjennom all verdens menyvalg i Paint Shop Pro, men endelig har jeg gjort ferdig Tyrkia-bildene mine for deg! Jeg må bare først som sist be om tilgivelse for at det ble så mange som 152 av dem, men vi får nesten bare ta det som et tegn på at jeg så mye rart på denne reisen.


Det er litt rart å både være ferdig med en såpass stor bildebunke og samtidig vite at jeg ikke trenger å jobbe mer i år. Jeg føler meg litt tom, liksom. Hva skal jeg gjøre nå?!

Vel, først dedikerer jeg antagelig et par dager til å jobbe med Tyrkia-relaterte artikler i Wikipedia. Så går jeg meg kanskje en tur og oppdager at jammen har det blitt vinter i Norge, ja. Hvis jeg ikke ganske kort tid deretter befinner meg på et fly til et varmere strøk, da blir jeg litt overrasket.

Jeg skal holde dere informert om hva som skjer.


Det der er forresten en kolibrihaukemøll. De er stilige.

Bjørn

Skygger og mordere i Madrid

Tidligere har jeg bare gjort noen korte sprett innom Madrid, via flyplasser og togstasjoner. Sist helg fikk jeg en sjanse til å se litt nærmere på byen, og dermed får du det også! Litt, i hvert fall.


Jeg likte meg godt i byen, og det *er* mye fint å se der. Likevel, følelsen den utgaven av byen som foreligger høsten 2009 gir meg er mest av alt en slags tristhet. Arbeidsledigheten i Spania ligger rundt 20 prosent, og i Madrid er den visstnok enda høyere. Selv den mest schizofrene person kan umulig gå rundt i byen og tenke seg at noen er ute etter ham. Det er ingen der! Kanskje overdriver jeg litt, men jeg har aldri før gått rundt en fredag ettermiddag i sentrum av en millionby og sett så få mennesker og så mange stengte butikker. Folk har ikke penger å handle for, så de går ikke i butikken. Dermed går butikken konkurs, og så blir det enda færre som har penger å handle for. Spania har hatt høyere arbeidsledighet før enn de har nå, men de har aldri mistet jobber i det tempoet de har gjort det siste året.

Tomme bygater blir fort stusselig. Da er det godt man kan gå en tur i parken og sanke litt stemning i stedet. Retiroparken, rett øst for sentrum, er verdt en time eller to med tusling. Velg deg en solfylt morgen etter en natt med regn, og du kan fort ende opp med et bilde som det over.


Blir det ikke nedslående nok for deg i byen, så er det bare å ta bussen ut til Chinchon. Landsbyen sørøst for Madrid er tradisjonell så det holder, og i sommerhalvåret bruker de torget i byen til oksekamp på søndager. Noen hundre lokale, dusinvis av Madridboere og et par dusin turister som forviller seg ut dit benker seg rundt en sandkasse av et slakteri utpå ettermiddagen. På slaget klokka 18 spiller et amatørkorps opp en marsj, og snart etter fylles torget av plagede okser som løper rundt etter menn kledd i trange, glorete og altfor korte joggedresser.

Alle blomster er gjemt vekk, sånn at ikke de feminine mennene skal få Ferdinand over på pasifistiske tanker mot slutten av livet sitt. En okse varer i cirka 15-20 minutter. De første fem minuttene utfolder den seg såpass ivrig at man nesten kan tro at den liker seg. Men så dukker det opp to fælinger som stikker to grillspidd hver inn i ryggen på oksen. Blodet begynner å renne, tunga stikker mer og mer ut av munnen på dyret, og det er lett å se at oksekreftene renner ut, sakte, men sikkert.


Et langt sverd finner til slutt veien inn i okserygg, -hjerte og -lunger, og så er "kampen" snart over. Oksen står gjerne et par minutter og hoster blod og ser ut som om den skjønner lite av hva som skjer. For å fremskynde prosessen blir oksen tirret til å bevege kroppen frem og tilbake, så sverdet inne i kroppen dens skader indre organer stadig mer. Til slutt går den i kne og faller over på siden. Og så er det slutt.

Jeg ville ikke dratt for å se denne forestillingen på et sted hvor det finner sted bare for å gi turister noe å se på. Men i en landsby hvor folk gjør det fordi folk gjør det folket der gjør og alltid har gjort, så er det ikke så ille. Eller, det er ille, men det er i det minste ikke på grunn av meg at det skjer. Jeg tror jeg har et poeng. Det er mulig okser flest vil være uenige med meg.


Får man ikke nok Disney-assosiasjoner av Mikke Mus-hatten til toreadoren, kan man for eksempel dra til Segovia. Slottet der gav Walt Disney inspirasjon til å bygge slottet i hans Magic Kingdom. Men jeg liker innsiden av stedet enda bedre. Et dusin rustninger i mer og mindre fryktinngytende design. Tak med utrolig utførlige mønstre. Glitter, stas og gamle konger og dronninger. Og utsikt mot et bondeland som sikkert har ligget som det gjør nå i århundrer, og mot en enorm akvedukt som har stått der og fraktet vann inn til byen enda lenger. Romerne kunne sine ting. Helt til de glemte dem.

Det får holde av Madridminner for nå. Kanskje kommer det flere senere, men jeg mener alvor med at jeg skal få ferdig Tyrkiabildene mine før jul, så nå vender jeg tilbake til dem.

Vi sees snart!

Som man flyr nordover, så høster man

Hohoi! Skal si det var slutt på sommeren i Oslo, ja. Men det er egentlig greit for min del. Deilig å kunne nyte lyden og lukten av regn igjen. Forhåpentligvis slutter det å regne før jeg blir lei av det.

Jeg har altså kommet meg trygt hjem. Her har jeg vært på Ikea og kjøpt lystette rullegardiner, og kuttet meg til blods for å få dem opp i vinduene her, så nå kan jeg sitte og bilderedigere også mens sola er oppe og går. Dermed burde jeg bli ferdig med bildene fra Tyrkia sånn cirka i år 2029. Skal si jeg var flink til å ta mange bilder!
Omtrent sånn som han på bildet her. Han skremte jeg nesten livet av ved å sitte stille i en hule i Kappadokia og vente, og så si BØ! akkurat da han trodde han var alene og skulle lure seg til å ta bilde med blitz av noen fresker i taket, enda det ikke var lov til å bruke blitz der. Jaja.

Men i hvert fall, jeg jobber med bildene, ja. Det har jeg gjort før også. Med andre bilder, altså. Ett av dem heter "Portrett av en iguan" og ser sånn ut:
Ikke vet jeg hvordan det har skjedd, men akkurat det bildet ser ut til å bli "Dagens bilde" på all verdens Wikipedia-forsider 23. september. Så da blir jeg berømt. Har kjøpt meg løsbart allerede, så det er ingen fare.

Det er forresten fint hvis noen kan gå inn der og oversette bildeteksten til asturianu, Български, brezhoneg, galego, ગુજરાતી, 한국어, bân-lâm-gú, shqip, ไทย, walonsk og alle de andre språkene som fremdeles mangler det.

På forhånd takk,

Bjørn

Non-op i Sinop

Nå er det bare få dager før flyet mitt går fra Istanbul, og jeg prøver å rekke det. Ikke så lett, for jeg er i badebyen Sinop (den eneste med sydvendt havn langs hele den tyrkiske Svartehavskysten). Hit var det ganske lett å komme seg, men det er tydeligvis ikke så fint her, for det er fullt på alle busser bort fra stedet?! Men det ordner seg nok.

For å komme hit tok jeg bussen fra Trabzon via Samsun. Det er langt, men det gikk ganske fort, for tyrkerne har bygd motorvei langs Svartehavet. Og når jeg sier "langs Svartehavet", så er det akkurat det jeg mener. To felt i begge retninger hele veien fra Samsun til Georgia, med masse tungtrafıkk. Og denne veien lıgger altså klint opptil vannkanten, til stor fortvilelse for titusenvis av pensjonateiere bortetter kysten. Det er ikke akkurat med på å gjøre det lett for dem å trekke til seg besøkende badeturister, nei.

Tyrkerne gjør mange rare ting, altså. For å finne badbar strand måtte jeg reise hit, til østenfor der motorveien begynner. Politikerne ønsker tydeligvis å konsentrere turismen til Middelhavet og Egeerhavet, for her hvor det faktisk er mulig å finne litt strand planlegger de nå å legge et stort atomkraftverk!

Er det nå jeg skal benytte anledningen til å paapeke alle feilvurderinger jeg ser at Tyrkia gjør? Hm. Nei, det er nok best å vente til jeg er hjemme igjen. Det er straffbart å "kraftig" kritisere såvel tidligere som nålevende politikere her. Men jeg kan i hvert fall, på norsk, råde dem til å slutte å bygge så uendelig mange moskeer overalt. De bare pådrar seg et enormt vedlikeholdsproblem, når tyrkerne om en generasjon eller to slutter å tro på annet enn reality-TV og slankekurer, akkurat som resten av den opplyste verden. Og etterbruksverdien for de nye masseproduserte moskeene tror jeg er omtrent på nivå med oljeplattformer og bob-baner. De burde i stedet brukt penger på nye, ikke-sprengte høyttalere til bønneropene sine, og kanskje brukt noen kroner på å kjøpe sittedoer også. Synes nå jeg.

Tyrkias største øy langs Svartehavet tar det bare cirka ti minutter å gå rundt! Det visste du ıkke, tenker jeg. Så da var det verdt å lese denne bloggpostingen også.

Neste gang jeg skriver noe her er jeg forhåpentligvis i İstanbul eller hjemme. Med litt bussflaks...

God høstsommer videre!

Bjørn

Et svart hav er et bra hav

I hvert fall hvis man ikke er så glad i fisk. Eller hvis man er litt småfrossen etter å ha vært oppe i Kaukasus i noen dager, og der var det veldig kaldt. (Bare tre grader natt til i går!) Jeg har nå flyttet meg ned til Trabzon, ved Svartehavet, og her er det betraktelig varmere. Og ikke bare meteorologisk sett!

Her er det nemlig masse hot stuff. Jeg merket det allerede før jeg kom frem. På bussen hit fra Erzurum var det masse iranere. De viste seg å være homser og lesber hele gjengen. De må reise bort fra Iran for å, eh..., utfolde seg. Og i Trabzon er det virkelig fritt frem. Her er det nattklubber og greier, og man kan kjøpe russiske pornofilmer i alle genrer i bazaaren. Vi var innom ikke mindre enn tre militære kontrollposter på veien. Det tok litt tid, for jeg måtte forklare alle visumene og stemplene mine hver gang, og iranerne måtte finne på gode grunner for hvorfor de skulle til Trabzon. De militære visste godt hva som var på gang, og likte det tydeligvis ikke noe særlig. Men alle kom frem.

Og da jeg kom hit dro jeg på turistinformasjonen for å få råd om hvor jeg burde bo. Mange av hotellene her staves b-o-r-d-e-l-l, så det er best å velge riktig. De hadde en liste over godkjente, trygge hoteller, og den fikk jeg. "Jammen, her står det jo bare ett hotell, hvor er resten av lista?", spurte jeg. "Det der er lista", sa de. Så der bor jeg.

Hvis noen lurer på hvordan i all verden det kan være prostituerte i det muslimske Tyrkia, så kan jeg bare si at her heter det ikke "en prostituert", her heter det "en natasja". Så de kommer nok fra et stort land på den andre siden av vannet. Det går båt til Sochi herfra. Kjekt å vite, hvis man vil ha en alternativ rute til vinter-OL i 2014.

For å bøte på all umoralen jeg omgir meg med går jeg i kloster i morgen. I Sümela. Strengt tatt er det kanskje ikke kloster lenger, siden det ble tomt for munker der da nesten alle grekerne ble sendt ut av Tyrkia i 1923, som ledd i en fredsavtale mellom Hellas og Tyrkia. Men klosteret lot de altså stå igjen, og det ligger visst fint til oppe på en fjellhylle inne i en bortgjemt dal her, så det gleder jeg meg litt til.

Jaja. Fint å være nede i lavlandet, i hvert fall. Her slipper vi å spise yoghurt. Oppe i Kaukasus har de masse yoghurt. Den smaker så surt at hvis man spiser det hver dag, så tar det ikke lang tid før man ser ut som om man er minst hundre år gammel. Derav myten om at folk lever lenge der oppe. Bare tull. Jeg sjekket datoer på gravsteinene, og de fleste så ut til å ha gitt seg før de fylte 60.

Fra Trabzon har jeg tenkt å følge kysten vestover, for da må jeg jo før eller senere finne Istanbul igjen. Har noen dager på meg, men Svartehavskysten har langt dårligere utbygd infrastruktur enn Middelhavskysten, så jeg trenger nok de dagene...

Happy trails,

Bjørn

1001 fnatt

Hah! Nå ble det andre veikro-boller, ja. Mens dens viktige handelsveien til Iran og Teheran er under full oppgradering til motorveistatus, er grensen mot Armenia helt stengt, så her er det bare humpete og hullete lappeteppe-vei. Unntatt den siste biten fra en stor militærbase i Kars til forsvarsstillingene ved grensen. Den strekningen er i god stand, klar til å bli trafikkert av massevis av tanks og det som verre er, om det skulle trengs.

Det trengs nok ikke på en stund. Grensen mot Armenia har vært stengt i 80 år, helt siden Tyrkia og Armenia begynte å krangle om hvem som var verst til å drive med etnisk rensing i området. Ting tyder på at de var omtrent like gode, men det har du ikke fra meg, altså. Området her har vært på mange forskjellige hender opp gjennom årene, med det resultat at deler av byen Kars består av åpenbart russiske bygninger. Så det er litt Sibirstemning her, 1800 meter over havet er det både goldt og litt kjølig.

I dag kom jeg meg forresten nesten inn i Armenia. Var bare hundre meter eller så om å gjøre. Da begynte det å rasle i geværer borte på en grensepost, så jeg fant ut at det antagelig var like greit å snu og gå tilbake. Grunnen til at jeg var der er ruinbyen Ani. I riktig gamle dager var det hovedstaden i Armenia, en kjempeby som konkurrerte med Istanbul om å vaere flottest i verden. Så kom mongolene. Og så kom det et stort jordskjelv. Da sa mongolene "Bah! By meg her og by meg der. Alle burde bo i telt, så dette skal ikke gjenoppbygges, nei." Så da måtte alle flytte, og byen ble bare stående der og forfalle i en 700 år eller så. Og så kom jeg dit og syntes at det var ganske fint der, tross alt. Gamle kirker og stilige steindekorasjoner overalt. Bare bittelitt arkeologiske utgravinger på gang. Det meste fra jordskjelvets dager bare ligger der og venter, og det er antagelig veldig mye rart skjult under steinhaugene.

Jaja. Og så skulle jeg kanskje ønske at jeg så litt skumlere ut. Uansett hvor jeg går får jeg lang hale av unger og tenåringer etter meg, som spør om alt mulig som jeg ikke aner hva er. Jeg skjønner dem for så vidt godt. Klart de får lyst til å klenge på meg. Absolutt alle andre her ser jo ut som de verste skurkene fra en hvilken som helst film fra det jødisk-dominerte Hollywood, eller Borat, og alle barn vet sikkert at sånne bør man jo holde seg unna.

Nå skulle jeg helst reist videre opp i Kaçkarfjellene, men jeg tror jeg har for lite tid igjen til å gjøre det ordentlig. Dårlig med offentlig transport, så det innebærer mye haiking, og det kan være litt langt mellom bilene der oppe. Litt tettere mellom traktorene, muligens, men det hjelper ikke stort. Derfor tar jeg antagelig toget til Erzurum i stedet, og så tråkler jeg meg tilbake mot Istanbul i loepet av den drøye uka jeg har igjen.

I går kveld var det bryllupsfest på hotellet hvor jeg bor. Artig, helt til noen ble så overstadig glade at de begynte å skyte i lufta med ett eller annet som smalt godt. Da skvatt jeg godt, ja. Det gikk visst bra. Hørte ikke noen sykebil, i hvert fall.

Jeg har det fremdeles bra, men har så smått begynt å glede meg til mitt neste Norgesbesøk. #8D)

Van-helsing

Først: Gratulerer med dagen til lillebror Trond! Hurra for deg, og håper at du ikke fikk noe av alt det du ønsket at du ikke skulle få. For eksempel svineinfluensa.

Så: Situasjonsrapport fra Van. Femten hundre meter høyere opp enn forrige stopp, så nå begynner temperaturene å bli levelige igjen. (Til gjengjeld er sola et par ganger sterkere. Skal hilse fra nakken min og si au.)

Turen fra Diyarbakır og hit var ganske stilig. Jeg er mektig imponert over tyrkernes ingeniøregenskaper. Bussen min brukte ni timer på noe som sikkert kommer til å gå på et kvarter når bare alle veiene, tunnelene og broene de driver og bygger her blir ferdige. Det blir en supermotorvei rett gjennom et av de flotteste fjellpassene jeg har sett noensinne noe sted. Om man leter etter tegn til at Tyrkia faktisk er en mektig stormakt, særlig sett i forhold til naboene sine, så kommer veien opp til Van til å bli et bra sted å lete. De flytter fjell og de gir elvene nye løp, og bygger vannkraftverk både her og der langs ruta. Fin tur nå. Senere blir det antagelig mest en tur som går så fort at man ikke helt rekker å se hvor fint det er, men pytt.

I dag har jeg vært og kikket på "Van Castle", et festningsverk på en klippe her. Det er svært og litt slitent, men siden det er tre tusen år gammelt, minst, så får jeg gi det godkjent likevel. Aller tøffest var en enorm graffiti med kjegleskrift midt på en fjellside. Hilsen kryssord- og Scrabble-helten Xerxes. Fra for cirka 2500 år siden. Tenk det.

I kveld klarte jeg å få billetter til Kars. Ikke tegnefilmen, nei, men fjellbyen like ved Ararat og Armenia. Den gleder jeg meg litt til å besøke. Vet ikke helt hvor lenge jeg blir oppi der, men det kommer i hvert fall også an på været. Må begynne å tenke på å komme meg tilbake til Istanbul. Det er mer enn ett døgn i buss dit herfra. En del av meg har begynt å mumle noe om at jeg fortjener noen dager på stranda etter det heite innlandshelvetet jeg har vært gjennom de siste ukene.

Og den delen av meg var altså IKKE fornøyd med turen på stranda i dag, langs Van-sjøen. Der var det mer plastflasker og ku-skrotter enn det var sand. Og vannet var relativt slimete og fullt av skilpadder. I motsetning til vannet jeg fikk servert til maten i kveld. Det var av merket Erek, fra Erek-fjellene. Vann på tyrkisk heter su, uttalt so-o. Det går en fin grense mellom å si flaskevann og å si ereksjon her i området.

Jeje. Og så fant jeg noen Van-katter, ja. De er helt hvite og har ett grønt øye og ett blått øye. De liker å gå ute når det regner, og kan til og med ta seg en svømmetur av og til. Men de liker IKKE å bli skvettet vann på. Det har jeg testet, i vitenskapens navn.

Habra så lenge!

Bjørn

Du Akbareste!

Haha! Det var vel kanskje å overdrive litt å si at det var et universitet jeg skulle til. I realiteten var det en hjernevaskingsanstalt, med åndelig leder og greier. Ikke skjønner jeg hva de skulle ha meg dit for, men jeg tipper de angrer nå. #8D)

Det var en skole hvor man skulle lære å komme til Himmelen, ad diverse omveier. Diyarbakır er en by med mye fattigdom, og det er det selvfølgelig noen som vet å utnytte. De har en sufiskole her, som er et sted hvor gamle menn med skjegg gir unge menn med antydning til skjegg litt enkel bevertning, mot at de unge mennene må sitte i timevis hver dag og høre på en rimelig konservativ Koran-tolkning.

Det er litt skummelt, for mange av de unge mennene har det der blikket som sier "Verden har vaert så jævlig med meg at en vakker dag skal jeg være skikkelig jævlig tilbake". Og midt oppi den gjengen der havnet altså jeg. Og der skulle jeg tydfeligvis sitte og være engelskspråklig eksempel/sannhetsvitne på at kristendom er en uting. Jeg sa meg såklart enig i at det er mye tullball med kristendommen, og det syntes alle var lurt. Men de ble litt ugne da jeg sa at islam er sannelig ikke noe bedre (det var nesten så jeg ba dem ta seg en bacon), og at ingen burde prøve å tvinge andre til å tro noe som helst.

Så nå er det nok best at jeg setter meg på første buss ut av byen så snart sola kommer opp igjen. Hvis den gjør det, da. Man vet aldri hva Allah kan finne på med vantro i nærheten.

Apropos det, nyttig frase: "Allah kahretsin şu Internetı!" ("Jæskla Internett!/Gud forbanne Internett"). Eller bare "Kilitlendi", som betyr "Nå kræsjet PC-en igjen".

Men nok om Gud og mer om ting som finnes i stedet. I dag har jeg gått rundt i denne middelalderbyen jeg har oppdaget, Diyarbakir, og det har vært et mas uten like. Overalt hvor jeg går er det unger (det pågår en voldom befolkningseksplosjon i denne delen av Tyrkia, og det høres godt!), og de ser bare en vandrende pengesekk. Mange av ungene er hjemløse, og bor bare på gata. De livnærer seg for eksempel på å kjøpe 2,5-litersflasker Fanta for ti kroner, og så går de rundt på gata og selger tjue glass Fanta for en krone stykket, mens den fremdeles er kald, og vips så har de doblet formuen sin. Eller de ser en turist, og så prøver de å stjele ting fra ham, og vips så er de rike. Jeg vet ikke hvor ofte de lykkes, men foreløpig har i hvert fall jeg beholdt alt jeg eier, tror jeg. Men slitsomt er det å gå rundt med en to kvartaler lang hale av unger bak seg.

Man vet godt når man har blitt oppdaget. Jeg vet ikke om ungene skjønner at de sier det høyt, og ikke bare tenker det, men så snart de ser meg, så sier de i hvert fall "Hello, money!". Jeg føler meg som et kjøttstykke. Og snart er alle brødrene og søstrene til oppdageren også i gang. "Hello, money!", "Hello, money!". Arglebargle! Det er ikke mye moro å løpe i 45 graders varme for å komme unna et sånt barnetog, nei.

Så resultatet er at jeg ikke spår noen snarlig boom for turismen her i nærheten, og at jeg nok snart setter kursen mot et kjøligere område med færre gatebarn. Jeg TROR at Van kan være et greit valg sånn sett. Det ligger ganske mye høyere over havet, og det er en stor innsjø der, så kaldere må det i hvert fall være der. Skulle det være mange tiggere der også, så blir det i det minste mindre slitsomt å løpe fra dem.

Tigris renner forresten forbi rett utenfor her. Det er litt stilig. Og når jeg trakk i snora på dassen der jeg bodde paa Nemrut-fjellet, så ble dobesoeket mitt plutselig til ett av Eufrats utspring. Artig tanke.

Jaja. For å avslutte med enda mer positivitet, så kan jeg melde at klesvasken i hvert fall tørker fort her. Tok ikke en halvtime engang. Og så kan jeg jo glede meg over at jeg ikke er hun damen fra New Zealand som jeg møtte, som hadde bodd i London en stund, og nå var hun paa vei hjem. På sykkel...

Nuvel. Nå skal jeg altså reise langs grensen til Syria og Irak, i retning Iran, Armenia og Georgia. Litt av et nabolag, det her. #8D)

Kos dere, dere også!

Bjørn