Jotunheimstien i pixelform

Huhei!

Det tok litt tid å bli ferdig med galleriet denne gangen, for jeg har kjøpt ny PC. Den er så kjapp at nå gidder jeg å bruke dobbelt så lang tid enn jeg gjorde før på å fikle med småjusteringer av bildene. I tillegg er den så kjapp at det til tider frister mye mer å råkjøre med rallybil i skogen med den enn å gjøre noe så samfunnsnyttig som å underholde verden med feriebildene sine.

Men nå er altså bildene her. Det vil si her. Jeg er sannelig ikke sikker på om alle bildene var verdt de tre-fire kilometrene jeg i gjennomsnitt måtte gå pr blinkskudd, men gjort er gjort. Det var på mange måter en finere tur enn ventet, og jeg er plutselig i bedre form enn jeg har vært på lenge.

Nå jobber jeg for fullt igjen, så neste eventyr er hverken tids- eller stedsbestemt. Men neste gang kommer jeg altså antagelig til i stor grad å benytte meg av motoriserte fremkomstmidler i stedet for å masseprodusere vannblemmer og gnagsår. Det lover jeg!

Undrenes tid er ikke forbi

Plutselig er jeg tilbake i Oslo, og jeg kom hit rett fra Gjendesheim! Det må bety at jeg faktisk har gått hele Jotunheimstien. Nå skal jeg bare kjøpe meg en ny PC så jeg kan få jobbet med bildene, så vil det vise seg om det faktisk er riktig eller ei. Kan ikke si at jeg husker alt fra turen like klart. Det var nemlig tretti grader denne uka både i skogen og på fjellet også, med tildels lite vann å finne, så jeg gikk litt i ørska.

Av det lille jeg husker så var det en overraskende fin tur. Å gå med lettere sekk var kjempelurt. Nå slapp jeg den skumle følelsen av at jeg hvert øyeblikk kunne lette og fly bort med vinden hver gang jeg tok av meg sekken. Og så var det en genistrek å kjøpe nye fjellstøvler. Tenk, jeg kunne tråkke rett ned i myra uten å bli våt på beina! Det er så lenge siden jeg sist hadde sånne greier på føttene at jeg hadde glemt at det gikk an.

Så fornøyd var jeg med å komme frem:
Det er alt jeg kan vise av hvordan jeg så ut etter å ha kommet hjem, dessverre. Det var så uhorvelig varmt at jeg måtte lage meg en ispose og ha på hodet for å overleve. Der jeg satt med knelangt skjegg og nesten-turban på hodet så lignet jeg for mye på en mistenkelig person til at bilder av det kan frigis. I hvert fall så lenge jeg har planer om engang kanskje å fly til/via USA igjen.

Opprinnelig hadde jeg tenkt at det skulle være en tredelt tur, og mens jeg gikk meg vill gang på gang i skogen tenkte jeg på hvem som skulle få være med og gå den siste biten, der det faktisk er fin utsikt. Kom ikke på så veldig mange, men jeg bestemte meg for at mareritt-turkameraten måtte være han der fyren som synger "Lost!" hver gang jeg ser ham. Erlend ett eller annet? Ok, han har grønt hår og kunne passet inn i skogen, og han ser ikke ut til å være i så veldig god form, så hvis vi hadde møtt en farlig bjørn i skogen så hadde det vært greit å kunne løpe fra ham, men ellers tror jeg at jeg fort kunne blitt irritert.

Fikk sett noen flere dyr etter hvert. Lemen, røyskatt, reinsdyr, huggorm og to ville dansker som holdt på å eksplodere i en oppoverbakke. Og masse fugler. Tiur, kjempespett, spirrevipp, geilo, enkeltmokkasin, bæremeis og hva de heter alle sammen. De er ikke så lette å artsfeste bestandig. Som regel ligger de i ro i gresset like ved stien helt til de ser det perfekte øyeblikket hvor de ved å lette kan distrahere en vandrer til å tråkke rett ned i et myrhull. Da tar de av. Og så ser man opp, og så tråkker man ned i et myrhull. Slår aldri feil.

Men i hvert fall, jeg lever, og jeg er fremme! Og om en stund er bildene her.

Habra så lenge.

I pose og sekk igjen...

Sånn.

Da har jeg akkurat fått igjen halvparten av huden under føttene, og om jeg kjenner godt etter så kan jeg faktisk såvidt sanse at jeg har fått tilbake litt av følelsen i stortåa, så da er det vel på tide å begi seg ut i skogen igjen.

Jeg er sånn rimelig restituert, og håper det går minst like bra denne gangen som sist. Planen er å komme meg omtrent til Kittilbua i nærheten av Lillehammer i løpet av uka. Og hvordan i all verden skal jeg klare det? Jo, ved å pakke litt mer optimalt denne gangen enn sist.

For eksempel tar jeg med mat for bare fire dager. (Og sjokolade for en uke, såklart.) Og så har jeg redusert vekten som skal bæres en del, ved å kutte ut de tyngste bøkene fra sist gang, pluss at jeg har klippet tånegler og vært hos frisøren og fått kortere hår på hodet.

Værmeldingen er så bra som den kan bli, så hvis jeg bare klarer å gå i et menneskelig tempo i de nye fjellskoene mine, så blir det nok noen fine dager i skogen og litt på fjellet.

Snakkes om tolv mil eller så!

Bjørn

Uten pose og sekk

Nå har jeg vært tilbake i sivilisasjonen i en ukes tid. Jeg kan melde at det fungerer helt fint. Alt jeg trenger er innenfor rekkevidde, og jeg ser ingen grunn til å klage på det. Faktisk er det veldig, veldig deilig.

At jeg tenker sånn henger nok sammen med at det er litt andre forhold langs Jotunheimstien. Så til tross for vond akilles, vegg-til-vegg-blemmer og en og annen villfarelse oppe i myrene på Kvitingen: Det har vært verdt slitet så langt!

Og hvor langt er så langt? Tjah. Ikke så veldig. Se lilla markering på kartet:

Det er altså masser av sti igjen. Den "kjedelige" biten med mer skog enn utsikt rundt en er heldigvis stort sett unnagjort. Så snart det blir meldt fem dager på rad uten regn så er jeg i gang igjen, håper jeg.

Mens vi venter på godvær kan vi jo kikke på noen bilder fra turen så langt. Legg særlig merke til at jeg fra bilde 1 til bilde 45 går fra å være en opplagt vandrende deodorantreklame til å bli et svett og jævlig totalvrak. Artig!

Artig var det også å få en Transsibirske-artikkel "på trykk" på Boots 'n All, her, selv om redaktøren der har spist opp en del av ordene mine på veien.

Ha en fortsatt fin sommer!

Den lange marsjen

Jeg skal love det er langt å gå fra Oslo til Jotunheimen, ja. I hvert fall brukte jeg fem dager på å gå bare en drøy tredjedel av distansen, og kilometrene ble ikke akkurat kortere etter hvert. "Normal fart" viste seg å ligge i underkant av stusselige tre kilometer i timen.

Da jeg kom ned fra fjellet Kvitingen, litt sør for Raufoss, var togstasjonen Eina bare fem kilometer unna. Jeg var ikke i så verst stand, men det så ut som om det holdt på å svartne helt for himmelen. Med torden i lufta, lite strøm igjen i kameraet og litt vondt i føttene attpå, var det lett å bestemme seg for å dra hjem og lade både de ene og de andre batteriene litt.


Men altså, det har vært en super tur så langt. Og en superslitsom tur. Pakkingen gikk litt fort, og ble dermed ikke helt optimal. Jeg er ikke fullt så ekstrem at jeg sparer inn noen gram ved å kutte skaftet av tannbørsten, kjøpe sovepose uten glidelås i siden eller å operere ut blindtarmen før jeg går tur, men jeg skal innrømme at jeg burde pakket smartere.

For eksempel hadde jeg ikke trengt å ta med to mursteiner av noen bøker. Intensjonen var god nok. Jeg skulle lese i ro og mak om kveldene ved idylliske vann i skogen. Men i praksis så vet jeg jo godt at jeg bare går til jeg nesten stuper, og så setter jeg opp teltet, og så kryper jeg ned i soveposen, og så sovner jeg utmattet midt i kveldsmaten.

I de bortimot tretti varmegradene som jeg visste godt at kom, så trengte jeg vel egentlig ikke raggsokker, strikka-votter, langt ullundertøy eller vindjakke heller. Og selv om det i teorien var en mulighet for at jeg skulle gå hele veien i ett strekk, så trengte jeg vel ikke å bære på mat for to uker heller. Skogen er jo full av dyr som kan spises. Jeg så i hvert fall både elg og røyskatt og mus og grevling, og de så ganske gode ut alle sammen.

Det var verre med tilgang på drikkevann. Snøen i fjellene har stort sett smeltet ferdig, og det har vært en ganske tørr sommer. Dermed var det lite fart i bekkene rundtom. Det endte med at jeg _virkelig_ måtte bunkre opp med mye vann når jeg først fant noe som kunne drikkes, og vips ble sekken enda tyngre. Et par ganger gikk jeg bare helt tom for vann likevel. Du vet at du er ganske dehydrert når du lett spytter ti meter og det sier "ploink!" når spyttklysa treffer en stein. Så da var det bare å kose seg med litt Chateaux de Lemenlik og Eau de Shit de Sau. Myrvann altså. Blæurgh! Er antagelig høygravid med et betydelig antall rumpetroll. Men jeg lever!

Jaja. Så det har vært en fin, men litt tøff tur for en bybjørn som meg. Det ble litt lettere da jeg etter et par dager skjønte at det ikke var isbilen som kom, men lyden av bjeller fra sauer på sommerbeite jeg hørte. Og at ritsjelyden ved ørene mine når liggeunderlaget på toppen av sekken min raspet borti greiner ikke nødvendigvis var en rabiat vampyrflaggermus som gikk til angrep på meg. Det er en god erfaring å ha med seg når jeg en vakker dag om ikke lenge tar toget tilbake til Eina og fortsetter turen!

Væme? Det er god plass til flere på Jotunheimstien!

Bjørn

Pakket og smart?

Sånn. Nå tar jeg trikken til Vaterlandsparken, der Jotunheimstien begynner bak Oslo Plaza, og så er jeg i gang.

Etter å ha pakket ned sjokoladen var det plutselig ikke plass til kompass, hansker og regntøy lenger, men det gjør sikkert ingenting.

Jeg fant nettopp ut at stien offisielt er 320 kilometer lang, så hvis jeg går i 32 kilometer i timen er jeg fremme til kvelden! Hvis jeg går i normal fart, som kanskje er 4-5 kilometer i timen, derimot, så tar det 65-80 timer å gå. I så fall kunne jeg leid inn en erfaren Accenture-konsulent til å gå turen for meg for i underkant av 100.000 kroner. Her er det penger å spare!

Hadde jeg utsatt avreise med et par timer, så kunne jeg investert i:

* 300 DnB Nor-aksjer a 64,80 = 19440
* 800 Golden Ocean-aksjer a 30,45 = 24360
* 150 Schibsted-aksjer a 144,50 = 21675
* 1000 SAS-aksjer a 25 = 25000
* 2000 Stepstone-aksjer a 15,10 = 30200
* 500 Storebrand-aksjer a 37,80 = 18900
* 500 Telenor-aksjer a 95,80 = 47900
* 1000 Tomra-aksjer a 33,80 = 33800
Tilsammen 221275 kroner.

Dette er ikke aksjetips, altså. Det er bare et eksperiment for å se hva man kunne tjent på å gå med is i magen i skogen i noen dager.

Forresten er det ikke akkurat is jeg har i magen. Det er mer i kategorien sommerfugler. Det går nok fint. Man må bare finne noe å tenke på som kan virke motiverende mens man går.

Vel. Snakkes.

Bjørn

Opp, opp og avsted

Greit nok. Global oppvarming er fæle greier, og jeg har antagelig bidratt mer enn jeg burde ved å reise med fly, spise burger og slippe ut metangass (i det stille). Nå er det på tide å gjøre det godt igjen. Her er planen min:

Det ser kanskje ut som en litt tynn plan, og uten å klikke på den så den kommer opp i en litt større versjon er det ikke så godt å forstå hva planen egentlig går ut på. Kort sagt så tenkte jeg å bruke sommerferien i år på å gå til Jotunheimen. Ikke I Jotunheimen, altså, men TIL. Hvis jeg klarer å unngå å pakke hermetiserte bønner i proviantsekken min, så burde dermed turen denne gang bli tilnærmet utslippsfri!

Jeg vet ikke om dette kommer til å gå så veldig bra, men jeg skal i hvert fall prøve. Inspirert av to bøker som ligger på nattbordet mitt nå, "A Walk in the Woods" av Bill Bryson og "The Dice Man" av Luke Rhinehart, ble det bare sånn. Turistforeningen har to langtur-varianter med utgangspunkt i Oslo, Jotunheimstien og Rondanestien. Jeg kastet terning om hvilken jeg skulle ta, og Jotunheimstien "vant".
Det ser fryktelig langt ut på det kartet der oppe, så i lett desperasjon prøvde jeg å få turen til å virke mer overkommelig ved å stykke den opp litt:


Det hjalp litt, men jeg er redd for at selve turen blir like lang likevel.

Hvis værmeldingen ser bra ut, drar jeg med meg telt og knekkebrød og salami og sjokolade en gang i løpet av uke, går opp langs Akerselva og tar til venstre ved Maridalsvannet, og så ser jeg hvor lenge det går an å overleve på den måten.

Går det ikke i ett strekk får jeg bare komme meg hjem på ett eller annet vis og fortsette turen der jeg slapp senere.

Det gjelder å tenke langsiktig!


Jeg tviler på at det blir noe blogging underveis, men til gjengjeld skal jeg nok i ettertid gi dere klar beskjed om hvor anbefalelsesverdig eller ikke et sånt tiltak er!

God tur til meg.

Bjørn

Maltastisk!

Sånn. Det var vel passe imponerende raskt levert, tenker jeg. En uke fra retur fra Malta til hele bildehaugen fra turen var dissekert og klassifisert.

Du finner bildene her. Blant høydepunktene kan vi nevne en nonne foran en naken mannsfigur, busser fra andre verdenskrig, en rustning som ligner litt på Thomas Alsgaard og en tykk dame som sover.

Hvis jeg skal oppsummere Malta så må jeg vel si at det er et greit nok reisemål. Det er ikke så mange det passer perfekt for, men vannet der er så vanvittig klart at for dykkere må det jo være et bra valg, hvis man får billige billetter dit. Og kanskje for klatrere også, for det er mye stein der og ingen regler mot bruk av naturen.

Ellers er det litt sånn terningkast 3. Øyene er for tettbebygde til at jeg kunne falle helt for dem. Og selv om det åpenbart er lassevis av historie på øya, så ble jeg litt skuffet over å oppdage hva historien er, og hvor lite man egentlig vet om det som antagelig er de mest interessante delene av øyas historie.

Apropos historie, så oppdaget jeg at tempelridderne jo bare var én i en usedvanlig lang rekke av innvandrere til øya som bare tok for seg og herset med lokalbefolkningen. Så malteserne ble litt glade da noen århundrer med festningsbygging ledet frem til at Napoleon bare overkjørte tempelridderne fullstendig i løpet av et par dager på slutten av 1700-tallet. Senere banket britene franskmennene og skulle akkurat til å gi øya tilbake til tempelridderne, da malteserne plutselig spratt opp og ba tynt om de kunne slippe. Og så slapp de. Og plutselig en dag 150 år senere fikk de bli et eget land.

Selv om de ikke likte tempelridderne noe særlig, og selv om tempelridderne viste seg å være en gjeng pyser som ikke kunne stoppe en franskmann engang, så er storparten av det malteserne tilbyr turistene ting som bygger på tempelridder-perioden. Litt dobbeltmoral der, altså. Men pytt. 9 av 10, minst, som kommer til øya bryr seg ikke om hverken maltesere eller tempelriddere, så det gjør ikke så mye.

Jaja. Jeg fant altså noen andre ting som jeg syntes det kunne være greit å skrive hjem om. Så hvis du er interessert, sving innom Malta-galleriet og lær noe nytt i dag også!

Historieleksjon

Jeg ble hektet inn på en meme av Elisabeth, som går sånn:

Pick up the nearest book.
Open on page 123.
Find the fifth sentence.
Post the next three sentences.
Tag five people, and acknowledge who tagged you.

Da fant jeg følgende folkeopplysning om byen Mdina i Lonely Planet sin Malta & Gozo-bok:

"The Romans built a large town here and called it Melita. It was given its present name when the Arabs arrived in the 9th century - medina is Arabic for 'walled city'. They built strong walls and dug a deep moat between Mdina and its suburbs (known as rabat in Arabic)."

Så har vi lært noe i dag også.

Jeg avventer videretaggingen litt. Med sånne kjedegreier pleier det å følge en trussel om at hvis man ikke sender videre innen x antall dager, så får man antagelig en elefant i hodet eller kanskje diaré ut året, eller det som verre er. Men det fulgte ikke med på denne, så jeg tenkte jeg skulle sjekke om sånt er gitt implisitt, eller om det faktisk ikke medfører noen straffereaksjoner. Følg med, følg med!

Hvis det blir veldig stille i bloggen her fremover, så har jeg gjort altså en stor feil. Hvis ting derimot går bra, så kan man vente en liten posting med Maltabilder snart.

Habra så lenge!

Bjørn

I Gozonen

Sånn. Nå har jeg altså besøkt opptil flere maltiske øer, og det er Gozo som er favoritten så langt. Klippene på vestkysten er flotte å gå langs, og sikkert å basehoppe fra også. Og om man plutselig går rett inn i skuddlinjen til en trekkfugljeger der, så bare smiler og vinker han og sier "Zkfgxz", eller noe i den duren. På Malta, derimot, er det åpenbart at de tar deg for å være en gjøk, og så peker de på deg med hagla, så du skal skjønne at det er nok lurt å gå fort videre i stedet for å stoppe og ta en saklig diskusjon om etikken og nødvendigheten av å skyte på stakkars forbipasserende, det være seg turister eller trekkfugler.

Og så har de verdens vondeste brus på Malta. Den heter Kinnie, og markedsføres som en alkoholfri, bitter soft drink brygget på sure appelsiner og aromatiske urter. Jø og fyse, som den smaker! Den er så fæl at den i 1975 ble kåret til årets drikk av franske Comité International d'Action Gastronomique et Touristique. De fleste land har en lokal favoritt, og ofte er det ikke så lett å skjønne hvorfor. Bortsett fra at alle synes det er moro at noe selger bedre enn Coca-Cola. I for eksempel Peru har de Inka Cola, som lider av at den smaker Hubba Bubba og ser ut som en urinproeve. I Norge har vi Solo, og det er sikkert noe galt med den også, vi vet det bare ikke, for vi er vant til den. Men altså, dagens advarsel fra meg til Maltafarende er å holde god avstand til Kinnie.

Jeg må bare hjem og legge meg litt. Nå har jeg gått rundt bokstavelig talt halve Malta og halve Gozo, altså langs kysten. De delene jeg ikke har gått er tettbebygde, så jeg er sånn sett ferdiggått. Men jeg finner nok paa noe de to siste dagene også.

Habra,

Bjørn

Mere Malta

Huhei,

Neida, hadde ikke sett alt etter halvannen dag. Men etter tre, da begynner det å nærme seg. Så nå drar jeg nok over til nabo-øya, Gozo. Det høres ut som noe en klovn kunne hete, så det blir sikkert morsomt.

Siden sist har jeg sett blant annet at det er uhorvelig mange dykkeshoper her. De er overalt. Antagelig er det mye fordi man ikke trenger båt for å dykke her. Det holder lenge med bil. Man bare kjører til et passe sted og vasser rett ut i sjøen. Da blir dykking ganske billig, relativt sett.

Det er så mange dykkere her at ingen gidder å dra båten opp på land for å ta vårpussen. De bare leier inn en liten gjeng dykkere (de står og henger på annethvert hjørne heromkring), gir dem hver sin skrubb og svamp og hiver dem på hav. Så pusser de båten mens den ligger til kai. Så praktisk! Til noen av båtene trenger de ganske mange dykkere. Har aldri sett makan til tetthet av yachter med egen helikopterlandingsplass på taket.

Jeg har gått en fjerdedel av kysten her nå. Det er litt skummelt. Med jevne mellomrom, for eksempel femten meter, har Maltamenn som savner krigen bygd seg små bunkere med skyteskår. Inni dem sitter de og skyter på spurv og diverse trekkfugler som farer forbi. De skyter minst et par millioner fugler i året! Effektiviteten har de økt ved at de setter opp masse små pinner som i hvert fall jeg fort hadde fått lyst til å lande og sette meg på hvis jeg hadde vært trekkfugl på vei over Middelhavet. Makan til slappfisk-jegere. Inni de små hyttene kan man finne en del øl- og spritflasker, og ikke så veldig sjelden et pornoblad eller to. Men foreløpig har ingen tatt meg for å være en gjøk og skutt på meg, så jeg skal ikke klage.

I går var jeg innom Sweethaven. Det var en merkelig form for flashback. Det er filmkulissene fra Skipper'n-filmen fra for lenge siden. Den med Robin Williams. Halvt sammenfalt, men de selger fremdeles billetter til de som vil inn og kikke på dem. På kjøpet kan man få danse med en tjukk Olivia, en spjæling av en Skipper'n, og en fyr som ser ufattelig misfornøyd ut med å ha fått rollen som Tjoms.

Så dere skjønner at det er litt av et eventyr jeg er ute på, ja!

Habra saa lenge!

El Oso, snart på Gozo

Milde Malta!

Nå har jeg vært i Malta i halvannen dag, og begynner å føle at jeg har sett det meste øya har å by på. Håper jeg tar feil, men vi får se. En ting som imidlertid er sikkert, det er at Malta er ikke noe ordentlig land. Malta er et lekeland.

De har til og med et offisielt lekemuseum i lekehovedstaden sin, Valletta. Der har de masse teddybjørner og lekebiler. Og når man betaler en hundrelapp for å få kjøre saa mye buss rundt på øya i en uke som man bare gidder, så må man kjøre lekebuss. De er knallgule og knallrøde og heter Bedford Express og Leyland og sånn og ser ut som om de er fra 1950, hele gjengen. Og de ER antagelig fra da også, eller de er i hvert fall så gamle at de ble bygget før noen fant opp støtdemping.

Og så språket deres, da gitt. Det er lekespråk, det. På et krigsminnesmerke jeg så i dag var teksten under soldaten "Dejjem niftakru finhom!". Det skjønner jo alle at umulig kan bety noe som helst. Men de lekeprater ivrig med hverandre, og kan til nød snakke litt engelsk også seg imellom når de må kommunisere noe viktig, og når de nedlater seg til å snakke med turister. Likevel, det er ikke lett å spørre om veien når dit man skal er til krysset mellom gatene Trig Gorg Borg Olivier og Ix-Xatt Ta'Xbiexi. Og det er en liten prikk over g-ene i tillegg! Men, men. Øya er heldigvis så liten at det er ikke mulig å komme særlig langt unna der man egentlig skulle vært.

Foreløpig er det litt rokk og fokk her. Men det er greit. Da får man et alternativ til lekebussene. Det er bare å åpne paraplyen sin, og vips så er man et helt annet sted. Eller, i hvert fall er paraplyen et helt annet sted, hvis man ikke holder godt fast i den.

Om jeg får driste meg til en aldri så drøy generalisering etter veldig kort tid blant de innfødte, så vil jeg nok si at folk er ikke akkurat pene her. De ser ut som en slags stusselig blanding av grekere og briter. Ikke vet jeg om det går an å lage en heldig kombinasjon av de to, men de har i hvert fall ikke klart det her heller.

Antagelig kommer det til å fortsette sånn en stund til. De virker ikke spesielt mottagelige for nye gener heromkring. Selv om de ligger midt i den verste rushtrafikken av desperate afrikanere som vil til Europa, men som rett som det er driver i land her i stedet, så ser man ikke mange mørkhudete mennesker. Selv på Burger King jobber det bare godt innavlede, gode og runde maltesere! Og ikke bare er de fra Malta, de er også godt oppe i årene. Og så er de kvinner, såklart. I det høykatolske, tradisjonelle Malta skulle det tatt seg ut om menn skulle laget mat! Nei, menn de skal kjøre lekebuss, de.

De tjukkeste damene jeg så i dag var likevel ikke i Burgerland. De var på arkeologisk museum. For 5-6000 år siden bodde det noen mystiske mennesker her som bygde svære templer av kjempestein, og noen voldsomme kvinnefigurer, museet kaller dem "fat ladies", med litt i overkant brede hofter og noen utrolige kjempemugger. Men det er også alt vi vet om dem. Skal se om jeg kan finne ut noe mer i løpet av uka.

Og så gikk jeg på pinsegudstjeneste i morges. Alt skal prøves, og det var første gang i mitt liv at jeg gjorde akkurat det, tror jeg. Mye babling paa maltisk, og jeg var entusiastisk med på Halleluja-biten av salmene, i god Mister Bean-stil. Det var godt for en ateist å se at selv paa pinsemorgen klarte de ikke å fylle mer enn en fjerdedel av benkeradene i katedralen i Valletta. Og av den fjerdedelen var sikkert en kvartpart igjen turister som bare var ute etter en gratis kikk inn i helligdommen, med musikk til. Av dem som var ordentlige kirkegjengere var så å si alle sånne som uansett skal dø snart. Så jeg er ikke saa sikker lenger på akkurat hvor katolske folket her er. Men det var fin katedral, ja.

Nok for nå. Eller som de antagelig sier her på Malta: Ixfonokx mukk ftalbra!

Lei av tralta? Bli med til Malta!

Sånn. Da skal jeg på tur igjen. En uke sammen med Malta og den mer ukjente lillebroren hennes, Gozo. Der skal jeg, eh, vet ikke helt.

Nasjonen Malta dekker 316 kvadratkilometer land, som stort sett består av stein i mer eller mindre foredlet form. Det tilsvarer cirka en tredjedel av Brønnøy kommune eller tre fjerdedeler av Oslo kommune. 400 000 mennesker som snakker en blanding av syd-italiensk og arabisk bor der, og det de driver med er stort sett å skyte etter trekkfuglene som kommer forbi, diskutere Melodi Grand Prix og å selge mat og drikke til de 1,2 millioner turistene som årlig kommer til øyene.

Det er med andre ord liten fare for at jeg skal gå meg bort i ødemarka denne gangen. Hvis man følger skiltene til "National Park" på hovedøya Malta, så ender man opp på nasjonalanlegget for idrett... Men landet er farlig nok. Denne gangen må jeg VIRKELIG passe meg for å gifte meg med en av de lokale. På Malta er nemlig skilsmisse forbudt!

Likevel tror jeg det blir en fin tur. I hvert fall er det nødt til å bli det relativt sett, målt etter en nøktern kost-/nytte-vurdering. Restplassen kostet 448 kroner.

Ny rapport følger så snart jeg finner meg et sted å bo.

Sånn har de det der

Endelig ble jeg ferdig med å sortere bilder fra Brasil-turen i mars. Det ble egentlig ikke så verst.

Hvis du liker døde kyr og grafitti (og hvem gjør vel ikke det?), så tror jeg du lett kan kaste bort fem minutter med å se igjennom bildene mine.

Over til andre gladnyheter: Jeg har fått brev fra Petter Schjerven og NRK. De kan berolige meg med at det ikke blir noe spyposeinnslag i noe program før tidligst til høsten! Antagelig på grunn av kræsj med andre TV-kanalers satsninger på å vise frem rare nordmenn, har de bestemt seg for å utsette serien som nå visstnok skal hete "Tingenes tilstand".

Og så har boka mi på engelsk etter to-tre uker blitt lastet ned, og etter mailboksen min å dømme også blitt lest, i minst like mange eksemplarer (500) som den norske klarte å spre seg i på to år! Det er gøy. Og hvis jeg nå bare husker å minne noen på å gjøre en liten fiks på omslaget, så kommer Amazon til å ta inn boka også. Om ikke så gøy, så er det i hvert fall et mål, og antagelig det siste jeg gjør med akkurat denne boka.

Som om ikke det var nok, så har jammenmeg spyposesidene mine nettopp blitt kåret til månedens spypose-nettsted også! Jeg ble helt rørt, jeg. Og den litt berømte reisebokforfatteren Peter Moore liker nettstedet til boka mi, eller i hvert fall navnet på domenet, veldig godt.

Phuh! Sånn. Nå får det være nok gode nyheter for en stund!

Bjørn

Turtall

Huhei!

Jeg er i Olinda, og her er det saa tett mellom turistpolitistasjonene at det skal godt gjoeres om jeg ikke kommer helskinnet hjem denne gangen ogsaa. Det eneste som kan oedelegge maa vaere om jeg faar det for meg at et lite havbad hadde gjort seg, for er det noe det er tettere mellom enn politi her, saa er det hai.

Nuvel. Paa tide aa oppsummere, tenkte jeg. Saa da gjoer vi det. Med tall, for det er lett aa forholde seg til.

Myggstikk: 0
Dager staatt opp etter klokka 7: 0
Sanddyner besteget: 109
Nye brasilianske delstater paa lista: 3
Fotografier tatt: ca 900
Kuer bygd av bein funnet i oerkenen: 1
Boeker lest: 1 (Haruki Murakami, Kafka on the Beach)
Fjellsko utslitt: 2 (hull i begge saaler pga glohet sand og vulkanstein)
Stoerste tatovering sett: ca 60 % av kroppsflate
Minste bikini observert: Latterlig liten, men fikk ikke maalt ordentlig hvor liten
Eldste observerte rumpeball i friluft: >70 aar, kvinnelig
Nye tropiske sykdommer: 0 (haaper jeg)
Ganger forsoekt sjekket opp av brasilianske damer under hotellfrokosten: 5
Kilometer i buss: ca 2200
Tilsnakk fra politiet: 3
Nye venner: 9
Rom med varmtvann: 3 av 5
Rom med elektrisk stoet i stedet for varmtvann: 1 av 5
Rom med maur: 5 av 5
Rom med gekko: 3 av 5
Rom med padde: 1 av 5
Pris: under 8000 (fly t/r Brasil 2448, transport i Brasil ca 2100, overnatting cirka 1500, attraksjoner og dagsturer og mat for resten)

Saa faar dere selv velge om dere tror det var en fin tur for meg, og om det ville vaert en fin tur for dere. #8D)

Bjoern

Rodoviaria

Det er brasiliansk og betyr bussterminal. Jeg sitter paa en saann en naa, i Natal, og skal snart noen timer soerover, til Recife.

Jeg ble i Pipa helt til i morges, fordi jeg ikke fikk reise derfra foer hotellsjefen hadde lest ferdig boka mi, som jeg har med meg en utgave av for aa se om jeg skal flikke litt paa den. Det var en grei deal for meg, for saa lenge han "tvang" meg til aa bo der, saa slapp jeg aa betale for bungalowen min. #8D)

Pipa kan nok alle med et minimum av Syden-erfaring klare seg fint i. Helt ok strender, lite kriminalitet og nesten alltid sol. Man skal saaklart helst ha tatovering paa hele overkroppen, og et minimum av badetoey paa, og solbriller av aarets modell, men det vagget rundt en del europeiske pensjonister i de samme klaerne som om de skulle paa bingo hjemme ogsaa.

Er man der rundt fullmaane, de foerste seks maanedene av aaret, er det gode sjanser for aa faa bevitne skilpaddefoedsel paa stranda om natta ogsaa. Artig og soett, det.

Jeje. Bare et livstegn, foer jeg drar til Olinda, en rolig "smaaby" (300.000 innbyggere) utenfor Recife, en urolig storby (2,9 millioner innbyggere), for aa vente paa flyet hjem. Haaper de har softis der.

Bjoern

Ingen annen lyd i Pipa

Shoho! Sitter fremdeles i Pipa, og det blir visst strand paa hele denne turen, enda jeg hadde store planer om noe annet. Men 436 kilometer hver vei for aa se paa noen dinosaurfotspor utenfor Sousa virker plutselig for slitsomt. Og fordi folk sier det er fullt, saa tar jeg ikke turen til Fazenda Nova for aa se paa Jerusalem, som de har bygd en kopi av der, og hvor brasilianske saapeoperastjerner spiller de store rollene i paaskeevangeliet, som spilles der naa og frem til paaske. Omtrent som Stiklestad-spelet, bare med mye hoeyere haarfoering, tror jeg.

Saa her er jeg. Paa en Internettkafe hvor ting gaar tregt. Ikke fordi det er daarlig linje, men fordi bimboer absolutt skal chatte med opptil flere kjaerester hjemme MED Web-kamera. "Det goer inget om det gaar troegt, foer jag skriver saa sakta aennivei", sier hun. Men huff. Det er jo verre enn folk som ikke kan staa til hoeyre i rulletrappa, nesten.

Strendene her blir bedre og bedre jo lengre unna de europeiske fritidsboligene man gaar. Man maa minst gaa saa langt at man ikke lenger moeter paa folk som ser ut som norske, slemme utesteddoervakter, som er ute og gaar tur med pitbullene og rottweilerne sine. De holder bra hardt i baandet naar de gaar forbi folk, i tilfelle hundene ikke hadde faatt nok frokost den dagen. De ser sultent paa saanne som meg. Hundene, altsaa.

Det er mange brasilianske turister her ogsaa. Det er lett aa se forskjell. De europeiske leier buggy/strandjeep og farter rundt. Brasilianerne fraktes rundt av en traktor, og saa sitter folk paa en tralle som henger bak. Gjett hvem som ser ut som om de har det mest moro? (Hint: Det er ikke europeerne.)

Habra for naa!

Bjoern

Trilegalt!

Neida. Ingen fare. I Brasil sier de "Tri legal!" naar de skal si at noe er bra. Og jeg har det altsaa fremdeles bra. Ble bare stille herfra fordi min faste nettleverandoer ikke baserer virksomheten sin paa vannkraft, men paa solenergi, og i et par dager her var det mest av det foerste.

Men det skal jeg si, at aa tasse ut i en oerken og saa plutselig sitte tett sammenkroepet under en liten paraply mens regn bokstavelig talt boetter ned rundt en, det har frem til naa vaert en for meg sjelden opplevelse. Det har sin sjarm, men ikke mer enn at naa har jeg roemt fra Ceara, soeroestover til Rio Grande do Norte.

Saa naa sitter jeg i Praia do Pipa. I Lonely Planeten min er den beskrevet som en rival til Jericoacoara naar det gjelder laidback strandlivhovedstad, uten banker eller andre vekslingssteder, stille og rolig, og med brevduebasert Internett. Men her har tydeligvis noe skjedd. Landsbyen er full av brautete italienere, roedbrente engelskmenn, det er minibank paa annethvert hjoerne, og jeg gikk rett paa et stativ med eiendomsprospekter skrevet paa norsk! Jeg holder en knapp paa Jericoacoara fremdeles.

Og saa har det skjedd noe forferdelig! Laderen til kamerabatteriene mine nektet aa reise fra Jeri! Saa naa har jeg litt snaut med bildetagingsmuligheter fremover. Saa saann sett er det greit at det meste av utsikten her er bleikfeite briter. Og det er 15 timer bussreise aa dra tilbake for aa hente den ladedingsen, saa jeg tror at den kanskje faar bli der i foerste omgang. Saerlig siden jeg holdt paa aa paadra meg en ny Keiko i Jericoacoara! Hun er russisk og heter Irina og er sproeyte gal, nettopp roemt fra en institusjon i indre Amazonas, hvor hun hadde vaert i et halvaar for aa drikke ayahuasca. http://en.wikipedia.org/wiki/Ayahuasca . Hun er synsk, og hadde aapenbart "sett" at jeg er steinrik og single. Men naa er det droeyt hundre mil mellom oss, og hun vet ikke i hvilken retning jeg loep, saa dette gaar nok bra.

Til slutt en god nyhet: Baaten til Roger har kommet i rette hender igjen. Etter en del knivkamp og annen dramatikk. For de av dere som er litt utenfor kan jeg anbefale http://www.pvv.org/~bct/ruggero/ for naermere forklaring. Naa har vi tatt skurken, og katamaranen er i trafikk igjen i Roatan i Honduras. Og jeg er hjertelig velkommen til aa bli feiret som den store helten, saa det er bare aa reise nedover og utgi seg for aa vaere meg, saa blir det nok billig seilbaatcruise paa dere. #8D)

Jeje. Jeg har forresten verdens kraftigste solskille paa overarmene.

Bjoern

Ganske Buggy!

Huhei! I dag har jeg vært på buggy-tur. Det går ut på at man betaler en rimelig penge (cirka 100 kroner) til en tvilsom type for i 5-6 timer å nesten bli tatt livet av gjentatte ganger mens man sitter i en strandjeep som kjører opp og ned bratte sanddyner som kanskje ender i en myk liten dam eller en svær okse. Man sitter bak i buggyen og får dermed blåst rett i ansiktet mengder av oppvirvlet sand og et nokså bredt utvalg brasiliansk insektfauna. Veldig protein- og mineralrik diett, altså.

Samtidig påføres man rikelige mengder intenst helseskadelig stråling fra oven. Som om ikke det var flott nok, så avbrytes villmannskjøringen jevnlig av badestopp, hver gang man kommer til en idyllisk oase, ofte med en praktisk beliggende juicebar rett ved siden av.

Som man skjønner så anbefaler jeg veldig Jericoacoara fremdeles.

Så jeg har altså hatt en fin dag i sanddynene. Som jo er greit å ta med seg, for de andre dynene jeg kommer borti her er ikke så mye å skryte av. Med regn hver natt klarer aldri husvertene mine å få tørket klesvasken sin, så det begynner å bli skralt med sengetøyutvalg på herberget. Litt fillete og slett ikke helt duftfritt, nei. Men ennå ikke helsefarlig. Tror jeg.

Sist natt ble jeg forresten banket opp. Og det grundig også. Måtte på sykehus med kraniebrudd og greier. Heldigvis viste det seg at det ikke var jeg som kom ut for dette likevel, men en som ligner. Det var såpass alvorlige greier at politiet fra en by i nærheten ble sendt hit for å forhøre alle involverte. Men ingen visste riktig hvem det var som hadde fått bank. Utifra signalementet folk gav, og grundig rundspørring i gatene her, hadde politiet kommet frem til at det måtte være han der nordmannen i orange t-skjorte som hadde fått bank. Så de kom til rommet mitt og skulle forhøre meg i morges, men måtte bare reise hjem til politistasjonen igjen da jeg var frisk og rask og med kraniet i behold. (Det er jeg ikke lenger etter buggyturen i dag, så det var godt de ikke kom senere.) Til alt hell fikk de ikke med seg narkobaronhageflekken rett utenfor vinduet mitt!

Si ifra om noen vil ha Hawaianas-sandaler til cirka 60 kroner. Det er jo sommer snart hjemme også! Eller en hengekøye i alt fra vanlig til familie-utgave. Bra utvalg i sånt her, og jeg har litt tomrom å fylle i sekken.

Bjørn

Sett og hoert i sandkassa

Hoioi!

Fremdeles i Jericoacoara, og det kan jeg godt anbefale andre ogsaa. Det er en litt strevsom tur hit fra Fortaleza, men saa soerger det da ogsaa for at de som er her og gidder aa komme hit er en trivelig gjeng som bare smiler og er glade. Noen er glade av litt forskjellige grunner, tror jeg. For eksempel tror jeg at jeg har funnet ut hvorfor overnattingsstedet mitt er saa billig. De tjener nok mindre paa rommene enn paa marihuanaskogen nederst i hagen som er grundig avskjermet fra omverdenen. Saa saann har de det her.

Jeg har ikke inntatt rare stoffer for aa faa rare ideer, altsaa. De fleste som leser dette vet at det rett og slett faller meg naturlig. Bare saa det er sagt foer jeg forteller om i dag.

Stedet her ligger midt i oedemarka, og det er mye natur det handler om. Det er en merkelig miks av enorme sanddyner og frodige enger som hele tiden flytter paa seg. Store busker stikker halvveis ut av gapet paa sandvegger paa 30 meter og mer. Og paa disse engene gresser det esler og kyr. Men litt toeft er det nok aa vaere beitedyr her, for det ligger masse bein og deler av kadavre rundtom, bare man gaar langt og lenge nok bort fra landsbyen. Og det gjoer jeg. Saa prosjektet mitt i dag, da jeg ble lei av bare aa gaa rundt i sanda og fotografere (150 bilder i dag!), ble aa bygge ei ku. Av deler jeg fant i oerkenen. Kan ikke garantere at det ikke ble med noen eselbiter ogsaa, men det ble i hvert fall en flott skapning til slutt. Vedder paa at jeg kan selge den til naturhistorisk museum. Bare passende at det kom en brasilianer til hest bort til meg og lurte paa om jeg var i slekt med Indiana Jones. Var kanskje mer hatten min enn kadaveret som gjorde det, men pytt.

Ellers kan jeg melde fra oerkenen at det maa vaere mye smaakryp der, for det vrimlet av gnagerspisende ugler. Aldri sett maken til ugletetthet. Var ganske bra med gribber ogsaa. Ikke saa rart, med tanke paa alle de kadavrene. De hang over meg hele tiden. Fra lufta saa det sikkert ut som om jeg hadde gaatt meg vill, for jeg gikk hele tiden mot den hoeyeste sanddyne jeg til enhver tid kunne se. Men det gikk bra.

Eller, bra og bra. I gaar var det flom her, etter et voldsomt regnskyll sent paa kvelden. For aa komme meg hjem var det bare aa ta av seg paa beina og vasse gjennom gatene. Skal si jeg har faatt imponerende tropiske utslett oppover leggene i dag! Pyttsann. Saa lenge det ikke kloer. Tror ikke det smitter heller. I hvert fall ikke over Internett. Men for sikkerhets skyld tror jeg at jeg skal anbefale dere aa gaa og vaske hendene med en gang.

Habra saa lenge!

Bjoern