Van-helsing

Først: Gratulerer med dagen til lillebror Trond! Hurra for deg, og håper at du ikke fikk noe av alt det du ønsket at du ikke skulle få. For eksempel svineinfluensa.

Så: Situasjonsrapport fra Van. Femten hundre meter høyere opp enn forrige stopp, så nå begynner temperaturene å bli levelige igjen. (Til gjengjeld er sola et par ganger sterkere. Skal hilse fra nakken min og si au.)

Turen fra Diyarbakır og hit var ganske stilig. Jeg er mektig imponert over tyrkernes ingeniøregenskaper. Bussen min brukte ni timer på noe som sikkert kommer til å gå på et kvarter når bare alle veiene, tunnelene og broene de driver og bygger her blir ferdige. Det blir en supermotorvei rett gjennom et av de flotteste fjellpassene jeg har sett noensinne noe sted. Om man leter etter tegn til at Tyrkia faktisk er en mektig stormakt, særlig sett i forhold til naboene sine, så kommer veien opp til Van til å bli et bra sted å lete. De flytter fjell og de gir elvene nye løp, og bygger vannkraftverk både her og der langs ruta. Fin tur nå. Senere blir det antagelig mest en tur som går så fort at man ikke helt rekker å se hvor fint det er, men pytt.

I dag har jeg vært og kikket på "Van Castle", et festningsverk på en klippe her. Det er svært og litt slitent, men siden det er tre tusen år gammelt, minst, så får jeg gi det godkjent likevel. Aller tøffest var en enorm graffiti med kjegleskrift midt på en fjellside. Hilsen kryssord- og Scrabble-helten Xerxes. Fra for cirka 2500 år siden. Tenk det.

I kveld klarte jeg å få billetter til Kars. Ikke tegnefilmen, nei, men fjellbyen like ved Ararat og Armenia. Den gleder jeg meg litt til å besøke. Vet ikke helt hvor lenge jeg blir oppi der, men det kommer i hvert fall også an på været. Må begynne å tenke på å komme meg tilbake til Istanbul. Det er mer enn ett døgn i buss dit herfra. En del av meg har begynt å mumle noe om at jeg fortjener noen dager på stranda etter det heite innlandshelvetet jeg har vært gjennom de siste ukene.

Og den delen av meg var altså IKKE fornøyd med turen på stranda i dag, langs Van-sjøen. Der var det mer plastflasker og ku-skrotter enn det var sand. Og vannet var relativt slimete og fullt av skilpadder. I motsetning til vannet jeg fikk servert til maten i kveld. Det var av merket Erek, fra Erek-fjellene. Vann på tyrkisk heter su, uttalt so-o. Det går en fin grense mellom å si flaskevann og å si ereksjon her i området.

Jeje. Og så fant jeg noen Van-katter, ja. De er helt hvite og har ett grønt øye og ett blått øye. De liker å gå ute når det regner, og kan til og med ta seg en svømmetur av og til. Men de liker IKKE å bli skvettet vann på. Det har jeg testet, i vitenskapens navn.

Habra så lenge!

Bjørn

Du Akbareste!

Haha! Det var vel kanskje å overdrive litt å si at det var et universitet jeg skulle til. I realiteten var det en hjernevaskingsanstalt, med åndelig leder og greier. Ikke skjønner jeg hva de skulle ha meg dit for, men jeg tipper de angrer nå. #8D)

Det var en skole hvor man skulle lære å komme til Himmelen, ad diverse omveier. Diyarbakır er en by med mye fattigdom, og det er det selvfølgelig noen som vet å utnytte. De har en sufiskole her, som er et sted hvor gamle menn med skjegg gir unge menn med antydning til skjegg litt enkel bevertning, mot at de unge mennene må sitte i timevis hver dag og høre på en rimelig konservativ Koran-tolkning.

Det er litt skummelt, for mange av de unge mennene har det der blikket som sier "Verden har vaert så jævlig med meg at en vakker dag skal jeg være skikkelig jævlig tilbake". Og midt oppi den gjengen der havnet altså jeg. Og der skulle jeg tydfeligvis sitte og være engelskspråklig eksempel/sannhetsvitne på at kristendom er en uting. Jeg sa meg såklart enig i at det er mye tullball med kristendommen, og det syntes alle var lurt. Men de ble litt ugne da jeg sa at islam er sannelig ikke noe bedre (det var nesten så jeg ba dem ta seg en bacon), og at ingen burde prøve å tvinge andre til å tro noe som helst.

Så nå er det nok best at jeg setter meg på første buss ut av byen så snart sola kommer opp igjen. Hvis den gjør det, da. Man vet aldri hva Allah kan finne på med vantro i nærheten.

Apropos det, nyttig frase: "Allah kahretsin şu Internetı!" ("Jæskla Internett!/Gud forbanne Internett"). Eller bare "Kilitlendi", som betyr "Nå kræsjet PC-en igjen".

Men nok om Gud og mer om ting som finnes i stedet. I dag har jeg gått rundt i denne middelalderbyen jeg har oppdaget, Diyarbakir, og det har vært et mas uten like. Overalt hvor jeg går er det unger (det pågår en voldom befolkningseksplosjon i denne delen av Tyrkia, og det høres godt!), og de ser bare en vandrende pengesekk. Mange av ungene er hjemløse, og bor bare på gata. De livnærer seg for eksempel på å kjøpe 2,5-litersflasker Fanta for ti kroner, og så går de rundt på gata og selger tjue glass Fanta for en krone stykket, mens den fremdeles er kald, og vips så har de doblet formuen sin. Eller de ser en turist, og så prøver de å stjele ting fra ham, og vips så er de rike. Jeg vet ikke hvor ofte de lykkes, men foreløpig har i hvert fall jeg beholdt alt jeg eier, tror jeg. Men slitsomt er det å gå rundt med en to kvartaler lang hale av unger bak seg.

Man vet godt når man har blitt oppdaget. Jeg vet ikke om ungene skjønner at de sier det høyt, og ikke bare tenker det, men så snart de ser meg, så sier de i hvert fall "Hello, money!". Jeg føler meg som et kjøttstykke. Og snart er alle brødrene og søstrene til oppdageren også i gang. "Hello, money!", "Hello, money!". Arglebargle! Det er ikke mye moro å løpe i 45 graders varme for å komme unna et sånt barnetog, nei.

Så resultatet er at jeg ikke spår noen snarlig boom for turismen her i nærheten, og at jeg nok snart setter kursen mot et kjøligere område med færre gatebarn. Jeg TROR at Van kan være et greit valg sånn sett. Det ligger ganske mye høyere over havet, og det er en stor innsjø der, så kaldere må det i hvert fall være der. Skulle det være mange tiggere der også, så blir det i det minste mindre slitsomt å løpe fra dem.

Tigris renner forresten forbi rett utenfor her. Det er litt stilig. Og når jeg trakk i snora på dassen der jeg bodde paa Nemrut-fjellet, så ble dobesoeket mitt plutselig til ett av Eufrats utspring. Artig tanke.

Jaja. For å avslutte med enda mer positivitet, så kan jeg melde at klesvasken i hvert fall tørker fort her. Tok ikke en halvtime engang. Og så kan jeg jo glede meg over at jeg ikke er hun damen fra New Zealand som jeg møtte, som hadde bodd i London en stund, og nå var hun paa vei hjem. På sykkel...

Nuvel. Nå skal jeg altså reise langs grensen til Syria og Irak, i retning Iran, Armenia og Georgia. Litt av et nabolag, det her. #8D)

Kos dere, dere også!

Bjørn

Kurdistan kaller

Det var vel typisk. Når jeg endelig kommer meg ut av fjellheimen og til et sted med varmt dusj, så ble det et sted med mangeogførti grader, og alt jeg vil ha er en kald dusj, men en eller annen fæling har brukt opp alt kaldtvannet!

Jeg er i Diyarbakır, og her er folk stort sett opptatt av å fortelle meg at dette er hovedstaden i Kurdistan, et land som riktignok ikke finnes. Hvis jeg skal sammenligne stedet med noe i Norge så må det være Setesdal. Alle damer her går nemlig med skaut, og det gjør de i Setesdal også, for alt jeg vet. Der har jeg aldri vært. Men jeg er i Diyarbakır, og bortsett fra det med skautene så er det absolutt ingenting her som minner om Norge. Det skal vi i større grad enn de som bor her være glade for, tror jeg.

Har ikke rukket å se stort av stedet ennå, men det ser litt, eh, fattigslig ut. En halv million innbyggere eller så bor inne i en borg, bak en superhøy mur som visstnok er den lengste i verden nest etter den kinesiske. Til å være urgammel ser den uforskammet sprek ut. I motsetning til folkene her. De har en moske som heter "Den nye moskeen" her, Yeni Camii. Den er 450 år gammel. Og akkurat nå sitter jeg på en internettkafe som heter Yeni Internet Cafe. Den er sikkert fra 1946 eller noe sånt. Jeg skal sjekke litt rundt her de neste dagene, så får jeg komme med eventuelle korrigeringer da.

Jaja. I hvert fall. Da vi forlot sist forlot helten vår var han i Kappadokia og gikk seg vill i fjellene. Ved en kosmisk tilfeldighet fant han likevel plutselig bussen til Malatya. Det er en by som ikke mottar særlig mange turister, så når det først dukker opp en, så må vedkommende gå fra dør til dør gjennom hele byen og bli servert aprikos i alle mulige former, fra fersk til tørket til kake. For den som måtte lure på hvilken effekt sånt kan ha på funksjonen til en mage, så kan jeg avsløre at det neppe finnes så hard mage at ikke tilstrekkelig mye aprikos i alle mulige varianter kan få fortgang på sakene. Ojameg...

Før jeg kom så langt som til aprikosen hadde jeg gått på feil buss, for motoren eksploderte, og dermed ble jeg kastet over på en annen buss, som antagelig via et ormehull i universet presterte å komme frem til Malatya tre timer før den egentlig skulle. Altså klokka 04:20. Så i stedet for å finne sted å bo, måtte jeg jo bare legge meg på en benk i en paviljong i en park der. Der sov jeg søtt i tjue minutter før en innfødt prikket meg på skulderen og mente at jeg måtte jo ikke ligge der og fryse, jeg burde heller drikke den varme teen han hadde laget til meg. Så da måtte jeg jo det, og det var ikke snakk om å få betale for teen. Eller å få sove igjen. Det var rett og slett en barmhjertig samaritan, tror jeg. Eller malatian, muligens.

Og det var altså bare begynnelsen. Hele Malatya er full av folk som lar seg begeistre av å få møte en ekte utlending, samme hvor rart han måtte lukte. Jeg ble dratt inn i aprikosbutikker, jernvarehandler, skobutikker, frisørsalonger og det som verre er, bare for at jeg skulle ta bilde av dem og de skulle få ønske meg varmt velkommen til byen. Til og med kassadamen på et supermarked der forhørte meg omhyggelig og ønsket velkommen fra et sted inne i burkaen sin, mens køen av smilende medborgere bak meg bare vokste og vokste. Utrolig hyggelig, og ellers noe jeg trodde bare blondiner fikk oppleve. Så sånn sett kan jeg trygt anbefale Malatya.

Bare synd det er så lite å se og gjøre der. Så jeg dro ganske raskt videre til et fjell som heter Nemrut. Der fikk en gal konge bygget et mektig gudealter oppe på cirka 2200 meters høyde, en gang for så lenge siden at alle hadde glemt at de stod der helt til det kom en tysker dit i 1880 for å lete etter et sted å bygge jernbane eller noe sånt. Det var litt imponerende, og særlig flott i det spesielle lyset ved dagens start og slutt, men aller best var det å bare gå rundt i fjellene rundt der og se på utsikter. Jeg bare gir opp å skrive noe fornuftig om det. Vent på bildene, sier jeg bare!

Så der har jeg vært, uten Nett, de siste dagene, men nå er jeg altså i lavlandet igjen, i Svettistan. Det østlige Tyrkia kan ikke anbefales for folk med parfymeallergi, eller for så vidt folk med luktesans. Her svetter alle så alvorlig at jeg slipper å tenke på hvor mye jeg stinker. Summen av lukter de andre smører seg inn med gjør at jeg bare kan snylte på dem, tror jeg. Det er rart hvordan de ikke liker griser her, men å se på at en stakkar går rundt og svetter som en gris, det synes de er morsomt. Så lenge dunsten av meg ikke trenger gjennom deres egne parfymesfære, vel å merke. Kall meg bare Infidel Castro, sier jeg til dem.

Unntatt i morgen. Da maa jeg prøve å ta meg sammen. Inkludert i prisen for rommet på hotellet jeg bor på var tydeligvis det å bli dratt med til ett eller annet universitet og holde foredrag om noe på engelsk. Før jeg rakk å levere fra meg passet og sjekke inn ordentlig hadde de ringt opp en engelsktalende gubbe som straks avtalte at i morgen skal jeg heve det faglige nivået til en gjeng engelskstuderende her. Så det blir vel artig, tenker jeg. Håper bare ikke uggabugga-tyrkisk-engelsken jeg har brukt for å gjøre meg forstått de par siste ukene helt har tatt overhånd oppe i hodet mitt. Hm. Det tror jeg kanskje at den har. Men pytt, det merker sikkert ikke de!

I dag er første gang i mitt liv at jeg har vært på en bussterminal der det går an å ta bussen til Bagdad. Og til Batman, som bare er en bitteliten lokalbuss unna. Her gjelder det å ikke gå på feil buss, ja. Ordner seg sikkert.

Jeg har så smått begynt å glede meg til jul og minusgrader. Det begynte da jeg så et termometer her hvor det stod at nå var det 47 grader, og fortsatte litt senere da bussjåføren ikke klarte å kjøre klimaanlegget hardere enn at det fikk innibussen-temperaturen ned til smaasvette 35 grader. Herreminhatt.

Man får trøste seg med at særlig varmere blir det vel neppe. Og herfra må jeg stort sett bevege meg nærmere Istanbul igjen. Tror jeg, da.

Lykke til. Takk.

Og på den syvende dagen hvilte han

Det er jammen mye fint å se oppe i fjellene i Kappadokia. Såpass at jeg nesten ikke orker å skrive noe her nå. Må hvile, men her er et livstegn, i hvert fall.

Jeg reiser videre østover i morgen, til en by jeg aldri har hørt om før, men som likevel er på størrelse med Oslo; Malatya. Da er jeg plutselig utenfor turistland igjen, men derimot absolutt innenfor do-uten-sitteplass-land, og det har allerede begynt å ligne litt på Borat-land her og der. Så det blir moro!

På veien bortover her kommer jeg til å touche helt innpå grensen til Syria, Irak og Iran, men det blir med det. De har sånne billige "svenskehandel-bussturer" her også, men jeg tror ikke jeg rekker det. Dessuten er opplegget her at man får turen billig mot å ta med seg noen poser som man ikke får vite hva inneholder på veien tilbake. I beste fall er det billige sigaretter. I verste fall er det noe verre. Tror jeg står over for denne gang.

Jeg skal prøve å få sett Nemruth Dagi, som visstnok er et fjellområde med en masse rare steinhoder, urgamle skulpturer, litt sånn Påskeøy-aktig, bare uten øy og uten noen sammenheng med påske. Og så kanskje jeg drar innom Batman, bare for å ha gjort det. Og så er det Van, da, som egentlig burde hete Vann, for det er en innsjø, tror jeg. Så bærer det nordover, langs Armenia og Georgia, til noen flere fjell, og så er det vel rett og slett på tide å komme seg fort tilbake til Istanbul, så jeg får stemt ved valget i høst.

Men alt jeg egentlig skulle si er at Göreme er vel verdt et besøk. Det eneste som er litt slitsomt her er at det er koreanere overalt, og de gjør så mye rart. At det er så mange av dem her er et merkelig resultat av at Tyrkia spilte en viktig fotballkamp mot Korea i VM for noen år siden. Rare greier. De ser ikke ut som om de trives noe særlig, heller.

Jaja. Men da går jeg og legger meg. Habra.

Ankaratappen

Tjohopp! Nå begynner jeg å få dreısen paa Tyrkıa, har til og med funnet komma.

Språket går det så som så med, men "salg" blir i hvert fall "det e rimele", sagt på trøndersk, og jeg tror ikke jeg tuller engang! Men det går fremover, altså. Jeg er glad jeg ikke er amerikaner. De sier jo typisk "So, uhm, is this building the, uhm, Topkapi palace?". Og det er jo greit nok, i de fleste land. Men ikke i Tyrkia. Her er nemlig "Uhm", sagt på amerikansk, den aller, aller styggeste måten å omtale det kvinnelige kjønnsorgan på. Ikke nok med at amerikanerne her blir sett på som like uvitende og ignorante som i resten av verden, her tror lokalbefolkningen at alle amerikanere lider av Tourettes syndrom i tillegg. Jaja.

Jeg sier ikke noe stygt, såklart, men jeg klarte ikke å la være å sverge ved Profetens skjegg! For da jeg var i Topkapi-palasset i Istanbul så hadde de jammenmeg Profetens skjegg på utstilling. Det var ganske morkent, kan du si. Hvis jeg skulle velge mellom å forby tegning av Muhammed eller å forby å vise frem det morkne skjegget hans, da hadde valget vært veldig lett. Det skjegget kommer aldri til å se gode dager igjen.

I tillegg til Profetens skjegg hadde de Profetens tann også. Og et fotavtrykk, så det var nesten som å være på dinosaurmuseum. De kristne ble ikke helt avspist, heller. I palassets samlinger fant jeg også døperen Johannes sin arm, og deler av kraniet hans også. Tenke seg, noen synes at JEG er rar fordi jeg samler på spyposer. Hva skal man da si om tyrkerne?!

En stor gruppe koreanere som jeg prøvde å snylte litt guidet omvisning av virket veldig fornøyde. I mangel av noe bedre hadde de fått engelskspråklig guide. Koreanerne skjønte ikke stort, tror jeg, unntatt når guiden sa at det og det kom fra Quran, altså Koranen. "Korea Number One!", sa koreanerne da. Hoho.

Men moroa kunne ikke vare evig. Jeg dro videre til Ankara, og det er ikke akkurat en by laget for turister. Tvert imot, vil jeg nok si. Litt sånn som det stedet midt i ødemarka hvor bussen fra Istanbul stoppet, halvveis til Ankara. Der hadde de matservering og bensinstasjon, og bak bensinstasjonen var det et skilt som sa BAY / BAYAN, som jo betyr MENN / KVINNER. Hurra!, tenkte jeg, for nå kunne jeg endelig få pisse. Og så var det ikke toaletter, men en minimoske hvor reisende kunne få dekket sine bønnebehov. Var ikke helt det jeg kom for, men jeg burde kanskje skjønt at det var noe muffens da jeg måtte ta av meg skoene for å få slippe inn. Normalt er ikke bensinstasjondasser gode steder å gå barbeint, for å si det saann.

Jaja, men altså, Ankara. Jeg gikk opp på en høyde i gamlebyen. Og når jeg sier gamleby, saa mener jeg gamleby. Der hadde det bodd folk i 5000 år, og gatenettet hadde i praksis vært uforandret siden en gang på 900-tallet. Der var det jammenmeg lett å gå seg bort. Men det gjorde ingenting, for det var mye rart å se. Veggene var fulle av allslags rare stein fra riktig gamle dager. I en og samme vegg fant jeg romerske inskripsjoner, greske tegn, klassiske søylebiter, et statuehode og graffiti fra 2006. Fin miks!

Den andre tingen man kan gjøre i Ankara, annet enn å innånde eksos, er å gå i Kemal Ataturks mausoleum. Så det gjorde jeg såklart. Det var rene pilegrimsferden, omgitt som jeg var av hundrevis av tyrkere i ærefryktige ærend. Først fikk vi et langt foredrag om hvordan han enehendig sørget for at Tyrkia vant første verdenskrig, og premien de fikk var at Tyrkia ble kvitt en masse landområder som landet bare hadde hatt trøbbel med i flere hundre år. Så fikk vi se bilen hans, båten hans, en stokk han kunne skyte folk med, den utstoppede favoritthunden hans, Fox, og så fikk vi gå gjennom souvenirshopen, hvor de hadde så mye rart til så lave priser at jeg tipper det hele er statssubsidiert. Så nå har jeg et Ataturk-prisme!

Til slutt fikk vi så klart se en førti tonn tung steinkiste hvor det muligens ligger en Ataturk inni. Ikke vet jeg. Men tyrkerne var i hvert fall fornøyde med det de fikk se.

Ellers er Ankara bare busy-busy. Jeg bodde billig (så klart) på et artig, gammelt hotell. Det var lett å se at Angoragarn kommer fra Ankara, for under senga på hotellet var det noen imponerende langhårede hybelkaniner. (Strengt tatt er det angoraGEIT som kommer fra Ankara, ikke kanin, men pytt. Dette er MIN blogg.)

I dag har jeg tatt bussen til Goreme, og dermed er jeg innom lysløypa til turistene igjen. Ikke skjønner jeg hvor de kommer fra alle sammen, for dette er MANGE timer unna neste høydepunkt. Men det er fint her, da. Masse steintårn som det har bodd folk i veldig, veldig lenge. En gjeng kristne lagde seg underjordiske byer og kirker her i flere hundre år før muslimene kom og overtok showet. Fint landskap, og rare ting som bare dukker opp overalt hvor man går ute i ødemarken.

Nå er jeg midt i et område som ikke er så kjent for det som er kjent for mange. Det var her kong Midas tasset rundt og tok på ting så de ble til gull. Det var her Cæsar sa "Veni, Vidi, Vici!". Det var her Aleksander den store fikk "løst opp" den gordiske knuten. Og det er her jeg er stappmett. Ikke gjør den tabben å bestille "ekstra stor ishkender-kebab" hvis du noensinne kommer hit. Et velment råd fra meg til deg.

Jaja. Her er jeg, og dette blir "Matchless Times!", som et fint hotell borti gata her reklamerer med. Reiser enda mer østover etter noen dager her, har jeg tenkt. Men vi får nå se.

Habra!

Bjørn

Ikke pasja på leggen

Da er jeg her på grensen mellom Europa og Asıa - på et sted så langt hjemmefra at de ikke engang har komma på tastaturet, og det er en ç der det skulle vært punktum. Beklager det på det sterkeste! (Innlegget er redigert i ettertid fra norsk tastatur.)

Flyturen hit gikk helt fint. (Nå ser jeg at det er en ı der det skulle vært i også. For et land!) Turkısh Aırlınes har fremdeles bare 13 fatale flykræsj i moderne tid. Til og med maten var ganske ok. Selv om jeg ble litt skeptısk av kortet som fulgte med måltidet: "We hope that taste in your mouth will last after your journey". Jeg var spent på hvordan de ville gjøre ende på smaksløkene mıne. Men det gjorde de altså ikke engang et forsøk på.

Språket begynner også å komme seg - oppdager stadig mer åpenbar arv fra norsk. "Liten båt" heter "sjarkı" som i Nordland og "Hvem?" er "kim?" som i Haugesund eller noe. Så får det heller være at de misforstod da vikingene sa "gyselig!" når de fıkk se de persıske teppene. "Gysel" betyr nemlıg "fint".

Vikingene har vært her ja. Man kan fremdeles se det i Agia Sofia - et gammelt rottereir av en massiv katedral midt i gamlebyen. "Halvdan ett eller annet ett eller annet" står det i runeskrift. Står mye annet rart av graffiti i dıverse tegnsett også. "Partysvensker - go home!" står det kanskje. Også det tusen år gammelt - selv om det er like aktuelt den dag i dag.

Vı har alle våre problemer. I tax-free-en på Gardermoen overhørte jeg et ungt par:

- Hæ? Kjøper du snus?!
- Ja - eh - altså - for jeg gidder ikke å bomme priser av andre der nede.
- Jammen, du snuser ikke. Du har sluttet!
- Eh ja - Men nei - Men vi er jo enıge om at du røyker i fylla og jeg snuser i fylla.
- Nei, det gjør vi ikke. Sett den tilbake!
- Jammen, kosemosen min da...
- Sånn blir det!

Veldig bra start på turen. For meg, i hvert fall. #8D)

Da gıkk det bedre med en far som åpenbart ikke hadde studert fysikk - men som likevel måtte forklare for sin håpefulle hvordan fly egentlıg kommer seg opp i lufta. "Jo, ser du - Først kjører de så fort de kan, og i enden av rullebanen er det en hump som de kjører rett på, og så farer vi til værs! Når de vil ned igjen bare bremser de." Nesten like bra som teorıen om at trekkfugler flyr i formasjon for å unngå å drıte på hverandre. (Alle vet jo at de gjør det fordi de husker hver sin del av den lange ruta de følger, og derfor skifter de på å lıgge fremst.)

Uansett, jeg tror at av alle byer jeg har vært i med mer enn 10 millioner innbyggere, må Istanbul være den triveligste og minst overfylte. Det eneste utrıvelıge jeg har vært borti var ikke det likevel. På en nattevandring her kom jeg over en politimann som skulle skyte en katt. Men så viste det seg at han bare kjedet seg på jobben og derfor lekte med katten ved å virre rundt dyret med lasersiktet på geværet sitt!

Skopusserne her er kanskje litt slitsomme. Jeg går med oppdagerhatten mın på her, og ser dermed ut som den verste nybegynnerturisten. Så når skopussere møter meg så mister de liksom børsten sin når de passerer meg. Og en troskyldıg turist plukker den såklart opp og leverer den tilbake. Så sier skopusseren "Åh, så snilt! Du skal jammen få en gratis skopuss", som etterpå antagelıg ikke er gratis likevel. Så nå har jeg begynt å kaste børsten opp på nærmeste tak i stedet når det skjer. Da blir skopusseren sınt! Eller, jeg gjør ikke det. Jeg bare skynder meg å gjemme børsten under skjorta eller i sekken. Så blır de veldig forundret, helt til jeg ikke klarer å holde meg lenger, og må levere børsten tilbake. Da ler de også, så jeg tror det er greit.

Nuvel. Jeg holder nok ut en dag til i byen - men snart prøver jeg nok å finne litt mindre steder, helst i nærheten av natur og sånn.

Vi snakkes. #8D)

Superhelt i Tyrkia

Som vi sier på tyrkisk: Merhaba!

Jeg oppdaget plutselig at jeg var i ferd med å få ikke noe å gjøre, samtidig som utsiktene til godvær i Jotunheimen de neste ti dagene var dårlige. Da var det bare én ting å gjøre, og det gjorde jeg.

Torsdag reiser jeg til Istanbul, den største byen (men ikke hovedstaden) i julenissens hjemland (bare slå opp Sankt Nikolas i Wikipedia). Hva jeg skal der å gjøre vet jeg ikke helt, men det jeg ikke vet har jeg antagelig bare godt av. Kanskje skal jeg reise til stedene som høres morsomst ut å besøke. Dermed ligger for eksempel Batman i sørøst-Tyrkia veldig godt an til å få besøk!

Det er ganske varmt og godt i Turist-Tyrkia nå, så for å få relativt levelige forhold kommer jeg nok til å reise til steder som ligger høyt til værs. De har fjell i alle størrelser opp til godt over 5000 meter, så det er nok bare å finne sin egen trivselshøyde.

Som forberedelser til reisen har jeg ikke lært meg å tegne, og så har jeg prøvd å lære meg litt tyrkisk. Det er ikke lett. Det eneste ordet jeg så langt har funnet på tyrkisk som ligner på noe som helst annet av språk er "greyfurt". Og selv det ligner ikke imponerende mye på grapefrukt, når jeg tenker meg om. Ikke er det særlig godt heller.

Men det går nok bra likevel. Og i så fall er jeg tilbake i Norge rundt 20. august.

Güle güle!

Sommeren nordpå

Etter en drøy uke med temperaturer rundt 30-tallet, ytterligere forsterket av at en gjeng polske bygningsarbeidere hadde pakket huset jeg bor i inn i stekefolie eller noe sånt, dro jeg rett og slett nordover helt til det ble nødvendig å ta på en genser.

Tilfeldigvis var det akkurat så langt nord som til Brønnøysund, hvor jeg heldigvis har foreldre som kan besøkes. Så det gjorde jeg. For å holde dem i form og i live så lenge som mulig (selv om de muligens mistenker det motsatte) så dro vi på tur nesten hver dag.

Resultatet ble mange bilder, mest fra fjellheimen på Sør-Helgeland. Fjellene er ikke så fryktelig høye, siden tregrensa der går omtrent ved toppen av trærne som står nede ved havet. Men det er uansett finfine omgivelser.

Jeg har fri en måneds tid til, men vet ennå ikke hva jeg skal bruke den til. Tyrkia står fremdeles høyt på prioriteringslisten, men både temperaturer der og flypriser dit tilsier at det kan være lurt å vente litt. Og er det noe jeg har mer enn nok av, i tillegg til sjokolade, navlelo, kattehår under sofaen, god samvittighet, penger og vaksiner, så er det heldigvis tid. Finner nok på noe annet nyttig og/eller morsomt i mellomtiden.

Jeg runder 30!

Endelig har jeg gjort ferdig hele Australia-bunken med bilder, og med New South Wales-bildene så har jeg kommet opp i 30 mer eller mindre forseggjorte bildereiser! Klikk på bilderemsa til høyre her for å se dem.

Jeg tror jeg skal rekke 100 før jeg må legge inn årene for godt, men vi får vel se.

Uansett, da var det gjort. Og for et par dager siden avviklet jeg foredraget mitt om Jotunheimstien for Turistforeningen på Frognerseteren. Det gikk faktisk bra, med sånn cirka fullt hus! Hvem skulle vel ha trodd at jeg, som gjennom det meste av 1980-årene satt inne foran en Commodore64 og ble maset på om at jeg burde gå ut og få meg litt frisk luft, skulle ende opp med å foredra for friluftsfantaster om livet i skogen? Ikke jeg, i hvert fall. Men sånn gikk det, og nå er jeg plutselig helt fri for forpliktelser frem til midten av august! Hurra!

Jeg vet ennå ikke helt hva jeg skal bruke sommeren til. Jeg har litt lyst til å reise øst i Tyrkia, så jeg leser meg opp på det. Der har de såpass høye fjell at det ikke gjør noe om det er noenogførti grader nede ved havet. Men det kan like fort bli Japan eller Rondanestien i stedet, kjenner jeg. Eller noe helt annet.

Mens jeg funderer litt mer på det, så kan dere gjerne følge i mine fotospor gjennom utvalgte steder i New South Wales, her.


Det er litt for enhver smak, tror jeg. I hvert fall for de av dere som har sansen for dype skoger, søte insekter og australske kunstverk.

Ha en fin sommer, du også! #8D)

Azorterte bilder

Da var det gjort. Bildene fra Azorene er gjennomgått og for en stor del forkastet. Det som ble igjen kan du finne her.


Jeg var der i bare en uke, så jeg skal ikke felle noen dom over Azorene som reisemål. Likevel må jeg få si at jeg drar nok heller tilbake til Madeira en tredje gang før jeg prøver Azorene igjen.

Hvis man har tenkt å bruke ferien til å gå seg turer, så fungerer São Miguel greit. Det går buss til det meste av øya tidlig om morgenen, og så kan du bruke resten av dagen på å gå en rundtur og rekke ettermiddagsbussen tilbake. Eventuelt kan du rett og slett gå tilbake. Øya er ikke større enn at det stort sett er mulig om du bare er litt sprek. Ta med godt med niste, for det er langt mellom butikkene ute på bygda.

En ulempe med São Miguel er at det ser veldig fristende ut å gå overalt, for landskapet er åpent og innbydende. Men når man kommer nærmere så oppdager man at selv om det bare er få gjerder, så er det nok av hindringer. Vanligvis i form av massive, plantede tornekratt, som skal hindre kuene i å gå fritt dit hvor gresset er grønnest. Jeg fikk bruk for alt jeg hadde med av plaster, for å si det sånn.

Ellers var det en fin tur!

Anmeldelse av katt

Mens vi venter på at jeg igjen skal reise et sted, må jeg vel skrive om noe annet. Da er det jo heldig at fordi også andre bedriver reisevirksomhet har jeg nå testet katt i en uke. Her følger resultatene.

Jeg, som bor alene og så trangt at jeg sjelden har besøk, har antagelig ikke verdens strammeste standard for renhold i hjemmet. For meg er en kjapp rundvask annenhver uke eller så vanligvis mer enn nok.

Når man har katt er det ikke nok. Hvis man vil leve et tilnærmet normalt liv med katt i huset, så må det støvsuges minst tre ganger daglig. Hvilket ikke er særlig normalt i seg selv, spør du meg. Men det må til. Det tok bare to dager fra katten kom i hus til enhver flate i hele leiligheten var dekket med kattehår. Jeg fatter ikke hvordan den klarte det. Tilsynelatende lå den bare i vinduskarmen og slikket solstråler og sin egen endetarmsåpning.

En effekt av røytingen ble at jeg måtte spise mye kattehår mens testen pågikk. Det høres ekkelt ut, men hva skal man gjøre, da? Samme hva jeg berørte, inkludert duk og bukse, så endte jeg opp med kattehår på fingrene. Jeg prøvde å spise med kniv og gaffel, men det funket dårlig med for eksempel knekkebrød med potetgull og salami. Jeg trøstet meg med at kattehår visstnok inneholder mye D-vitamin.

Hemmeligheten bak hårspredningen kan godt være at katter er nattdyr. Det var lett å se. Dagen lang lå den og sov på de merkeligste steder. Så ble det mørkt, og etter en stund la også jeg meg. Da våknet katten. Den løp trolig flere kilometer hver natt. En prestasjon inne i en leilighet på tretti kvadratmeter, hvorav de fleste er dekket med inventar. Det er også en prestasjon å trampe såpass høylydt som denne katten i galopp klarte, sett i lys av at katten sikkert ikke veide så mye som to kilo engang.

Når katten ble lei av å løpe rundt ville den heller leke. Det signaliserte katten ved å finne frem esken den hadde med seg hjemmefra, en eske som for øvrig inneholdt flere leker enn jeg noensinne hadde da vi var ung. De fleste av lekene dens sa enten piiip-piiip eller lagde ringlelyd. Katten valgte en leke med passe mye lyd, tok den i munnen og kom inn på soverommet og lagde et helvete. Så våknet man, prøvde å stenge lyden ute, gav opp, og så lekte man med katten i ti minutter mens man bannet. Katten ble lei etter en stund, man sovnet, katten begynte å løpe igjen, og så var det snart klart for en ny lekestund.

Den eneste effektive måten å avspore en katt på er ved å gi den mat. Det funker, men har en rekke ulemper. For eksempel det at mat som katter liker typisk stinker jø! Og fyse! Du bør altså ikke planlegge å selv spise noe den nærmeste timen etter at du serverer mat til katt. En annen ulempe er at inne i kattemagen skjer det noe med maten som gjør at den stinker enda verre når den kommer ut igjen. For den kommer ut igjen, etter å ha formert seg inne i katten. Det kommer *mye* ut igjen.

Med litt flaks er katten vant til å finne seg en skoeske full av spesialsand når den skal slippe noe ut av tarmsystemet. Det å rydde opp etter en katt som har vært på do er likevel ikke helt trygt. I gamle dager brukte man en slags sand oppi doen. I våre dager bruker man en spesialvariant av "Den lille kjemiker". Det er noen hvite småstein som blir gule av kattepiss, så man ser når den må skiftes, og så er det en del blå steiner innimellom. Jeg vet ikke helt hva de skal gjøre, men jeg vet at de fester seg til kattedrit, og hvis man slenger kattedrit med blå stein på ned i do, så freser vannet i doen mer enn katten som ble testet selv noensinne gjorde. Hvis man følger nøye med så ser man også at en liten atomsopp danner seg nedi der. Det kan umulig være helt trygt.

Katt må ikke bare ha mat, men drikke også. Helst vann. Som jo er greit nok, for vann er det jo bare å hente i springen. Men det er et problem her også, som for alt jeg vet kanskje varierer litt fra katt til katt. Noen katter drikker nemlig tydeligvis bare rennende vann. Kanskje de tror at de er på fjelltur bare fordi de er i syvende etasje, og så har de hørt at man bare bør drikke vann som er i bevegelse. Så når katten jeg testet ble tørst, så sa den mjau, mjau, mjau, mjau, mjau, mjau helt til jeg skjønte hva den ville, og så måtte jeg skru på springen på badet. Ikke for mye og ikke for lite, men akkurat passe, sånn at katten kunne hoppe opp og drikke vann rett fra springen. Her burde produsenten ha lagt inn litt mer toleranse for vann i skål.

Jeg tror det får holde. Jeg kunne sagt mye om katters evne til å sove på tastatur, i vaskeservant og på durende kjøleskap, men det trengs neppe. De fleste skjønner vel allerede hvor dette bærer hen.

Oppsummering: Å ha katt får terningkast to. Det anbefales ikke, med mindre man trenger mye D-vitamin og gjerne vil ha en alternativ døgnrytme eller trenger en unnskyldning for å slippe å reise bort eller lese bøker i fred og ro.

PS: Det var nå litt koselig også, da. #8D)

Yngstemann paa oeya!

Hohoi! Her på Azorene går alt fint, bortsett fra at jeg har fått bruk for alle klærne jeg hadde med. Og ofte alle på en gang!

Likevel, jeg klarer meg fint med 15 grader og iskald vind, i hvert fall så lenge det ikke regner. Jeg holder varmen ved å gå rundt her og fundere. For eksempel på hva han tenkte på, han fyren som lanserte slagordet "The Azores - Taste Them!"

Antagelig tenkte han mer på å friste folk til å prøve den hjemmelagde maten til tante Maria, enn på hvordan det egentlig høres ut når man sier det på engelsk. Eller kanskje det bare er jeg som uttaler Azores helt feil.


Jeg har fått et fint sted å bo, midt i gamlebyen i Ponta Delgada. Det er et enkelt sted, men bryllupsuite, det har de. "Plus four square metres of bed to remember together for a life time!", som de reklamerer med. Ingen grunn til å forlate senga når man er på bryllupsreise på Azorene, altså.

Hvis man nå likevel gjør nettopp det, er det altså best å være forberedt på litt kulde. Sånn som en fyr på bussen her ikke var. Han frøs kraftig på grunn av ventileringen på bussen, så han trykket og trykket på "STOP"-knappen over seg for å skru av kaldlufta. Og det fortsatte han med helt til sjåføren kom bak og truet ham med bank hvis han ikke holdt opp. Håper han fyren skulle til endeholdeplassen, da. Haha. "Ass Sores endeholdeplass". Jaja.

I går var det stor festivitas i byen. Hele tre musikkorps defilerte langs havnepromenaden og spilte den samme sangen om og om igjen. Jeg vet ikke hva de feiret, men plakatene sa at det var 35-årsjubilueum for 25. april. Hm. Selv her ute i havgapet må det da ha vært 25. april mer enn 35 ganger? Eller? (Redigering i ettertid: Det var visst det relativt fredelige militærkuppet i 1974, også kalt nellikrevolusjonen, de feiret. Hendelsen tok Portugal over fra diktatur til demokrati: http://en.wikipedia.org/wiki/Carnation_Revolution.)

São Miguel er ei lita øy, så de sløser ikke med plassen, unntatt i sengene på bryllupssuiter, muligens. For eksempel er fortauene maksimalt 25 centimeter brede (her gjelder "Survival of the slimmest"!), og veiene er akkurat bare så brede at det er helt uaktuelt med sidespeil på bilene. Unntatt på buss. Der andre ikke engang kan ha sidespeil, klarer bussjåførene fint å kjøre to busser i bredden uten å bulke.

Ikke at jeg har fått nyte så mye av det ennå. I går stod jeg og ventet på buss, og siden jeg tross alt er i Portugal syntes jeg ikke det var noe rart at bussen var 5-10-15-20 minutter forsinket. Til slutt kom en innfødt og lo av meg og sa at det nettopp hadde kommet to cruiseskip til øya, så noen buss kunne jeg bare glemme.

Alle busser var nemlig inkalt til aa kjøre tjukke amerikanere fra keramikkverksted til ananasfarm til teplantasje til broderisjappe til souvenirbutikk og tilbake til båten hele den dagen. Eller, han sa ikke "tjukke amerikanere". Han sa "amerikanske griser". Og senere på dagen så jeg hva han mente.

Håper de ikke hadde med seg svinepest til øya, for jeg har nemlig mer enn nok av snørr i nesa allerede.

Lykke til, dere også!

Rekognovalesens

Hoho! Det var farlig nært at det ble Ibiza likevel!

Plutselig fikk jeg ordentlig fri, men da var det bare åtte dager til jeg skal være foreldrevakt og ti dager til jeg skal være kattevakt, så luken min å reise i var litt trang. Det stod mellom São Miguel (Azorene), Mallorca eller ikkeno tur. Så det ble det første.


(Bildet er fra Madeira, men det er vel same same, only different, tenker jeg.)

Så torsdag formiddag tar jeg flyet til Ponta Delgada. Tipper det skjer mye spennende der på denne tiden av året. Pensjonistkongress, blomsterseminar, heklekurs og lange diskusjoner om været, bare for å nevne noen av høydepunktene.

Det får ikke hjelpe. Jeg trenger en tastaturfri uke etter all bilderedigeringen i det siste. Alt jeg skal trykke fremover er på utløserknappen på kameraet mitt, og eventuelt på do, men det tviler jeg på. Azorene er Portugal, og der vet de å lage mat på ordentlig vis. Baccalao, for eksempel. Eh... Eller kanskje noe annet, noe hvor råvarene helst ikke skal henge ute i sola i noen måneder før de tilbereder det.

Og så skal jeg lage et foredrag om noe som er langt og grønt og fullt av ull. Mer om det når jeg er tilbake. Imens kan dere jo gjette hva det kan være for noe.

Jaja. Men da blir jeg borte en ukes tid. Habra så lenge!

Over stokk og stein

Bokstavelig talt. Sånn tror jeg fint oppholdet mitt på Tasmania kan oppsummeres med bare fire ord. "Det var mye gåing" funker også. Jeg kan også rekapitulere det hele uten å bruke ord i det hele tatt, for nå har jeg plukket ut 96 bilder til å gjøre jobben.


Det handler altså om at jeg tok båten fra Melbourne til Tasmania for å virre rundt i noen nasjonalparker på øya. Der fant jeg firkantet wombatbæsj, isbiter på stranda (som riktignok viste seg å være knuste, men likevel fullt funksjonelle brennmaneter), planke-motorveier over fjellvidda, roboter som tømte søpla og en sommerlig snøstorm. Utlandet er et merkelig sted.

Bildene finner du ved enden av regnbuen, og her.

Ellers har jeg det bra. Nå er det bare cirka tusen bilder igjen i bunken (fra New South Wales), og når de er unnagjort kan jeg kanskje komme litt videre i livet. Jeg er usikker på hva mitt neste prosjekt skal være, men av uforklarlige årsaker har jeg bare seksti arbeidsdager igjen i år, så noe må jeg jo finne på.

Jeg tror ikke det blir Ibiza.

Ha en fin etter-påske! #8D)

Bjørn

Australiabilder, del 2

Her jobbes det på spreng, kan dere tro! Nå har jeg kommet enda lenger ned i bildebunken fra Australia-turen. Jeg forkastet nesten 97 prosent av bildene jeg tok i området sør for Perth, men det som ble igjen tåler dagslys, tror jeg.


Jaja. I hvert fall, hvis du liker store trær og glattskurt stein, da kan det godt hende du vil synes at det er verdt å kikke igjennom dette galleriet.

Så var det Tasmania, da...

Australiabilder, del 1

Sånn. Da har jeg kommet omtrent en tredjedel ned i bildebunken fra Australia-turen min nylig. Den delen av reisen henger sammen som en enkeltstående rundtur i Vest-Australia nord for Perth, så jeg har laget et eget galleri for de bildene.


Motivene handler, neppe overraskende, stort sett om friluftsliv i fine, men ofte også lite gjestmilde omgivelser. Min drømme-Australia-opplevelse, på en måte. Rød sand, rare dyr og fugler, mystiske spor i sanden og ting menneskeheten bare nylig har oppdaget.

Bildene er her.

Jaja. Så var det tilbake til arbeidet med resten av bildene...

Bjørn

Regnskapets time

(Eller: Hvorfor Australias turistindustri sliter.)

Nå kommer jeg snart til å publisere diverse bilder og tekst fra mine ti uker i Australia nylig. Og når jeg gjør det kommer jeg antagelig til å få en del e-post med spørsmål om reisen min. Mange av spørsmålene kommer til å handle om hva reisen kostet.

Vanligvis pleier jeg å svare at jeg egentlig ikke vet helt. Jeg setter aldri opp noe budsjett for turene mine. Jeg bare betaler det det koster for å komme dit jeg vil og gjøre det jeg får lyst til. Men på denne turen gikk jeg konstant med en slags følelse av at jeg brukte mer penger enn jeg pleier, og kanskje mer enn jeg burde.

Nå har jeg kikket på kontoutskriften min for perioden jeg var i Australia, og jøje meg, jeg brukte jammen penger, ja! Ikke at jeg klager, såklart. Denne reisen gav meg mange av de der øyeblikkene av lykke som antagelig er hovedgrunnen til at jeg reiser. Men når jeg ser på det i ettertid, så er det ingen tvil om at for de pengene kunne jeg jammen gjort mye flott andre steder i verden i stedet!


Så for de av dere som funderer på å ta dere en tur til Australia, følger her noen kjedelige men forhåpentligvis nyttige fakta om hva en tur som min koster.

NB! Jeg er veldig selv-aktivert. Hvor enn jeg reiser så finner jeg på noe å gjøre på egen hånd. Vanligvis bare går jeg rundt og observerer, og koser meg med det. Jeg gjorde ingen fallskjermhopp, strikkhopp, cruise eller turer med guide, og jeg deltok i veldig liten grad i de utallige, ofte overprisede aktivitetene for ryggsekkreisende, som tilbys overalt i Australia. Sånn sett har jeg antagelig reist på ganske lavbudsjett.

Vil du ha et eksempel på hva sånne overprisede aktiviteter kan være? Vel, hvis du drar til Sydney oppdager du fort Harbour Bridge, og antagelig tenker du at det hadde sikkert vært fint å gå opp der og se utover byen. Og gjett hva? Det kan du gjøre! Hvis du er villig til å bruke tre og en halv time på det, inkludert et lite sikkerhetskurs og tiden det tar å få på seg kjeledress og vernesko. Det koster "bare" 850 kroner. For å gå i trapper! Med mindre du har lyst til å gjøre det ved solnedgang, da. For da koster det 1125 kroner. Eller hvorfor ikke gjøre det ved soloppgang? Jo, fordi da koster det sinnsyke 1333 kroner! Og ennå har jeg ikke nevnt at på turen får du ikke lov til å ta med deg eget kamera. Du er derimot mer enn velkommen til å betale en stiv pris for en kopi av bildene som "bro-turlederen" din tar underveis.

Det mest fantastiske med brobestigningen i Sydney er ikke prisen de tar for det, eller utsikten fra toppen, men det faktum at siden de startet med slike turer i 1998 har to millioner turister gjort turen! Ikke verst for en bro som kostet bare 10 millioner australske dollar å bygge (i 1932).

Det er lett å bruke en formue selv om du holder deg borte fra byene og i stedet bruker tiden din på turer i Australias mange fantastiske landskap. En guidet tur gjennom Tasmanias villmark koster typisk åtte til tolv tusen kroner for 5-7 dager. Ok, det kan hende du får overnatte på hytter med vinkjeller og boblebad, men det er likevel en avsindig pris å betale for å nyte av en natur som i utgangspunktet ble skapt gratis.

Vi som er fra Norge skjønner jo at prisen for å bevare en høy levestandard er nettopp høye priser på det meste. Men de fleste som har begrensede midler å reise for er fornuftige nok til å holde seg unna Norge. Australia, derimot, virker det som om stort sett alle som tar seg en tur Jorda rundt besøker, og der bruker de halve budsjettet sitt på å gjøre vanligvis forbausende lite. De kunne fått SÅ mye mer for pengene sine andre steder i verden!

Nuvel. Her er noen tall fra meg. Jeg oppgir tallene i australske dollar, AUD, sånn at de kanskje ikke blir fullt så sårbare for valutasvingninger som hvis jeg hadde brukt kroner.

Samlede utgifter, inkludert alt: About AUD 10000 (i mars 2009 tilsvarer det cirka 45000 kroner).
Gjennomsnittlig forbruk pr dag (jeg var borte i 70 dager), inkludert flybillett fra Norge: AUD 140.
Gjennomsnittlig forbruk, uten flybilletten fra Norge: AUD 101.

Flybillett til/fra Australia
Jeg reiste med British Airways i høysesongen og fløy Oslo - Perth og Sydney - Oslo: AUD 2800. Lavere priser har vært tilbudt senere, men bare det å komme seg til og fra Australia kostet meg altså rundt en fjerdedel av totalutgiftene. Når det er sånn gir det mening å bli der en stund og se mye.

Overnatting
Inkludert en del netter i telt i bushen: AUD 1100. På mindre steder bodde jeg for 20-25 dollar pr natt, på større steder kostet det litt mer, 30-35 dollar. Det finnes litt billigere vandrerhjem og ungdomsherberger nesten overalt, men jeg foretrekker trygge og rolige steder, og de koster ofte litt mer. Ofte er det YHA-vandrerhjem jeg velger.

Mat
Jeg vet ærlig talt ikke helt hvor mye av det jeg brukte som gikk til mat og drikke. Et måltid fast food kostet typisk AUD 10 (pizza, hamburger, kebab, kylling). Å spise på en litt ordentlig restaurant kostet typisk rundt det dobbelte av det. Man kan lage mat selv på vandrerhjemmene, men det lønner seg bare hvis man finner noen å dele matlagingen og innkjøpene med.

I Vest-Australia er det mange små steder langt fra alt, og der koster dagligvarer MYE mer enn de koster inne i byene og på østkysten. Det lønner seg å handle mye i butikkene til de store matvarekjedene når man kan. Aktuelle kjeder er typisk Coles, Woolwoorths og IGA.

For meg er sjokolade essensielt, og det er litt dyrt i Australia. Heldigvis har kjedebutikkene ofte tilbud på store sjokoladeblokker (200-250 gram for 12-20 kroner).

Transport
Det å komme seg rundt i Australia blir fort dyrt. Det er enorme strekninger som skal tilbakelegges, og konkurransen om kundene er ikke stor. Man kan fly langt ganske billig, men da går man også glipp av alt man kan se på underveis.

Greyhound er et bra busselskap, men hvis du skal til steder litt utenfor hovedferdselsårene så har de en håpløs rutetabell. Jeg valgte i stedet å reise med Easyrider Tours. De selger billett fra A til B, og så kan man gå av og på bussen der man vil underveis, de kjører innom mange av de stedene som man virkelig vil se, og de har busser som går på tider av døgnet som gjør at man får med seg mest mulig. Ulempen med dem er bare at det koster litt mer enn Greyhound, og sjansen for at bussen bryter sammen er vel strengt tatt litt større også. #8D)

Min Easyrider-billett fra Perth til Broome kostet cirka 750 AUD for 7 reisedager med selvvalgt antall stopp, og tilsvarende billett i et triangel på tre dager sør for Perth kostet AUD 320.

Jeg gjorde noen innenriksflyvninger også: Broome - Perth for AUD 165. Perth - Melbourne for AUD 120. Hobart - Melbourne for AUD 150. Jeg fant billettene via www.webjet.com.au, og det lønnet seg virkelig å kjøpe billett minst en uke før avreise.

Jeg tok ferge fra Melbourne to Tasmania, og jeg var heldig og fant en restplass på en dagseiling for AUD 45. Vanlig pris én vei er AUD 128, eller AUD 179 i høysesongen.

Jeg tok tog fra Sydney til Blue Mountains, og det var rimelig, under AUD20. Tog brukte jeg også derfra til Port Macquarie og tilbake til Sydney etterpå, for cirka AUD 70 hver vei. I tillegg tok jeg en nattbuss fra Melbourne til Sydney, og det kostet AUD 75. Jeg reiste med Firefly, men Greyhound tilbyr omtrent samme reise for samme pris.

Underveis på reisen min fant jeg på at jeg ville gå "Overland Track", en langtur i fjellene i Tasmania. Å få vandretillatelse kostet AUD 150. Da kunne jeg gå så lenge jeg ønsket, men jeg måtte starte på en gitt dag. For å få lov til å gå måtte jeg ha "ordentlig utstyr". Det var midt på sommeren, men det ble likevel stilt krav om at jeg måtte ha eget telt og varmt og vindtett regntøy. Jeg kjøpte det så billig som jeg kunne finne det, og det endte med å koste meg cirka AUD 275.

Sånn. Det var det. Nå håper jeg du tenker deg godt om før du reiser til Australia. Det er et supert reisemål, men det er da også resten av verden, og for store deler av resten av verden kan du klare deg med mye mindre penger... #8D)

God tur, hvor du enn drar!

Singapore Slung

Juhu! Jeg har gjort ferdig Singapore-bildene! Da har jeg bare de 4083 bildene fra Australia igjen å gå gjennom! Hurra!


Singapore-bildene er litt fuglepark, litt dyrehage, litt horestrøk og litt forskjellige ting fra sentrum som jeg syntes var litt merkverdige.

Den observante surfer vil legge merke til at det er mange kveldsbilder, og det kan jeg bare forklare med at jeg brukte stoppen i landet til å jobbe bort en jetlag på min vei til Australia. #8D) Det kan jeg for så vidt anbefale. Singapore er et travelt sted, men det å gå på måfå rundt i gatene der midt på natta, etter at nesten alle har lagt seg, det var litt stilig. På en sånn-vil-det-kanskje-føles-å-overleve-en-fugleinfluensaepidemi-måte.

Her er bildene.

Vel bekomme!

Palme ved reisens slutt

Det tar faktisk ett og et halvt døgn å reise fra Sydney sentrum til Oslo sentrum, via Botany Bay, Singapore, London og Ulvenkrysset. Men takket være British Airways sine lettpåvirkelige innsjekkingsdamer i Sydney så gikk det forunderlig fort likevel. Jeg klarte nemlig å bli oppgradert til en standsmessig klasse hvor det inngikk liggestol og fire togakledde kvinner som matet meg med druer og viftet med palmeblader for å holde turistklasse-passasjerene unna.

I hvert fall det med stolen er sant. Jeg sov godt og generelt koste meg gjennom de drøyt 17000 kilometrene det varte. For å få en sytten tusen kilometer lang rekke med 25 centimeter lange Twistposer trenger du 68 millioner Twistposer. Det er mye sjokolade. Og ganske mye marsipan og lakris. Og banansmak. Men nok om det.

Hun i stolen ved siden av meg klarte derimot ikke å sove i stolen sin, og fikk derfor tilbud om å ligge i en ordentlig seng, nede sammen med flyvertinnene. Bra triks! Dessverre fikk hun den siste sengeplassen der, men nå vet jeg det til neste gang.

Jeg kommer tilbake med mer fyldig rapport og oppsummering om Australia etter hvert. Skal bare se gjennom og organisere 4443 bilder først. Over her er en smaksprøve. Det er meg og en hel steinvegg full av typisk vest-australsk natur. Det kan se ut som tapet fra 1976, men det er faktisk sånn fjell deromkring ofte ser ut, og det har vært sånn siden lenge før LSD ble oppfunnet.

Her hjemme ser ting ut til å være under kontroll, bortsett fra at alle har influensa og at gatene er fulle av noe hvitt, vått pulveraktig ett eller annet. Og så er jeg ikke sikker på om jeg kan anbefale å låne bort leiligheten sin til foreldre sine når man reiser bort i noen uker. Belønningen i mitt tilfelle var støvsuger i julegave. I tillegg stort sett tømmer de barskapet ditt.

Vi sees!

Bjørn

Koalaeutanasi

Ojojoj...

Jeg dro til Port Macquarie for å få se ville (men søvnige) koalaer i skogen, men nå som jeg har sett en, så angrer jeg litt.

Byen er en ganske så turismebasert by, med masse fish'n chips- og andre kjappmat-spisesteder. Folk bedriver dagene med å ligge på stranda eller oppsøke en av utallige hudkreftklinikkene her, hvis de da ikke drar på drikk-så-mye-du-vil-cruise opp elva i en dårlig kopi av en kinesisk djunke som heter Junk Material.

Likevel har man innenfor bygrensene sånn cirka 450-500 koalaer hengende rundt i eukalyptustrærne her. Eller, de hadde i hvert fall det inntil jeg kom hit. Jeg tok en tur i et naturreservat og gikk med nesen i været for å se om jeg kunne se noe dyreliv. Og det kunne jeg. Plutselig fant jeg en koala som gjorde hva koalaer gjør best, nemlig bare satt der og sturet. Jeg kikket på den og den kikket på meg, og det var for så vidt en fin opplevelse, så jeg fotograferte like så godt dyret så godt jeg kunne. Og jeg kan ganske godt når jeg bare vil.

Så dro jeg til det lokale koalahospitalet, for å besøke de syke koalaene og kanskje muntre dem opp litt. Og når jeg likevel var der, så tenkte jeg at jeg skulle imponere folkene der med å vise frem den fine koalaen jeg hadde klart å finne helt selv, nesten i villmarken. Ojojoj.

Det viste seg at bildene mine var så dødsbra (dvs det viste at dyret hadde ganske solid rennerumpe, eller noe) at koalalegen jeg snakket med klarte å se at dyret var en hunn, og at den hadde klamydia. Så dermed var det rett ut i bushen og fange koalinnen, og enden på visa er at de neppe fikk tak i den tidsnok til å kurere den, så nå blir det avlivning, og vips, så har de bare 449-499 koalaer her i byen. Snufs.

Håper de gir kosedyret et godt siste måltid, og kanskje en sigar, og den siste eukalyptusolje og generelt en verdig slutt på det hele. Sånn kan det gå.

Koalaene på hospitalet har det ellers rimelig bra. De har egen koala-ambulanse ogsaa. Litt sært, kanskje, men noe må de jo bruke de mange millionene de årlig drar inn fra tussete eldre kvinner som kommer hit som turister like før de dør, forelsker seg i koalaene og testamenterer hele formuene sine til hospitalet. Og så subsidierer de egne koalatrapper som monteres i svømmebassengene til folk her i nærheten, i tilfelle en koala faller ned i bassenget og må komme seg opp igjen før den drukner.

Så sånn har de det her. Jeg blir her en dag til for å se paa strand, hav og rare dyr, og så er det tilbake til Sydney, og så er det hematt i neste uke. #8D)

Blåfjell

Joda, det ble tur til Blue Mountains på meg. De siste tre-fire dagene har jeg gått rundt i Jamison- og Megalong-dalene og sett på de blå fjellene. Det viser seg at fjellene slett ikke er blå, unntatt når man ser dem fra veldig langt unna. I blåningen er som kjent alle fjell blå, og disse er ikke noe unntak.

Men det er fine og koselige fjell, altså. Bare synd at det er så mye folk her at det nesten ikke er noen dyr igjen i "villmarken". Heldigvis er utsikten stort sett så bra at man ikke savner dyrelivet så veldig. I dag var det veldig fint vær her, og da var det plutselig en aboriginer som satt og spilte på australsk lur, didgeridoo, ved siden av der turistbussene stopper. Men det var det ingen som så. Fantastisk hvordan de innfødte blir ignorert her.

En statue som skal illustrere sagnet om de tre søstre (tre knauser her som tar seg godt ut på bilde) ble til ble derimot ikke mye ignorert. I motsetning til et lite skilt ved siden av det, hvor det står at man må behandle statuene respektfullt. Men det kan jeg for så vidt godt forstå, for sånne kropper som de tre nakne søstrene har fått, det tror jeg ikke det finnes aboriginere som har. Det må i så fall være aboriginere som har stilt opp for Playboy opptil flere ganger. Og sånne finnes altså neppe. Asiatiske hender og andre kroppsdeler generelt dekket stort sett kontinuerlig statuenes bryster, rumper og diverse andre områder, mens blitzregnet haglet og den japanske spesialfnisingen nådde uante høyder.

Det er ikke bare asiatiske turister her. Bare nesten. Det er noen russere også. De er stort sett tjukke, gamle menn, som i likhet med tjukke gamle russere på ferie nesten overalt i verden går og leier på leie-damer, som er unge, slanke og pene. Fjellene er ikke så voldsomt høye, men de tjukke russerne sliter med dem likevel. Jeg har ikke hørt saa mye russisk banning, stønning og tungpustethet siden jeg var i Kazan. Og der var kilden til lydene russere uten klær, som lå rundtom i en park og gjorde hva de kunne for å opprettholde den sinnsyke abortstatistikken i Russland. Så jeg fikk meg noen fæle flashbacks på turstiene her, ja.

Og jeg har fått mer ogsaa. I dag ble jeg lei av turstiene, saa jeg lagde meg min egen sti rett inn i bushen. Det gikk bra ganske lenge, helt til jeg plutselig oppdaget en papercut-plante, eller noe. Vips, så var den ene håndflaten min en eneste stor blodpøl. Og jeg hadde jo ikke noe vann igjen. Det skal jeg hilse og si, at å vaske sår i Cola, det gjør vondt! Jeg skjønte fort hvorfor stedet jeg var ved het Echo Point. Jeg hylte bare verre mens jeg vasket sår, og straks hørtes det minst dobbelt så vondt ut som det egentlig var meningen at det skulle.

Pyttsann. Hvis fingrene fremdeles henger på i morgen, så går det her antagelig bra. Jeg har større problemer å takle enn det. Vandrerhjemmet her, for eksempel, er nå fylt til randen av tyskere på buss-gruppetur, og de sitter i peisestua og spiller gitar og synger internasjonale schlagere høyt og tydelig. Wonderwall og Nothing Else Matters sekstenstemt med tysk aksent er en kuriøs opplevelse.

Men nå drar jeg altså til Syden.

Vi snakkes!

Enden er nær

Bare 10-12 dager til jeg skal reise hjem nå, og det gjør ingenting. Jeg har allerede gjort alt jeg hadde tenkt å gjøre, så nå er det bare å fylle på med bonusgreier på slutten.

Nyttårsaften var jeg i Hobart, som er hovedstaden i Tasmania. Der har de solid nyttårsfeiring, for det sammenfaller omtrent med at de båtene som ikke kullseiler i løpet av romjula, når det er Sydney-Hobart-seilas, kommer i mål. Jeg synes litt synd på folket der nede. De bor både på Nordpolen og i Australia, på en måte, og dermed lever de i et kaldt klima, men også i et motebilde som styres fra varme Sydney. Dermed må jentene gå rundt med korte skjørt og dype utringninger, samme hvor mye frostrøyken står. De dype utringningene, kombinert med at de nødvendigvis må holde armene i kors for å holde varmen, fører til en masse nesten-ulykker, kan jeg melde. Men nok om det.

På min siste dag i Tasmania tok jeg en liten tur opp på Mount Wellington, en tolvhundremeters-topp like innenfor byen. Da blåste det såklart opp til snøstorm! Selv på Tasmania er det litt sensasjon midtsommers, så da var et TV-crew kjapt på pletten. Dermed kom jeg nesten på TV her, for da jeg først fikk sjansen til å lage snømann, så lagde jeg snømann. Og hva er vel bedre myknytt på "Tasmania i dag" enn en søt backpacker som lager snømann midt på sommeren? Jo, det skal jeg fortelle dere: Ei lita jente med langt, lyst hår og rosa kjole så at jeg lagde snømann, og så bestemte hun seg for å lage snoemann, hun også. En bitteliten, stusselig snømann. Og hvem tror dere TV-teamet bestemte seg for å lage reportasje med?

Jeg kan røpe såpass at det ble ikke meg. Hrmpf.

Så da reiste jeg like så godt fra hele Tasmania. Fly til Melbourne, buss videre derfra til Sydney, og her er jeg nå. Her har jeg fylt dagene med å treffe kjente, både nordmenn på nyttårsferie og australiere i sitt rette element. Det er litt tamt etter all villmarka i det siste. Fin by, men alt er bare sånn som man forventer det, hverken mer eller mindre. Det er neppe tilfeldig at Sydney og Disney har nøyaktig de samme bokstavene, i hvert fall hvis man bare staver Sidney litt feil, slik som mange gjør. Overalt er det fullt av turister som vil bli tilfredsstilt på raskest og enklest mulig måte, og de får det de kommer for.

Så her har man ikke mer moro enn man påfører seg selv, enten ved å betale noen for å underholde en, eller ved å finne på noen sprell. Jeg har for eksempel spist noe med mye chili i, og så gned jeg meg i øyet. Ajaj! Men det er nesten ikke rødt lenger nå.

Kaaanskje jeg unner meg litt strandliv nå, men det skulle ikke forundre meg om jeg plutselig sitter på toget inn til Blue Mountains for å gå litt mer tur. Er på gang-kjøret nå, er jeg redd...

Skal holde dere oppdatert om hva det ble til etter hvert. Habra så lenge.

I Hobart med hannbart

For nå er jeg nede fra fjellet, og jammen har jeg blitt skjeggete igjen. Til gjengjeld har jeg ikke et eneste gnagsår og ingen vannblemmer etter drøyt hundre kilometer oppe i Tasmania-fjellene. Men skjeggveksten skal jeg nok få gjort noe med, for her i Hobart har de elektrisitet og greier.

Langs The Overland Track har de ikke sånne nymotens ting. Derimot har de, har jeg nå sett på kloss hold, ekidna, wombat, wallaby, blodigle, quoll, nebbdyr, tasmanske djevler og tigerslanger. Takke meg til Jotunheimstien. Der har de sau, og ferdig med det, stort sett.

En dag på turen var det spesielt varmt og fint, og jeg gikk fortfortfort under løvtaket til eukalyptusene. Men så skulle jeg skritte over en trestokk, og så lå det halvannen meter tigerslange og solte seg på den andre siden av stokken. Jeg stivnet i panikk, og slangen blunket rolig to ganger før den døsig buktet seg til skogs. Jaha, artig å se såpass farlige slanger rett under foten sin, tenkte jeg, og gikk videre. I et kvarter, helt til nøyaktig det samme skjedde igjen.

Da måtte jeg sette meg ned på en stubbe og tenke litt over livets skjørhet. Og ikke før hadde jeg satt meg ned, så kom slange nummer tre smygende ut av buskaset like ved siden av meg. Resten av den dagen var hver eneste skygge på stien for meg en slange inntil det motsatte var bevist. Det gikk ganske langsomt for seg.

Forresten var det ikke så greit med antistoff mot slangebitt her som jeg meldte i forrige post. Riktignok finnes det ett enkelt stoff som virker mot alle slangebittene, men det stoffet finnes ikke noe sted ute i bushen eller hos skogvokterne. Man blir nemlig omtrent like syk av å få antiserumet i seg som man blir av giften det skal virke mot, så man må til sykehus og få det tilført av en lege. Så nå vet jeg hvorfor det er så mange landingsplasser for helikopter ute i villmarka her.

Turen var likevel bare fin. Til i morgen er det meldt snøvær i området jeg gikk i, så det føles veldig riktig å ha dratt derfra. Mens jeg gikk var det derimot stort sett klarvær, og kanskje litt kaldere enn jeg hadde trodd. I snitt har de 30 dager pr år uten regn der, så jeg får vaere fornøyd med å ha fått oppleve 5 av dem. Takket være litt gammelsnø har jeg nå også fått kaste australsk snøball for første gang. På en tysker, såklart. Det var oppe på Mount Ossa, 1614 meter høyt, Tasmanias høyeste fjell.

Fra Mount Ossa ser man det meste av øya. Og fra like nedenfor kan man se kenguruer som bokser med hverandre. Kickbokser, til og med. Jeg ble nesten tvunget med i kampen, for jeg stod bare et par meter unna dem og bevegelsene deres var litt uforutsigbare. Stilig med nærkontakt med dyr, men de slåss som kjerringer. Propellbevegelser med armene og mye lugging og kloring. Såvidt jeg skjønte sloss de om en blomstereng, noe som også var med på å gjøre kampen mindre karslig.

Uansett, jeg kan trygt anbefale denne turen i desember, men selv om det høres langt og slitsomt ut, så er det mest en kosetur i lett terreng med mange rare dyr å se langs stien. Naturen er ikke mektig her, bare godslig og til tider litt komisk. Og i og med at det er såpass mange nisser som går turen, så passer det jo ekstra bra å gå der før jul.

Godt nytt år til alle der hjemme!

Julefjellet

Kinesere er rare. De raper etter at de har spist for å vise at de likte maten, og de snorker tydeligvis som orkaner natta lang på sovesal for å vise at de setter pris paa romkameratene sine. "You my first Norway fliend", sa han ene til meg, til og med. "Well, you are lucky then. I have no Chinese friend", svarte jeg. Han skjønte nok ikke hva jeg mente.

Heldigvis klarte jeg å sove greit likevel, for jeg var ganske utslitt hver kveld i Coles Bay. Det lille stedet ligger nemlig rett ved Freycinet nasjonalpark, og der har de umåtelig fine strender å gå til og langs, og et bra utvalg av dyreliv. Ekidna (svaert pinnsvin som har så lang nese at man bare må le av det), wallaby (små, men egentlig ikke så veldig små, kenguruer) og wombat (pungdyrenes svar på stridsvogn). Og en raring som de kaller for bettong, men jeg tror ikke det har noe med Billy Bettong fra Pelle Parafins Bøljeband å gjøre.

Egentlig burde wombaten het bettong, for det er hardføre skapninger. De er ikke så raske av seg, så de blir ofte påkjørt. Resultatet er oftest at bilen som kjører på wombaten blir slengt til værs og flyr i en bue over veien og ned i grøfta. Så fnyser wombaten litt av det hele og tasser inn i buskene igjen. Eller, det hender vel strengt tatt at de dør. I hvert fall finner man døde wombater langs veien i Tasmania ganske ofte. Men de SER ut som om de tålte sammenstøtet ganske godt, i motsetning til andre dyr, som typisk blir helt maltrakterte.

For å komme til og fra høydepunktene i Freycinet må man klyve opp og ned en del skråninger. Parken får 300 000 besøkende pr år, i alle alders- og vektklasser. Det betyr at det foregår en del klatring på forsiktigst mulig vis, helt uten nødvendige kvalifikasjoner. Etter å ha ventet tålmodig paa min tur ved en del klatrestasjoner kan jeg rapportere at det virker som om de ikke selger mange truser her til lands. Har aldri sett så mange dype rørleggersprekker før, og det uten det minste tegn til at det finnes noe plagg der som bare har sklidd ned litt. Eller kanskje alle bare har slitt ut trusa fra i fjor, og nå går uten, i påvente av at de skal få ny til jul?

Et annet grusomt syn var stranda i Wineglass Bay. Der er bølgene ganske voldsomme, så hele stranda var full av lik! Heldigvis var det bare manet-lik. Svære skumlinger knust til småbiter av det tøffe havet. Det så ut som om millioner av isbiter hadde drevet i land, men når jeg kom nært så var det altså millioner av geleklumper i stedet.

Apropos jul: Nå er det visst jul! Og det feirer jeg med å dra til fjells på det stedet i Tasmania hvor det er størst mulig (og faktisk reell) sjanse for hvit jul. Dere kan jo se hvordan det ligger an på værmeldingen om dere vil. Jeg blir nok oppi der omtrent til nyttårsaften, for det er ikke akkurat ofte det går buss ned til sivilisasjonen igjen derfra.

Tror ikke jeg kommer til å gå meg vill, for halve løypa er visst plankekjøring, eller gåing på snekret plank, for å vaere helt nøyaktig. Og det er liten fare for å dø av slangebitt også. Det er massevis av slanger, men de tasmanske slangene er veldig greie. Man slipper å fange slangen etter at man har blitt bitt, for uansett hvilken slange man blir bitt av, så er det samme anti-serum man må ta for å motvirke giften. Og det serumet finnes visst både her og der, om man skulle trenge det.

Neste gang vi hører fra meg er jeg antagelig i Hobart og ser på nyttårsfeiringen der. Den er visst ganske utagerende, mye fordi det sammenfaller med at båtene fra en svær regatta, Sydney-Hobart, kommer til havn. Hvis de ikke har sunket på veien, da, som de gjorde for 10 år siden, og legger i hvert fall en liten demper på festen.

Jaja. God jul. Ho ho. Nå må jeg i butikken og kjøpe masse mat som jeg kan orke å bære med meg over fjellet. Bør være nok til 6-7 dager, så det blir vel reprise på Jotunheimstien-dietten, tenker jeg.

I år trenger dere ikke å si "Tenk på de sultne barna i Afrika og spis opp maten din!", hvis dere kommer ut for noen som ikke synes lutefisk og ribbefett er noe godt. I stedet kan dere si "Tenk på stakkars, sultne Bjørn som går tur på the Overland Track og spis opp maten din!".

Ojojoj.

Tazzing omkring

Jeg holdt på å forsove meg til båten til Tasmania! Og jeg hadde gjort det også, om det ikke hadde vært for kineseren i underkøya. Han forsov seg nemlig til flyet hjem etter et år i Australia, og bannet og svertet derfor så høyt og mye at selv øreproppene mine ikke klarte å holde det ute.

Turen over Bass-stredet gikk helt fint. Massevis av bølger, såklart, men de var bare en meter høye, så da så. Over høyttalerne på båten proklamerte de at Tasmania nå nærmet seg 500.000 innbyggere, så hvis vi meldte flytting til øya akkurat den dagen, så ville vi bli med i trekningen om å bli Tasmaniac (neida, det heter faktisk Taswegian!) nummer en halv million. Og om man blir det, så vinner man... av alle ting, et gavekort på reiser! For å dra bort igjen når man oppdager hva man har gjort, kanskje.

For de som er interesserte i sånt, så var spyposene på båten kjedelige. Helt hvite, med sølvfolieforing. Veldig standard båtpose. Ingen logo.

Haiket hit ned til Launceston, og her er det ordentlig gammeldags, engelsk småby. Victoriansk arkitektur, folk står pent i kø for å gå på bussen og salget av fish and chips ser ut til å gå strykende. Arven fra straffangetiden holdes også godt i hevd. Jeg la en stoooor sjokolade i en pose i kjøleskapet på felleskjøkkenet på puben hvor jeg overnattet, og den forsvant jammen før jeg fikk sukk for meg. Kjeltringer! Ellers kan jeg bare anbefale Lloeyd's pubhotell. Rent og pent, og det er spesielt flott hvis man liker følelsen av å sove inni en høyttaler. Sånn er det nemlig der hvis man legger seg litt for tidlig og det er live-musikk i etasjen under.

Jeg må være veldig langt sør nå, for sola går ned først klokka 21, cirka. Kaldt er det også. Så kaldt at jeg må nok investere en del før jeg drar til fjells på julaften. Må kjøpe telt, fjelljakke, lang under, liggeunderlag og kart, kart og kart. Det blir likevel mange tusen kroner billigere enn å dra på organisert tur, og etterpå eier jeg i tillegg en masse greier jeg kan betale overvekt på flyet for å ta med meg hjem etterpå. Hm.

Skal prøve å ringe hjem til jul, hvis jeg finner dekning noe sted. Men først drar jeg til Coles Bay i noen dager.

Tilbake paa gamle tomter, og nisser

Skjerpings! Nå henger dere TI timer etter meg! Jeg fløy fra Perth til Melbourne i natt. Flyet var ganske forsinket, men til gjengjeld var det veldig trangt mellom setene. Da vi landet, med et brak, faktisk, var klokka seks timer mer enn da vi lettet. To av timene var tidsforskjell, og resten vet jeg ikke hva var. Tiden ble bare borte, enda jeg er sikker på at jeg ikke sov.

I dag har jeg gått halvveis i søvne rundt i Melbourne og sett på saker og ting. Det er flere badevakter enn badende på stranda både her og i Albany, altså forrige stopp. De bemanner med frivillige livreddere etter en plan som tilsier at det skulle være sommer nå, men det er ganske så uvanlig kjølig overalt, virker det som. Så da er det like greit at jeg i morgen tidlig drar til et sted hvor det SKAL være kaldt uansett, nemlig Tasmania.

Har vært og kikket litt i museer i dag, så kaldt var det. Et aboriginerkunstmuseum, for eksempel. Det minnet meg litt om sånne tegninger som foreldre aller pliktskyldigst henger opp på kontoret, etter at treåringen har laget det i barnehagen og dratt det med seg hjem. Men de er flinke til å tegne prikker, det skal de ha. Jeg tror at hodet mitt ubevisst så på prikkene som sauer, og prøvde å telle dem. Da jeg gikk ut av museet var jeg enda trøttere enn før.

Egentlig skulle jeg fortelle litt om det andre museet jeg var i også, men jeg tror jeg dropper det. Det var så mange bilder av nakne damer fra 1970-årene der. Og hvis jeg skriver om det, så får jeg bare enda flere rare besøkende til denne bloggen. Se bare her hvilke søkeord som blant annet har ført folk hit de siste par dagene:

* koalabjørner (ok)
* koalababy (ogsaa ok)
* hva slags lyd lager koalaen (godstoglyd, fant vedkommende ut)
* koalabjørn i australia (hvem ER alle disse koala-søkerne?)
* rare fornærmelser (det prøver jeg heldigvis stadig å komme med)
* kenguru parring penis (nå begynner raringene)
* singapore prostitutes (humm, humm)
* kenguru hanner pung (jaha)
* hvordan lever koalabjørner (takk bare bra)
* hva spiser koalaene (i all verden, da!)
* koalabjørn penis (enda en raring)

Det får holde. Heretter skal jeg bare skrive om søndagsskoleting, det er helt klart. Og kanskje om en og annen tasmansk djevel, men det får vi tåle.

Bounty & Western

Nå er jeg i ferd med å runde av tiden i Vest-Australia. Eller det heter jo ikke West Australia, men Western Australia. De går riktignok ofte med cowboyhatt, men det er ikke mange indianere igjen her. Kuer, derimot, det har de massevis av. Men hvis de radmagre, solsvidde skinnfellene på de skrinne slettene i nord får høre om de saftige engene her i sør, da tror jeg det blir bråk.

Det er forresten ganske mye bråk på vandrerhjemmet her allerede. Siden sist jeg var i Australia, for 11 år siden, har det skjedd ting. Vandrerhjemmene på alle steder som er såpass befolkede at folk fra byer tør å reise til dem, er fulle av asiatisk ungdom. De jobber flittig som fruktplukkere og på supermarkeder og tar generelt alt av jobber som ingen australiere gidder. Men når de har fri, da nyter de til fulle friheten som følger med å være langt hjemmefra. Det er babling og støyende bildeposering og skingrende fnising slik bare japanske skolepiker kan fremføre det, mer og mer jo senere på kvelden det blir. De stakkars svenske blondinene som pleide å herske her i gamle dager har blitt helt fortrengt. Kanskje er de i Thailand, eller kanskje de rett og slett jobber som servitører i Oslo, hele gjengen. Her er de i hvert fall ikke lenger.

Asiatene har også begynt å drikke øl naa. Kaldt øl, til og med! Tenke seg til. Jeg fikk et langt foredrag om øl her en kveld, av en fyr som hadde tatovert inn Ford-logoen på det meste av ryggen sin. Han var ganske glad i biler, kan du si. Og i øl. En grei kombinasjon i et land hvor de har drive-in-"vinmonopol", og hvor du får rabatt på bensin hvis du bare kjøper nok sprit.

Han fortalte meg blant annet at i Darwin har de ikke isbil, de har ølbil. Den spiller kjenningsmelodien fra Cheers for å fortelle at nå er det øl å få, fra 35- og 70-literstønner. Blant annet kan man kjøpe øl av merket XXXX, som heter det fordi ingen kunne stave BEER da de skulle lage logo, visstnok. Og det eneste som er bedre enn et australsk ølmerke er et annet australsk ølmerke. Så da vet dere det.

Men det er vel neppe for å lære noe nytt om øl at dere kommer til akkurat denne bloggen. Hva har jeg gjort siden sist? Gått, for det meste. Det er ikke så mange åpenbart betydelige høydepunkter i denne delen av landet, så man må i stedet bare gå langsomt rundt og få med seg detaljene som gjør Australia så merkelig og spesielt.

Langs stien møter man kanskje en wren, en metallic spurv, som om det var det naturligste i verden. Eller en australsk ravn. De ligner på vanlige ravner, men når de skal kreke, eller hva det heter når de lager lyder, saa høres de ut som kråker som nettopp har inhalert mye helium. Smurferavner! Da ler jeg. Hver gang.

I går gikk jeg fra ytterst på Flindershalvøya og tilbake til byen. Jeg begynte selvfølgelig på helt feil sted, så jeg kom ikke inn på stien før jeg kom til et punkt hvor halvøya er så smal at det er umulig å ikke gå på stien. Så jeg hadde en fin tur langs klippene i mange timer, og det var først paa vei ut av området igjen at jeg fikk se alle skiltene med advarsler om monsterbølger, rasfare, generell ufremkommelighet og den tallrike lokale bestanden av tigerslanger.

Artig nasjonalpark, den der Torndirrup. I stedet for plaketter til minne om de mange friluftsmenneskene som gikk sin siste tur nettopp der, har de et lite skilt hvor de markerer den ene gangen de faktisk klarte å redde en person.

Mange har blitt tatt av bølgene og bare forsvunnet her. Det kan jeg godt forstå etter å ha sett denne delen av kysten. Det er flotte strender å gå langs og se etter rare ting som har blitt skyllet i land. Men man må virkelig følge med, for det er ikke langt mellom tsunami-lignende vannmasser her. Plutselig bare drønner det inn tonnevis med vann som renser stranda og svaberget for alt som ikke sitter godt fast. Kraftige greier.

Kontinentaldrift er en artig teori, men jeg tror nå at hovedgrunnen til at Australia hvert år beveger seg 5 centimeter nordover er at hele landet blir dyttet nordover av bølgene fra Sydhavet. Med den farten regnet jeg ut at hvis de ikke kræsjer underveis, så kan de komme seg Jorda rundt på bare 80 millioner år, så her går det unna!

Det går bra unna med meg også nå snart. Mandag er det buss fra Albany til Perth. Natt til tirsdag er det fly fra Perth til Melbourne. Onsdag morgen er det båt fra Melbourne til Devonport på Tasmania. Torsdag er det muligens bygging av snømann, Værmeldingene for Tasmania er i hvert fall litt skummelt varierende. Håper det blir sommer snart der også!

Kartprat

Ojameg... I dag har jeg gått mer enn 30 km gjennom en skog full av karri-trær, så høye at jeg strengt tatt ikke har sett mye grønt i dag.

Det var ikke saa tungt å gå, men det var tungt å klatre over trærne som hadde falt over stien her og der. Burde hatt stegjern og tau, men jeg klarte meg uten. Når trærne her faller overende på stien så blir det fort en ny sti som går rundt treet, og vips har stien blitt 100-200 meter lengre.

Jeg fikk sitte på med en tysker ut til et område med mange store og flotte trær. Det var 17 kilometer å kjøre. Å gå tilbake langs stien rundt alle trærne var det derimot drøyt 30 kilometer...

Uansett, hvem er vel interessert i å høre om en ganske hverdagslig tur i skogen? Ikke mange, tenker jeg. Så i stedet kan jeg fortelle om noen av stedene jeg ikke har besøkt, men som jeg har reist fort gjennom eller forbi, med navn som satte min uskyldige fantasi i sving:

* Tabba Tabba, Balla Balla, Bally Bally og Balladong. Hvor tar de det fra?

* Beyondie. Dit var det ganske langt å kjøre.

* Abba River. ABBA er så store her at de har fått en egen elv!

* Enangalnoogoo. Er det bare meg, eller høres det ut som et stedsnavn som noen fant på mens vedkommende var hos tannlegen og hadde kjeften full av bomull?

* Chutunullup. Nabobyen til Shutthefuckup.

* Datatine. PC-kabinett?

* Horrocks. Folk derfra er kjent for å ha forferdelige rumpeballer.

* Barrabup og Barragup. Tjolahei, tjolahopp!

* Beermullah. Her er det noe som ikke rimer.

Og ennå har jeg altså bare vært i delstaten Western Australia!

Velkommen tilbake ved en senere anledning.

Verdens beste!

Det er ikke bare lett å reise rundt i dette rare landet. For eksempel har jeg hatt lyst til å ta toget over Nullarbor Plain (Nullarbor er latin for "ikkeno trær", og ikke noe aboriginer-sjargong), men det lar seg bare ikke gjøre.

Australia har nylig overtatt førsteplassen som planetens mest forurensende nasjon pr innbygger, og når de først har klart å bli nummer 1 til noe her, så gjør de alt de kan for å beholde posisjonen. For eksempel legger de alt til rette for å minimere bruken av miljøvennlige fremkomstmidler, som for eksempel tog. Vanligvis går det to tog i uka over prærien her, men nå har de kuttet ut det ene. Og det toget som er igjen har bare to vognsett for sitteplass-passasjerer. Så når hundretusenvis av australiere som jobber i Perth men egentlig hører hjemme på den andre siden av landet skal hjem til jul, så har de akkurat 124 sitteplasser å dele på den siste uka før jul.

Billetter må kjøpes så lang tid i forveien at de som har billett til de sitteplassene har antagelig arvet dem av besteforeldrene sine. Og for å sikre seg at folk heller kjører selv eller tar buss i stedet for å fly, så har de lagt ned alle bussruter paa strekningen.

Jaja. Men jeg har ordnet meg fly (tror jeg) til Melbourne om et par uker, så jeg kommer meg dit jeg skal, i hvert fall. Og jeg skal altså til Tasmania. Og der har jeg klart å karre meg til en plass på The Overland Trek. Det er på en måte Australias svar på Besseggen. Eller, det er i hvert fall den fjellturen som er anerkjent som den flotteste i landet. Og den er det kanskje ikke så lett å gå, for det er 8 mil med fjell eller noe. Men det vanskeligste er å få lov til å gå turen i det hele tatt.

Igjen, Australia har nylig gått forbi USA og er nå verdens tjukkeste folkeslag, dvs de har størst andel av befolkningen med en BMI på over 30. Og igjen, den posisjonen har de tenkt å beholde. Så for å unngå at folk skal drive og svette av seg kilo oppe i Tasmanias høyfjell, så har de begrenset antall personer som får lov til å gå der. Det er store områder med ødemark der, og dit slipper bare cirka 60 personer inn pr dag.

De åpner for reservasjon av gå-tur-tillatelser i juli, og det pleier å være fullbooket i løpet av få dager. Men av en eller annen grunn var det 1 plass igjen til meg, med start 24. desember. Så nå slipper jeg å lure mer på hvor jeg skal feire jul. Det blir antagelig sammen med en wombat og en wallaby oppe i Cradle Mountains. #8D) Det er ikke mobildekning der, og ikke så mye annet heller, tror jeg.

Men først skal jeg se det australske Sørlandet, med start i morgen tidlig. Whoopi!

Tilbake til det Perthentlige

Så var jeg i Perth og sivilisasjonen igjen, i den grad man kan si det om noe sted i Australia. Det er deilig å være ute av den trykkende og klamme heten som råder i det tropiske nord, men jeg hadde det fint der oppe også.

For eksempel hadde jeg mitt livs mest intense kinoopplevelse i Broome. Sammen med en gjeng jeg til og fra har reist sammen med langs lysløypa oppover kysten her, gikk jeg og så den ambisiøst titulerte klisseromantikkfilmen Australia. Målet var ikke å se filmen, men å se det nettopp på kinoen Sun Pictures. Men kombinasjonen av den filmen og den kinoen var virkelig noe av det beste jeg har vært borti siden jeg oppdaget at det går an å ha potetgull på brødskiva. (Prøv det som tilleggspålegg en gang, sammen med noe annet du liker!)

Denne kinoen er verdens eldste "picture gardens", altså friluftskino bygget for nettopp det formålet. Anlegget er fra 1912 eller så, og bortsett fra en oppdatert fremvisningsmekanikk og at de i 1975 bygde en demning sånn at man ikke lenger trenger å bære det kvinnelige publikum inn over en liten dam, så har ikke mye forandret seg siden 1912. Alt er oppført i sånn passe termitt-tygd tre, på veggene henger det 60-70 år gamle filmplakater, sittingen foregår på noe som mest ligner på strandstoler, og popcornet smaker perfekt.

Filmen "Australia" er helt ny. Nicole Kidman er med, men hun stilles helt i skyggen av hovedrolle-innehaveren, det vil si landskapet rundt Broome, hvor filmen ble spilt inn. Handlingen er ukomplisert: Til det røffe området nord i Australia kommer den fisefine engelske ladyen for å se til eiendommen sin og mannen sin. Han blir såklart drept av en slemming med en gang, sånn at ladyen kan bli forelsket i en ordentlig cowboy i stedet. Andre verdenskrig starter, japanerne er slemme og aboriginerne snille, og alt går bra til slutt, for de som er snille.

Så filmen er i seg selv ikke akkurat revolusjonerende. Men å se filmen akkurat der var veldig spesielt, fordi:

* Når filmen begynner oppdager man alle gekkoene som løper rundt på lerretet og spiser fluer som tiltrekkes av lyset fra filmen. Mange fluer kommer aldri så langt som til lerretet, men blir i stedet snappet opp av kjempeflaggermus i lufta, som blir enda større for oss som ser på når vi bare ser skyggene av dem på lerretet. Og som om ikke det var nok, så er gressplenen full av slanger, varaner og fisler på nattejakt, som ikke bryr seg det døyt om film, og som glemmer at det er folk tilstede bare vi sitter stille lenge nok. Naturnør opplevelse, altså!

* Det viser seg at kinoen vi sitter i ER med i filmen! Plutselig er det som å se rett inn i et speil, bortsett fra at antrekkene i speilet er fra 1942. Oppe på lerretet ser vi på en gjeng kinopublikum som sitter og ser på lerretet vi sitter og ser på. Surrealistisk og genialt av regissøren.

* Høydepunktet kom under en scene hvor mengder av japanske krigsfly går på vingene for å bombe byen i filmen. Hvordan de fikk det til aner jeg ikke, men det var antagelig bare et kosmisk sammentreff. Akkurat da, nemlig, drønner det inn et svært propellfly 50 meter over hodene på oss. Kinoen ligger i innflygingen til Broome International Airport. DET var surround-lyd, det. Helt uvirkelig.

Den forestillingen kommer jeg til å huske lenge.

Ellers var Broome bare helt greit, men med detaljer det var verdt å ta med seg. Ved inngangen til byens gravlund henger det skilt som sier "Smil! Du er på TV!", eller noe sånt. Poenget er at gravlunden er kameraovervåket, men jeg synes kanskje det er litt ufint å oppfordre til å smile på et sånt sted. Det er sjelden god grunn for det nettopp der. Noe som for øvrig gjelder det meste av Broome. Det er mye trist å se der.

På de andre stedene jeg har besøkt i Vest-Australia har det ofte vært sånn at under busker og trær har det ligger kenguruer og slappet av. I Broome ligger det fordrukne aboriginere der i stedet. Ofte med spedbarn blant seg. De ligger bare der og ser sure ut, virker det som. Antagelig fordi politiet nettopp har vært der og tømt ut det aboriginerne hadde av øl og sprit. Det er hovedoppgaven til politiet der omkring. Det, og å ta med seg til arresten de aboriginerne som bokstavelig talt driter i parken mens politiet ser på. Det er et trist skue.

Om kvelden er det fremdeles trist, men det blir litt saann skummelt også. Da stabler de av aboriginerne som orker det seg opp på beina, sånn noenlunde i hvert fall, og så går de ustødig rundt og snøvleskriker usammenhengende til hverandre. Det er mye som har gått galt der i byen, mistenker jeg.

I bymuseet i Broome har de samlet fire permer med stoff om den lokale urbefolkningen. Om den lokale golfklubben har de seks permer.

Jeg har likevel lært litt om aboriginernes liv. For eksempel rettsprinsippet deres, som enkelt kan oppsummeres saann: "Hvis jeg slår kona di, saa er du i din fulle rett til å slå kona mi tilbake." Litt sånn øye-for-øye-variant, altså. Det resulterer relativt ofte i at hvis en aboriginer dreper en annen aboriginer, så stiller den levende aborigineren opp for å bli drept av den drepte aboriginerens familie, og så er den saken ute av verden.

Nå er jeg altså tilbake i Perth, hvor jeg bor på YMCA! Det er et 11-etasjes kompleks som stort sett er fullt av menn på rehab. Jeg burde egentlig fått betalt for å bo der, så god innflytelse som jeg sikkert har på alle de andre. Alle andre steder var selvfølgelig overfylte da jeg kom hit. Unntatt helvetet jeg bodde på sist, såklart, men tilbake dit drar jeg aldri igjen.

Lørdag morgen tar jeg buss sørover, og sånn det ser ut nå så drar jeg til Tasmania like før julaften. Hohoho!

Karijini! Herre Jemini!

Tjoho! Nå har jeg vært noen dager i det fineste Australia har å by på, nå som sprettrumpene til både Kylie og Elle har begynt å skli litt ut. Nasjonalparken Karijini er fine greier, skal jeg love dere!

Først kjører man i mil etter mil etter mil over flate sletter som på avstand og i forbifarten ser så grønne ut, at man virkelig undrer seg over at sauene som står langs veien ser så mismodige ut. Så stopper man for å pisse eller dra en kenguruskrott av veien, eller begge deler, og så ser man at mellom de grønne buskene så er det masse rød og skrinn jord, og buskene er bevæpnet med spisse, harde strå som går et hvilket som helst pinnsvin en høy gang. Stakkars sauer.

Man kjører også forbi bensinstasjoner med cirka tredve mils mellomrom, hvor man kan kjøpe bensin til for eksempel dobbel eller trippel pris av hva det koster inne i byene. Hvis man er for eksempel tolv år gammel kan man bruke hele ukelønna si på en brus. Det er harde kår ute i bushen.

Kanskje kjører man gjennom Marble Bar, hvor noen hundre sjeler bor og er stolte av at de bor i den offisielt heiteste tettbebyggelsen i Australia. Den tittelen vant de den gangen de 160 dager på rad klarte å tyne termometeret over 37,8 grader Celsius, dvs 100 grader Fahrenheit. Og det er faktisk sant, se her.

Men så, midt i det tørre helvetet, finner man plutselig nasjonalparken Karijini. Det er riktignok varmt nok i massevis der også, men det gjør ikke så mye. Nede i de mange og dype elvedalene i parken er det betydelig svalere, det er massevis av dammer man kan bade i og kjøle seg ned i, takket være relativt kjølig vann som spretter ut av fjellet fra underjordiske elver. Dessuten er det hele så vakkert å se på at man glemmer hvor varmt det er.

Og der har jeg vært de siste fire-fem dagene, nesten mutters alene. For egentlig skulle det vært enda varmere enn det var, og på grunn av det er det veldig, veldig få som frivillig reiser inn dit på denne tiden.

Jeg hadde blitt advart om at det var ingenting der, så jeg hadde med meg alt jeg trengte av mat og drikke dit. Men plutselig oppdaget jeg en økologisk camp inni der, hvor man kan leie en seng i et telt med gjennomsiktige nettvegger som holder sola ute, men som vinden kan blåse svalende inn gjennom, og som man kan se på soloppgangen gjennom. Superherlig aa ligge under dyna si i den kalde ørkennatta og bare se at Melkeveien på himmelen (den er faktisk synlig som en tydelig stjernesky fra den sørlige jordhalvkule) gradvis blir erstattet av masse fine farger som danner bakgrunns-teppe for silhouetten av en rad av akasie- og eukalyptustrær. DET er en bra start på dagen, det! Mmmm...

Jeg tok meg en ordentlig walkabout der ute en dag. Eller, jeg gikk meg vill, som vi sier i Norge. Jeg hadde masse vann, så det var ikke farlig. Eller, jeg overlevde i hvert fall. Jeg fant veien tilbake til slutt (takk til mobiltelefonprodusenten som puttet GPS inni fonen min), men før jeg klarte det hadde jeg blant annet funnet et tre som stod og fossblødde. Det var jo litt merkelig, tenkte jeg, så jeg tok bilder av det. Og da jeg kom tilbake til leiren og viste frem bildene til aboriginerne som driver stedet ble de helt fra seg av glede og krevde at jeg tok dem med til treet.

Det var visst et apotek-tre jeg hadde funnet, og de hadde aldri sett maken til blødninger. Så da ble jeg venner med dem og fikk smake deres egen medisin, fra treet jeg hadde funnet. Det skulle visst være veldig bra mot hoste, men siden jeg ikke hadde hoste jeg kunne bli kvitt, så fikk jeg i stedet en voldsom økning i produksjonen av tarmgass i stedet. Godt jeg bodde i enetelt og det var langt til nærmeste nabo!

Jeg slapp forresten visstnok billig unna. Ei dame jeg møtte litt senere hadde prøvd samme greia, og hun hadde fått fri flyt i begge ender i dagevis. Og da snakker vi ikke om ender som i fugler, altsaa. Men hun ble i hvert fall kvitt hosten sin. Jeg tar med litt hjem til dere, så dere også kan få proeve. Det smaker jø og fyse.

Jeg lever altså fremdeles, og nå har jeg vroomet til Broome. Her håper jeg at jeg finner en klesbutikk snart, for etter all klyvingen og skrevingen i fjellsidene i Karijini har det oppstått cirka 27 hull og revner på mer og mindre sømmelige steder på shortsen min. Jeg har kondemnert den , men backup-løsningen går helt ned til sokkene, og det er rimelig varmt i Broome...

Fortsatt god advent!

(Bloggen ble redigert for å rette opp en faktafeil om hva temperaturrekorden til Marble Bar faktisk bestod i. Takk til Anonym.)