Uten pose og sekk

Nå har jeg vært tilbake i sivilisasjonen i en ukes tid. Jeg kan melde at det fungerer helt fint. Alt jeg trenger er innenfor rekkevidde, og jeg ser ingen grunn til å klage på det. Faktisk er det veldig, veldig deilig.

At jeg tenker sånn henger nok sammen med at det er litt andre forhold langs Jotunheimstien. Så til tross for vond akilles, vegg-til-vegg-blemmer og en og annen villfarelse oppe i myrene på Kvitingen: Det har vært verdt slitet så langt!

Og hvor langt er så langt? Tjah. Ikke så veldig. Se lilla markering på kartet:

Det er altså masser av sti igjen. Den "kjedelige" biten med mer skog enn utsikt rundt en er heldigvis stort sett unnagjort. Så snart det blir meldt fem dager på rad uten regn så er jeg i gang igjen, håper jeg.

Mens vi venter på godvær kan vi jo kikke på noen bilder fra turen så langt. Legg særlig merke til at jeg fra bilde 1 til bilde 45 går fra å være en opplagt vandrende deodorantreklame til å bli et svett og jævlig totalvrak. Artig!

Artig var det også å få en Transsibirske-artikkel "på trykk" på Boots 'n All, her, selv om redaktøren der har spist opp en del av ordene mine på veien.

Ha en fortsatt fin sommer!

Den lange marsjen

Jeg skal love det er langt å gå fra Oslo til Jotunheimen, ja. I hvert fall brukte jeg fem dager på å gå bare en drøy tredjedel av distansen, og kilometrene ble ikke akkurat kortere etter hvert. "Normal fart" viste seg å ligge i underkant av stusselige tre kilometer i timen.

Da jeg kom ned fra fjellet Kvitingen, litt sør for Raufoss, var togstasjonen Eina bare fem kilometer unna. Jeg var ikke i så verst stand, men det så ut som om det holdt på å svartne helt for himmelen. Med torden i lufta, lite strøm igjen i kameraet og litt vondt i føttene attpå, var det lett å bestemme seg for å dra hjem og lade både de ene og de andre batteriene litt.


Men altså, det har vært en super tur så langt. Og en superslitsom tur. Pakkingen gikk litt fort, og ble dermed ikke helt optimal. Jeg er ikke fullt så ekstrem at jeg sparer inn noen gram ved å kutte skaftet av tannbørsten, kjøpe sovepose uten glidelås i siden eller å operere ut blindtarmen før jeg går tur, men jeg skal innrømme at jeg burde pakket smartere.

For eksempel hadde jeg ikke trengt å ta med to mursteiner av noen bøker. Intensjonen var god nok. Jeg skulle lese i ro og mak om kveldene ved idylliske vann i skogen. Men i praksis så vet jeg jo godt at jeg bare går til jeg nesten stuper, og så setter jeg opp teltet, og så kryper jeg ned i soveposen, og så sovner jeg utmattet midt i kveldsmaten.

I de bortimot tretti varmegradene som jeg visste godt at kom, så trengte jeg vel egentlig ikke raggsokker, strikka-votter, langt ullundertøy eller vindjakke heller. Og selv om det i teorien var en mulighet for at jeg skulle gå hele veien i ett strekk, så trengte jeg vel ikke å bære på mat for to uker heller. Skogen er jo full av dyr som kan spises. Jeg så i hvert fall både elg og røyskatt og mus og grevling, og de så ganske gode ut alle sammen.

Det var verre med tilgang på drikkevann. Snøen i fjellene har stort sett smeltet ferdig, og det har vært en ganske tørr sommer. Dermed var det lite fart i bekkene rundtom. Det endte med at jeg _virkelig_ måtte bunkre opp med mye vann når jeg først fant noe som kunne drikkes, og vips ble sekken enda tyngre. Et par ganger gikk jeg bare helt tom for vann likevel. Du vet at du er ganske dehydrert når du lett spytter ti meter og det sier "ploink!" når spyttklysa treffer en stein. Så da var det bare å kose seg med litt Chateaux de Lemenlik og Eau de Shit de Sau. Myrvann altså. Blæurgh! Er antagelig høygravid med et betydelig antall rumpetroll. Men jeg lever!

Jaja. Så det har vært en fin, men litt tøff tur for en bybjørn som meg. Det ble litt lettere da jeg etter et par dager skjønte at det ikke var isbilen som kom, men lyden av bjeller fra sauer på sommerbeite jeg hørte. Og at ritsjelyden ved ørene mine når liggeunderlaget på toppen av sekken min raspet borti greiner ikke nødvendigvis var en rabiat vampyrflaggermus som gikk til angrep på meg. Det er en god erfaring å ha med seg når jeg en vakker dag om ikke lenge tar toget tilbake til Eina og fortsetter turen!

Væme? Det er god plass til flere på Jotunheimstien!

Bjørn

Pakket og smart?

Sånn. Nå tar jeg trikken til Vaterlandsparken, der Jotunheimstien begynner bak Oslo Plaza, og så er jeg i gang.

Etter å ha pakket ned sjokoladen var det plutselig ikke plass til kompass, hansker og regntøy lenger, men det gjør sikkert ingenting.

Jeg fant nettopp ut at stien offisielt er 320 kilometer lang, så hvis jeg går i 32 kilometer i timen er jeg fremme til kvelden! Hvis jeg går i normal fart, som kanskje er 4-5 kilometer i timen, derimot, så tar det 65-80 timer å gå. I så fall kunne jeg leid inn en erfaren Accenture-konsulent til å gå turen for meg for i underkant av 100.000 kroner. Her er det penger å spare!

Hadde jeg utsatt avreise med et par timer, så kunne jeg investert i:

* 300 DnB Nor-aksjer a 64,80 = 19440
* 800 Golden Ocean-aksjer a 30,45 = 24360
* 150 Schibsted-aksjer a 144,50 = 21675
* 1000 SAS-aksjer a 25 = 25000
* 2000 Stepstone-aksjer a 15,10 = 30200
* 500 Storebrand-aksjer a 37,80 = 18900
* 500 Telenor-aksjer a 95,80 = 47900
* 1000 Tomra-aksjer a 33,80 = 33800
Tilsammen 221275 kroner.

Dette er ikke aksjetips, altså. Det er bare et eksperiment for å se hva man kunne tjent på å gå med is i magen i skogen i noen dager.

Forresten er det ikke akkurat is jeg har i magen. Det er mer i kategorien sommerfugler. Det går nok fint. Man må bare finne noe å tenke på som kan virke motiverende mens man går.

Vel. Snakkes.

Bjørn

Opp, opp og avsted

Greit nok. Global oppvarming er fæle greier, og jeg har antagelig bidratt mer enn jeg burde ved å reise med fly, spise burger og slippe ut metangass (i det stille). Nå er det på tide å gjøre det godt igjen. Her er planen min:

Det ser kanskje ut som en litt tynn plan, og uten å klikke på den så den kommer opp i en litt større versjon er det ikke så godt å forstå hva planen egentlig går ut på. Kort sagt så tenkte jeg å bruke sommerferien i år på å gå til Jotunheimen. Ikke I Jotunheimen, altså, men TIL. Hvis jeg klarer å unngå å pakke hermetiserte bønner i proviantsekken min, så burde dermed turen denne gang bli tilnærmet utslippsfri!

Jeg vet ikke om dette kommer til å gå så veldig bra, men jeg skal i hvert fall prøve. Inspirert av to bøker som ligger på nattbordet mitt nå, "A Walk in the Woods" av Bill Bryson og "The Dice Man" av Luke Rhinehart, ble det bare sånn. Turistforeningen har to langtur-varianter med utgangspunkt i Oslo, Jotunheimstien og Rondanestien. Jeg kastet terning om hvilken jeg skulle ta, og Jotunheimstien "vant".
Det ser fryktelig langt ut på det kartet der oppe, så i lett desperasjon prøvde jeg å få turen til å virke mer overkommelig ved å stykke den opp litt:


Det hjalp litt, men jeg er redd for at selve turen blir like lang likevel.

Hvis værmeldingen ser bra ut, drar jeg med meg telt og knekkebrød og salami og sjokolade en gang i løpet av uke, går opp langs Akerselva og tar til venstre ved Maridalsvannet, og så ser jeg hvor lenge det går an å overleve på den måten.

Går det ikke i ett strekk får jeg bare komme meg hjem på ett eller annet vis og fortsette turen der jeg slapp senere.

Det gjelder å tenke langsiktig!


Jeg tviler på at det blir noe blogging underveis, men til gjengjeld skal jeg nok i ettertid gi dere klar beskjed om hvor anbefalelsesverdig eller ikke et sånt tiltak er!

God tur til meg.

Bjørn

Maltastisk!

Sånn. Det var vel passe imponerende raskt levert, tenker jeg. En uke fra retur fra Malta til hele bildehaugen fra turen var dissekert og klassifisert.

Du finner bildene her. Blant høydepunktene kan vi nevne en nonne foran en naken mannsfigur, busser fra andre verdenskrig, en rustning som ligner litt på Thomas Alsgaard og en tykk dame som sover.

Hvis jeg skal oppsummere Malta så må jeg vel si at det er et greit nok reisemål. Det er ikke så mange det passer perfekt for, men vannet der er så vanvittig klart at for dykkere må det jo være et bra valg, hvis man får billige billetter dit. Og kanskje for klatrere også, for det er mye stein der og ingen regler mot bruk av naturen.

Ellers er det litt sånn terningkast 3. Øyene er for tettbebygde til at jeg kunne falle helt for dem. Og selv om det åpenbart er lassevis av historie på øya, så ble jeg litt skuffet over å oppdage hva historien er, og hvor lite man egentlig vet om det som antagelig er de mest interessante delene av øyas historie.

Apropos historie, så oppdaget jeg at tempelridderne jo bare var én i en usedvanlig lang rekke av innvandrere til øya som bare tok for seg og herset med lokalbefolkningen. Så malteserne ble litt glade da noen århundrer med festningsbygging ledet frem til at Napoleon bare overkjørte tempelridderne fullstendig i løpet av et par dager på slutten av 1700-tallet. Senere banket britene franskmennene og skulle akkurat til å gi øya tilbake til tempelridderne, da malteserne plutselig spratt opp og ba tynt om de kunne slippe. Og så slapp de. Og plutselig en dag 150 år senere fikk de bli et eget land.

Selv om de ikke likte tempelridderne noe særlig, og selv om tempelridderne viste seg å være en gjeng pyser som ikke kunne stoppe en franskmann engang, så er storparten av det malteserne tilbyr turistene ting som bygger på tempelridder-perioden. Litt dobbeltmoral der, altså. Men pytt. 9 av 10, minst, som kommer til øya bryr seg ikke om hverken maltesere eller tempelriddere, så det gjør ikke så mye.

Jaja. Jeg fant altså noen andre ting som jeg syntes det kunne være greit å skrive hjem om. Så hvis du er interessert, sving innom Malta-galleriet og lær noe nytt i dag også!

Historieleksjon

Jeg ble hektet inn på en meme av Elisabeth, som går sånn:

Pick up the nearest book.
Open on page 123.
Find the fifth sentence.
Post the next three sentences.
Tag five people, and acknowledge who tagged you.

Da fant jeg følgende folkeopplysning om byen Mdina i Lonely Planet sin Malta & Gozo-bok:

"The Romans built a large town here and called it Melita. It was given its present name when the Arabs arrived in the 9th century - medina is Arabic for 'walled city'. They built strong walls and dug a deep moat between Mdina and its suburbs (known as rabat in Arabic)."

Så har vi lært noe i dag også.

Jeg avventer videretaggingen litt. Med sånne kjedegreier pleier det å følge en trussel om at hvis man ikke sender videre innen x antall dager, så får man antagelig en elefant i hodet eller kanskje diaré ut året, eller det som verre er. Men det fulgte ikke med på denne, så jeg tenkte jeg skulle sjekke om sånt er gitt implisitt, eller om det faktisk ikke medfører noen straffereaksjoner. Følg med, følg med!

Hvis det blir veldig stille i bloggen her fremover, så har jeg gjort altså en stor feil. Hvis ting derimot går bra, så kan man vente en liten posting med Maltabilder snart.

Habra så lenge!

Bjørn

I Gozonen

Sånn. Nå har jeg altså besøkt opptil flere maltiske øer, og det er Gozo som er favoritten så langt. Klippene på vestkysten er flotte å gå langs, og sikkert å basehoppe fra også. Og om man plutselig går rett inn i skuddlinjen til en trekkfugljeger der, så bare smiler og vinker han og sier "Zkfgxz", eller noe i den duren. På Malta, derimot, er det åpenbart at de tar deg for å være en gjøk, og så peker de på deg med hagla, så du skal skjønne at det er nok lurt å gå fort videre i stedet for å stoppe og ta en saklig diskusjon om etikken og nødvendigheten av å skyte på stakkars forbipasserende, det være seg turister eller trekkfugler.

Og så har de verdens vondeste brus på Malta. Den heter Kinnie, og markedsføres som en alkoholfri, bitter soft drink brygget på sure appelsiner og aromatiske urter. Jø og fyse, som den smaker! Den er så fæl at den i 1975 ble kåret til årets drikk av franske Comité International d'Action Gastronomique et Touristique. De fleste land har en lokal favoritt, og ofte er det ikke så lett å skjønne hvorfor. Bortsett fra at alle synes det er moro at noe selger bedre enn Coca-Cola. I for eksempel Peru har de Inka Cola, som lider av at den smaker Hubba Bubba og ser ut som en urinproeve. I Norge har vi Solo, og det er sikkert noe galt med den også, vi vet det bare ikke, for vi er vant til den. Men altså, dagens advarsel fra meg til Maltafarende er å holde god avstand til Kinnie.

Jeg må bare hjem og legge meg litt. Nå har jeg gått rundt bokstavelig talt halve Malta og halve Gozo, altså langs kysten. De delene jeg ikke har gått er tettbebygde, så jeg er sånn sett ferdiggått. Men jeg finner nok paa noe de to siste dagene også.

Habra,

Bjørn

Mere Malta

Huhei,

Neida, hadde ikke sett alt etter halvannen dag. Men etter tre, da begynner det å nærme seg. Så nå drar jeg nok over til nabo-øya, Gozo. Det høres ut som noe en klovn kunne hete, så det blir sikkert morsomt.

Siden sist har jeg sett blant annet at det er uhorvelig mange dykkeshoper her. De er overalt. Antagelig er det mye fordi man ikke trenger båt for å dykke her. Det holder lenge med bil. Man bare kjører til et passe sted og vasser rett ut i sjøen. Da blir dykking ganske billig, relativt sett.

Det er så mange dykkere her at ingen gidder å dra båten opp på land for å ta vårpussen. De bare leier inn en liten gjeng dykkere (de står og henger på annethvert hjørne heromkring), gir dem hver sin skrubb og svamp og hiver dem på hav. Så pusser de båten mens den ligger til kai. Så praktisk! Til noen av båtene trenger de ganske mange dykkere. Har aldri sett makan til tetthet av yachter med egen helikopterlandingsplass på taket.

Jeg har gått en fjerdedel av kysten her nå. Det er litt skummelt. Med jevne mellomrom, for eksempel femten meter, har Maltamenn som savner krigen bygd seg små bunkere med skyteskår. Inni dem sitter de og skyter på spurv og diverse trekkfugler som farer forbi. De skyter minst et par millioner fugler i året! Effektiviteten har de økt ved at de setter opp masse små pinner som i hvert fall jeg fort hadde fått lyst til å lande og sette meg på hvis jeg hadde vært trekkfugl på vei over Middelhavet. Makan til slappfisk-jegere. Inni de små hyttene kan man finne en del øl- og spritflasker, og ikke så veldig sjelden et pornoblad eller to. Men foreløpig har ingen tatt meg for å være en gjøk og skutt på meg, så jeg skal ikke klage.

I går var jeg innom Sweethaven. Det var en merkelig form for flashback. Det er filmkulissene fra Skipper'n-filmen fra for lenge siden. Den med Robin Williams. Halvt sammenfalt, men de selger fremdeles billetter til de som vil inn og kikke på dem. På kjøpet kan man få danse med en tjukk Olivia, en spjæling av en Skipper'n, og en fyr som ser ufattelig misfornøyd ut med å ha fått rollen som Tjoms.

Så dere skjønner at det er litt av et eventyr jeg er ute på, ja!

Habra saa lenge!

El Oso, snart på Gozo

Milde Malta!

Nå har jeg vært i Malta i halvannen dag, og begynner å føle at jeg har sett det meste øya har å by på. Håper jeg tar feil, men vi får se. En ting som imidlertid er sikkert, det er at Malta er ikke noe ordentlig land. Malta er et lekeland.

De har til og med et offisielt lekemuseum i lekehovedstaden sin, Valletta. Der har de masse teddybjørner og lekebiler. Og når man betaler en hundrelapp for å få kjøre saa mye buss rundt på øya i en uke som man bare gidder, så må man kjøre lekebuss. De er knallgule og knallrøde og heter Bedford Express og Leyland og sånn og ser ut som om de er fra 1950, hele gjengen. Og de ER antagelig fra da også, eller de er i hvert fall så gamle at de ble bygget før noen fant opp støtdemping.

Og så språket deres, da gitt. Det er lekespråk, det. På et krigsminnesmerke jeg så i dag var teksten under soldaten "Dejjem niftakru finhom!". Det skjønner jo alle at umulig kan bety noe som helst. Men de lekeprater ivrig med hverandre, og kan til nød snakke litt engelsk også seg imellom når de må kommunisere noe viktig, og når de nedlater seg til å snakke med turister. Likevel, det er ikke lett å spørre om veien når dit man skal er til krysset mellom gatene Trig Gorg Borg Olivier og Ix-Xatt Ta'Xbiexi. Og det er en liten prikk over g-ene i tillegg! Men, men. Øya er heldigvis så liten at det er ikke mulig å komme særlig langt unna der man egentlig skulle vært.

Foreløpig er det litt rokk og fokk her. Men det er greit. Da får man et alternativ til lekebussene. Det er bare å åpne paraplyen sin, og vips så er man et helt annet sted. Eller, i hvert fall er paraplyen et helt annet sted, hvis man ikke holder godt fast i den.

Om jeg får driste meg til en aldri så drøy generalisering etter veldig kort tid blant de innfødte, så vil jeg nok si at folk er ikke akkurat pene her. De ser ut som en slags stusselig blanding av grekere og briter. Ikke vet jeg om det går an å lage en heldig kombinasjon av de to, men de har i hvert fall ikke klart det her heller.

Antagelig kommer det til å fortsette sånn en stund til. De virker ikke spesielt mottagelige for nye gener heromkring. Selv om de ligger midt i den verste rushtrafikken av desperate afrikanere som vil til Europa, men som rett som det er driver i land her i stedet, så ser man ikke mange mørkhudete mennesker. Selv på Burger King jobber det bare godt innavlede, gode og runde maltesere! Og ikke bare er de fra Malta, de er også godt oppe i årene. Og så er de kvinner, såklart. I det høykatolske, tradisjonelle Malta skulle det tatt seg ut om menn skulle laget mat! Nei, menn de skal kjøre lekebuss, de.

De tjukkeste damene jeg så i dag var likevel ikke i Burgerland. De var på arkeologisk museum. For 5-6000 år siden bodde det noen mystiske mennesker her som bygde svære templer av kjempestein, og noen voldsomme kvinnefigurer, museet kaller dem "fat ladies", med litt i overkant brede hofter og noen utrolige kjempemugger. Men det er også alt vi vet om dem. Skal se om jeg kan finne ut noe mer i løpet av uka.

Og så gikk jeg på pinsegudstjeneste i morges. Alt skal prøves, og det var første gang i mitt liv at jeg gjorde akkurat det, tror jeg. Mye babling paa maltisk, og jeg var entusiastisk med på Halleluja-biten av salmene, i god Mister Bean-stil. Det var godt for en ateist å se at selv paa pinsemorgen klarte de ikke å fylle mer enn en fjerdedel av benkeradene i katedralen i Valletta. Og av den fjerdedelen var sikkert en kvartpart igjen turister som bare var ute etter en gratis kikk inn i helligdommen, med musikk til. Av dem som var ordentlige kirkegjengere var så å si alle sånne som uansett skal dø snart. Så jeg er ikke saa sikker lenger på akkurat hvor katolske folket her er. Men det var fin katedral, ja.

Nok for nå. Eller som de antagelig sier her på Malta: Ixfonokx mukk ftalbra!

Lei av tralta? Bli med til Malta!

Sånn. Da skal jeg på tur igjen. En uke sammen med Malta og den mer ukjente lillebroren hennes, Gozo. Der skal jeg, eh, vet ikke helt.

Nasjonen Malta dekker 316 kvadratkilometer land, som stort sett består av stein i mer eller mindre foredlet form. Det tilsvarer cirka en tredjedel av Brønnøy kommune eller tre fjerdedeler av Oslo kommune. 400 000 mennesker som snakker en blanding av syd-italiensk og arabisk bor der, og det de driver med er stort sett å skyte etter trekkfuglene som kommer forbi, diskutere Melodi Grand Prix og å selge mat og drikke til de 1,2 millioner turistene som årlig kommer til øyene.

Det er med andre ord liten fare for at jeg skal gå meg bort i ødemarka denne gangen. Hvis man følger skiltene til "National Park" på hovedøya Malta, så ender man opp på nasjonalanlegget for idrett... Men landet er farlig nok. Denne gangen må jeg VIRKELIG passe meg for å gifte meg med en av de lokale. På Malta er nemlig skilsmisse forbudt!

Likevel tror jeg det blir en fin tur. I hvert fall er det nødt til å bli det relativt sett, målt etter en nøktern kost-/nytte-vurdering. Restplassen kostet 448 kroner.

Ny rapport følger så snart jeg finner meg et sted å bo.

Sånn har de det der

Endelig ble jeg ferdig med å sortere bilder fra Brasil-turen i mars. Det ble egentlig ikke så verst.

Hvis du liker døde kyr og grafitti (og hvem gjør vel ikke det?), så tror jeg du lett kan kaste bort fem minutter med å se igjennom bildene mine.

Over til andre gladnyheter: Jeg har fått brev fra Petter Schjerven og NRK. De kan berolige meg med at det ikke blir noe spyposeinnslag i noe program før tidligst til høsten! Antagelig på grunn av kræsj med andre TV-kanalers satsninger på å vise frem rare nordmenn, har de bestemt seg for å utsette serien som nå visstnok skal hete "Tingenes tilstand".

Og så har boka mi på engelsk etter to-tre uker blitt lastet ned, og etter mailboksen min å dømme også blitt lest, i minst like mange eksemplarer (500) som den norske klarte å spre seg i på to år! Det er gøy. Og hvis jeg nå bare husker å minne noen på å gjøre en liten fiks på omslaget, så kommer Amazon til å ta inn boka også. Om ikke så gøy, så er det i hvert fall et mål, og antagelig det siste jeg gjør med akkurat denne boka.

Som om ikke det var nok, så har jammenmeg spyposesidene mine nettopp blitt kåret til månedens spypose-nettsted også! Jeg ble helt rørt, jeg. Og den litt berømte reisebokforfatteren Peter Moore liker nettstedet til boka mi, eller i hvert fall navnet på domenet, veldig godt.

Phuh! Sånn. Nå får det være nok gode nyheter for en stund!

Bjørn

Turtall

Huhei!

Jeg er i Olinda, og her er det saa tett mellom turistpolitistasjonene at det skal godt gjoeres om jeg ikke kommer helskinnet hjem denne gangen ogsaa. Det eneste som kan oedelegge maa vaere om jeg faar det for meg at et lite havbad hadde gjort seg, for er det noe det er tettere mellom enn politi her, saa er det hai.

Nuvel. Paa tide aa oppsummere, tenkte jeg. Saa da gjoer vi det. Med tall, for det er lett aa forholde seg til.

Myggstikk: 0
Dager staatt opp etter klokka 7: 0
Sanddyner besteget: 109
Nye brasilianske delstater paa lista: 3
Fotografier tatt: ca 900
Kuer bygd av bein funnet i oerkenen: 1
Boeker lest: 1 (Haruki Murakami, Kafka on the Beach)
Fjellsko utslitt: 2 (hull i begge saaler pga glohet sand og vulkanstein)
Stoerste tatovering sett: ca 60 % av kroppsflate
Minste bikini observert: Latterlig liten, men fikk ikke maalt ordentlig hvor liten
Eldste observerte rumpeball i friluft: >70 aar, kvinnelig
Nye tropiske sykdommer: 0 (haaper jeg)
Ganger forsoekt sjekket opp av brasilianske damer under hotellfrokosten: 5
Kilometer i buss: ca 2200
Tilsnakk fra politiet: 3
Nye venner: 9
Rom med varmtvann: 3 av 5
Rom med elektrisk stoet i stedet for varmtvann: 1 av 5
Rom med maur: 5 av 5
Rom med gekko: 3 av 5
Rom med padde: 1 av 5
Pris: under 8000 (fly t/r Brasil 2448, transport i Brasil ca 2100, overnatting cirka 1500, attraksjoner og dagsturer og mat for resten)

Saa faar dere selv velge om dere tror det var en fin tur for meg, og om det ville vaert en fin tur for dere. #8D)

Bjoern

Rodoviaria

Det er brasiliansk og betyr bussterminal. Jeg sitter paa en saann en naa, i Natal, og skal snart noen timer soerover, til Recife.

Jeg ble i Pipa helt til i morges, fordi jeg ikke fikk reise derfra foer hotellsjefen hadde lest ferdig boka mi, som jeg har med meg en utgave av for aa se om jeg skal flikke litt paa den. Det var en grei deal for meg, for saa lenge han "tvang" meg til aa bo der, saa slapp jeg aa betale for bungalowen min. #8D)

Pipa kan nok alle med et minimum av Syden-erfaring klare seg fint i. Helt ok strender, lite kriminalitet og nesten alltid sol. Man skal saaklart helst ha tatovering paa hele overkroppen, og et minimum av badetoey paa, og solbriller av aarets modell, men det vagget rundt en del europeiske pensjonister i de samme klaerne som om de skulle paa bingo hjemme ogsaa.

Er man der rundt fullmaane, de foerste seks maanedene av aaret, er det gode sjanser for aa faa bevitne skilpaddefoedsel paa stranda om natta ogsaa. Artig og soett, det.

Jeje. Bare et livstegn, foer jeg drar til Olinda, en rolig "smaaby" (300.000 innbyggere) utenfor Recife, en urolig storby (2,9 millioner innbyggere), for aa vente paa flyet hjem. Haaper de har softis der.

Bjoern

Ingen annen lyd i Pipa

Shoho! Sitter fremdeles i Pipa, og det blir visst strand paa hele denne turen, enda jeg hadde store planer om noe annet. Men 436 kilometer hver vei for aa se paa noen dinosaurfotspor utenfor Sousa virker plutselig for slitsomt. Og fordi folk sier det er fullt, saa tar jeg ikke turen til Fazenda Nova for aa se paa Jerusalem, som de har bygd en kopi av der, og hvor brasilianske saapeoperastjerner spiller de store rollene i paaskeevangeliet, som spilles der naa og frem til paaske. Omtrent som Stiklestad-spelet, bare med mye hoeyere haarfoering, tror jeg.

Saa her er jeg. Paa en Internettkafe hvor ting gaar tregt. Ikke fordi det er daarlig linje, men fordi bimboer absolutt skal chatte med opptil flere kjaerester hjemme MED Web-kamera. "Det goer inget om det gaar troegt, foer jag skriver saa sakta aennivei", sier hun. Men huff. Det er jo verre enn folk som ikke kan staa til hoeyre i rulletrappa, nesten.

Strendene her blir bedre og bedre jo lengre unna de europeiske fritidsboligene man gaar. Man maa minst gaa saa langt at man ikke lenger moeter paa folk som ser ut som norske, slemme utesteddoervakter, som er ute og gaar tur med pitbullene og rottweilerne sine. De holder bra hardt i baandet naar de gaar forbi folk, i tilfelle hundene ikke hadde faatt nok frokost den dagen. De ser sultent paa saanne som meg. Hundene, altsaa.

Det er mange brasilianske turister her ogsaa. Det er lett aa se forskjell. De europeiske leier buggy/strandjeep og farter rundt. Brasilianerne fraktes rundt av en traktor, og saa sitter folk paa en tralle som henger bak. Gjett hvem som ser ut som om de har det mest moro? (Hint: Det er ikke europeerne.)

Habra for naa!

Bjoern

Trilegalt!

Neida. Ingen fare. I Brasil sier de "Tri legal!" naar de skal si at noe er bra. Og jeg har det altsaa fremdeles bra. Ble bare stille herfra fordi min faste nettleverandoer ikke baserer virksomheten sin paa vannkraft, men paa solenergi, og i et par dager her var det mest av det foerste.

Men det skal jeg si, at aa tasse ut i en oerken og saa plutselig sitte tett sammenkroepet under en liten paraply mens regn bokstavelig talt boetter ned rundt en, det har frem til naa vaert en for meg sjelden opplevelse. Det har sin sjarm, men ikke mer enn at naa har jeg roemt fra Ceara, soeroestover til Rio Grande do Norte.

Saa naa sitter jeg i Praia do Pipa. I Lonely Planeten min er den beskrevet som en rival til Jericoacoara naar det gjelder laidback strandlivhovedstad, uten banker eller andre vekslingssteder, stille og rolig, og med brevduebasert Internett. Men her har tydeligvis noe skjedd. Landsbyen er full av brautete italienere, roedbrente engelskmenn, det er minibank paa annethvert hjoerne, og jeg gikk rett paa et stativ med eiendomsprospekter skrevet paa norsk! Jeg holder en knapp paa Jericoacoara fremdeles.

Og saa har det skjedd noe forferdelig! Laderen til kamerabatteriene mine nektet aa reise fra Jeri! Saa naa har jeg litt snaut med bildetagingsmuligheter fremover. Saa saann sett er det greit at det meste av utsikten her er bleikfeite briter. Og det er 15 timer bussreise aa dra tilbake for aa hente den ladedingsen, saa jeg tror at den kanskje faar bli der i foerste omgang. Saerlig siden jeg holdt paa aa paadra meg en ny Keiko i Jericoacoara! Hun er russisk og heter Irina og er sproeyte gal, nettopp roemt fra en institusjon i indre Amazonas, hvor hun hadde vaert i et halvaar for aa drikke ayahuasca. http://en.wikipedia.org/wiki/Ayahuasca . Hun er synsk, og hadde aapenbart "sett" at jeg er steinrik og single. Men naa er det droeyt hundre mil mellom oss, og hun vet ikke i hvilken retning jeg loep, saa dette gaar nok bra.

Til slutt en god nyhet: Baaten til Roger har kommet i rette hender igjen. Etter en del knivkamp og annen dramatikk. For de av dere som er litt utenfor kan jeg anbefale http://www.pvv.org/~bct/ruggero/ for naermere forklaring. Naa har vi tatt skurken, og katamaranen er i trafikk igjen i Roatan i Honduras. Og jeg er hjertelig velkommen til aa bli feiret som den store helten, saa det er bare aa reise nedover og utgi seg for aa vaere meg, saa blir det nok billig seilbaatcruise paa dere. #8D)

Jeje. Jeg har forresten verdens kraftigste solskille paa overarmene.

Bjoern

Ganske Buggy!

Huhei! I dag har jeg vært på buggy-tur. Det går ut på at man betaler en rimelig penge (cirka 100 kroner) til en tvilsom type for i 5-6 timer å nesten bli tatt livet av gjentatte ganger mens man sitter i en strandjeep som kjører opp og ned bratte sanddyner som kanskje ender i en myk liten dam eller en svær okse. Man sitter bak i buggyen og får dermed blåst rett i ansiktet mengder av oppvirvlet sand og et nokså bredt utvalg brasiliansk insektfauna. Veldig protein- og mineralrik diett, altså.

Samtidig påføres man rikelige mengder intenst helseskadelig stråling fra oven. Som om ikke det var flott nok, så avbrytes villmannskjøringen jevnlig av badestopp, hver gang man kommer til en idyllisk oase, ofte med en praktisk beliggende juicebar rett ved siden av.

Som man skjønner så anbefaler jeg veldig Jericoacoara fremdeles.

Så jeg har altså hatt en fin dag i sanddynene. Som jo er greit å ta med seg, for de andre dynene jeg kommer borti her er ikke så mye å skryte av. Med regn hver natt klarer aldri husvertene mine å få tørket klesvasken sin, så det begynner å bli skralt med sengetøyutvalg på herberget. Litt fillete og slett ikke helt duftfritt, nei. Men ennå ikke helsefarlig. Tror jeg.

Sist natt ble jeg forresten banket opp. Og det grundig også. Måtte på sykehus med kraniebrudd og greier. Heldigvis viste det seg at det ikke var jeg som kom ut for dette likevel, men en som ligner. Det var såpass alvorlige greier at politiet fra en by i nærheten ble sendt hit for å forhøre alle involverte. Men ingen visste riktig hvem det var som hadde fått bank. Utifra signalementet folk gav, og grundig rundspørring i gatene her, hadde politiet kommet frem til at det måtte være han der nordmannen i orange t-skjorte som hadde fått bank. Så de kom til rommet mitt og skulle forhøre meg i morges, men måtte bare reise hjem til politistasjonen igjen da jeg var frisk og rask og med kraniet i behold. (Det er jeg ikke lenger etter buggyturen i dag, så det var godt de ikke kom senere.) Til alt hell fikk de ikke med seg narkobaronhageflekken rett utenfor vinduet mitt!

Si ifra om noen vil ha Hawaianas-sandaler til cirka 60 kroner. Det er jo sommer snart hjemme også! Eller en hengekøye i alt fra vanlig til familie-utgave. Bra utvalg i sånt her, og jeg har litt tomrom å fylle i sekken.

Bjørn

Sett og hoert i sandkassa

Hoioi!

Fremdeles i Jericoacoara, og det kan jeg godt anbefale andre ogsaa. Det er en litt strevsom tur hit fra Fortaleza, men saa soerger det da ogsaa for at de som er her og gidder aa komme hit er en trivelig gjeng som bare smiler og er glade. Noen er glade av litt forskjellige grunner, tror jeg. For eksempel tror jeg at jeg har funnet ut hvorfor overnattingsstedet mitt er saa billig. De tjener nok mindre paa rommene enn paa marihuanaskogen nederst i hagen som er grundig avskjermet fra omverdenen. Saa saann har de det her.

Jeg har ikke inntatt rare stoffer for aa faa rare ideer, altsaa. De fleste som leser dette vet at det rett og slett faller meg naturlig. Bare saa det er sagt foer jeg forteller om i dag.

Stedet her ligger midt i oedemarka, og det er mye natur det handler om. Det er en merkelig miks av enorme sanddyner og frodige enger som hele tiden flytter paa seg. Store busker stikker halvveis ut av gapet paa sandvegger paa 30 meter og mer. Og paa disse engene gresser det esler og kyr. Men litt toeft er det nok aa vaere beitedyr her, for det ligger masse bein og deler av kadavre rundtom, bare man gaar langt og lenge nok bort fra landsbyen. Og det gjoer jeg. Saa prosjektet mitt i dag, da jeg ble lei av bare aa gaa rundt i sanda og fotografere (150 bilder i dag!), ble aa bygge ei ku. Av deler jeg fant i oerkenen. Kan ikke garantere at det ikke ble med noen eselbiter ogsaa, men det ble i hvert fall en flott skapning til slutt. Vedder paa at jeg kan selge den til naturhistorisk museum. Bare passende at det kom en brasilianer til hest bort til meg og lurte paa om jeg var i slekt med Indiana Jones. Var kanskje mer hatten min enn kadaveret som gjorde det, men pytt.

Ellers kan jeg melde fra oerkenen at det maa vaere mye smaakryp der, for det vrimlet av gnagerspisende ugler. Aldri sett maken til ugletetthet. Var ganske bra med gribber ogsaa. Ikke saa rart, med tanke paa alle de kadavrene. De hang over meg hele tiden. Fra lufta saa det sikkert ut som om jeg hadde gaatt meg vill, for jeg gikk hele tiden mot den hoeyeste sanddyne jeg til enhver tid kunne se. Men det gikk bra.

Eller, bra og bra. I gaar var det flom her, etter et voldsomt regnskyll sent paa kvelden. For aa komme meg hjem var det bare aa ta av seg paa beina og vasse gjennom gatene. Skal si jeg har faatt imponerende tropiske utslett oppover leggene i dag! Pyttsann. Saa lenge det ikke kloer. Tror ikke det smitter heller. I hvert fall ikke over Internett. Men for sikkerhets skyld tror jeg at jeg skal anbefale dere aa gaa og vaske hendene med en gang.

Habra saa lenge!

Bjoern

Geriatri

Saann. Naa har jeg kommet meg ut paa landsbygda, saa naa er jeg vel trygg igjen, antar jeg. Her er det ikke mobildekning, engang. Men Internett har de massevis av. Det eneste de har mer av enn Internett er marihuana, tror jeg. Ufattelig mange sloeve hoder i denne surfehippiebyen, Jericoacoara. De er saa dumme at de til og med pruter med seg selv. Saa naa bor jeg paa et fint og rent rom med vifte i taket og eget bad og det er visstnok varmtvann der. Det var det visstnok i Fortaleza ogsaa, men noe maa ha gaatt galt, for vannet var kaldt, og jeg fikk elektrisk kjempestoet hver gang jeg kom i naerheten av krana. Men pytt. Der var det saa varmt og godt at kald dusj bare var fint. Uansett, her bor jeg for cirka 60 kroner natta, og det inkluderer en frokost som hadde kostet mer enn 60 kroner hjemme.

Jericoacoara uttales Sherry-kvakkva-ra. Men det er altfor mye aa si, saa de fleste sier bare Sherry. Her burde noen starte et konferanse-senter, og kalt det Jeri Atrium. Eller de kunne aapnet baar og kalt den Gin 'n Jeri. Eller noe. Saant kommer man bare ikke paa hvis man roeyker for mye marihuana, antar jeg.

Det har fossregnet her i dag, som ikke gjoer saa mye naar man maa sitte i buss hele dagen, helt til man kommer til der buss ikke gaar lenger, men man maa bytte til firehjulsdrevet truck for aa komme seg gjennom bushen og oerkenen. Fine greier. Fossregner fremdeles, enda det er oerken her. Eller mye sand, i hvert fall. Oerken er et sted hvor det ikke regner mer enn ekstremt lite. For eksempel som i Antarktis. Saa her er det mye sand ikke fordi det er oerken, men fordi det er mye sand her. Kanskje det har blaast over fra Afrika, ikke vet jeg. Det eneste jeg vet er at havet og vinden er i ferd med aa kreve sanden tilbake. Voldsomt til erosjon her. Som gir flotte klipper aa se paa og gaa langs og skli ned, saa jeg klager ikke. Men om et par hundre tusen aar maa nok Brasilkartet omskrives ganske kraftig!

Vel, alt er bra her. Takk til John Fredriksen som passer paa lakseaksjene mine, og Google som passer paa Opera og alle dere som panter tomflasker paa Tomra-automater. Denne turen gaar jeg i overskudd paa! Hadde jeg sittet hjemme hadde jeg sikkert vaert kylling og solgt meg ut av de aksjene forlengst. Saa kom ikke her og si at reising ikke er loennsomt!

Habra,

Bjoern

Abra Quebrada

Huhei!

Har hatt en skikkelig udramatisk dag. Ingen skuddvekslinger, ingen nesten-drukninger, ikkeno action. >( Men saann er det naa, og det faar vi bare ta med oss til neste dag.

Har vaert paa dagstur med en gjeng brasilianske pensjonister. Jeg gav dem bakoversveis (paa det som var igjen) to ganger. Foerst med aa vise dem en iPod Touch, hvor det gaar an aa dra bilder frem og tilbake paa skjermen paa elegant vis, og deretter ved aa vise dem bilder av vinter-Norge paa den. Stakkars jaevel som maa bo i et saa kaldt og faelt land, sa de, og syntes jeg var smart som dro til Brasil. Litt enig med dem.

Foerst stoppet vi i Morro Branco, som betyr Hvit Moro, og er hovedsetet for Soer-Amerikas Ku Klux Klan. Neida. Morro betyr hoeyde eller fjellside eller noe saant, og den hvite sanden paa hoeyden har vaert et landemerke for folk som har padlet rundt i uthulede trestammer her i milliarder av aar. Veldig fint, med en labyrint av smale ganger i erodert sandgrunn aa gaa seg vill i. Blir fine bilder, tror jeg.

Saa var det videre til Canoa Quebrada, som er en strandferieby av fint brasiliansk merke. Masse nesten-hippier, masse surfenisser, masse rumpeballer og masse strandjeeper som suser frem og tilbake hele tiden. Og varmt og deilig hav aa bade i. Saa det var en fin dag.

For en saann dag er det viktig aa vaere riktig utstyrt. For eksempel trenger man solkrem. Som er ganske dyrt her i landet ogsaa, fort vekk en droey femtilapp for en 150milliliter-flaske. Heldigvis har de snille supermarkeder her, saa i stedet for aa betale hele femtilappen paa en gang, kan man betale bare 10 kroner, og saa resten i avdrag paa fem kroner av gangen spredt over et helt aar. Samme hvor lite det koster det man trenger, saa stiller supermarkedet opp og tilbyr det paa avbetaling. Sier litt om oekonomien til folk her...

I morgen baerer det som sagt til Jericoacoara. Vet ikke helt hvor mye Internett de har der, for det gaar i hvert fall ikke vei dit. Strandjeep over oerkenen blir sikkert en fin tur.

Habra saa lenge!

Bjoern

Tua Nenem

Huhei! Jeg er fremdeles i Brasil og fremdeles i live, men det er visstnok ikke min egen skyld. La oss ta det fra begynnelsen.

Vaaknet saann passe jetlagget i morges litt etter fem, og gikk meg tur i byen mens det var stille, i graalysningen. Fint og rolig, bare litt slitsomt aa maatte gaa sikksakk mellom alle uteliggerne som sov paa fortauene. Jeg foelte meg helt trygg, for alle husene var enten sjarmerende forfalne fra attenhundretallet eller pastellmalte nybygg.

Og det gikk bra, saa jeg kom meg tilbake til vandrerhjemmet til frokost. Da turistinformasjonen aapnet gikk jeg dit og spurte hva man kunne gjoere her i byen paa en dag som i dag. Dra paa stranda, sa de. Jaha, sa jeg. Er det trygt aa gaa langs strendene her, da? Jada. Trygt som bare det, sa de. I ettertid tror jeg kanskje at damen paa turistinformasjonen ikke helt forstod hvor langt jeg er vant til aa gaa. Antagelig mente hun strekningen rett utenfor kontoret hennes.

Men jeg gikk og jeg gikk og jeg gikk. Fine strender her, skal jeg hilse og si. Men etter en stund ble det litt industriomraadeaktig, og det var lite med folk rundt meg. Og de som var der, de kikket rart paa meg og skar liksom halsen over seg med fingrene og viftet med pekefingeren og lagde pistol med fingrene sine. Det er sjelden et godt tegn, men jeg har jo aldri vaert her i byen foer, saa jeg gjettet at det var saann de hilste, og smilte og skar over halsen paa meg tilbake. La meg legge til at de lager pistoltegn her ikke ved aa holde tommelen opp og peke med en finger mot deg. Neida. De peker med TO fingre mot deg. Saa her er nok folk vant til dobbeltloepede skytevaapen.

Saann fortsatte det, helt til plutselig kom det en politibil forbi, og satte paa sirenen og tok en hoeyst ureglementert u-sving og kjoerte bort til meg. Heihei konstabel, sa jeg. Hva i helvete gjoer du her?? sa han. Det viste seg at det nok ikke var helt trygt aa vaere der. Men politiene hadde ikke lov til aa kjoere meg noe sted uten at jeg gjorde et lovbrudd foerst. Saa jeg fikk knuse en rute, sa de. Men det ville jeg ikke. Og egentlig sa de ikke det heller, altsaa. I stedet begynte jeg aa gaa forsiktig tilbake den veien jeg hadde kommet, og saa kjoerte politibilen en meter bak meg. Saann holdt vi paa i fem minutter, og jeg foelte meg i grunnen ganske trygg med saann eskorte. Men herligheten tok slutt. Vi moette en drosjefyr, og han fikk i oppdrag aa kjoere meg til et trygt sted. Det laa tredve kroner unna, saa jeg var nok bra midt oppi en fael bydel, ja. Men det endte godt!

Vel, hm, det var ikke saa dramatisk som jeg sikkert fikk det til aa hoeres ut. Men naa vet dere i hvert fall at Fortaleza virker veldig trygg og koselig, men det er ikke sikkert at hele Fortaleza er det likevel.

I morgen skal jeg til noen strender et godt stykke soer for byen, og neste dag drar jeg videre til Jericoacoara, som jeg haaper heter det fordi de har mye kakaoboenner og sjokolade der. Men antagelig er det bare et strandsted, det ogsaa.

Ha en finfin dag, med eller uten eskorte!

Bjoern

Forterealeza!

Skal si jeg kan det der med aa reise! Naa er jeg over alle hauger, ute ved Syd-Atlanteren et sted, og alt har gaatt som smurt.

Aa reise med charterfly til Brasil er stort sett greit. Litt rare medpassasjerer, men pytt. Det er alt fra gjengmedlemmer med svaere tatoveringer paa halsen, som er dritnervoese for om de slipper inn i Brasil eller ikke fordi de ser saa skumle ut, via eldre menn fra Norge med en god del yngre koner fra Brasil og en haug smaaunger, til homsepar som er inntil det parodiske utstudert ikke-heteroseksuelle. Sleng paa et par "gutteturgjenger" paa 45, hvor alle kaller hverandre Laffen og Torro og Kinky og saann, og en og annen riking som skal ned og se til huset sitt som visstnok passes av apekatter som man ikke kan stole paa, saa har du hele klientellet. Og saa meg, da.

Etter aa ha reist med fly i seks timer og saa i seks timer til var jeg helt hekta, saa jeg kastet meg rett paa enda et fly. En droey time opp til Fortaleza gikk fort, og naa er jeg her, midt i en by som proever aa vaere Copacabana, og som klarer det ganske langt paa vei. Svaere, flotte strender midt i byen, og masse utringninger. Jeg bor paa vandrerhjem helt nede paa stranda, og har tenkt aa bevilge meg en hviledag i morgen. Eller, hviledag og hviledag. Jeg skal nok legge litt energi i aa studere brasiliansk bademote. Aa doemme etter all joggingen og power-walkingen langs stranda her i ettermiddag, saa blir det nok en god opplevelse.

Saa alt er altsaa vel. Ikke mye vinter her, det naermeste vintersport jeg kommer er a-bakka-ski, som saavidt jeg har klart aa bringe paa det rene betyr ananas. Har spist et par allerede, og naa skal jeg bare spise en svaer maiskolbe til foer jeg legger meg, saa er jeg helt sikker paa at jeg faar mageknip ganske snart. De har store porsjoner i Brasil.

Fornoeyd hilsen Bjoern

Trikkan i Banana

Hohoi! Da stikker jeg straks avgårde til Brasil, etter å ha snappet opp en superbillig restplassbillett innimellom at jeg rullet i gang snøballen som også heter "One for the Road".

Altså boka mi i engelsk utgave. Den har fått hjemmeside, den kan fås gratis og den kan kjøpes.

Flyet går til Recife, men der har jeg ikke tenkt å være særlig mange minutter. Drar nordover rett gjennom landet, til jeg møter havet igjen, og så følger jeg kysten tilbake. Kanskje. Det er mange muligheter i et land som Brasil, så kanskje gjør jeg noe helt annet. Følg med her i bloggen, så vet du sånn cirka hvor jeg er.

Men nå MÅ jeg pakke!

Habra!

Bjørn

Snart påske!

Nå har jeg tatt bort julepynten (dvs lagt den lille nissefiguren tilbake i skuffen), så da er det på tide å ta påskeferie. Og bra er det, for nå finnes det en forhåpentligvis akseptabel prøveutgave av boka mi i engelsk versjon, og den er på vei til meg!

Så nå jobber jeg meg ferdig med første jobbøkt for året, så jeg kan drive med litt bokpushing de neste ukene. Eller kanskje jeg bare rømmer avgårde. Det er nok best, for hvis jeg er riktig uheldig så blir jeg veldig snart presentert som spyposesamlermannen på et ikke nærmere spesifisert program på riksdekkende televisjon, og da kan det være greit å være for eksempel i Suriname eller Principé frem til det verste kjøret legger seg. Vi får se.

Ikke for det, jeg begynner å bli vant med kvasikjendis-status nå. Jeg aner ikke hvor mange som har sett nyttårsbildet mitt nedenfor, men noen hundre tusen må det ha vært. Heldigvis var det ikke mer enn drøyt halvparten av dem som mailet meg og ba om å få tilsendt bildet i høyere oppløsning. Det var travle dager, det!



Men det kunne vært verre. I mange tilfeller ble jeg kreditert rundtom på blogger og nettsteder som mesterfotografen Bjørn Christian Tørr, som er den mest pragmatiske stavemåten av etternavnet mitt jeg har sett på lenge. Men pytt, det var jo ganske nært, og reduserte antagelig mengden mail til meg noe, så det er helt greit.

Det var mye rar diskusjon rundt bildet. Se for eksempel Nettavisen, Digg, Reddit, Pizdaus, Gizmodo (bonus: spansk variant), en eller annen australsk skiforening, en gjeng flyfantaster og så videre og så videre.

Jaja. Men altså, nå skal jeg har fri i noen uker. Du skal ikke se bort fra at det betyr at det kommer litt reiseblogging her snart. Følg med! #8D)

Bjørn

Kryp Show (med mer)

Da har jeg vært hjemme i to uker, og jeg har allerede rukket å gjøre ferdig engelsk bokmanuskript, maaange kodelinjer på jobb og en bildeserie på 84 fra Afrika.
Boka er klar til nedlasting før nyttår (og kjøp om en måned eller to), jobbgreiene legges i produksjon denne uka (heldig er den som er Storebrand-kunde og får se dem, ja), og Afrika-bildene kan du se med en gang. Her.

Og ellers har jeg det bare bra. Muligens i likhet med han senegaleseren som malte huset du ser ved siden av her, men jeg antar egentlig at jeg har det bedre enn ham.

Er hjemme nå, men hvis noen har tenkt å rømme bort en uke før jul så si ifra. Jeg blir med!

Bjørn

Gaaah!

Trøtt. Men fremme. Hjemme.

Må bare fylle på litt frostvæske og/eller marsipan, så blir dette sikkert helt fint.

Bjørn

Saann mot slutten

Om to doegn sitter jeg og surmuler over dvask flymat et sted over Atlanterhavet, som slett ikke er saa ille naar man tenker paa alt det rare som kunne skjedd meg i Afrika som likevel ikke har skjedd.

Det jeg kan si om Gambia og soendre Senegal er at det er sikkert fint for dem som drar paa chartertur til et av de tre fine hotellene i landet, og holder seg inne paa hotellet, og at det er enda finere for dem som liker aa ha det skikkelig strevsomt naar de reiser rundt.

Hoey arbeidsledighet er med paa aa drive alt av unge og friske mennesker mot Europa, enten ved at de gaar eller loffer nordover til Middelhavet og saa legger paa svoem eller paa baat, eller ved at de gaar rundt i turistlandet her og leier paa en gammel dame fra vaar kant av verden. Begge deler er like trist aa vite om, og enda tristere aa se. Men det er virkelig ikke noe annet de kan drive med. "Heldigvis" er presidenten en raatass som vet at hvis folket hadde hatt vaapen, saa hadde de foer eller senere brukt dem mot ham. Saa ingen har vaapen. Og dermed er det heller ingen som raner turister. Vi er altsaa trygge her, men det er litt vanskelig aa foele seg helt glad her likevel, naar man ser hvordan folk har det.

De siste dagene bruker jeg til aa ta bushtaxi ut av byen og finne jungel og sumpland som jeg tasser ut i, og saa setter jeg meg paa en stubbe eller en fraflyttet termittue og bare venter og ser hva som skjer. Det tar som regel ikke mange minutter foer en eller annen ape eller antilope eller fugl med enorm stjert eller knallroede vinger kommer forbi. Da er jeg fornoeyd.

Vel. Hjemme snart, og det er i grunnen like greit.

Home Free! (Paa sett og vis)

Jeg kan trygt anbefale alle aa vaere paapasselige med aa faa alle stempler som trengs ved alle grenseoverganger, ogsaa i Afrika. For jeg var mer nervoes enn jeg var paa lenge da jeg skulle krysse fra Senegal til Gambia naa. Foerst maatte jeg komme meg ut av et land som jeg i foelge passet mitt ikke hadde kommet inn i ennaa, og saa maatte jeg komme meg inn i et land som jeg i foelge passet mitt allerede var i!

Det meste av svettingen foer grensen skyldtes riktignok at det var tusen grader i u-landsbussen jeg satt i. Men etter et par-tre timer i den naermet vi oss grensen, og da var det andre grunner til aa svette. Jeg hadde ikke faatt stempel da jeg sneik meg inn i Senegal, og da skal man egentlig ikke slippe ut foer saken er grundig undersoekt. Som kan ta aarevis heromkring, antar jeg. Eller en tjukk bunke sedler. Trikset jeg satset paa var aa kjoepe en potet og lage meg et eget stempel av den. Saa utydelig som mulig, med noe som kunne ligne paa teksten "Senegal" inni der et sted.

Kom til grensa, smilte hoeflig og leverte fra meg passet. "Hm, humm...", sa mannen med maskinpistolen. "Fint vaer i dag!", saa jeg. Paa fransk. For det er det eneste spraaket de skjoenner, som jeg kan bittelitt av. "Humm, humm. Hvor er stemplet til Senegal?", spurte mannen. "Ja, ikke vet jeg. Det er sikkert inni der et sted.", sa jeg. Eller, "Je ne sais pas", sa jeg vel. Det er lettere aa si. "Nei, det er ikkeno stempel her. Du maa nok bli i Senegal resten av livet", sa mannen. "Da tok jeg passet og viste frem potetstempelet og sa "DER er det!". "Ja, saa sannelig", sa mannen, og saa gav han meg et ut-stempel ogsaa. Og det var det!

Men saa skulle jeg inn i Gambia, som jeg allerede var i. Den saken loeste jeg ved litt kreativ innteiping av bagasjelapper og vaksinebevis for gul feber oppaa Gambia-stempelet mitt. De sjekket ganske noeye, men jeg var heldig med kontrolloeren min. Han hadde vaert i Norge, og kunne ALLE banestasjonene mellom Oslo S og Holmlia! Jeg klappet henrykt i hendene og var fra meg av beundring for den prestasjonen, saa han skulle konsentrere seg mer om det enn om aa kontrollere passet mitt. Og vips hadde jeg faatt nytt inn-stempel! Saa naa har jeg to, og det er veldig mye bedre enn ingen, og ikke noe verre enn ett. Charter-utreise-kontroll pleier aa gaa veldig fort for seg, saa naa kommer jeg nok hjem til jul.

Er i turistland naa. Har sett lassevis av hvite fjes allerede. Og roede. Litt nedtur, det, men jeg er saa sliten etter aa ha vaert i bushen og bussen at det gaar greit.

Habra!

Slaraff

Hoi,

Fremdeles i Cap Skirring. Det er et greit sted å være. Selv om det er flere strandselgere enn turister her, så gjør det ikke så mye når det bare er 16 turister. Og siden jeg bare snakker spansk, så får de ikke solgt så mye til meg uansett. De bare ler av alt det rare jeg sier, og så går de videre.

Alt jeg har gjort i dag er å ligge under en palme (kokosnøttefri!) og se på et kart. Der fant jeg følgende stedsnavn jeg aldri har sett hjemme:

* Tredje (men ingen Første eller Andre, merkelig nok)
* Makan (men det var bare en av den)
* Kartong (bra strandsted, visstnok. Kanskje den er full av Milk bottles, som de kaller finske turister i Gambia?)
* Njau og Nja (litt ubesluttsomme folk der?)
* Youtoo (Haveaniceday burde etableres i nærheten et sted)
* Kunthair (den var litt grov, men jeg tar den med)

I tillegg så spiller fotballaget Viking her til helga, men jeg tror ikke de kommer fra Stavanger.

Artig plass, Afrika.

Cap Skiring

Jeg fikk saa lengsel etter snoe at jeg dro til et sted som nesten heter Skirenn! Og ikke bare det, men sanden her er jammen helt hvit ogsaa. Hadde de bare hatt kjoeleskap og softis i tillegg, saa hadde alt vaert bra. Men jeg klager ikke, altsaa.

Proevde aa komme meg paa oeyhopping her, men flyet fra Dakar med gjengen som hadde chartret baaten jeg skulle snike meg med paa var innstilt for tredje dagen paa rad, saa jeg gav opp. Dro i stedet ut til Cap Skiring, som jeg tror maa vaere et litt beroemt strandsted for franskmenn. I hvert fall er det veldig fint her, og de har Club Med. Club Med er noe man finner paa typisk flotte steder, og dit drar folk som har mer penger enn fantasi, for et utall aktivitetsledere soerger for at dagene fylles med aktiviteter. Som for eksempel aa jage backpackere bort fra stranden, og saann.

Begynner aa tro at jeg skal klare aa komme meg ut av landet. Paa vei hit i dag ble jeg stoppet av politiet tre ganger. De undersoekte papirene mine og noeyde seg med henholdsvis null, 500 og 200 bestikkelses-franc for aa la meg gaa. Det er saa aa si ingenting. Saa enten er papirene mine nesten i orden, eller saa kunne ikke de politifolkene lese. 655 franc er 1 Euro. Det kunne vaert mye verre. Jeg kunne for eksempel vaert en hund. Paa de ikke mer enn fem milene mellom Ziguinchor og her, klarte sjaafoeren aa kjoere paa to hunder. Ikke at det saa ut som om han la merke til det, men. Det, pluss alle fyrene som farer rundt i nasjonalparkene her og skyter paa fugler med sprettert, gjoer meg litt bekymret for utryddelsestakten for dyrene heromkring. Det er bare 55 arter igjen, visstnok. Begynner aa naerme seg et fattigslig norsk nivaa, jungel til tross.

Blir her i tre netter, tror jeg, saa er det Gambia igjen. Blir nok passe roed innen den tid, for det er ikke saa voldsomt mye annet aa gjoere enn aa sole seg og bade her. Med mindre jeg flytter over til Club Med, da.

A bientot!

Some like it hot

Men naa er det for varmt til aa gaa rundt utendoers her, saa jeg sitter inne litt. Fem kroner for en time Nett, inkludert air-condition og saa mye glohet(!) te jeg bare orker. Begynner aa faa taket paa AZERTY-tastatur ogsaa naa. Det hjalp litt aa faa et tastatur hvor bokstavene paa tastene ikke er helt bortslitte.

I dag har jeg gaatt langt ut av byen, til en liten farm hvor de visstnok satset paa alternativt, turistrettet jordbruk. Ikke for aa virke skraasikker, men jeg tror de fleste turister vil sette pris paa et lite gjerde rundt den lille dammen med krokodiller de hadde der. For det var store diller! Jeg proevde aa snakke med krokodillene, etter knallsuksessen i Kambodsja (se blogg fra desember 2005), men nilkrokodiller snakker visst en annen dialekt. Paa vei tilbake til byen tok jeg en snartur gjennom et palmeskogholt, og endte med aa maatte loepe i full fart bort fra en gjeng unger som viftet hissig med macheter. Det er viktig aa ha med nok ballonger naar man skal ut blant de innfoedte!

Og ja, det gaar altsaa fint aa loepe fra afrikanere. Ikke vet jeg hva det er med de som vinner 100 meter og maraton og saann, for jeg har ennaa ikke sett en afrikaner som loeper. Jeg gaar sikkert dobbelt saa fort som gjennomsnittsafrikaneren ogsaa. Slappinger, altsaa.

Vel, ikke mye nytt aa melde. Gleder meg til klokka 15, for da skulle det komme mer mat til byen. Restaurantene her holder oppe til gjestene gaar, eller til de slipper opp for mat, hva som enn inntreffer foerst.

Blir det mer afrikansk naa, saa gaar jeg av

Hepp!

Jeg lever. Det tar nemlig minst 10 dager for malaria aa slaa ut, og jeg har bare vaert her i 6 dager. Fransk tastatur her, saa dette gaar veeeldig langsomt, og derfor blir det kort.

Skal bare faa si at det er utrolig afrikanske tilstander her i Afrika. Veiene er en vits, har moett oerten unge menn som har svoemt i land i Italia for saa aa bli sendt hjem igjen flere ganger, stroemmen gaar stort sett naar man venter det, et under om denne meldingen kommer frem, de har ikke engang parenteser her! Lette lenge etter komma, saa det faar holde.

Og saa er det bare jeg som er hvit alle steder jeg drar! Hvor ER alle turistene§ Og hvor ER spoersmaalstegnet§ Skjoenner for saa vidt godt at de ikke er akkurat her. Ikke mye aa komme for. Gaar hele tiden rundt og lurer paa om disse menneskene er i stand til aa ta vare paa seg selv. Lite tyder paa det. Faar lyst til aa bli her og redde denne delen av verdenen, for det er VELDIG lett aa finne forbedringspunkter. Men det er saann det er naa etter at veldig mange har forsoekt aa hjelpe til, saa det er kanskje ikke saa lurt.

Har vaert i bush-bushen de siste dagene, i Tenda-ba. Eneste hvite der ogsaa, unntatt en morgen da det plutselig var 300 tyskere rundt meg, ikledd prikkfri khaki og med hver sin stjernekikkert rundt halsen. Cruiseskipet Bremen hadde satt dem i land som snarest for aa la dem fuglekikke litt. Surrealistisk. Langt aa kjoere baat for aa se paa storspove og noen andre av de 400 rare fuglene i jungelen der. Og for aa klage paa at kaffen ikke er varm, i 40 graders varme. Tyskere er tyskere.

Jeg er i Ziguinchor i Casamance, og sliter litt. Fikk ikke stempel i passet paa vei inn i landet, for jeg gikk paa feil bil, dvs den eneste som var ventet forbi kommende uke, og den kjoerte en vei gjennom jungelen som ingen grensevakt kjenner til. Haaper jeg kommer meg ut igjen. Blir kanskje ekstra enkelt naar ingen snakker engelsk her. De veksler i stedet mellom fransk, jolof og mandinka, alt etter hva de foeler seg sikre paa at jeg ikke forstaar.

Fullt kaos, altsaa, men saa var det jo Afrika jeg skulle til ogsaa!

Naa toer jeg ikke tro paa at stroemmen holder lenger. Habra!

Bjoern

Svett

Herrejeminiforetland!

Dette gaar baade India og Swaziland en hoey gang, om ikke to. De har en bitteliten, smal, konsentrert stripe av nesten-sivilisasjon, befolket av britiske og tyske turister, helt ute ved kysten. Resten er akkurat saann som man har en mistanke om etter aa ha lest Mungo Parks beretning fra 1795.

Stod opp tidlig for aa gaa paa museum. Selveste nasjonalmuseet i Gambia. Som var fullt av bongotrommer og forherligende propaganda om presidentens fortreffeligheter. Og om to av de viktigste familiene i landet; familien Fatty og familien Savage. Mistenker at britene hadde problemer med aa holde seg alvorlig i samtaler med familiene. Men pytt.

Og saa var det en utstilling av baatmodeller, med foelgende perle av et oppslag: "Early boats were probably dugout canoes made from a single log, much like those being used today". Historisk museum og samtidsbrukskunst paa en gang, altsaa.

Jeg laerte ogsaa at av de 67 dyreartene i Gambia som har vaert her i moderne tid, saa har 13 blitt utryddet. Og i den anledning hadde de stilt ut en kjole som i 1984 ble baaret av Miss Gambia, Mirabelle Carayol. "Beauty queens helped to market Gambian tourism and symbolized Gambian beauty and dignity. Now, however, beauty contests are almost extinct, due to pressure from feminists." Jajaja, saa saann har de det her.

Etterpaa tok jeg bush-taxi til Serekunda, for der skulle det visstnok gaa an aa finne seg enda en bush-taxi til aa dra inn i landet, til Tendaba Camp, som visstnok skal vaere fin jungel aa besoeke. Jeg fant bussen. Den hadde staatt i to dager og ventet paa nok folk. Inni satt damene og ventet taalmodig. Utenfor satt mennene og drakk te og diskuterte damene inni bussen. I TO DAGER HADDE DE SITTET DER! Jeg delte hverdagen deres med dem i tre timer foer jeg gav opp. Hadde det kommet nok folk saa hadde vi uansett kommet saa sent frem at det hadde vaert moerkt, og jeg liker ikke aa komme frem naar det er moerkt. Saerlig naar jeg skal til midt i jungelen. Dessuten saa satt sjaafoeren og roeyket marihuana, og ble i verre og verre kjoereform, saa det var ikke helt tilraadelig, tror jeg. Og saa er jeg rimelig sikker paa at to av damene i bussen hadde tuberkulose, som de villig delte med omverdenen via kraftige og dype host. Saa jeg flyktet til et hotell som har vifte i taket, CNN paa TV-en og myke madrasser. Men ikke vann i dusjen. Saa jeg holder en viss lav-standard, da. Badet i havet i stedet, og det var ganske deilig.

Proever meg paa buss igjen imorgen tidlig, skulle visstnok vaere bedre muligheter jo tidligere jeg kommer. Mangler de fire-fem passasjerer saa kjoeper jeg fire-fem billetter, saa kan vi forhaapentligvis dra. Hvis ikke saa sitter jeg vel og ser dem sloeves i noen timer, foer jeg drar til Senegal i stedet. Til Ziguinchor, i saa fall. Der har de forhaapentligvis litt mer ryddige forhold, fransk-inspirerte som de er (Haha!)

Vel. Nettet eller stroemmen doer hvert oeyeblikk, saa takk for meg i denne omgang.

Banjulestria

Hoi! Naa er jeg midt i ikke akkurat smoeroeyet, mer midt i doskaala eller noe, men det foeles merkelig godt etter en lang periode i reisedvale hjemme.

Banjul er en skikkelig skummel by etter moerkets frembrudd. Ikke fordi det er slemme folk her, men fordi byen har mer enn nok av aapen kloakk, for aa si det saann. Dette er et utmerket sted aa ikke ta med kjaeresten paa overraskelsestur! Hele hovedstaden er slumland, det er 35 grader og lufta lukter rart. Det ligger bokstavelig talt i lufta at her kan man bli syk.

Bor paa Hotel Carlton, som ikke maa forveksles med Hotel Carlton i noen annen by. Jeg tok det beste rommet de hadde, til cirka hundre kroner. Bor sentralt, med hoeyttaleren til bymoskeen bare to meter fra vinduet mitt, som er knust. Fint for myggen. Det er hverken vifte eller air-condition paa rommet, saa jeg slipper aa fryse.

Paa flyplassen kom jeg aldri ned under 500 dalasi for taxi inn til byen, som er absurd, siden buss til den andre siden av landet, 300 kilometer oest, koster rundt 200. Saa jeg begynte aa gaa. Etter fire liter svette, eller fem hundre meter om du vil, fikk jeg haik med en kamikazemotorsyklist. Han tok meg halvt til byen for 30 dalasi, og saa tok jeg bush-taxi resten av veien for 8 dalasi til. Gikk veldig bra, bortsett fra damen som ble veldig irritert da hun ba meg flytte meg saa hun kunne faa gaa av, mens jeg trodde hun forsoekte aa selge meg datteren sin, saa jeg avslo selvfoelgelig, gang paa gang.

Jaja. Dette er et hoel, og jeg skal bort fort. Nettet er limtregt, og s, d og e finnes ikke paa tastaturet, saa dette innlegget krevde MYE klipp og lim. Spoers naar jeg gidder dette igjen.

Men alt gaar altsaa, eh, som forventet saa langt!

Bjoern, som drakk banjulebrus i sted.

Travels in the Interior of Africa

Det heter en bok fra 1799, skrevet av Mungo Park. Etter å ha overlevd sikkert mye mobbing for navnet sitt opp gjennom barndommen, og en reise noen hundre kilometer opp Gambia-floden, trodde han nok at han var udødelig. Så etter å ha skrevet boken dro han tilbake til Gambia for å reise lenger inn i landet. Og det var i grunnen det siste verden hørte fra ham. Den boken kan jeg godt anbefale. (Kan lastes ned gratis fra www.gutenberg.org)

Jeg vil tro at min reise blir mindre preget av døende reisefeller (siden jeg drar alene), langvarige tilfangetagelser (siden jeg tar med mange dollarsedler til å blidgjøre politifolk med) og kanoforlis (siden det nå finnes noe som ligner på veier der). Men det blir sikkert litt spennende likevel. "Planen" er å reise fra hovedstaden Banjul og inn i landet, til en by som heter Jangjang-bureh(!), for å se om det virkelig er sant at det tar 12 timer å kjøre 20 mil. Og for å se på fugler, som visstnok er det man gjør i jungelen der.

Så vil jeg reise sørover, inn i Senegal, til Casamance-provinsen. De som har lest at der er det bare krig og elendighet kan sikkert godt oppdatere seg litt på senegalesisk innenrikspolitikk, for nå har de vært vel forlikte i flere år. Problemet er bare at de snakker fransk, så det spørs hvor lenge freden varer når jeg kommer på besøk.


Jeg er relativt godt forberedt, tror jeg. Har plukket opp de beste tipsene fra Mungo Park ("Bring lots of guns and ammunition", og "Do NOT camp near the natives!") Og så har jeg lagt på meg 3-4 kilo de siste par ukene, så jeg har litt å gå på når jeg blir syk. Skal følge godt med luftrommet rundt meg de første dagene, sånn at hvis jeg får malaria, så er jeg hjemme igjen før de verste symptomene slår ut i full blomst.

Litt usikker på nett-tilgangen deromkring, men jeg skal prøve å blogge litt underveis. Skulle det gå dårlig så får dere nøye dere med disse essensielle opplysningene om landene:

• Spisesteder holder visstnok oppe til gjestene går, eller til stedet slipper opp for mat.


• Fant en restaurant i Senegal som faktisk hadde en bra nettside; "Come and mostly enjoy our edible foods!", stod det der.


• Begge landene har et brutto nasjonalprodukt på cirka 2000 dollar pr innbygger. Som gjør dem styggrike sett i forhold til naboen i sør, Guinea-Bissau (cirka 400 dollar) og i øst, Mali (cirka 1200 dollar). Det er mest takket være sånne som meg, dvs turister.


• Sjokkerte utbrudd ved middagsbordet av typen "Nei, og nei, ta mer! Du har jo ikke spist noenting!" betyr egentlig "Jepp, nå har du spist oss ut av huset, tar du en bit til nå så spiser vi DEG til kvelds!"


• 80 prosent av Gambias eksportinntekter kommer fra peanøtter.


• Gambia heter ikke Gambia, det heter The Gambia. Så det ikke skal forveksles med, eh, ja, ikke vet jeg.


• Statistisk sett er det farligste yrket i Gambia å være journalist. Det har selvfølgelig ingenting med eventuell kritikk av presidenten i landet å gjøre.


• Det største innenrikspolitiske problemet er for tiden en bande på 9 flodhester som tasser rundt om nettene og spiser opp åkrene til bøndene langs Gambia-elven.

Jeg gleder meg, stort sett. #8D)

Livets mirakel!

Sannelig min hatt! Planten min, som lå an til å bli grønnsak, eller hva man nå kan kalle paralyserte potteplanter, har begynt å leve livet igjen. Hardfør skapning, gitt.

Selv har jeg gjort ferdig et utkast til engelskspråklig versjon av "I pose og sekk!", og denne gangen har jeg lært meg å formatere teksten litt penere enn sist, tror jeg.

Dessverre viser det seg at konstruktive kritikere i utlandet mener at teksten kan ha godt av en runde til med bearbeidelse, så da blir det vel sånn, da. Omslag må også lages, på ett eller annet vis. Dermed har jeg noe å gjøre den neste måneden også, samtidig som jeg skal redde Storebrand-prosjekter fra fortapelsen. Og løpe Oslo (halv)Maraton.

Lykke til. Takk.

Bjørn

Langhelgelandstur

Hoisann! Her hadde det visst ikke skjedd stort på en stund. Antagelig fordi jeg har brukt sommeren til å jobbe med oversettelse av boka mi, og litt fordi jeg har vært en tur hjemmehjemme.

The book blir nok klar i løpet av et par måneder , men bildene fra turen til Sør-Helgeland kan du allerede finne her.

Ugh!

Som er indiansk for "Sånn. Da har jeg gjort ferdig bildegalleriet fra Mellom-Amerika".

Og godt er det, for nå er det så fint vær at jeg har hendene fulle med å ligge i parken dagen lang.

Neste prosjekt er å jobbe med å gjøre ferdig oversettelse av "I pose og sekk!" til engelsk. Flaks at det fint lar seg kombinere med å ligge i en blomstereng (takket være Oslo kommunes manglende gressklipperberedskap) som heter Langaardsløkken, rett utenfor her. #8D)

Bildene finner du her.

Bjørn

Returnert

Sånn. Da er jeg plutselig hjemme og i gang med vanlige saker og ting igjen. Trist å være hjemme igjen, særlig for noen potteplantegreier som fikk lov til å være alene hjemme.



Jeg tror kanskje at det ikke er så mye håp for den der. Men vi må vel la det gå en 40-50 dager før vi gir opp at det skal skje et mirakel. I disse pinsetider.

Ellers tror jeg alt har gått bra. Ingen rare kuler som vokser og vokser på kroppen, for eksempel. Nå som jeg er tilbake så kan jeg poste følgende gruelige infosnutt fra Internetten. Jeg kunne ikke gjøre det før vi dro, for da hadde aldri i livet Maria blitt med. Det er snakk om en brems. Ikke en hestbrems, eller en klegg, men en aldeles superskummel menneskebrems. Flue som legger larver som spiser kjøtt. I kjøtt. Ojojoj. Anbefales ikke for andre enn folk med sterke nerver: Fæle greier. Og da tenker jeg ikke på den hårete ryggen på videoen eller all banningen.

Kommer snart tilbake med forhåpentligvis litt mer behagelige bilder å se på...

Bjørn

Mexit!

Svær by, den der Mexico City. Tuslet rundt i den i går, og oppdaget både at den er uendelig stor, og at jeg ser ut som en boms. Det har jeg for så vidt gjort hele veien, men det er først når man plutselig går gjennom et moderne finansdistrikt hvor alle går i dress og slips og kjører sportsbil med modelldame som ferdigmontert ekstrautstyr at man merker at man har gitt litt slipp på sin egen estetikk. Fine greier. Litt som da vi tok speedbåt fra Belize City til Caye Caulker og tilfeldighetene ville det sånn at jeg ble sittende ved siden av Paris Hilton og Paris Hilton og Paris Hilton. "Tror du de synes at jeg lukter rart?", spurte jeg Maria. "Nei, de synes nok ikke du lukter rart, bare at du lukter vondt", sa hun. Alltid ærlige Maria.

Men pytt. Jeg har i hvert fall kommet meg til byen hvor flyet hjemover går fra, så det er greit. Nå skal jeg straks ut på tur til Teotihuacan, en samling ikke spesielt fine, men voldsomt store pyramider like i nærheten. Det er deilig og kjølig om natta, og de har hundrevis av gærninger som tror at de er aztekere som står på rådhusplassen her og danser halve natta, mens de inhalerer "rensende" røyk. Med visse berusende bivirkninger, mistenker jeg.

Bjørn

Las Blubbas!

¡Ay caramba! Det begynner å nærme seg slutten nå, ikke bare for turen min, men også for min tro på meksikanernes fremtid som noe annet enn vanlige amerikanere, bare litt brunere.

Ruinene i Chichen Itza er superfine, men litt overbefolkede av turister fra og med etter frokost en gang. Verre er det med de lokale. De er bælfeite! Godslige, og vel så det. I Merida, en millionby du aldri har hørt om, stavrer det rundt uendelig mange tjukkaser, og siden de ikke har råd til elektrisk rullestol bruker de stokk i stedet. Det er ikke lett å komme seg rundt i den byen, for trafikken er ganske vill og fortauene veldig smale. Så der går det i sakte film, ja.

Folk er så tjukke at veiene er fulle av huller. Og ikke går det an å skylde på McDonalds heller. For hver amerikanske søplematkjede som finnes her er det også minst ti meksikanske alternativer. Jeg tok en telling i noen gater og fant ut at rundt 75 prosent av alle sjappene i byen selger kjappmat. Ojameg, hvordan skal det gå med dem? Nevnte jeg at hovedindustrien i området er produksjon av hengekøyer. Bedagelig gjeng de der nord-mayaene, ja.

I dag har jeg flyttet meg til Campeche, og her har de bygget høye murer for å beskytte seg mot pirater. Mulig de hadde litt andre pirater den gangen de bygde murene, for et par hundre år siden, for med det utvalget av piratkopier av alle mulige varer som er å finne innenfor murene her så tror jeg ikke taktikken holder lenger.

I morgen skal jeg ta 17-timersbussen til Mexico City. Åh, som jeg gleder meg. Tuller ikke, engang. Det er førti grader overalt i lavlands-Mexico, UNNTATT inni langdistansebussene, hvor jeg fint kan ta på meg alle klærne jeg bærer rundt på, uten at det fører til at jeg svetter. Gode greier. Nesten like bra som en sommerdag i Norge. Som jeg håper det kommer mange av, fra og med tirsdag i neste uke.

Habra,

Bjørn

Benidormitorium

Tulum er et greit sted å tilbringe en halv dag. Halvannen dag er derimot litt mye. Det er det eneste stedet hvor mayaindianerne dristet seg til å bygge noe stort helt ute ved kysten, og det ER litt pent å se et sånt byggverk ligge på en klippe over grønt, grønt hav og hvit, hvit sand. Men ellers er det ikke stort å gjøre der.

Ikke at jeg ikke prøvde. Jeg tenkte å gå meg en tur til stranden. Det tok halvannen time, selv om det ikke var særlig langt dit. Jeg måtte nemlig lete lenge og vel etter en strandlinje som var tilgjengelig for allmennheten. Kom nesten i håndgemeng med fire småmeksikanere som var ansatt for å vokte hundre meter strand som en eller annen har kjøpt, men ennå ikke har bygget noe på. Meningsløst å hindre folk i å gå inn der, vel? Gav meg ikke før de fant frem rottweilerne.

Et annet sted klarte jeg på ninjavis å komme meg helt ned til strandkanten før jeg ble oppdaget, og det var bare fordi jeg i et øyeblikk var uoppmerksom som resultat av at jeg oppdaget en fotograf som jobbet hardt nede på stranda. Eller, for å være helt nøyaktig, jeg oppdaget motivet han jobbet med. Seksten bikinidamer. I dag ser jeg i avisa at Miss Universe-gjengen var i området for å bli fotografert i går, så jeg synes jeg hadde gode grunner for å bli distrahert av det.

Men altså, jeg rakk bare å bade i fem minutter før tidenes tordenvær rullet inn over stranda. Regnværet som har vært meldt alle steder jeg har besøkt på denne reisen har altså konsentrert seg på Mexicokysten. Like greit, for det er det aller minst trivelige stedet jeg har vært på lange tider. Da jeg kom til Cancun i formiddag begynte jeg umiddelbart å lengte tilbake til alle de andre stedene på denne turen. Inkludert dassen på hotellet i Panajachel, hvor jeg prosjektilspøy veggimellom. Så ille er Cancun. Det må være det mest utbygde turiststedet i hele verden, tror jeg. Siden jeg er turist kan jeg ikke klage så veldig, men litt måtehold må da gå an. Men nok om det.

Er i Valladolid, midt i Yucatanyungelen, og har fått meg billett til Chichen Itza i morgen tidlig. Det er sikkert fine ruiner, det. Skal si ifra hvis ikke.

Maria: Hvis du leser dette, jeg bor på Hotel Lily like ved bussterminalen. Blir der sikkert i et par netter til, men aldri i verden om jeg drar tilbake til Cancun. #8D)

Bjørn

Tulum or not Tulum

Min karriere som passiv røyker er nå forbi, i og med at jeg stakk av fra reisefølget mitt grytidlig i morges. Nå skal det bli mer tempo på reisingen, tenker jeg.

Siden sist har jeg sittet på en seilbaat ute langs det beliziske revet, som er verdens nest største, og flyttet meg fra Caye Caulker til Placencia. Derfra tok jeg et antall busser i dag, så nå er jeg nesten helt på tuppen av Yucatan-halvøya, i en liten by som heter Tulum. Forresten satt jeg ikke på bare én seilbåt, men på to. For det ble etter hvert en helt surrealistisk tur.

Vi startet turen med å seile og snorkle og spise barracudaene som vi halte ombord fra kroken som hang bak på båten. Så overnattet vi på ei øy med akkurat 12 trær på. Og så skulle vi seile og snorkle og spise barracudaer en dag til, men vi hadde ikke kommet lenger enn til å snorkle bare litt før vi plutselig oppdaget en katamaranbåt som stod på grunn på revet.

Plutselig handlet ikke turen om å ha det fint og flott, men om å være pirater. Jeg svømte over til båten som førstemann og fant ikkeno folk ombord. Bare noen papirer fra tre uker siden, fra et verksted i Honduras, og en haug italienske bøker og en sekspakning Cola Light. Skikkelig mysterium på havet.

For å gjøre en kort historie lang brukte vi noen timer på å få båten av revet, og så tenkte jeg at nå skal vi sikkert gi båten til politiet så de kan gi den tilbake til eieren og så kan vi få finnerlønn. Men neida. Fyren som jobbet på båten jeg seilte med hadde andre planer. Han har fått seg ny båt, rett og slett. Men siden jeg antagelig har mailadressen til fyren som egentlig eier båten så får vi nå se på det. Det skal bli artig å nøste opp i denne saken. Artigere enn å pleie alle riftene korallrevet påførte meg mens redningsaksjonen pågikk, i hvert fall.

Og så har jeg klemt en hai. Den var bare like lang som meg, så den var ikke farlig, sa de.

På bussen hit i dag viste de en artig film. Dissekering av et skuddoffer fra en skyteepisode i et tvilsomt miljø, med utførlige kommentarer fra en doktor som åpenbart visste nøyaktig hvor han skulle klemme for at det skulle skvette ut mest mulig blod. Skal si alle barna på bussen fulgte oppmerksomt med!

I morgen skal jeg kikke på ruiner og definitivt kjøpe ny deodorant. Apropos ruin, var det nå virkelig nødvendig å tulle sånn på Oslo Børs akkurat mens jeg var uten nett?!

Habra,

Bjørn

Ya betta Belize it!

Jeg skjoenner ikke et kvidder av hva folkene i Belize sier, men de snakker engelsk, paastaar de. Saa overgangen fra Guatemalaindianerspansk var ikke saa stor. Alt annet er derimot forskjellig fra Guatemala til Belize.

Det er dyrt her. Maria og jeg klarte aa spise middag for 400 kroner i gaar. Det er omtrent like mye som vi brukte paa mat i hele Guatemala til sammen. Og naa skal vi paa seiltur i ei lita jolle i tre dager, og det koster jammenmeg en finfin liten pakketur til Syden. Ikke rart at folkene i landet her gaar rundt og smiler. Og spoer om vi trenger noe aa roeyke.

Ikke rart at folk liker aa roeyke rare urter her, forresten. Politistasjonen er knallgul, og har en puddel i hagen som passer paa at ingen sniker seg inn for aa overnatte i den koselige turkisrosa cella de har der. Eller, jeg vet ikke at de har en koselig turkisrosa celle der, men det skulle ikke forundre meg. Med isbitmaskin i et hjoerne og kabel-TV med ti millioner amerikanske kanaler i den andre.

Men altsaa, Belize er et rart sted. Hovedveien gjennom landet gaar rett gjennom byens hovedkirkegaard paa innfarten til Belize City. Og det er en stor kirkegaard, altsaa. Usikker paa vikepliktreglene der, men det er sikkert ganske sivilisert, om enn litt slitsomt med trafikkstoey i begravelsen.

Paa den lille oeya Caye Caulker er Internet saapass dyrt at det faar holde i denne omgang.

Habra,

B.

It came from the dessert!

Hepp,

Fysisk svekket av vulkanstrengelsen saa noen faele smaatasser sitt snitt til aa rense systemet mitt for, vel, det meste, og det begge veier. Artig det, i mikrobuss paa Guatemalas velartikulerte og utfyllende svar paa Trollstigen. Kom meg til Antigua likevel, og der ble jeg liggende litt.

Til alt hell er Antigua full av amerikanere som gaar paa "spraakskole" (som later til aa vaere humbug, med mindre altsaa spansk er sleng for milde narkotiske stoffer). Dermed er Antigua ogsaa full av alskens fastfood-kjeder, som har isbiter i dispenserdrikkene sine. Saa da var det bare aa bestille masse dispenserdrikker uten flytende vaeske, og vips var jeg like frisk igjen neste morgen.

Alt jeg fikk med meg av Antigua var at annenhver innbygger var politimann eller militaer og gikk rundt med automatgevaer og/eller et par pistoler og passet paa at ingen plaget turistene der. Da jeg tasset bort fra gaagata for aa kikke paa en bakgaardsfotballkamp og en kyllingbussterminal ("kyllingbuss" av den store sjansen for at medpassasjerene kanskje ikke ER kyllinger, men i hvert fall har med seg noen), kom det ganske fort et par gevaerfyrer og sa at det kanskje ikke var saa lurt at jeg var akkurat der. Saa passet de paa meg mens jeg fotograferte litt, og saa gikk vi sammen tilbake til fastfood-land. Fine greier.

Tok nattbuss til hit, helt nord i Guatemala. Det var ogsaa litt artig. "Paabudt aa bruke setebelte naar man sitter helt fremst oppe i bussen", var det. Men ikke saa lett naar det ikke er setebelte der. Jeg tok frem teiprullen min, og saa fikk det holde med det.

Helt nord i Guatemala er det ikke stort annet aa gjoere enn aa kikke paa Tikal, som er noen veldige Maya-ruiner midt i jungelen. Av uklare aarsaker var det omtrent ingen turister der, saa der har jeg med foelge tuslet rundt og klatret paa pyramider relativt uforstyrret det siste doegnet. Relativt, fordi broelapene i omraadet ikke akkurat er stille av seg. Og ikke papegoeyene heller. Og slett ikke insektene. For ikke aa snakke om alle danskene som vet aa nyte billig oel.

Men i hvert fall, da drar jeg til Belize. Snakkes.

Bjoern

Himmeltur

Huhei,

Ikke stort å melde i dag, annet enn at det å tusle opp på en 3000 meter høy vulkan slett ikke er så ille, mens det å tusle ned igjen ikke er spesielt bra for knærne. Var definitivt verdt det likevel. Nede ved sjøen var det litt disig, en evig marihuanarøyksky ligger og hviler over landsbyen San Pedro, det er dit alle 18-åringer fra USA og store deler av Europa tigger og ber foreldrene sine om å få lov til å reise "for å gå på spanskkurs". Jada. Men pytt. Koselig sted.

Over skyen var det bare blå himmel, nesten vertikale kaffeplantasjer og insekter ingen noensinne har sett før. (Bilder kommer.) Og på toppen var det Norsk Melkesjokolade og utsikt til tre-fire andre vulkaner som var i godlune den dagen. Veldig bra.

Ellers har dagen gått med til å gjenvinne kaloribalansen via et antall burgere og pizzabiter. Nå skal jeg vagge tilbake til hotellrommet og fordøye både dagen og maten.

I mangel av mer spennende ting å melde kan jeg jo fortelle om mine oppdagelser rundt rare stedsnavn i Honduras, som jeg leste om her en dag.

"Kukalaya" - Kanskje bare en landsby, men kanskje også en honduransk fjellkjede med litt tvilsomme profiler?

"Mosquitia" - Guatemalas svar på Finnmark, men hvor de har gjort tabben å kalle landsdelen opp ikke etter urbefolkningen, men etter den største delen av "befolkningen". Tipper turistkontoret der ikke har altfor mye å gjøre.

Det var egentlig alt for i dag. I morgen drar vi til Antigua.

Bjørn

Guriatemalla!

Nytt stempel i passet, og nye bulker i hodet. Først pga litt humpete guatemalansk landevei, og så etter galmannsbåtkjøring på guatemalansk innsjø. Pyttsann. Det er det da verdt.

Avslutningen på første runde av Mexico var veldig bra. Fra San Cristobal kan man gjøre mange fine dagsturer. Jeg gjorde en til Canyon Sumidero, som er tusenmetersvegger langs en elv. Veggene kunne vaert enda høyere, hadde det ikke vært for at mexingene har bygget et vannkraftverk og en demning i enden av elvedalen. Ingen som mumler noe om miljøvern her, selv om langs canyonen var det både iguaner, krokodiller (som heter kokodriller paa mexispansk, og det er jo litt artig) og andre rare dyr å se. Veldig fint.

En annen dagstur var enda finere, særlig siden vi ikke ble fanget og spist av lokalbefolkningen, klitzhklatshk-indianerne, eller hva de het. En dressert en tok oss med opp dit i minibuss, og dro oss inn i huset til familien hans. Der hadde de både tre senger, et alter med Jesus, Maria og de tolv jaguarene og dovendyrene, kjøkkenutstyr som var 30 år gammelt, men som like godt kunne vaert 2000 år gamle, og gamle koner som satt og lagde klær med mønstre som tatt ut av en Commodore 64. Skikkelig firkantete. Men det var artig det, altså.

Enda artigere var det å gå i kirka der. De har droppet å sette inn benker, i stedet har de fylt hele gulvet med barnåler fra furu. Og for at ikke brannfaren skal bli for liten, setter de stadig opp tusenvis av små stearinlys som de brenner opp så fort de bare klarer. Veldig fint å se på, selv om det gjør at indianerkirkene ikke akkurat har den svalende effekten som andre kirker i tropene gjerne har. Jeg overdriver ikke når jeg sier tusenvis, altså. Til å fremskynde brannene har de et lite orkester, tre mann på gitar, en på tromme og en på trekkspill, som går rundt og sparker borti lysene mens de spiller.

Aller artigst var det å se alle indianerne som kom inn med hver sin toliters flaske Cola og satte i gang med å bælje ned flaskeinnholdet. Det utløste selvfølgelig noen førsteklasses Cola-rap, som i mayaenes verden ikke er Cola-rap, men onde ånder som kommer ut og gjør sjelen deres renere. Dem om det. Flott var det i alle fall.

Nå er jeg altså i Guatemala, ved Atitlan-sjøen. Veldig fint sted å gå turer, med konstant utsikt til tre svære vulkaner rett i nærheten. Håper å få gått opp på en av dem i morgen, men vi får nå se hva slags vær det blir. Fint å sitte på stranda og se lynnedslagene falle i hopetall om kvelden. Ikke så fint om dagen.

Det får holde som livstegn i denne omgang. Habra så lenge!

El Oso

Los Loboso

Hepp,

Gàr fremdeles så bra at. Har kommet til San Cristobal de las Casas, og det er midt i svarteste indianerland. Foreløpig ser jeg ikke stort forskjell mellom dem og andre meksikanere, bortsett fra at de går med fletter ned til rumpa og bærer bunad. Og at de denger opp folk som tar bilde av dem, før de knuser kameraet med noen velrettede stokkeslag. Heldigvis har jeg i dette tilfellet bare lært av andres feil.

De er litt rare, da. Resten av Mexico driver med sommertid og vintertid og sånn, akkurat som i Norge. Men ikke indianerne. De sier at det er da ingen vits, dagen er som dagen er uansett, så de nekter å stille klokka. Dermed er ikke rutetidene på bussene til og fra indianerlandsbyene helt gode å forholde seg til.

Jeg lot meg true til å kjøpe en souvenir av en av de innfødte her i går. Det var en terroristdukke. En hjemmelaget blanding av strikkesak og dorullnisse, Subcomandante Marcos i maskert utgave. Han lever et sted oppe i fjellene her, og stikker bare hodet sitt frem en gang i blant for å fortelle utenlandske journalister på jakt etter et skup at Mexico er i ferd med å gå i oppløsning. Men av det jeg har sett så kommer dette landet til å holde en god stund til.

Likevel, godt man skal til et annet land. Hvor ting sikkert er mer konsistent forvirrende, og ikke bare av og til forvirrende, som her i Mexico. Guatemala med avgang lørdag morgen, til Atitlan-sjøen vest i landet.

Det høres kanskje ut som om det går fort unna her, og det er riktig. Etter fire dager lå vi faktisk en uke foran skjema. Men det er i ferd med å rette seg opp, og jeg tror kanskje at veistandarden i Guatemala vil gjøre resten av justeringen helt automatisk.

Chiapas,

Bjørñ

Maxico

Det er helt fortvilet. Alt går greit og hele landet virker å være på greip, så jeg vet sannelig ikke hva jeg skal skrive om turen til Mexico så langt. Unntatt det.

Flyturen over var en lek, og i mangel av andre innfall falt vi rett i armene på en dame som solgte hotellrom. Ikke lett med valutaer, så etter å ha betalt ettellerannet uten å ane hva vi gjorde, ble vi plutselig dratt inn i en stor og fin drosje som tok oss til El Mirador Mexico Gonzales Felipe Pedro Pedro Excelsior Bonito Hotel & Schpaa. Hvor vi ble dumpet og jeg måtte sloss i atten minutter for å få bære ryggsekken min til rommet selv. Det endte med at tjueni pikkoloer la meg i jern og holdt meg nede helt til sekken lå trygt på rommet mitt. Så bar de meg også dit, og da var jeg så utslitt at jeg sovnet.

Ikke akkurat hverdagskost for meg, sånn hotell med skinnsofaer, spa-avdeling og, vel, eget bad i det hele tatt eller speil på badet for den saks skyld, så etter en jetlagget natt der rømte vi byen.

Dro til Oaxaca med buss. Seks timer, og fine var de. Når man trenger gjennom gass-skyen som omgir Mexico City møter man et fint fjellpass med utsikt til kritthvite vulkaner. Kalde utenpå, men varme inni, bevist ved søte røyktopper som stroemmer opp fra dem. Og hvilke giganter! Svære så det holder. De kunne lurt seg inn i Himalayaklubben om de bare hadde stått et helt annet sted.

Den fineste utsikten var likevel en kjempedal vi kjørte opp langs. Ugjestmild så det holdt, men så flott, så flott. For hver kvadratmeter skrinn jord opp langs dalsidene stod det en enorm kaktus og pekte potent opp mot himmelen. Den dagen Mexico slipper opp for olje kan de bare finne en måte å lage biodrivstoff på av kaktuser, så er de reddet i et par hundre år til. Minst.

Oaxaca er en gaaammel by, og de har en gullkatedral her. Den ble bygget av noen dverger for sju millioner år siden på oppdrag fra en katalansk konge. Bjelkene som holder det hele oppe er laget av oppstivede seigmenn som holder hverandre hardt i hendene. Klosteret bak katedralen drives av et marsvin som løper på en tredemølle. Det var alt jeg fikk ut av den guidede rundturen en forvirret eldre dame som trodde jeg forstod alt hun sa på spansk. Det er mulig jeg trenger noen dager på å komme ordentlig inn i spansken, men det var et nyttig kræsjkurs, i hvert fall.

Nå skal vi få sett et første Maya-tempel eller noe, og verdens største tre, og så er det videre til San Cristobal de las Casas, eller noe. Fordi derfra går det buss til Guatemala.

Habra så lenge!

Bjørn

¡Guau!

Sånn. Endelig er alt klart. Nå får kakerlakkene her hjemme smøre brødskiva si sjøl i noen uker.

Jeg drar til Mexico til helga, og blir borte til jeg kommer tilbake. Nye www.storebrand.no er på plass (alt virker!), jeg har rettet opp selvangivelsen, trodde jeg, og så rettet tilbake til det som var rett før jeg begynte å rette, jeg har kjøpt pesos og jeg har tatt et oppfriskningskurs i spansk. Riktignok bare et kurs jeg har laget selv, men det er bedre enn ingenting. Kanskje.

Regner med å rapportere litt her underveis, så bare følg med.

El Oso.

Boogie

Hoi,

Jeg tenkte bare å se om dette funker:



Og ellers har jeg det ganske bra. Bortsett fra at jeg ikke har reist utenlands i år i det hele tatt ennå! Og innenlands har det begrenset seg til Trondheim og Geilo. Fæle greier.

Den gode nyheten er at dette betyr at når mars er omme har jeg jobbet mer enn halvparten av det jeg totalt sett skal jobbe i år.

For en slask jeg er!

Snakkes når jeg får fri igjen.

Bjørn

Indiagnert!

Hoi!

Da har jeg jammen rukket å gå igjennom bildene mine og finne 54 som er presentable. Du finner dem her.

Håper det kan være til litt inspirasjon for den som selv går og lurer på om India er landet for dem. Goa og Sør-India er relativt enkle å reise i, og fattigdommen er ikke så påtrengende som ellers i landet. Det er i hvert fall mye fint å se, håper jeg å ha demonstrert med dette.

Fortsatt godt nytt år,

Bjørn