Som man flyr nordover, så høster man

Hohoi! Skal si det var slutt på sommeren i Oslo, ja. Men det er egentlig greit for min del. Deilig å kunne nyte lyden og lukten av regn igjen. Forhåpentligvis slutter det å regne før jeg blir lei av det.

Jeg har altså kommet meg trygt hjem. Her har jeg vært på Ikea og kjøpt lystette rullegardiner, og kuttet meg til blods for å få dem opp i vinduene her, så nå kan jeg sitte og bilderedigere også mens sola er oppe og går. Dermed burde jeg bli ferdig med bildene fra Tyrkia sånn cirka i år 2029. Skal si jeg var flink til å ta mange bilder!
Omtrent sånn som han på bildet her. Han skremte jeg nesten livet av ved å sitte stille i en hule i Kappadokia og vente, og så si BØ! akkurat da han trodde han var alene og skulle lure seg til å ta bilde med blitz av noen fresker i taket, enda det ikke var lov til å bruke blitz der. Jaja.

Men i hvert fall, jeg jobber med bildene, ja. Det har jeg gjort før også. Med andre bilder, altså. Ett av dem heter "Portrett av en iguan" og ser sånn ut:
Ikke vet jeg hvordan det har skjedd, men akkurat det bildet ser ut til å bli "Dagens bilde" på all verdens Wikipedia-forsider 23. september. Så da blir jeg berømt. Har kjøpt meg løsbart allerede, så det er ingen fare.

Det er forresten fint hvis noen kan gå inn der og oversette bildeteksten til asturianu, Български, brezhoneg, galego, ગુજરાતી, 한국어, bân-lâm-gú, shqip, ไทย, walonsk og alle de andre språkene som fremdeles mangler det.

På forhånd takk,

Bjørn

Non-op i Sinop

Nå er det bare få dager før flyet mitt går fra Istanbul, og jeg prøver å rekke det. Ikke så lett, for jeg er i badebyen Sinop (den eneste med sydvendt havn langs hele den tyrkiske Svartehavskysten). Hit var det ganske lett å komme seg, men det er tydeligvis ikke så fint her, for det er fullt på alle busser bort fra stedet?! Men det ordner seg nok.

For å komme hit tok jeg bussen fra Trabzon via Samsun. Det er langt, men det gikk ganske fort, for tyrkerne har bygd motorvei langs Svartehavet. Og når jeg sier "langs Svartehavet", så er det akkurat det jeg mener. To felt i begge retninger hele veien fra Samsun til Georgia, med masse tungtrafıkk. Og denne veien lıgger altså klint opptil vannkanten, til stor fortvilelse for titusenvis av pensjonateiere bortetter kysten. Det er ikke akkurat med på å gjøre det lett for dem å trekke til seg besøkende badeturister, nei.

Tyrkerne gjør mange rare ting, altså. For å finne badbar strand måtte jeg reise hit, til østenfor der motorveien begynner. Politikerne ønsker tydeligvis å konsentrere turismen til Middelhavet og Egeerhavet, for her hvor det faktisk er mulig å finne litt strand planlegger de nå å legge et stort atomkraftverk!

Er det nå jeg skal benytte anledningen til å paapeke alle feilvurderinger jeg ser at Tyrkia gjør? Hm. Nei, det er nok best å vente til jeg er hjemme igjen. Det er straffbart å "kraftig" kritisere såvel tidligere som nålevende politikere her. Men jeg kan i hvert fall, på norsk, råde dem til å slutte å bygge så uendelig mange moskeer overalt. De bare pådrar seg et enormt vedlikeholdsproblem, når tyrkerne om en generasjon eller to slutter å tro på annet enn reality-TV og slankekurer, akkurat som resten av den opplyste verden. Og etterbruksverdien for de nye masseproduserte moskeene tror jeg er omtrent på nivå med oljeplattformer og bob-baner. De burde i stedet brukt penger på nye, ikke-sprengte høyttalere til bønneropene sine, og kanskje brukt noen kroner på å kjøpe sittedoer også. Synes nå jeg.

Tyrkias største øy langs Svartehavet tar det bare cirka ti minutter å gå rundt! Det visste du ıkke, tenker jeg. Så da var det verdt å lese denne bloggpostingen også.

Neste gang jeg skriver noe her er jeg forhåpentligvis i İstanbul eller hjemme. Med litt bussflaks...

God høstsommer videre!

Bjørn

Et svart hav er et bra hav

I hvert fall hvis man ikke er så glad i fisk. Eller hvis man er litt småfrossen etter å ha vært oppe i Kaukasus i noen dager, og der var det veldig kaldt. (Bare tre grader natt til i går!) Jeg har nå flyttet meg ned til Trabzon, ved Svartehavet, og her er det betraktelig varmere. Og ikke bare meteorologisk sett!

Her er det nemlig masse hot stuff. Jeg merket det allerede før jeg kom frem. På bussen hit fra Erzurum var det masse iranere. De viste seg å være homser og lesber hele gjengen. De må reise bort fra Iran for å, eh..., utfolde seg. Og i Trabzon er det virkelig fritt frem. Her er det nattklubber og greier, og man kan kjøpe russiske pornofilmer i alle genrer i bazaaren. Vi var innom ikke mindre enn tre militære kontrollposter på veien. Det tok litt tid, for jeg måtte forklare alle visumene og stemplene mine hver gang, og iranerne måtte finne på gode grunner for hvorfor de skulle til Trabzon. De militære visste godt hva som var på gang, og likte det tydeligvis ikke noe særlig. Men alle kom frem.

Og da jeg kom hit dro jeg på turistinformasjonen for å få råd om hvor jeg burde bo. Mange av hotellene her staves b-o-r-d-e-l-l, så det er best å velge riktig. De hadde en liste over godkjente, trygge hoteller, og den fikk jeg. "Jammen, her står det jo bare ett hotell, hvor er resten av lista?", spurte jeg. "Det der er lista", sa de. Så der bor jeg.

Hvis noen lurer på hvordan i all verden det kan være prostituerte i det muslimske Tyrkia, så kan jeg bare si at her heter det ikke "en prostituert", her heter det "en natasja". Så de kommer nok fra et stort land på den andre siden av vannet. Det går båt til Sochi herfra. Kjekt å vite, hvis man vil ha en alternativ rute til vinter-OL i 2014.

For å bøte på all umoralen jeg omgir meg med går jeg i kloster i morgen. I Sümela. Strengt tatt er det kanskje ikke kloster lenger, siden det ble tomt for munker der da nesten alle grekerne ble sendt ut av Tyrkia i 1923, som ledd i en fredsavtale mellom Hellas og Tyrkia. Men klosteret lot de altså stå igjen, og det ligger visst fint til oppe på en fjellhylle inne i en bortgjemt dal her, så det gleder jeg meg litt til.

Jaja. Fint å være nede i lavlandet, i hvert fall. Her slipper vi å spise yoghurt. Oppe i Kaukasus har de masse yoghurt. Den smaker så surt at hvis man spiser det hver dag, så tar det ikke lang tid før man ser ut som om man er minst hundre år gammel. Derav myten om at folk lever lenge der oppe. Bare tull. Jeg sjekket datoer på gravsteinene, og de fleste så ut til å ha gitt seg før de fylte 60.

Fra Trabzon har jeg tenkt å følge kysten vestover, for da må jeg jo før eller senere finne Istanbul igjen. Har noen dager på meg, men Svartehavskysten har langt dårligere utbygd infrastruktur enn Middelhavskysten, så jeg trenger nok de dagene...

Happy trails,

Bjørn

1001 fnatt

Hah! Nå ble det andre veikro-boller, ja. Mens dens viktige handelsveien til Iran og Teheran er under full oppgradering til motorveistatus, er grensen mot Armenia helt stengt, så her er det bare humpete og hullete lappeteppe-vei. Unntatt den siste biten fra en stor militærbase i Kars til forsvarsstillingene ved grensen. Den strekningen er i god stand, klar til å bli trafikkert av massevis av tanks og det som verre er, om det skulle trengs.

Det trengs nok ikke på en stund. Grensen mot Armenia har vært stengt i 80 år, helt siden Tyrkia og Armenia begynte å krangle om hvem som var verst til å drive med etnisk rensing i området. Ting tyder på at de var omtrent like gode, men det har du ikke fra meg, altså. Området her har vært på mange forskjellige hender opp gjennom årene, med det resultat at deler av byen Kars består av åpenbart russiske bygninger. Så det er litt Sibirstemning her, 1800 meter over havet er det både goldt og litt kjølig.

I dag kom jeg meg forresten nesten inn i Armenia. Var bare hundre meter eller så om å gjøre. Da begynte det å rasle i geværer borte på en grensepost, så jeg fant ut at det antagelig var like greit å snu og gå tilbake. Grunnen til at jeg var der er ruinbyen Ani. I riktig gamle dager var det hovedstaden i Armenia, en kjempeby som konkurrerte med Istanbul om å vaere flottest i verden. Så kom mongolene. Og så kom det et stort jordskjelv. Da sa mongolene "Bah! By meg her og by meg der. Alle burde bo i telt, så dette skal ikke gjenoppbygges, nei." Så da måtte alle flytte, og byen ble bare stående der og forfalle i en 700 år eller så. Og så kom jeg dit og syntes at det var ganske fint der, tross alt. Gamle kirker og stilige steindekorasjoner overalt. Bare bittelitt arkeologiske utgravinger på gang. Det meste fra jordskjelvets dager bare ligger der og venter, og det er antagelig veldig mye rart skjult under steinhaugene.

Jaja. Og så skulle jeg kanskje ønske at jeg så litt skumlere ut. Uansett hvor jeg går får jeg lang hale av unger og tenåringer etter meg, som spør om alt mulig som jeg ikke aner hva er. Jeg skjønner dem for så vidt godt. Klart de får lyst til å klenge på meg. Absolutt alle andre her ser jo ut som de verste skurkene fra en hvilken som helst film fra det jødisk-dominerte Hollywood, eller Borat, og alle barn vet sikkert at sånne bør man jo holde seg unna.

Nå skulle jeg helst reist videre opp i Kaçkarfjellene, men jeg tror jeg har for lite tid igjen til å gjøre det ordentlig. Dårlig med offentlig transport, så det innebærer mye haiking, og det kan være litt langt mellom bilene der oppe. Litt tettere mellom traktorene, muligens, men det hjelper ikke stort. Derfor tar jeg antagelig toget til Erzurum i stedet, og så tråkler jeg meg tilbake mot Istanbul i loepet av den drøye uka jeg har igjen.

I går kveld var det bryllupsfest på hotellet hvor jeg bor. Artig, helt til noen ble så overstadig glade at de begynte å skyte i lufta med ett eller annet som smalt godt. Da skvatt jeg godt, ja. Det gikk visst bra. Hørte ikke noen sykebil, i hvert fall.

Jeg har det fremdeles bra, men har så smått begynt å glede meg til mitt neste Norgesbesøk. #8D)

Van-helsing

Først: Gratulerer med dagen til lillebror Trond! Hurra for deg, og håper at du ikke fikk noe av alt det du ønsket at du ikke skulle få. For eksempel svineinfluensa.

Så: Situasjonsrapport fra Van. Femten hundre meter høyere opp enn forrige stopp, så nå begynner temperaturene å bli levelige igjen. (Til gjengjeld er sola et par ganger sterkere. Skal hilse fra nakken min og si au.)

Turen fra Diyarbakır og hit var ganske stilig. Jeg er mektig imponert over tyrkernes ingeniøregenskaper. Bussen min brukte ni timer på noe som sikkert kommer til å gå på et kvarter når bare alle veiene, tunnelene og broene de driver og bygger her blir ferdige. Det blir en supermotorvei rett gjennom et av de flotteste fjellpassene jeg har sett noensinne noe sted. Om man leter etter tegn til at Tyrkia faktisk er en mektig stormakt, særlig sett i forhold til naboene sine, så kommer veien opp til Van til å bli et bra sted å lete. De flytter fjell og de gir elvene nye løp, og bygger vannkraftverk både her og der langs ruta. Fin tur nå. Senere blir det antagelig mest en tur som går så fort at man ikke helt rekker å se hvor fint det er, men pytt.

I dag har jeg vært og kikket på "Van Castle", et festningsverk på en klippe her. Det er svært og litt slitent, men siden det er tre tusen år gammelt, minst, så får jeg gi det godkjent likevel. Aller tøffest var en enorm graffiti med kjegleskrift midt på en fjellside. Hilsen kryssord- og Scrabble-helten Xerxes. Fra for cirka 2500 år siden. Tenk det.

I kveld klarte jeg å få billetter til Kars. Ikke tegnefilmen, nei, men fjellbyen like ved Ararat og Armenia. Den gleder jeg meg litt til å besøke. Vet ikke helt hvor lenge jeg blir oppi der, men det kommer i hvert fall også an på været. Må begynne å tenke på å komme meg tilbake til Istanbul. Det er mer enn ett døgn i buss dit herfra. En del av meg har begynt å mumle noe om at jeg fortjener noen dager på stranda etter det heite innlandshelvetet jeg har vært gjennom de siste ukene.

Og den delen av meg var altså IKKE fornøyd med turen på stranda i dag, langs Van-sjøen. Der var det mer plastflasker og ku-skrotter enn det var sand. Og vannet var relativt slimete og fullt av skilpadder. I motsetning til vannet jeg fikk servert til maten i kveld. Det var av merket Erek, fra Erek-fjellene. Vann på tyrkisk heter su, uttalt so-o. Det går en fin grense mellom å si flaskevann og å si ereksjon her i området.

Jeje. Og så fant jeg noen Van-katter, ja. De er helt hvite og har ett grønt øye og ett blått øye. De liker å gå ute når det regner, og kan til og med ta seg en svømmetur av og til. Men de liker IKKE å bli skvettet vann på. Det har jeg testet, i vitenskapens navn.

Habra så lenge!

Bjørn

Du Akbareste!

Haha! Det var vel kanskje å overdrive litt å si at det var et universitet jeg skulle til. I realiteten var det en hjernevaskingsanstalt, med åndelig leder og greier. Ikke skjønner jeg hva de skulle ha meg dit for, men jeg tipper de angrer nå. #8D)

Det var en skole hvor man skulle lære å komme til Himmelen, ad diverse omveier. Diyarbakır er en by med mye fattigdom, og det er det selvfølgelig noen som vet å utnytte. De har en sufiskole her, som er et sted hvor gamle menn med skjegg gir unge menn med antydning til skjegg litt enkel bevertning, mot at de unge mennene må sitte i timevis hver dag og høre på en rimelig konservativ Koran-tolkning.

Det er litt skummelt, for mange av de unge mennene har det der blikket som sier "Verden har vaert så jævlig med meg at en vakker dag skal jeg være skikkelig jævlig tilbake". Og midt oppi den gjengen der havnet altså jeg. Og der skulle jeg tydfeligvis sitte og være engelskspråklig eksempel/sannhetsvitne på at kristendom er en uting. Jeg sa meg såklart enig i at det er mye tullball med kristendommen, og det syntes alle var lurt. Men de ble litt ugne da jeg sa at islam er sannelig ikke noe bedre (det var nesten så jeg ba dem ta seg en bacon), og at ingen burde prøve å tvinge andre til å tro noe som helst.

Så nå er det nok best at jeg setter meg på første buss ut av byen så snart sola kommer opp igjen. Hvis den gjør det, da. Man vet aldri hva Allah kan finne på med vantro i nærheten.

Apropos det, nyttig frase: "Allah kahretsin şu Internetı!" ("Jæskla Internett!/Gud forbanne Internett"). Eller bare "Kilitlendi", som betyr "Nå kræsjet PC-en igjen".

Men nok om Gud og mer om ting som finnes i stedet. I dag har jeg gått rundt i denne middelalderbyen jeg har oppdaget, Diyarbakir, og det har vært et mas uten like. Overalt hvor jeg går er det unger (det pågår en voldom befolkningseksplosjon i denne delen av Tyrkia, og det høres godt!), og de ser bare en vandrende pengesekk. Mange av ungene er hjemløse, og bor bare på gata. De livnærer seg for eksempel på å kjøpe 2,5-litersflasker Fanta for ti kroner, og så går de rundt på gata og selger tjue glass Fanta for en krone stykket, mens den fremdeles er kald, og vips så har de doblet formuen sin. Eller de ser en turist, og så prøver de å stjele ting fra ham, og vips så er de rike. Jeg vet ikke hvor ofte de lykkes, men foreløpig har i hvert fall jeg beholdt alt jeg eier, tror jeg. Men slitsomt er det å gå rundt med en to kvartaler lang hale av unger bak seg.

Man vet godt når man har blitt oppdaget. Jeg vet ikke om ungene skjønner at de sier det høyt, og ikke bare tenker det, men så snart de ser meg, så sier de i hvert fall "Hello, money!". Jeg føler meg som et kjøttstykke. Og snart er alle brødrene og søstrene til oppdageren også i gang. "Hello, money!", "Hello, money!". Arglebargle! Det er ikke mye moro å løpe i 45 graders varme for å komme unna et sånt barnetog, nei.

Så resultatet er at jeg ikke spår noen snarlig boom for turismen her i nærheten, og at jeg nok snart setter kursen mot et kjøligere område med færre gatebarn. Jeg TROR at Van kan være et greit valg sånn sett. Det ligger ganske mye høyere over havet, og det er en stor innsjø der, så kaldere må det i hvert fall være der. Skulle det være mange tiggere der også, så blir det i det minste mindre slitsomt å løpe fra dem.

Tigris renner forresten forbi rett utenfor her. Det er litt stilig. Og når jeg trakk i snora på dassen der jeg bodde paa Nemrut-fjellet, så ble dobesoeket mitt plutselig til ett av Eufrats utspring. Artig tanke.

Jaja. For å avslutte med enda mer positivitet, så kan jeg melde at klesvasken i hvert fall tørker fort her. Tok ikke en halvtime engang. Og så kan jeg jo glede meg over at jeg ikke er hun damen fra New Zealand som jeg møtte, som hadde bodd i London en stund, og nå var hun paa vei hjem. På sykkel...

Nuvel. Nå skal jeg altså reise langs grensen til Syria og Irak, i retning Iran, Armenia og Georgia. Litt av et nabolag, det her. #8D)

Kos dere, dere også!

Bjørn

Kurdistan kaller

Det var vel typisk. Når jeg endelig kommer meg ut av fjellheimen og til et sted med varmt dusj, så ble det et sted med mangeogførti grader, og alt jeg vil ha er en kald dusj, men en eller annen fæling har brukt opp alt kaldtvannet!

Jeg er i Diyarbakır, og her er folk stort sett opptatt av å fortelle meg at dette er hovedstaden i Kurdistan, et land som riktignok ikke finnes. Hvis jeg skal sammenligne stedet med noe i Norge så må det være Setesdal. Alle damer her går nemlig med skaut, og det gjør de i Setesdal også, for alt jeg vet. Der har jeg aldri vært. Men jeg er i Diyarbakır, og bortsett fra det med skautene så er det absolutt ingenting her som minner om Norge. Det skal vi i større grad enn de som bor her være glade for, tror jeg.

Har ikke rukket å se stort av stedet ennå, men det ser litt, eh, fattigslig ut. En halv million innbyggere eller så bor inne i en borg, bak en superhøy mur som visstnok er den lengste i verden nest etter den kinesiske. Til å være urgammel ser den uforskammet sprek ut. I motsetning til folkene her. De har en moske som heter "Den nye moskeen" her, Yeni Camii. Den er 450 år gammel. Og akkurat nå sitter jeg på en internettkafe som heter Yeni Internet Cafe. Den er sikkert fra 1946 eller noe sånt. Jeg skal sjekke litt rundt her de neste dagene, så får jeg komme med eventuelle korrigeringer da.

Jaja. I hvert fall. Da vi forlot sist forlot helten vår var han i Kappadokia og gikk seg vill i fjellene. Ved en kosmisk tilfeldighet fant han likevel plutselig bussen til Malatya. Det er en by som ikke mottar særlig mange turister, så når det først dukker opp en, så må vedkommende gå fra dør til dør gjennom hele byen og bli servert aprikos i alle mulige former, fra fersk til tørket til kake. For den som måtte lure på hvilken effekt sånt kan ha på funksjonen til en mage, så kan jeg avsløre at det neppe finnes så hard mage at ikke tilstrekkelig mye aprikos i alle mulige varianter kan få fortgang på sakene. Ojameg...

Før jeg kom så langt som til aprikosen hadde jeg gått på feil buss, for motoren eksploderte, og dermed ble jeg kastet over på en annen buss, som antagelig via et ormehull i universet presterte å komme frem til Malatya tre timer før den egentlig skulle. Altså klokka 04:20. Så i stedet for å finne sted å bo, måtte jeg jo bare legge meg på en benk i en paviljong i en park der. Der sov jeg søtt i tjue minutter før en innfødt prikket meg på skulderen og mente at jeg måtte jo ikke ligge der og fryse, jeg burde heller drikke den varme teen han hadde laget til meg. Så da måtte jeg jo det, og det var ikke snakk om å få betale for teen. Eller å få sove igjen. Det var rett og slett en barmhjertig samaritan, tror jeg. Eller malatian, muligens.

Og det var altså bare begynnelsen. Hele Malatya er full av folk som lar seg begeistre av å få møte en ekte utlending, samme hvor rart han måtte lukte. Jeg ble dratt inn i aprikosbutikker, jernvarehandler, skobutikker, frisørsalonger og det som verre er, bare for at jeg skulle ta bilde av dem og de skulle få ønske meg varmt velkommen til byen. Til og med kassadamen på et supermarked der forhørte meg omhyggelig og ønsket velkommen fra et sted inne i burkaen sin, mens køen av smilende medborgere bak meg bare vokste og vokste. Utrolig hyggelig, og ellers noe jeg trodde bare blondiner fikk oppleve. Så sånn sett kan jeg trygt anbefale Malatya.

Bare synd det er så lite å se og gjøre der. Så jeg dro ganske raskt videre til et fjell som heter Nemrut. Der fikk en gal konge bygget et mektig gudealter oppe på cirka 2200 meters høyde, en gang for så lenge siden at alle hadde glemt at de stod der helt til det kom en tysker dit i 1880 for å lete etter et sted å bygge jernbane eller noe sånt. Det var litt imponerende, og særlig flott i det spesielle lyset ved dagens start og slutt, men aller best var det å bare gå rundt i fjellene rundt der og se på utsikter. Jeg bare gir opp å skrive noe fornuftig om det. Vent på bildene, sier jeg bare!

Så der har jeg vært, uten Nett, de siste dagene, men nå er jeg altså i lavlandet igjen, i Svettistan. Det østlige Tyrkia kan ikke anbefales for folk med parfymeallergi, eller for så vidt folk med luktesans. Her svetter alle så alvorlig at jeg slipper å tenke på hvor mye jeg stinker. Summen av lukter de andre smører seg inn med gjør at jeg bare kan snylte på dem, tror jeg. Det er rart hvordan de ikke liker griser her, men å se på at en stakkar går rundt og svetter som en gris, det synes de er morsomt. Så lenge dunsten av meg ikke trenger gjennom deres egne parfymesfære, vel å merke. Kall meg bare Infidel Castro, sier jeg til dem.

Unntatt i morgen. Da maa jeg prøve å ta meg sammen. Inkludert i prisen for rommet på hotellet jeg bor på var tydeligvis det å bli dratt med til ett eller annet universitet og holde foredrag om noe på engelsk. Før jeg rakk å levere fra meg passet og sjekke inn ordentlig hadde de ringt opp en engelsktalende gubbe som straks avtalte at i morgen skal jeg heve det faglige nivået til en gjeng engelskstuderende her. Så det blir vel artig, tenker jeg. Håper bare ikke uggabugga-tyrkisk-engelsken jeg har brukt for å gjøre meg forstått de par siste ukene helt har tatt overhånd oppe i hodet mitt. Hm. Det tror jeg kanskje at den har. Men pytt, det merker sikkert ikke de!

I dag er første gang i mitt liv at jeg har vært på en bussterminal der det går an å ta bussen til Bagdad. Og til Batman, som bare er en bitteliten lokalbuss unna. Her gjelder det å ikke gå på feil buss, ja. Ordner seg sikkert.

Jeg har så smått begynt å glede meg til jul og minusgrader. Det begynte da jeg så et termometer her hvor det stod at nå var det 47 grader, og fortsatte litt senere da bussjåføren ikke klarte å kjøre klimaanlegget hardere enn at det fikk innibussen-temperaturen ned til smaasvette 35 grader. Herreminhatt.

Man får trøste seg med at særlig varmere blir det vel neppe. Og herfra må jeg stort sett bevege meg nærmere Istanbul igjen. Tror jeg, da.

Lykke til. Takk.

Og på den syvende dagen hvilte han

Det er jammen mye fint å se oppe i fjellene i Kappadokia. Såpass at jeg nesten ikke orker å skrive noe her nå. Må hvile, men her er et livstegn, i hvert fall.

Jeg reiser videre østover i morgen, til en by jeg aldri har hørt om før, men som likevel er på størrelse med Oslo; Malatya. Da er jeg plutselig utenfor turistland igjen, men derimot absolutt innenfor do-uten-sitteplass-land, og det har allerede begynt å ligne litt på Borat-land her og der. Så det blir moro!

På veien bortover her kommer jeg til å touche helt innpå grensen til Syria, Irak og Iran, men det blir med det. De har sånne billige "svenskehandel-bussturer" her også, men jeg tror ikke jeg rekker det. Dessuten er opplegget her at man får turen billig mot å ta med seg noen poser som man ikke får vite hva inneholder på veien tilbake. I beste fall er det billige sigaretter. I verste fall er det noe verre. Tror jeg står over for denne gang.

Jeg skal prøve å få sett Nemruth Dagi, som visstnok er et fjellområde med en masse rare steinhoder, urgamle skulpturer, litt sånn Påskeøy-aktig, bare uten øy og uten noen sammenheng med påske. Og så kanskje jeg drar innom Batman, bare for å ha gjort det. Og så er det Van, da, som egentlig burde hete Vann, for det er en innsjø, tror jeg. Så bærer det nordover, langs Armenia og Georgia, til noen flere fjell, og så er det vel rett og slett på tide å komme seg fort tilbake til Istanbul, så jeg får stemt ved valget i høst.

Men alt jeg egentlig skulle si er at Göreme er vel verdt et besøk. Det eneste som er litt slitsomt her er at det er koreanere overalt, og de gjør så mye rart. At det er så mange av dem her er et merkelig resultat av at Tyrkia spilte en viktig fotballkamp mot Korea i VM for noen år siden. Rare greier. De ser ikke ut som om de trives noe særlig, heller.

Jaja. Men da går jeg og legger meg. Habra.

Ankaratappen

Tjohopp! Nå begynner jeg å få dreısen paa Tyrkıa, har til og med funnet komma.

Språket går det så som så med, men "salg" blir i hvert fall "det e rimele", sagt på trøndersk, og jeg tror ikke jeg tuller engang! Men det går fremover, altså. Jeg er glad jeg ikke er amerikaner. De sier jo typisk "So, uhm, is this building the, uhm, Topkapi palace?". Og det er jo greit nok, i de fleste land. Men ikke i Tyrkia. Her er nemlig "Uhm", sagt på amerikansk, den aller, aller styggeste måten å omtale det kvinnelige kjønnsorgan på. Ikke nok med at amerikanerne her blir sett på som like uvitende og ignorante som i resten av verden, her tror lokalbefolkningen at alle amerikanere lider av Tourettes syndrom i tillegg. Jaja.

Jeg sier ikke noe stygt, såklart, men jeg klarte ikke å la være å sverge ved Profetens skjegg! For da jeg var i Topkapi-palasset i Istanbul så hadde de jammenmeg Profetens skjegg på utstilling. Det var ganske morkent, kan du si. Hvis jeg skulle velge mellom å forby tegning av Muhammed eller å forby å vise frem det morkne skjegget hans, da hadde valget vært veldig lett. Det skjegget kommer aldri til å se gode dager igjen.

I tillegg til Profetens skjegg hadde de Profetens tann også. Og et fotavtrykk, så det var nesten som å være på dinosaurmuseum. De kristne ble ikke helt avspist, heller. I palassets samlinger fant jeg også døperen Johannes sin arm, og deler av kraniet hans også. Tenke seg, noen synes at JEG er rar fordi jeg samler på spyposer. Hva skal man da si om tyrkerne?!

En stor gruppe koreanere som jeg prøvde å snylte litt guidet omvisning av virket veldig fornøyde. I mangel av noe bedre hadde de fått engelskspråklig guide. Koreanerne skjønte ikke stort, tror jeg, unntatt når guiden sa at det og det kom fra Quran, altså Koranen. "Korea Number One!", sa koreanerne da. Hoho.

Men moroa kunne ikke vare evig. Jeg dro videre til Ankara, og det er ikke akkurat en by laget for turister. Tvert imot, vil jeg nok si. Litt sånn som det stedet midt i ødemarka hvor bussen fra Istanbul stoppet, halvveis til Ankara. Der hadde de matservering og bensinstasjon, og bak bensinstasjonen var det et skilt som sa BAY / BAYAN, som jo betyr MENN / KVINNER. Hurra!, tenkte jeg, for nå kunne jeg endelig få pisse. Og så var det ikke toaletter, men en minimoske hvor reisende kunne få dekket sine bønnebehov. Var ikke helt det jeg kom for, men jeg burde kanskje skjønt at det var noe muffens da jeg måtte ta av meg skoene for å få slippe inn. Normalt er ikke bensinstasjondasser gode steder å gå barbeint, for å si det saann.

Jaja, men altså, Ankara. Jeg gikk opp på en høyde i gamlebyen. Og når jeg sier gamleby, saa mener jeg gamleby. Der hadde det bodd folk i 5000 år, og gatenettet hadde i praksis vært uforandret siden en gang på 900-tallet. Der var det jammenmeg lett å gå seg bort. Men det gjorde ingenting, for det var mye rart å se. Veggene var fulle av allslags rare stein fra riktig gamle dager. I en og samme vegg fant jeg romerske inskripsjoner, greske tegn, klassiske søylebiter, et statuehode og graffiti fra 2006. Fin miks!

Den andre tingen man kan gjøre i Ankara, annet enn å innånde eksos, er å gå i Kemal Ataturks mausoleum. Så det gjorde jeg såklart. Det var rene pilegrimsferden, omgitt som jeg var av hundrevis av tyrkere i ærefryktige ærend. Først fikk vi et langt foredrag om hvordan han enehendig sørget for at Tyrkia vant første verdenskrig, og premien de fikk var at Tyrkia ble kvitt en masse landområder som landet bare hadde hatt trøbbel med i flere hundre år. Så fikk vi se bilen hans, båten hans, en stokk han kunne skyte folk med, den utstoppede favoritthunden hans, Fox, og så fikk vi gå gjennom souvenirshopen, hvor de hadde så mye rart til så lave priser at jeg tipper det hele er statssubsidiert. Så nå har jeg et Ataturk-prisme!

Til slutt fikk vi så klart se en førti tonn tung steinkiste hvor det muligens ligger en Ataturk inni. Ikke vet jeg. Men tyrkerne var i hvert fall fornøyde med det de fikk se.

Ellers er Ankara bare busy-busy. Jeg bodde billig (så klart) på et artig, gammelt hotell. Det var lett å se at Angoragarn kommer fra Ankara, for under senga på hotellet var det noen imponerende langhårede hybelkaniner. (Strengt tatt er det angoraGEIT som kommer fra Ankara, ikke kanin, men pytt. Dette er MIN blogg.)

I dag har jeg tatt bussen til Goreme, og dermed er jeg innom lysløypa til turistene igjen. Ikke skjønner jeg hvor de kommer fra alle sammen, for dette er MANGE timer unna neste høydepunkt. Men det er fint her, da. Masse steintårn som det har bodd folk i veldig, veldig lenge. En gjeng kristne lagde seg underjordiske byer og kirker her i flere hundre år før muslimene kom og overtok showet. Fint landskap, og rare ting som bare dukker opp overalt hvor man går ute i ødemarken.

Nå er jeg midt i et område som ikke er så kjent for det som er kjent for mange. Det var her kong Midas tasset rundt og tok på ting så de ble til gull. Det var her Cæsar sa "Veni, Vidi, Vici!". Det var her Aleksander den store fikk "løst opp" den gordiske knuten. Og det er her jeg er stappmett. Ikke gjør den tabben å bestille "ekstra stor ishkender-kebab" hvis du noensinne kommer hit. Et velment råd fra meg til deg.

Jaja. Her er jeg, og dette blir "Matchless Times!", som et fint hotell borti gata her reklamerer med. Reiser enda mer østover etter noen dager her, har jeg tenkt. Men vi får nå se.

Habra!

Bjørn

Ikke pasja på leggen

Da er jeg her på grensen mellom Europa og Asıa - på et sted så langt hjemmefra at de ikke engang har komma på tastaturet, og det er en ç der det skulle vært punktum. Beklager det på det sterkeste! (Innlegget er redigert i ettertid fra norsk tastatur.)

Flyturen hit gikk helt fint. (Nå ser jeg at det er en ı der det skulle vært i også. For et land!) Turkısh Aırlınes har fremdeles bare 13 fatale flykræsj i moderne tid. Til og med maten var ganske ok. Selv om jeg ble litt skeptısk av kortet som fulgte med måltidet: "We hope that taste in your mouth will last after your journey". Jeg var spent på hvordan de ville gjøre ende på smaksløkene mıne. Men det gjorde de altså ikke engang et forsøk på.

Språket begynner også å komme seg - oppdager stadig mer åpenbar arv fra norsk. "Liten båt" heter "sjarkı" som i Nordland og "Hvem?" er "kim?" som i Haugesund eller noe. Så får det heller være at de misforstod da vikingene sa "gyselig!" når de fıkk se de persıske teppene. "Gysel" betyr nemlıg "fint".

Vikingene har vært her ja. Man kan fremdeles se det i Agia Sofia - et gammelt rottereir av en massiv katedral midt i gamlebyen. "Halvdan ett eller annet ett eller annet" står det i runeskrift. Står mye annet rart av graffiti i dıverse tegnsett også. "Partysvensker - go home!" står det kanskje. Også det tusen år gammelt - selv om det er like aktuelt den dag i dag.

Vı har alle våre problemer. I tax-free-en på Gardermoen overhørte jeg et ungt par:

- Hæ? Kjøper du snus?!
- Ja - eh - altså - for jeg gidder ikke å bomme priser av andre der nede.
- Jammen, du snuser ikke. Du har sluttet!
- Eh ja - Men nei - Men vi er jo enıge om at du røyker i fylla og jeg snuser i fylla.
- Nei, det gjør vi ikke. Sett den tilbake!
- Jammen, kosemosen min da...
- Sånn blir det!

Veldig bra start på turen. For meg, i hvert fall. #8D)

Da gıkk det bedre med en far som åpenbart ikke hadde studert fysikk - men som likevel måtte forklare for sin håpefulle hvordan fly egentlıg kommer seg opp i lufta. "Jo, ser du - Først kjører de så fort de kan, og i enden av rullebanen er det en hump som de kjører rett på, og så farer vi til værs! Når de vil ned igjen bare bremser de." Nesten like bra som teorıen om at trekkfugler flyr i formasjon for å unngå å drıte på hverandre. (Alle vet jo at de gjør det fordi de husker hver sin del av den lange ruta de følger, og derfor skifter de på å lıgge fremst.)

Uansett, jeg tror at av alle byer jeg har vært i med mer enn 10 millioner innbyggere, må Istanbul være den triveligste og minst overfylte. Det eneste utrıvelıge jeg har vært borti var ikke det likevel. På en nattevandring her kom jeg over en politimann som skulle skyte en katt. Men så viste det seg at han bare kjedet seg på jobben og derfor lekte med katten ved å virre rundt dyret med lasersiktet på geværet sitt!

Skopusserne her er kanskje litt slitsomme. Jeg går med oppdagerhatten mın på her, og ser dermed ut som den verste nybegynnerturisten. Så når skopussere møter meg så mister de liksom børsten sin når de passerer meg. Og en troskyldıg turist plukker den såklart opp og leverer den tilbake. Så sier skopusseren "Åh, så snilt! Du skal jammen få en gratis skopuss", som etterpå antagelıg ikke er gratis likevel. Så nå har jeg begynt å kaste børsten opp på nærmeste tak i stedet når det skjer. Da blir skopusseren sınt! Eller, jeg gjør ikke det. Jeg bare skynder meg å gjemme børsten under skjorta eller i sekken. Så blır de veldig forundret, helt til jeg ikke klarer å holde meg lenger, og må levere børsten tilbake. Da ler de også, så jeg tror det er greit.

Nuvel. Jeg holder nok ut en dag til i byen - men snart prøver jeg nok å finne litt mindre steder, helst i nærheten av natur og sånn.

Vi snakkes. #8D)

Superhelt i Tyrkia

Som vi sier på tyrkisk: Merhaba!

Jeg oppdaget plutselig at jeg var i ferd med å få ikke noe å gjøre, samtidig som utsiktene til godvær i Jotunheimen de neste ti dagene var dårlige. Da var det bare én ting å gjøre, og det gjorde jeg.

Torsdag reiser jeg til Istanbul, den største byen (men ikke hovedstaden) i julenissens hjemland (bare slå opp Sankt Nikolas i Wikipedia). Hva jeg skal der å gjøre vet jeg ikke helt, men det jeg ikke vet har jeg antagelig bare godt av. Kanskje skal jeg reise til stedene som høres morsomst ut å besøke. Dermed ligger for eksempel Batman i sørøst-Tyrkia veldig godt an til å få besøk!

Det er ganske varmt og godt i Turist-Tyrkia nå, så for å få relativt levelige forhold kommer jeg nok til å reise til steder som ligger høyt til værs. De har fjell i alle størrelser opp til godt over 5000 meter, så det er nok bare å finne sin egen trivselshøyde.

Som forberedelser til reisen har jeg ikke lært meg å tegne, og så har jeg prøvd å lære meg litt tyrkisk. Det er ikke lett. Det eneste ordet jeg så langt har funnet på tyrkisk som ligner på noe som helst annet av språk er "greyfurt". Og selv det ligner ikke imponerende mye på grapefrukt, når jeg tenker meg om. Ikke er det særlig godt heller.

Men det går nok bra likevel. Og i så fall er jeg tilbake i Norge rundt 20. august.

Güle güle!

Sommeren nordpå

Etter en drøy uke med temperaturer rundt 30-tallet, ytterligere forsterket av at en gjeng polske bygningsarbeidere hadde pakket huset jeg bor i inn i stekefolie eller noe sånt, dro jeg rett og slett nordover helt til det ble nødvendig å ta på en genser.

Tilfeldigvis var det akkurat så langt nord som til Brønnøysund, hvor jeg heldigvis har foreldre som kan besøkes. Så det gjorde jeg. For å holde dem i form og i live så lenge som mulig (selv om de muligens mistenker det motsatte) så dro vi på tur nesten hver dag.

Resultatet ble mange bilder, mest fra fjellheimen på Sør-Helgeland. Fjellene er ikke så fryktelig høye, siden tregrensa der går omtrent ved toppen av trærne som står nede ved havet. Men det er uansett finfine omgivelser.

Jeg har fri en måneds tid til, men vet ennå ikke hva jeg skal bruke den til. Tyrkia står fremdeles høyt på prioriteringslisten, men både temperaturer der og flypriser dit tilsier at det kan være lurt å vente litt. Og er det noe jeg har mer enn nok av, i tillegg til sjokolade, navlelo, kattehår under sofaen, god samvittighet, penger og vaksiner, så er det heldigvis tid. Finner nok på noe annet nyttig og/eller morsomt i mellomtiden.

Jeg runder 30!

Endelig har jeg gjort ferdig hele Australia-bunken med bilder, og med New South Wales-bildene så har jeg kommet opp i 30 mer eller mindre forseggjorte bildereiser! Klikk på bilderemsa til høyre her for å se dem.

Jeg tror jeg skal rekke 100 før jeg må legge inn årene for godt, men vi får vel se.

Uansett, da var det gjort. Og for et par dager siden avviklet jeg foredraget mitt om Jotunheimstien for Turistforeningen på Frognerseteren. Det gikk faktisk bra, med sånn cirka fullt hus! Hvem skulle vel ha trodd at jeg, som gjennom det meste av 1980-årene satt inne foran en Commodore64 og ble maset på om at jeg burde gå ut og få meg litt frisk luft, skulle ende opp med å foredra for friluftsfantaster om livet i skogen? Ikke jeg, i hvert fall. Men sånn gikk det, og nå er jeg plutselig helt fri for forpliktelser frem til midten av august! Hurra!

Jeg vet ennå ikke helt hva jeg skal bruke sommeren til. Jeg har litt lyst til å reise øst i Tyrkia, så jeg leser meg opp på det. Der har de såpass høye fjell at det ikke gjør noe om det er noenogførti grader nede ved havet. Men det kan like fort bli Japan eller Rondanestien i stedet, kjenner jeg. Eller noe helt annet.

Mens jeg funderer litt mer på det, så kan dere gjerne følge i mine fotospor gjennom utvalgte steder i New South Wales, her.


Det er litt for enhver smak, tror jeg. I hvert fall for de av dere som har sansen for dype skoger, søte insekter og australske kunstverk.

Ha en fin sommer, du også! #8D)

Azorterte bilder

Da var det gjort. Bildene fra Azorene er gjennomgått og for en stor del forkastet. Det som ble igjen kan du finne her.


Jeg var der i bare en uke, så jeg skal ikke felle noen dom over Azorene som reisemål. Likevel må jeg få si at jeg drar nok heller tilbake til Madeira en tredje gang før jeg prøver Azorene igjen.

Hvis man har tenkt å bruke ferien til å gå seg turer, så fungerer São Miguel greit. Det går buss til det meste av øya tidlig om morgenen, og så kan du bruke resten av dagen på å gå en rundtur og rekke ettermiddagsbussen tilbake. Eventuelt kan du rett og slett gå tilbake. Øya er ikke større enn at det stort sett er mulig om du bare er litt sprek. Ta med godt med niste, for det er langt mellom butikkene ute på bygda.

En ulempe med São Miguel er at det ser veldig fristende ut å gå overalt, for landskapet er åpent og innbydende. Men når man kommer nærmere så oppdager man at selv om det bare er få gjerder, så er det nok av hindringer. Vanligvis i form av massive, plantede tornekratt, som skal hindre kuene i å gå fritt dit hvor gresset er grønnest. Jeg fikk bruk for alt jeg hadde med av plaster, for å si det sånn.

Ellers var det en fin tur!

Anmeldelse av katt

Mens vi venter på at jeg igjen skal reise et sted, må jeg vel skrive om noe annet. Da er det jo heldig at fordi også andre bedriver reisevirksomhet har jeg nå testet katt i en uke. Her følger resultatene.

Jeg, som bor alene og så trangt at jeg sjelden har besøk, har antagelig ikke verdens strammeste standard for renhold i hjemmet. For meg er en kjapp rundvask annenhver uke eller så vanligvis mer enn nok.

Når man har katt er det ikke nok. Hvis man vil leve et tilnærmet normalt liv med katt i huset, så må det støvsuges minst tre ganger daglig. Hvilket ikke er særlig normalt i seg selv, spør du meg. Men det må til. Det tok bare to dager fra katten kom i hus til enhver flate i hele leiligheten var dekket med kattehår. Jeg fatter ikke hvordan den klarte det. Tilsynelatende lå den bare i vinduskarmen og slikket solstråler og sin egen endetarmsåpning.

En effekt av røytingen ble at jeg måtte spise mye kattehår mens testen pågikk. Det høres ekkelt ut, men hva skal man gjøre, da? Samme hva jeg berørte, inkludert duk og bukse, så endte jeg opp med kattehår på fingrene. Jeg prøvde å spise med kniv og gaffel, men det funket dårlig med for eksempel knekkebrød med potetgull og salami. Jeg trøstet meg med at kattehår visstnok inneholder mye D-vitamin.

Hemmeligheten bak hårspredningen kan godt være at katter er nattdyr. Det var lett å se. Dagen lang lå den og sov på de merkeligste steder. Så ble det mørkt, og etter en stund la også jeg meg. Da våknet katten. Den løp trolig flere kilometer hver natt. En prestasjon inne i en leilighet på tretti kvadratmeter, hvorav de fleste er dekket med inventar. Det er også en prestasjon å trampe såpass høylydt som denne katten i galopp klarte, sett i lys av at katten sikkert ikke veide så mye som to kilo engang.

Når katten ble lei av å løpe rundt ville den heller leke. Det signaliserte katten ved å finne frem esken den hadde med seg hjemmefra, en eske som for øvrig inneholdt flere leker enn jeg noensinne hadde da vi var ung. De fleste av lekene dens sa enten piiip-piiip eller lagde ringlelyd. Katten valgte en leke med passe mye lyd, tok den i munnen og kom inn på soverommet og lagde et helvete. Så våknet man, prøvde å stenge lyden ute, gav opp, og så lekte man med katten i ti minutter mens man bannet. Katten ble lei etter en stund, man sovnet, katten begynte å løpe igjen, og så var det snart klart for en ny lekestund.

Den eneste effektive måten å avspore en katt på er ved å gi den mat. Det funker, men har en rekke ulemper. For eksempel det at mat som katter liker typisk stinker jø! Og fyse! Du bør altså ikke planlegge å selv spise noe den nærmeste timen etter at du serverer mat til katt. En annen ulempe er at inne i kattemagen skjer det noe med maten som gjør at den stinker enda verre når den kommer ut igjen. For den kommer ut igjen, etter å ha formert seg inne i katten. Det kommer *mye* ut igjen.

Med litt flaks er katten vant til å finne seg en skoeske full av spesialsand når den skal slippe noe ut av tarmsystemet. Det å rydde opp etter en katt som har vært på do er likevel ikke helt trygt. I gamle dager brukte man en slags sand oppi doen. I våre dager bruker man en spesialvariant av "Den lille kjemiker". Det er noen hvite småstein som blir gule av kattepiss, så man ser når den må skiftes, og så er det en del blå steiner innimellom. Jeg vet ikke helt hva de skal gjøre, men jeg vet at de fester seg til kattedrit, og hvis man slenger kattedrit med blå stein på ned i do, så freser vannet i doen mer enn katten som ble testet selv noensinne gjorde. Hvis man følger nøye med så ser man også at en liten atomsopp danner seg nedi der. Det kan umulig være helt trygt.

Katt må ikke bare ha mat, men drikke også. Helst vann. Som jo er greit nok, for vann er det jo bare å hente i springen. Men det er et problem her også, som for alt jeg vet kanskje varierer litt fra katt til katt. Noen katter drikker nemlig tydeligvis bare rennende vann. Kanskje de tror at de er på fjelltur bare fordi de er i syvende etasje, og så har de hørt at man bare bør drikke vann som er i bevegelse. Så når katten jeg testet ble tørst, så sa den mjau, mjau, mjau, mjau, mjau, mjau helt til jeg skjønte hva den ville, og så måtte jeg skru på springen på badet. Ikke for mye og ikke for lite, men akkurat passe, sånn at katten kunne hoppe opp og drikke vann rett fra springen. Her burde produsenten ha lagt inn litt mer toleranse for vann i skål.

Jeg tror det får holde. Jeg kunne sagt mye om katters evne til å sove på tastatur, i vaskeservant og på durende kjøleskap, men det trengs neppe. De fleste skjønner vel allerede hvor dette bærer hen.

Oppsummering: Å ha katt får terningkast to. Det anbefales ikke, med mindre man trenger mye D-vitamin og gjerne vil ha en alternativ døgnrytme eller trenger en unnskyldning for å slippe å reise bort eller lese bøker i fred og ro.

PS: Det var nå litt koselig også, da. #8D)

Yngstemann paa oeya!

Hohoi! Her på Azorene går alt fint, bortsett fra at jeg har fått bruk for alle klærne jeg hadde med. Og ofte alle på en gang!

Likevel, jeg klarer meg fint med 15 grader og iskald vind, i hvert fall så lenge det ikke regner. Jeg holder varmen ved å gå rundt her og fundere. For eksempel på hva han tenkte på, han fyren som lanserte slagordet "The Azores - Taste Them!"

Antagelig tenkte han mer på å friste folk til å prøve den hjemmelagde maten til tante Maria, enn på hvordan det egentlig høres ut når man sier det på engelsk. Eller kanskje det bare er jeg som uttaler Azores helt feil.


Jeg har fått et fint sted å bo, midt i gamlebyen i Ponta Delgada. Det er et enkelt sted, men bryllupsuite, det har de. "Plus four square metres of bed to remember together for a life time!", som de reklamerer med. Ingen grunn til å forlate senga når man er på bryllupsreise på Azorene, altså.

Hvis man nå likevel gjør nettopp det, er det altså best å være forberedt på litt kulde. Sånn som en fyr på bussen her ikke var. Han frøs kraftig på grunn av ventileringen på bussen, så han trykket og trykket på "STOP"-knappen over seg for å skru av kaldlufta. Og det fortsatte han med helt til sjåføren kom bak og truet ham med bank hvis han ikke holdt opp. Håper han fyren skulle til endeholdeplassen, da. Haha. "Ass Sores endeholdeplass". Jaja.

I går var det stor festivitas i byen. Hele tre musikkorps defilerte langs havnepromenaden og spilte den samme sangen om og om igjen. Jeg vet ikke hva de feiret, men plakatene sa at det var 35-årsjubilueum for 25. april. Hm. Selv her ute i havgapet må det da ha vært 25. april mer enn 35 ganger? Eller? (Redigering i ettertid: Det var visst det relativt fredelige militærkuppet i 1974, også kalt nellikrevolusjonen, de feiret. Hendelsen tok Portugal over fra diktatur til demokrati: http://en.wikipedia.org/wiki/Carnation_Revolution.)

São Miguel er ei lita øy, så de sløser ikke med plassen, unntatt i sengene på bryllupssuiter, muligens. For eksempel er fortauene maksimalt 25 centimeter brede (her gjelder "Survival of the slimmest"!), og veiene er akkurat bare så brede at det er helt uaktuelt med sidespeil på bilene. Unntatt på buss. Der andre ikke engang kan ha sidespeil, klarer bussjåførene fint å kjøre to busser i bredden uten å bulke.

Ikke at jeg har fått nyte så mye av det ennå. I går stod jeg og ventet på buss, og siden jeg tross alt er i Portugal syntes jeg ikke det var noe rart at bussen var 5-10-15-20 minutter forsinket. Til slutt kom en innfødt og lo av meg og sa at det nettopp hadde kommet to cruiseskip til øya, så noen buss kunne jeg bare glemme.

Alle busser var nemlig inkalt til aa kjøre tjukke amerikanere fra keramikkverksted til ananasfarm til teplantasje til broderisjappe til souvenirbutikk og tilbake til båten hele den dagen. Eller, han sa ikke "tjukke amerikanere". Han sa "amerikanske griser". Og senere på dagen så jeg hva han mente.

Håper de ikke hadde med seg svinepest til øya, for jeg har nemlig mer enn nok av snørr i nesa allerede.

Lykke til, dere også!

Rekognovalesens

Hoho! Det var farlig nært at det ble Ibiza likevel!

Plutselig fikk jeg ordentlig fri, men da var det bare åtte dager til jeg skal være foreldrevakt og ti dager til jeg skal være kattevakt, så luken min å reise i var litt trang. Det stod mellom São Miguel (Azorene), Mallorca eller ikkeno tur. Så det ble det første.


(Bildet er fra Madeira, men det er vel same same, only different, tenker jeg.)

Så torsdag formiddag tar jeg flyet til Ponta Delgada. Tipper det skjer mye spennende der på denne tiden av året. Pensjonistkongress, blomsterseminar, heklekurs og lange diskusjoner om været, bare for å nevne noen av høydepunktene.

Det får ikke hjelpe. Jeg trenger en tastaturfri uke etter all bilderedigeringen i det siste. Alt jeg skal trykke fremover er på utløserknappen på kameraet mitt, og eventuelt på do, men det tviler jeg på. Azorene er Portugal, og der vet de å lage mat på ordentlig vis. Baccalao, for eksempel. Eh... Eller kanskje noe annet, noe hvor råvarene helst ikke skal henge ute i sola i noen måneder før de tilbereder det.

Og så skal jeg lage et foredrag om noe som er langt og grønt og fullt av ull. Mer om det når jeg er tilbake. Imens kan dere jo gjette hva det kan være for noe.

Jaja. Men da blir jeg borte en ukes tid. Habra så lenge!

Over stokk og stein

Bokstavelig talt. Sånn tror jeg fint oppholdet mitt på Tasmania kan oppsummeres med bare fire ord. "Det var mye gåing" funker også. Jeg kan også rekapitulere det hele uten å bruke ord i det hele tatt, for nå har jeg plukket ut 96 bilder til å gjøre jobben.


Det handler altså om at jeg tok båten fra Melbourne til Tasmania for å virre rundt i noen nasjonalparker på øya. Der fant jeg firkantet wombatbæsj, isbiter på stranda (som riktignok viste seg å være knuste, men likevel fullt funksjonelle brennmaneter), planke-motorveier over fjellvidda, roboter som tømte søpla og en sommerlig snøstorm. Utlandet er et merkelig sted.

Bildene finner du ved enden av regnbuen, og her.

Ellers har jeg det bra. Nå er det bare cirka tusen bilder igjen i bunken (fra New South Wales), og når de er unnagjort kan jeg kanskje komme litt videre i livet. Jeg er usikker på hva mitt neste prosjekt skal være, men av uforklarlige årsaker har jeg bare seksti arbeidsdager igjen i år, så noe må jeg jo finne på.

Jeg tror ikke det blir Ibiza.

Ha en fin etter-påske! #8D)

Bjørn

Australiabilder, del 2

Her jobbes det på spreng, kan dere tro! Nå har jeg kommet enda lenger ned i bildebunken fra Australia-turen. Jeg forkastet nesten 97 prosent av bildene jeg tok i området sør for Perth, men det som ble igjen tåler dagslys, tror jeg.


Jaja. I hvert fall, hvis du liker store trær og glattskurt stein, da kan det godt hende du vil synes at det er verdt å kikke igjennom dette galleriet.

Så var det Tasmania, da...

Australiabilder, del 1

Sånn. Da har jeg kommet omtrent en tredjedel ned i bildebunken fra Australia-turen min nylig. Den delen av reisen henger sammen som en enkeltstående rundtur i Vest-Australia nord for Perth, så jeg har laget et eget galleri for de bildene.


Motivene handler, neppe overraskende, stort sett om friluftsliv i fine, men ofte også lite gjestmilde omgivelser. Min drømme-Australia-opplevelse, på en måte. Rød sand, rare dyr og fugler, mystiske spor i sanden og ting menneskeheten bare nylig har oppdaget.

Bildene er her.

Jaja. Så var det tilbake til arbeidet med resten av bildene...

Bjørn