Hohoi!
Nå drar jeg inn i bushen hvert øyeblikk. Se http://www.yr.no/place/Australia/Western_Australia/Tom_Price/long.html og legg til 5-10 grader, så skjønner dere at jeg må drikke MYE vann for å feire at mens jeg er der, så passerer bildesidene mine på Nettet 100.000 unike besøkende. Dvs, de fleste av de besøkende er sikkert ganske kjedelige mennesker, nokså A4, men de er likevel unike i den forstand at de er forskjellige personer. Vel, det er sikkert ikke fullstendig riktig, men vi sier at det er nært nok og feirer det. Med mye vann, altsaa.
Ellers er det ikke mye nytt å melde siden sist. De har vise-rumpa-festival her i Exmouth nå, tror jeg. I hvert fall er det mye som tyder på det hver gang jeg plukker frem kameraet mitt i nærheten av folk i festlig lag. Og så har de samvirkelag med oppslagstavle. For tiden kan man finne følgende der:
1. Det er en bil til salgs, så snart som mulig, for han som eier bilen har blitt tatt for fyllekjøring for tredje gang på kort tid, og har ikke bruk for bil igjen på en stund. Med fullt navn og telefonnummer.
2. Det avholdes magedanskurs for folk over 55. År, ikke kilo.
3. På fredag er alle velkomne på grendehuset her for å kåre byens styggeste bart. Det er visst en årlig greie. Movember i november. Hvor "mo" er forkortelse for moustache. Og det skal jeg bare hilse og si, at den konkurransen tar folket her alvorlig. Utrolig mye stygt å se. Borat hadde sklidd rett inn her.
Jaja. Men da blir jeg aboriginer for noen dager, da. Habra så lenge!
tirsdag, november 25, 2008
mandag, november 24, 2008
Haisommer 8
Nå er jeg helt oppe i det nordvestlige hjørnet av Australia, i Exmouth. Det er mulig det er varmt og deilig her, men det er likevel ingen tvil om at dette er den sydlige halvkules svar på Finnmark. Jorda er skrinn og steinete, det er frakttillegg på absolutt alt i butikken, folk går rundt med svære kniver og rare hatter, og det er mengder av militære anlegg og lyttestasjoner rundtom.
Her lever de av militaeret og av de stakkars turistene som gidder å kjoere de 170 milene som kreves fra nærmeste by, eller mye mer. Det er relativt få av oss. Særlig nå som resten av Australia, som er litt mer tilgjengelig, også begynner å få sommer. Og enda mer særlig nå som syklonen Anika nettopp har feid over regionen, og senket temperaturene fra de normale noenogtredve til noenogtyve. Men det ER ganske fint her.
Australske strender, hvorav mange av dem som ligger i dette området, er de fineste i verden. På papiret. I virkeligheten trekkes helhetsinntrykket bittelitt ned av alle brennmanetene, haiene, saltvannskrokodillene, de blå blekksprutene, steinfiskene og surfeinstruktørene de har her. Alle disse kan drepe deg på en ytterst smertefull måte, ofte bare i løpet av brøkdelen av et sekund.
I går var jeg på snorkletur til Turquoise Bay i en marin nasjonalpark her. Fikk på meg snorkel og maske, og så fikk jeg instruksjoner fra en parkvakt. "Gå nøyaktig hit, svøm noeyaktig så langt ut, og så lar du deg drive med den utrolig sterke strømmen akkurat hit, og så kommer du deg i land så fort som mulig, ellers er det best at du tar med deg pass, for det kommer du til å trenge når du kommer i land igjen, et sted i Indonesia!"
Jaha. Greit nok. Men akkurat når man møysommelig har kommet seg vel ut i vannet uten å tråkke på noe giftig, så hoier og skriker parkvakten noe om at jeg må komme meg på land igjen, for akkurat der han hadde bedt meg svømme hadde det dukket opp noen store tigerhaifinner. Fine greier. Jommen sa jeg parkvakt! Det som trengs her er ikke parkvakter, men livvakter!
Jaja. Haiene dro sin vei, jeg fikk snorklet til slutt, og det var fint og flott.
Det skumleste jeg ellers har gjort siden sist fant sted på forrige vandrerhjem. Det var bare jeg og ei fransk jente igjen der. Likevel var kjøleskapet helt fullt, mystisk nok, og det var et stort kjøleskap. Jeg tok ut sjokoladen min, og hun tok ut vinen sin, og så satte vi i gang med å kaste alt som de tusen eller så forrige gjestene hadde satt igjen. Folk glemmer mye rart! Det flotteste var en svær Supermann-figur som noen tydeligvis hadde prøvd å koke. Det ikke fullt så flotte var mange liter muggen melk og massevis av fisk som det var overraskende mye liv i, tatt i betraktning at de jo egentlig var døde. Tre store søplesekker med vestlig overflod ble det.
Lauren, bussjåføren fra Denham til Coral Bay hadde hatt førerkort siden hun var 12. Likevel hadde hun aldri laert aa sjekke at det må være vann nok i radiatoren. Og det enda hun nå var blitt 14! Neida. Hun var godt over 20. Uansett, midt i ingensteds begynte det å ryke av motoren, og det luktet ikke noe godt. Når en buss full av backpackere reagerer på vond lukt, da er det ganske alvorlige greier! Vi stoppet med en gang.
I den hete ørkenen begynte en italiener å skrive avskjedsbrev til familien, jeg begynte å lese bruksanvisningen som lå i hanskerommet, og en praktisk anlagt spanjol krøp under bussen. Først trodde vi han bare ville ha skygge, men snart kom det lyder som tydet på at han faktisk var i gang med å fikse motoren.
Siden italieneren likevel hadde skrevet et så fint siste brev til verden, kakket vi ham i hodet og spiste ham til lunsj. Utpå ettermiddagen fikk vi orden på bussen, og så kjørte vi videre, stolte over å ha fikset biffen. Og bussen.
Nå blir det antagelig stille herfra i noen dager, for jeg skal til Karijini, en nasjonalpark med god plass til å sette opp telt i. Der skal det visstnok være fint, og påkrevet å sjekke skoene sine for nye beboere først hver gang man skal ta dem på. Gjør et bildesøk på "Karijini" på Google, så ser dere hvorfor jeg drar dit.
Lykke til. Takk.
Her lever de av militaeret og av de stakkars turistene som gidder å kjoere de 170 milene som kreves fra nærmeste by, eller mye mer. Det er relativt få av oss. Særlig nå som resten av Australia, som er litt mer tilgjengelig, også begynner å få sommer. Og enda mer særlig nå som syklonen Anika nettopp har feid over regionen, og senket temperaturene fra de normale noenogtredve til noenogtyve. Men det ER ganske fint her.
Australske strender, hvorav mange av dem som ligger i dette området, er de fineste i verden. På papiret. I virkeligheten trekkes helhetsinntrykket bittelitt ned av alle brennmanetene, haiene, saltvannskrokodillene, de blå blekksprutene, steinfiskene og surfeinstruktørene de har her. Alle disse kan drepe deg på en ytterst smertefull måte, ofte bare i løpet av brøkdelen av et sekund.
I går var jeg på snorkletur til Turquoise Bay i en marin nasjonalpark her. Fikk på meg snorkel og maske, og så fikk jeg instruksjoner fra en parkvakt. "Gå nøyaktig hit, svøm noeyaktig så langt ut, og så lar du deg drive med den utrolig sterke strømmen akkurat hit, og så kommer du deg i land så fort som mulig, ellers er det best at du tar med deg pass, for det kommer du til å trenge når du kommer i land igjen, et sted i Indonesia!"
Jaha. Greit nok. Men akkurat når man møysommelig har kommet seg vel ut i vannet uten å tråkke på noe giftig, så hoier og skriker parkvakten noe om at jeg må komme meg på land igjen, for akkurat der han hadde bedt meg svømme hadde det dukket opp noen store tigerhaifinner. Fine greier. Jommen sa jeg parkvakt! Det som trengs her er ikke parkvakter, men livvakter!
Jaja. Haiene dro sin vei, jeg fikk snorklet til slutt, og det var fint og flott.
Det skumleste jeg ellers har gjort siden sist fant sted på forrige vandrerhjem. Det var bare jeg og ei fransk jente igjen der. Likevel var kjøleskapet helt fullt, mystisk nok, og det var et stort kjøleskap. Jeg tok ut sjokoladen min, og hun tok ut vinen sin, og så satte vi i gang med å kaste alt som de tusen eller så forrige gjestene hadde satt igjen. Folk glemmer mye rart! Det flotteste var en svær Supermann-figur som noen tydeligvis hadde prøvd å koke. Det ikke fullt så flotte var mange liter muggen melk og massevis av fisk som det var overraskende mye liv i, tatt i betraktning at de jo egentlig var døde. Tre store søplesekker med vestlig overflod ble det.
Lauren, bussjåføren fra Denham til Coral Bay hadde hatt førerkort siden hun var 12. Likevel hadde hun aldri laert aa sjekke at det må være vann nok i radiatoren. Og det enda hun nå var blitt 14! Neida. Hun var godt over 20. Uansett, midt i ingensteds begynte det å ryke av motoren, og det luktet ikke noe godt. Når en buss full av backpackere reagerer på vond lukt, da er det ganske alvorlige greier! Vi stoppet med en gang.
I den hete ørkenen begynte en italiener å skrive avskjedsbrev til familien, jeg begynte å lese bruksanvisningen som lå i hanskerommet, og en praktisk anlagt spanjol krøp under bussen. Først trodde vi han bare ville ha skygge, men snart kom det lyder som tydet på at han faktisk var i gang med å fikse motoren.
Siden italieneren likevel hadde skrevet et så fint siste brev til verden, kakket vi ham i hodet og spiste ham til lunsj. Utpå ettermiddagen fikk vi orden på bussen, og så kjørte vi videre, stolte over å ha fikset biffen. Og bussen.
Nå blir det antagelig stille herfra i noen dager, for jeg skal til Karijini, en nasjonalpark med god plass til å sette opp telt i. Der skal det visstnok være fint, og påkrevet å sjekke skoene sine for nye beboere først hver gang man skal ta dem på. Gjør et bildesøk på "Karijini" på Google, så ser dere hvorfor jeg drar dit.
Lykke til. Takk.
onsdag, november 19, 2008
Monkey Mia (ikke den med ABBA)
Du vet du har rotet deg langt ut i bushen når du går i butikken og selv australske epler og appelsiner koster mer enn de gjør i Longyearbyen!
Et annet sikkert tegn er når du går på den lokale eh... restauranten, og over bordene henger det en halvannen meter lang morken, utstoppet fisk av uviss art, og folkene du møter der heter Rex, Shelz, Jimboy, Mugsy, Pep, Skeg og Wookie. Og det er ikke noe de bare finner på engang, de har førerkort som bekrefter at de faktisk heter det!
Jeg har midlertidig bosatt meg i Denham, "hovedstaden" i shiret Shark Bay. Her har de det ganske greit, selv om det ikke er så mange av dem. De har sitt å styre med, alle sammen. Noen drikker øl, og andre har opptil flere jobber. Da jeg skulle leie bil sa alle at jeg måtte gå til frisøren, for det er han som er bilutleieren her. Og så måtte jeg ikke gå i skoletiden, for han er rektor ogsaa. Da jeg til slutt fant ham utenfor skole- og klippetid, saa var det til liten nytte. Leiebilen (entall, ja) var opptatt til et godt stykke ut i desember.
Denham har eksistert en stund. Jeg fant en grav fra 1905 på kirkegården her. Om det ikke er helt lett å leve her, så kan det jammen ikke være mye lett å dø her heller. På de siste 103 årene er det bare 65 stykker som har klart det, om jeg klarte å telle gravsteinene riktig! Jeg måtte spørre om de bare ikke har for vane å sette opp gravsteiner for de sikkert utrolig mange som blir tatt av de 27 haiartene som lusker ute i bølgene her. Men neida. Det nærmeste noen hadde hørt om at noen hadde vært utsatt for haiangrep her, det var en gang det var litt ekstra livat på "restauranten", og den morkne fisken hadde falt ned fra veggen og lagd hjernerystelse på en fyr.
Dagene bruker jeg stort sett til å utforske bushen til fots. Det er ikke få rare skapninger som spretter ut av buskene, skremmer lett hjerteflimmer på meg og så forsvinner ut av syne igjen. I dag så jeg for eksempel en stor fisle som løp på bare bakbeina. I skikkelig mellomdistanseløperstil. Stilig.
Og så har jeg oppdaget en edderkoppart som noen visst hadde oppdaget litt før meg, og de kalte den for Golden eller Yellow Orb ett eller annet. Giftig, men ikke så farlig. Omtrent som denne bloggen. Naar man uforvarende går rett inn i spindelvevet dens, og det gjør man stadig vekk, så er det som å gå rett på et stramt fiskesnøre. Ikke bare har noen oppdaget den før meg, de har også tatt gener fra den og spleiset inn på et geite-DNA. Resultatet er at nå går det rundt geiter som ikke produserer melk i jurene sine, men tråd! Og den tråden er perfekt å bruke til å lage skuddsikker vest med, for eksempel. De finner på mye rart, de der forskerne.
Monkey Mia, et reservat med verdensarvstatus, det vil si at det er like fint der som paa Vegaøyene, men på en litt annen maate, ligger like ved her. Farvannet der er kjent for å romme store flokker delfiner og sjøkuer. Så nå har jeg håndmatet delfiner, og jeg har veltet sjøkuer som sov. Stryk det som ikke passer.
Neste stopp er Coral Bay. Lykke til med å finne det på kartet. Jeg vedder på at dere kanskje klarer det før jeg klarer å finne Internet-tilkobling der.
Habra så lenge!
Et annet sikkert tegn er når du går på den lokale eh... restauranten, og over bordene henger det en halvannen meter lang morken, utstoppet fisk av uviss art, og folkene du møter der heter Rex, Shelz, Jimboy, Mugsy, Pep, Skeg og Wookie. Og det er ikke noe de bare finner på engang, de har førerkort som bekrefter at de faktisk heter det!
Jeg har midlertidig bosatt meg i Denham, "hovedstaden" i shiret Shark Bay. Her har de det ganske greit, selv om det ikke er så mange av dem. De har sitt å styre med, alle sammen. Noen drikker øl, og andre har opptil flere jobber. Da jeg skulle leie bil sa alle at jeg måtte gå til frisøren, for det er han som er bilutleieren her. Og så måtte jeg ikke gå i skoletiden, for han er rektor ogsaa. Da jeg til slutt fant ham utenfor skole- og klippetid, saa var det til liten nytte. Leiebilen (entall, ja) var opptatt til et godt stykke ut i desember.
Denham har eksistert en stund. Jeg fant en grav fra 1905 på kirkegården her. Om det ikke er helt lett å leve her, så kan det jammen ikke være mye lett å dø her heller. På de siste 103 årene er det bare 65 stykker som har klart det, om jeg klarte å telle gravsteinene riktig! Jeg måtte spørre om de bare ikke har for vane å sette opp gravsteiner for de sikkert utrolig mange som blir tatt av de 27 haiartene som lusker ute i bølgene her. Men neida. Det nærmeste noen hadde hørt om at noen hadde vært utsatt for haiangrep her, det var en gang det var litt ekstra livat på "restauranten", og den morkne fisken hadde falt ned fra veggen og lagd hjernerystelse på en fyr.
Dagene bruker jeg stort sett til å utforske bushen til fots. Det er ikke få rare skapninger som spretter ut av buskene, skremmer lett hjerteflimmer på meg og så forsvinner ut av syne igjen. I dag så jeg for eksempel en stor fisle som løp på bare bakbeina. I skikkelig mellomdistanseløperstil. Stilig.
Og så har jeg oppdaget en edderkoppart som noen visst hadde oppdaget litt før meg, og de kalte den for Golden eller Yellow Orb ett eller annet. Giftig, men ikke så farlig. Omtrent som denne bloggen. Naar man uforvarende går rett inn i spindelvevet dens, og det gjør man stadig vekk, så er det som å gå rett på et stramt fiskesnøre. Ikke bare har noen oppdaget den før meg, de har også tatt gener fra den og spleiset inn på et geite-DNA. Resultatet er at nå går det rundt geiter som ikke produserer melk i jurene sine, men tråd! Og den tråden er perfekt å bruke til å lage skuddsikker vest med, for eksempel. De finner på mye rart, de der forskerne.
Monkey Mia, et reservat med verdensarvstatus, det vil si at det er like fint der som paa Vegaøyene, men på en litt annen maate, ligger like ved her. Farvannet der er kjent for å romme store flokker delfiner og sjøkuer. Så nå har jeg håndmatet delfiner, og jeg har veltet sjøkuer som sov. Stryk det som ikke passer.
Neste stopp er Coral Bay. Lykke til med å finne det på kartet. Jeg vedder på at dere kanskje klarer det før jeg klarer å finne Internet-tilkobling der.
Habra så lenge!
lørdag, november 15, 2008
En varm og en Kalbarri
Endelig kom jeg meg ut av Perth og det suspekte "vandrerhjemmet". Det skal bli morsomt å skrive en anmeldelse av stedet. Jeg vet bare ikke om jeg bør levere den til www.hostels.com eller til politiet...
Første stopp ut av Perth var The Pinnacles, tusenvis av muligens rester av forstenede trestammer midt i en gul, liten ørken. Fine greier, særlig hvis man liker sterke farger og fallossymboler generelt. Etterpå regnet jeg ut at jeg i snitt tok to bilder i minuttet mens jeg var der, saa da skjønner dere at jeg synes det var verdt avstikkeren. Og så synes jeg synd på den som skal se gjennom turbildene mine før eller senere, altså på meg selv.
Nå har jeg kommet frem til Kalbarri, en sukkersøt fiskerlandsby med et par tusen innbyggere. Den ligger cirka 600 kilometer nord for Perth. I mangel av alternativer synes derfor Perth-boerne at det er akkurat passe langt å kjøre for en liten helgetur, så nå i helga bor det fort et par tusen besøkende også her.
Stedet er veldig landsbykoselig, helt ned til detaljer som at det er umulig å kjøpe noe så enkelt som et brød uten å måtte snakke en halv evighet med bakerkona om været, og utpå ettermiddagen kommer det flygende inn hundrevis av rosa papegøyer eller kakaduer eller galaher eller hva de heter, som spiser gress rett av plenene til folk her, så de skal slippe å klippe det.
Strendene er finfine, og gatene er lite trafikkerte. Så her kan foreldre la barna være barn og løpe fritt omkring, vel vitende om at det verste som kan skje dem er at de faller og pådrar seg et skrubbsår. Eller tråkker på en slange, blir bitt og dør. Eller faller i vannet og blir fraktet til Afrika av kraftige understrømmer. Eller blir spist av en hai. Eller blir vansiret av en brennmanet. Eller kommer ut for noe av alt det andre som dette merkelige landet tilbyr av ekstrem-aktiviteter. Kalbarri er sannelig Australia på sitt beste!
I går gikk jeg et par mil langs kysten her, i en nasjonalpark med høye klipper og ordentlig kystbush. Det tok ni timer! Litt fordi man gjerne går litt ekstra varsomt når man nettopp har fått et foredrag om giftige slanger av en parkvakt, men mest fordi det var mye å se på underveis; superblått hav, hvaler på trekk sørover til Antarktis med ungene sine, delfiner på jag etter fiskestimer, sprettende kenguruer og, ikke minst, mengder av oppflyvende skjørt ved utkikkspunktene som det ligger parkeringsplasser like ved siden av, sånn at australierne skal gidde å komme og se på utsikten. Det blåser mye her! Det uler og suser i tretoppene om natta så det bare er så vidt man kan høre sovesalsnorkerne et sted i bakgrunnen.
Det begynner altså å ligne på en ganske så fin tur! #8D)
Neste sted jeg skal bo heter Monkey Mia, så det tror jeg også blir bra.
Første stopp ut av Perth var The Pinnacles, tusenvis av muligens rester av forstenede trestammer midt i en gul, liten ørken. Fine greier, særlig hvis man liker sterke farger og fallossymboler generelt. Etterpå regnet jeg ut at jeg i snitt tok to bilder i minuttet mens jeg var der, saa da skjønner dere at jeg synes det var verdt avstikkeren. Og så synes jeg synd på den som skal se gjennom turbildene mine før eller senere, altså på meg selv.
Nå har jeg kommet frem til Kalbarri, en sukkersøt fiskerlandsby med et par tusen innbyggere. Den ligger cirka 600 kilometer nord for Perth. I mangel av alternativer synes derfor Perth-boerne at det er akkurat passe langt å kjøre for en liten helgetur, så nå i helga bor det fort et par tusen besøkende også her.
Stedet er veldig landsbykoselig, helt ned til detaljer som at det er umulig å kjøpe noe så enkelt som et brød uten å måtte snakke en halv evighet med bakerkona om været, og utpå ettermiddagen kommer det flygende inn hundrevis av rosa papegøyer eller kakaduer eller galaher eller hva de heter, som spiser gress rett av plenene til folk her, så de skal slippe å klippe det.
Strendene er finfine, og gatene er lite trafikkerte. Så her kan foreldre la barna være barn og løpe fritt omkring, vel vitende om at det verste som kan skje dem er at de faller og pådrar seg et skrubbsår. Eller tråkker på en slange, blir bitt og dør. Eller faller i vannet og blir fraktet til Afrika av kraftige understrømmer. Eller blir spist av en hai. Eller blir vansiret av en brennmanet. Eller kommer ut for noe av alt det andre som dette merkelige landet tilbyr av ekstrem-aktiviteter. Kalbarri er sannelig Australia på sitt beste!
I går gikk jeg et par mil langs kysten her, i en nasjonalpark med høye klipper og ordentlig kystbush. Det tok ni timer! Litt fordi man gjerne går litt ekstra varsomt når man nettopp har fått et foredrag om giftige slanger av en parkvakt, men mest fordi det var mye å se på underveis; superblått hav, hvaler på trekk sørover til Antarktis med ungene sine, delfiner på jag etter fiskestimer, sprettende kenguruer og, ikke minst, mengder av oppflyvende skjørt ved utkikkspunktene som det ligger parkeringsplasser like ved siden av, sånn at australierne skal gidde å komme og se på utsikten. Det blåser mye her! Det uler og suser i tretoppene om natta så det bare er så vidt man kan høre sovesalsnorkerne et sted i bakgrunnen.
Det begynner altså å ligne på en ganske så fin tur! #8D)
Neste sted jeg skal bo heter Monkey Mia, så det tror jeg også blir bra.
tirsdag, november 11, 2008
Rotte med gulltann
Et helt vanvittig regnskyll satte inn i Singapore mens jeg ventet på avgang derfra, så jeg var vel heldig med været. Og for så vidt med Singapore generelt. Man merker det spesielt godt når man rett etterpå kommer til et land som Australia.
Som alle andre så mener også australiere at gresset er grønnere på den andre siden av gjerdet. Forskjellen er bare at australierne tror at de befinner seg på den andre siden av gjerdet allerede. Jeg er ikke så sikker på at det er helt riktig.
Da jeg sutret litt om prisen for transport fra flyplassen og inn til Perth sentrum mumlet fyren som kjørte meg noe om at jeg må huske på at Australia er et stort land, og at fra Perth er det kortere avstand til Månen enn det er til Sydney.
Jeg vet ikke helt om det var relevant aa si, eller hvorvidt det er et faktum, men det som ER et faktum er at Perth ligger så langt unna resten av verden at de har ikke fått med seg at verden er midt i en økonomisk krise. Så her bygger de høyhus og investerer alle pengene de muligens har fremdeles. Og da trenger de masse folk som kan være med og bygge hus og få ting inn på og ut av lager. Og da kommer det rekende backpackere med midlertidig arbeidsvisum fra nær og fjern. Og da blir alle vandrerhjemmene fort fulle. Og da sliter jeg litt med å finne sted å bo.
Så nå bor jeg på den desidert dårligste bula jeg har vært borti, unntatt den gangen jeg delte rom, og for saa vidt seng, med tre rotter i en liten landsby paa Java. Ikke er det billig, engang! Men skittent, det er det. Og sentralt. "As flash as a rat with a gold tooth", som australierne sier når de snakker om noe som er fælt, men som prøver å virke flott.
I tillegg til meg bor det også en tysker og en ire der som virker relativt fornuftige. Ellers har vi for eksempel asiat-rommet, hvor de har klemt inn noenogtjue asiater på færre kvadratmeter enn det. De bor også ganske dyrt, men til gjengjeld har de sluppet å vise pass. Eller å fortelle hvor de kommer fra. Hvor enn de kommer fra, så tror jeg de nå antagelig har flere eiendeler oppi sengene sine enn de noensinne eide totalt der de kom fra.
Tredje etasje får vi ikke gå opp til. "Det er farlig, det kan rase sammen når som helst! Den som går opp dit blir kastet ut fra herberget!", sier de som jobber her. Og så går de opp dit av og til. Jeg gjetter på at det kanskje er en marihuanafarm der.
Så nå gjør jeg alt jeg kan for å komme meg bort fra Perth. For da blir alt bra. Det ser ut som om jeg begynner å småbusse meg oppover kysten her fra og med torsdag. Det blir bra.
I dag var jeg på museum og lærte om sandfrosken som lever i Great Sandy Desert, som høres litt ut som smør på flesk for meg. Men i hvert fall, den ser god og rund ut, og den gode nyheten for den som går seg vill i ørkenen og er tørst og finner en sånn frosk, det er at 50 % av kroppsmassen til denne skapningen er "ganske ren urin", samlet i en av dyreverdenens mest imponerende blærer. Så det er bare å kutte hull på riktig sted og klemme, så får man slukket tørsten sin. Jummi!
Ellers har jeg det bare bra, men nå er det leggetid. Jeg leder på dere med åtte timer. Hvis dere lurer på noe fra fremtiden er det bare å spørre!
Som alle andre så mener også australiere at gresset er grønnere på den andre siden av gjerdet. Forskjellen er bare at australierne tror at de befinner seg på den andre siden av gjerdet allerede. Jeg er ikke så sikker på at det er helt riktig.
Da jeg sutret litt om prisen for transport fra flyplassen og inn til Perth sentrum mumlet fyren som kjørte meg noe om at jeg må huske på at Australia er et stort land, og at fra Perth er det kortere avstand til Månen enn det er til Sydney.
Jeg vet ikke helt om det var relevant aa si, eller hvorvidt det er et faktum, men det som ER et faktum er at Perth ligger så langt unna resten av verden at de har ikke fått med seg at verden er midt i en økonomisk krise. Så her bygger de høyhus og investerer alle pengene de muligens har fremdeles. Og da trenger de masse folk som kan være med og bygge hus og få ting inn på og ut av lager. Og da kommer det rekende backpackere med midlertidig arbeidsvisum fra nær og fjern. Og da blir alle vandrerhjemmene fort fulle. Og da sliter jeg litt med å finne sted å bo.
Så nå bor jeg på den desidert dårligste bula jeg har vært borti, unntatt den gangen jeg delte rom, og for saa vidt seng, med tre rotter i en liten landsby paa Java. Ikke er det billig, engang! Men skittent, det er det. Og sentralt. "As flash as a rat with a gold tooth", som australierne sier når de snakker om noe som er fælt, men som prøver å virke flott.
I tillegg til meg bor det også en tysker og en ire der som virker relativt fornuftige. Ellers har vi for eksempel asiat-rommet, hvor de har klemt inn noenogtjue asiater på færre kvadratmeter enn det. De bor også ganske dyrt, men til gjengjeld har de sluppet å vise pass. Eller å fortelle hvor de kommer fra. Hvor enn de kommer fra, så tror jeg de nå antagelig har flere eiendeler oppi sengene sine enn de noensinne eide totalt der de kom fra.
Tredje etasje får vi ikke gå opp til. "Det er farlig, det kan rase sammen når som helst! Den som går opp dit blir kastet ut fra herberget!", sier de som jobber her. Og så går de opp dit av og til. Jeg gjetter på at det kanskje er en marihuanafarm der.
Så nå gjør jeg alt jeg kan for å komme meg bort fra Perth. For da blir alt bra. Det ser ut som om jeg begynner å småbusse meg oppover kysten her fra og med torsdag. Det blir bra.
I dag var jeg på museum og lærte om sandfrosken som lever i Great Sandy Desert, som høres litt ut som smør på flesk for meg. Men i hvert fall, den ser god og rund ut, og den gode nyheten for den som går seg vill i ørkenen og er tørst og finner en sånn frosk, det er at 50 % av kroppsmassen til denne skapningen er "ganske ren urin", samlet i en av dyreverdenens mest imponerende blærer. Så det er bare å kutte hull på riktig sted og klemme, så får man slukket tørsten sin. Jummi!
Ellers har jeg det bare bra, men nå er det leggetid. Jeg leder på dere med åtte timer. Hvis dere lurer på noe fra fremtiden er det bare å spørre!
søndag, november 09, 2008
Changeapore
(This blog entry in English)
Etter at jeg var innom her for 11 år siden (!) skrev jeg noe sånt som at hit kommer jeg antagelig aldri tilbake. Og det var jammen helt riktig. For Singapore i dag er noe helt annet enn Singapore den gangen.
Ikke bare har alle fått (veldig) ny og fet mobiltelefon, de har også lagt på seg noe voldsomt. Flere ganger har jeg sittet på undergrunnsbanen her og trodd at nå har sidemannen sovnet, men så viser det seg bare at folk er så runde og tungpustede at de snorker selv i våken tilstand. Har du sett "The March of the Penguins", hvor horder av pingviner kommer vaggende over isen på vei fra kysten, hvor de har vært og spist seg feite på fisk, på vei tilbake til stakkarene som har stått inne på isen og ruget egg i månedsvis? Omtrent sånn ser det ut når folk beveger seg på fortauene her.
Det slo meg da vi plutselig skulle gå over veien da det ble grønn mann. Sist jeg var her var jeg så imponert over hvor effektive og flinke folk var til å gå tett i tett på fortauene. Nå har de helt glemt hvordan de gjør det. De bare tasser langsomt avgårde uten plan eller målrettethet. Det er et kaos uten like når de to mengdene møtes midt paa veien i fotgjengerfeltet. Ofte ender det i full kollaps, folk går rett på hverandre, faller overende og blir liggende på rygg og rulle og klarer ikke å komme seg opp igjen. Ofte må de inn med heisekran for å ordne opp. På Burger King her selger de fireetasjers Whoppere, og hvis ikke det er et tegn på et samfunn i forfall, så vet ikke jeg.
Og det der med å vente på grønn mann, det er forresten noe de bare gjør når det virkelig er mye trafikk i krysset. I gamle dager var det mer orden på ting i Singapore. Snikskyttere lå på hvert hustak her og skjøt med elefantrifle på alle som var så dumme å gå over veien mens det var rød mann. Det har de sluttet med. Før ventet folk på grønn mann om så naermeste bil var til opphugging i India. Nå bare kikker de på hverandre, kaster et kjapt blikk opp på nærmeste hustak, og så vagger de over veien som om det ikke var det minste ulovlig. Fæle greier. Greit nok at nordmenn driver med sånt, men asiater, da gitt!
Et sted det er fint å gå over gata er i gata mi. Ikke for å skryte, men jeg tror ganske sikkert at de beste prostituerte i hele Singapore holder til på fortauene der. Ikke at jeg ser forskjell på disse utlendingene (prøv selv på AllLookSame.com hvis du tror det er så lett!), men de fører i hvertfall til full trafikk-kork i begge retninger døgnet rundt, av enslige, kjøpekåte menn på damehandel. Det må da være et tegn på kvalitet? Uansett, der er det full stillstand og dermed fritt frem for å gå over veien når som helst.
Nevnte jeg at folk i Singapore er utrolig trege til å gå? De glir bare langsomt avgårde, ofte stopper de helt opp, så jeg går dem rett ned. For å komme i gang igjen må de trykke på en knapp innerst i neseboret sitt. Det er helt sant! Eller, kanskje ikke, men faktum er i hvert fall at folk piller nese mye her omkring, og særlig når de er ute og går. Det minner meg på en vits jeg hørte her en dag: "Kona mi sa plutselig at hun synes at det er ekkelt å pille nese, så nå må jeg pille nesen min selv". Jaja. Men nok om det.
Jeg har sett mye rart i løpet av dagene her i Singapore. Temaet har for en stor del vært dyr. Har vært i dyrehagen, fuglehagen, i dyrehagen igjen, men da på natta, en slags safarigreie, og så har jeg vært på kosebamseutstilling. Den dyreste kostet et par hundre tusen kroner, men så var det en hunnkosebamse også. Og hun kom med full garderobe til, inkludert tangatruser. Asiater er rare.
Men det rareste jeg har vært på var nok nasjonalmuseet for kunst. Etter en lang og svett dag rundtom i landet tenkte jeg å bare dasse innom det kveldsåpne museet på min vei hjemover. Og så var det jammenmeg en offisiell mottakelse der i anledning en utstilling med koreansk kunst. Den koreanske ambassadoeren tok meg vel imot og dro meg inn til festlighetene. "Ta deg noen halvstekte grisetestikler og en god porsjon sommerfugl-larver som ikke har dødd noen naturlig død ennå, og som heller ikke kommer til å gjøre det, eller å få folde ut vingene sine noensinne!", sa han, og så var han borte igjen. Eller var det mye bra greier å se der, mange av dem i cocktail-kjoler.
Det får være nok rapport fra Singapore i denne omgang. I morgen tidlig drar jeg til Australia. Det blir nok andre boller, biffer og portugisiske krigsskip!
Bjørn
Etter at jeg var innom her for 11 år siden (!) skrev jeg noe sånt som at hit kommer jeg antagelig aldri tilbake. Og det var jammen helt riktig. For Singapore i dag er noe helt annet enn Singapore den gangen.
Ikke bare har alle fått (veldig) ny og fet mobiltelefon, de har også lagt på seg noe voldsomt. Flere ganger har jeg sittet på undergrunnsbanen her og trodd at nå har sidemannen sovnet, men så viser det seg bare at folk er så runde og tungpustede at de snorker selv i våken tilstand. Har du sett "The March of the Penguins", hvor horder av pingviner kommer vaggende over isen på vei fra kysten, hvor de har vært og spist seg feite på fisk, på vei tilbake til stakkarene som har stått inne på isen og ruget egg i månedsvis? Omtrent sånn ser det ut når folk beveger seg på fortauene her.
Det slo meg da vi plutselig skulle gå over veien da det ble grønn mann. Sist jeg var her var jeg så imponert over hvor effektive og flinke folk var til å gå tett i tett på fortauene. Nå har de helt glemt hvordan de gjør det. De bare tasser langsomt avgårde uten plan eller målrettethet. Det er et kaos uten like når de to mengdene møtes midt paa veien i fotgjengerfeltet. Ofte ender det i full kollaps, folk går rett på hverandre, faller overende og blir liggende på rygg og rulle og klarer ikke å komme seg opp igjen. Ofte må de inn med heisekran for å ordne opp. På Burger King her selger de fireetasjers Whoppere, og hvis ikke det er et tegn på et samfunn i forfall, så vet ikke jeg.
Og det der med å vente på grønn mann, det er forresten noe de bare gjør når det virkelig er mye trafikk i krysset. I gamle dager var det mer orden på ting i Singapore. Snikskyttere lå på hvert hustak her og skjøt med elefantrifle på alle som var så dumme å gå over veien mens det var rød mann. Det har de sluttet med. Før ventet folk på grønn mann om så naermeste bil var til opphugging i India. Nå bare kikker de på hverandre, kaster et kjapt blikk opp på nærmeste hustak, og så vagger de over veien som om det ikke var det minste ulovlig. Fæle greier. Greit nok at nordmenn driver med sånt, men asiater, da gitt!
Et sted det er fint å gå over gata er i gata mi. Ikke for å skryte, men jeg tror ganske sikkert at de beste prostituerte i hele Singapore holder til på fortauene der. Ikke at jeg ser forskjell på disse utlendingene (prøv selv på AllLookSame.com hvis du tror det er så lett!), men de fører i hvertfall til full trafikk-kork i begge retninger døgnet rundt, av enslige, kjøpekåte menn på damehandel. Det må da være et tegn på kvalitet? Uansett, der er det full stillstand og dermed fritt frem for å gå over veien når som helst.
Nevnte jeg at folk i Singapore er utrolig trege til å gå? De glir bare langsomt avgårde, ofte stopper de helt opp, så jeg går dem rett ned. For å komme i gang igjen må de trykke på en knapp innerst i neseboret sitt. Det er helt sant! Eller, kanskje ikke, men faktum er i hvert fall at folk piller nese mye her omkring, og særlig når de er ute og går. Det minner meg på en vits jeg hørte her en dag: "Kona mi sa plutselig at hun synes at det er ekkelt å pille nese, så nå må jeg pille nesen min selv". Jaja. Men nok om det.
Jeg har sett mye rart i løpet av dagene her i Singapore. Temaet har for en stor del vært dyr. Har vært i dyrehagen, fuglehagen, i dyrehagen igjen, men da på natta, en slags safarigreie, og så har jeg vært på kosebamseutstilling. Den dyreste kostet et par hundre tusen kroner, men så var det en hunnkosebamse også. Og hun kom med full garderobe til, inkludert tangatruser. Asiater er rare.
Men det rareste jeg har vært på var nok nasjonalmuseet for kunst. Etter en lang og svett dag rundtom i landet tenkte jeg å bare dasse innom det kveldsåpne museet på min vei hjemover. Og så var det jammenmeg en offisiell mottakelse der i anledning en utstilling med koreansk kunst. Den koreanske ambassadoeren tok meg vel imot og dro meg inn til festlighetene. "Ta deg noen halvstekte grisetestikler og en god porsjon sommerfugl-larver som ikke har dødd noen naturlig død ennå, og som heller ikke kommer til å gjøre det, eller å få folde ut vingene sine noensinne!", sa han, og så var han borte igjen. Eller var det mye bra greier å se der, mange av dem i cocktail-kjoler.
Det får være nok rapport fra Singapore i denne omgang. I morgen tidlig drar jeg til Australia. Det blir nok andre boller, biffer og portugisiske krigsskip!
Bjørn
torsdag, november 06, 2008
Singablog I
(This blog entry in English)
"Jajaja, på'n igjen!", sa sjåføren på flybussen da jeg gikk ombord onsdag morgen. Jeg lurte et øyeblikk på om det var meg han snakket om, og det var litt den følelsen jeg hadde, for jeg hadde stått opp tidlig for å pakke. Men nå er jeg i fullt reise-sig igjen, og det er stort sett spennende ting å se overalt.
Valgresultatet fra USA var også med på å gi meg godt humør. Satt ved siden av en sikkert velmenende dame som var enda snillere enn meg, tror jeg. "Det er jo fantastisk at han, han, han svarte vant! Utrolig moro! Men det var jo veldig synd at han andre ikke vant også. Han virker jo så hyggelig." Noen dypere politisk analyse fikk jeg ikke av henne, og det skal dere slippe å få av meg også, men jeg tror det var bra det gikk som det gikk.
Jeg hadde åtte timer mellom flyene på Heathrow, så jeg tok likegodt undergrunnsbanen inn til byen. Det tar en time hver vei. Gjennom en rekke tilfeldigheter endte jeg på Museum of Natural History. Det fineste er kanskje selve bygget, og alt støvet og spindelvevet i krokene på de ikke mest populære avdelingene, men jeg lærte da litt nytt også.
For eksempel: Hvordan ordner egentlig krabber seg når de skal parre seg, og godsakene til hunnen ligger trygt forvart bak et tykt og solid skall? Jo, hannen klenger på hunnen, ofte i ukevis, og gjør alt han kan for å fremskynde at hunnen skal kvitte seg med skallet. Til slutt faller det av, og da er det bare å benytte anledningen og gjøre det som gjøres skal før det nye skallet hardner til! Ganske likt hvordan mange menn jobber og sliter over lang tid for å få buksene av en dame, altså.
Stort oppslag i London-avisene i går: 2 av 5 fyllekjørere i England er øst-europeere. Det synes jeg er litt rart. En kjapp statistisk observasjon på undergrunnsbanen øst i London tilsier at det burde være bare 1 øst-europeer blant de fem fyllekjørerne, og minst 3 av de andre burde være indere eller pakistanere, og sistemann kan kanskje få være en brite. Under tvil. Det var mye framandfolk å se, ja.
Apropos upopulære utlendinger: Under fleece-genseren min i London hadde jeg på meg en t-skjorte fra Oslo Maraton. Oslo Maraton sponses av Glitnir. På ryggen på t-skjorten står det "Glitnir - Smart Banking!". Skal jeg si deg hva som er en dårlig ide? Jo, det er å gå med en sånn tekst på ryggen i London nå for tiden. Så det var fort på med fleecen igjen!
Jeg rakk å spise sandwich og sjokoladekake på Harrod's, å gå en tur i Hyde Park i skumringen, å se på rushet på Victoria Station og å fotografere Big Ben og Millenniumshjulet og parlamentet og Leicester Square også. Ikke verst for en liten mellomlanding!
Turen hit til Singapore gikk greit. I hvert fall helt til jeg skulle fylle ut immigrasjonskort for å slippe inn i landet. Det var et litt kinkig spørsmål som skulle fylles ut der: "Have you ever been to Africa or South America during the last six days?" Og hvis man har vært i Afrika eller South America ever, så har man jo det. Jeg valgte å svare nei likevel, siden det jo er en stund siden. Og fordi jeg ikke riktig visste hva de skulle vite det for. Kanskje de bare lurer på hvordan det er der, og hvis noen har vært der så vil de gjerne høre om det? Tjah, kanskje det?
Jaja. Jeg har i hvert fall kommet frem, og jeg fant hotellet mitt. Det ligger i et litt tvilsomt strøk. Det er ikke lov til å ha med seg frukten durian på rommet (den stinker, se Wikipedia), men det ER lov til å ha med seg dame på rommet. Maks 1, riktignok. Og hvis man vil ha med seg dame på rommet, men har glemt å ta med seg en, er det bare å gå ned i resepsjonen og hente seg en.
Jeg bor der såklart fordi det er billig og rent og greit plassert, og ikke på grunn av dame-på-rommet-greiene, men det er altså litt av en jobb å komme seg inn på rommet sitt uten at en dame klarer å lure seg inn samtidig. Noen har laget en fin test for å avdekke hvor mange femåringer man antagelig kan klare å overleve en slåsskamp med, http://www.howmanyfiveyearoldscouldyoutakeinafight.com/ . Det kunne godt vært laget en tilsvarende test for hvor mange prostituerte i Singapore man kan klare å holde ute fra rommet sitt også. Såpass ille er det.
Ellers har jeg det bare bra. #8D)
"Jajaja, på'n igjen!", sa sjåføren på flybussen da jeg gikk ombord onsdag morgen. Jeg lurte et øyeblikk på om det var meg han snakket om, og det var litt den følelsen jeg hadde, for jeg hadde stått opp tidlig for å pakke. Men nå er jeg i fullt reise-sig igjen, og det er stort sett spennende ting å se overalt.
Valgresultatet fra USA var også med på å gi meg godt humør. Satt ved siden av en sikkert velmenende dame som var enda snillere enn meg, tror jeg. "Det er jo fantastisk at han, han, han svarte vant! Utrolig moro! Men det var jo veldig synd at han andre ikke vant også. Han virker jo så hyggelig." Noen dypere politisk analyse fikk jeg ikke av henne, og det skal dere slippe å få av meg også, men jeg tror det var bra det gikk som det gikk.
Jeg hadde åtte timer mellom flyene på Heathrow, så jeg tok likegodt undergrunnsbanen inn til byen. Det tar en time hver vei. Gjennom en rekke tilfeldigheter endte jeg på Museum of Natural History. Det fineste er kanskje selve bygget, og alt støvet og spindelvevet i krokene på de ikke mest populære avdelingene, men jeg lærte da litt nytt også.
For eksempel: Hvordan ordner egentlig krabber seg når de skal parre seg, og godsakene til hunnen ligger trygt forvart bak et tykt og solid skall? Jo, hannen klenger på hunnen, ofte i ukevis, og gjør alt han kan for å fremskynde at hunnen skal kvitte seg med skallet. Til slutt faller det av, og da er det bare å benytte anledningen og gjøre det som gjøres skal før det nye skallet hardner til! Ganske likt hvordan mange menn jobber og sliter over lang tid for å få buksene av en dame, altså.
Stort oppslag i London-avisene i går: 2 av 5 fyllekjørere i England er øst-europeere. Det synes jeg er litt rart. En kjapp statistisk observasjon på undergrunnsbanen øst i London tilsier at det burde være bare 1 øst-europeer blant de fem fyllekjørerne, og minst 3 av de andre burde være indere eller pakistanere, og sistemann kan kanskje få være en brite. Under tvil. Det var mye framandfolk å se, ja.
Apropos upopulære utlendinger: Under fleece-genseren min i London hadde jeg på meg en t-skjorte fra Oslo Maraton. Oslo Maraton sponses av Glitnir. På ryggen på t-skjorten står det "Glitnir - Smart Banking!". Skal jeg si deg hva som er en dårlig ide? Jo, det er å gå med en sånn tekst på ryggen i London nå for tiden. Så det var fort på med fleecen igjen!
Jeg rakk å spise sandwich og sjokoladekake på Harrod's, å gå en tur i Hyde Park i skumringen, å se på rushet på Victoria Station og å fotografere Big Ben og Millenniumshjulet og parlamentet og Leicester Square også. Ikke verst for en liten mellomlanding!
Turen hit til Singapore gikk greit. I hvert fall helt til jeg skulle fylle ut immigrasjonskort for å slippe inn i landet. Det var et litt kinkig spørsmål som skulle fylles ut der: "Have you ever been to Africa or South America during the last six days?" Og hvis man har vært i Afrika eller South America ever, så har man jo det. Jeg valgte å svare nei likevel, siden det jo er en stund siden. Og fordi jeg ikke riktig visste hva de skulle vite det for. Kanskje de bare lurer på hvordan det er der, og hvis noen har vært der så vil de gjerne høre om det? Tjah, kanskje det?
Jaja. Jeg har i hvert fall kommet frem, og jeg fant hotellet mitt. Det ligger i et litt tvilsomt strøk. Det er ikke lov til å ha med seg frukten durian på rommet (den stinker, se Wikipedia), men det ER lov til å ha med seg dame på rommet. Maks 1, riktignok. Og hvis man vil ha med seg dame på rommet, men har glemt å ta med seg en, er det bare å gå ned i resepsjonen og hente seg en.
Jeg bor der såklart fordi det er billig og rent og greit plassert, og ikke på grunn av dame-på-rommet-greiene, men det er altså litt av en jobb å komme seg inn på rommet sitt uten at en dame klarer å lure seg inn samtidig. Noen har laget en fin test for å avdekke hvor mange femåringer man antagelig kan klare å overleve en slåsskamp med, http://www.howmanyfiveyearoldscouldyoutakeinafight.com/ . Det kunne godt vært laget en tilsvarende test for hvor mange prostituerte i Singapore man kan klare å holde ute fra rommet sitt også. Såpass ille er det.
Ellers har jeg det bare bra. #8D)
mandag, oktober 27, 2008
Koalabjørner
(In English)
Sånn. Da er billett og visum i orden. Hvis nå bare British Airways klarer å ikke gå konkurs i noen dager til, så er jeg på tur igjen. Hurra!
Og det blir en ordentlig tur. Ti uker! Hohoi! Jeg var innom øya/landet/kontinentet en gang for drøyt ti år siden, men da holdt jeg meg bare til lysløypa. Denne gangen skal jeg prøve å utforske litt mer. Ved å følge noen enkle regler skal jeg nok overleve det helt greit:
1. Aldri noensinne stikke hånden ned i hull eller inn i åpninger. Det er alltid noe dødelig giftig med skarpe tenner inni der.
2. Aldri noensinne prøve å snakke med australsk sleng eller bruke australske ord. Med mindre jeg har lyst til å slåss. Bare lytte, ikke snakke. De har rare ord i Australia, og man kan fort dumpe borti en blodig fornærmelse som ellers høres uskyldig nok ut for en utenforstående. ("Jeg hadde ikke pissa i øret ditt om så hjernen din stod i brann!" Subtilt, hva? Eller "Humoren din er tørrere en engelskmanns håndkle!" Australiere antyder mer enn gjerne at engelskmenn ikke vasker seg særlig ofte.)
3. Aldri noensinne gå noe sted uten å ta med kart. Det kan gå noen dager mellom hver gang man finner noen man kan spørre om veien. Man kan fort ende opp i mer trøbbel enn en enbeint frosk i ei slangegrop, som de sier der nede.
Jaha. Dette høres jo trivelig ut. Jeg regner med å oppdage stadig nye og interessante detaljer underveis, så bare følg med i bloggen og lær! For eksempel om dyrene i Australia. De kommer i tre kategorier; Rare, giftige og sauer. Ett av de veldig mange rare dyrene er koalaen. Eller koalabjørnen, som vi sier fordi vi har fått ordet fra England, som syntes dette klatrende pungdyret med kosepels minnet mest av alt om en kosebjørn. De kan ikke ha sett veldig nøye etter.
Alt jeg rakk å lære om koalaene sist, var at i hvert fall én av dem ikke liker å bli strøket på ryggen, og at den signaliserer det ved å lage lyder som jeg ellers bare har hørt fra godstog, og ved å slenge en skarp klo rundt og påføre uskyldige forbipasserende blodige sår. Mer trenger man egentlig ikke å vite. Det er nok til å skjønne at man bør holde god avstand til disse dyrene. Og om ikke det var nok; her er noen detaljer om koalaenes fysiologi:
Koalahannen har en to-spisset penis! Og det er ikke for å ha en i reserve, men fordi koalahunnen har to vaginaer, og koalahunner er slett ikke mindre kravstore enn for eksempel Madonna. Mat og sex er dermed antagelig det eneste som står i hodet på koalaer, for det er ikke plass til mer. Hjernen utgjør bare 0,2 prosent av kroppsvekten. En koala på ti kilo har altså 20 gram hjerne. Det vil si at hvis den hadde vært lagd av smør, så hadde det gått med 25 koalahjerner for å lage en vanlig pakke smør.
Når en koalababy fødes er den blind, den mangler ører og den har ikke pels. Alt den kan er å krype opp i en pung hos mammaen sin og finne en patte å leve sammen med i et halvt års tid. Melken hjelper den til å utvikle øyne, ører og pels, og før eller senere blir ungen så stor at det ikke er plass i pungen lenger.
Overgangen er stor. Ikke bare må ungen begynne å holde seg fast for harde livet på ryggen til mammaen i stedet for å ligge trygt i en lomme. Fra å ha levd på deilig melk, må ungen begynne å spise mammas avføring. Eller, det er kanskje ikke helt avføring, men det kommer nå fra en seksjon i den samme fabrikken. Et sted i mamma-koalaens blindtarm produseres det en slags klumper som inneholder en rik bestand av morens bakterieflora. Ungen tilegner seg samme flora ved å spise disse klumpene. Det er den nødt til, for voksne koalaer spiser bare eukalyptusblader, og nedbrytningen av disse bladene til energi er det ikke koalaene selv som står for. Det er det bakteriene som ordner.
Blindtarmbetennelse er ikke så veldig populært blant koalaer.
Det får holde som en forsmak på hva som venter. Jeg vet ikke hvordan det er med deg, men jeg gleder meg til fortsettelsen!
Sånn. Da er billett og visum i orden. Hvis nå bare British Airways klarer å ikke gå konkurs i noen dager til, så er jeg på tur igjen. Hurra!
Og det blir en ordentlig tur. Ti uker! Hohoi! Jeg var innom øya/landet/kontinentet en gang for drøyt ti år siden, men da holdt jeg meg bare til lysløypa. Denne gangen skal jeg prøve å utforske litt mer. Ved å følge noen enkle regler skal jeg nok overleve det helt greit:
1. Aldri noensinne stikke hånden ned i hull eller inn i åpninger. Det er alltid noe dødelig giftig med skarpe tenner inni der.
2. Aldri noensinne prøve å snakke med australsk sleng eller bruke australske ord. Med mindre jeg har lyst til å slåss. Bare lytte, ikke snakke. De har rare ord i Australia, og man kan fort dumpe borti en blodig fornærmelse som ellers høres uskyldig nok ut for en utenforstående. ("Jeg hadde ikke pissa i øret ditt om så hjernen din stod i brann!" Subtilt, hva? Eller "Humoren din er tørrere en engelskmanns håndkle!" Australiere antyder mer enn gjerne at engelskmenn ikke vasker seg særlig ofte.)
3. Aldri noensinne gå noe sted uten å ta med kart. Det kan gå noen dager mellom hver gang man finner noen man kan spørre om veien. Man kan fort ende opp i mer trøbbel enn en enbeint frosk i ei slangegrop, som de sier der nede.
Jaha. Dette høres jo trivelig ut. Jeg regner med å oppdage stadig nye og interessante detaljer underveis, så bare følg med i bloggen og lær! For eksempel om dyrene i Australia. De kommer i tre kategorier; Rare, giftige og sauer. Ett av de veldig mange rare dyrene er koalaen. Eller koalabjørnen, som vi sier fordi vi har fått ordet fra England, som syntes dette klatrende pungdyret med kosepels minnet mest av alt om en kosebjørn. De kan ikke ha sett veldig nøye etter.Alt jeg rakk å lære om koalaene sist, var at i hvert fall én av dem ikke liker å bli strøket på ryggen, og at den signaliserer det ved å lage lyder som jeg ellers bare har hørt fra godstog, og ved å slenge en skarp klo rundt og påføre uskyldige forbipasserende blodige sår. Mer trenger man egentlig ikke å vite. Det er nok til å skjønne at man bør holde god avstand til disse dyrene. Og om ikke det var nok; her er noen detaljer om koalaenes fysiologi:
Koalahannen har en to-spisset penis! Og det er ikke for å ha en i reserve, men fordi koalahunnen har to vaginaer, og koalahunner er slett ikke mindre kravstore enn for eksempel Madonna. Mat og sex er dermed antagelig det eneste som står i hodet på koalaer, for det er ikke plass til mer. Hjernen utgjør bare 0,2 prosent av kroppsvekten. En koala på ti kilo har altså 20 gram hjerne. Det vil si at hvis den hadde vært lagd av smør, så hadde det gått med 25 koalahjerner for å lage en vanlig pakke smør.
Når en koalababy fødes er den blind, den mangler ører og den har ikke pels. Alt den kan er å krype opp i en pung hos mammaen sin og finne en patte å leve sammen med i et halvt års tid. Melken hjelper den til å utvikle øyne, ører og pels, og før eller senere blir ungen så stor at det ikke er plass i pungen lenger.
Overgangen er stor. Ikke bare må ungen begynne å holde seg fast for harde livet på ryggen til mammaen i stedet for å ligge trygt i en lomme. Fra å ha levd på deilig melk, må ungen begynne å spise mammas avføring. Eller, det er kanskje ikke helt avføring, men det kommer nå fra en seksjon i den samme fabrikken. Et sted i mamma-koalaens blindtarm produseres det en slags klumper som inneholder en rik bestand av morens bakterieflora. Ungen tilegner seg samme flora ved å spise disse klumpene. Det er den nødt til, for voksne koalaer spiser bare eukalyptusblader, og nedbrytningen av disse bladene til energi er det ikke koalaene selv som står for. Det er det bakteriene som ordner.
Blindtarmbetennelse er ikke så veldig populært blant koalaer.
Det får holde som en forsmak på hva som venter. Jeg vet ikke hvordan det er med deg, men jeg gleder meg til fortsettelsen!
fredag, oktober 24, 2008
Mikrotur
Mens jeg venter på å komme avgårde på ordentlig tur, går det heldigvis an å ta noen småturer rundt i nærområdet også. På søndag oppdaget jeg en ny park med superpotensial til å bli noe bra en vakker dag. På Fornebu, oppå den gamle flystripa!
Liker du vannspeil, fontener, sære skulpturer, klatrestativer, sjøfly og litt småsær arkitektur anbefales det veldig å ta turen fra Telenor-bygget og et par kilometer rett vestover. Jeg ble veldig positivt overrasket.
Ta med kamera! Det skal bli morsomt å sammenligne bildene fra nå med hvordan parken kommer til å se ut om tredve år, når de nyplantede trærne har fått vokst fra seg litt, og parken etter hvert blir omgitt av boligområder.
Liker du vannspeil, fontener, sære skulpturer, klatrestativer, sjøfly og litt småsær arkitektur anbefales det veldig å ta turen fra Telenor-bygget og et par kilometer rett vestover. Jeg ble veldig positivt overrasket.
Ta med kamera! Det skal bli morsomt å sammenligne bildene fra nå med hvordan parken kommer til å se ut om tredve år, når de nyplantede trærne har fått vokst fra seg litt, og parken etter hvert blir omgitt av boligområder.
Ukas beste investering
Plutselig har jeg jobbet ferdig for i år, og et stykke inn i neste år! Motivert av at det ser ut til at verdens pengesystem er i ferd med å falle sammen, fant jeg ut at det antagelig er like greit å bruke opp det man har av penger mens man kan.
Foreløpig har jeg ikke brukt så mye:
Det ser kanskje ut som om jeg har kjøpt meg et land, men egentlig er det bare en reisehåndbok. Så nå leter jeg etter interessante veier til Australia, helst med mellomlandinger på steder hvor jeg kan få et nytt stempel eller to i passet.
Jeg må uansett rømme landet, etter denne spyposeaffæren i beste sendetid på NRK nylig. (Lenken går til en videosnutt i wmv-format på 9MB, så det kan altså ta litt tid å få den frem. Jeg prøvde å YouTube det, men lyden kom helt ut av synk, så foreløpig får dette holde.)
Uansett, den gode nyheten er at snart blir det mer reiseblogging her! #8D)
Bjørn
Foreløpig har jeg ikke brukt så mye:
Det ser kanskje ut som om jeg har kjøpt meg et land, men egentlig er det bare en reisehåndbok. Så nå leter jeg etter interessante veier til Australia, helst med mellomlandinger på steder hvor jeg kan få et nytt stempel eller to i passet.
Jeg må uansett rømme landet, etter denne spyposeaffæren i beste sendetid på NRK nylig. (Lenken går til en videosnutt i wmv-format på 9MB, så det kan altså ta litt tid å få den frem. Jeg prøvde å YouTube det, men lyden kom helt ut av synk, så foreløpig får dette holde.)
Uansett, den gode nyheten er at snart blir det mer reiseblogging her! #8D)
Bjørn
onsdag, august 13, 2008
Jotunheimstien i pixelform
Huhei!
Det tok litt tid å bli ferdig med galleriet denne gangen, for jeg har kjøpt ny PC. Den er så kjapp at nå gidder jeg å bruke dobbelt så lang tid enn jeg gjorde før på å fikle med småjusteringer av bildene. I tillegg er den så kjapp at det til tider frister mye mer å råkjøre med rallybil i skogen med den enn å gjøre noe så samfunnsnyttig som å underholde verden med feriebildene sine.
Men nå er altså bildene her. Det vil si her. Jeg er sannelig ikke sikker på om alle bildene var verdt de tre-fire kilometrene jeg i gjennomsnitt måtte gå pr blinkskudd, men gjort er gjort. Det var på mange måter en finere tur enn ventet, og jeg er plutselig i bedre form enn jeg har vært på lenge.
Nå jobber jeg for fullt igjen, så neste eventyr er hverken tids- eller stedsbestemt. Men neste gang kommer jeg altså antagelig til i stor grad å benytte meg av motoriserte fremkomstmidler i stedet for å masseprodusere vannblemmer og gnagsår. Det lover jeg!
Det tok litt tid å bli ferdig med galleriet denne gangen, for jeg har kjøpt ny PC. Den er så kjapp at nå gidder jeg å bruke dobbelt så lang tid enn jeg gjorde før på å fikle med småjusteringer av bildene. I tillegg er den så kjapp at det til tider frister mye mer å råkjøre med rallybil i skogen med den enn å gjøre noe så samfunnsnyttig som å underholde verden med feriebildene sine.
Men nå er altså bildene her. Det vil si her. Jeg er sannelig ikke sikker på om alle bildene var verdt de tre-fire kilometrene jeg i gjennomsnitt måtte gå pr blinkskudd, men gjort er gjort. Det var på mange måter en finere tur enn ventet, og jeg er plutselig i bedre form enn jeg har vært på lenge.
Nå jobber jeg for fullt igjen, så neste eventyr er hverken tids- eller stedsbestemt. Men neste gang kommer jeg altså antagelig til i stor grad å benytte meg av motoriserte fremkomstmidler i stedet for å masseprodusere vannblemmer og gnagsår. Det lover jeg!
onsdag, juli 30, 2008
Undrenes tid er ikke forbi
Plutselig er jeg tilbake i Oslo, og jeg kom hit rett fra Gjendesheim! Det må bety at jeg faktisk har gått hele Jotunheimstien. Nå skal jeg bare kjøpe meg en ny PC så jeg kan få jobbet med bildene, så vil det vise seg om det faktisk er riktig eller ei. Kan ikke si at jeg husker alt fra turen like klart. Det var nemlig tretti grader denne uka både i skogen og på fjellet også, med tildels lite vann å finne, så jeg gikk litt i ørska.
Av det lille jeg husker så var det en overraskende fin tur. Å gå med lettere sekk var kjempelurt. Nå slapp jeg den skumle følelsen av at jeg hvert øyeblikk kunne lette og fly bort med vinden hver gang jeg tok av meg sekken. Og så var det en genistrek å kjøpe nye fjellstøvler. Tenk, jeg kunne tråkke rett ned i myra uten å bli våt på beina! Det er så lenge siden jeg sist hadde sånne greier på føttene at jeg hadde glemt at det gikk an.
Så fornøyd var jeg med å komme frem:
Det er alt jeg kan vise av hvordan jeg så ut etter å ha kommet hjem, dessverre. Det var så uhorvelig varmt at jeg måtte lage meg en ispose og ha på hodet for å overleve. Der jeg satt med knelangt skjegg og nesten-turban på hodet så lignet jeg for mye på en mistenkelig person til at bilder av det kan frigis. I hvert fall så lenge jeg har planer om engang kanskje å fly til/via USA igjen.
Opprinnelig hadde jeg tenkt at det skulle være en tredelt tur, og mens jeg gikk meg vill gang på gang i skogen tenkte jeg på hvem som skulle få være med og gå den siste biten, der det faktisk er fin utsikt. Kom ikke på så veldig mange, men jeg bestemte meg for at mareritt-turkameraten måtte være han der fyren som synger "Lost!" hver gang jeg ser ham. Erlend ett eller annet? Ok, han har grønt hår og kunne passet inn i skogen, og han ser ikke ut til å være i så veldig god form, så hvis vi hadde møtt en farlig bjørn i skogen så hadde det vært greit å kunne løpe fra ham, men ellers tror jeg at jeg fort kunne blitt irritert.
Fikk sett noen flere dyr etter hvert. Lemen, røyskatt, reinsdyr, huggorm og to ville dansker som holdt på å eksplodere i en oppoverbakke. Og masse fugler. Tiur, kjempespett, spirrevipp, geilo, enkeltmokkasin, bæremeis og hva de heter alle sammen. De er ikke så lette å artsfeste bestandig. Som regel ligger de i ro i gresset like ved stien helt til de ser det perfekte øyeblikket hvor de ved å lette kan distrahere en vandrer til å tråkke rett ned i et myrhull. Da tar de av. Og så ser man opp, og så tråkker man ned i et myrhull. Slår aldri feil.
Men i hvert fall, jeg lever, og jeg er fremme! Og om en stund er bildene her.
Habra så lenge.
Av det lille jeg husker så var det en overraskende fin tur. Å gå med lettere sekk var kjempelurt. Nå slapp jeg den skumle følelsen av at jeg hvert øyeblikk kunne lette og fly bort med vinden hver gang jeg tok av meg sekken. Og så var det en genistrek å kjøpe nye fjellstøvler. Tenk, jeg kunne tråkke rett ned i myra uten å bli våt på beina! Det er så lenge siden jeg sist hadde sånne greier på føttene at jeg hadde glemt at det gikk an.
Så fornøyd var jeg med å komme frem:
Det er alt jeg kan vise av hvordan jeg så ut etter å ha kommet hjem, dessverre. Det var så uhorvelig varmt at jeg måtte lage meg en ispose og ha på hodet for å overleve. Der jeg satt med knelangt skjegg og nesten-turban på hodet så lignet jeg for mye på en mistenkelig person til at bilder av det kan frigis. I hvert fall så lenge jeg har planer om engang kanskje å fly til/via USA igjen. Opprinnelig hadde jeg tenkt at det skulle være en tredelt tur, og mens jeg gikk meg vill gang på gang i skogen tenkte jeg på hvem som skulle få være med og gå den siste biten, der det faktisk er fin utsikt. Kom ikke på så veldig mange, men jeg bestemte meg for at mareritt-turkameraten måtte være han der fyren som synger "Lost!" hver gang jeg ser ham. Erlend ett eller annet? Ok, han har grønt hår og kunne passet inn i skogen, og han ser ikke ut til å være i så veldig god form, så hvis vi hadde møtt en farlig bjørn i skogen så hadde det vært greit å kunne løpe fra ham, men ellers tror jeg at jeg fort kunne blitt irritert.
Fikk sett noen flere dyr etter hvert. Lemen, røyskatt, reinsdyr, huggorm og to ville dansker som holdt på å eksplodere i en oppoverbakke. Og masse fugler. Tiur, kjempespett, spirrevipp, geilo, enkeltmokkasin, bæremeis og hva de heter alle sammen. De er ikke så lette å artsfeste bestandig. Som regel ligger de i ro i gresset like ved stien helt til de ser det perfekte øyeblikket hvor de ved å lette kan distrahere en vandrer til å tråkke rett ned i et myrhull. Da tar de av. Og så ser man opp, og så tråkker man ned i et myrhull. Slår aldri feil.
Men i hvert fall, jeg lever, og jeg er fremme! Og om en stund er bildene her.
Habra så lenge.
tirsdag, juli 22, 2008
I pose og sekk igjen...
Sånn.
Da har jeg akkurat fått igjen halvparten av huden under føttene, og om jeg kjenner godt etter så kan jeg faktisk såvidt sanse at jeg har fått tilbake litt av følelsen i stortåa, så da er det vel på tide å begi seg ut i skogen igjen.
Jeg er sånn rimelig restituert, og håper det går minst like bra denne gangen som sist. Planen er å komme meg omtrent til Kittilbua i nærheten av Lillehammer i løpet av uka. Og hvordan i all verden skal jeg klare det? Jo, ved å pakke litt mer optimalt denne gangen enn sist.
For eksempel tar jeg med mat for bare fire dager. (Og sjokolade for en uke, såklart.) Og så har jeg redusert vekten som skal bæres en del, ved å kutte ut de tyngste bøkene fra sist gang, pluss at jeg har klippet tånegler og vært hos frisøren og fått kortere hår på hodet.
Værmeldingen er så bra som den kan bli, så hvis jeg bare klarer å gå i et menneskelig tempo i de nye fjellskoene mine, så blir det nok noen fine dager i skogen og litt på fjellet.
Snakkes om tolv mil eller så!
Bjørn
søndag, juli 13, 2008
Uten pose og sekk
Nå har jeg vært tilbake i sivilisasjonen i en ukes tid. Jeg kan melde at det fungerer helt fint. Alt jeg trenger er innenfor rekkevidde, og jeg ser ingen grunn til å klage på det. Faktisk er det veldig, veldig deilig.
At jeg tenker sånn henger nok sammen med at det er litt andre forhold langs Jotunheimstien. Så til tross for vond akilles, vegg-til-vegg-blemmer og en og annen villfarelse oppe i myrene på Kvitingen: Det har vært verdt slitet så langt!
Og hvor langt er så langt? Tjah. Ikke så veldig. Se lilla markering på kartet:
Det er altså masser av sti igjen. Den "kjedelige" biten med mer skog enn utsikt rundt en er heldigvis stort sett unnagjort. Så snart det blir meldt fem dager på rad uten regn så er jeg i gang igjen, håper jeg.
Mens vi venter på godvær kan vi jo kikke på noen bilder fra turen så langt. Legg særlig merke til at jeg fra bilde 1 til bilde 45 går fra å være en opplagt vandrende deodorantreklame til å bli et svett og jævlig totalvrak. Artig!
Artig var det også å få en Transsibirske-artikkel "på trykk" på Boots 'n All, her, selv om redaktøren der har spist opp en del av ordene mine på veien.
Ha en fortsatt fin sommer!
At jeg tenker sånn henger nok sammen med at det er litt andre forhold langs Jotunheimstien. Så til tross for vond akilles, vegg-til-vegg-blemmer og en og annen villfarelse oppe i myrene på Kvitingen: Det har vært verdt slitet så langt!
Og hvor langt er så langt? Tjah. Ikke så veldig. Se lilla markering på kartet:
Det er altså masser av sti igjen. Den "kjedelige" biten med mer skog enn utsikt rundt en er heldigvis stort sett unnagjort. Så snart det blir meldt fem dager på rad uten regn så er jeg i gang igjen, håper jeg.
Mens vi venter på godvær kan vi jo kikke på noen bilder fra turen så langt. Legg særlig merke til at jeg fra bilde 1 til bilde 45 går fra å være en opplagt vandrende deodorantreklame til å bli et svett og jævlig totalvrak. Artig!
Artig var det også å få en Transsibirske-artikkel "på trykk" på Boots 'n All, her, selv om redaktøren der har spist opp en del av ordene mine på veien.
Ha en fortsatt fin sommer!
søndag, juli 06, 2008
Den lange marsjen
Jeg skal love det er langt å gå fra Oslo til Jotunheimen, ja. I hvert fall brukte jeg fem dager på å gå bare en drøy tredjedel av distansen, og kilometrene ble ikke akkurat kortere etter hvert. "Normal fart" viste seg å ligge i underkant av stusselige tre kilometer i timen.
Da jeg kom ned fra fjellet Kvitingen, litt sør for Raufoss, var togstasjonen Eina bare fem kilometer unna. Jeg var ikke i så verst stand, men det så ut som om det holdt på å svartne helt for himmelen. Med torden i lufta, lite strøm igjen i kameraet og litt vondt i føttene attpå, var det lett å bestemme seg for å dra hjem og lade både de ene og de andre batteriene litt.
Men altså, det har vært en super tur så langt. Og en superslitsom tur. Pakkingen gikk litt fort, og ble dermed ikke helt optimal. Jeg er ikke fullt så ekstrem at jeg sparer inn noen gram ved å kutte skaftet av tannbørsten, kjøpe sovepose uten glidelås i siden eller å operere ut blindtarmen før jeg går tur, men jeg skal innrømme at jeg burde pakket smartere.
For eksempel hadde jeg ikke trengt å ta med to mursteiner av noen bøker. Intensjonen var god nok. Jeg skulle lese i ro og mak om kveldene ved idylliske vann i skogen. Men i praksis så vet jeg jo godt at jeg bare går til jeg nesten stuper, og så setter jeg opp teltet, og så kryper jeg ned i soveposen, og så sovner jeg utmattet midt i kveldsmaten.
I de bortimot tretti varmegradene som jeg visste godt at kom, så trengte jeg vel egentlig ikke raggsokker, strikka-votter, langt ullundertøy eller vindjakke heller. Og selv om det i teorien var en mulighet for at jeg skulle gå hele veien i ett strekk, så trengte jeg vel ikke å bære på mat for to uker heller. Skogen er jo full av dyr som kan spises. Jeg så i hvert fall både elg og røyskatt og mus og grevling, og de så ganske gode ut alle sammen.
Det var verre med tilgang på drikkevann. Snøen i fjellene har stort sett smeltet ferdig, og det har vært en ganske tørr sommer. Dermed var det lite fart i bekkene rundtom. Det endte med at jeg _virkelig_ måtte bunkre opp med mye vann når jeg først fant noe som kunne drikkes, og vips ble sekken enda tyngre. Et par ganger gikk jeg bare helt tom for vann likevel. Du vet at du er ganske dehydrert når du lett spytter ti meter og det sier "ploink!" når spyttklysa treffer en stein. Så da var det bare å kose seg med litt Chateaux de Lemenlik og Eau de Shit de Sau. Myrvann altså. Blæurgh! Er antagelig høygravid med et betydelig antall rumpetroll. Men jeg lever!
Jaja. Så det har vært en fin, men litt tøff tur for en bybjørn som meg. Det ble litt lettere da jeg etter et par dager skjønte at det ikke var isbilen som kom, men lyden av bjeller fra sauer på sommerbeite jeg hørte. Og at ritsjelyden ved ørene mine når liggeunderlaget på toppen av sekken min raspet borti greiner ikke nødvendigvis var en rabiat vampyrflaggermus som gikk til angrep på meg. Det er en god erfaring å ha med seg når jeg en vakker dag om ikke lenge tar toget tilbake til Eina og fortsetter turen!
Væme? Det er god plass til flere på Jotunheimstien!
Bjørn
Da jeg kom ned fra fjellet Kvitingen, litt sør for Raufoss, var togstasjonen Eina bare fem kilometer unna. Jeg var ikke i så verst stand, men det så ut som om det holdt på å svartne helt for himmelen. Med torden i lufta, lite strøm igjen i kameraet og litt vondt i føttene attpå, var det lett å bestemme seg for å dra hjem og lade både de ene og de andre batteriene litt.
Men altså, det har vært en super tur så langt. Og en superslitsom tur. Pakkingen gikk litt fort, og ble dermed ikke helt optimal. Jeg er ikke fullt så ekstrem at jeg sparer inn noen gram ved å kutte skaftet av tannbørsten, kjøpe sovepose uten glidelås i siden eller å operere ut blindtarmen før jeg går tur, men jeg skal innrømme at jeg burde pakket smartere.
For eksempel hadde jeg ikke trengt å ta med to mursteiner av noen bøker. Intensjonen var god nok. Jeg skulle lese i ro og mak om kveldene ved idylliske vann i skogen. Men i praksis så vet jeg jo godt at jeg bare går til jeg nesten stuper, og så setter jeg opp teltet, og så kryper jeg ned i soveposen, og så sovner jeg utmattet midt i kveldsmaten.
I de bortimot tretti varmegradene som jeg visste godt at kom, så trengte jeg vel egentlig ikke raggsokker, strikka-votter, langt ullundertøy eller vindjakke heller. Og selv om det i teorien var en mulighet for at jeg skulle gå hele veien i ett strekk, så trengte jeg vel ikke å bære på mat for to uker heller. Skogen er jo full av dyr som kan spises. Jeg så i hvert fall både elg og røyskatt og mus og grevling, og de så ganske gode ut alle sammen.
Det var verre med tilgang på drikkevann. Snøen i fjellene har stort sett smeltet ferdig, og det har vært en ganske tørr sommer. Dermed var det lite fart i bekkene rundtom. Det endte med at jeg _virkelig_ måtte bunkre opp med mye vann når jeg først fant noe som kunne drikkes, og vips ble sekken enda tyngre. Et par ganger gikk jeg bare helt tom for vann likevel. Du vet at du er ganske dehydrert når du lett spytter ti meter og det sier "ploink!" når spyttklysa treffer en stein. Så da var det bare å kose seg med litt Chateaux de Lemenlik og Eau de Shit de Sau. Myrvann altså. Blæurgh! Er antagelig høygravid med et betydelig antall rumpetroll. Men jeg lever!
Jaja. Så det har vært en fin, men litt tøff tur for en bybjørn som meg. Det ble litt lettere da jeg etter et par dager skjønte at det ikke var isbilen som kom, men lyden av bjeller fra sauer på sommerbeite jeg hørte. Og at ritsjelyden ved ørene mine når liggeunderlaget på toppen av sekken min raspet borti greiner ikke nødvendigvis var en rabiat vampyrflaggermus som gikk til angrep på meg. Det er en god erfaring å ha med seg når jeg en vakker dag om ikke lenge tar toget tilbake til Eina og fortsetter turen!
Væme? Det er god plass til flere på Jotunheimstien!
Bjørn
tirsdag, juli 01, 2008
Pakket og smart?
Sånn. Nå tar jeg trikken til Vaterlandsparken, der Jotunheimstien begynner bak Oslo Plaza, og så er jeg i gang.
Etter å ha pakket ned sjokoladen var det plutselig ikke plass til kompass, hansker og regntøy lenger, men det gjør sikkert ingenting.
Jeg fant nettopp ut at stien offisielt er 320 kilometer lang, så hvis jeg går i 32 kilometer i timen er jeg fremme til kvelden! Hvis jeg går i normal fart, som kanskje er 4-5 kilometer i timen, derimot, så tar det 65-80 timer å gå. I så fall kunne jeg leid inn en erfaren Accenture-konsulent til å gå turen for meg for i underkant av 100.000 kroner. Her er det penger å spare!
Hadde jeg utsatt avreise med et par timer, så kunne jeg investert i:
* 300 DnB Nor-aksjer a 64,80 = 19440
* 800 Golden Ocean-aksjer a 30,45 = 24360
* 150 Schibsted-aksjer a 144,50 = 21675
* 1000 SAS-aksjer a 25 = 25000
* 2000 Stepstone-aksjer a 15,10 = 30200
* 500 Storebrand-aksjer a 37,80 = 18900
* 500 Telenor-aksjer a 95,80 = 47900
* 1000 Tomra-aksjer a 33,80 = 33800
Tilsammen 221275 kroner.
Dette er ikke aksjetips, altså. Det er bare et eksperiment for å se hva man kunne tjent på å gå med is i magen i skogen i noen dager.
Forresten er det ikke akkurat is jeg har i magen. Det er mer i kategorien sommerfugler. Det går nok fint. Man må bare finne noe å tenke på som kan virke motiverende mens man går.
Vel. Snakkes.
Bjørn
Etter å ha pakket ned sjokoladen var det plutselig ikke plass til kompass, hansker og regntøy lenger, men det gjør sikkert ingenting.
Jeg fant nettopp ut at stien offisielt er 320 kilometer lang, så hvis jeg går i 32 kilometer i timen er jeg fremme til kvelden! Hvis jeg går i normal fart, som kanskje er 4-5 kilometer i timen, derimot, så tar det 65-80 timer å gå. I så fall kunne jeg leid inn en erfaren Accenture-konsulent til å gå turen for meg for i underkant av 100.000 kroner. Her er det penger å spare!
Hadde jeg utsatt avreise med et par timer, så kunne jeg investert i:
* 300 DnB Nor-aksjer a 64,80 = 19440
* 800 Golden Ocean-aksjer a 30,45 = 24360
* 150 Schibsted-aksjer a 144,50 = 21675
* 1000 SAS-aksjer a 25 = 25000
* 2000 Stepstone-aksjer a 15,10 = 30200
* 500 Storebrand-aksjer a 37,80 = 18900
* 500 Telenor-aksjer a 95,80 = 47900
* 1000 Tomra-aksjer a 33,80 = 33800
Tilsammen 221275 kroner.
Dette er ikke aksjetips, altså. Det er bare et eksperiment for å se hva man kunne tjent på å gå med is i magen i skogen i noen dager.
Forresten er det ikke akkurat is jeg har i magen. Det er mer i kategorien sommerfugler. Det går nok fint. Man må bare finne noe å tenke på som kan virke motiverende mens man går.
Vel. Snakkes.
Bjørn
lørdag, juni 28, 2008
Opp, opp og avsted
Greit nok. Global oppvarming er fæle greier, og jeg har antagelig bidratt mer enn jeg burde ved å reise med fly, spise burger og slippe ut metangass (i det stille). Nå er det på tide å gjøre det godt igjen. Her er planen min:
Det ser kanskje ut som en litt tynn plan, og uten å klikke på den så den kommer opp i en litt større versjon er det ikke så godt å forstå hva planen egentlig går ut på. Kort sagt så tenkte jeg å bruke sommerferien i år på å gå til Jotunheimen. Ikke I Jotunheimen, altså, men TIL. Hvis jeg klarer å unngå å pakke hermetiserte bønner i proviantsekken min, så burde dermed turen denne gang bli tilnærmet utslippsfri!
Jeg vet ikke om dette kommer til å gå så veldig bra, men jeg skal i hvert fall prøve. Inspirert av to bøker som ligger på nattbordet mitt nå, "A Walk in the Woods" av Bill Bryson og "The Dice Man" av Luke Rhinehart, ble det bare sånn. Turistforeningen har to langtur-varianter med utgangspunkt i Oslo, Jotunheimstien og Rondanestien. Jeg kastet terning om hvilken jeg skulle ta, og Jotunheimstien "vant".
Det ser fryktelig langt ut på det kartet der oppe, så i lett desperasjon prøvde jeg å få turen til å virke mer overkommelig ved å stykke den opp litt:
Det hjalp litt, men jeg er redd for at selve turen blir like lang likevel.
Hvis værmeldingen ser bra ut, drar jeg med meg telt og knekkebrød og salami og sjokolade en gang i løpet av uke, går opp langs Akerselva og tar til venstre ved Maridalsvannet, og så ser jeg hvor lenge det går an å overleve på den måten.
Går det ikke i ett strekk får jeg bare komme meg hjem på ett eller annet vis og fortsette turen der jeg slapp senere.
Det gjelder å tenke langsiktig!
Jeg tviler på at det blir noe blogging underveis, men til gjengjeld skal jeg nok i ettertid gi dere klar beskjed om hvor anbefalelsesverdig eller ikke et sånt tiltak er!
God tur til meg.
Bjørn
Det ser kanskje ut som en litt tynn plan, og uten å klikke på den så den kommer opp i en litt større versjon er det ikke så godt å forstå hva planen egentlig går ut på. Kort sagt så tenkte jeg å bruke sommerferien i år på å gå til Jotunheimen. Ikke I Jotunheimen, altså, men TIL. Hvis jeg klarer å unngå å pakke hermetiserte bønner i proviantsekken min, så burde dermed turen denne gang bli tilnærmet utslippsfri!
Jeg vet ikke om dette kommer til å gå så veldig bra, men jeg skal i hvert fall prøve. Inspirert av to bøker som ligger på nattbordet mitt nå, "A Walk in the Woods" av Bill Bryson og "The Dice Man" av Luke Rhinehart, ble det bare sånn. Turistforeningen har to langtur-varianter med utgangspunkt i Oslo, Jotunheimstien og Rondanestien. Jeg kastet terning om hvilken jeg skulle ta, og Jotunheimstien "vant".
Det ser fryktelig langt ut på det kartet der oppe, så i lett desperasjon prøvde jeg å få turen til å virke mer overkommelig ved å stykke den opp litt:
Det hjalp litt, men jeg er redd for at selve turen blir like lang likevel.
Hvis værmeldingen ser bra ut, drar jeg med meg telt og knekkebrød og salami og sjokolade en gang i løpet av uke, går opp langs Akerselva og tar til venstre ved Maridalsvannet, og så ser jeg hvor lenge det går an å overleve på den måten.
Går det ikke i ett strekk får jeg bare komme meg hjem på ett eller annet vis og fortsette turen der jeg slapp senere.
Det gjelder å tenke langsiktig!
Jeg tviler på at det blir noe blogging underveis, men til gjengjeld skal jeg nok i ettertid gi dere klar beskjed om hvor anbefalelsesverdig eller ikke et sånt tiltak er!
God tur til meg.
Bjørn
søndag, mai 25, 2008
Maltastisk!
Sånn. Det var vel passe imponerende raskt levert, tenker jeg. En uke fra retur fra Malta til hele bildehaugen fra turen var dissekert og klassifisert.
Du finner bildene her. Blant høydepunktene kan vi nevne en nonne foran en naken mannsfigur, busser fra andre verdenskrig, en rustning som ligner litt på Thomas Alsgaard og en tykk dame som sover.
Hvis jeg skal oppsummere Malta så må jeg vel si at det er et greit nok reisemål. Det er ikke så mange det passer perfekt for, men vannet der er så vanvittig klart at for dykkere må det jo være et bra valg, hvis man får billige billetter dit. Og kanskje for klatrere også, for det er mye stein der og ingen regler mot bruk av naturen.
Ellers er det litt sånn terningkast 3. Øyene er for tettbebygde til at jeg kunne falle helt for dem. Og selv om det åpenbart er lassevis av historie på øya, så ble jeg litt skuffet over å oppdage hva historien er, og hvor lite man egentlig vet om det som antagelig er de mest interessante delene av øyas historie.
Apropos historie, så oppdaget jeg at tempelridderne jo bare var én i en usedvanlig lang rekke av innvandrere til øya som bare tok for seg og herset med lokalbefolkningen. Så malteserne ble litt glade da noen århundrer med festningsbygging ledet frem til at Napoleon bare overkjørte tempelridderne fullstendig i løpet av et par dager på slutten av 1700-tallet. Senere banket britene franskmennene og skulle akkurat til å gi øya tilbake til tempelridderne, da malteserne plutselig spratt opp og ba tynt om de kunne slippe. Og så slapp de. Og plutselig en dag 150 år senere fikk de bli et eget land.
Selv om de ikke likte tempelridderne noe særlig, og selv om tempelridderne viste seg å være en gjeng pyser som ikke kunne stoppe en franskmann engang, så er storparten av det malteserne tilbyr turistene ting som bygger på tempelridder-perioden. Litt dobbeltmoral der, altså. Men pytt. 9 av 10, minst, som kommer til øya bryr seg ikke om hverken maltesere eller tempelriddere, så det gjør ikke så mye.
Jaja. Jeg fant altså noen andre ting som jeg syntes det kunne være greit å skrive hjem om. Så hvis du er interessert, sving innom Malta-galleriet og lær noe nytt i dag også!
Du finner bildene her. Blant høydepunktene kan vi nevne en nonne foran en naken mannsfigur, busser fra andre verdenskrig, en rustning som ligner litt på Thomas Alsgaard og en tykk dame som sover.
Hvis jeg skal oppsummere Malta så må jeg vel si at det er et greit nok reisemål. Det er ikke så mange det passer perfekt for, men vannet der er så vanvittig klart at for dykkere må det jo være et bra valg, hvis man får billige billetter dit. Og kanskje for klatrere også, for det er mye stein der og ingen regler mot bruk av naturen.
Ellers er det litt sånn terningkast 3. Øyene er for tettbebygde til at jeg kunne falle helt for dem. Og selv om det åpenbart er lassevis av historie på øya, så ble jeg litt skuffet over å oppdage hva historien er, og hvor lite man egentlig vet om det som antagelig er de mest interessante delene av øyas historie.
Apropos historie, så oppdaget jeg at tempelridderne jo bare var én i en usedvanlig lang rekke av innvandrere til øya som bare tok for seg og herset med lokalbefolkningen. Så malteserne ble litt glade da noen århundrer med festningsbygging ledet frem til at Napoleon bare overkjørte tempelridderne fullstendig i løpet av et par dager på slutten av 1700-tallet. Senere banket britene franskmennene og skulle akkurat til å gi øya tilbake til tempelridderne, da malteserne plutselig spratt opp og ba tynt om de kunne slippe. Og så slapp de. Og plutselig en dag 150 år senere fikk de bli et eget land.
Selv om de ikke likte tempelridderne noe særlig, og selv om tempelridderne viste seg å være en gjeng pyser som ikke kunne stoppe en franskmann engang, så er storparten av det malteserne tilbyr turistene ting som bygger på tempelridder-perioden. Litt dobbeltmoral der, altså. Men pytt. 9 av 10, minst, som kommer til øya bryr seg ikke om hverken maltesere eller tempelriddere, så det gjør ikke så mye.
Jaja. Jeg fant altså noen andre ting som jeg syntes det kunne være greit å skrive hjem om. Så hvis du er interessert, sving innom Malta-galleriet og lær noe nytt i dag også!
onsdag, mai 21, 2008
Historieleksjon
Jeg ble hektet inn på en meme av Elisabeth, som går sånn:
Pick up the nearest book.
Open on page 123.
Find the fifth sentence.
Post the next three sentences.
Tag five people, and acknowledge who tagged you.
Da fant jeg følgende folkeopplysning om byen Mdina i Lonely Planet sin Malta & Gozo-bok:
"The Romans built a large town here and called it Melita. It was given its present name when the Arabs arrived in the 9th century - medina is Arabic for 'walled city'. They built strong walls and dug a deep moat between Mdina and its suburbs (known as rabat in Arabic)."
Så har vi lært noe i dag også.
Jeg avventer videretaggingen litt. Med sånne kjedegreier pleier det å følge en trussel om at hvis man ikke sender videre innen x antall dager, så får man antagelig en elefant i hodet eller kanskje diaré ut året, eller det som verre er. Men det fulgte ikke med på denne, så jeg tenkte jeg skulle sjekke om sånt er gitt implisitt, eller om det faktisk ikke medfører noen straffereaksjoner. Følg med, følg med!
Hvis det blir veldig stille i bloggen her fremover, så har jeg gjort altså en stor feil. Hvis ting derimot går bra, så kan man vente en liten posting med Maltabilder snart.
Habra så lenge!
Bjørn
Pick up the nearest book.
Open on page 123.
Find the fifth sentence.
Post the next three sentences.
Tag five people, and acknowledge who tagged you.
Da fant jeg følgende folkeopplysning om byen Mdina i Lonely Planet sin Malta & Gozo-bok:
"The Romans built a large town here and called it Melita. It was given its present name when the Arabs arrived in the 9th century - medina is Arabic for 'walled city'. They built strong walls and dug a deep moat between Mdina and its suburbs (known as rabat in Arabic)."
Så har vi lært noe i dag også.
Jeg avventer videretaggingen litt. Med sånne kjedegreier pleier det å følge en trussel om at hvis man ikke sender videre innen x antall dager, så får man antagelig en elefant i hodet eller kanskje diaré ut året, eller det som verre er. Men det fulgte ikke med på denne, så jeg tenkte jeg skulle sjekke om sånt er gitt implisitt, eller om det faktisk ikke medfører noen straffereaksjoner. Følg med, følg med!
Hvis det blir veldig stille i bloggen her fremover, så har jeg gjort altså en stor feil. Hvis ting derimot går bra, så kan man vente en liten posting med Maltabilder snart.
Habra så lenge!
Bjørn
torsdag, mai 15, 2008
I Gozonen
Sånn. Nå har jeg altså besøkt opptil flere maltiske øer, og det er Gozo som er favoritten så langt. Klippene på vestkysten er flotte å gå langs, og sikkert å basehoppe fra også. Og om man plutselig går rett inn i skuddlinjen til en trekkfugljeger der, så bare smiler og vinker han og sier "Zkfgxz", eller noe i den duren. På Malta, derimot, er det åpenbart at de tar deg for å være en gjøk, og så peker de på deg med hagla, så du skal skjønne at det er nok lurt å gå fort videre i stedet for å stoppe og ta en saklig diskusjon om etikken og nødvendigheten av å skyte på stakkars forbipasserende, det være seg turister eller trekkfugler.
Og så har de verdens vondeste brus på Malta. Den heter Kinnie, og markedsføres som en alkoholfri, bitter soft drink brygget på sure appelsiner og aromatiske urter. Jø og fyse, som den smaker! Den er så fæl at den i 1975 ble kåret til årets drikk av franske Comité International d'Action Gastronomique et Touristique. De fleste land har en lokal favoritt, og ofte er det ikke så lett å skjønne hvorfor. Bortsett fra at alle synes det er moro at noe selger bedre enn Coca-Cola. I for eksempel Peru har de Inka Cola, som lider av at den smaker Hubba Bubba og ser ut som en urinproeve. I Norge har vi Solo, og det er sikkert noe galt med den også, vi vet det bare ikke, for vi er vant til den. Men altså, dagens advarsel fra meg til Maltafarende er å holde god avstand til Kinnie.
Jeg må bare hjem og legge meg litt. Nå har jeg gått rundt bokstavelig talt halve Malta og halve Gozo, altså langs kysten. De delene jeg ikke har gått er tettbebygde, så jeg er sånn sett ferdiggått. Men jeg finner nok paa noe de to siste dagene også.
Habra,
Bjørn
Og så har de verdens vondeste brus på Malta. Den heter Kinnie, og markedsføres som en alkoholfri, bitter soft drink brygget på sure appelsiner og aromatiske urter. Jø og fyse, som den smaker! Den er så fæl at den i 1975 ble kåret til årets drikk av franske Comité International d'Action Gastronomique et Touristique. De fleste land har en lokal favoritt, og ofte er det ikke så lett å skjønne hvorfor. Bortsett fra at alle synes det er moro at noe selger bedre enn Coca-Cola. I for eksempel Peru har de Inka Cola, som lider av at den smaker Hubba Bubba og ser ut som en urinproeve. I Norge har vi Solo, og det er sikkert noe galt med den også, vi vet det bare ikke, for vi er vant til den. Men altså, dagens advarsel fra meg til Maltafarende er å holde god avstand til Kinnie.
Jeg må bare hjem og legge meg litt. Nå har jeg gått rundt bokstavelig talt halve Malta og halve Gozo, altså langs kysten. De delene jeg ikke har gått er tettbebygde, så jeg er sånn sett ferdiggått. Men jeg finner nok paa noe de to siste dagene også.
Habra,
Bjørn
Abonner på:
Innlegg (Atom)
