Huhei!
Har hatt en skikkelig udramatisk dag. Ingen skuddvekslinger, ingen nesten-drukninger, ikkeno action. >( Men saann er det naa, og det faar vi bare ta med oss til neste dag.
Har vaert paa dagstur med en gjeng brasilianske pensjonister. Jeg gav dem bakoversveis (paa det som var igjen) to ganger. Foerst med aa vise dem en iPod Touch, hvor det gaar an aa dra bilder frem og tilbake paa skjermen paa elegant vis, og deretter ved aa vise dem bilder av vinter-Norge paa den. Stakkars jaevel som maa bo i et saa kaldt og faelt land, sa de, og syntes jeg var smart som dro til Brasil. Litt enig med dem.
Foerst stoppet vi i Morro Branco, som betyr Hvit Moro, og er hovedsetet for Soer-Amerikas Ku Klux Klan. Neida. Morro betyr hoeyde eller fjellside eller noe saant, og den hvite sanden paa hoeyden har vaert et landemerke for folk som har padlet rundt i uthulede trestammer her i milliarder av aar. Veldig fint, med en labyrint av smale ganger i erodert sandgrunn aa gaa seg vill i. Blir fine bilder, tror jeg.
Saa var det videre til Canoa Quebrada, som er en strandferieby av fint brasiliansk merke. Masse nesten-hippier, masse surfenisser, masse rumpeballer og masse strandjeeper som suser frem og tilbake hele tiden. Og varmt og deilig hav aa bade i. Saa det var en fin dag.
For en saann dag er det viktig aa vaere riktig utstyrt. For eksempel trenger man solkrem. Som er ganske dyrt her i landet ogsaa, fort vekk en droey femtilapp for en 150milliliter-flaske. Heldigvis har de snille supermarkeder her, saa i stedet for aa betale hele femtilappen paa en gang, kan man betale bare 10 kroner, og saa resten i avdrag paa fem kroner av gangen spredt over et helt aar. Samme hvor lite det koster det man trenger, saa stiller supermarkedet opp og tilbyr det paa avbetaling. Sier litt om oekonomien til folk her...
I morgen baerer det som sagt til Jericoacoara. Vet ikke helt hvor mye Internett de har der, for det gaar i hvert fall ikke vei dit. Strandjeep over oerkenen blir sikkert en fin tur.
Habra saa lenge!
Bjoern
fredag, februar 29, 2008
onsdag, februar 27, 2008
Tua Nenem
Huhei! Jeg er fremdeles i Brasil og fremdeles i live, men det er visstnok ikke min egen skyld. La oss ta det fra begynnelsen.
Vaaknet saann passe jetlagget i morges litt etter fem, og gikk meg tur i byen mens det var stille, i graalysningen. Fint og rolig, bare litt slitsomt aa maatte gaa sikksakk mellom alle uteliggerne som sov paa fortauene. Jeg foelte meg helt trygg, for alle husene var enten sjarmerende forfalne fra attenhundretallet eller pastellmalte nybygg.
Og det gikk bra, saa jeg kom meg tilbake til vandrerhjemmet til frokost. Da turistinformasjonen aapnet gikk jeg dit og spurte hva man kunne gjoere her i byen paa en dag som i dag. Dra paa stranda, sa de. Jaha, sa jeg. Er det trygt aa gaa langs strendene her, da? Jada. Trygt som bare det, sa de. I ettertid tror jeg kanskje at damen paa turistinformasjonen ikke helt forstod hvor langt jeg er vant til aa gaa. Antagelig mente hun strekningen rett utenfor kontoret hennes.
Men jeg gikk og jeg gikk og jeg gikk. Fine strender her, skal jeg hilse og si. Men etter en stund ble det litt industriomraadeaktig, og det var lite med folk rundt meg. Og de som var der, de kikket rart paa meg og skar liksom halsen over seg med fingrene og viftet med pekefingeren og lagde pistol med fingrene sine. Det er sjelden et godt tegn, men jeg har jo aldri vaert her i byen foer, saa jeg gjettet at det var saann de hilste, og smilte og skar over halsen paa meg tilbake. La meg legge til at de lager pistoltegn her ikke ved aa holde tommelen opp og peke med en finger mot deg. Neida. De peker med TO fingre mot deg. Saa her er nok folk vant til dobbeltloepede skytevaapen.
Saann fortsatte det, helt til plutselig kom det en politibil forbi, og satte paa sirenen og tok en hoeyst ureglementert u-sving og kjoerte bort til meg. Heihei konstabel, sa jeg. Hva i helvete gjoer du her?? sa han. Det viste seg at det nok ikke var helt trygt aa vaere der. Men politiene hadde ikke lov til aa kjoere meg noe sted uten at jeg gjorde et lovbrudd foerst. Saa jeg fikk knuse en rute, sa de. Men det ville jeg ikke. Og egentlig sa de ikke det heller, altsaa. I stedet begynte jeg aa gaa forsiktig tilbake den veien jeg hadde kommet, og saa kjoerte politibilen en meter bak meg. Saann holdt vi paa i fem minutter, og jeg foelte meg i grunnen ganske trygg med saann eskorte. Men herligheten tok slutt. Vi moette en drosjefyr, og han fikk i oppdrag aa kjoere meg til et trygt sted. Det laa tredve kroner unna, saa jeg var nok bra midt oppi en fael bydel, ja. Men det endte godt!
Vel, hm, det var ikke saa dramatisk som jeg sikkert fikk det til aa hoeres ut. Men naa vet dere i hvert fall at Fortaleza virker veldig trygg og koselig, men det er ikke sikkert at hele Fortaleza er det likevel.
I morgen skal jeg til noen strender et godt stykke soer for byen, og neste dag drar jeg videre til Jericoacoara, som jeg haaper heter det fordi de har mye kakaoboenner og sjokolade der. Men antagelig er det bare et strandsted, det ogsaa.
Ha en finfin dag, med eller uten eskorte!
Bjoern
Vaaknet saann passe jetlagget i morges litt etter fem, og gikk meg tur i byen mens det var stille, i graalysningen. Fint og rolig, bare litt slitsomt aa maatte gaa sikksakk mellom alle uteliggerne som sov paa fortauene. Jeg foelte meg helt trygg, for alle husene var enten sjarmerende forfalne fra attenhundretallet eller pastellmalte nybygg.
Og det gikk bra, saa jeg kom meg tilbake til vandrerhjemmet til frokost. Da turistinformasjonen aapnet gikk jeg dit og spurte hva man kunne gjoere her i byen paa en dag som i dag. Dra paa stranda, sa de. Jaha, sa jeg. Er det trygt aa gaa langs strendene her, da? Jada. Trygt som bare det, sa de. I ettertid tror jeg kanskje at damen paa turistinformasjonen ikke helt forstod hvor langt jeg er vant til aa gaa. Antagelig mente hun strekningen rett utenfor kontoret hennes.
Men jeg gikk og jeg gikk og jeg gikk. Fine strender her, skal jeg hilse og si. Men etter en stund ble det litt industriomraadeaktig, og det var lite med folk rundt meg. Og de som var der, de kikket rart paa meg og skar liksom halsen over seg med fingrene og viftet med pekefingeren og lagde pistol med fingrene sine. Det er sjelden et godt tegn, men jeg har jo aldri vaert her i byen foer, saa jeg gjettet at det var saann de hilste, og smilte og skar over halsen paa meg tilbake. La meg legge til at de lager pistoltegn her ikke ved aa holde tommelen opp og peke med en finger mot deg. Neida. De peker med TO fingre mot deg. Saa her er nok folk vant til dobbeltloepede skytevaapen.
Saann fortsatte det, helt til plutselig kom det en politibil forbi, og satte paa sirenen og tok en hoeyst ureglementert u-sving og kjoerte bort til meg. Heihei konstabel, sa jeg. Hva i helvete gjoer du her?? sa han. Det viste seg at det nok ikke var helt trygt aa vaere der. Men politiene hadde ikke lov til aa kjoere meg noe sted uten at jeg gjorde et lovbrudd foerst. Saa jeg fikk knuse en rute, sa de. Men det ville jeg ikke. Og egentlig sa de ikke det heller, altsaa. I stedet begynte jeg aa gaa forsiktig tilbake den veien jeg hadde kommet, og saa kjoerte politibilen en meter bak meg. Saann holdt vi paa i fem minutter, og jeg foelte meg i grunnen ganske trygg med saann eskorte. Men herligheten tok slutt. Vi moette en drosjefyr, og han fikk i oppdrag aa kjoere meg til et trygt sted. Det laa tredve kroner unna, saa jeg var nok bra midt oppi en fael bydel, ja. Men det endte godt!
Vel, hm, det var ikke saa dramatisk som jeg sikkert fikk det til aa hoeres ut. Men naa vet dere i hvert fall at Fortaleza virker veldig trygg og koselig, men det er ikke sikkert at hele Fortaleza er det likevel.
I morgen skal jeg til noen strender et godt stykke soer for byen, og neste dag drar jeg videre til Jericoacoara, som jeg haaper heter det fordi de har mye kakaoboenner og sjokolade der. Men antagelig er det bare et strandsted, det ogsaa.
Ha en finfin dag, med eller uten eskorte!
Bjoern
Forterealeza!
Skal si jeg kan det der med aa reise! Naa er jeg over alle hauger, ute ved Syd-Atlanteren et sted, og alt har gaatt som smurt.
Aa reise med charterfly til Brasil er stort sett greit. Litt rare medpassasjerer, men pytt. Det er alt fra gjengmedlemmer med svaere tatoveringer paa halsen, som er dritnervoese for om de slipper inn i Brasil eller ikke fordi de ser saa skumle ut, via eldre menn fra Norge med en god del yngre koner fra Brasil og en haug smaaunger, til homsepar som er inntil det parodiske utstudert ikke-heteroseksuelle. Sleng paa et par "gutteturgjenger" paa 45, hvor alle kaller hverandre Laffen og Torro og Kinky og saann, og en og annen riking som skal ned og se til huset sitt som visstnok passes av apekatter som man ikke kan stole paa, saa har du hele klientellet. Og saa meg, da.
Etter aa ha reist med fly i seks timer og saa i seks timer til var jeg helt hekta, saa jeg kastet meg rett paa enda et fly. En droey time opp til Fortaleza gikk fort, og naa er jeg her, midt i en by som proever aa vaere Copacabana, og som klarer det ganske langt paa vei. Svaere, flotte strender midt i byen, og masse utringninger. Jeg bor paa vandrerhjem helt nede paa stranda, og har tenkt aa bevilge meg en hviledag i morgen. Eller, hviledag og hviledag. Jeg skal nok legge litt energi i aa studere brasiliansk bademote. Aa doemme etter all joggingen og power-walkingen langs stranda her i ettermiddag, saa blir det nok en god opplevelse.
Saa alt er altsaa vel. Ikke mye vinter her, det naermeste vintersport jeg kommer er a-bakka-ski, som saavidt jeg har klart aa bringe paa det rene betyr ananas. Har spist et par allerede, og naa skal jeg bare spise en svaer maiskolbe til foer jeg legger meg, saa er jeg helt sikker paa at jeg faar mageknip ganske snart. De har store porsjoner i Brasil.
Fornoeyd hilsen Bjoern
Aa reise med charterfly til Brasil er stort sett greit. Litt rare medpassasjerer, men pytt. Det er alt fra gjengmedlemmer med svaere tatoveringer paa halsen, som er dritnervoese for om de slipper inn i Brasil eller ikke fordi de ser saa skumle ut, via eldre menn fra Norge med en god del yngre koner fra Brasil og en haug smaaunger, til homsepar som er inntil det parodiske utstudert ikke-heteroseksuelle. Sleng paa et par "gutteturgjenger" paa 45, hvor alle kaller hverandre Laffen og Torro og Kinky og saann, og en og annen riking som skal ned og se til huset sitt som visstnok passes av apekatter som man ikke kan stole paa, saa har du hele klientellet. Og saa meg, da.
Etter aa ha reist med fly i seks timer og saa i seks timer til var jeg helt hekta, saa jeg kastet meg rett paa enda et fly. En droey time opp til Fortaleza gikk fort, og naa er jeg her, midt i en by som proever aa vaere Copacabana, og som klarer det ganske langt paa vei. Svaere, flotte strender midt i byen, og masse utringninger. Jeg bor paa vandrerhjem helt nede paa stranda, og har tenkt aa bevilge meg en hviledag i morgen. Eller, hviledag og hviledag. Jeg skal nok legge litt energi i aa studere brasiliansk bademote. Aa doemme etter all joggingen og power-walkingen langs stranda her i ettermiddag, saa blir det nok en god opplevelse.
Saa alt er altsaa vel. Ikke mye vinter her, det naermeste vintersport jeg kommer er a-bakka-ski, som saavidt jeg har klart aa bringe paa det rene betyr ananas. Har spist et par allerede, og naa skal jeg bare spise en svaer maiskolbe til foer jeg legger meg, saa er jeg helt sikker paa at jeg faar mageknip ganske snart. De har store porsjoner i Brasil.
Fornoeyd hilsen Bjoern
mandag, februar 25, 2008
Trikkan i Banana
Hohoi! Da stikker jeg straks avgårde til Brasil, etter å ha snappet opp en superbillig restplassbillett innimellom at jeg rullet i gang snøballen som også heter "One for the Road".
Altså boka mi i engelsk utgave. Den har fått hjemmeside, den kan fås gratis og den kan kjøpes.
Flyet går til Recife, men der har jeg ikke tenkt å være særlig mange minutter. Drar nordover rett gjennom landet, til jeg møter havet igjen, og så følger jeg kysten tilbake. Kanskje. Det er mange muligheter i et land som Brasil, så kanskje gjør jeg noe helt annet. Følg med her i bloggen, så vet du sånn cirka hvor jeg er.
Men nå MÅ jeg pakke!
Habra!
Bjørn
Altså boka mi i engelsk utgave. Den har fått hjemmeside, den kan fås gratis og den kan kjøpes.
Flyet går til Recife, men der har jeg ikke tenkt å være særlig mange minutter. Drar nordover rett gjennom landet, til jeg møter havet igjen, og så følger jeg kysten tilbake. Kanskje. Det er mange muligheter i et land som Brasil, så kanskje gjør jeg noe helt annet. Følg med her i bloggen, så vet du sånn cirka hvor jeg er.
Men nå MÅ jeg pakke!
Habra!
Bjørn
mandag, februar 04, 2008
Snart påske!
Nå har jeg tatt bort julepynten (dvs lagt den lille nissefiguren tilbake i skuffen), så da er det på tide å ta påskeferie. Og bra er det, for nå finnes det en forhåpentligvis akseptabel prøveutgave av boka mi i engelsk versjon, og den er på vei til meg!
Så nå jobber jeg meg ferdig med første jobbøkt for året, så jeg kan drive med litt bokpushing de neste ukene. Eller kanskje jeg bare rømmer avgårde. Det er nok best, for hvis jeg er riktig uheldig så blir jeg veldig snart presentert som spyposesamlermannen på et ikke nærmere spesifisert program på riksdekkende televisjon, og da kan det være greit å være for eksempel i Suriname eller Principé frem til det verste kjøret legger seg. Vi får se.
Ikke for det, jeg begynner å bli vant med kvasikjendis-status nå. Jeg aner ikke hvor mange som har sett nyttårsbildet mitt nedenfor, men noen hundre tusen må det ha vært. Heldigvis var det ikke mer enn drøyt halvparten av dem som mailet meg og ba om å få tilsendt bildet i høyere oppløsning. Det var travle dager, det!
Men det kunne vært verre. I mange tilfeller ble jeg kreditert rundtom på blogger og nettsteder som mesterfotografen Bjørn Christian Tørr, som er den mest pragmatiske stavemåten av etternavnet mitt jeg har sett på lenge. Men pytt, det var jo ganske nært, og reduserte antagelig mengden mail til meg noe, så det er helt greit.
Det var mye rar diskusjon rundt bildet. Se for eksempel Nettavisen, Digg, Reddit, Pizdaus, Gizmodo (bonus: spansk variant), en eller annen australsk skiforening, en gjeng flyfantaster og så videre og så videre.
Jaja. Men altså, nå skal jeg har fri i noen uker. Du skal ikke se bort fra at det betyr at det kommer litt reiseblogging her snart. Følg med! #8D)
Bjørn
Så nå jobber jeg meg ferdig med første jobbøkt for året, så jeg kan drive med litt bokpushing de neste ukene. Eller kanskje jeg bare rømmer avgårde. Det er nok best, for hvis jeg er riktig uheldig så blir jeg veldig snart presentert som spyposesamlermannen på et ikke nærmere spesifisert program på riksdekkende televisjon, og da kan det være greit å være for eksempel i Suriname eller Principé frem til det verste kjøret legger seg. Vi får se.
Ikke for det, jeg begynner å bli vant med kvasikjendis-status nå. Jeg aner ikke hvor mange som har sett nyttårsbildet mitt nedenfor, men noen hundre tusen må det ha vært. Heldigvis var det ikke mer enn drøyt halvparten av dem som mailet meg og ba om å få tilsendt bildet i høyere oppløsning. Det var travle dager, det!
Men det kunne vært verre. I mange tilfeller ble jeg kreditert rundtom på blogger og nettsteder som mesterfotografen Bjørn Christian Tørr, som er den mest pragmatiske stavemåten av etternavnet mitt jeg har sett på lenge. Men pytt, det var jo ganske nært, og reduserte antagelig mengden mail til meg noe, så det er helt greit.
Det var mye rar diskusjon rundt bildet. Se for eksempel Nettavisen, Digg, Reddit, Pizdaus, Gizmodo (bonus: spansk variant), en eller annen australsk skiforening, en gjeng flyfantaster og så videre og så videre.
Jaja. Men altså, nå skal jeg har fri i noen uker. Du skal ikke se bort fra at det betyr at det kommer litt reiseblogging her snart. Følg med! #8D)
Bjørn
tirsdag, desember 04, 2007
Kryp Show (med mer)
Da har jeg vært hjemme i to uker, og jeg har allerede rukket å gjøre ferdig engelsk bokmanuskript, maaange kodelinjer på jobb og en bildeserie på 84 fra Afrika.
Boka er klar til nedlasting før nyttår (og kjøp om en måned eller to), jobbgreiene legges i produksjon denne uka (heldig er den som er Storebrand-kunde og får se dem, ja), og Afrika-bildene kan du se med en gang. Her.
Og ellers har jeg det bare bra. Muligens i likhet med han senegaleseren som malte huset du ser ved siden av her, men jeg antar egentlig at jeg har det bedre enn ham.
Er hjemme nå, men hvis noen har tenkt å rømme bort en uke før jul så si ifra. Jeg blir med!
Bjørn
Boka er klar til nedlasting før nyttår (og kjøp om en måned eller to), jobbgreiene legges i produksjon denne uka (heldig er den som er Storebrand-kunde og får se dem, ja), og Afrika-bildene kan du se med en gang. Her. Og ellers har jeg det bare bra. Muligens i likhet med han senegaleseren som malte huset du ser ved siden av her, men jeg antar egentlig at jeg har det bedre enn ham.
Er hjemme nå, men hvis noen har tenkt å rømme bort en uke før jul så si ifra. Jeg blir med!
Bjørn
tirsdag, november 13, 2007
Gaaah!
Trøtt. Men fremme. Hjemme.
Må bare fylle på litt frostvæske og/eller marsipan, så blir dette sikkert helt fint.
Bjørn
Må bare fylle på litt frostvæske og/eller marsipan, så blir dette sikkert helt fint.
Bjørn
lørdag, november 10, 2007
Saann mot slutten
Om to doegn sitter jeg og surmuler over dvask flymat et sted over Atlanterhavet, som slett ikke er saa ille naar man tenker paa alt det rare som kunne skjedd meg i Afrika som likevel ikke har skjedd.
Det jeg kan si om Gambia og soendre Senegal er at det er sikkert fint for dem som drar paa chartertur til et av de tre fine hotellene i landet, og holder seg inne paa hotellet, og at det er enda finere for dem som liker aa ha det skikkelig strevsomt naar de reiser rundt.
Hoey arbeidsledighet er med paa aa drive alt av unge og friske mennesker mot Europa, enten ved at de gaar eller loffer nordover til Middelhavet og saa legger paa svoem eller paa baat, eller ved at de gaar rundt i turistlandet her og leier paa en gammel dame fra vaar kant av verden. Begge deler er like trist aa vite om, og enda tristere aa se. Men det er virkelig ikke noe annet de kan drive med. "Heldigvis" er presidenten en raatass som vet at hvis folket hadde hatt vaapen, saa hadde de foer eller senere brukt dem mot ham. Saa ingen har vaapen. Og dermed er det heller ingen som raner turister. Vi er altsaa trygge her, men det er litt vanskelig aa foele seg helt glad her likevel, naar man ser hvordan folk har det.
De siste dagene bruker jeg til aa ta bushtaxi ut av byen og finne jungel og sumpland som jeg tasser ut i, og saa setter jeg meg paa en stubbe eller en fraflyttet termittue og bare venter og ser hva som skjer. Det tar som regel ikke mange minutter foer en eller annen ape eller antilope eller fugl med enorm stjert eller knallroede vinger kommer forbi. Da er jeg fornoeyd.
Vel. Hjemme snart, og det er i grunnen like greit.
Det jeg kan si om Gambia og soendre Senegal er at det er sikkert fint for dem som drar paa chartertur til et av de tre fine hotellene i landet, og holder seg inne paa hotellet, og at det er enda finere for dem som liker aa ha det skikkelig strevsomt naar de reiser rundt.
Hoey arbeidsledighet er med paa aa drive alt av unge og friske mennesker mot Europa, enten ved at de gaar eller loffer nordover til Middelhavet og saa legger paa svoem eller paa baat, eller ved at de gaar rundt i turistlandet her og leier paa en gammel dame fra vaar kant av verden. Begge deler er like trist aa vite om, og enda tristere aa se. Men det er virkelig ikke noe annet de kan drive med. "Heldigvis" er presidenten en raatass som vet at hvis folket hadde hatt vaapen, saa hadde de foer eller senere brukt dem mot ham. Saa ingen har vaapen. Og dermed er det heller ingen som raner turister. Vi er altsaa trygge her, men det er litt vanskelig aa foele seg helt glad her likevel, naar man ser hvordan folk har det.
De siste dagene bruker jeg til aa ta bushtaxi ut av byen og finne jungel og sumpland som jeg tasser ut i, og saa setter jeg meg paa en stubbe eller en fraflyttet termittue og bare venter og ser hva som skjer. Det tar som regel ikke mange minutter foer en eller annen ape eller antilope eller fugl med enorm stjert eller knallroede vinger kommer forbi. Da er jeg fornoeyd.
Vel. Hjemme snart, og det er i grunnen like greit.
torsdag, november 08, 2007
Home Free! (Paa sett og vis)
Jeg kan trygt anbefale alle aa vaere paapasselige med aa faa alle stempler som trengs ved alle grenseoverganger, ogsaa i Afrika. For jeg var mer nervoes enn jeg var paa lenge da jeg skulle krysse fra Senegal til Gambia naa. Foerst maatte jeg komme meg ut av et land som jeg i foelge passet mitt ikke hadde kommet inn i ennaa, og saa maatte jeg komme meg inn i et land som jeg i foelge passet mitt allerede var i!
Det meste av svettingen foer grensen skyldtes riktignok at det var tusen grader i u-landsbussen jeg satt i. Men etter et par-tre timer i den naermet vi oss grensen, og da var det andre grunner til aa svette. Jeg hadde ikke faatt stempel da jeg sneik meg inn i Senegal, og da skal man egentlig ikke slippe ut foer saken er grundig undersoekt. Som kan ta aarevis heromkring, antar jeg. Eller en tjukk bunke sedler. Trikset jeg satset paa var aa kjoepe en potet og lage meg et eget stempel av den. Saa utydelig som mulig, med noe som kunne ligne paa teksten "Senegal" inni der et sted.
Kom til grensa, smilte hoeflig og leverte fra meg passet. "Hm, humm...", sa mannen med maskinpistolen. "Fint vaer i dag!", saa jeg. Paa fransk. For det er det eneste spraaket de skjoenner, som jeg kan bittelitt av. "Humm, humm. Hvor er stemplet til Senegal?", spurte mannen. "Ja, ikke vet jeg. Det er sikkert inni der et sted.", sa jeg. Eller, "Je ne sais pas", sa jeg vel. Det er lettere aa si. "Nei, det er ikkeno stempel her. Du maa nok bli i Senegal resten av livet", sa mannen. "Da tok jeg passet og viste frem potetstempelet og sa "DER er det!". "Ja, saa sannelig", sa mannen, og saa gav han meg et ut-stempel ogsaa. Og det var det!
Men saa skulle jeg inn i Gambia, som jeg allerede var i. Den saken loeste jeg ved litt kreativ innteiping av bagasjelapper og vaksinebevis for gul feber oppaa Gambia-stempelet mitt. De sjekket ganske noeye, men jeg var heldig med kontrolloeren min. Han hadde vaert i Norge, og kunne ALLE banestasjonene mellom Oslo S og Holmlia! Jeg klappet henrykt i hendene og var fra meg av beundring for den prestasjonen, saa han skulle konsentrere seg mer om det enn om aa kontrollere passet mitt. Og vips hadde jeg faatt nytt inn-stempel! Saa naa har jeg to, og det er veldig mye bedre enn ingen, og ikke noe verre enn ett. Charter-utreise-kontroll pleier aa gaa veldig fort for seg, saa naa kommer jeg nok hjem til jul.
Er i turistland naa. Har sett lassevis av hvite fjes allerede. Og roede. Litt nedtur, det, men jeg er saa sliten etter aa ha vaert i bushen og bussen at det gaar greit.
Habra!
Det meste av svettingen foer grensen skyldtes riktignok at det var tusen grader i u-landsbussen jeg satt i. Men etter et par-tre timer i den naermet vi oss grensen, og da var det andre grunner til aa svette. Jeg hadde ikke faatt stempel da jeg sneik meg inn i Senegal, og da skal man egentlig ikke slippe ut foer saken er grundig undersoekt. Som kan ta aarevis heromkring, antar jeg. Eller en tjukk bunke sedler. Trikset jeg satset paa var aa kjoepe en potet og lage meg et eget stempel av den. Saa utydelig som mulig, med noe som kunne ligne paa teksten "Senegal" inni der et sted.
Kom til grensa, smilte hoeflig og leverte fra meg passet. "Hm, humm...", sa mannen med maskinpistolen. "Fint vaer i dag!", saa jeg. Paa fransk. For det er det eneste spraaket de skjoenner, som jeg kan bittelitt av. "Humm, humm. Hvor er stemplet til Senegal?", spurte mannen. "Ja, ikke vet jeg. Det er sikkert inni der et sted.", sa jeg. Eller, "Je ne sais pas", sa jeg vel. Det er lettere aa si. "Nei, det er ikkeno stempel her. Du maa nok bli i Senegal resten av livet", sa mannen. "Da tok jeg passet og viste frem potetstempelet og sa "DER er det!". "Ja, saa sannelig", sa mannen, og saa gav han meg et ut-stempel ogsaa. Og det var det!
Men saa skulle jeg inn i Gambia, som jeg allerede var i. Den saken loeste jeg ved litt kreativ innteiping av bagasjelapper og vaksinebevis for gul feber oppaa Gambia-stempelet mitt. De sjekket ganske noeye, men jeg var heldig med kontrolloeren min. Han hadde vaert i Norge, og kunne ALLE banestasjonene mellom Oslo S og Holmlia! Jeg klappet henrykt i hendene og var fra meg av beundring for den prestasjonen, saa han skulle konsentrere seg mer om det enn om aa kontrollere passet mitt. Og vips hadde jeg faatt nytt inn-stempel! Saa naa har jeg to, og det er veldig mye bedre enn ingen, og ikke noe verre enn ett. Charter-utreise-kontroll pleier aa gaa veldig fort for seg, saa naa kommer jeg nok hjem til jul.
Er i turistland naa. Har sett lassevis av hvite fjes allerede. Og roede. Litt nedtur, det, men jeg er saa sliten etter aa ha vaert i bushen og bussen at det gaar greit.
Habra!
tirsdag, november 06, 2007
Slaraff
Hoi,
Fremdeles i Cap Skirring. Det er et greit sted å være. Selv om det er flere strandselgere enn turister her, så gjør det ikke så mye når det bare er 16 turister. Og siden jeg bare snakker spansk, så får de ikke solgt så mye til meg uansett. De bare ler av alt det rare jeg sier, og så går de videre.
Alt jeg har gjort i dag er å ligge under en palme (kokosnøttefri!) og se på et kart. Der fant jeg følgende stedsnavn jeg aldri har sett hjemme:
* Tredje (men ingen Første eller Andre, merkelig nok)
* Makan (men det var bare en av den)
* Kartong (bra strandsted, visstnok. Kanskje den er full av Milk bottles, som de kaller finske turister i Gambia?)
* Njau og Nja (litt ubesluttsomme folk der?)
* Youtoo (Haveaniceday burde etableres i nærheten et sted)
* Kunthair (den var litt grov, men jeg tar den med)
I tillegg så spiller fotballaget Viking her til helga, men jeg tror ikke de kommer fra Stavanger.
Artig plass, Afrika.
Fremdeles i Cap Skirring. Det er et greit sted å være. Selv om det er flere strandselgere enn turister her, så gjør det ikke så mye når det bare er 16 turister. Og siden jeg bare snakker spansk, så får de ikke solgt så mye til meg uansett. De bare ler av alt det rare jeg sier, og så går de videre.
Alt jeg har gjort i dag er å ligge under en palme (kokosnøttefri!) og se på et kart. Der fant jeg følgende stedsnavn jeg aldri har sett hjemme:
* Tredje (men ingen Første eller Andre, merkelig nok)
* Makan (men det var bare en av den)
* Kartong (bra strandsted, visstnok. Kanskje den er full av Milk bottles, som de kaller finske turister i Gambia?)
* Njau og Nja (litt ubesluttsomme folk der?)
* Youtoo (Haveaniceday burde etableres i nærheten et sted)
* Kunthair (den var litt grov, men jeg tar den med)
I tillegg så spiller fotballaget Viking her til helga, men jeg tror ikke de kommer fra Stavanger.
Artig plass, Afrika.
mandag, november 05, 2007
Cap Skiring
Jeg fikk saa lengsel etter snoe at jeg dro til et sted som nesten heter Skirenn! Og ikke bare det, men sanden her er jammen helt hvit ogsaa. Hadde de bare hatt kjoeleskap og softis i tillegg, saa hadde alt vaert bra. Men jeg klager ikke, altsaa.
Proevde aa komme meg paa oeyhopping her, men flyet fra Dakar med gjengen som hadde chartret baaten jeg skulle snike meg med paa var innstilt for tredje dagen paa rad, saa jeg gav opp. Dro i stedet ut til Cap Skiring, som jeg tror maa vaere et litt beroemt strandsted for franskmenn. I hvert fall er det veldig fint her, og de har Club Med. Club Med er noe man finner paa typisk flotte steder, og dit drar folk som har mer penger enn fantasi, for et utall aktivitetsledere soerger for at dagene fylles med aktiviteter. Som for eksempel aa jage backpackere bort fra stranden, og saann.
Begynner aa tro at jeg skal klare aa komme meg ut av landet. Paa vei hit i dag ble jeg stoppet av politiet tre ganger. De undersoekte papirene mine og noeyde seg med henholdsvis null, 500 og 200 bestikkelses-franc for aa la meg gaa. Det er saa aa si ingenting. Saa enten er papirene mine nesten i orden, eller saa kunne ikke de politifolkene lese. 655 franc er 1 Euro. Det kunne vaert mye verre. Jeg kunne for eksempel vaert en hund. Paa de ikke mer enn fem milene mellom Ziguinchor og her, klarte sjaafoeren aa kjoere paa to hunder. Ikke at det saa ut som om han la merke til det, men. Det, pluss alle fyrene som farer rundt i nasjonalparkene her og skyter paa fugler med sprettert, gjoer meg litt bekymret for utryddelsestakten for dyrene heromkring. Det er bare 55 arter igjen, visstnok. Begynner aa naerme seg et fattigslig norsk nivaa, jungel til tross.
Blir her i tre netter, tror jeg, saa er det Gambia igjen. Blir nok passe roed innen den tid, for det er ikke saa voldsomt mye annet aa gjoere enn aa sole seg og bade her. Med mindre jeg flytter over til Club Med, da.
A bientot!
Proevde aa komme meg paa oeyhopping her, men flyet fra Dakar med gjengen som hadde chartret baaten jeg skulle snike meg med paa var innstilt for tredje dagen paa rad, saa jeg gav opp. Dro i stedet ut til Cap Skiring, som jeg tror maa vaere et litt beroemt strandsted for franskmenn. I hvert fall er det veldig fint her, og de har Club Med. Club Med er noe man finner paa typisk flotte steder, og dit drar folk som har mer penger enn fantasi, for et utall aktivitetsledere soerger for at dagene fylles med aktiviteter. Som for eksempel aa jage backpackere bort fra stranden, og saann.
Begynner aa tro at jeg skal klare aa komme meg ut av landet. Paa vei hit i dag ble jeg stoppet av politiet tre ganger. De undersoekte papirene mine og noeyde seg med henholdsvis null, 500 og 200 bestikkelses-franc for aa la meg gaa. Det er saa aa si ingenting. Saa enten er papirene mine nesten i orden, eller saa kunne ikke de politifolkene lese. 655 franc er 1 Euro. Det kunne vaert mye verre. Jeg kunne for eksempel vaert en hund. Paa de ikke mer enn fem milene mellom Ziguinchor og her, klarte sjaafoeren aa kjoere paa to hunder. Ikke at det saa ut som om han la merke til det, men. Det, pluss alle fyrene som farer rundt i nasjonalparkene her og skyter paa fugler med sprettert, gjoer meg litt bekymret for utryddelsestakten for dyrene heromkring. Det er bare 55 arter igjen, visstnok. Begynner aa naerme seg et fattigslig norsk nivaa, jungel til tross.
Blir her i tre netter, tror jeg, saa er det Gambia igjen. Blir nok passe roed innen den tid, for det er ikke saa voldsomt mye annet aa gjoere enn aa sole seg og bade her. Med mindre jeg flytter over til Club Med, da.
A bientot!
søndag, november 04, 2007
Some like it hot
Men naa er det for varmt til aa gaa rundt utendoers her, saa jeg sitter inne litt. Fem kroner for en time Nett, inkludert air-condition og saa mye glohet(!) te jeg bare orker. Begynner aa faa taket paa AZERTY-tastatur ogsaa naa. Det hjalp litt aa faa et tastatur hvor bokstavene paa tastene ikke er helt bortslitte.
I dag har jeg gaatt langt ut av byen, til en liten farm hvor de visstnok satset paa alternativt, turistrettet jordbruk. Ikke for aa virke skraasikker, men jeg tror de fleste turister vil sette pris paa et lite gjerde rundt den lille dammen med krokodiller de hadde der. For det var store diller! Jeg proevde aa snakke med krokodillene, etter knallsuksessen i Kambodsja (se blogg fra desember 2005), men nilkrokodiller snakker visst en annen dialekt. Paa vei tilbake til byen tok jeg en snartur gjennom et palmeskogholt, og endte med aa maatte loepe i full fart bort fra en gjeng unger som viftet hissig med macheter. Det er viktig aa ha med nok ballonger naar man skal ut blant de innfoedte!
Og ja, det gaar altsaa fint aa loepe fra afrikanere. Ikke vet jeg hva det er med de som vinner 100 meter og maraton og saann, for jeg har ennaa ikke sett en afrikaner som loeper. Jeg gaar sikkert dobbelt saa fort som gjennomsnittsafrikaneren ogsaa. Slappinger, altsaa.
Vel, ikke mye nytt aa melde. Gleder meg til klokka 15, for da skulle det komme mer mat til byen. Restaurantene her holder oppe til gjestene gaar, eller til de slipper opp for mat, hva som enn inntreffer foerst.
I dag har jeg gaatt langt ut av byen, til en liten farm hvor de visstnok satset paa alternativt, turistrettet jordbruk. Ikke for aa virke skraasikker, men jeg tror de fleste turister vil sette pris paa et lite gjerde rundt den lille dammen med krokodiller de hadde der. For det var store diller! Jeg proevde aa snakke med krokodillene, etter knallsuksessen i Kambodsja (se blogg fra desember 2005), men nilkrokodiller snakker visst en annen dialekt. Paa vei tilbake til byen tok jeg en snartur gjennom et palmeskogholt, og endte med aa maatte loepe i full fart bort fra en gjeng unger som viftet hissig med macheter. Det er viktig aa ha med nok ballonger naar man skal ut blant de innfoedte!
Og ja, det gaar altsaa fint aa loepe fra afrikanere. Ikke vet jeg hva det er med de som vinner 100 meter og maraton og saann, for jeg har ennaa ikke sett en afrikaner som loeper. Jeg gaar sikkert dobbelt saa fort som gjennomsnittsafrikaneren ogsaa. Slappinger, altsaa.
Vel, ikke mye nytt aa melde. Gleder meg til klokka 15, for da skulle det komme mer mat til byen. Restaurantene her holder oppe til gjestene gaar, eller til de slipper opp for mat, hva som enn inntreffer foerst.
lørdag, november 03, 2007
Blir det mer afrikansk naa, saa gaar jeg av
Hepp!
Jeg lever. Det tar nemlig minst 10 dager for malaria aa slaa ut, og jeg har bare vaert her i 6 dager. Fransk tastatur her, saa dette gaar veeeldig langsomt, og derfor blir det kort.
Skal bare faa si at det er utrolig afrikanske tilstander her i Afrika. Veiene er en vits, har moett oerten unge menn som har svoemt i land i Italia for saa aa bli sendt hjem igjen flere ganger, stroemmen gaar stort sett naar man venter det, et under om denne meldingen kommer frem, de har ikke engang parenteser her! Lette lenge etter komma, saa det faar holde.
Og saa er det bare jeg som er hvit alle steder jeg drar! Hvor ER alle turistene§ Og hvor ER spoersmaalstegnet§ Skjoenner for saa vidt godt at de ikke er akkurat her. Ikke mye aa komme for. Gaar hele tiden rundt og lurer paa om disse menneskene er i stand til aa ta vare paa seg selv. Lite tyder paa det. Faar lyst til aa bli her og redde denne delen av verdenen, for det er VELDIG lett aa finne forbedringspunkter. Men det er saann det er naa etter at veldig mange har forsoekt aa hjelpe til, saa det er kanskje ikke saa lurt.
Har vaert i bush-bushen de siste dagene, i Tenda-ba. Eneste hvite der ogsaa, unntatt en morgen da det plutselig var 300 tyskere rundt meg, ikledd prikkfri khaki og med hver sin stjernekikkert rundt halsen. Cruiseskipet Bremen hadde satt dem i land som snarest for aa la dem fuglekikke litt. Surrealistisk. Langt aa kjoere baat for aa se paa storspove og noen andre av de 400 rare fuglene i jungelen der. Og for aa klage paa at kaffen ikke er varm, i 40 graders varme. Tyskere er tyskere.
Jeg er i Ziguinchor i Casamance, og sliter litt. Fikk ikke stempel i passet paa vei inn i landet, for jeg gikk paa feil bil, dvs den eneste som var ventet forbi kommende uke, og den kjoerte en vei gjennom jungelen som ingen grensevakt kjenner til. Haaper jeg kommer meg ut igjen. Blir kanskje ekstra enkelt naar ingen snakker engelsk her. De veksler i stedet mellom fransk, jolof og mandinka, alt etter hva de foeler seg sikre paa at jeg ikke forstaar.
Fullt kaos, altsaa, men saa var det jo Afrika jeg skulle til ogsaa!
Naa toer jeg ikke tro paa at stroemmen holder lenger. Habra!
Bjoern
Jeg lever. Det tar nemlig minst 10 dager for malaria aa slaa ut, og jeg har bare vaert her i 6 dager. Fransk tastatur her, saa dette gaar veeeldig langsomt, og derfor blir det kort.
Skal bare faa si at det er utrolig afrikanske tilstander her i Afrika. Veiene er en vits, har moett oerten unge menn som har svoemt i land i Italia for saa aa bli sendt hjem igjen flere ganger, stroemmen gaar stort sett naar man venter det, et under om denne meldingen kommer frem, de har ikke engang parenteser her! Lette lenge etter komma, saa det faar holde.
Og saa er det bare jeg som er hvit alle steder jeg drar! Hvor ER alle turistene§ Og hvor ER spoersmaalstegnet§ Skjoenner for saa vidt godt at de ikke er akkurat her. Ikke mye aa komme for. Gaar hele tiden rundt og lurer paa om disse menneskene er i stand til aa ta vare paa seg selv. Lite tyder paa det. Faar lyst til aa bli her og redde denne delen av verdenen, for det er VELDIG lett aa finne forbedringspunkter. Men det er saann det er naa etter at veldig mange har forsoekt aa hjelpe til, saa det er kanskje ikke saa lurt.
Har vaert i bush-bushen de siste dagene, i Tenda-ba. Eneste hvite der ogsaa, unntatt en morgen da det plutselig var 300 tyskere rundt meg, ikledd prikkfri khaki og med hver sin stjernekikkert rundt halsen. Cruiseskipet Bremen hadde satt dem i land som snarest for aa la dem fuglekikke litt. Surrealistisk. Langt aa kjoere baat for aa se paa storspove og noen andre av de 400 rare fuglene i jungelen der. Og for aa klage paa at kaffen ikke er varm, i 40 graders varme. Tyskere er tyskere.
Jeg er i Ziguinchor i Casamance, og sliter litt. Fikk ikke stempel i passet paa vei inn i landet, for jeg gikk paa feil bil, dvs den eneste som var ventet forbi kommende uke, og den kjoerte en vei gjennom jungelen som ingen grensevakt kjenner til. Haaper jeg kommer meg ut igjen. Blir kanskje ekstra enkelt naar ingen snakker engelsk her. De veksler i stedet mellom fransk, jolof og mandinka, alt etter hva de foeler seg sikre paa at jeg ikke forstaar.
Fullt kaos, altsaa, men saa var det jo Afrika jeg skulle til ogsaa!
Naa toer jeg ikke tro paa at stroemmen holder lenger. Habra!
Bjoern
tirsdag, oktober 30, 2007
Svett
Herrejeminiforetland!
Dette gaar baade India og Swaziland en hoey gang, om ikke to. De har en bitteliten, smal, konsentrert stripe av nesten-sivilisasjon, befolket av britiske og tyske turister, helt ute ved kysten. Resten er akkurat saann som man har en mistanke om etter aa ha lest Mungo Parks beretning fra 1795.
Stod opp tidlig for aa gaa paa museum. Selveste nasjonalmuseet i Gambia. Som var fullt av bongotrommer og forherligende propaganda om presidentens fortreffeligheter. Og om to av de viktigste familiene i landet; familien Fatty og familien Savage. Mistenker at britene hadde problemer med aa holde seg alvorlig i samtaler med familiene. Men pytt.
Og saa var det en utstilling av baatmodeller, med foelgende perle av et oppslag: "Early boats were probably dugout canoes made from a single log, much like those being used today". Historisk museum og samtidsbrukskunst paa en gang, altsaa.
Jeg laerte ogsaa at av de 67 dyreartene i Gambia som har vaert her i moderne tid, saa har 13 blitt utryddet. Og i den anledning hadde de stilt ut en kjole som i 1984 ble baaret av Miss Gambia, Mirabelle Carayol. "Beauty queens helped to market Gambian tourism and symbolized Gambian beauty and dignity. Now, however, beauty contests are almost extinct, due to pressure from feminists." Jajaja, saa saann har de det her.
Etterpaa tok jeg bush-taxi til Serekunda, for der skulle det visstnok gaa an aa finne seg enda en bush-taxi til aa dra inn i landet, til Tendaba Camp, som visstnok skal vaere fin jungel aa besoeke. Jeg fant bussen. Den hadde staatt i to dager og ventet paa nok folk. Inni satt damene og ventet taalmodig. Utenfor satt mennene og drakk te og diskuterte damene inni bussen. I TO DAGER HADDE DE SITTET DER! Jeg delte hverdagen deres med dem i tre timer foer jeg gav opp. Hadde det kommet nok folk saa hadde vi uansett kommet saa sent frem at det hadde vaert moerkt, og jeg liker ikke aa komme frem naar det er moerkt. Saerlig naar jeg skal til midt i jungelen. Dessuten saa satt sjaafoeren og roeyket marihuana, og ble i verre og verre kjoereform, saa det var ikke helt tilraadelig, tror jeg. Og saa er jeg rimelig sikker paa at to av damene i bussen hadde tuberkulose, som de villig delte med omverdenen via kraftige og dype host. Saa jeg flyktet til et hotell som har vifte i taket, CNN paa TV-en og myke madrasser. Men ikke vann i dusjen. Saa jeg holder en viss lav-standard, da. Badet i havet i stedet, og det var ganske deilig.
Proever meg paa buss igjen imorgen tidlig, skulle visstnok vaere bedre muligheter jo tidligere jeg kommer. Mangler de fire-fem passasjerer saa kjoeper jeg fire-fem billetter, saa kan vi forhaapentligvis dra. Hvis ikke saa sitter jeg vel og ser dem sloeves i noen timer, foer jeg drar til Senegal i stedet. Til Ziguinchor, i saa fall. Der har de forhaapentligvis litt mer ryddige forhold, fransk-inspirerte som de er (Haha!)
Vel. Nettet eller stroemmen doer hvert oeyeblikk, saa takk for meg i denne omgang.
Dette gaar baade India og Swaziland en hoey gang, om ikke to. De har en bitteliten, smal, konsentrert stripe av nesten-sivilisasjon, befolket av britiske og tyske turister, helt ute ved kysten. Resten er akkurat saann som man har en mistanke om etter aa ha lest Mungo Parks beretning fra 1795.
Stod opp tidlig for aa gaa paa museum. Selveste nasjonalmuseet i Gambia. Som var fullt av bongotrommer og forherligende propaganda om presidentens fortreffeligheter. Og om to av de viktigste familiene i landet; familien Fatty og familien Savage. Mistenker at britene hadde problemer med aa holde seg alvorlig i samtaler med familiene. Men pytt.
Og saa var det en utstilling av baatmodeller, med foelgende perle av et oppslag: "Early boats were probably dugout canoes made from a single log, much like those being used today". Historisk museum og samtidsbrukskunst paa en gang, altsaa.
Jeg laerte ogsaa at av de 67 dyreartene i Gambia som har vaert her i moderne tid, saa har 13 blitt utryddet. Og i den anledning hadde de stilt ut en kjole som i 1984 ble baaret av Miss Gambia, Mirabelle Carayol. "Beauty queens helped to market Gambian tourism and symbolized Gambian beauty and dignity. Now, however, beauty contests are almost extinct, due to pressure from feminists." Jajaja, saa saann har de det her.
Etterpaa tok jeg bush-taxi til Serekunda, for der skulle det visstnok gaa an aa finne seg enda en bush-taxi til aa dra inn i landet, til Tendaba Camp, som visstnok skal vaere fin jungel aa besoeke. Jeg fant bussen. Den hadde staatt i to dager og ventet paa nok folk. Inni satt damene og ventet taalmodig. Utenfor satt mennene og drakk te og diskuterte damene inni bussen. I TO DAGER HADDE DE SITTET DER! Jeg delte hverdagen deres med dem i tre timer foer jeg gav opp. Hadde det kommet nok folk saa hadde vi uansett kommet saa sent frem at det hadde vaert moerkt, og jeg liker ikke aa komme frem naar det er moerkt. Saerlig naar jeg skal til midt i jungelen. Dessuten saa satt sjaafoeren og roeyket marihuana, og ble i verre og verre kjoereform, saa det var ikke helt tilraadelig, tror jeg. Og saa er jeg rimelig sikker paa at to av damene i bussen hadde tuberkulose, som de villig delte med omverdenen via kraftige og dype host. Saa jeg flyktet til et hotell som har vifte i taket, CNN paa TV-en og myke madrasser. Men ikke vann i dusjen. Saa jeg holder en viss lav-standard, da. Badet i havet i stedet, og det var ganske deilig.
Proever meg paa buss igjen imorgen tidlig, skulle visstnok vaere bedre muligheter jo tidligere jeg kommer. Mangler de fire-fem passasjerer saa kjoeper jeg fire-fem billetter, saa kan vi forhaapentligvis dra. Hvis ikke saa sitter jeg vel og ser dem sloeves i noen timer, foer jeg drar til Senegal i stedet. Til Ziguinchor, i saa fall. Der har de forhaapentligvis litt mer ryddige forhold, fransk-inspirerte som de er (Haha!)
Vel. Nettet eller stroemmen doer hvert oeyeblikk, saa takk for meg i denne omgang.
mandag, oktober 29, 2007
Banjulestria
Hoi! Naa er jeg midt i ikke akkurat smoeroeyet, mer midt i doskaala eller noe, men det foeles merkelig godt etter en lang periode i reisedvale hjemme.
Banjul er en skikkelig skummel by etter moerkets frembrudd. Ikke fordi det er slemme folk her, men fordi byen har mer enn nok av aapen kloakk, for aa si det saann. Dette er et utmerket sted aa ikke ta med kjaeresten paa overraskelsestur! Hele hovedstaden er slumland, det er 35 grader og lufta lukter rart. Det ligger bokstavelig talt i lufta at her kan man bli syk.
Bor paa Hotel Carlton, som ikke maa forveksles med Hotel Carlton i noen annen by. Jeg tok det beste rommet de hadde, til cirka hundre kroner. Bor sentralt, med hoeyttaleren til bymoskeen bare to meter fra vinduet mitt, som er knust. Fint for myggen. Det er hverken vifte eller air-condition paa rommet, saa jeg slipper aa fryse.
Paa flyplassen kom jeg aldri ned under 500 dalasi for taxi inn til byen, som er absurd, siden buss til den andre siden av landet, 300 kilometer oest, koster rundt 200. Saa jeg begynte aa gaa. Etter fire liter svette, eller fem hundre meter om du vil, fikk jeg haik med en kamikazemotorsyklist. Han tok meg halvt til byen for 30 dalasi, og saa tok jeg bush-taxi resten av veien for 8 dalasi til. Gikk veldig bra, bortsett fra damen som ble veldig irritert da hun ba meg flytte meg saa hun kunne faa gaa av, mens jeg trodde hun forsoekte aa selge meg datteren sin, saa jeg avslo selvfoelgelig, gang paa gang.
Jaja. Dette er et hoel, og jeg skal bort fort. Nettet er limtregt, og s, d og e finnes ikke paa tastaturet, saa dette innlegget krevde MYE klipp og lim. Spoers naar jeg gidder dette igjen.
Men alt gaar altsaa, eh, som forventet saa langt!
Bjoern, som drakk banjulebrus i sted.
Banjul er en skikkelig skummel by etter moerkets frembrudd. Ikke fordi det er slemme folk her, men fordi byen har mer enn nok av aapen kloakk, for aa si det saann. Dette er et utmerket sted aa ikke ta med kjaeresten paa overraskelsestur! Hele hovedstaden er slumland, det er 35 grader og lufta lukter rart. Det ligger bokstavelig talt i lufta at her kan man bli syk.
Bor paa Hotel Carlton, som ikke maa forveksles med Hotel Carlton i noen annen by. Jeg tok det beste rommet de hadde, til cirka hundre kroner. Bor sentralt, med hoeyttaleren til bymoskeen bare to meter fra vinduet mitt, som er knust. Fint for myggen. Det er hverken vifte eller air-condition paa rommet, saa jeg slipper aa fryse.
Paa flyplassen kom jeg aldri ned under 500 dalasi for taxi inn til byen, som er absurd, siden buss til den andre siden av landet, 300 kilometer oest, koster rundt 200. Saa jeg begynte aa gaa. Etter fire liter svette, eller fem hundre meter om du vil, fikk jeg haik med en kamikazemotorsyklist. Han tok meg halvt til byen for 30 dalasi, og saa tok jeg bush-taxi resten av veien for 8 dalasi til. Gikk veldig bra, bortsett fra damen som ble veldig irritert da hun ba meg flytte meg saa hun kunne faa gaa av, mens jeg trodde hun forsoekte aa selge meg datteren sin, saa jeg avslo selvfoelgelig, gang paa gang.
Jaja. Dette er et hoel, og jeg skal bort fort. Nettet er limtregt, og s, d og e finnes ikke paa tastaturet, saa dette innlegget krevde MYE klipp og lim. Spoers naar jeg gidder dette igjen.
Men alt gaar altsaa, eh, som forventet saa langt!
Bjoern, som drakk banjulebrus i sted.
søndag, oktober 28, 2007
Travels in the Interior of Africa
Det heter en bok fra 1799, skrevet av Mungo Park. Etter å ha overlevd sikkert mye mobbing for navnet sitt opp gjennom barndommen, og en reise noen hundre kilometer opp Gambia-floden, trodde han nok at han var udødelig. Så etter å ha skrevet boken dro han tilbake til Gambia for å reise lenger inn i landet. Og det var i grunnen det siste verden hørte fra ham. Den boken kan jeg godt anbefale. (Kan lastes ned gratis fra www.gutenberg.org)
Jeg vil tro at min reise blir mindre preget av døende reisefeller (siden jeg drar alene), langvarige tilfangetagelser (siden jeg tar med mange dollarsedler til å blidgjøre politifolk med) og kanoforlis (siden det nå finnes noe som ligner på veier der). Men det blir sikkert litt spennende likevel. "Planen" er å reise fra hovedstaden Banjul og inn i landet, til en by som heter Jangjang-bureh(!), for å se om det virkelig er sant at det tar 12 timer å kjøre 20 mil. Og for å se på fugler, som visstnok er det man gjør i jungelen der.
Så vil jeg reise sørover, inn i Senegal, til Casamance-provinsen. De som har lest at der er det bare krig og elendighet kan sikkert godt oppdatere seg litt på senegalesisk innenrikspolitikk, for nå har de vært vel forlikte i flere år. Problemet er bare at de snakker fransk, så det spørs hvor lenge freden varer når jeg kommer på besøk.
Jeg er relativt godt forberedt, tror jeg. Har plukket opp de beste tipsene fra Mungo Park ("Bring lots of guns and ammunition", og "Do NOT camp near the natives!") Og så har jeg lagt på meg 3-4 kilo de siste par ukene, så jeg har litt å gå på når jeg blir syk. Skal følge godt med luftrommet rundt meg de første dagene, sånn at hvis jeg får malaria, så er jeg hjemme igjen før de verste symptomene slår ut i full blomst.
Litt usikker på nett-tilgangen deromkring, men jeg skal prøve å blogge litt underveis. Skulle det gå dårlig så får dere nøye dere med disse essensielle opplysningene om landene:
Jeg gleder meg, stort sett. #8D)
Jeg vil tro at min reise blir mindre preget av døende reisefeller (siden jeg drar alene), langvarige tilfangetagelser (siden jeg tar med mange dollarsedler til å blidgjøre politifolk med) og kanoforlis (siden det nå finnes noe som ligner på veier der). Men det blir sikkert litt spennende likevel. "Planen" er å reise fra hovedstaden Banjul og inn i landet, til en by som heter Jangjang-bureh(!), for å se om det virkelig er sant at det tar 12 timer å kjøre 20 mil. Og for å se på fugler, som visstnok er det man gjør i jungelen der.
Så vil jeg reise sørover, inn i Senegal, til Casamance-provinsen. De som har lest at der er det bare krig og elendighet kan sikkert godt oppdatere seg litt på senegalesisk innenrikspolitikk, for nå har de vært vel forlikte i flere år. Problemet er bare at de snakker fransk, så det spørs hvor lenge freden varer når jeg kommer på besøk.
Jeg er relativt godt forberedt, tror jeg. Har plukket opp de beste tipsene fra Mungo Park ("Bring lots of guns and ammunition", og "Do NOT camp near the natives!") Og så har jeg lagt på meg 3-4 kilo de siste par ukene, så jeg har litt å gå på når jeg blir syk. Skal følge godt med luftrommet rundt meg de første dagene, sånn at hvis jeg får malaria, så er jeg hjemme igjen før de verste symptomene slår ut i full blomst.
Litt usikker på nett-tilgangen deromkring, men jeg skal prøve å blogge litt underveis. Skulle det gå dårlig så får dere nøye dere med disse essensielle opplysningene om landene:
- Spisesteder holder visstnok oppe til gjestene går, eller til stedet slipper opp for mat.
- Fant en restaurant i Senegal som faktisk hadde en bra nettside; "Come and mostly enjoy our edible foods!", stod det der.
- Begge landene har et brutto nasjonalprodukt på cirka 2000 dollar pr innbygger. Som gjør dem styggrike sett i forhold til naboen i sør, Guinea-Bissau (cirka 400 dollar) og i øst, Mali (cirka 1200 dollar). Det er mest takket være sånne som meg, dvs turister.
- Sjokkerte utbrudd ved middagsbordet av typen "Nei, og nei, ta mer! Du har jo ikke spist noenting!" betyr egentlig "Jepp, nå har du spist oss ut av huset, tar du en bit til nå så spiser vi DEG til kvelds!"
- 80 prosent av Gambias eksportinntekter kommer fra peanøtter.
- Gambia heter ikke Gambia, det heter The Gambia. Så det ikke skal forveksles med, eh, ja, ikke vet jeg.
- Statistisk sett er det farligste yrket i Gambia å være journalist. Det har selvfølgelig ingenting med eventuell kritikk av presidenten i landet å gjøre.
- Det største innenrikspolitiske problemet er for tiden en bande på 9 flodhester som tasser rundt om nettene og spiser opp åkrene til bøndene langs Gambia-elven.
Jeg gleder meg, stort sett. #8D)
mandag, september 10, 2007
Livets mirakel!
Sannelig min hatt! Planten min, som lå an til å bli grønnsak, eller hva man nå kan kalle paralyserte potteplanter, har begynt å leve livet igjen. Hardfør skapning, gitt.
Selv har jeg gjort ferdig et utkast til engelskspråklig versjon av "I pose og sekk!", og denne gangen har jeg lært meg å formatere teksten litt penere enn sist, tror jeg.
Dessverre viser det seg at konstruktive kritikere i utlandet mener at teksten kan ha godt av en runde til med bearbeidelse, så da blir det vel sånn, da. Omslag må også lages, på ett eller annet vis. Dermed har jeg noe å gjøre den neste måneden også, samtidig som jeg skal redde Storebrand-prosjekter fra fortapelsen. Og løpe Oslo (halv)Maraton.
Lykke til. Takk.
Bjørn
Selv har jeg gjort ferdig et utkast til engelskspråklig versjon av "I pose og sekk!", og denne gangen har jeg lært meg å formatere teksten litt penere enn sist, tror jeg.
Dessverre viser det seg at konstruktive kritikere i utlandet mener at teksten kan ha godt av en runde til med bearbeidelse, så da blir det vel sånn, da. Omslag må også lages, på ett eller annet vis. Dermed har jeg noe å gjøre den neste måneden også, samtidig som jeg skal redde Storebrand-prosjekter fra fortapelsen. Og løpe Oslo (halv)Maraton.
Lykke til. Takk.
Bjørn
torsdag, august 16, 2007
Langhelgelandstur
Hoisann! Her hadde det visst ikke skjedd stort på en stund. Antagelig fordi jeg har brukt sommeren til å jobbe med oversettelse av boka mi, og litt fordi jeg har vært en tur hjemmehjemme.
The book blir nok klar i løpet av et par måneder , men bildene fra turen til Sør-Helgeland kan du allerede finne her.
The book blir nok klar i løpet av et par måneder , men bildene fra turen til Sør-Helgeland kan du allerede finne her.
mandag, juni 04, 2007
Ugh!
Som er indiansk for "Sånn. Da har jeg gjort ferdig bildegalleriet fra Mellom-Amerika".
Og godt er det, for nå er det så fint vær at jeg har hendene fulle med å ligge i parken dagen lang.
Neste prosjekt er å jobbe med å gjøre ferdig oversettelse av "I pose og sekk!" til engelsk. Flaks at det fint lar seg kombinere med å ligge i en blomstereng (takket være Oslo kommunes manglende gressklipperberedskap) som heter Langaardsløkken, rett utenfor her. #8D)
Bildene finner du her.
Bjørn
Og godt er det, for nå er det så fint vær at jeg har hendene fulle med å ligge i parken dagen lang.
Neste prosjekt er å jobbe med å gjøre ferdig oversettelse av "I pose og sekk!" til engelsk. Flaks at det fint lar seg kombinere med å ligge i en blomstereng (takket være Oslo kommunes manglende gressklipperberedskap) som heter Langaardsløkken, rett utenfor her. #8D)
Bildene finner du her.
Bjørn
onsdag, mai 30, 2007
Returnert
Sånn. Da er jeg plutselig hjemme og i gang med vanlige saker og ting igjen. Trist å være hjemme igjen, særlig for noen potteplantegreier som fikk lov til å være alene hjemme.
Jeg tror kanskje at det ikke er så mye håp for den der. Men vi må vel la det gå en 40-50 dager før vi gir opp at det skal skje et mirakel. I disse pinsetider.
Ellers tror jeg alt har gått bra. Ingen rare kuler som vokser og vokser på kroppen, for eksempel. Nå som jeg er tilbake så kan jeg poste følgende gruelige infosnutt fra Internetten. Jeg kunne ikke gjøre det før vi dro, for da hadde aldri i livet Maria blitt med. Det er snakk om en brems. Ikke en hestbrems, eller en klegg, men en aldeles superskummel menneskebrems. Flue som legger larver som spiser kjøtt. I kjøtt. Ojojoj. Anbefales ikke for andre enn folk med sterke nerver: Fæle greier. Og da tenker jeg ikke på den hårete ryggen på videoen eller all banningen.
Kommer snart tilbake med forhåpentligvis litt mer behagelige bilder å se på...
Bjørn
Jeg tror kanskje at det ikke er så mye håp for den der. Men vi må vel la det gå en 40-50 dager før vi gir opp at det skal skje et mirakel. I disse pinsetider.
Ellers tror jeg alt har gått bra. Ingen rare kuler som vokser og vokser på kroppen, for eksempel. Nå som jeg er tilbake så kan jeg poste følgende gruelige infosnutt fra Internetten. Jeg kunne ikke gjøre det før vi dro, for da hadde aldri i livet Maria blitt med. Det er snakk om en brems. Ikke en hestbrems, eller en klegg, men en aldeles superskummel menneskebrems. Flue som legger larver som spiser kjøtt. I kjøtt. Ojojoj. Anbefales ikke for andre enn folk med sterke nerver: Fæle greier. Og da tenker jeg ikke på den hårete ryggen på videoen eller all banningen.
Kommer snart tilbake med forhåpentligvis litt mer behagelige bilder å se på...
Bjørn
Abonner på:
Innlegg (Atom)
