Ugh!

Som er indiansk for "Sånn. Da har jeg gjort ferdig bildegalleriet fra Mellom-Amerika".

Og godt er det, for nå er det så fint vær at jeg har hendene fulle med å ligge i parken dagen lang.

Neste prosjekt er å jobbe med å gjøre ferdig oversettelse av "I pose og sekk!" til engelsk. Flaks at det fint lar seg kombinere med å ligge i en blomstereng (takket være Oslo kommunes manglende gressklipperberedskap) som heter Langaardsløkken, rett utenfor her. #8D)

Bildene finner du her.

Bjørn

Returnert

Sånn. Da er jeg plutselig hjemme og i gang med vanlige saker og ting igjen. Trist å være hjemme igjen, særlig for noen potteplantegreier som fikk lov til å være alene hjemme.



Jeg tror kanskje at det ikke er så mye håp for den der. Men vi må vel la det gå en 40-50 dager før vi gir opp at det skal skje et mirakel. I disse pinsetider.

Ellers tror jeg alt har gått bra. Ingen rare kuler som vokser og vokser på kroppen, for eksempel. Nå som jeg er tilbake så kan jeg poste følgende gruelige infosnutt fra Internetten. Jeg kunne ikke gjøre det før vi dro, for da hadde aldri i livet Maria blitt med. Det er snakk om en brems. Ikke en hestbrems, eller en klegg, men en aldeles superskummel menneskebrems. Flue som legger larver som spiser kjøtt. I kjøtt. Ojojoj. Anbefales ikke for andre enn folk med sterke nerver: Fæle greier. Og da tenker jeg ikke på den hårete ryggen på videoen eller all banningen.

Kommer snart tilbake med forhåpentligvis litt mer behagelige bilder å se på...

Bjørn

Mexit!

Svær by, den der Mexico City. Tuslet rundt i den i går, og oppdaget både at den er uendelig stor, og at jeg ser ut som en boms. Det har jeg for så vidt gjort hele veien, men det er først når man plutselig går gjennom et moderne finansdistrikt hvor alle går i dress og slips og kjører sportsbil med modelldame som ferdigmontert ekstrautstyr at man merker at man har gitt litt slipp på sin egen estetikk. Fine greier. Litt som da vi tok speedbåt fra Belize City til Caye Caulker og tilfeldighetene ville det sånn at jeg ble sittende ved siden av Paris Hilton og Paris Hilton og Paris Hilton. "Tror du de synes at jeg lukter rart?", spurte jeg Maria. "Nei, de synes nok ikke du lukter rart, bare at du lukter vondt", sa hun. Alltid ærlige Maria.

Men pytt. Jeg har i hvert fall kommet meg til byen hvor flyet hjemover går fra, så det er greit. Nå skal jeg straks ut på tur til Teotihuacan, en samling ikke spesielt fine, men voldsomt store pyramider like i nærheten. Det er deilig og kjølig om natta, og de har hundrevis av gærninger som tror at de er aztekere som står på rådhusplassen her og danser halve natta, mens de inhalerer "rensende" røyk. Med visse berusende bivirkninger, mistenker jeg.

Bjørn

Las Blubbas!

¡Ay caramba! Det begynner å nærme seg slutten nå, ikke bare for turen min, men også for min tro på meksikanernes fremtid som noe annet enn vanlige amerikanere, bare litt brunere.

Ruinene i Chichen Itza er superfine, men litt overbefolkede av turister fra og med etter frokost en gang. Verre er det med de lokale. De er bælfeite! Godslige, og vel så det. I Merida, en millionby du aldri har hørt om, stavrer det rundt uendelig mange tjukkaser, og siden de ikke har råd til elektrisk rullestol bruker de stokk i stedet. Det er ikke lett å komme seg rundt i den byen, for trafikken er ganske vill og fortauene veldig smale. Så der går det i sakte film, ja.

Folk er så tjukke at veiene er fulle av huller. Og ikke går det an å skylde på McDonalds heller. For hver amerikanske søplematkjede som finnes her er det også minst ti meksikanske alternativer. Jeg tok en telling i noen gater og fant ut at rundt 75 prosent av alle sjappene i byen selger kjappmat. Ojameg, hvordan skal det gå med dem? Nevnte jeg at hovedindustrien i området er produksjon av hengekøyer. Bedagelig gjeng de der nord-mayaene, ja.

I dag har jeg flyttet meg til Campeche, og her har de bygget høye murer for å beskytte seg mot pirater. Mulig de hadde litt andre pirater den gangen de bygde murene, for et par hundre år siden, for med det utvalget av piratkopier av alle mulige varer som er å finne innenfor murene her så tror jeg ikke taktikken holder lenger.

I morgen skal jeg ta 17-timersbussen til Mexico City. Åh, som jeg gleder meg. Tuller ikke, engang. Det er førti grader overalt i lavlands-Mexico, UNNTATT inni langdistansebussene, hvor jeg fint kan ta på meg alle klærne jeg bærer rundt på, uten at det fører til at jeg svetter. Gode greier. Nesten like bra som en sommerdag i Norge. Som jeg håper det kommer mange av, fra og med tirsdag i neste uke.

Habra,

Bjørn

Benidormitorium

Tulum er et greit sted å tilbringe en halv dag. Halvannen dag er derimot litt mye. Det er det eneste stedet hvor mayaindianerne dristet seg til å bygge noe stort helt ute ved kysten, og det ER litt pent å se et sånt byggverk ligge på en klippe over grønt, grønt hav og hvit, hvit sand. Men ellers er det ikke stort å gjøre der.

Ikke at jeg ikke prøvde. Jeg tenkte å gå meg en tur til stranden. Det tok halvannen time, selv om det ikke var særlig langt dit. Jeg måtte nemlig lete lenge og vel etter en strandlinje som var tilgjengelig for allmennheten. Kom nesten i håndgemeng med fire småmeksikanere som var ansatt for å vokte hundre meter strand som en eller annen har kjøpt, men ennå ikke har bygget noe på. Meningsløst å hindre folk i å gå inn der, vel? Gav meg ikke før de fant frem rottweilerne.

Et annet sted klarte jeg på ninjavis å komme meg helt ned til strandkanten før jeg ble oppdaget, og det var bare fordi jeg i et øyeblikk var uoppmerksom som resultat av at jeg oppdaget en fotograf som jobbet hardt nede på stranda. Eller, for å være helt nøyaktig, jeg oppdaget motivet han jobbet med. Seksten bikinidamer. I dag ser jeg i avisa at Miss Universe-gjengen var i området for å bli fotografert i går, så jeg synes jeg hadde gode grunner for å bli distrahert av det.

Men altså, jeg rakk bare å bade i fem minutter før tidenes tordenvær rullet inn over stranda. Regnværet som har vært meldt alle steder jeg har besøkt på denne reisen har altså konsentrert seg på Mexicokysten. Like greit, for det er det aller minst trivelige stedet jeg har vært på lange tider. Da jeg kom til Cancun i formiddag begynte jeg umiddelbart å lengte tilbake til alle de andre stedene på denne turen. Inkludert dassen på hotellet i Panajachel, hvor jeg prosjektilspøy veggimellom. Så ille er Cancun. Det må være det mest utbygde turiststedet i hele verden, tror jeg. Siden jeg er turist kan jeg ikke klage så veldig, men litt måtehold må da gå an. Men nok om det.

Er i Valladolid, midt i Yucatanyungelen, og har fått meg billett til Chichen Itza i morgen tidlig. Det er sikkert fine ruiner, det. Skal si ifra hvis ikke.

Maria: Hvis du leser dette, jeg bor på Hotel Lily like ved bussterminalen. Blir der sikkert i et par netter til, men aldri i verden om jeg drar tilbake til Cancun. #8D)

Bjørn

Tulum or not Tulum

Min karriere som passiv røyker er nå forbi, i og med at jeg stakk av fra reisefølget mitt grytidlig i morges. Nå skal det bli mer tempo på reisingen, tenker jeg.

Siden sist har jeg sittet på en seilbaat ute langs det beliziske revet, som er verdens nest største, og flyttet meg fra Caye Caulker til Placencia. Derfra tok jeg et antall busser i dag, så nå er jeg nesten helt på tuppen av Yucatan-halvøya, i en liten by som heter Tulum. Forresten satt jeg ikke på bare én seilbåt, men på to. For det ble etter hvert en helt surrealistisk tur.

Vi startet turen med å seile og snorkle og spise barracudaene som vi halte ombord fra kroken som hang bak på båten. Så overnattet vi på ei øy med akkurat 12 trær på. Og så skulle vi seile og snorkle og spise barracudaer en dag til, men vi hadde ikke kommet lenger enn til å snorkle bare litt før vi plutselig oppdaget en katamaranbåt som stod på grunn på revet.

Plutselig handlet ikke turen om å ha det fint og flott, men om å være pirater. Jeg svømte over til båten som førstemann og fant ikkeno folk ombord. Bare noen papirer fra tre uker siden, fra et verksted i Honduras, og en haug italienske bøker og en sekspakning Cola Light. Skikkelig mysterium på havet.

For å gjøre en kort historie lang brukte vi noen timer på å få båten av revet, og så tenkte jeg at nå skal vi sikkert gi båten til politiet så de kan gi den tilbake til eieren og så kan vi få finnerlønn. Men neida. Fyren som jobbet på båten jeg seilte med hadde andre planer. Han har fått seg ny båt, rett og slett. Men siden jeg antagelig har mailadressen til fyren som egentlig eier båten så får vi nå se på det. Det skal bli artig å nøste opp i denne saken. Artigere enn å pleie alle riftene korallrevet påførte meg mens redningsaksjonen pågikk, i hvert fall.

Og så har jeg klemt en hai. Den var bare like lang som meg, så den var ikke farlig, sa de.

På bussen hit i dag viste de en artig film. Dissekering av et skuddoffer fra en skyteepisode i et tvilsomt miljø, med utførlige kommentarer fra en doktor som åpenbart visste nøyaktig hvor han skulle klemme for at det skulle skvette ut mest mulig blod. Skal si alle barna på bussen fulgte oppmerksomt med!

I morgen skal jeg kikke på ruiner og definitivt kjøpe ny deodorant. Apropos ruin, var det nå virkelig nødvendig å tulle sånn på Oslo Børs akkurat mens jeg var uten nett?!

Habra,

Bjørn

Ya betta Belize it!

Jeg skjoenner ikke et kvidder av hva folkene i Belize sier, men de snakker engelsk, paastaar de. Saa overgangen fra Guatemalaindianerspansk var ikke saa stor. Alt annet er derimot forskjellig fra Guatemala til Belize.

Det er dyrt her. Maria og jeg klarte aa spise middag for 400 kroner i gaar. Det er omtrent like mye som vi brukte paa mat i hele Guatemala til sammen. Og naa skal vi paa seiltur i ei lita jolle i tre dager, og det koster jammenmeg en finfin liten pakketur til Syden. Ikke rart at folkene i landet her gaar rundt og smiler. Og spoer om vi trenger noe aa roeyke.

Ikke rart at folk liker aa roeyke rare urter her, forresten. Politistasjonen er knallgul, og har en puddel i hagen som passer paa at ingen sniker seg inn for aa overnatte i den koselige turkisrosa cella de har der. Eller, jeg vet ikke at de har en koselig turkisrosa celle der, men det skulle ikke forundre meg. Med isbitmaskin i et hjoerne og kabel-TV med ti millioner amerikanske kanaler i den andre.

Men altsaa, Belize er et rart sted. Hovedveien gjennom landet gaar rett gjennom byens hovedkirkegaard paa innfarten til Belize City. Og det er en stor kirkegaard, altsaa. Usikker paa vikepliktreglene der, men det er sikkert ganske sivilisert, om enn litt slitsomt med trafikkstoey i begravelsen.

Paa den lille oeya Caye Caulker er Internet saapass dyrt at det faar holde i denne omgang.

Habra,

B.

It came from the dessert!

Hepp,

Fysisk svekket av vulkanstrengelsen saa noen faele smaatasser sitt snitt til aa rense systemet mitt for, vel, det meste, og det begge veier. Artig det, i mikrobuss paa Guatemalas velartikulerte og utfyllende svar paa Trollstigen. Kom meg til Antigua likevel, og der ble jeg liggende litt.

Til alt hell er Antigua full av amerikanere som gaar paa "spraakskole" (som later til aa vaere humbug, med mindre altsaa spansk er sleng for milde narkotiske stoffer). Dermed er Antigua ogsaa full av alskens fastfood-kjeder, som har isbiter i dispenserdrikkene sine. Saa da var det bare aa bestille masse dispenserdrikker uten flytende vaeske, og vips var jeg like frisk igjen neste morgen.

Alt jeg fikk med meg av Antigua var at annenhver innbygger var politimann eller militaer og gikk rundt med automatgevaer og/eller et par pistoler og passet paa at ingen plaget turistene der. Da jeg tasset bort fra gaagata for aa kikke paa en bakgaardsfotballkamp og en kyllingbussterminal ("kyllingbuss" av den store sjansen for at medpassasjerene kanskje ikke ER kyllinger, men i hvert fall har med seg noen), kom det ganske fort et par gevaerfyrer og sa at det kanskje ikke var saa lurt at jeg var akkurat der. Saa passet de paa meg mens jeg fotograferte litt, og saa gikk vi sammen tilbake til fastfood-land. Fine greier.

Tok nattbuss til hit, helt nord i Guatemala. Det var ogsaa litt artig. "Paabudt aa bruke setebelte naar man sitter helt fremst oppe i bussen", var det. Men ikke saa lett naar det ikke er setebelte der. Jeg tok frem teiprullen min, og saa fikk det holde med det.

Helt nord i Guatemala er det ikke stort annet aa gjoere enn aa kikke paa Tikal, som er noen veldige Maya-ruiner midt i jungelen. Av uklare aarsaker var det omtrent ingen turister der, saa der har jeg med foelge tuslet rundt og klatret paa pyramider relativt uforstyrret det siste doegnet. Relativt, fordi broelapene i omraadet ikke akkurat er stille av seg. Og ikke papegoeyene heller. Og slett ikke insektene. For ikke aa snakke om alle danskene som vet aa nyte billig oel.

Men i hvert fall, da drar jeg til Belize. Snakkes.

Bjoern

Himmeltur

Huhei,

Ikke stort å melde i dag, annet enn at det å tusle opp på en 3000 meter høy vulkan slett ikke er så ille, mens det å tusle ned igjen ikke er spesielt bra for knærne. Var definitivt verdt det likevel. Nede ved sjøen var det litt disig, en evig marihuanarøyksky ligger og hviler over landsbyen San Pedro, det er dit alle 18-åringer fra USA og store deler av Europa tigger og ber foreldrene sine om å få lov til å reise "for å gå på spanskkurs". Jada. Men pytt. Koselig sted.

Over skyen var det bare blå himmel, nesten vertikale kaffeplantasjer og insekter ingen noensinne har sett før. (Bilder kommer.) Og på toppen var det Norsk Melkesjokolade og utsikt til tre-fire andre vulkaner som var i godlune den dagen. Veldig bra.

Ellers har dagen gått med til å gjenvinne kaloribalansen via et antall burgere og pizzabiter. Nå skal jeg vagge tilbake til hotellrommet og fordøye både dagen og maten.

I mangel av mer spennende ting å melde kan jeg jo fortelle om mine oppdagelser rundt rare stedsnavn i Honduras, som jeg leste om her en dag.

"Kukalaya" - Kanskje bare en landsby, men kanskje også en honduransk fjellkjede med litt tvilsomme profiler?

"Mosquitia" - Guatemalas svar på Finnmark, men hvor de har gjort tabben å kalle landsdelen opp ikke etter urbefolkningen, men etter den største delen av "befolkningen". Tipper turistkontoret der ikke har altfor mye å gjøre.

Det var egentlig alt for i dag. I morgen drar vi til Antigua.

Bjørn

Guriatemalla!

Nytt stempel i passet, og nye bulker i hodet. Først pga litt humpete guatemalansk landevei, og så etter galmannsbåtkjøring på guatemalansk innsjø. Pyttsann. Det er det da verdt.

Avslutningen på første runde av Mexico var veldig bra. Fra San Cristobal kan man gjøre mange fine dagsturer. Jeg gjorde en til Canyon Sumidero, som er tusenmetersvegger langs en elv. Veggene kunne vaert enda høyere, hadde det ikke vært for at mexingene har bygget et vannkraftverk og en demning i enden av elvedalen. Ingen som mumler noe om miljøvern her, selv om langs canyonen var det både iguaner, krokodiller (som heter kokodriller paa mexispansk, og det er jo litt artig) og andre rare dyr å se. Veldig fint.

En annen dagstur var enda finere, særlig siden vi ikke ble fanget og spist av lokalbefolkningen, klitzhklatshk-indianerne, eller hva de het. En dressert en tok oss med opp dit i minibuss, og dro oss inn i huset til familien hans. Der hadde de både tre senger, et alter med Jesus, Maria og de tolv jaguarene og dovendyrene, kjøkkenutstyr som var 30 år gammelt, men som like godt kunne vaert 2000 år gamle, og gamle koner som satt og lagde klær med mønstre som tatt ut av en Commodore 64. Skikkelig firkantete. Men det var artig det, altså.

Enda artigere var det å gå i kirka der. De har droppet å sette inn benker, i stedet har de fylt hele gulvet med barnåler fra furu. Og for at ikke brannfaren skal bli for liten, setter de stadig opp tusenvis av små stearinlys som de brenner opp så fort de bare klarer. Veldig fint å se på, selv om det gjør at indianerkirkene ikke akkurat har den svalende effekten som andre kirker i tropene gjerne har. Jeg overdriver ikke når jeg sier tusenvis, altså. Til å fremskynde brannene har de et lite orkester, tre mann på gitar, en på tromme og en på trekkspill, som går rundt og sparker borti lysene mens de spiller.

Aller artigst var det å se alle indianerne som kom inn med hver sin toliters flaske Cola og satte i gang med å bælje ned flaskeinnholdet. Det utløste selvfølgelig noen førsteklasses Cola-rap, som i mayaenes verden ikke er Cola-rap, men onde ånder som kommer ut og gjør sjelen deres renere. Dem om det. Flott var det i alle fall.

Nå er jeg altså i Guatemala, ved Atitlan-sjøen. Veldig fint sted å gå turer, med konstant utsikt til tre svære vulkaner rett i nærheten. Håper å få gått opp på en av dem i morgen, men vi får nå se hva slags vær det blir. Fint å sitte på stranda og se lynnedslagene falle i hopetall om kvelden. Ikke så fint om dagen.

Det får holde som livstegn i denne omgang. Habra så lenge!

El Oso

Los Loboso

Hepp,

Gàr fremdeles så bra at. Har kommet til San Cristobal de las Casas, og det er midt i svarteste indianerland. Foreløpig ser jeg ikke stort forskjell mellom dem og andre meksikanere, bortsett fra at de går med fletter ned til rumpa og bærer bunad. Og at de denger opp folk som tar bilde av dem, før de knuser kameraet med noen velrettede stokkeslag. Heldigvis har jeg i dette tilfellet bare lært av andres feil.

De er litt rare, da. Resten av Mexico driver med sommertid og vintertid og sånn, akkurat som i Norge. Men ikke indianerne. De sier at det er da ingen vits, dagen er som dagen er uansett, så de nekter å stille klokka. Dermed er ikke rutetidene på bussene til og fra indianerlandsbyene helt gode å forholde seg til.

Jeg lot meg true til å kjøpe en souvenir av en av de innfødte her i går. Det var en terroristdukke. En hjemmelaget blanding av strikkesak og dorullnisse, Subcomandante Marcos i maskert utgave. Han lever et sted oppe i fjellene her, og stikker bare hodet sitt frem en gang i blant for å fortelle utenlandske journalister på jakt etter et skup at Mexico er i ferd med å gå i oppløsning. Men av det jeg har sett så kommer dette landet til å holde en god stund til.

Likevel, godt man skal til et annet land. Hvor ting sikkert er mer konsistent forvirrende, og ikke bare av og til forvirrende, som her i Mexico. Guatemala med avgang lørdag morgen, til Atitlan-sjøen vest i landet.

Det høres kanskje ut som om det går fort unna her, og det er riktig. Etter fire dager lå vi faktisk en uke foran skjema. Men det er i ferd med å rette seg opp, og jeg tror kanskje at veistandarden i Guatemala vil gjøre resten av justeringen helt automatisk.

Chiapas,

Bjørñ

Maxico

Det er helt fortvilet. Alt går greit og hele landet virker å være på greip, så jeg vet sannelig ikke hva jeg skal skrive om turen til Mexico så langt. Unntatt det.

Flyturen over var en lek, og i mangel av andre innfall falt vi rett i armene på en dame som solgte hotellrom. Ikke lett med valutaer, så etter å ha betalt ettellerannet uten å ane hva vi gjorde, ble vi plutselig dratt inn i en stor og fin drosje som tok oss til El Mirador Mexico Gonzales Felipe Pedro Pedro Excelsior Bonito Hotel & Schpaa. Hvor vi ble dumpet og jeg måtte sloss i atten minutter for å få bære ryggsekken min til rommet selv. Det endte med at tjueni pikkoloer la meg i jern og holdt meg nede helt til sekken lå trygt på rommet mitt. Så bar de meg også dit, og da var jeg så utslitt at jeg sovnet.

Ikke akkurat hverdagskost for meg, sånn hotell med skinnsofaer, spa-avdeling og, vel, eget bad i det hele tatt eller speil på badet for den saks skyld, så etter en jetlagget natt der rømte vi byen.

Dro til Oaxaca med buss. Seks timer, og fine var de. Når man trenger gjennom gass-skyen som omgir Mexico City møter man et fint fjellpass med utsikt til kritthvite vulkaner. Kalde utenpå, men varme inni, bevist ved søte røyktopper som stroemmer opp fra dem. Og hvilke giganter! Svære så det holder. De kunne lurt seg inn i Himalayaklubben om de bare hadde stått et helt annet sted.

Den fineste utsikten var likevel en kjempedal vi kjørte opp langs. Ugjestmild så det holdt, men så flott, så flott. For hver kvadratmeter skrinn jord opp langs dalsidene stod det en enorm kaktus og pekte potent opp mot himmelen. Den dagen Mexico slipper opp for olje kan de bare finne en måte å lage biodrivstoff på av kaktuser, så er de reddet i et par hundre år til. Minst.

Oaxaca er en gaaammel by, og de har en gullkatedral her. Den ble bygget av noen dverger for sju millioner år siden på oppdrag fra en katalansk konge. Bjelkene som holder det hele oppe er laget av oppstivede seigmenn som holder hverandre hardt i hendene. Klosteret bak katedralen drives av et marsvin som løper på en tredemølle. Det var alt jeg fikk ut av den guidede rundturen en forvirret eldre dame som trodde jeg forstod alt hun sa på spansk. Det er mulig jeg trenger noen dager på å komme ordentlig inn i spansken, men det var et nyttig kræsjkurs, i hvert fall.

Nå skal vi få sett et første Maya-tempel eller noe, og verdens største tre, og så er det videre til San Cristobal de las Casas, eller noe. Fordi derfra går det buss til Guatemala.

Habra så lenge!

Bjørn

¡Guau!

Sånn. Endelig er alt klart. Nå får kakerlakkene her hjemme smøre brødskiva si sjøl i noen uker.

Jeg drar til Mexico til helga, og blir borte til jeg kommer tilbake. Nye www.storebrand.no er på plass (alt virker!), jeg har rettet opp selvangivelsen, trodde jeg, og så rettet tilbake til det som var rett før jeg begynte å rette, jeg har kjøpt pesos og jeg har tatt et oppfriskningskurs i spansk. Riktignok bare et kurs jeg har laget selv, men det er bedre enn ingenting. Kanskje.

Regner med å rapportere litt her underveis, så bare følg med.

El Oso.

Boogie

Hoi,

Jeg tenkte bare å se om dette funker:



Og ellers har jeg det ganske bra. Bortsett fra at jeg ikke har reist utenlands i år i det hele tatt ennå! Og innenlands har det begrenset seg til Trondheim og Geilo. Fæle greier.

Den gode nyheten er at dette betyr at når mars er omme har jeg jobbet mer enn halvparten av det jeg totalt sett skal jobbe i år.

For en slask jeg er!

Snakkes når jeg får fri igjen.

Bjørn

Indiagnert!

Hoi!

Da har jeg jammen rukket å gå igjennom bildene mine og finne 54 som er presentable. Du finner dem her.

Håper det kan være til litt inspirasjon for den som selv går og lurer på om India er landet for dem. Goa og Sør-India er relativt enkle å reise i, og fattigdommen er ikke så påtrengende som ellers i landet. Det er i hvert fall mye fint å se, håper jeg å ha demonstrert med dette.

Fortsatt godt nytt år,

Bjørn

Indigo Vertigo

Da er jeg plutselig hjemme igjen, etter å ha sittet på et fly nesten like lenge som jeg satt på tog og buss før det. Av turen har jeg lært følgende:

* At det faktisk går an å reise helt til India for bare to uker, selv om det er en hel del kortere tid enn bare selve transporten dit typisk tok i kolonitiden.

* At det antagelig ikke er lenge før Ryanair begynner å selge ekstra billige billetter, liggeplass i hattehylla på flyene sine. For det gjør de i hvert fall på bussen fra Goa til Hampi, og det gikk faktisk fint an å sove der.

* At indere som har råd til å reise på ferie gjør det rundt jul, og at selv om de utgjør en ganske liten andel av de totalt 1,3 milliarder inderne som finnes, så har den gjengen i 2006 tatt langt flere bilder av meg enn jeg har gjort selv.

* At i mangel av snø og is kan man fint lage seg en akebakke av en halvbratt granittvegg, bare man er villig til å bruke flere generasjoner av unger og ganske mange år på å fure på steinen med plastflasker under rumpa.

* At det er kaldt i Norge i jula, selv når avisene skriver at det er uvanlig varmt i Norge i jula.

Men nå må dere ha meg unnskyldt. Jeg har MANGE marsipangriser å se til.

Godt nytt år!

Bjørn
(Bildene kommer en vakker dag)

Goa - going - gone

Sånn. Da har jeg vært borti Hampi. Det var artig.

Først tar man bussen fra Candolim til Panjim, og så finner man nattbussen som går til Hospet og Hampi i Karnataka. Det er så flotte stedsnavn her! Nattbussen kan være litt skummel. For det første fordi den går om natta, når det er vanskelig for sjåføren å se hindringer på veien. For eksempel den telefonledningen vi rev ned med den altfor store kofferten noen hadde tatt med seg opp på taket på bussen. For det andre fordi hvis man velger sovesete, så må man dele det sovesetet med en eller annen annen tilfeldig nattreisende. Og de sovesetene er ikke brede, altså. Kanskje nitti centimeter på deling. Så det er best man ikke må dele med en slangetemmer med alle kurvene sine med lange dyr i, for eksempel.

Og så kommer man til Hampi, en by som hadde en halv million innbyggere i 1350. I dag har den 1800 innbyggere, men til gjengjeld har den minst en halv million enorme kampesteiner strødd rundt om blant og av og til inni husene i landsbyen. Innbyggerne i 1350 knuste så mange steiner de orket og bygde templer av dem, og det ble det ganske mange fine byggverk av. Dessverre kom det noen muslimer og drepte nesten alle innbyggerne og ødela veldig mange av templene, men det er nokså flott å gå rundt der likevel og late som om man er en maur, eller noe. Bilder kommer.

I dag har jeg stått opp klokka fem for å ta taxi halvannen mil. (Kostet nesten 30 kroner og livet til sjåføren. Det var under femten grader i lufta, og han holdt på å fryse i hjel.) Så ventet man en time eller to på at toget skulle bli forsinket, og så satt man i indisk tog i en sånn der ti timer og kikket på alle inderne som satt ved togsporet og gjorde fra seg. Aldri før har jeg sett så mange bare rumper på én og samme dag.

Nå er alt klart for avreise i morgen ettermiddag, skal bare bli enda litt mer solbrent først. Så neste gang det postes her er jeg antagelig hjemme.

Habra!

Bjørn

Borti Hampi!

Ikke at det er så mye nytt å melde herfra, bortsett fra at nå har jeg ligget en dag ved bassenget, iført badebukse og et litt anstrengt, konsentrert ansiktsuttrykk. Men nå er jeg frisk igjen. Feirer begivenheten kommende tirsdag med å ta tog i ti timer hver vei til Hampi, som er en gammel by inni landet her, full av tempelruiner. Og av spedalske tiggere og innpåslitne selgere av tigerbalsam og sjakkbrett i sandeltre, antar jeg. Det blir bra.

God jul til alle der hjemme!

Bjørn

Babu-Bjoern

Fremdeles i Goa. Det har ikke vært så mye å skrive hjem om foreløpig, men nå begynner det å hjelpe. Har ligget på strand og gått i by og spist og drukket og sånn. Ganske kjedelig å høre om, selv om det har vært deilig nok å bedrive.

I går var det markedsdag i nærheten her, så jeg dro med reisefølge dit for å handle og se på hvordan hippiene der har det. De har det bare bra, så det ut til. Og enda bedre hadde han fyren som solgte et svært teppe til reisefølget. Moren hans hadde brukt halvannen måned på å lage det (sklæsje sammen masse gull og glitter og speil og silke til en enorm tekstilpizza), og hun stod bak og ristet av spenning over hvor mange penger teppet ville innbringe. Det innbragte nok til at vi spontant ble bedt hjem til landsbyen deres på middag på lille julaften. Får se om vi tør.

Men i hvert fall, etter den pruterunden var vi så utmattede at vi gikk og la oss på stranda for å hvile, og før vi visste ordet av det hadde det blitt mørkt, og det var ikke bare-bare å komme seg hjem til hotellet igjen.

Til slutt fant vi bussholdeplassen, hvor landsbyens samlede stand av rickshaw-sjåfører mente at siste buss for dagen hadde kjørt sin vei, så det var nok best at vi tok en rickshaw i stedet. Den objektive gjengen må man jo stole på, så vi leide en rickshaw. Sånn halvveis fremme (det var litt over en mil å reise i alt) var det bråstopp, for en strømledning hadde falt ned på veien og på en annen rickshaw og spontan-antent hele stasen. Så kom brannbilen, og vi satt der en stund og ventet. Til slutt gadd vi ikke mer, betalte for turen så langt og gikk videre til fots.

Selvfølgelig var brannen slukket da vi kom frem til den, så vi fikk bare se en forkullet rickshaw (og muligens ditto sjåfør) før køen løste seg opp igjen. Tilfeldigvis ble vi gående bak brannbilen litt, og bakerst på den var det et sånt veldig fint brett man kunne stå og holde seg fast i en stige på. Akkurat som i Donald-bladene. Med den farten køen holdt så kunne vi like godt stille oss oppå der, mente jeg. Trodde jo aldri i verden at reisefølget kom til å gå med på det, men gjett hva?

Plutselig stod vi oppå der, ute av syne for brannbilsjåføren, og så skrudde brannbilen på fulle sirener og utrykningslys og suste avgårde forbi alle køer og kuer på veien den kvelden. Som var helt greit, for vi holdt oss jo godt fast. Men det føltes litt feil å vaere en del av det ufrivillige brannkorpset i India. Særlig da brannbilen fant på å kjøre en helt annen vei enn dit vi hadde tenkt oss.

Til alt hell kom en hellig ku og blokkerte veien ett øyeblikk, så brannbilen måtte slakke ned nok til at vi kunne hoppe av. Gikk nesten bra. Reisefølget gikk bare litt på trynet i asfalten, men ikke verre enn at en halvflaske Pyrisept fikset problemet. Verre var det med de to stakkars inderne i veikanten som ikke skjønte noenting. Først var det ingen der, og så var det en brannbil der, og så var det plutselig to turister der som kom fra ingensteds. Antagelig ble vi bare sett på som to nye guder i det vellet av dem de har her.

Så jeg kan altså bare anbefale å IKKE gå opp på brannbiler som er under utrykning, selv om det virker fristende langs en mørk landevei i Langtvekkistan. De kan nemlig kjøre ganske fort, sånne brannbiler.

Og ellers har jeg det bare bra.

God jul,

Bjørn

Goa-gaga

Hoi!

Alt går helt fint i Goa, det er bare at de ikke er noe flinke til å koble seg til Internet her. Det eneste jeg foreløpig har oppdaget at de er flinke til er faktisk å bruke 10 personer til å gjøre 1 manns jobb. Så sånn sett må jo Internet med sine mange selvbetjeningsmuligheter være et mareritt for dem, og dermed noe de bare motvillig og med tungt hjerte innfører på hvert gatehjørne.

Men altså, India er helt fint å besøke. Kroppens avfallsstoffer forlater meg fremdeles i form av svette og ellers ganske fast form. I går hadde jeg reisefølge på en gåtur oppover kysten her, som selvfølgelig endte i at vedkommende ble helt utmattet og måtte pumpes opp igjen. Men først var et dobesøk nødvendig, som i utgangspunktet er greit nok. I et land med 1,3 milliarder mennesker er det en god del doer plassert ut rundtomkring. Det var bare det at sola hadde gått ned og vi var midt ute paa mørke landsbygda og det var egentlig alt vi visste. Etter å ha gaatt i mørket en stund fant vi et hus som vi antok var en restaurant som sikkert hadde en do å låne bort. Det viste seg å være en høyst privat do vi tiltvang oss adgang til. Den stakkars indignerte og motvillige husverten var nok redd for hva vi ville tenke om froskene de oppbevarte i doen sin. Med god grunn! Stakkars liten frosk som plutselig måtte kjempe for livet mot alskens nordisk skit, bokstavelig talt. Og dobbelt stakkars frosken som ble fotografert mens den forsøkte å komme seg igjen etter opplevelsen.

Jaja. Og i dag har jeg gått enda lenger, inn til byen Panjim, hvor jeg plutselig var i et katolsk bryllup, og det var en littmerkelig miks av seremonier. Men det gikk bra. Sparte 1,30 kroner på å gå hele veien i stedet for å ta buss. De pengene brukte jeg på å ta buss hjem igjen.

I morgen må jeg nok ligge på stranda og ha vondt i kneet, men det var det verdt.

Fortsatt god juleforberedelsings!

Bjørn