Heter ikke Bra-sil for ikkeno

Sånn. Har nå brukt halve påsken på å gå igjennom alle bildene fra den ferskeste Brasilturen min, så nå kan alle som vil "være med" tilbake til Brasil få se. Her, for eksempel.

Legger på bildetekster så snart jeg synes det er på tide.

Bjørn

Communicado

Hoi,

Det tar 17 timer å komme seg fra stranda i Natal til Briskeby. Omtrent like lang tid som det tar å reise fra Brønnøysund til Briskeby med buss, ferge og tog, når toget er litt forsinket. Så da er det jo bare rett og rimelig at det koster omtrent det samme også.

Kommer nok bilder her snart. Bare vent.

Mulig jeg blir litt sen på jobben i dag. For eksempel kanskje jeg kommer i morgen.

B.

Ciao!

Saa er jeg i Natal igjen, og om tolv timer saa gaar det fly hjemover. Har brukt siste dag godt, og ligget paa magen i Atlanterhavet og spilt doed/trestokk mens haiene patruljerte under meg. Har sin sjarm, det. Jeg ogsaa, tydeligvis. De to siste dagene paa oeya fikk jeg knapt gaa tur i fred, alle paa oeya hadde visst hoert om han fyren med den rare hatten og den rare portugisisken, fra bacalhao- og a-ha-landet, saa alle stoppet i strandbilene sine og insisterte paa at jeg maatte sitte paa med dem heller enn aa gaa. Har virkelig maattet staa paa for aa faa gaatt hver meter med vei de hadde paa oeya, men jeg fullfoerte verket like foer avgang inn til fastlandet i dag.

Men naa er det altsaa hjem til haiene paa Aker Brygge i stedet. Haaper det ikke er lenge til paaske. Drikker meg full (som i fullt fordoeyelsessystem) paa cupuaçu-juice i kveld, for naa blir det nok en stund til neste gang.

En takk gaar til smaasparerne paa Oslo Boers, som ser ut til aa ha finansiert denne reisen for meg. #8D)

Vi sees/snakkes,

B.

Ha, ha, hammerhai

Dette tror jeg nesten ikke noe på at kommer til å fungere, så det blir bare en veldig kort melding. Har to dager igjen på denne barne-TV-versjonen av en sydhavsøy. Alt er lutter idyll, og nabokona gikk nettopp forbi på kveldstur. Hun leide på barnevogn, javel, en hund, ok, og så hesten sin. Hver for seg helt greit, kombinasjonen ser litt rart ut. Og hun gjør det hver kveld. Hun plukker opp dritten etter bare den ene av dem, så nå kan dere gjette hvilken.

Bruker dagene til å flyte rundt i kanskje verdens største akvarium, og ser så langt bort gjennom vannet at jeg fint rekker å bli dritredd i løpet av tiden det tar fra jeg ser at en svær skygge av en hai dukker opp i det fjerne, til den suser forbi meg, mens den tilsynelatende helt ignorerer meg. Omtrent som jeg selv gjør med den der boksen med sylteagurk som av en eller annen grunn står i et hjørne innerst i kjøleskapet mitt hjemme. Uten sammenligning forøvrig. Eller, hm.

Og da blir man solbrent på ryggen, såklart. Men det er det verdt. For alt jeg vet er det det skremmende rødskjæret som gjør at jeg ikke blir spist, så kanskje er det bare fint.

Har to dager igjen på meg til å finpusse forbrenningen, og så er det inn til Natal og gjemme seg under senga så ikke leiemorderne finner meg, og så er jeg snart hjemme igjen. De to siste ukene har jeg vært bortreist i minst en måned. Kommer snart mange bilder på nett som beviser det.

Habra,

B.

Terje Weekend

Skip ohoi! Her er jeg, live and erect via satellite from Fernando de Noronha! Litt troegt sambaijnn her, men det gaar visst.

Johopp. I Natal var folk hyggelige mot hverandre paa stranden, og det hadde de ogsaa all grunn til aa vaere. I foelge avisen her, saa er stykkprisen leiemorderne i byen opererer med veldig forbrukervennlig. Bare for det jeg betalte for flybilletten min ut til nasjonalparkoeya her, kunne jeg faatt tatt tre av mine fiender av dage. Ikke rart folk holder seg paa god fot med hverandre.

Men jeg dro videre. Langt ut i havet. Og dette er nasjonalpark saa det holder. Skulle det blitt mer nasjonalpark maatte de floeyet fotball-landslaget sitt ut hit og satt dem til aa trikse nede paa stranda. Og ja, det har de allerede gjort. Men det er veldig fint her.

I dag har jeg for eksempel svoemt med skilpadder. Jeg vet ikke om den ene av dem jeg traff ville kledd oppdagerhatten min, men det som er helt sikkert er at den villet passet ganske bra. Schwaer skilpadde! Lett aa holde fingrene sine langt unna baade hodet og skjellet dens, ja. De var rimelig uinteresserte, bare floet bedagelig rundt og tok til seg foede. Groentfor, heldigvis.

Og saa har jeg bevist at faktor 30 er ingen match overhodet for sola her. Knapt bedre resultat enn faktor 15. Saa saann kan det gaa.

Og saa har jeg kjoept en liten pose med sild eller noe, og holdt dem en og en opp i lufta. Foer har jeg alltid beundret albatrossene for deres evne til aa holde seg flyvende i ukevis og bare stikke nebbet ned i vannet og plukke til seg mat her og der. Presisjonen deres er faktisk litt saa som saa. Ok, de fikk tak i silda, men naar de drar med seg halve pekefingeren min med det samme, saa er det ikke saa imponerende lenger. Men morsomt.

I morgen skal jeg hilse paa delfinene.

Bjoern

Natalfabeter

Saann. Da har jeg sittet i buss de 1.111 kilometrene fra Salvador og hit, og det var akkurat saa goey som det hoeres ut som. Underveis saa vi Dirty Dancing fire ganger, saa stolt var sjaafoeren over at han hadde en DVD-spiller som faktisk virket. Hadde bare motoren virket like godt, saa hadde vi nok sluppet unna med aa se filmen tre ganger. Selskapet het "Real Expresso", og er noe av det mest selvironiske navnet paa buss-selskap jeg noensinne har hoert. Men det var en fin tur. Alternativet var aa reise med Prematur, og det hoertes liksom ikke saa veldig tiltrekkende ut, det heller.

Fremdeles fint aa vaere i et land hvor man slipper aa bekymre seg for aa faa istapper i hodet. Bare synd man maa bekymre seg for aa faa hus i hodet i stedet. Natal er ikke mye aa skrive hjem om, man kan like godt holde seg til Spania, er naa min dom. Bortsett fra at her kan man reise med Beach Buggy heller enn med buss, om man foretrekker det. 8 timer i strandboble herfra til Fortaleza er antagelig den mest effektive maaten aa faa hudkreft paa i hele verden.

Som bringer meg over paa min farefulle ferd som starter i morgen. Jeg er ikke saa redd for aa reise med det lille propellflyet til 26 kvadratmeter med lavaoey ute i havet. Heller ikke er jeg redd for de 5 hai-artene der. Men jeg er bittelitt redd for hvordan det skal gaa aa snorkle og ligge paa stranda og kose seg paa ei oey hvor det er forbudt aa bruke solkrem. Det maa jeg innroemme. Forhaapentligvis finnes det solkrem-soner innimellom. Vi faar se.

Det var i grunnen alt for i dag. Habra.

Bjoern

Badefjelltur

Selv om fjellene her til tider kan minne om de hjemme, saa har de den fordelen at naar man enn maatte oenske det, saa er det alltids et badebasseng med noenogtjuegradersvann i naerheten. Da gjoer det ingenting om lufttemperaturen er trettinoen grader.

Men man blir veeeldig vaerbitt av det. Lange dager opp og ned av fjell og daler, med litt sterk sol og sterk svette, og man kjenner om kvelden at man har vaert ute. Og at nesten hver gang man kastet seg uti ei jettegryte, saa glemte man aa ta paa ny solkrem etterpaa. Men det er det verdt. Man blir sliten, men salig. En fyr jeg gikk sammen med, Jez, ble derimot bare fortvilet. Etter at vi hadde kjempet oss opp en bratt fjellside her, saa gikk vi rett paa en teltplass som var til forveksling lik en Bounty-reklame. Komplett med palmetraer, azurblaatt vann og en bokstavelig talt pen ansamling altforsmaabikinikledde Argentina-babes som laa og lekret seg. Hodet til Jez sa "Ojojoj!", mens kroppen hans bare sa "Zzzzzzzz". Saa argentinerne fikk vaere i fred, mens Jez laa og jamret seg.

Det var en fin tur, det.

Selve byen her er ogsaa fin. Til og med loeshundene er kjaelne. I en landsby hvor selv de ikke ser plagede ut, saa har nok resten av byen det ogsaa ganske bra. Naar det blir moerkt trekker alle ut i gatene og mingler. Bilene slutter aa kjoere, og ungene trekker bruskasser ut i veien og spiller fotball, med noe som ikke er en fotball, men som i hvert fall har en nesten rund form.

Trives fint, og tar en hviledag her foer jeg tar et nytt droeyt doegn paa bussen(e) til Natal. Skal ikke se bort ifra at dagen resulterer i noen postkort hjemover ogsaa.

Og saa falt jeg nesten ned fra et fire hundre meter hoeyt stup i gaar, men det er da ikke noe aa skrive hjem om. Hvem som helst kan da gaa seg litt vill.

Ha gjerne en fin vaar videre der hjemme,

B.

Up, up and away

Huhei,

Siden sist har jeg laert noe virkelig nyttig. Etter heltemodig aa ha reist og reist i 30 timer, saa kom jeg frem til den siste strekningen, Salvador - Lençois, og saa var jammenmeg nattbussen helt full. Bra kjempet likevel, tenkte jeg, og beloennet meg selv med aa bo paa litt dyrt hotell, heller enn aa vase gatelangs i en relativt urskummel by og se fortapt ut.

Var finfint hotell, med varmtvann i dusjen og greier ja, og etter en saann dusj saa ble jeg veldig troett. Skulle opp seks timer senere for aa rekke foerste morgenbuss videre, saa jeg satte vekkerklokke paa ringing. Og saa sovnet jeg. Og saa ringte vekkerklokka, og jeg har sjelden vaert saa troett som dag. Men jeg kjempet meg opp likevel. Dusjet og barberte meg og funderte faelt paa hvordan jeg kunne vaere SAA troett etter seks timers soevn.

Alt var pakket og klart, og jeg skulle bare gaa ned og sjekke ut, men saa tenkte jeg at siden jeg bodde paa dyrt hotell, saa kunne jeg jo skru paa TV-en og se om det var frokost-TV med vaermelding paa eller noe saant. Stor var min forundring da det ikke var noe frokost-TV noe sted. Bare snoe paa nesten alle kanaler, unntatt noen faa kanaler hvor det var TV-shop (Knut Bjoernsen-style, men med sleskinger med bart i stedet), og saa litt flere kanaler som viste dokumentarfilmer. Alle viste cirka den samme dokumentaren. Den handlet om hvordan de lever, nesten nakne damer som er alene hjemme naar en haandverker plutselig ringer paa og skal fikse noe. Og saa blir det mye fiksing, ja, hoe-hoe.

Med andre ord, jeg hadde staatt opp fire timer for tidlig, som er akkurat tidsforskjellen mellom det klokka var i Brasil og det vekkerklokka trodde at klokka var. Saa naa har jeg laert at det er viktig aa stille vekkerklokka til riktig tid foer man setter den til aa vekke en.

Jeg la meg igjen, og vaaknet bittelitt klarere i hodet cirka fire timer senere.

Har kommet litt til fjells, til en superkoselig landsby som ser ut som om den er fem hundre aar gammel, og det er den sikkert ogsaa. Kan sikkert si mer om den en vakker dag, for eksempel til helga, men naa maa jeg stikke, for jeg skal paa telt- og huletur. Masse skorpioner og generelt fin utsikt, visstnok.

Ha det saa bra,

Bjoern

Som smurt

Hohoi,

Naa har jeg reist i oeh... mange timer, tror det er 18 eller noe saant. Og naa skal jeg bare reise omtrent like lenge, saa er jeg fremme paa et sted som ingen har hoert om, haaper jeg. Lençois. Haaper ikke at ingen har hoert om det, men at jeg er fremme der da, mener jeg. Soek etter Chapada Diamantina for aa se hvorfor jeg vil dit. Og nei, det er ikke navnet paa en pornoskuespillerinne.

Ting gaar greit foreloepig, bortsett fra at svensken ved siden av meg paa flyet antagelig hadde fugleinfluensa, saa naa har resten av flyet det ogsaa. Eller kanskje var det bare roeykhoste. Haaper det, for alle fuglene i regnskogen sin skyld.

Jaja. Det faar vaere nok livstegn for naa.

Bjoern

ABBA, nesten

Jahapp. Da ser det ut til at jeg kanskje skal prøve å finne veien ut til litt av et paradis ganske snart. Har bare to uker på meg, så det er slett ikke sikkert at det går, men jeg SKAL prøve å komme meg til Fernando de Noronha, som er en øy/nasjonalpark 30-40 mil fra kysten av Brasil. Og sånn ser det ut der:



Der kan man snorkle og dykke og svømme med delfiner og skilpadder og gå opp på den toppen der, kanskje, og ikke bekymre seg for stort annet enn at det ikke er nok dager igjen før man skal dra hjem igjen.

Det blir bra.

Følg meg østover

Sånn. Jeg har kastet MASSEVIS av bilder, og her er alt som ble igjen. Sånn kan altså noen dager i Bangkok og halvannen uke hver i Kambodsja og Vietnam se ut. Og det kan jeg godt anbefale.

Spis eller bli spist

Apropos jul, så har jeg begynt å jobbe intenst med bildene fra turen nå. For de som har fulgt med i bloggen, så følger her endelig en bildeserie som viser hvor tøft det kan være å befinne seg på grasrota i Kambodsja.

Følg denne lenken, hvis du tror du er i stand til å takle livets realiteter.

Og snart er jeg tilbake med mer...

Bjørn

I peiskroken

Etter å ha holdt meg frisk i fugleinfluensaland i nesten en måned, føles det litt teit å komme hjem og så klare å bli superkvalm av bare å ta flybussen inn til byen. Den der norske, avrundede støtdemperen i bussene er ikke god for meg. Og mindre dårlig ble jeg ikke av å feire hjemkomsten min med å spise to kilo klementiner i ett strekk på fredagskvelden. Menmen. Nå begynner jeg å komme meg igjen.

Skal bare gjøre hundre ting, så er det jul. Ting flyter litt, her illustrert ved et elveløp jeg fotograferte fra flyet, et sted over Myanmar. Eller Burma, som noen tror at det fremdeles heter.


Kommer snart nytt galleri fra turen, og jeg kan allerede love noen rare insekter, en dame som kommer opp av en blomst, krokodiller som er ute etter å ta meg, kanskje verdens beste øyenstikkerøyebilde, rare hatter, ruiner, ruiner og atter ruiner. Skal bare, først.

Bjørn

Boomerang-Bjoern

Vel, snufs, da er jeg paa vei tilbake. Tok flyet fra Hanoi til Bangkok, og fra 10 til 30 graders varme. Overgangen er ikke saa stor, begge er steder hvor jeg stadig tok meg selv i aa oenske at jeg hadde langt fyldigere nesehaar. Det er virkelig utrolig hvor mange smaa, irriterende partikler de fyller lufta si med.

Ha Long Bay var veldig, veldig fin. Tusenvis av smaa oeyer som bare ligger der og stikker hodet saavidt opp av vannet, tett i tett. Maa nesten beskrive det med bilder, og de kommer snart. Ellers var det artig at selv om det var knapt ti grader i lufta, saa var det 25-26 grader i vannet. Saa naar lokalbefolkningen kom i de smaa robaatene sine for aa selge kaker og frukt, ikledd full vintermundur, saa syntes de visst at jeg var litt rar som stupte ut i havet og svoemte rundt blant baatene deres. Foerste og siste gang jeg foeler meg som en herdet isbader, antar jeg.

Kommer helt klart til aa savne mopedister med flere hundre kilo levende, ekskrementsprayende grisekjoett liggende paa bagasjebrettet, aa ha lomma full av hundretusen-lapper og at jeg samvittighetsloest kan ignorere nesten alt alle sier til meg, for jeg forstaar det ikke. Men likevel blir det litt godt aa komme hjem.

Vi sees snart!

Bjoern

Towers of Halloj!

Endelig har jeg funnet en Internetkafe i Vietnam som ligger saa bortgjemt i ei bakgate at de klarer aa omgaa myndighetenes sensur. Manglende meldinger fra min kant i det siste skyldes altsaa rett og slett at det vietnamesiske folk blir avskaaret fra aa nyte det jeg, og alle andre som skriver blogg paa blogspot, skriver. Men naa er jeg tilbake.

Har reist igjennom monsun-tiden som herjer i midt-Vietnam, saa gleden var stor da jeg vaaknet paa nattbussen til Hanoi her i morges og faktisk saa sola igjen. Ikke bare er det toerketid her, det er frysetid ogsaa. Det drar seg godt under 20 grader om natta, saa de innfoedte gaar rundt i boblejakke og topplue. T-skjorte holder lenge for meg, selv om jeg har blitt litt forkjoelet.

Litt for mye aa oppsummere siden sist, men jeg kan jo alltids skrive litt om trafikken her, for den blir bare verre og verre jo lenger nordover man kommer. Folk kjoerer som guder, i den forstand at de kjoerer som om de var udoedelige. Saa bevis paa at det er de nok ikke likevel i gaar kveld. Laa plutselig en motorsyklist smurt utover veien, saa bussen maatte stoppe litt. Lege kom ganske raskt til stedet, men ikke raskere enn at andre rakk aa fyre opp en ring med roekelsespinner rundt ham foer legen kom. Var nok aldri noe haap om aa redde noe liv, og da er det jo fint av dem aa soerge for godlukt paa veien inn i neste liv.

Oppholdet i regntid-land var absolutt verdt det. For det foerste saa var det ordentlig storm, med kjempeboelger inn mot land. Stilig. For det andre saa har de tydeligvis bare regnjakker til halvparten av befolkningen her. Resultatet av det er at naar det regner, saa fylles gatene av folk som to og to kler seg ut som en hest, og loeper rundt fra hus til hus. Altsaa, den ene har paa seg hetta og staker ut kursen fremover, mens den andre har over seg resten av regnjakken. Artig.

Vel. Hm. Naa skal jeg padle kajakk i Soerkinahavet, i Ha Long Bay. Hvis boelgene ikke blir for hoeye er jeg tilbake om et par dager, og den 13. drar jeg til Bangkok.

Habra.

B.

Viet Fjong

Jahapp. Da har jeg proevd det ogsaa, og for aa vaere aerlig saa tror jeg heller at jeg hadde latt amerikanerne vinne krigen enn aa labbe rundt paa knaerne i aaletrange ganger ni meter under jorden (leira) i aarevis. Men men, saa fikk de noe aa vise frem i Vietnam ogsaa etterpaa, i det minste.

Etter Kambodsja er Vietnam ellers nesten skuffende normalt. Trafikken er mer strukturert (selv om det er vanskelig aa tro det for dem som ikke har vaert i Kambodsja, bare i Vietnam), de har massevis av spisesteder som ville overlevd en hygieneinspeksjon paa kjoekkenet, de har egen valuta som virker, og de sitter ikke og stirrer paa deg paa hele bussturen.

Og godt er det, for da trenger jeg ikke aa ha saa stor sorg for at jeg maa ekspressfarte gjennom landet. Begynner med en droey strekning i morgen, Ho Chi Minh - Nha Trang, hvor jeg antagelig bare skal overnatte foer jeg stormer videre. Faar se paa vaeret og hvor bra strendene der egentlig er.

I dag hadde jeg en naer-doeden-opplevelse. Heldigvis var det ikke min doed det handlet om, men det var ganske faelt likevel. Satt i bussen paa vei ut til disse hulene utenfor byen, og stirret saann der halvtomt ut av bussvinduet. Plutselig kikker en cap-kledd vietnameser forundret opp paa meg, og jeg ser nok like forundret ut tilbake. Han kjoerer nemlig veldig fort, og ikke ved siden av bussen, men MOT bussen. Og saa tar det ikkeno tid, og saa sier det bang-klaesj-schmokk, og saa tenker jeg "Jaha, jeg ble det siste han saa i livet, stakkars. Hadde nok forventet seg en bedre revy."

Vi stoppet, og sjaafoeren loep ut og saa bekymret paa skadene paa bussen, og saa gikk han langsomt tilbake til der hvor stakkars motorsyklisten laa bevisstloes. Lege blant passasjerene fikk ham opp og sjekket at han i hvert fall SAA bra ut paa utsiden, og saa kjoerte vi bare videre. Var jo for saa vidt hans feil, men jeg ser for meg at det fort kunne blitt litt mer papirarbeid av en saann totalkraesj hjemme i Norge. Haaper han ikke vaer oedelagt paa innsiden, og at jeg ikke faar altfor faele mareritt i natt.

Ellers har jeg det bra.

Bjoern

Ho ho Chi Minh, velly klissmas!

Saann. Da var land nummer 54 kommet paa lista. Og passet er snart fullt av stempler. Hadde det ikke vaert for at jeg var i en by med 6 millioner innbyggere, saa hadde livet vaert veldig, veldig bra. Som byer paa denne stoerrelsen flest, saa er ogsaa Ho Chi Minh-byen, eller Saigon som vi ikke faar lov til aa si, ganske saa blottet for sjarm og hygge. Men det er veldig spennende hver gang man skal krysse gata, i hvert fall.

Overgangen fra Kambodsja er ganske stor. Hvordan dette kommunistlandet har klart aa bli saa mye rikere enn boendene nordenfor, det vet jeg ikke. Men her har jeg i hvert fall ennaa ikke sett nakne barn loepe rundt paa fortauene, de invalide ser ut til aa ha ok rullestoler og saann, og de har til og med trafikklys og fotgjengeroverganger som nesten fungerer her. Og julenisser. Julenisser overalt. En hel gate full av juletrepyntbutikker, og glitter og stas og gule stjerner og hammer og sigd paa hver eneste lyktestolpe.

Tror jeg skal proeve aa krype ned i saanne underjordiske vietcong-ganger imorgen. Teste klaustrofobien min litt.

Ellers er det ikke stort aa si, annet enn at jeg gleder meg til aa legge meg, for jeg har faatt rom med air condition, som jeg skal stille inn paa fryseboks.

I gaar trodde jeg at jeg saa en fugleinfluensa, men saa var det bare ei havoern som var litt tufs. I Ream nasjonalpark.

Bjoern

Jungle Bells

Hvit snoe og mange tjukke nisser som gaar rundt her og leier, i dobbelt forstand, damer fra Thailand, saa det er ikke helt fritt for julestemning her heller. Men ha et fint julebord, dere der hjemme.

Selv skal jeg sitte paa buss i et par dager, ser det ut til. Gaar fint, for de viser artige videoer med veldig hoeyt volum hele tiden. Ingen fare for aa sove bort tropenatta paa bussene her omkring, nei. Hvis det er en komedie saa har alltid alle mennene en stygg loesbart, type Hitler. Skal de vaere ekstra morsomme, saa har de helskjegg. Og damene er noen raatasser i karate, alle sammen, og banker opp de morsomme mennene, og hverandre. Hvis det ikke er en komedie, saa er det en karaoke-CD. Jeg skjoenner ikke helt hvorfor de viser karaoke-CD-er paa bussene, for det er aldri noen som synger til dem. Men pytt.

Mer morsomt enn aa sitte paa buss, er det aa sitte paa en benk i parken om ettermiddagen. For naar folk har fri, saa gaar de gjerne i parken og boeyer og toeyer litt. Og naar de skal gjoere det, saa kler de seg ikke i joggedress, for det blir altfor varmt. I stedet kler de seg i pysj. Saa en ettermiddag i parken blir som et gigantisk pysjparty, og det er ikke mulig aa la vaere aa le av alt man ser.

Imorgen altfortidlig skal jeg ta bussen fra Sihanoukville til Phnom Penh, og derifra er det sju timer til med buss, til Ho Chi Minh-byen, som alle som ikke er kommunister heller kaller Saigon. Men siden de ikke liker aa kjoere buss etter at det har blitt moerkt, saa vet jeg ikke om jeg rekker noen saann buss. Da blir det en dag i Lille Helvete, altsaa Phnom Penh. Vurderer sterkt aa finne et hotell med badebasseng og vakter som ikke slipper inn mineoffertiggere, for de har jeg begynt aa faa litt nok av, egoistisk som jeg er. Men jeg har gitt dem litt, da. I rettferdighetens navn.

Men nok om det. Mer om noe annet. Senere.

Bjoern

The Beach

Naa begynner det virkelig aa ligne paa noe. Helt konkret ligner det paa strendene i Thailand slik de var FOER jeg kom dit foerste gang. Det er fordi strendene jeg er paa naa ligger i Kambodsja, og her var det full borgerkrig den gangen jeg foerst kom til strendene i Thailand.

Den store forskjellen mellom strendene her naa og strendene der da, er at da stroemmen gikk der da, og det gjorde den ofte, saa ble det moerkt. Naar stroemmen gaar her naa, og det gjoer den ofte, da blir det ganske moerkt, men moerket brytes av fosforskinnet fra 8 PC-skjermer med Internet som fortsetter aa gaa, fordi de faar stroem fra et noedaggregat. Saa verden gaar vel fremover.

Men i hvert fall. Det er superfint her. Sihanoukville er en liten husklynge som er Kambodsjas nest stoerste by. Ikke skjoenner jeg hvor de to hundre tusen menneskene bor. Har faatt bungalow paa stranda for 15 dollar natta. Det er dyrt her, men det vetjo ikke jeg. Vaeret er fint, og i dag har jeg vaert og snorklet og nesten traakket paa mange giftige skapninger i havet.

Saa Sihanoukville er alt som Phnom Penh ikke er, og takk for det. Tenkte aa dra hit for aa vente paa behandling av visumsoeknaden min til Vietnam. Blir i fire dager, selv om nissene paa konsulatet her klarte aa skaffe meg visum paa under en halvtime.

Ellers noe forunderlig nytt om Kambodsja? Hm. Jo, folk pisser og driter overalt her, for de toer ikke aa gaa ut i skogen, for der er det landminer. Greit nok at de gjoer det her ute paa landsbygda, men hvorfor de gjoer det i den minefri hovedstaden sin, det er vel kanskje bare gammel vane. Ikke vet jeg.

Og saa har de ikke hagledesperadoer her.

For I pose og sekk, Bjoern i Sihanouk Ville, Kambodsja.

Kall meg bare Bruce

Det er mulig at Phnom betyr topp, men Phnom Penh er ikke toppen av by, for å si det sånn. Tvertimot. Høl, kunne man godt ha kalt det. Det bor riktignok et par millioner mennesker her, men de ser ut som om de godt kunne tenkt seg å ha vært et annet sted. Og det skjønner jeg godt. Forskjellen på dem og meg er, i tillegg til at de kan det der med å prute og å sitte åtte stykker på én moped, at jeg har et valg. Så i morgen tidlig drar jeg til Sihanoukville (høres heftig ut, hva?) og tar noen dager på stranda.

Men altså, Bruce. Eller hva nå han der krokodille-gærningen på Discovery Channel heter. Jeg gikk innom en krokodillefarm her om dagen, en sånn en hvor de aler opp vesker og sko og belter og sånn. Og det var kjedelig, det, for krokodillene lå bare der og dormet i sola. Men så kom jeg på noe en indianer i Amazonas lærte meg (Rubins, for de som husker godt og leser reisebloggene mine). Og så gjorde jeg trikset han lærte meg. Og herrejemini som det ble liv i krokodillehaugen. Alle som en løftet hodet og snudde det mot meg, og så begynte de å vagge imot meg. Og plutselig var det femti krokodiller som kjempet om å få komme nærmest mulig meg. Det var liv, det. Har aldri fått så mye kjeft i en dyrehagelignende institusjon før.

Først fikk jeg kjeft for at jeg hadde lagd så mye bråk og haallåi i parken deres, og så tvang de meg til å lære dem trikset fra Amazonas, for de skjønte ikke hva i all verden jeg hadde gjort. Så da lærte jeg dem et annet triks, som helt sikkert ikke virker, men det blir jo artig for dem som skal se på, når de prøver å få det til. (Nei, det involverer ikke å dra ned buksa og vise rumpa til krokodillene, men du er inne på noe. Og nei, jeg avslører ikke trikset her. #8D)

Ellers har jeg trampet rundt i pagoder og markeder, og er lei av asiatisk slum, egentlig. Har reist gjennom sånne i ei uke nå, og da er det på tide med en pause. Er vel på tide aa bytte underbukse også. Neida, jeg tuller bare. Jeg har byttet underbukse allerede. Hm. Tror jeg, da.

Bjørn