Følg meg østover

Sånn. Jeg har kastet MASSEVIS av bilder, og her er alt som ble igjen. Sånn kan altså noen dager i Bangkok og halvannen uke hver i Kambodsja og Vietnam se ut. Og det kan jeg godt anbefale.

Spis eller bli spist

Apropos jul, så har jeg begynt å jobbe intenst med bildene fra turen nå. For de som har fulgt med i bloggen, så følger her endelig en bildeserie som viser hvor tøft det kan være å befinne seg på grasrota i Kambodsja.

Følg denne lenken, hvis du tror du er i stand til å takle livets realiteter.

Og snart er jeg tilbake med mer...

Bjørn

I peiskroken

Etter å ha holdt meg frisk i fugleinfluensaland i nesten en måned, føles det litt teit å komme hjem og så klare å bli superkvalm av bare å ta flybussen inn til byen. Den der norske, avrundede støtdemperen i bussene er ikke god for meg. Og mindre dårlig ble jeg ikke av å feire hjemkomsten min med å spise to kilo klementiner i ett strekk på fredagskvelden. Menmen. Nå begynner jeg å komme meg igjen.

Skal bare gjøre hundre ting, så er det jul. Ting flyter litt, her illustrert ved et elveløp jeg fotograferte fra flyet, et sted over Myanmar. Eller Burma, som noen tror at det fremdeles heter.


Kommer snart nytt galleri fra turen, og jeg kan allerede love noen rare insekter, en dame som kommer opp av en blomst, krokodiller som er ute etter å ta meg, kanskje verdens beste øyenstikkerøyebilde, rare hatter, ruiner, ruiner og atter ruiner. Skal bare, først.

Bjørn

Boomerang-Bjoern

Vel, snufs, da er jeg paa vei tilbake. Tok flyet fra Hanoi til Bangkok, og fra 10 til 30 graders varme. Overgangen er ikke saa stor, begge er steder hvor jeg stadig tok meg selv i aa oenske at jeg hadde langt fyldigere nesehaar. Det er virkelig utrolig hvor mange smaa, irriterende partikler de fyller lufta si med.

Ha Long Bay var veldig, veldig fin. Tusenvis av smaa oeyer som bare ligger der og stikker hodet saavidt opp av vannet, tett i tett. Maa nesten beskrive det med bilder, og de kommer snart. Ellers var det artig at selv om det var knapt ti grader i lufta, saa var det 25-26 grader i vannet. Saa naar lokalbefolkningen kom i de smaa robaatene sine for aa selge kaker og frukt, ikledd full vintermundur, saa syntes de visst at jeg var litt rar som stupte ut i havet og svoemte rundt blant baatene deres. Foerste og siste gang jeg foeler meg som en herdet isbader, antar jeg.

Kommer helt klart til aa savne mopedister med flere hundre kilo levende, ekskrementsprayende grisekjoett liggende paa bagasjebrettet, aa ha lomma full av hundretusen-lapper og at jeg samvittighetsloest kan ignorere nesten alt alle sier til meg, for jeg forstaar det ikke. Men likevel blir det litt godt aa komme hjem.

Vi sees snart!

Bjoern

Towers of Halloj!

Endelig har jeg funnet en Internetkafe i Vietnam som ligger saa bortgjemt i ei bakgate at de klarer aa omgaa myndighetenes sensur. Manglende meldinger fra min kant i det siste skyldes altsaa rett og slett at det vietnamesiske folk blir avskaaret fra aa nyte det jeg, og alle andre som skriver blogg paa blogspot, skriver. Men naa er jeg tilbake.

Har reist igjennom monsun-tiden som herjer i midt-Vietnam, saa gleden var stor da jeg vaaknet paa nattbussen til Hanoi her i morges og faktisk saa sola igjen. Ikke bare er det toerketid her, det er frysetid ogsaa. Det drar seg godt under 20 grader om natta, saa de innfoedte gaar rundt i boblejakke og topplue. T-skjorte holder lenge for meg, selv om jeg har blitt litt forkjoelet.

Litt for mye aa oppsummere siden sist, men jeg kan jo alltids skrive litt om trafikken her, for den blir bare verre og verre jo lenger nordover man kommer. Folk kjoerer som guder, i den forstand at de kjoerer som om de var udoedelige. Saa bevis paa at det er de nok ikke likevel i gaar kveld. Laa plutselig en motorsyklist smurt utover veien, saa bussen maatte stoppe litt. Lege kom ganske raskt til stedet, men ikke raskere enn at andre rakk aa fyre opp en ring med roekelsespinner rundt ham foer legen kom. Var nok aldri noe haap om aa redde noe liv, og da er det jo fint av dem aa soerge for godlukt paa veien inn i neste liv.

Oppholdet i regntid-land var absolutt verdt det. For det foerste saa var det ordentlig storm, med kjempeboelger inn mot land. Stilig. For det andre saa har de tydeligvis bare regnjakker til halvparten av befolkningen her. Resultatet av det er at naar det regner, saa fylles gatene av folk som to og to kler seg ut som en hest, og loeper rundt fra hus til hus. Altsaa, den ene har paa seg hetta og staker ut kursen fremover, mens den andre har over seg resten av regnjakken. Artig.

Vel. Hm. Naa skal jeg padle kajakk i Soerkinahavet, i Ha Long Bay. Hvis boelgene ikke blir for hoeye er jeg tilbake om et par dager, og den 13. drar jeg til Bangkok.

Habra.

B.

Viet Fjong

Jahapp. Da har jeg proevd det ogsaa, og for aa vaere aerlig saa tror jeg heller at jeg hadde latt amerikanerne vinne krigen enn aa labbe rundt paa knaerne i aaletrange ganger ni meter under jorden (leira) i aarevis. Men men, saa fikk de noe aa vise frem i Vietnam ogsaa etterpaa, i det minste.

Etter Kambodsja er Vietnam ellers nesten skuffende normalt. Trafikken er mer strukturert (selv om det er vanskelig aa tro det for dem som ikke har vaert i Kambodsja, bare i Vietnam), de har massevis av spisesteder som ville overlevd en hygieneinspeksjon paa kjoekkenet, de har egen valuta som virker, og de sitter ikke og stirrer paa deg paa hele bussturen.

Og godt er det, for da trenger jeg ikke aa ha saa stor sorg for at jeg maa ekspressfarte gjennom landet. Begynner med en droey strekning i morgen, Ho Chi Minh - Nha Trang, hvor jeg antagelig bare skal overnatte foer jeg stormer videre. Faar se paa vaeret og hvor bra strendene der egentlig er.

I dag hadde jeg en naer-doeden-opplevelse. Heldigvis var det ikke min doed det handlet om, men det var ganske faelt likevel. Satt i bussen paa vei ut til disse hulene utenfor byen, og stirret saann der halvtomt ut av bussvinduet. Plutselig kikker en cap-kledd vietnameser forundret opp paa meg, og jeg ser nok like forundret ut tilbake. Han kjoerer nemlig veldig fort, og ikke ved siden av bussen, men MOT bussen. Og saa tar det ikkeno tid, og saa sier det bang-klaesj-schmokk, og saa tenker jeg "Jaha, jeg ble det siste han saa i livet, stakkars. Hadde nok forventet seg en bedre revy."

Vi stoppet, og sjaafoeren loep ut og saa bekymret paa skadene paa bussen, og saa gikk han langsomt tilbake til der hvor stakkars motorsyklisten laa bevisstloes. Lege blant passasjerene fikk ham opp og sjekket at han i hvert fall SAA bra ut paa utsiden, og saa kjoerte vi bare videre. Var jo for saa vidt hans feil, men jeg ser for meg at det fort kunne blitt litt mer papirarbeid av en saann totalkraesj hjemme i Norge. Haaper han ikke vaer oedelagt paa innsiden, og at jeg ikke faar altfor faele mareritt i natt.

Ellers har jeg det bra.

Bjoern

Ho ho Chi Minh, velly klissmas!

Saann. Da var land nummer 54 kommet paa lista. Og passet er snart fullt av stempler. Hadde det ikke vaert for at jeg var i en by med 6 millioner innbyggere, saa hadde livet vaert veldig, veldig bra. Som byer paa denne stoerrelsen flest, saa er ogsaa Ho Chi Minh-byen, eller Saigon som vi ikke faar lov til aa si, ganske saa blottet for sjarm og hygge. Men det er veldig spennende hver gang man skal krysse gata, i hvert fall.

Overgangen fra Kambodsja er ganske stor. Hvordan dette kommunistlandet har klart aa bli saa mye rikere enn boendene nordenfor, det vet jeg ikke. Men her har jeg i hvert fall ennaa ikke sett nakne barn loepe rundt paa fortauene, de invalide ser ut til aa ha ok rullestoler og saann, og de har til og med trafikklys og fotgjengeroverganger som nesten fungerer her. Og julenisser. Julenisser overalt. En hel gate full av juletrepyntbutikker, og glitter og stas og gule stjerner og hammer og sigd paa hver eneste lyktestolpe.

Tror jeg skal proeve aa krype ned i saanne underjordiske vietcong-ganger imorgen. Teste klaustrofobien min litt.

Ellers er det ikke stort aa si, annet enn at jeg gleder meg til aa legge meg, for jeg har faatt rom med air condition, som jeg skal stille inn paa fryseboks.

I gaar trodde jeg at jeg saa en fugleinfluensa, men saa var det bare ei havoern som var litt tufs. I Ream nasjonalpark.

Bjoern

Jungle Bells

Hvit snoe og mange tjukke nisser som gaar rundt her og leier, i dobbelt forstand, damer fra Thailand, saa det er ikke helt fritt for julestemning her heller. Men ha et fint julebord, dere der hjemme.

Selv skal jeg sitte paa buss i et par dager, ser det ut til. Gaar fint, for de viser artige videoer med veldig hoeyt volum hele tiden. Ingen fare for aa sove bort tropenatta paa bussene her omkring, nei. Hvis det er en komedie saa har alltid alle mennene en stygg loesbart, type Hitler. Skal de vaere ekstra morsomme, saa har de helskjegg. Og damene er noen raatasser i karate, alle sammen, og banker opp de morsomme mennene, og hverandre. Hvis det ikke er en komedie, saa er det en karaoke-CD. Jeg skjoenner ikke helt hvorfor de viser karaoke-CD-er paa bussene, for det er aldri noen som synger til dem. Men pytt.

Mer morsomt enn aa sitte paa buss, er det aa sitte paa en benk i parken om ettermiddagen. For naar folk har fri, saa gaar de gjerne i parken og boeyer og toeyer litt. Og naar de skal gjoere det, saa kler de seg ikke i joggedress, for det blir altfor varmt. I stedet kler de seg i pysj. Saa en ettermiddag i parken blir som et gigantisk pysjparty, og det er ikke mulig aa la vaere aa le av alt man ser.

Imorgen altfortidlig skal jeg ta bussen fra Sihanoukville til Phnom Penh, og derifra er det sju timer til med buss, til Ho Chi Minh-byen, som alle som ikke er kommunister heller kaller Saigon. Men siden de ikke liker aa kjoere buss etter at det har blitt moerkt, saa vet jeg ikke om jeg rekker noen saann buss. Da blir det en dag i Lille Helvete, altsaa Phnom Penh. Vurderer sterkt aa finne et hotell med badebasseng og vakter som ikke slipper inn mineoffertiggere, for de har jeg begynt aa faa litt nok av, egoistisk som jeg er. Men jeg har gitt dem litt, da. I rettferdighetens navn.

Men nok om det. Mer om noe annet. Senere.

Bjoern

The Beach

Naa begynner det virkelig aa ligne paa noe. Helt konkret ligner det paa strendene i Thailand slik de var FOER jeg kom dit foerste gang. Det er fordi strendene jeg er paa naa ligger i Kambodsja, og her var det full borgerkrig den gangen jeg foerst kom til strendene i Thailand.

Den store forskjellen mellom strendene her naa og strendene der da, er at da stroemmen gikk der da, og det gjorde den ofte, saa ble det moerkt. Naar stroemmen gaar her naa, og det gjoer den ofte, da blir det ganske moerkt, men moerket brytes av fosforskinnet fra 8 PC-skjermer med Internet som fortsetter aa gaa, fordi de faar stroem fra et noedaggregat. Saa verden gaar vel fremover.

Men i hvert fall. Det er superfint her. Sihanoukville er en liten husklynge som er Kambodsjas nest stoerste by. Ikke skjoenner jeg hvor de to hundre tusen menneskene bor. Har faatt bungalow paa stranda for 15 dollar natta. Det er dyrt her, men det vetjo ikke jeg. Vaeret er fint, og i dag har jeg vaert og snorklet og nesten traakket paa mange giftige skapninger i havet.

Saa Sihanoukville er alt som Phnom Penh ikke er, og takk for det. Tenkte aa dra hit for aa vente paa behandling av visumsoeknaden min til Vietnam. Blir i fire dager, selv om nissene paa konsulatet her klarte aa skaffe meg visum paa under en halvtime.

Ellers noe forunderlig nytt om Kambodsja? Hm. Jo, folk pisser og driter overalt her, for de toer ikke aa gaa ut i skogen, for der er det landminer. Greit nok at de gjoer det her ute paa landsbygda, men hvorfor de gjoer det i den minefri hovedstaden sin, det er vel kanskje bare gammel vane. Ikke vet jeg.

Og saa har de ikke hagledesperadoer her.

For I pose og sekk, Bjoern i Sihanouk Ville, Kambodsja.

Kall meg bare Bruce

Det er mulig at Phnom betyr topp, men Phnom Penh er ikke toppen av by, for å si det sånn. Tvertimot. Høl, kunne man godt ha kalt det. Det bor riktignok et par millioner mennesker her, men de ser ut som om de godt kunne tenkt seg å ha vært et annet sted. Og det skjønner jeg godt. Forskjellen på dem og meg er, i tillegg til at de kan det der med å prute og å sitte åtte stykker på én moped, at jeg har et valg. Så i morgen tidlig drar jeg til Sihanoukville (høres heftig ut, hva?) og tar noen dager på stranda.

Men altså, Bruce. Eller hva nå han der krokodille-gærningen på Discovery Channel heter. Jeg gikk innom en krokodillefarm her om dagen, en sånn en hvor de aler opp vesker og sko og belter og sånn. Og det var kjedelig, det, for krokodillene lå bare der og dormet i sola. Men så kom jeg på noe en indianer i Amazonas lærte meg (Rubins, for de som husker godt og leser reisebloggene mine). Og så gjorde jeg trikset han lærte meg. Og herrejemini som det ble liv i krokodillehaugen. Alle som en løftet hodet og snudde det mot meg, og så begynte de å vagge imot meg. Og plutselig var det femti krokodiller som kjempet om å få komme nærmest mulig meg. Det var liv, det. Har aldri fått så mye kjeft i en dyrehagelignende institusjon før.

Først fikk jeg kjeft for at jeg hadde lagd så mye bråk og haallåi i parken deres, og så tvang de meg til å lære dem trikset fra Amazonas, for de skjønte ikke hva i all verden jeg hadde gjort. Så da lærte jeg dem et annet triks, som helt sikkert ikke virker, men det blir jo artig for dem som skal se på, når de prøver å få det til. (Nei, det involverer ikke å dra ned buksa og vise rumpa til krokodillene, men du er inne på noe. Og nei, jeg avslører ikke trikset her. #8D)

Ellers har jeg trampet rundt i pagoder og markeder, og er lei av asiatisk slum, egentlig. Har reist gjennom sånne i ei uke nå, og da er det på tide med en pause. Er vel på tide aa bytte underbukse også. Neida, jeg tuller bare. Jeg har byttet underbukse allerede. Hm. Tror jeg, da.

Bjørn

Phnomtung

Tjohoi! Bare en liten Nettsnutt før jeg går i koma her.

Dro fra Siem Reap klokka 5 i morges, for å rekke båten til Battamboing, som heller ikke jeg hadde hørt om før nå når jeg er i Kambodsja. Var litt artig båt, for den var veldig lokalbåt, tok bare en ti-tolv passasjerer, og vi fikk sitte inne i motoren alle sammen. Skal si det dundret! Folk flyktet opp på taket, helt til sola ble for sterk, og man måtte velge mellom hudkreft og hørselsskader.

Men det var en fin tur, altså. Tok bare fem og en halv time, og vi kjørte oss vill bare hele tiden. Turen gikk gjennom en slags sivjungel i nordenden av en svær innsjø, som i praksis sørger for næring til halve landet. Og sivet flytter på seg hele tiden, så det er ikke godt for kapteiner å vite hvor de skal kjøre, tydeligvis. Derfor hadde vi med en stakkar i minimal badebukse, som stadig vekk måtte hoppe ut i vannet og grave gress ut av propellen.

Gjorde en kjapp vurdering av forholdene i Battambang, og bestemte meg for at slummen der var helt lik slummen i Siem Reap, og så fant jeg kjapt en buss videre til Phnom Penh. Som betyr Penh-toppen, etter en dame som kanskje var penh, for alt jeg vet. I hvert fall, Siem Reap betyr "Kverk thailenderne!", og det er jo litt artig at den første byen man kommer til når man kommer fra Thailand inn i Kambodsja heter. Som om Halden skulle hete "Dødoversvenskesvina", omtrent.

To ting du antagelig ikke visste om Kambodsja:

1. Naar du skal oppgi mailadressen din må du ikke si "alfakrøll" når du skal si @. Du må si "at-yahoo". Så min adresse blir for eksempel bct-at-yahoo-pvv-dott-org. Rare greier.

2. De har en sjåførskole her som heter Dai Young Driving School. Artig, det.

Nuvel. Skal se på triste nasjonalmuseer her i hovedstaden i en dag eller to, og så håper jeg å finne en strand snart. Er så mye finvær at det er synd å bruke den på å svette gatelangs, egentlig.

Har fått rom med utsikt over Mekongfloden. Det er kanskje ikke så flott som det høres ut, men det er litt stilig å kunne si det, i hvert fall.

Bjørn

Another land bites the dust

Skikkelig kjedelig dag. Ingen drap eller mishandling å se noe sted. Tok seg litt opp nå i kveld, da jeg satt på moped inn til byen og noen ringte til damen på mopeden foran oss, og hun dro opp telefonen og dundret inn i en bil som skar rett over veien mens hun var uoppmerksom.

Jeg hoppet av vår moped og løp bort for å se hvordan det gikk med henne, for hun forsvant helt inn under bilen og det så ganske stygt ut. Der lå hun, og da jeg kom frem hadde hun fått telefonen opp til øret og sa "Harro?" inn i den. En hverdagslig sak, tydeligvis. Og ja, det gikk bra med henne.

Ellers har det bare vært enda flere templer i dag. Jeg har gjennomskuet bussgruppenes timeplan, så jeg tar de største attraksjonene mens alle andre spiser lunsj. Dermed får jeg alle stedene for meg selv, og blir på den måten utrolig populær blant souvenirselgerne rundtomkring. Jeg deler ut ballonger til dem i stedet for å kjøpe noe av dem. Gjennomsnittsalderen på selgerne er godt under lesedyktig alder. En liten tass sjarmerte meg først litt med aa si "You buy t-shirt from me! Or I kill you!". Men etterpå innså jeg at det bare er trist at seksåringer selger t-skjorter.

Og så har jeg kjøpt meg Lonely Planet Vietnam. Det rare med den er at den er litt rar. Etter å ha bladd i den oppdaget jeg mange skrivefeil og dårlig trykk på en del sider, og det pleier det ikke å være. Så var det jammenmeg en piratkopi! Ikke skjønner jeg hvordan de kan lage så gode kopier så billig, men det er jo greit å vite til jeg skal lage andreopplag av I pose og sekk! Kopien var bare litt skjemmet av at jeg tror at de som har laget kopien har falt for fristelsen til å legge inn noen av sine egne feriebilder i boka, i stedet for Lonely Planet sine.

Fremdeles ikke sett noen fugleinfluensa, men det kan umulig vare mye lenger nå. Det er høner, haner og eksosryper overalt!

Bjørn

Blodig alvor!

Kambodsja er et veldig, veldig merkelig land å besoeke, samme hvor mangeogfemti land man har besøkt før. For eksempel her i denne Internet-cafeen. Det flyr en gekko inn og ut av PC-en jeg bruker, så hvis det lukter svidd av denne meldingen, så er det nok bare fordi dyret tok seg en tur inn i strømforsyningen. Og hver gang noen er ferdige med å bruke en PC så løper innehaveren bort til PC-en og skrur av både skjerm og PC fortest mulig. Og det å bruke nettet koster meg altså 4 kroner i timen. Det kan virke som om marginene er små her.

Men raritetene stopper ikke der. I går landet jeg på Siem Reap internasjonale flyplass, og der ble jeg tatt imot av åtte karer som satt på rekke og rad langs et bord. I sine enkle uniformer og med bolleklipp så de mest ut som Lego-figurer. Det var visumsøknadsbehandlingsnemnda, som jobbet effektivt etter samlebåndsprinsippet. Og da de var ferdige med sitt og lot meg komme inn i landet, ble jeg tatt imot av en liten spjæling med BJORN på et skilt. Ikke hverdagskost for meg å bli hentet noe sted, men han her skulle kjøre meg til hotellet som jeg hadde bestilt på forhånd. "Er det bare meg du skal hente?", spurte jeg. Og det var det, selvfølgelig, sa han, og jeg skjønte snart hvorfor det var så selvfølgelig. Farkosten han hentet meg med var en moped han hadde fått låne av storebroren sin. Eller, de har vel egentlig ingen storebrødre her i landet lenger. Alle er små. Storebror gikk av moten med Pol Pot, mistenker jeg. Uansett, vi kjørte fort på moped til hotellet på en humpete gjørmevei, og så var jeg plutselig her.

Det skjer rare ting hele tiden, men jeg får ta dagens høydepunkter. Jeg har gått en runde i tempelområdet her i dag. Jeg gikk meg selvfølgelig vill, noe som ikke er så bra i en jungel hvor det visstnok skal finnes miner. Jeg glemte minene, for det var så mange flotte edderkopper overalt. Sånn ved lunsj ramlet jeg ut av jungelen igjen, blodig og nesten dekket av kvister og løv, så en gjeng parkvoktere skvatt. Men snart var det min tur til å skvette. De ville åpenbart hevne seg, og dro en middels stor hund opp av en sekk de hadde med seg. Den så mildest talt forskremt ut. Og så begynte de å denge løs paa den, så den hylte hjerteskjærende. Jeg ble bare stående med åpen munn og se mer og mer sint ut. Til deres store fornøyelse. Det var ikke stort jeg kunne gjære, men jeg gikk bort derfra, inn i jungelen igjen. Da jeg gikk meg vill tilbake en liten stund senere så jeg at de hadde knust hodet til hunden med en stor stein, og nå satt de og spiste opp resten av hunden.

Det verste er at det bare KANSKJE var det mest voldelige jeg opplevde i dag. For da jeg litt senere på dagen satte meg ned på huk for å ta bilde av en nydelig, gul liten frosk som poserte så fint i en gjørmepytt, da spratt det plutselig en litt større frosk frem og glefset i seg ett av beina til den lille frosken. Og så fortsatte den med å sluke mer og mer av lillefrosken, helt til den lille ble borte i kjeften på den store. Det ble en merkelig bildeserie av det, men sånn fotografisk sett så hadde jeg superflaks med den. Verre med hellet til lillefrosken, ja. Hadde nok sett for seg aa komme på forsiden av Playfrosk eller noe sånt, og så ble den spist i stedet!

Ellers er det meste mer muntert enn det der. Folk smiler og ler, unntatt de som har mistet en arm eller fot eller to på grunn av minetraakking. Eller kanskje de bare akkurat såvidt kom seg unna en kjempefrosk. Det er nok av hender å legge småpengene sine i her, for å si det saann.

Hva mer? Masse. Men jeg rekker ikke å få med særlig mer nå. Jeg er redd for at hvis jeg ikke skriver fort nok så kommer eieren bort og skrur av skjermen for å spare strøm. Så takk for meg, og fortsettelse følger nok.

Bjørn

Godt i farta!

Hohoi,

Skal si det går fort å komme inn i gammelt trav, eller hva det heter. Det er få ting som kan få en så kjapt tilbake til sann backpacker-ånd som ei natt i Khao Sarn m/omegn.

Bula jeg bor på er ordentlig som tatt ut av The Beach, for de som husker starten på den filmen. Særlig om natta er det typisk masse rart som skjer et sted utenfor dør og vindu. På naborommet hørtes det ut som om noen hadde en heftig kickboxing-trening, med mange gjentagelser av øvelsene. Eller kanskje var det bare et par som gikk gjennom siste nytt fra Kama Sutra. Ikke vet jeg, men det hørtes i hvert fall vondt ut. Det var intensivt nok til at de klarte å dra med seg alle bydelens løshunder i et hylekor mot månen til slutt.

Andre lyder kommer når folk raver seg hjem fra Khao Sarn, hovedgata, og må stå og hamre hardt på døra i 10 minutter før romkameratene våkner og slipper dem inn.

I tillegg, når man ligger der i mørket, så hører man kakerlakkene tasse rundt på gulvet. Det er vanskelig å tro at de går barføtt, sånn som de tramper.

Til slutt gjør alle lydene at man biter i den sure durianfrukten og skrur på vifta i taket. Man testet den før man la seg, men bestemte seg for å la den være avslått, i frykt for å gjenskape en filmscene IKKE fra The Beach, men fra Catch-22, den hvor en fyr som står på bakken og vifter entusiastisk til et lavtgående fly plutselig ikke har overkropp lenger, men bare har en stor porsjon lungemos i stedet.

Med vifta på blir det litt bråk, og man blir litt kald, det er nesten så man tror man er hjemme igjen. Alt man hører er det skumle suset fra vifta i mørket, og så sovner man til slutt.

Helt til kickboxerne på naborommet innleder neste runde.

Jeg klager ikke, altså. Jeg våknet tidlig (som dere forstår var ikke det noe problem) og dro ut av byen for å se på det flytende markedet. Det er egentlig det flytende verdensmesterskapet for bestemødre uten tenner i å padle rundt i lange kanolignende farkoster fulle av hauger av bleikfeite tyskere med store kameraer. Det er tungt arbeid, og tenners gnissel over det har ført til at de ikke har noen tenner igjen. I stedet går det på gommene løs. Men de tjener bra, så de synes ikke synd på seg selv.

Andre nordmenn dro til Syd-Thailand i dag for å leve et liv i sus og diverse former for rus, så i morgen drar jeg på egen hånd til Siem Reap, og hvordan det går, det får vi kanskje svar på etterhvert. Jeg holder alle muligheter åpne.

Følg med, følg med!

Bjørn

Sant Kaos Road

Hoi,

Har kommet meg greit frem til Khao Sarn Road, som altså er de ryggsekkreisendes store sentral i Asia. Her vandrer langhårede hippie-etterligninger, fulle briter i tenårene, sleske svindlere og forvirrede skandinaver rundt, som vanlig. Og her skal jeg være i to dager før jeg drar til Kambodsja.

Turen gikk helt fint. Hadde ordnet meg nødutgangplass, og selv om jeg ikke fikk egen skjerm å se filmer på på flyet, så sørger en thailender i setet bak meg for underholdningen, ved konstant å snike seg til å ta bilder av flyvertinnene, helt til de ble lei av ham og banket ham opp. Verbalt. På et språk han ikke forstod, så han var bare henrykt over oppmerksomheten.

Jeg våknet på flyet i morges og åpnet luka foran vinduet, og der var jammenmeg Mount Everest, badet i sol og med snøføyk over toppen. Bra start på dagen, det.

Har ikke sett noen fugleinfluensaer ennå.

Bjørn

Ho ho (Chi Minh-byen), snart er det jul!

Sånn. Da er boka i butikkene (i hvert fall i de beste), jeg har lært at i Kambodsja er det forbudt å kjøre med lys på bilen om dagen, men ikke forbudt å kjøre uten lys om natta, vi har avverget VM-deltagelse i fotball til neste år, og det har blitt så kaldt ute at jeg godt kan klare meg uten. Da er det tid for å flytte på seg.

Drar til Bangkok på søndag, kaster klærne og kjøper meg nye (muligens i omvendt rekkefølge), og så fyker jeg videre til Siem Reap. Der er det sikkert fint. Skal ta inn hos en gjeng nordmenn som har startet gjestehus like utenfor Angkor Wat. Og etterpå vet jeg ingenting. Men det blir sikkert bra.

Kunne godt blitt hjemme også. Superfint lys vi har nå om dagen. Eller om morgenen og ettermiddagen, i hvert fall. Selv i bakgården min.



Vi snakkes!

Bjørn

Hohoho!

Nå har vi mekka omslag og vi har brent CD,
Og vi har sett opp nettsted, og vi har stressa ned.

Jepp! Ferdig. Bare ei uke igjen eller så, så skal du få se noe fint. #8D)

Og dessuten har jeg fått billett til Sørøst-Asia med avgang veldig snart, så ting tyder på at november i år kan bli ganske bra.

Men nå skal jeg sove.

Rolling, rolling, rolling...

Nå er det mye som er klart for utgivelse av boka, gitt! Teksten er klar, forsiden er nesten klar, baksiden og ryggen er bittelitt klare, og jeg har tilogmed fått begynt på et lite nettsted som supplement til boka!

Bare å kikke og kommentere her, om man har lyst!

Så nå kan bokhøsten med sine mørke kvelder bare komme...

Nattlige aktiviteter

Jeg har fanget månen!

Det er så stilig å få seg nytt kamera! Sony DSC-H1. Bare litt mange knapper, kanskje. Jeg finner nok ut av dem etter hvert, men med en god porsjon flaks, sikkert kanskje, så klarte jeg å ta dette bildet allerede etter to dager.

Det kommer mer senere, føler jeg meg sikker på.

Bjørn

Laaaangt øst for Eden

Nå er bildene klare til syning! Bare å kikke der de pleier å ligge, dvs her.

En liten smakebit:

Og nå er det tilbake til å jobbe med å få boka ferdig...