Phuh!

Saann. Da var den aller farligste dagen paa hele reisen unnagjort. Alt er relativt, saa det var ikke saa veldig farlig, men det var mye som kunne gaa galt, og en god del som nesten gjorde det.

Hovedaktiviteten i dag var aa dra til et land som ikke finnes. Det er aldri lett, heller ikke her, men det er i hvert fall mulig. Landet heter noe saannt som den transdnietriske republikk, og er en gjeng gaerne russere som har forskanset seg paa 4000 kvadratmeter oest i Moldova. De sier at de er et eget land, selv om ingen andre sier det. For aa virke overbevisende har de laget seg egen haer, grensevakt, penger, frimerker og saa videre, og det er tildels det som gjoer det litt vanskelig aa besoeke landet.

Jeg har faatt engangsvisa til Moldova, saa det var litt spennende hvordan det ville fungere naar jeg skulle inn i den delen av Moldova som ikke er Moldova, og ogsaa naar jeg skulle tilbake fra ikke-Moldova til Moldova igjen. Teknikken min ble aa forsoeke aa forkle meg som oest-europeer. Jeg droppet ryggsekken, tok en plastpose i stedet, ifoerte meg graa, skitten t-skjorte og jeans i stedet for sommerferie-klaer. Litt av en prestasjon i nesten 40 graders varme bare det. Og saa tok jeg minibuss, tolvseter med atten personer i, og satset paa at grensevaktene skulle vaere litt slakke med sjekken.

Men det var de ikke, paa vei inn i landet. Ble dratt ut av bussen og maatte inn paa et kontor og forklare meg om hva i all verden jeg ville i landet deres aa gjoere. Det endte med at jeg maatte betale ny inngangsbillett. Ikke 60 dollar denne gangen, men tre kroner. Til aa leve med.

Saa var jeg inne i landet, med beskjed om aa vaere ut av det igjen foer det ble moerkt. Det var en oppfordring det ble lett aa foelge.

Gikk av bussen i det som lignet paa sentrum i Tiraspol, og tuslet rundt der. Tok bilder og saa meg om, og hver gang jeg tok bilde av et hus med flagg paa toppen saa kom det en liten bataljon og skulle arrestere meg. Etter tredje bygning hadde jeg laert. Loesningen ble aa snakke absolutt ingenting annet enn engelsk, for da ble de litt forlegne, virket det som. Og saa skyndet jeg meg aa ta en kopi av bildet jeg hadde tatt, og saa viste jeg dem at jeg slettet kopien av bildet, og saa var alle fornoeyde, og jeg fikk gaa. Men makan til mas, da!

Det var litt uoversiktlig i byen, og GPS var det forbudt aa ta med inn i landet, saa jeg droppet aa bruke den. For ikke aa gaa meg vill maatte jeg finne paa noe annet. Det ordnet jeg ved aa dunke en fot inn i en betongblokk saa jeg saa stjerner. Etter det la jeg igjen en fin stripe av blod, som jeg kunne bruke til aa finne tilbake til steder jeg hadde vaert. Vondt. Anbefales ikke. I ettertid tror jeg at jeg burde brukt GPSen likevel.

Men altsaa, den trans-dnietriske republikk er ingenting aa skrive hjem om, bare et land aa ha paa lista si. De er klin gaerne, har fremdeles hammer og sigd i flagget sitt og paa annethvert gatehjoerne, og midt i byparken staar en forgylt Stalin. Parken er ellers selvsagt fullstendig gjengrodd og sammenrast. I et hjoerne av den, hvor jeg sikkert heller ikke burde ha vaert, fant jeg faktisk en rull mikrofilm! Hvor spionfilm er ikke det?! Sneik den ned i lomma og har den med hjem. Ser ut som kretstegninger for ett eller annet.

Returen til Moldova gikk akkurat som planlagt. Grensevakta gadd bare saann halvveis aa stikke hodet inn i minibussen og si at naa maatte alle vifte med passet sitt saa han kunne si at han hadde sjekket oss. Og saa var jeg tilbake i den relativt trygge delen av verden.

Varmt og faelt her fremdeles, men i morgen tror jeg at jeg har en loesning paa det ogsaa. Planen er aa dra ut av byen, kanskje finner jeg en solsikkeaaker aa fotografere, men det jeg skal mest er aa gaa i kloster. Et kloster som er inni et fjell, gravd ut gjennom relativt lang tid, og kanskje litt flott. Der maa de vel klare aa holde en jevn og kjoelig temperatur, i motsetning til paa hotellet mitt.

Bjoern

Moldohistorier

Jaha. Saa vet man det. Om man ikke gidder aa ordne seg pass paa forhaand for aa faa se Russland, som man maa om man vil til Russland, saa kan man bare moete opp paa grensa til Moldova og faa visum der og da, og likevel faa se noe som er kliss likt Russland.

Eller, helt likefrem var det ikke. Etter en lang og svingete natt paa bussen saa kom vi frem til grensa klokka halv aatte. Da nektet grensevakten oss aa slippe inn, for de skulle ha vaktskifte klokka aatte, og de ville heller at neste vakt skulle gjoere den jobben. Saa der stod vi.

Klokka ble aatte, og en skummel mann kom inn og tok alle passene han fant. Bussjaafoeren satte paa en kassett med den gode, gamle laaten "I've got the power" akkurat da fyren kom inn, og jeg tror ikke det var tilfeldig.

Etter ti minutter kom en fyr med ropert utenfor bussen og broelte "Kan nordmannen Terisan komme ut og legge seg flatt ned paa bakken med hendene i vaeret!!!", eller noe saant. Nordmann sa han i hvert fall, hoeyt, saa alle i bussen gispet. Jeg tuslet ut og fikk beskjed om at jeg maatte til sjefen til sjefen til sjefen for aa faa ordnet visum i en fei.

Sjefen til sjefen til sjefen maatte vekkes, saa det tok litt tid. Men da han endelig var vaaken saa fikk jeg visum, etter at jeg hadde bestukket ham litt. Bestikkelsen var latterlig. Visum koster 60 dollar vanligvis, jeg maatte betale 61. Naar man foerst er hoey tjenestemann saa burde man holde seg for god til aa korrumperes for mindre enn ti dollar, det mener jeg. Men visum fikk jeg.

Saa kjoerte vi inn i landet, og det var ikke helt ulikt Romania. Bare at den foerste bebyggelsen da vi kom ut av militarisert sone var fem store skur hvor de solgte bilforsikring som er gyldig i Moldovia. Det selger de nemlig ikke noe annet sted i verden, sikkert av gode grunner.

Midtstripa paa hovedveien fra grensa og inn til hovedstaden, Chisinau, hadde ikke akkurat vanlig midtstripe. Den bestod nemlig av en remse med groent gress i sprekken mellom betongblokkene som veien er satt sammen av. Fint for hestene, det, saa faar de noe aa spise.

Litt saann etterslep paa dette landet, altsaa. Men saa lenge de har Internet saa er det greit nok.

Tror det holder for naa. Har det bare bra, bortsett fra at det er 35 grader og steiksol. Men saann er det bare.

Bjoern

Bjoernetjenestemenn

Humm, humm. I tre dager har jeg bodd i Brasov naa, og en fyr som jobber der har drevet og skrytt av at skogen i Transilvania er full av varulver og bjoerner, men alt jeg har sett er noen labbespor. I gaar var siste kvelden her, og fyren sier plutselig "Nei, naa drar vi ut og ser paa bjoernene!". "Haha, ja, det gjoer vi", svarte jeg paa den spoeken.

Og saa dro vi!

Var ikke akkurat snakk om aa dra ut i svarteste skauen heller. Vi kjoerte til et felt boligblokker som ligger i utkanten av byen, og saa stoppet han bilen. "Herifra gaar vi, saa skremmer vi ikke bjoernene", sa han. "Haha, ja, det gjoer vi", svarte jeg paa den spoeken ogsaa.

Og saa gikk vi ut av bilen!

Bare hundre meter senere kom vi frem til noen soeplekasser som ikke akkurat stod slik de skal. Ut av aapningen paa en av dem stakk det en relativt massiv bjoernerumpe. Snart rygget den ut, og jammen var det ikke en hel bjoern inni der. "Naa tror du vel paa meg?", spurte han fyren. Og det gjorde jeg.

Alt vel saa langt, men saa sa han fyren plutselig "Oh shit!". For plutselig kom de tre smaa bjoernungene til bjoernen med den store rompa frem. Og det er ikke noe godt tegn. Saa vi trakk oss noen meter tilbake, veldig, veldig fort. Men artig var det.

Akkurat da jeg trodde at naa vi var trygge saa sa han fyren "Oh SHIT!!!" enda en gang, men naa med tre utropstegn. Fikk litt angst av det, for hva kunne vaere verre? Og saa var det bare at politiet kom cruisende borti veien. For det var superulovlig aa vaere ute om natta for aa se paa bjoernene. Noe borgermesteren hadde bestemt, fordi de hadde bestemt seg for at det antagelig ikke ville vaere bra for imaget til byen hvis turister ble spist opp av bjoern naa og da. Saa vi maatte roemme, og kjoerte fort tilbake til vandrerhjemmet.

Men det var artig, det.

Naa skal jeg bare plukke frem masse smaasedler til aa bestikke meg inn i Moldova med, saa er alt klart for avgang inn i kommunismens land og rike. Blir nok ikke mer skummelt enn bjoernekikking paa nattestid i Transilvania, i hvert fall.

Bjoern

Soveromaniaroma

Det er bare så stilig å ta langsomt-toget i Romania. Det er det eneste toget som stopper noe sted unntatt i Bukarest. De fleste togene starter i Bukarest om morgenen, og så kjører de rundt i hele landet, og så drar de tilbake til Bukarest om kvelden. Det virker i hvert fall sånn. De har mer enn nok togstasjoner her i landet, men på de fleste av dem går det nesten aldri noe tog. Eller, det går tog, men bare i full fart forbi.

Kanskje like greit, for det er nesten ingen som får kjøpt billett uansett. Skal man reise med tog må man nemlig til CFR-kontoret, som vanligvis ligger på den andre siden av byen enn der hvor togstasjonen er, og stå i kø. Lenge. De fleste som tar tog i Romania er gamle. Det er ikke fordi de liker det, men fordi de måtte stå så lenge i kø først. Ser du ungdom på toget så har de antagelig arvet billettene sine. Eller så satser de på den andre måten å kjøpe billett på, nemlig å ikke kjøpe billett. I stedet kan man gå rett på toget og sitte der og se uskyldig ut, og når konduktøren kommer kan man gi ham penger og blunke lurt, og så får man sitte der helt til man skal av, eller til konduktøren får råd til nytt svømmebasseng. Eller råd til en pakke rosiner, i hvert fall.

Men altså. Noen tog stopper på vanlige stasjoner. Det er langsom-togene. Og på dem kan man virkelig få sett landet fra togvinduet. På en enkelt stopp vi gjorde på en stasjon i går rakk følgende å skje i løpet av tre minutter: En søvndrukken sigøyner kom vinglende ut av en døråpning i oppkneppet skjorte, han klødde seg i navelen og kikket forundret på hva det nå var han fant der. Atten høns kom kaklende rundt hjørnet, skrek opp da de så toget og rømte tilbake samme vei de hadde kommet. Ei hestekjerre lastet med høy knirket forbi, med bonden sovende oppå høylasset. Hestene visste nok hvor de skulle. Ei jente gikk langs togvinduene med en sur bløtkake hun ville selge. Som om det var det naturligste togsnacket man kunne tenke seg. Fire store karer sloss, mens noen jenter stod rundt og heiet og overførte kampen direkte via mobiltelefon til en eller annen. Og så kjørte vi videre, og sneiet en gammel Skoda ved togbommen. Føreren av Skodaen syntes tydeligvis ikke at det at bommen var nede kunne være et tegn på at et tog var på vei.

Og sånn går no dagan. Var i Dracula-slottet i dag, men det var stusselige greier. Takke meg til fjellene jeg gikk i de to dagene før det. Og JEG HAR FÅTT BILLETT TIL MOLDOVA! Drar fredag kveld. Lykke til. Takk.

Bjørn

Bad Vlad

Nå har jeg kommet meg midt opp i svarteste Transilvania, men jeg må si at det er ikke mye skremmende her med 30 grader og solskinn. Det skumleste foreløpig er helt klart toalettene på lokaltogene. Hvis du syntes at bildene av de rumenske barnehjemsbarna for en del år siden var skumle, så er de altså INGENTING i forhold til hvor grusomme scener som finnes gjemt i hver ende av småtogene her. Det visste jo ikke jeg, så jeg sjokkerte hele kupeen med å erklære at det hadde vært fint om de kunne flyttet litt på geita si, så jeg kunne komme meg ut i gangen for å få kommet meg på do. Ingen hadde hørt om noen som gikk på do på lokaltoget før, tror jeg.

Men de andre togene er helt ok. Jo dyrere billett man har, jo kortere skjørt har togvertinnen i vogna man får sitte i. Litt artig, det der.

Er tilbake i 30-graders-klima, og begynner allerede å lengte tilbake til litt kulde, i hvert fall om natta. En masse bruer har regnet bort, noe jeg egentlig visste, så jeg er ikke sikker på om det lar seg gjøre å komme til Moldova likevel. Men jeg skal helt klart prøve. Ting tyder på at det kan ta litt tid, men jeg har i hvert fall en uke på meg til å dra dit, før jeg må begynne å bevege meg hjemover.

Tilfeldige, artige oppdagelser i gatene her i Brasov i dag:

Reisebyrået Bomtur
Oljeselskapet RomPetrol

Bjørn

Romaniatisk

Artig reiserute jeg har valgt. Ting blir bare verre og verre, eller sagt paa en annen maate, bedre og bedre. Naa er jeg i Orodea i Vest-Romania, og her har de ikke engang Big Mac, i gatene spaserer folk med skjeive skosaaler, ikke fordi de gaar saa rart, men fordi de har brukt skoene saa lenge, og ute paa engene er det ikke mulig aa se en gjeng sau uten at det staar en gjeter med hund rett bortenfor og passer paa. Enten er det mye ulv her, eller saa er rumenske menn enda rarere enn de ser ut.

Brukte HELE gaarsdagen paa aa tilbakelegge femten mil med jernbane. Eller, det ble en del flere mil, for toget jeg gikk paa gikk foerst til feil sted (JEG gikk paa rett tog, bare saa det er klart), og vips var jeg nesten inni Ukraina, og det hadde nok ikke gaatt saa bra uten visum. Hoppet av i siste liten, men fra den stasjonen jeg da var paa saa var det ikke mye trafikk paa loerdager, nei. Og ikke hadde de minibank eller vekslingsfasiliteter, og ikke hadde jeg ungarske penger, saa jeg ble litt sulten. Til slutt kom jeg meg heldigvis til en by hvor de arrangerte noe som lignet mistenkelig paa Soemna-dagene, og hvor de visste hva kredittkort var.

I dag kom jeg meg bort med foerste mulighet, har faatt nytt stempel i passet, og jeg tok nettopp ut droeyt tre millioner fra minibanken her. Pen bunke sedler, det. Naa skal jeg finne noe aa bruke det paa, og beveger meg mot Transilvania. Har ikke funnet trestake-og-soelvkors-butikken ennaa, men den dukker nok opp etter kirketid.

Og saa har de solsikkeaakre her! Uendelig store solsikkeaakre. Gjoer seg i solskinnet, det.

Bjoern

Slovakk-i-morgen

Krakow er oppskrytt, og saann er det med den saken. Gamle hus som ER gamle, javel, men ogsaa ufattelig turist-tetthet, som i og for seg ikke er noe problem, men naar det foerer til koe overalt hvor det er noe aa se, da er det ikke bra.

Saa jeg roemte byen. Tok toget opp i fjellet til Zakopane, og oppdaget at der var det akkurat likedan, fullt av folk som hadde roemt fra trengselen i Krakow. Og speidere. Tusenvis av speidere i alle former og farger, som skulle paa fjelltur. Saa jeg roemte videre. Over grensa, til Slovakia, og byen Tatranshka Lomnitsa som var paa den andre siden av det samme fjellet som Zakopane ligger og smyger seg opp mot. Og der var det endelig fred og ro, enda det var paa solsiden av fjellet. Der ble jeg. Foerst dro jeg til Horny Smokovec, som var et fint lite sted aa tusle opp fra, enda det hoeres ut som om byen er oppkalt etter en serbisk krigsforbryter som har gjort karriere som pornostjerne. Saa dro jeg tilbake til Lomnitsa, og tok taubane fra 800 meter opp til 2643 meter og kom meg paa et vis ned igjen for egen maskin nesten hele veien. Det rare med den fjelltoppen er at det nesten ikke er noen som kommer dit, for det er bare plass til 10-12 stykker i den taubanen, og den tar en halvtime tur-retur, men likevel var det en strykerkvartett fra operaen i Venezia som stod paa toppen der og avholdt friluftskonsert. Saa hvis noen syntes de saa meg staa i bakgrunnen og hoere henfoert paa i et innslag i slovakiske Dagsrevyen i gaar, saa saa dere riktig.

Ting koster ikkeno her, og jeg blir litt nervoes av det, saa jeg maa dra videre. Proever aa komme meg til Ungarn i morgen, i dag er jeg i Koshnitze. Tiden gaar og jeg maa rekke Transilvania og helst Moldova ogsaa, og togene deromkring gaar visst laaaaangsooooomt.

I hvert fall. Fornoeyd med endelig aa ha funnet litt ordentlig villmark, om enn med litt taubane og klassisk musikk i. Og saann passe solbrent. Det blir man nemlig selv om det er overskyet, bare man er hoeyt nok opp i lufta, husket jeg plutselig etter en lang dag i fjellet.

Bjoern

Sydpolen

Helt til Sydpolen maatte jeg for aa faa fryse litt igjen. Er i Krakow, men i morgen drar jeg opp i Tatra-fjellene, til Zakopane. Ja, du har hoert om det, det er hopprenn der en gang i blant. Skisted. Paa lokaltoget her henger det fremdeles plakater om europamesterskapet i skiskyting som skal vaere der vinteren 2000. Saa det er klart jeg maa fryse litt.

Skal soeroestover, selv om det visstnok plutselig skulle vaere flom og katastrofe der naa. Bare jeg holder meg langt nok nord i Romania boer det likevel gaa bra. Jeg har uansett fremdeles tid til aa traakle meg forbi eventuelle jordskred og saann, saa bare jeg ikke faar et rett i hodet saa ordner det seg nok.

Krakow er ellers veldig, veldig oppskrytt, maa jeg si. Det er masse gamle hus her, og de ER gamle, i motsetning til alle andre gamle hus i Polen, som bare er gjenoppbygde hus paa maksimalt 50 aar. Men ellers er det ikkeno spesielt med byen, bortsett fra at den er beleiret av turister mer eller mindre aaret rundt. Har ikkeno mot turister, saa lenge de ikke gaar altfor mye i flokk, og det gjoer de her.

I gaar dro jeg til konsentrasjonsleirene utenfor byen her, Auschwitz og Birkenau. Dystre greier, men fint likevel. Og i hvert fall Birkenau er saa voldsomt stor at det meste av parken er utenfor rekkevidde for de fleste turistbuss-grupper, og der ble det ganske saa rolig og stemningsfullt, heldigvis. Litt uggent noen steder hvor det fremdeles ligger menneskebeinsplinter overalt paa bakken, men bare ingen sier til israelerne at det er saann saa unngaar man nok de stoerste kontroversene. Blir nok noen fine bilder etterhvert, for vaeret var superfint der ute. Glemte helt aa spise hele dagen igjennom, saa paa slutten gikk jeg og nesten besvimte. Men det har vel vaert sultnere mennesker enn meg der foer, saa jeg skal ikke klage.

Hm. Vel. Det var det for naa. Lever fremdeles.

Bunker-Bjørn

Hoi,

Jeg må nesten innrømme at dette begynner å bli en tur for spesielt interesserte. Fagforeningskontoret Solidarnose og liksom-ørkenen ved Østersjøen var greie nok, men så... I går dro jeg til Olzstyn, for å se på en vegg hvor Copernicus for snart 500 år siden rablet ned noen streker for å finne ut at vi går rundt sola, og ikke omvendt.

Og i dag har jeg gått i sju timer rett ut i skogen for å komme til Ulvehiet, eller hva det heter på norsk. Wolfschansse. Hovedkvarteret til Hitler under det meste av andre verdenskrig. Og stakkars Hitler, sier jeg bare. Makan til avsidesliggende teltleir, full av blodtørstige mygg (selv etter MITT blod) og klegg! Greit nok, de hadde solide telt. 8 meter tjukke betongvegger på de bunkersene der. Enorme byggverk, men med de veggene var det knapt nok plass til rom inni. Og alt det på grunn av myggen! Kunne de ikke lagt leiren et annet sted? Jeg fatter ikke hva de tenkte på.

Nå drar jeg til Warzawa, tror jeg.

B.

Gdag gdag

Ja, ja. Eller "takk, takk" som de sier i Polen naar de mener "Ja, ja". Eller "klapski", som de sier naar de mener "flip-flop-sandaler". Begynner aa komme bra inn i interrailingen naa. I gaar kom jeg til Gdansk, og fant fort det gode, gamle Solidarnose-kontoret her, hvor begynnelsen paa slutten kanskje kan sies at fant sted i 1982. Skikkelig forfallent skipsverft, men resten av byen ser bedre ut, heldigvis. Men aller flottest er naa naturen, i dag dro jeg opp til nordkysten, til Leba, hvor L-en egentlig har en strek paa midten og uttales "w". Der har de svaere sanddyner, en oerken som bare vokser og vokser, til stor glede for polakker som liker sand og strand. Og for meg, som liker aa loepe rundt i sand generelt, samme hvor i verden den befinner seg.

Skal komme meg nedover gjennom Oest-Europa, men lurer paa hvor langt jeg egentlig kommer. Det er mye mer aa se her naar man foerst har kommet avgaarde og skjoenner at denne delen av kontinentet slett ikke er den graa massen man ellers alltid har sett for seg. Det er litt brunt ogsaa. Neida. Det er masse farger her. Etter mange aar med bare graatt har de gaatt amok med orange, rosa og turkis paa alskens rare byggverk. Og saa saa billig, da gitt!

Hm. Tror jeg maa stikke. Hele resten av Internettkafeen er full av unge gutter som surfer paa porno-sites og nettsteder som "BoysForOldMen", samt en hel braate med unge jenter som sitter og nettdater folk i Vesten paa ubehjelpelig engelsk, ser det ut til. Det er en rar verden vi lever i.

Do widzenya,

Bjoern

Of things to come...

Nå begynner det å ligne på noe. Siden boka mi vekselvis er for lang, for rar, for bra og for uselgbar, så kommer den sannsynligvis ut slik som jeg vil ha den. Litt mer jobb på meg, men sikkert verdt det. Blant annet må man lage forside. Kanskje noe sånt:

Charter-Bjørn

Sånn. Da var det overstått. En uke med strand, middelalderby, ruiner og utrolig mange gresshopper i fjellet. Rhodos var omtrent som forventet. Eller, du kan egentlig gjøre deg opp din egen mening. Bare se på bildesiden for turen.

En liten forsmak:


Og snart er det sommer her hjemme også!

Bjørn

Knas

Noen ganger blir vinduer bare finere når de knuses litt.

Å holde en blog i live

Jeg har egentlig ikke noe nytt å melde, men bare så ingen skal tro at denne bloggen skal slettes eller noe, så kan jeg jo legge inn enda et bilde her.



Fortsatt god vår!

Galleriet er åpent!

Sånn. Det tok bare nesten uendelig mange timer å få orden på saker og ting, men nå er det endelig klart. Bare å kikke på bildesidene fra turen og oppdage at Amazonas kanskje ikke var akkurat slik du hadde forestilt deg det. Eller kanskje var det det. Fortell meg gjerne hva du fant ut.

Bilde-Bjørn

Dovendyret

Hele reisefølget kom trygt hjem fra Brasil, og nå sitter jeg og prøver å få noen av bildene jeg tok underveis til å bli representative. Som lovet er her selveste Dovendyret som stupte fra timeteren litt ufrivillig. Det er omtrent sånn jeg ser ut for tiden, mens jeg lar inntrykkene fra Amazonas synke inn.



Bare et par uker til nå, så er sikkert alle bildene klare.

Blizzard!

Gleder meg virkelig til aa komme hjem, ja. Sjekket nettopp inn her i Sao Paulo, og om portugisisken min virkelig har tatt seg opp underveis saa mener jeg virkelig at hun sa at vi blir en hel del timer forsinket pga snoestorm i Amsterdam. Herlig.

Saann kan det gaa. Og mens vi venter er vi noedt til aa spise og drikke saa mye vi orker her paa flyplassen. Maria og Alexander har allerede sittet og drukket i Sao Paulo i hele dag, det var det eneste de turde aa gjoere i denne enorme og skumle byen, saa naa blir det nok stemning over Atlanterhavet, ja.

Men, hm. Jeg er altsaa forsinket, og det er derfor jeg eventuelt ikke tar kontakt med folk paa fredag, som avtalt. Men jeg har det bare bra.

Enden er nær!

Siste holdeplass foer flyet hjem er naadd. Jeg er i Curitiba, en by hvor gatefeierne jobber 24 timer i doegnet for at byen skal vaere den reneste i landet. Som om det var noen prestasjon i Brasil. Det er uansett ikke det jeg kom for. Mitt maal er aa ta toget ut til kysten herifra, en visstnok superfinfin tur gjennom bakkar og berg og masse bruer og fjell og saann. Saa det gjoer jeg i morgen.

Kan trenge en harmonisk togtur naa. Siste dag i Florianopolis ble litt traumatisk. Tuslet uskyldig paa min vei langs oestkysten der, fra strand til strand. Mye fint aa se paa, baade av natur (type Monkey Island 2) og folk (type ketchup-sang-videoen). Men. Foer jeg gaar videre maa jeg forklare en ting. Capoeira.

Capoeira er en saer form for kampsport, noe slavene i Brasil startet med for aa faa ut aggresjon og sikkert for aa forberede seg paa en mulig voldelig revolusjon. Slossingen er forkledd som dans, med tilhoerende sang og musikk. Akkompagnert av en gjeng raringer som spiller paa vaskebrett og langkost stiller kamphanene seg opp mot hverandre, og saa begynner de en langsom kamp, med massevis av foetter og armer som fyker opp og ned og rundt den andre, men uten noen beroeringer. Det er relativt mye skreving og hjulslaaing i denne sporten, og det er sikkert estetisk vakkert etter manges mening. Sporten kan observeres i en merkelig, mindre estetisk avart i Frognerparken om sommeren, hvor amatoerer baeljer falskt og loefter paa beina med relativt lite grasioesitet, og kaller det capoeira.

Saann. Da vet alle hva capoeira er.

Og der jeg gikk, saa fant jeg plutselig meg selv paa en nudiststrand. Det gjoer meg normalt ingenting, nudister er aalreite dyr, de, bortsett fra at det er utrolig teit med disse gamle mennene som staar og kikker og viser seg frem saa godt de kan paa en gang, i stedet for aa ligge ned og sole seg som normale mennesker. Saa altsaa. Nudister er ok. Capoeira er ok. Nudister som bedriver capoeira er IKKE ok. Jeg gikk rett paa en stor gjeng som drev med nudistcapoeiraoppvisning, og kommer til aa ha mareritt om det i lange tider fremover.

Saa er dere advart, om dere har tenkt dere paa nudiststrand i Brasil noengang.

Hjemme til helga.

Endelig ved havet igjen

Saann. Naa er det bare litt vann mellom meg og jobben og saann. Ganske mye vann, saa avstanden er fremdeles betryggende, men det er litt toeft at Atlanterhavet gaar helt hit, og enda litt lenger ogsaa. Det tok ikke lang tid fra jeg kom hit til Florianopolis foer jeg laa i vannet og hikstet saltvann. Fint til en avveksling med badevann uten krokodiller og saann der bitteliten fisk som kan svoemme opp urinroeret og eksplodere.

Endelig har jeg kommet til et sted hvor bikiniene faktisk har den stoerrelsen som alle som har vaert i Brasil skryter av at bikinier har i Brasil. Tydeligvis et kystfenomen, saann der tanntraad-bikini. Artig, det.

Har bare et par dager paa meg til aa bli solbrent naa, saa jeg jobber hardt med saken. Ganske enkelt. Sola steiker, og innimellom lyner det noe helt for jaevlig, saa jeg blir nok svart eller roed eller noe ganske snart.

Ikke stort mer aa si, tror jeg. Fin tur. Og Maria og Alexander har det bra i Rio, sier de.

Om aa ta bilder

Naa er det under en uke igjen, men saa har vi gjort alt vi hadde haapet aa rekke ogsaa, saa resten blir en slags bonus. For aa rekke over mest mulig har vi naa delt oss inn i to grupper, Maria og Alexander i den ene og Bjoern i den andre. Turtelduene drar til Rio og kjoeper saa smaa badeantrekk som overhodet mulig for saa aa mingle med lokalbefolkningen. Bjoern forsker paa hvordan livet paa nattbussene i det tyskdominerte, sydlige Brasil arter seg.

Siden sist har man floeyet til Foz do Iguacu, akkurat der hvor Brasil, Argentina og Paraguay moetes. Attraksjonen her er en hel masse vann, en 3 kilometer lang fossevegg som braaker forferdelig. Det var fint og det var flott, men det ble litt trist ogsaa. For etter aa ha reist og reist og knipset og trikset i tre uker, kom det plutselig en fyr og tok bilder. Droeyt 500 stykker. Paa minnebrikken som laa i kameraet til Maria og Alexander. Og kameraet ogsaa. Saa de ble naturlig nok litt lei seg. En uke i Rio og tilgang paa mine fantastiske bilder fra noeyaktig samme tur hjelper forhaapentligvis litt, men humoeret fikk seg en troekk.

Nuvel. Jeg tror jeg skal ta bussen til Curitiba, eller kanskje Florianopolis, og saa skal vaeret bli bedre, og saa skal alt bli fryd og gammen.