Blir det mer afrikansk naa, saa gaar jeg av

Hepp!

Jeg lever. Det tar nemlig minst 10 dager for malaria aa slaa ut, og jeg har bare vaert her i 6 dager. Fransk tastatur her, saa dette gaar veeeldig langsomt, og derfor blir det kort.

Skal bare faa si at det er utrolig afrikanske tilstander her i Afrika. Veiene er en vits, har moett oerten unge menn som har svoemt i land i Italia for saa aa bli sendt hjem igjen flere ganger, stroemmen gaar stort sett naar man venter det, et under om denne meldingen kommer frem, de har ikke engang parenteser her! Lette lenge etter komma, saa det faar holde.

Og saa er det bare jeg som er hvit alle steder jeg drar! Hvor ER alle turistene§ Og hvor ER spoersmaalstegnet§ Skjoenner for saa vidt godt at de ikke er akkurat her. Ikke mye aa komme for. Gaar hele tiden rundt og lurer paa om disse menneskene er i stand til aa ta vare paa seg selv. Lite tyder paa det. Faar lyst til aa bli her og redde denne delen av verdenen, for det er VELDIG lett aa finne forbedringspunkter. Men det er saann det er naa etter at veldig mange har forsoekt aa hjelpe til, saa det er kanskje ikke saa lurt.

Har vaert i bush-bushen de siste dagene, i Tenda-ba. Eneste hvite der ogsaa, unntatt en morgen da det plutselig var 300 tyskere rundt meg, ikledd prikkfri khaki og med hver sin stjernekikkert rundt halsen. Cruiseskipet Bremen hadde satt dem i land som snarest for aa la dem fuglekikke litt. Surrealistisk. Langt aa kjoere baat for aa se paa storspove og noen andre av de 400 rare fuglene i jungelen der. Og for aa klage paa at kaffen ikke er varm, i 40 graders varme. Tyskere er tyskere.

Jeg er i Ziguinchor i Casamance, og sliter litt. Fikk ikke stempel i passet paa vei inn i landet, for jeg gikk paa feil bil, dvs den eneste som var ventet forbi kommende uke, og den kjoerte en vei gjennom jungelen som ingen grensevakt kjenner til. Haaper jeg kommer meg ut igjen. Blir kanskje ekstra enkelt naar ingen snakker engelsk her. De veksler i stedet mellom fransk, jolof og mandinka, alt etter hva de foeler seg sikre paa at jeg ikke forstaar.

Fullt kaos, altsaa, men saa var det jo Afrika jeg skulle til ogsaa!

Naa toer jeg ikke tro paa at stroemmen holder lenger. Habra!

Bjoern

Svett

Herrejeminiforetland!

Dette gaar baade India og Swaziland en hoey gang, om ikke to. De har en bitteliten, smal, konsentrert stripe av nesten-sivilisasjon, befolket av britiske og tyske turister, helt ute ved kysten. Resten er akkurat saann som man har en mistanke om etter aa ha lest Mungo Parks beretning fra 1795.

Stod opp tidlig for aa gaa paa museum. Selveste nasjonalmuseet i Gambia. Som var fullt av bongotrommer og forherligende propaganda om presidentens fortreffeligheter. Og om to av de viktigste familiene i landet; familien Fatty og familien Savage. Mistenker at britene hadde problemer med aa holde seg alvorlig i samtaler med familiene. Men pytt.

Og saa var det en utstilling av baatmodeller, med foelgende perle av et oppslag: "Early boats were probably dugout canoes made from a single log, much like those being used today". Historisk museum og samtidsbrukskunst paa en gang, altsaa.

Jeg laerte ogsaa at av de 67 dyreartene i Gambia som har vaert her i moderne tid, saa har 13 blitt utryddet. Og i den anledning hadde de stilt ut en kjole som i 1984 ble baaret av Miss Gambia, Mirabelle Carayol. "Beauty queens helped to market Gambian tourism and symbolized Gambian beauty and dignity. Now, however, beauty contests are almost extinct, due to pressure from feminists." Jajaja, saa saann har de det her.

Etterpaa tok jeg bush-taxi til Serekunda, for der skulle det visstnok gaa an aa finne seg enda en bush-taxi til aa dra inn i landet, til Tendaba Camp, som visstnok skal vaere fin jungel aa besoeke. Jeg fant bussen. Den hadde staatt i to dager og ventet paa nok folk. Inni satt damene og ventet taalmodig. Utenfor satt mennene og drakk te og diskuterte damene inni bussen. I TO DAGER HADDE DE SITTET DER! Jeg delte hverdagen deres med dem i tre timer foer jeg gav opp. Hadde det kommet nok folk saa hadde vi uansett kommet saa sent frem at det hadde vaert moerkt, og jeg liker ikke aa komme frem naar det er moerkt. Saerlig naar jeg skal til midt i jungelen. Dessuten saa satt sjaafoeren og roeyket marihuana, og ble i verre og verre kjoereform, saa det var ikke helt tilraadelig, tror jeg. Og saa er jeg rimelig sikker paa at to av damene i bussen hadde tuberkulose, som de villig delte med omverdenen via kraftige og dype host. Saa jeg flyktet til et hotell som har vifte i taket, CNN paa TV-en og myke madrasser. Men ikke vann i dusjen. Saa jeg holder en viss lav-standard, da. Badet i havet i stedet, og det var ganske deilig.

Proever meg paa buss igjen imorgen tidlig, skulle visstnok vaere bedre muligheter jo tidligere jeg kommer. Mangler de fire-fem passasjerer saa kjoeper jeg fire-fem billetter, saa kan vi forhaapentligvis dra. Hvis ikke saa sitter jeg vel og ser dem sloeves i noen timer, foer jeg drar til Senegal i stedet. Til Ziguinchor, i saa fall. Der har de forhaapentligvis litt mer ryddige forhold, fransk-inspirerte som de er (Haha!)

Vel. Nettet eller stroemmen doer hvert oeyeblikk, saa takk for meg i denne omgang.

Banjulestria

Hoi! Naa er jeg midt i ikke akkurat smoeroeyet, mer midt i doskaala eller noe, men det foeles merkelig godt etter en lang periode i reisedvale hjemme.

Banjul er en skikkelig skummel by etter moerkets frembrudd. Ikke fordi det er slemme folk her, men fordi byen har mer enn nok av aapen kloakk, for aa si det saann. Dette er et utmerket sted aa ikke ta med kjaeresten paa overraskelsestur! Hele hovedstaden er slumland, det er 35 grader og lufta lukter rart. Det ligger bokstavelig talt i lufta at her kan man bli syk.

Bor paa Hotel Carlton, som ikke maa forveksles med Hotel Carlton i noen annen by. Jeg tok det beste rommet de hadde, til cirka hundre kroner. Bor sentralt, med hoeyttaleren til bymoskeen bare to meter fra vinduet mitt, som er knust. Fint for myggen. Det er hverken vifte eller air-condition paa rommet, saa jeg slipper aa fryse.

Paa flyplassen kom jeg aldri ned under 500 dalasi for taxi inn til byen, som er absurd, siden buss til den andre siden av landet, 300 kilometer oest, koster rundt 200. Saa jeg begynte aa gaa. Etter fire liter svette, eller fem hundre meter om du vil, fikk jeg haik med en kamikazemotorsyklist. Han tok meg halvt til byen for 30 dalasi, og saa tok jeg bush-taxi resten av veien for 8 dalasi til. Gikk veldig bra, bortsett fra damen som ble veldig irritert da hun ba meg flytte meg saa hun kunne faa gaa av, mens jeg trodde hun forsoekte aa selge meg datteren sin, saa jeg avslo selvfoelgelig, gang paa gang.

Jaja. Dette er et hoel, og jeg skal bort fort. Nettet er limtregt, og s, d og e finnes ikke paa tastaturet, saa dette innlegget krevde MYE klipp og lim. Spoers naar jeg gidder dette igjen.

Men alt gaar altsaa, eh, som forventet saa langt!

Bjoern, som drakk banjulebrus i sted.

Travels in the Interior of Africa

Det heter en bok fra 1799, skrevet av Mungo Park. Etter å ha overlevd sikkert mye mobbing for navnet sitt opp gjennom barndommen, og en reise noen hundre kilometer opp Gambia-floden, trodde han nok at han var udødelig. Så etter å ha skrevet boken dro han tilbake til Gambia for å reise lenger inn i landet. Og det var i grunnen det siste verden hørte fra ham. Den boken kan jeg godt anbefale. (Kan lastes ned gratis fra www.gutenberg.org)

Jeg vil tro at min reise blir mindre preget av døende reisefeller (siden jeg drar alene), langvarige tilfangetagelser (siden jeg tar med mange dollarsedler til å blidgjøre politifolk med) og kanoforlis (siden det nå finnes noe som ligner på veier der). Men det blir sikkert litt spennende likevel. "Planen" er å reise fra hovedstaden Banjul og inn i landet, til en by som heter Jangjang-bureh(!), for å se om det virkelig er sant at det tar 12 timer å kjøre 20 mil. Og for å se på fugler, som visstnok er det man gjør i jungelen der.

Så vil jeg reise sørover, inn i Senegal, til Casamance-provinsen. De som har lest at der er det bare krig og elendighet kan sikkert godt oppdatere seg litt på senegalesisk innenrikspolitikk, for nå har de vært vel forlikte i flere år. Problemet er bare at de snakker fransk, så det spørs hvor lenge freden varer når jeg kommer på besøk.


Jeg er relativt godt forberedt, tror jeg. Har plukket opp de beste tipsene fra Mungo Park ("Bring lots of guns and ammunition", og "Do NOT camp near the natives!") Og så har jeg lagt på meg 3-4 kilo de siste par ukene, så jeg har litt å gå på når jeg blir syk. Skal følge godt med luftrommet rundt meg de første dagene, sånn at hvis jeg får malaria, så er jeg hjemme igjen før de verste symptomene slår ut i full blomst.

Litt usikker på nett-tilgangen deromkring, men jeg skal prøve å blogge litt underveis. Skulle det gå dårlig så får dere nøye dere med disse essensielle opplysningene om landene:

• Spisesteder holder visstnok oppe til gjestene går, eller til stedet slipper opp for mat.


• Fant en restaurant i Senegal som faktisk hadde en bra nettside; "Come and mostly enjoy our edible foods!", stod det der.


• Begge landene har et brutto nasjonalprodukt på cirka 2000 dollar pr innbygger. Som gjør dem styggrike sett i forhold til naboen i sør, Guinea-Bissau (cirka 400 dollar) og i øst, Mali (cirka 1200 dollar). Det er mest takket være sånne som meg, dvs turister.


• Sjokkerte utbrudd ved middagsbordet av typen "Nei, og nei, ta mer! Du har jo ikke spist noenting!" betyr egentlig "Jepp, nå har du spist oss ut av huset, tar du en bit til nå så spiser vi DEG til kvelds!"


• 80 prosent av Gambias eksportinntekter kommer fra peanøtter.


• Gambia heter ikke Gambia, det heter The Gambia. Så det ikke skal forveksles med, eh, ja, ikke vet jeg.


• Statistisk sett er det farligste yrket i Gambia å være journalist. Det har selvfølgelig ingenting med eventuell kritikk av presidenten i landet å gjøre.


• Det største innenrikspolitiske problemet er for tiden en bande på 9 flodhester som tasser rundt om nettene og spiser opp åkrene til bøndene langs Gambia-elven.

Jeg gleder meg, stort sett. #8D)

Livets mirakel!

Sannelig min hatt! Planten min, som lå an til å bli grønnsak, eller hva man nå kan kalle paralyserte potteplanter, har begynt å leve livet igjen. Hardfør skapning, gitt.

Selv har jeg gjort ferdig et utkast til engelskspråklig versjon av "I pose og sekk!", og denne gangen har jeg lært meg å formatere teksten litt penere enn sist, tror jeg.

Dessverre viser det seg at konstruktive kritikere i utlandet mener at teksten kan ha godt av en runde til med bearbeidelse, så da blir det vel sånn, da. Omslag må også lages, på ett eller annet vis. Dermed har jeg noe å gjøre den neste måneden også, samtidig som jeg skal redde Storebrand-prosjekter fra fortapelsen. Og løpe Oslo (halv)Maraton.

Lykke til. Takk.

Bjørn

Langhelgelandstur

Hoisann! Her hadde det visst ikke skjedd stort på en stund. Antagelig fordi jeg har brukt sommeren til å jobbe med oversettelse av boka mi, og litt fordi jeg har vært en tur hjemmehjemme.

The book blir nok klar i løpet av et par måneder , men bildene fra turen til Sør-Helgeland kan du allerede finne her.

Ugh!

Som er indiansk for "Sånn. Da har jeg gjort ferdig bildegalleriet fra Mellom-Amerika".

Og godt er det, for nå er det så fint vær at jeg har hendene fulle med å ligge i parken dagen lang.

Neste prosjekt er å jobbe med å gjøre ferdig oversettelse av "I pose og sekk!" til engelsk. Flaks at det fint lar seg kombinere med å ligge i en blomstereng (takket være Oslo kommunes manglende gressklipperberedskap) som heter Langaardsløkken, rett utenfor her. #8D)

Bildene finner du her.

Bjørn

Returnert

Sånn. Da er jeg plutselig hjemme og i gang med vanlige saker og ting igjen. Trist å være hjemme igjen, særlig for noen potteplantegreier som fikk lov til å være alene hjemme.



Jeg tror kanskje at det ikke er så mye håp for den der. Men vi må vel la det gå en 40-50 dager før vi gir opp at det skal skje et mirakel. I disse pinsetider.

Ellers tror jeg alt har gått bra. Ingen rare kuler som vokser og vokser på kroppen, for eksempel. Nå som jeg er tilbake så kan jeg poste følgende gruelige infosnutt fra Internetten. Jeg kunne ikke gjøre det før vi dro, for da hadde aldri i livet Maria blitt med. Det er snakk om en brems. Ikke en hestbrems, eller en klegg, men en aldeles superskummel menneskebrems. Flue som legger larver som spiser kjøtt. I kjøtt. Ojojoj. Anbefales ikke for andre enn folk med sterke nerver: Fæle greier. Og da tenker jeg ikke på den hårete ryggen på videoen eller all banningen.

Kommer snart tilbake med forhåpentligvis litt mer behagelige bilder å se på...

Bjørn

Mexit!

Svær by, den der Mexico City. Tuslet rundt i den i går, og oppdaget både at den er uendelig stor, og at jeg ser ut som en boms. Det har jeg for så vidt gjort hele veien, men det er først når man plutselig går gjennom et moderne finansdistrikt hvor alle går i dress og slips og kjører sportsbil med modelldame som ferdigmontert ekstrautstyr at man merker at man har gitt litt slipp på sin egen estetikk. Fine greier. Litt som da vi tok speedbåt fra Belize City til Caye Caulker og tilfeldighetene ville det sånn at jeg ble sittende ved siden av Paris Hilton og Paris Hilton og Paris Hilton. "Tror du de synes at jeg lukter rart?", spurte jeg Maria. "Nei, de synes nok ikke du lukter rart, bare at du lukter vondt", sa hun. Alltid ærlige Maria.

Men pytt. Jeg har i hvert fall kommet meg til byen hvor flyet hjemover går fra, så det er greit. Nå skal jeg straks ut på tur til Teotihuacan, en samling ikke spesielt fine, men voldsomt store pyramider like i nærheten. Det er deilig og kjølig om natta, og de har hundrevis av gærninger som tror at de er aztekere som står på rådhusplassen her og danser halve natta, mens de inhalerer "rensende" røyk. Med visse berusende bivirkninger, mistenker jeg.

Bjørn

Las Blubbas!

¡Ay caramba! Det begynner å nærme seg slutten nå, ikke bare for turen min, men også for min tro på meksikanernes fremtid som noe annet enn vanlige amerikanere, bare litt brunere.

Ruinene i Chichen Itza er superfine, men litt overbefolkede av turister fra og med etter frokost en gang. Verre er det med de lokale. De er bælfeite! Godslige, og vel så det. I Merida, en millionby du aldri har hørt om, stavrer det rundt uendelig mange tjukkaser, og siden de ikke har råd til elektrisk rullestol bruker de stokk i stedet. Det er ikke lett å komme seg rundt i den byen, for trafikken er ganske vill og fortauene veldig smale. Så der går det i sakte film, ja.

Folk er så tjukke at veiene er fulle av huller. Og ikke går det an å skylde på McDonalds heller. For hver amerikanske søplematkjede som finnes her er det også minst ti meksikanske alternativer. Jeg tok en telling i noen gater og fant ut at rundt 75 prosent av alle sjappene i byen selger kjappmat. Ojameg, hvordan skal det gå med dem? Nevnte jeg at hovedindustrien i området er produksjon av hengekøyer. Bedagelig gjeng de der nord-mayaene, ja.

I dag har jeg flyttet meg til Campeche, og her har de bygget høye murer for å beskytte seg mot pirater. Mulig de hadde litt andre pirater den gangen de bygde murene, for et par hundre år siden, for med det utvalget av piratkopier av alle mulige varer som er å finne innenfor murene her så tror jeg ikke taktikken holder lenger.

I morgen skal jeg ta 17-timersbussen til Mexico City. Åh, som jeg gleder meg. Tuller ikke, engang. Det er førti grader overalt i lavlands-Mexico, UNNTATT inni langdistansebussene, hvor jeg fint kan ta på meg alle klærne jeg bærer rundt på, uten at det fører til at jeg svetter. Gode greier. Nesten like bra som en sommerdag i Norge. Som jeg håper det kommer mange av, fra og med tirsdag i neste uke.

Habra,

Bjørn

Benidormitorium

Tulum er et greit sted å tilbringe en halv dag. Halvannen dag er derimot litt mye. Det er det eneste stedet hvor mayaindianerne dristet seg til å bygge noe stort helt ute ved kysten, og det ER litt pent å se et sånt byggverk ligge på en klippe over grønt, grønt hav og hvit, hvit sand. Men ellers er det ikke stort å gjøre der.

Ikke at jeg ikke prøvde. Jeg tenkte å gå meg en tur til stranden. Det tok halvannen time, selv om det ikke var særlig langt dit. Jeg måtte nemlig lete lenge og vel etter en strandlinje som var tilgjengelig for allmennheten. Kom nesten i håndgemeng med fire småmeksikanere som var ansatt for å vokte hundre meter strand som en eller annen har kjøpt, men ennå ikke har bygget noe på. Meningsløst å hindre folk i å gå inn der, vel? Gav meg ikke før de fant frem rottweilerne.

Et annet sted klarte jeg på ninjavis å komme meg helt ned til strandkanten før jeg ble oppdaget, og det var bare fordi jeg i et øyeblikk var uoppmerksom som resultat av at jeg oppdaget en fotograf som jobbet hardt nede på stranda. Eller, for å være helt nøyaktig, jeg oppdaget motivet han jobbet med. Seksten bikinidamer. I dag ser jeg i avisa at Miss Universe-gjengen var i området for å bli fotografert i går, så jeg synes jeg hadde gode grunner for å bli distrahert av det.

Men altså, jeg rakk bare å bade i fem minutter før tidenes tordenvær rullet inn over stranda. Regnværet som har vært meldt alle steder jeg har besøkt på denne reisen har altså konsentrert seg på Mexicokysten. Like greit, for det er det aller minst trivelige stedet jeg har vært på lange tider. Da jeg kom til Cancun i formiddag begynte jeg umiddelbart å lengte tilbake til alle de andre stedene på denne turen. Inkludert dassen på hotellet i Panajachel, hvor jeg prosjektilspøy veggimellom. Så ille er Cancun. Det må være det mest utbygde turiststedet i hele verden, tror jeg. Siden jeg er turist kan jeg ikke klage så veldig, men litt måtehold må da gå an. Men nok om det.

Er i Valladolid, midt i Yucatanyungelen, og har fått meg billett til Chichen Itza i morgen tidlig. Det er sikkert fine ruiner, det. Skal si ifra hvis ikke.

Maria: Hvis du leser dette, jeg bor på Hotel Lily like ved bussterminalen. Blir der sikkert i et par netter til, men aldri i verden om jeg drar tilbake til Cancun. #8D)

Bjørn

Tulum or not Tulum

Min karriere som passiv røyker er nå forbi, i og med at jeg stakk av fra reisefølget mitt grytidlig i morges. Nå skal det bli mer tempo på reisingen, tenker jeg.

Siden sist har jeg sittet på en seilbaat ute langs det beliziske revet, som er verdens nest største, og flyttet meg fra Caye Caulker til Placencia. Derfra tok jeg et antall busser i dag, så nå er jeg nesten helt på tuppen av Yucatan-halvøya, i en liten by som heter Tulum. Forresten satt jeg ikke på bare én seilbåt, men på to. For det ble etter hvert en helt surrealistisk tur.

Vi startet turen med å seile og snorkle og spise barracudaene som vi halte ombord fra kroken som hang bak på båten. Så overnattet vi på ei øy med akkurat 12 trær på. Og så skulle vi seile og snorkle og spise barracudaer en dag til, men vi hadde ikke kommet lenger enn til å snorkle bare litt før vi plutselig oppdaget en katamaranbåt som stod på grunn på revet.

Plutselig handlet ikke turen om å ha det fint og flott, men om å være pirater. Jeg svømte over til båten som førstemann og fant ikkeno folk ombord. Bare noen papirer fra tre uker siden, fra et verksted i Honduras, og en haug italienske bøker og en sekspakning Cola Light. Skikkelig mysterium på havet.

For å gjøre en kort historie lang brukte vi noen timer på å få båten av revet, og så tenkte jeg at nå skal vi sikkert gi båten til politiet så de kan gi den tilbake til eieren og så kan vi få finnerlønn. Men neida. Fyren som jobbet på båten jeg seilte med hadde andre planer. Han har fått seg ny båt, rett og slett. Men siden jeg antagelig har mailadressen til fyren som egentlig eier båten så får vi nå se på det. Det skal bli artig å nøste opp i denne saken. Artigere enn å pleie alle riftene korallrevet påførte meg mens redningsaksjonen pågikk, i hvert fall.

Og så har jeg klemt en hai. Den var bare like lang som meg, så den var ikke farlig, sa de.

På bussen hit i dag viste de en artig film. Dissekering av et skuddoffer fra en skyteepisode i et tvilsomt miljø, med utførlige kommentarer fra en doktor som åpenbart visste nøyaktig hvor han skulle klemme for at det skulle skvette ut mest mulig blod. Skal si alle barna på bussen fulgte oppmerksomt med!

I morgen skal jeg kikke på ruiner og definitivt kjøpe ny deodorant. Apropos ruin, var det nå virkelig nødvendig å tulle sånn på Oslo Børs akkurat mens jeg var uten nett?!

Habra,

Bjørn

Ya betta Belize it!

Jeg skjoenner ikke et kvidder av hva folkene i Belize sier, men de snakker engelsk, paastaar de. Saa overgangen fra Guatemalaindianerspansk var ikke saa stor. Alt annet er derimot forskjellig fra Guatemala til Belize.

Det er dyrt her. Maria og jeg klarte aa spise middag for 400 kroner i gaar. Det er omtrent like mye som vi brukte paa mat i hele Guatemala til sammen. Og naa skal vi paa seiltur i ei lita jolle i tre dager, og det koster jammenmeg en finfin liten pakketur til Syden. Ikke rart at folkene i landet her gaar rundt og smiler. Og spoer om vi trenger noe aa roeyke.

Ikke rart at folk liker aa roeyke rare urter her, forresten. Politistasjonen er knallgul, og har en puddel i hagen som passer paa at ingen sniker seg inn for aa overnatte i den koselige turkisrosa cella de har der. Eller, jeg vet ikke at de har en koselig turkisrosa celle der, men det skulle ikke forundre meg. Med isbitmaskin i et hjoerne og kabel-TV med ti millioner amerikanske kanaler i den andre.

Men altsaa, Belize er et rart sted. Hovedveien gjennom landet gaar rett gjennom byens hovedkirkegaard paa innfarten til Belize City. Og det er en stor kirkegaard, altsaa. Usikker paa vikepliktreglene der, men det er sikkert ganske sivilisert, om enn litt slitsomt med trafikkstoey i begravelsen.

Paa den lille oeya Caye Caulker er Internet saapass dyrt at det faar holde i denne omgang.

Habra,

B.

It came from the dessert!

Hepp,

Fysisk svekket av vulkanstrengelsen saa noen faele smaatasser sitt snitt til aa rense systemet mitt for, vel, det meste, og det begge veier. Artig det, i mikrobuss paa Guatemalas velartikulerte og utfyllende svar paa Trollstigen. Kom meg til Antigua likevel, og der ble jeg liggende litt.

Til alt hell er Antigua full av amerikanere som gaar paa "spraakskole" (som later til aa vaere humbug, med mindre altsaa spansk er sleng for milde narkotiske stoffer). Dermed er Antigua ogsaa full av alskens fastfood-kjeder, som har isbiter i dispenserdrikkene sine. Saa da var det bare aa bestille masse dispenserdrikker uten flytende vaeske, og vips var jeg like frisk igjen neste morgen.

Alt jeg fikk med meg av Antigua var at annenhver innbygger var politimann eller militaer og gikk rundt med automatgevaer og/eller et par pistoler og passet paa at ingen plaget turistene der. Da jeg tasset bort fra gaagata for aa kikke paa en bakgaardsfotballkamp og en kyllingbussterminal ("kyllingbuss" av den store sjansen for at medpassasjerene kanskje ikke ER kyllinger, men i hvert fall har med seg noen), kom det ganske fort et par gevaerfyrer og sa at det kanskje ikke var saa lurt at jeg var akkurat der. Saa passet de paa meg mens jeg fotograferte litt, og saa gikk vi sammen tilbake til fastfood-land. Fine greier.

Tok nattbuss til hit, helt nord i Guatemala. Det var ogsaa litt artig. "Paabudt aa bruke setebelte naar man sitter helt fremst oppe i bussen", var det. Men ikke saa lett naar det ikke er setebelte der. Jeg tok frem teiprullen min, og saa fikk det holde med det.

Helt nord i Guatemala er det ikke stort annet aa gjoere enn aa kikke paa Tikal, som er noen veldige Maya-ruiner midt i jungelen. Av uklare aarsaker var det omtrent ingen turister der, saa der har jeg med foelge tuslet rundt og klatret paa pyramider relativt uforstyrret det siste doegnet. Relativt, fordi broelapene i omraadet ikke akkurat er stille av seg. Og ikke papegoeyene heller. Og slett ikke insektene. For ikke aa snakke om alle danskene som vet aa nyte billig oel.

Men i hvert fall, da drar jeg til Belize. Snakkes.

Bjoern

Himmeltur

Huhei,

Ikke stort å melde i dag, annet enn at det å tusle opp på en 3000 meter høy vulkan slett ikke er så ille, mens det å tusle ned igjen ikke er spesielt bra for knærne. Var definitivt verdt det likevel. Nede ved sjøen var det litt disig, en evig marihuanarøyksky ligger og hviler over landsbyen San Pedro, det er dit alle 18-åringer fra USA og store deler av Europa tigger og ber foreldrene sine om å få lov til å reise "for å gå på spanskkurs". Jada. Men pytt. Koselig sted.

Over skyen var det bare blå himmel, nesten vertikale kaffeplantasjer og insekter ingen noensinne har sett før. (Bilder kommer.) Og på toppen var det Norsk Melkesjokolade og utsikt til tre-fire andre vulkaner som var i godlune den dagen. Veldig bra.

Ellers har dagen gått med til å gjenvinne kaloribalansen via et antall burgere og pizzabiter. Nå skal jeg vagge tilbake til hotellrommet og fordøye både dagen og maten.

I mangel av mer spennende ting å melde kan jeg jo fortelle om mine oppdagelser rundt rare stedsnavn i Honduras, som jeg leste om her en dag.

"Kukalaya" - Kanskje bare en landsby, men kanskje også en honduransk fjellkjede med litt tvilsomme profiler?

"Mosquitia" - Guatemalas svar på Finnmark, men hvor de har gjort tabben å kalle landsdelen opp ikke etter urbefolkningen, men etter den største delen av "befolkningen". Tipper turistkontoret der ikke har altfor mye å gjøre.

Det var egentlig alt for i dag. I morgen drar vi til Antigua.

Bjørn

Guriatemalla!

Nytt stempel i passet, og nye bulker i hodet. Først pga litt humpete guatemalansk landevei, og så etter galmannsbåtkjøring på guatemalansk innsjø. Pyttsann. Det er det da verdt.

Avslutningen på første runde av Mexico var veldig bra. Fra San Cristobal kan man gjøre mange fine dagsturer. Jeg gjorde en til Canyon Sumidero, som er tusenmetersvegger langs en elv. Veggene kunne vaert enda høyere, hadde det ikke vært for at mexingene har bygget et vannkraftverk og en demning i enden av elvedalen. Ingen som mumler noe om miljøvern her, selv om langs canyonen var det både iguaner, krokodiller (som heter kokodriller paa mexispansk, og det er jo litt artig) og andre rare dyr å se. Veldig fint.

En annen dagstur var enda finere, særlig siden vi ikke ble fanget og spist av lokalbefolkningen, klitzhklatshk-indianerne, eller hva de het. En dressert en tok oss med opp dit i minibuss, og dro oss inn i huset til familien hans. Der hadde de både tre senger, et alter med Jesus, Maria og de tolv jaguarene og dovendyrene, kjøkkenutstyr som var 30 år gammelt, men som like godt kunne vaert 2000 år gamle, og gamle koner som satt og lagde klær med mønstre som tatt ut av en Commodore 64. Skikkelig firkantete. Men det var artig det, altså.

Enda artigere var det å gå i kirka der. De har droppet å sette inn benker, i stedet har de fylt hele gulvet med barnåler fra furu. Og for at ikke brannfaren skal bli for liten, setter de stadig opp tusenvis av små stearinlys som de brenner opp så fort de bare klarer. Veldig fint å se på, selv om det gjør at indianerkirkene ikke akkurat har den svalende effekten som andre kirker i tropene gjerne har. Jeg overdriver ikke når jeg sier tusenvis, altså. Til å fremskynde brannene har de et lite orkester, tre mann på gitar, en på tromme og en på trekkspill, som går rundt og sparker borti lysene mens de spiller.

Aller artigst var det å se alle indianerne som kom inn med hver sin toliters flaske Cola og satte i gang med å bælje ned flaskeinnholdet. Det utløste selvfølgelig noen førsteklasses Cola-rap, som i mayaenes verden ikke er Cola-rap, men onde ånder som kommer ut og gjør sjelen deres renere. Dem om det. Flott var det i alle fall.

Nå er jeg altså i Guatemala, ved Atitlan-sjøen. Veldig fint sted å gå turer, med konstant utsikt til tre svære vulkaner rett i nærheten. Håper å få gått opp på en av dem i morgen, men vi får nå se hva slags vær det blir. Fint å sitte på stranda og se lynnedslagene falle i hopetall om kvelden. Ikke så fint om dagen.

Det får holde som livstegn i denne omgang. Habra så lenge!

El Oso

Los Loboso

Hepp,

Gàr fremdeles så bra at. Har kommet til San Cristobal de las Casas, og det er midt i svarteste indianerland. Foreløpig ser jeg ikke stort forskjell mellom dem og andre meksikanere, bortsett fra at de går med fletter ned til rumpa og bærer bunad. Og at de denger opp folk som tar bilde av dem, før de knuser kameraet med noen velrettede stokkeslag. Heldigvis har jeg i dette tilfellet bare lært av andres feil.

De er litt rare, da. Resten av Mexico driver med sommertid og vintertid og sånn, akkurat som i Norge. Men ikke indianerne. De sier at det er da ingen vits, dagen er som dagen er uansett, så de nekter å stille klokka. Dermed er ikke rutetidene på bussene til og fra indianerlandsbyene helt gode å forholde seg til.

Jeg lot meg true til å kjøpe en souvenir av en av de innfødte her i går. Det var en terroristdukke. En hjemmelaget blanding av strikkesak og dorullnisse, Subcomandante Marcos i maskert utgave. Han lever et sted oppe i fjellene her, og stikker bare hodet sitt frem en gang i blant for å fortelle utenlandske journalister på jakt etter et skup at Mexico er i ferd med å gå i oppløsning. Men av det jeg har sett så kommer dette landet til å holde en god stund til.

Likevel, godt man skal til et annet land. Hvor ting sikkert er mer konsistent forvirrende, og ikke bare av og til forvirrende, som her i Mexico. Guatemala med avgang lørdag morgen, til Atitlan-sjøen vest i landet.

Det høres kanskje ut som om det går fort unna her, og det er riktig. Etter fire dager lå vi faktisk en uke foran skjema. Men det er i ferd med å rette seg opp, og jeg tror kanskje at veistandarden i Guatemala vil gjøre resten av justeringen helt automatisk.

Chiapas,

Bjørñ

Maxico

Det er helt fortvilet. Alt går greit og hele landet virker å være på greip, så jeg vet sannelig ikke hva jeg skal skrive om turen til Mexico så langt. Unntatt det.

Flyturen over var en lek, og i mangel av andre innfall falt vi rett i armene på en dame som solgte hotellrom. Ikke lett med valutaer, så etter å ha betalt ettellerannet uten å ane hva vi gjorde, ble vi plutselig dratt inn i en stor og fin drosje som tok oss til El Mirador Mexico Gonzales Felipe Pedro Pedro Excelsior Bonito Hotel & Schpaa. Hvor vi ble dumpet og jeg måtte sloss i atten minutter for å få bære ryggsekken min til rommet selv. Det endte med at tjueni pikkoloer la meg i jern og holdt meg nede helt til sekken lå trygt på rommet mitt. Så bar de meg også dit, og da var jeg så utslitt at jeg sovnet.

Ikke akkurat hverdagskost for meg, sånn hotell med skinnsofaer, spa-avdeling og, vel, eget bad i det hele tatt eller speil på badet for den saks skyld, så etter en jetlagget natt der rømte vi byen.

Dro til Oaxaca med buss. Seks timer, og fine var de. Når man trenger gjennom gass-skyen som omgir Mexico City møter man et fint fjellpass med utsikt til kritthvite vulkaner. Kalde utenpå, men varme inni, bevist ved søte røyktopper som stroemmer opp fra dem. Og hvilke giganter! Svære så det holder. De kunne lurt seg inn i Himalayaklubben om de bare hadde stått et helt annet sted.

Den fineste utsikten var likevel en kjempedal vi kjørte opp langs. Ugjestmild så det holdt, men så flott, så flott. For hver kvadratmeter skrinn jord opp langs dalsidene stod det en enorm kaktus og pekte potent opp mot himmelen. Den dagen Mexico slipper opp for olje kan de bare finne en måte å lage biodrivstoff på av kaktuser, så er de reddet i et par hundre år til. Minst.

Oaxaca er en gaaammel by, og de har en gullkatedral her. Den ble bygget av noen dverger for sju millioner år siden på oppdrag fra en katalansk konge. Bjelkene som holder det hele oppe er laget av oppstivede seigmenn som holder hverandre hardt i hendene. Klosteret bak katedralen drives av et marsvin som løper på en tredemølle. Det var alt jeg fikk ut av den guidede rundturen en forvirret eldre dame som trodde jeg forstod alt hun sa på spansk. Det er mulig jeg trenger noen dager på å komme ordentlig inn i spansken, men det var et nyttig kræsjkurs, i hvert fall.

Nå skal vi få sett et første Maya-tempel eller noe, og verdens største tre, og så er det videre til San Cristobal de las Casas, eller noe. Fordi derfra går det buss til Guatemala.

Habra så lenge!

Bjørn

¡Guau!

Sånn. Endelig er alt klart. Nå får kakerlakkene her hjemme smøre brødskiva si sjøl i noen uker.

Jeg drar til Mexico til helga, og blir borte til jeg kommer tilbake. Nye www.storebrand.no er på plass (alt virker!), jeg har rettet opp selvangivelsen, trodde jeg, og så rettet tilbake til det som var rett før jeg begynte å rette, jeg har kjøpt pesos og jeg har tatt et oppfriskningskurs i spansk. Riktignok bare et kurs jeg har laget selv, men det er bedre enn ingenting. Kanskje.

Regner med å rapportere litt her underveis, så bare følg med.

El Oso.

Boogie

Hoi,

Jeg tenkte bare å se om dette funker:



Og ellers har jeg det ganske bra. Bortsett fra at jeg ikke har reist utenlands i år i det hele tatt ennå! Og innenlands har det begrenset seg til Trondheim og Geilo. Fæle greier.

Den gode nyheten er at dette betyr at når mars er omme har jeg jobbet mer enn halvparten av det jeg totalt sett skal jobbe i år.

For en slask jeg er!

Snakkes når jeg får fri igjen.

Bjørn

Indiagnert!

Hoi!

Da har jeg jammen rukket å gå igjennom bildene mine og finne 54 som er presentable. Du finner dem her.

Håper det kan være til litt inspirasjon for den som selv går og lurer på om India er landet for dem. Goa og Sør-India er relativt enkle å reise i, og fattigdommen er ikke så påtrengende som ellers i landet. Det er i hvert fall mye fint å se, håper jeg å ha demonstrert med dette.

Fortsatt godt nytt år,

Bjørn

Indigo Vertigo

Da er jeg plutselig hjemme igjen, etter å ha sittet på et fly nesten like lenge som jeg satt på tog og buss før det. Av turen har jeg lært følgende:

* At det faktisk går an å reise helt til India for bare to uker, selv om det er en hel del kortere tid enn bare selve transporten dit typisk tok i kolonitiden.

* At det antagelig ikke er lenge før Ryanair begynner å selge ekstra billige billetter, liggeplass i hattehylla på flyene sine. For det gjør de i hvert fall på bussen fra Goa til Hampi, og det gikk faktisk fint an å sove der.

* At indere som har råd til å reise på ferie gjør det rundt jul, og at selv om de utgjør en ganske liten andel av de totalt 1,3 milliarder inderne som finnes, så har den gjengen i 2006 tatt langt flere bilder av meg enn jeg har gjort selv.

* At i mangel av snø og is kan man fint lage seg en akebakke av en halvbratt granittvegg, bare man er villig til å bruke flere generasjoner av unger og ganske mange år på å fure på steinen med plastflasker under rumpa.

* At det er kaldt i Norge i jula, selv når avisene skriver at det er uvanlig varmt i Norge i jula.

Men nå må dere ha meg unnskyldt. Jeg har MANGE marsipangriser å se til.

Godt nytt år!

Bjørn
(Bildene kommer en vakker dag)

Goa - going - gone

Sånn. Da har jeg vært borti Hampi. Det var artig.

Først tar man bussen fra Candolim til Panjim, og så finner man nattbussen som går til Hospet og Hampi i Karnataka. Det er så flotte stedsnavn her! Nattbussen kan være litt skummel. For det første fordi den går om natta, når det er vanskelig for sjåføren å se hindringer på veien. For eksempel den telefonledningen vi rev ned med den altfor store kofferten noen hadde tatt med seg opp på taket på bussen. For det andre fordi hvis man velger sovesete, så må man dele det sovesetet med en eller annen annen tilfeldig nattreisende. Og de sovesetene er ikke brede, altså. Kanskje nitti centimeter på deling. Så det er best man ikke må dele med en slangetemmer med alle kurvene sine med lange dyr i, for eksempel.

Og så kommer man til Hampi, en by som hadde en halv million innbyggere i 1350. I dag har den 1800 innbyggere, men til gjengjeld har den minst en halv million enorme kampesteiner strødd rundt om blant og av og til inni husene i landsbyen. Innbyggerne i 1350 knuste så mange steiner de orket og bygde templer av dem, og det ble det ganske mange fine byggverk av. Dessverre kom det noen muslimer og drepte nesten alle innbyggerne og ødela veldig mange av templene, men det er nokså flott å gå rundt der likevel og late som om man er en maur, eller noe. Bilder kommer.

I dag har jeg stått opp klokka fem for å ta taxi halvannen mil. (Kostet nesten 30 kroner og livet til sjåføren. Det var under femten grader i lufta, og han holdt på å fryse i hjel.) Så ventet man en time eller to på at toget skulle bli forsinket, og så satt man i indisk tog i en sånn der ti timer og kikket på alle inderne som satt ved togsporet og gjorde fra seg. Aldri før har jeg sett så mange bare rumper på én og samme dag.

Nå er alt klart for avreise i morgen ettermiddag, skal bare bli enda litt mer solbrent først. Så neste gang det postes her er jeg antagelig hjemme.

Habra!

Bjørn

Borti Hampi!

Ikke at det er så mye nytt å melde herfra, bortsett fra at nå har jeg ligget en dag ved bassenget, iført badebukse og et litt anstrengt, konsentrert ansiktsuttrykk. Men nå er jeg frisk igjen. Feirer begivenheten kommende tirsdag med å ta tog i ti timer hver vei til Hampi, som er en gammel by inni landet her, full av tempelruiner. Og av spedalske tiggere og innpåslitne selgere av tigerbalsam og sjakkbrett i sandeltre, antar jeg. Det blir bra.

God jul til alle der hjemme!

Bjørn

Babu-Bjoern

Fremdeles i Goa. Det har ikke vært så mye å skrive hjem om foreløpig, men nå begynner det å hjelpe. Har ligget på strand og gått i by og spist og drukket og sånn. Ganske kjedelig å høre om, selv om det har vært deilig nok å bedrive.

I går var det markedsdag i nærheten her, så jeg dro med reisefølge dit for å handle og se på hvordan hippiene der har det. De har det bare bra, så det ut til. Og enda bedre hadde han fyren som solgte et svært teppe til reisefølget. Moren hans hadde brukt halvannen måned på å lage det (sklæsje sammen masse gull og glitter og speil og silke til en enorm tekstilpizza), og hun stod bak og ristet av spenning over hvor mange penger teppet ville innbringe. Det innbragte nok til at vi spontant ble bedt hjem til landsbyen deres på middag på lille julaften. Får se om vi tør.

Men i hvert fall, etter den pruterunden var vi så utmattede at vi gikk og la oss på stranda for å hvile, og før vi visste ordet av det hadde det blitt mørkt, og det var ikke bare-bare å komme seg hjem til hotellet igjen.

Til slutt fant vi bussholdeplassen, hvor landsbyens samlede stand av rickshaw-sjåfører mente at siste buss for dagen hadde kjørt sin vei, så det var nok best at vi tok en rickshaw i stedet. Den objektive gjengen må man jo stole på, så vi leide en rickshaw. Sånn halvveis fremme (det var litt over en mil å reise i alt) var det bråstopp, for en strømledning hadde falt ned på veien og på en annen rickshaw og spontan-antent hele stasen. Så kom brannbilen, og vi satt der en stund og ventet. Til slutt gadd vi ikke mer, betalte for turen så langt og gikk videre til fots.

Selvfølgelig var brannen slukket da vi kom frem til den, så vi fikk bare se en forkullet rickshaw (og muligens ditto sjåfør) før køen løste seg opp igjen. Tilfeldigvis ble vi gående bak brannbilen litt, og bakerst på den var det et sånt veldig fint brett man kunne stå og holde seg fast i en stige på. Akkurat som i Donald-bladene. Med den farten køen holdt så kunne vi like godt stille oss oppå der, mente jeg. Trodde jo aldri i verden at reisefølget kom til å gå med på det, men gjett hva?

Plutselig stod vi oppå der, ute av syne for brannbilsjåføren, og så skrudde brannbilen på fulle sirener og utrykningslys og suste avgårde forbi alle køer og kuer på veien den kvelden. Som var helt greit, for vi holdt oss jo godt fast. Men det føltes litt feil å vaere en del av det ufrivillige brannkorpset i India. Særlig da brannbilen fant på å kjøre en helt annen vei enn dit vi hadde tenkt oss.

Til alt hell kom en hellig ku og blokkerte veien ett øyeblikk, så brannbilen måtte slakke ned nok til at vi kunne hoppe av. Gikk nesten bra. Reisefølget gikk bare litt på trynet i asfalten, men ikke verre enn at en halvflaske Pyrisept fikset problemet. Verre var det med de to stakkars inderne i veikanten som ikke skjønte noenting. Først var det ingen der, og så var det en brannbil der, og så var det plutselig to turister der som kom fra ingensteds. Antagelig ble vi bare sett på som to nye guder i det vellet av dem de har her.

Så jeg kan altså bare anbefale å IKKE gå opp på brannbiler som er under utrykning, selv om det virker fristende langs en mørk landevei i Langtvekkistan. De kan nemlig kjøre ganske fort, sånne brannbiler.

Og ellers har jeg det bare bra.

God jul,

Bjørn

Goa-gaga

Hoi!

Alt går helt fint i Goa, det er bare at de ikke er noe flinke til å koble seg til Internet her. Det eneste jeg foreløpig har oppdaget at de er flinke til er faktisk å bruke 10 personer til å gjøre 1 manns jobb. Så sånn sett må jo Internet med sine mange selvbetjeningsmuligheter være et mareritt for dem, og dermed noe de bare motvillig og med tungt hjerte innfører på hvert gatehjørne.

Men altså, India er helt fint å besøke. Kroppens avfallsstoffer forlater meg fremdeles i form av svette og ellers ganske fast form. I går hadde jeg reisefølge på en gåtur oppover kysten her, som selvfølgelig endte i at vedkommende ble helt utmattet og måtte pumpes opp igjen. Men først var et dobesøk nødvendig, som i utgangspunktet er greit nok. I et land med 1,3 milliarder mennesker er det en god del doer plassert ut rundtomkring. Det var bare det at sola hadde gått ned og vi var midt ute paa mørke landsbygda og det var egentlig alt vi visste. Etter å ha gaatt i mørket en stund fant vi et hus som vi antok var en restaurant som sikkert hadde en do å låne bort. Det viste seg å være en høyst privat do vi tiltvang oss adgang til. Den stakkars indignerte og motvillige husverten var nok redd for hva vi ville tenke om froskene de oppbevarte i doen sin. Med god grunn! Stakkars liten frosk som plutselig måtte kjempe for livet mot alskens nordisk skit, bokstavelig talt. Og dobbelt stakkars frosken som ble fotografert mens den forsøkte å komme seg igjen etter opplevelsen.

Jaja. Og i dag har jeg gått enda lenger, inn til byen Panjim, hvor jeg plutselig var i et katolsk bryllup, og det var en littmerkelig miks av seremonier. Men det gikk bra. Sparte 1,30 kroner på å gå hele veien i stedet for å ta buss. De pengene brukte jeg på å ta buss hjem igjen.

I morgen må jeg nok ligge på stranda og ha vondt i kneet, men det var det verdt.

Fortsatt god juleforberedelsings!

Bjørn

Goang Ho!

Sånn. Nå har jeg pakket på tjue minutter, og sitter som vanlig her og lurer på hva jeg har glemt. Og mens jeg gjør det kan jeg fortelle dere alt jeg vet om Goa, for ennå har jeg fjorten minutter før jeg må løpe til flybussen.

Det jeg vet om Goa er ikke stort. Men jeg har skjønt hvorfor det er så mange vegetarianere der. I forbindelse med at jeg faktisk har bestilt uspesifisert reise med hotell, så kan jeg jo ende opp på litt rare steder. Så derfor har jeg undersøkt nøyaktig hvor rare de stedene kan bli. For eksempel med tanke på toalettforhold.

Og da viser det seg at et ordentlig, tradisjonelt goansk toalett, det ligner ganske mye på vanlige toaletter uten noe å sitte på. Man står altså på huk og gjør fra seg mot en vegg, og under en renner det vann forbi, sånn at, øh, DET, renner bort når det har kommet ut av en.

Men mens det å gå på do vanligvis er noe man foretar seg i fred og ro og stillhet, så kan det i Goa godt hende at mens man sitter der, så hører man plutselig litt fornøyd grynting. Og det kommer fra en gris, som ikke er en gammel gris som sitter og ser på en, men en ordentlig gris som fornøyd skjønner at nå er det mat i vente. For den der renna som, øh, DET renner bort i, den leder rett ned i matfatet til grisen.

Blir ikke juleribbe på meg i år, i hvert fall ikke med goansk gris på menyen.

Men ellers tror jeg det blir veldig, veldig bra. #8D)

Vi "sees"!

Bjørn

Goa-Goa Bear

I neste uke drar jeg til India. Det blir nok spennende, i hvert fall var det rare greier sist jeg var der. På en mellomlanding i New Delhi på vei til Nepal satt jeg i ganske så mange timer og observerte Asia for første gang i mitt liv. Jeg ble litt sjokkert.

* Det var bare meg der, på en ganske så stor internasjonal flyplass. To-tre hundre mann gikk rundt og feiet gulvet som allerede var skinnende rent, og alle visste navnet mitt.

* Etter noen timer kom en fyr bort og sa at jeg skulle følge etter ham, og det gjorde jeg, og ti minutter senere hadde jeg fulgt ham ut av flyplassen og bort til bussen han skulle ta hjem, og da kremtet jeg for å spørre ham om hvor vi skulle hen, og da fikk han panikk og sa at jeg skulle da ikke være der, jeg hadde jo ikke visum til India. Så måtte han smugle meg inn igjen.

* Av de 2-300 som holdt flyplassen ren jobbet 3 med å holde vasken på toalettene skinnende ren, mens nøyaktig ingen hadde jobben med å rengjøre selve toalettene. De så ikke så bra ut. Og ikke var det dopapir der heller, eller dører. Bra det ikke var dører, for da kunne man vifte til seg en dopapirselger når man trengte det. En rupi pr riv.

* I stedet for muzak over høyttalerne var det plassert ut sånne artige gavekort som spiller en melodi når man åpner den. Kortversjonen (i dobbelt forstand) av Lambada rakk nesten å sende meg på sanatorium i løpet av min tid i New Delhi.

Før jeg forlot New Delhi hadde jeg levert flere bind med forslag til forbedringer av flyplassen og landet generelt i en forslagskasse som hang der. Skal bli interessant å se hvilke forslag de har fulgt opp.

Denne gangen skal jeg fly til Goa for et par uker, og foreløpig vet jeg ikke mer enn det. Følg med her, så finner vi nok ut hva det blir.



Bjørn

Passgang

Det gamle passet mitt var fullt, så da jeg plutselig ville dra til India måtte jeg skaffe meg et nytt. Mindre enn ett døgn etter at jeg forlot Sentrum Politistasjon lå det i postkassa mi! Så det var bra jobbet, Onkel Politi.



Vi feirer begivenheten med denne filmsnutten fra forrige ukes tur opp til snørike Sjusjøen.

Bjørn

Sharmed

Vel tilbake i vinteren, hvor man kan gjenskape motiver fra Tommy og Tiger'n:



kan det være greit å mimre tilbake til litt flere graders varme og rare ting å se. Til den bruken er det nye Egypt-galleriet mitt helt ok.

#8D)

B.

Return to sender

Hjemme igjen. Det kanskje beste med det er at nå slipper jeg å pusse tennene med den tannkremen jeg fant i supermarkedet i Egypt, som hadde masse artige arabiske tegn på seg. Det var tannkrem med Colasmak, og det sier jeg bare, at det føltes helt feil.

Men det kommer vel bedre dager. Skal bare hjemhjem en tur først.

Brunbjoern

Jepp, fremdeles skyfritt, og jeg kjoerer solkrem for 25 kroner dagen for aa unngaa roedfarge. Utsalget jeg bruker selger foroevrig ogsaa "spices and herpes", saa det gjelder aa finne riktig hylle! (Egyptere er ikke saa gode til aa skille mellom p og b.)

Var oppe paa Sinaifjellet her en dag, eller rettere sagt natt, og det var veldig aa anbefale. Artig miks av religioese fanatikere som haapefullt kikker opp mot himmelen og ser ut til halvveis aa vente at Gud skal avse noen bud til dem, europeiske pakketurister som ikke kunne vaert mindre serioese, og saa egyptere som raser rundt og hyler og skriker at de har tepper til utleie. Det er KALDT der oppe om natta. 2300 meter oppi lufta, nesten, saa det er ikke lenge foer snoen legger seg der en natt. Men den smelter i loepet av neste dag.

Vel, tror det var alt siden sist. Ligger paa stranda og ved bassenget og gjoer om paa hele manuskriptet mitt paa engelsk. Tror ikke det gaar saa mye fortere aa gjoere det her enn hjemme, men du verden saa mye mer behagelig det foeles. #8D)

Habra!

Bjoern

Viktig melding?

Da har Internet aapnet igjen.

Jo, det var den gangen jeg skulle proeve aa ta ut penger av minibanken. Foerst maatte jeg argumentere meg forbi to karer med automatgevaer som stod der og skulle passe paa at ingen brukte minibanken. Det var den enkle delen. Saa kom jeg til minibanken, som villig tok imot kortet mitt, og spurte meg om litt av hvert foer jeg til slutt fikk kjoere inn koden min og oppgi et beloep jeg ville ha ut.

SAA stod det plutselig "Thank you for your business. We confiscate your card, please ask the office for new card". Og saa spyttet automaten ut kortet mitt, men ingen penger. "Det var artig", tenkte jeg, og dum som jeg er proevde jeg en gang til. Denne gangen skjedde det samme, bortsett fra at automaten til slutt blinket noe i morse ved at hele skjermen kom og gikk i groennfarger. Da det sluttet aa blinke sa automaten "IMPORTAN MESSAGE: 1YY%& GPB#98 AT6". Og saa spyttet den ut kortet mitt. Jeg lurer paa hvem den meldingen var til.

Saa jeg fikk aldri ut noen penger, men heldigvis har jeg lassevis av dollar med meg, saa jeg faar saa mange skitne Egypt-penger (kilde nummer 1 til "matforgiftning" i dette landet) jeg bare vil ha. Vasker hendene mine ganske ofte, ja.

I natt skal jeg opp paa Sinai-fjellet for aa se paa gaerne kristne og soloppgangen. Blir sikkert bra, selv om jeg skal reise med Prematur Travel Agency. Haaper vi ikke skal innom en bordell paa veien, eller hva de naa mener med aa kalle seg noe saant.

Bjoern

Folkeliv i Egypten

Jaha. Jeg fant til slutt en som ville selge meg billett til Peer Gynt-forestillingen, men da var det bare to timer til det hele skulle begynne, og jeg var fremdeles 500 kilometer fra pyramidene. Saa det ble ikke noe av det. Men jeg fikk det nest beste. Nemlig friluftskonsert med Boney M!

Og den som tror at Boney M var store i Norge paa 1970-tallet skulle bare visst hvor store de er i Sharm El Sheik i 2006! Konserten skulle begynne saann rett etter solnedgang en gang, men ingen kom paa scenen foer 22:30. Og enda hadde ingen gaatt hjem i sinne. Tvertimot. Mer og mer folk kom til, og de hoppet opp og ned og sang "On the iffer off Papylon" a cappella av hjertens lyst i time etter time.

Da stjernene endelig kom paa plass ville jubelen ingen ende ta. Saerlig blant fansen som stod fremst. Den bestaar i Egypt av fullstendig identiske unge menn (bart, kort haar, daarlige tenner og ditto skjorte). Bak dem staar litt eldre menn, med bart, kort haar, noen tenner og skjorte med noen knapper som mangler. Bak dem igjen staar en horde med unge kvinner som ikke har burka, men gjerne hijab, og i hvert fall sloer som dekker haaret. Og aller bakerst sitter konene til alle mennene som staar foran, og passer ungene og ser mest av alt ut til aa bare ville gaa hjem. Men det faar de ikke lov til. Samme hvor hoeyt ungene hyler og skriker og vil sove.

Det var en litt merkelig opplevelse aa vaere paa popkonsert med saa mange egyptere, saerlig alle spedbarna virket litt malplasserte saann rundt midnatt en torsdagskveld. Men det var liv, ja!

Boney M. er jo naatildags bare han ene som fremdeles lever, tror jeg. Han er 57 aar gammel og har ruset seg i saa mange aar at naa er han naturlig hoey til enhver tid. Han stod og bablet om peace and love hele tiden, og holdt paa aa tryne ut i menneskemengden gang paa gang, saa livvaktene maatte hoppe frem og redde ham. Og egypterne jublet.

I andre land er det jo litt vanlig aa la en soet jente komme opp paa scenen og faa danse litt med bandet. Ikke i Egypt. Her kom det opp fem-seks identiske unge menn som dreit seg fullstendig ut saavidt jeg kunne se. De homseklubbdanset saa det stod etter, og egypterne jublet enda mer. Ikke skjoenner jeg hvordan saant gaar an i dette landet, men det gjorde det.

Ellers har jeg det bare bra. Vannet er superklart, og de har 2100 fiskearter her. Jeg tror jeg har sett bare 1900 av dem, saa det er litt igjen aa gjoere foer jeg drar hjem.

En gang skal jeg fortelle om den gangen jeg proevde aa ta ut penger fra minibank her, men naa stenger Internet i Egypt, visstnok.

Habra.

Bjoern

Sharm og sharm, fru Blom

Jeg havnet uspesifisert i Aeddabaedda, eller noe som ligner veldig paa det, i hvert fall. Helt fint, bortsett fra at de ventet to gjester. Ok, naa har Bjoern Christian kommet, men naar kommer Toerrissen, spurte de nysgjerrig utpaa kvelden i gaar. Paa rommet mitt hadde de gjort det saa fint istand og stroedd rosenblader utover senga og alt, saa de regnet visst med at jeg skulle vaere to romantiske sjeler.

Tvertimot, vil jeg si. Er saa mange russere i Sharm El Sheik og paa hotellet at jeg ikke akkurat faar rosenroede assosiasjoner. Mer transsibirske knallroede, egentlig. Men det gaar bra. Lenge siden jeg har hoert saa mye russisk listepop som her, i hvert fall.

Og det ER veldig trygt her. Latterlig trygt. Alle steder hvor det kan oppstaa store ansamlinger av turister er det slaatt jernring rundt. Metalldetektorer i hver en hotellinngang, og alle, ogsaa egyptere, eller kanskje saerlig egyptere, maa vise legitimasjon og gjennomgaa kroppsvisitasjon foer de slipper inn i gaagatene med turistbutikker og restauranter i.

Saa jeg lever, og det kommer jeg nok til aa fortsette med.

Imorgen skal jeg snorkle!

Bjoern

Imshallah!

Nå drar jeg til Egypt. Ramadan sluttet sist natt, så da har det vel vært spiseorgie i hele dag, og i morgen, når jeg kommer, så er sikkert alle mette og blide og fornøyde. Det blir bra.



Jeg drar til Sharm El Sheik, som er Dykkeogsnorkleland. Jeg har med meg 300 sider bokmanus på engelsk som helst skal bli en del færre sider før jeg reiser hjem igjen, så det spørs hvor mye annet enn å ligge i sola med rødpenn jeg rekker. Om noen vil be meg med på Peer Gynt-forestilling ved pyramidene og sfinxen i Kairo til helga så er jeg helt klart med.

Et par arabiske ordtak til ettertanke, mens vi venter på at jeg skal rapportere nærmere om forholdene på stedet:

* Evig solskinn skaper ørken.

* En småstein kommer fra et fjell.

Og sist ment ikke minst:
سيف السلطان طويل *

Bjørn

Svalbjørnbilder

Jepp, nå er de der. Eller, her.

God tur,

Bjørn

Sønnasjøs igjen

Sånn. Svalbard; Been there, done that. Fine greier, men litt kaldt. På den andre siden; kulde er en god ting for den som vil varme seg. Og det vil man jo.

For å oppsummere, så foregår dager på Svalbard sånn:

1. Stå opp tidlig og spise opp all baconen på hotellet.
2. Gjøre noe kaldt og slitsomt, som likevel er verdt det.
3. Spise en haug med vafler.
4. Sitte i badstu frem til varmen har nådd helt inn og man orker å røre seg igjen etter vaffelspisingen.
5. Gå til Huset, Barentz eller et annet av Longyearbyens spisesteder og hive i seg så mye man orker av en latterlig stor porsjon ettellerannet.
6. Sove.
Gjenta.

Svalbardtur rimer altså ikke med slankekur, selv om det kan se sånn ut rent bokstavmessig.

Jeg liker likevel Svalbard veldig godt. Sikkert litt fordi det er et sånt sted som ikke ligner på andre, og sånne steder blir det lenger og lenger mellom, synes jeg. Det har til og med sin sjarm at man må leie seg ei rifle (Mauser fra krigen) bare for å kunne gå trygt opp på fjelltoppene rett i nærheten av Longyearbyen.

Ting jeg rakk å gjøre var:
* Å kjøre fem kilometer inn i fjellet og stå og glane på at kull ble utvunnet ti meter bortenfor meg av noen skikkelige buser med skjegg og nøkternt språk. ("Vess det hærre først æksplodere, nåkka det har lætt før å gjør, så sprer æksploschoon sæ i to tusen meter pærr sekunn. Å det e jææævli fort.")
* Å bruke en hel dag på å putre med en gammel skøyte innover Isfjorden omgitt av snøfall og tåke, for så å ende opp i en solfylt spøkelsesby, Pyramiden, og Nordenskiöldbreen rett på andre siden av fjorden.
* Å leke at jeg jaktet på rein på flata oppå Platåfjellet, mens jeg egentlig bare hadde våpen fordi Bjørndalen like ved ikke heter det for moro skyld.
* Å fikse radiatoren på hotellrommet sånn at jeg faktisk fikk oppleve en tropenatt på Svalbard i september, noe jeg ikke hadde ventet.
* Å oppdage at på Svalbard har snømennene ikke gulrotnese, men reinsdyrgevir.

Med mer.

Bilder følger.

Isbjørn

78 grader

Det var alt jeg klarte å få badstua på hotellet her opp i. Men siden jeg egentlig skulle bodd i ei gammel gruvebrakke så får det være greit at badstua ikke kan drepe. Det er det nok av andre ting her som kan. Automodus i massasjestolen de har her, for eksempel. Den tuller man ikke med.

78 grader er også så langt nord som jeg kom meg i løpet av dagen. 2049 kilometer fra start. Planen var å se Svalbard i høstdrakt, men da skulle jeg nok ha kommet en eller to dager tidligere. I dag tidlig var det nemlig blitt vinter her. Tre centimeter snø har lagt seg, og jeg tror ikke at vinteren trenger noen større overtalelse for å bli liggende til godt ut i juni 2007.

Pyttsann, så lenge det er fint så er det flott. Selv om det hadde vært artig å sett omgivelsene her med bare litt melisdryss på toppene, i stedet for full glasur på hele kaka, for å si det sånn.

Om det var små sjanser for å klare å få sett noen isbjørner før, så er det bortimot HELT umulig nå, med de helhvite omgivelsene her. Isbjørnfareskilt er det mer enn nok av, men om jeg skulle få se en isbjørn, så blir antagelig det første, og det siste, jeg ser av den, en kjempekjeft.

Snøscootere, derimot, de er lette å finne. Har sett minst ti sånne for hvert levende menneske jeg har sett i gatene her. Skal være meg et lurveleven når alle er ute og kjører på en gang. Skjønner godt om isbjørnene kan bli litt hissige.

De er ganske strenge her på øya. I butikken får man hverken ha med seg skytevåpen inn eller å kjøre rundt på rulleskøyter. Det er de to viktigste forbudene jeg har sett så langt, i hvert fall. Så de har sitt å stri med av samfunnsproblemer her, ja.

Ikke er det lov til å ha på seg sko inne, heller. Om du skal kjøpe sko må du antagelig vente på at det kommer en selger på døra og tilbyr deg et par. Muligens.

I morgen skal jeg vet ikke.

B.

Ærlig og hederlig

Jaha. Da har det skjedd igjen. Jeg vant NESTEN en konkurranse. Denne gangen stod det bare om et par flybilletter til Helsinki, tror jeg, så det var egentlig ikke så nøye å vinne. Men hederlig omtale fikk jeg visstnok, ifølge denne siden.

Om du har lyst til å lese bidraget mitt, som er mye bedre enn det som vant, så finner du det ute på Star Tours reiseskildringer. Når jeg blir bestemor så kommer nok jeg også til å vinne noe. Må bare bli litt mer naiv og gjøre noe litt mer charter først, tydeligvis.

Molefonken og desillusjonert, jeg? Nehehei. #8D)

Advent

Julemarsipanen og adventskalendrene har ikke kommet ut i butikken ENNÅ! Hva ER det med dere, handelsstand? Jeg kunne absolutt ha trengt en sånn kalender, for nå er det bare 24 dager igjen til jul. Arbeidsdager, i hvert fall. Hurra! #8D)

Og en annen liten hurra er denne. Lonely Planet har laget en liten presentasjon av Afrika-konkurransevinnerne, så den kan man se på, om man har lyst.

Skal fremdeles til Longyearbyen om en stund. Og så blir verden sånn:



B.

Mitt lille land

Jaha. Da er sommerferien over (heldigvis er høstferien bare tre uker unna, og den skal vare i 8 uker eller noe), og det er på tide å presentere feriebildene sine.

Her er de.

Det er litt forskjellig, men mest fra fjellturer og utkikkspunkter i Brønnøy, Vega og Sømna. God tur!

Høydynamiske greier

Nå har jeg jammenmeg fått til noe flott.

Var hjemmehjemme i forrige uke, og blant annet var jeg på Nevernes, hvor det var en maleriutstilling av dødforlengesidenkunstneren Even Ulving. Inspirert av det så tenkte jeg at jeg kunne se om ikke jeg også kunne lage et fint maleri fra Brønnøysund.

Til å gjøre det tok jeg utgangspunkt i bildene

og

Ingen av dem er noen fryd for øyet, akkurat.

Men så er det at man kan bruke for eksempel Photomatix til å lage en "High Dynamic Range"-kombinasjon av de to bildene. Og DA ble det, etter litt strev, eller mye strev, ganske så fint. Nemlig sånn:



eller, i en litt annen variant:



Så det var tøft, ja. #8D)

Du kan klikke på bildene for å få dem opp i litt større utgave.

Det blir nok ikke siste gangen jeg prøver på det.

Bjørn

Jeg vant, jeg vant!

Hva vant du nå da? Jeg vant en fotokonkurranse som Lonely Planet arrangerte. Pyntet litt på baksidebildet mitt fra boka:



Og vips, så var jeg en av de 12 nesten-førsteplassvinnerne for temaet Afrika. Om du har lyst til å se de andre bildene som også vant, så finner du dem her.

Og kaaanskje, kanskje vil Lonely Planet bruke bildet i en bok de skal lage om Afrika, og det hadde vært litt synd i så fall. For det bildet ble tatt med det gamle kameraet mitt (det med innebygd CD-spiller, svømmebasseng og barskap), og det tror jeg aldri i verden har nok oppløsning for deres smak.

Men jeg kan i hvert fall ta bilder, sier de. #8D)

Bjørn

Trollvassting

Sånn. Nå har jeg prøvd Nord-Norge sommerstid også. Lenge siden sist, men det gikk bra likevel. Omtrent sånn så det ut.

Nei, det er ikke TV-senderen på toppen av Vega, det er meg på vei opp til toppen av Vega. Jeg måtte holde armene sånn for å få vist frem hvor fulle håndflatene var av forskjellige etterlatenskaper fra dvergbartrær. Ikke sånne trær som vokser i barer hvor de arrangerer dvergkasting hver første fredag i måneden, men sånne som vokser tett oppunder tregrensa og som ikke er spesielt velvillige til å hjelpe en stakkar som har gått opp feil skar og bare klarer å komme seg opp om han kan løfte seg etter noe. For eksempel ei grein. Med barnåler på.

Vel. Nok teskje. Det var en fin tur. Og det var det dagen før og etter også. Nå skjer det kanskje ikke så mye før jeg plutselig er på Svalbard, men følg med for sikkerhets skyld.

Big in Trøndelag

I serien av mine utspekulerte PR-fremstøt har vi nå kommet til Trøndelagsregionen. Adresseavisen lagde en finfin sak på boka og på meg, og den kan du lese her.


Det eneste som var litt dumt med den artikkelen er at jeg i full fart måtte finne på et sted jeg tenkte å dra til neste gang, og da bare datt "Kilimanjaro" ut av meg. Det høres litt slitsomt ut. Men det gjør egentlig det meste her i leiligheten min midt på dagen i hetebølge-Oslo, så det er sikkert ikke så farlig.

Men før det skal jeg helt sikkert en tur til Svalbard. Det er gratis vafler der!

Scener fra et sardonisk forhold

Omtrent sånn så jeg ut, eller i hvert fall kjente jeg meg etter å ha gått den der femmila på Sardinia.



Det, og flere enda hyggeligere bilder fra turen har jeg lagt ut nå. Her, for eksempel.

God fornøyelse.

Bjørn

Sommer i Sardinia

Huhei,

Alt gaar fint her ute i Middelhavet. Folk smiler og snakker rart og virker ganske avslappede. Bortsett fra at de er veldig noeye paa aa foelge trafikkreglene. Saerlig den om at det er paabudt aa ha armen tredd gjennom en hjelm naar man kjoerer moped.

Jeg hadde ikke helt skjoent hvor stor oey dette egentlig er, tror jeg. I gaar tok jeg bussen til Bosa, en finfin, liten by soer for Alghero, hvor jeg har base. Og du store allmektige saa bilsyk jeg ble. Halvannen time med naer-spy-opplevelse paa skolebussen, omgitt av 7-12-aaringer som hoiet og skrek og ikke syntes det var noe problematisk i det hele tatt at bussen konstant svingte seg gjennom haarnaalsvinger. Ojojoj. Jeg lovte meg selv at det var siste bussturen jeg tok paa denne oeya, saa dermed maatte jeg gaa hjem.

Det var langt, det.

Cirka fem mil senere var jeg tilbake paa hotellet, god og stoel. Tok bare cirka ti timer. Men det var en fin tur. Veldig likt Big Sur, fine veien langs kysten soer for San Francisco, for de som har proevd den.

Og i dag har jeg vaert paa Cavalkada, eller hva det het. I hvert fall denne oeyas svar paa 17. mai. Gatene i Sassari fulle av folk i bunad og korps og rabiate hester. Blitzen min gikk nesten varm.

Men i hvert fall, drar hjem paa onsdag.

Bjoern

Mai ot på tor

Egentlig bare tester jeg en ny sak, en bloggposte-plugin som heter Performancing. Men når jeg først er i gang så kan jeg jo like godt si noe fornuftig også.

Eller, fornuftig og fornuftig. Jeg kan i hvert fall berette at nå har et bilde fra Sevilla, som jeg tok på en Interrail-tur for et par år siden, plutselig blitt tatt med i samlingen med arabiske bad som den sveitsisk-syriske såpeprodusenten Aleppo Colors har lagt ut på Nettet.

 

De spurte om lov først, så det er selvfølgelig helt greit. Men litt sært, kanskje... ?

Pyttsann. Og så drar jeg antagelig til et sted ved Middelhavet om få dager. Om jeg gjør det så finner du det ut ved å følge med her.

Fortsatt fin mai!

Bjørn

Heter ikke Bra-sil for ikkeno

Sånn. Har nå brukt halve påsken på å gå igjennom alle bildene fra den ferskeste Brasilturen min, så nå kan alle som vil "være med" tilbake til Brasil få se. Her, for eksempel.

Legger på bildetekster så snart jeg synes det er på tide.

Bjørn

Communicado

Hoi,

Det tar 17 timer å komme seg fra stranda i Natal til Briskeby. Omtrent like lang tid som det tar å reise fra Brønnøysund til Briskeby med buss, ferge og tog, når toget er litt forsinket. Så da er det jo bare rett og rimelig at det koster omtrent det samme også.

Kommer nok bilder her snart. Bare vent.

Mulig jeg blir litt sen på jobben i dag. For eksempel kanskje jeg kommer i morgen.

B.

Ciao!

Saa er jeg i Natal igjen, og om tolv timer saa gaar det fly hjemover. Har brukt siste dag godt, og ligget paa magen i Atlanterhavet og spilt doed/trestokk mens haiene patruljerte under meg. Har sin sjarm, det. Jeg ogsaa, tydeligvis. De to siste dagene paa oeya fikk jeg knapt gaa tur i fred, alle paa oeya hadde visst hoert om han fyren med den rare hatten og den rare portugisisken, fra bacalhao- og a-ha-landet, saa alle stoppet i strandbilene sine og insisterte paa at jeg maatte sitte paa med dem heller enn aa gaa. Har virkelig maattet staa paa for aa faa gaatt hver meter med vei de hadde paa oeya, men jeg fullfoerte verket like foer avgang inn til fastlandet i dag.

Men naa er det altsaa hjem til haiene paa Aker Brygge i stedet. Haaper det ikke er lenge til paaske. Drikker meg full (som i fullt fordoeyelsessystem) paa cupuaçu-juice i kveld, for naa blir det nok en stund til neste gang.

En takk gaar til smaasparerne paa Oslo Boers, som ser ut til aa ha finansiert denne reisen for meg. #8D)

Vi sees/snakkes,

B.

Ha, ha, hammerhai

Dette tror jeg nesten ikke noe på at kommer til å fungere, så det blir bare en veldig kort melding. Har to dager igjen på denne barne-TV-versjonen av en sydhavsøy. Alt er lutter idyll, og nabokona gikk nettopp forbi på kveldstur. Hun leide på barnevogn, javel, en hund, ok, og så hesten sin. Hver for seg helt greit, kombinasjonen ser litt rart ut. Og hun gjør det hver kveld. Hun plukker opp dritten etter bare den ene av dem, så nå kan dere gjette hvilken.

Bruker dagene til å flyte rundt i kanskje verdens største akvarium, og ser så langt bort gjennom vannet at jeg fint rekker å bli dritredd i løpet av tiden det tar fra jeg ser at en svær skygge av en hai dukker opp i det fjerne, til den suser forbi meg, mens den tilsynelatende helt ignorerer meg. Omtrent som jeg selv gjør med den der boksen med sylteagurk som av en eller annen grunn står i et hjørne innerst i kjøleskapet mitt hjemme. Uten sammenligning forøvrig. Eller, hm.

Og da blir man solbrent på ryggen, såklart. Men det er det verdt. For alt jeg vet er det det skremmende rødskjæret som gjør at jeg ikke blir spist, så kanskje er det bare fint.

Har to dager igjen på meg til å finpusse forbrenningen, og så er det inn til Natal og gjemme seg under senga så ikke leiemorderne finner meg, og så er jeg snart hjemme igjen. De to siste ukene har jeg vært bortreist i minst en måned. Kommer snart mange bilder på nett som beviser det.

Habra,

B.

Terje Weekend

Skip ohoi! Her er jeg, live and erect via satellite from Fernando de Noronha! Litt troegt sambaijnn her, men det gaar visst.

Johopp. I Natal var folk hyggelige mot hverandre paa stranden, og det hadde de ogsaa all grunn til aa vaere. I foelge avisen her, saa er stykkprisen leiemorderne i byen opererer med veldig forbrukervennlig. Bare for det jeg betalte for flybilletten min ut til nasjonalparkoeya her, kunne jeg faatt tatt tre av mine fiender av dage. Ikke rart folk holder seg paa god fot med hverandre.

Men jeg dro videre. Langt ut i havet. Og dette er nasjonalpark saa det holder. Skulle det blitt mer nasjonalpark maatte de floeyet fotball-landslaget sitt ut hit og satt dem til aa trikse nede paa stranda. Og ja, det har de allerede gjort. Men det er veldig fint her.

I dag har jeg for eksempel svoemt med skilpadder. Jeg vet ikke om den ene av dem jeg traff ville kledd oppdagerhatten min, men det som er helt sikkert er at den villet passet ganske bra. Schwaer skilpadde! Lett aa holde fingrene sine langt unna baade hodet og skjellet dens, ja. De var rimelig uinteresserte, bare floet bedagelig rundt og tok til seg foede. Groentfor, heldigvis.

Og saa har jeg bevist at faktor 30 er ingen match overhodet for sola her. Knapt bedre resultat enn faktor 15. Saa saann kan det gaa.

Og saa har jeg kjoept en liten pose med sild eller noe, og holdt dem en og en opp i lufta. Foer har jeg alltid beundret albatrossene for deres evne til aa holde seg flyvende i ukevis og bare stikke nebbet ned i vannet og plukke til seg mat her og der. Presisjonen deres er faktisk litt saa som saa. Ok, de fikk tak i silda, men naar de drar med seg halve pekefingeren min med det samme, saa er det ikke saa imponerende lenger. Men morsomt.

I morgen skal jeg hilse paa delfinene.

Bjoern

Natalfabeter

Saann. Da har jeg sittet i buss de 1.111 kilometrene fra Salvador og hit, og det var akkurat saa goey som det hoeres ut som. Underveis saa vi Dirty Dancing fire ganger, saa stolt var sjaafoeren over at han hadde en DVD-spiller som faktisk virket. Hadde bare motoren virket like godt, saa hadde vi nok sluppet unna med aa se filmen tre ganger. Selskapet het "Real Expresso", og er noe av det mest selvironiske navnet paa buss-selskap jeg noensinne har hoert. Men det var en fin tur. Alternativet var aa reise med Prematur, og det hoertes liksom ikke saa veldig tiltrekkende ut, det heller.

Fremdeles fint aa vaere i et land hvor man slipper aa bekymre seg for aa faa istapper i hodet. Bare synd man maa bekymre seg for aa faa hus i hodet i stedet. Natal er ikke mye aa skrive hjem om, man kan like godt holde seg til Spania, er naa min dom. Bortsett fra at her kan man reise med Beach Buggy heller enn med buss, om man foretrekker det. 8 timer i strandboble herfra til Fortaleza er antagelig den mest effektive maaten aa faa hudkreft paa i hele verden.

Som bringer meg over paa min farefulle ferd som starter i morgen. Jeg er ikke saa redd for aa reise med det lille propellflyet til 26 kvadratmeter med lavaoey ute i havet. Heller ikke er jeg redd for de 5 hai-artene der. Men jeg er bittelitt redd for hvordan det skal gaa aa snorkle og ligge paa stranda og kose seg paa ei oey hvor det er forbudt aa bruke solkrem. Det maa jeg innroemme. Forhaapentligvis finnes det solkrem-soner innimellom. Vi faar se.

Det var i grunnen alt for i dag. Habra.

Bjoern

Badefjelltur

Selv om fjellene her til tider kan minne om de hjemme, saa har de den fordelen at naar man enn maatte oenske det, saa er det alltids et badebasseng med noenogtjuegradersvann i naerheten. Da gjoer det ingenting om lufttemperaturen er trettinoen grader.

Men man blir veeeldig vaerbitt av det. Lange dager opp og ned av fjell og daler, med litt sterk sol og sterk svette, og man kjenner om kvelden at man har vaert ute. Og at nesten hver gang man kastet seg uti ei jettegryte, saa glemte man aa ta paa ny solkrem etterpaa. Men det er det verdt. Man blir sliten, men salig. En fyr jeg gikk sammen med, Jez, ble derimot bare fortvilet. Etter at vi hadde kjempet oss opp en bratt fjellside her, saa gikk vi rett paa en teltplass som var til forveksling lik en Bounty-reklame. Komplett med palmetraer, azurblaatt vann og en bokstavelig talt pen ansamling altforsmaabikinikledde Argentina-babes som laa og lekret seg. Hodet til Jez sa "Ojojoj!", mens kroppen hans bare sa "Zzzzzzzz". Saa argentinerne fikk vaere i fred, mens Jez laa og jamret seg.

Det var en fin tur, det.

Selve byen her er ogsaa fin. Til og med loeshundene er kjaelne. I en landsby hvor selv de ikke ser plagede ut, saa har nok resten av byen det ogsaa ganske bra. Naar det blir moerkt trekker alle ut i gatene og mingler. Bilene slutter aa kjoere, og ungene trekker bruskasser ut i veien og spiller fotball, med noe som ikke er en fotball, men som i hvert fall har en nesten rund form.

Trives fint, og tar en hviledag her foer jeg tar et nytt droeyt doegn paa bussen(e) til Natal. Skal ikke se bort ifra at dagen resulterer i noen postkort hjemover ogsaa.

Og saa falt jeg nesten ned fra et fire hundre meter hoeyt stup i gaar, men det er da ikke noe aa skrive hjem om. Hvem som helst kan da gaa seg litt vill.

Ha gjerne en fin vaar videre der hjemme,

B.

Up, up and away

Huhei,

Siden sist har jeg laert noe virkelig nyttig. Etter heltemodig aa ha reist og reist i 30 timer, saa kom jeg frem til den siste strekningen, Salvador - Lençois, og saa var jammenmeg nattbussen helt full. Bra kjempet likevel, tenkte jeg, og beloennet meg selv med aa bo paa litt dyrt hotell, heller enn aa vase gatelangs i en relativt urskummel by og se fortapt ut.

Var finfint hotell, med varmtvann i dusjen og greier ja, og etter en saann dusj saa ble jeg veldig troett. Skulle opp seks timer senere for aa rekke foerste morgenbuss videre, saa jeg satte vekkerklokke paa ringing. Og saa sovnet jeg. Og saa ringte vekkerklokka, og jeg har sjelden vaert saa troett som dag. Men jeg kjempet meg opp likevel. Dusjet og barberte meg og funderte faelt paa hvordan jeg kunne vaere SAA troett etter seks timers soevn.

Alt var pakket og klart, og jeg skulle bare gaa ned og sjekke ut, men saa tenkte jeg at siden jeg bodde paa dyrt hotell, saa kunne jeg jo skru paa TV-en og se om det var frokost-TV med vaermelding paa eller noe saant. Stor var min forundring da det ikke var noe frokost-TV noe sted. Bare snoe paa nesten alle kanaler, unntatt noen faa kanaler hvor det var TV-shop (Knut Bjoernsen-style, men med sleskinger med bart i stedet), og saa litt flere kanaler som viste dokumentarfilmer. Alle viste cirka den samme dokumentaren. Den handlet om hvordan de lever, nesten nakne damer som er alene hjemme naar en haandverker plutselig ringer paa og skal fikse noe. Og saa blir det mye fiksing, ja, hoe-hoe.

Med andre ord, jeg hadde staatt opp fire timer for tidlig, som er akkurat tidsforskjellen mellom det klokka var i Brasil og det vekkerklokka trodde at klokka var. Saa naa har jeg laert at det er viktig aa stille vekkerklokka til riktig tid foer man setter den til aa vekke en.

Jeg la meg igjen, og vaaknet bittelitt klarere i hodet cirka fire timer senere.

Har kommet litt til fjells, til en superkoselig landsby som ser ut som om den er fem hundre aar gammel, og det er den sikkert ogsaa. Kan sikkert si mer om den en vakker dag, for eksempel til helga, men naa maa jeg stikke, for jeg skal paa telt- og huletur. Masse skorpioner og generelt fin utsikt, visstnok.

Ha det saa bra,

Bjoern

Som smurt

Hohoi,

Naa har jeg reist i oeh... mange timer, tror det er 18 eller noe saant. Og naa skal jeg bare reise omtrent like lenge, saa er jeg fremme paa et sted som ingen har hoert om, haaper jeg. Lençois. Haaper ikke at ingen har hoert om det, men at jeg er fremme der da, mener jeg. Soek etter Chapada Diamantina for aa se hvorfor jeg vil dit. Og nei, det er ikke navnet paa en pornoskuespillerinne.

Ting gaar greit foreloepig, bortsett fra at svensken ved siden av meg paa flyet antagelig hadde fugleinfluensa, saa naa har resten av flyet det ogsaa. Eller kanskje var det bare roeykhoste. Haaper det, for alle fuglene i regnskogen sin skyld.

Jaja. Det faar vaere nok livstegn for naa.

Bjoern

ABBA, nesten

Jahapp. Da ser det ut til at jeg kanskje skal prøve å finne veien ut til litt av et paradis ganske snart. Har bare to uker på meg, så det er slett ikke sikkert at det går, men jeg SKAL prøve å komme meg til Fernando de Noronha, som er en øy/nasjonalpark 30-40 mil fra kysten av Brasil. Og sånn ser det ut der:



Der kan man snorkle og dykke og svømme med delfiner og skilpadder og gå opp på den toppen der, kanskje, og ikke bekymre seg for stort annet enn at det ikke er nok dager igjen før man skal dra hjem igjen.

Det blir bra.

Følg meg østover

Sånn. Jeg har kastet MASSEVIS av bilder, og her er alt som ble igjen. Sånn kan altså noen dager i Bangkok og halvannen uke hver i Kambodsja og Vietnam se ut. Og det kan jeg godt anbefale.

Spis eller bli spist

Apropos jul, så har jeg begynt å jobbe intenst med bildene fra turen nå. For de som har fulgt med i bloggen, så følger her endelig en bildeserie som viser hvor tøft det kan være å befinne seg på grasrota i Kambodsja.

Følg denne lenken, hvis du tror du er i stand til å takle livets realiteter.

Og snart er jeg tilbake med mer...

Bjørn

I peiskroken

Etter å ha holdt meg frisk i fugleinfluensaland i nesten en måned, føles det litt teit å komme hjem og så klare å bli superkvalm av bare å ta flybussen inn til byen. Den der norske, avrundede støtdemperen i bussene er ikke god for meg. Og mindre dårlig ble jeg ikke av å feire hjemkomsten min med å spise to kilo klementiner i ett strekk på fredagskvelden. Menmen. Nå begynner jeg å komme meg igjen.

Skal bare gjøre hundre ting, så er det jul. Ting flyter litt, her illustrert ved et elveløp jeg fotograferte fra flyet, et sted over Myanmar. Eller Burma, som noen tror at det fremdeles heter.


Kommer snart nytt galleri fra turen, og jeg kan allerede love noen rare insekter, en dame som kommer opp av en blomst, krokodiller som er ute etter å ta meg, kanskje verdens beste øyenstikkerøyebilde, rare hatter, ruiner, ruiner og atter ruiner. Skal bare, først.

Bjørn

Boomerang-Bjoern

Vel, snufs, da er jeg paa vei tilbake. Tok flyet fra Hanoi til Bangkok, og fra 10 til 30 graders varme. Overgangen er ikke saa stor, begge er steder hvor jeg stadig tok meg selv i aa oenske at jeg hadde langt fyldigere nesehaar. Det er virkelig utrolig hvor mange smaa, irriterende partikler de fyller lufta si med.

Ha Long Bay var veldig, veldig fin. Tusenvis av smaa oeyer som bare ligger der og stikker hodet saavidt opp av vannet, tett i tett. Maa nesten beskrive det med bilder, og de kommer snart. Ellers var det artig at selv om det var knapt ti grader i lufta, saa var det 25-26 grader i vannet. Saa naar lokalbefolkningen kom i de smaa robaatene sine for aa selge kaker og frukt, ikledd full vintermundur, saa syntes de visst at jeg var litt rar som stupte ut i havet og svoemte rundt blant baatene deres. Foerste og siste gang jeg foeler meg som en herdet isbader, antar jeg.

Kommer helt klart til aa savne mopedister med flere hundre kilo levende, ekskrementsprayende grisekjoett liggende paa bagasjebrettet, aa ha lomma full av hundretusen-lapper og at jeg samvittighetsloest kan ignorere nesten alt alle sier til meg, for jeg forstaar det ikke. Men likevel blir det litt godt aa komme hjem.

Vi sees snart!

Bjoern

Towers of Halloj!

Endelig har jeg funnet en Internetkafe i Vietnam som ligger saa bortgjemt i ei bakgate at de klarer aa omgaa myndighetenes sensur. Manglende meldinger fra min kant i det siste skyldes altsaa rett og slett at det vietnamesiske folk blir avskaaret fra aa nyte det jeg, og alle andre som skriver blogg paa blogspot, skriver. Men naa er jeg tilbake.

Har reist igjennom monsun-tiden som herjer i midt-Vietnam, saa gleden var stor da jeg vaaknet paa nattbussen til Hanoi her i morges og faktisk saa sola igjen. Ikke bare er det toerketid her, det er frysetid ogsaa. Det drar seg godt under 20 grader om natta, saa de innfoedte gaar rundt i boblejakke og topplue. T-skjorte holder lenge for meg, selv om jeg har blitt litt forkjoelet.

Litt for mye aa oppsummere siden sist, men jeg kan jo alltids skrive litt om trafikken her, for den blir bare verre og verre jo lenger nordover man kommer. Folk kjoerer som guder, i den forstand at de kjoerer som om de var udoedelige. Saa bevis paa at det er de nok ikke likevel i gaar kveld. Laa plutselig en motorsyklist smurt utover veien, saa bussen maatte stoppe litt. Lege kom ganske raskt til stedet, men ikke raskere enn at andre rakk aa fyre opp en ring med roekelsespinner rundt ham foer legen kom. Var nok aldri noe haap om aa redde noe liv, og da er det jo fint av dem aa soerge for godlukt paa veien inn i neste liv.

Oppholdet i regntid-land var absolutt verdt det. For det foerste saa var det ordentlig storm, med kjempeboelger inn mot land. Stilig. For det andre saa har de tydeligvis bare regnjakker til halvparten av befolkningen her. Resultatet av det er at naar det regner, saa fylles gatene av folk som to og to kler seg ut som en hest, og loeper rundt fra hus til hus. Altsaa, den ene har paa seg hetta og staker ut kursen fremover, mens den andre har over seg resten av regnjakken. Artig.

Vel. Hm. Naa skal jeg padle kajakk i Soerkinahavet, i Ha Long Bay. Hvis boelgene ikke blir for hoeye er jeg tilbake om et par dager, og den 13. drar jeg til Bangkok.

Habra.

B.

Viet Fjong

Jahapp. Da har jeg proevd det ogsaa, og for aa vaere aerlig saa tror jeg heller at jeg hadde latt amerikanerne vinne krigen enn aa labbe rundt paa knaerne i aaletrange ganger ni meter under jorden (leira) i aarevis. Men men, saa fikk de noe aa vise frem i Vietnam ogsaa etterpaa, i det minste.

Etter Kambodsja er Vietnam ellers nesten skuffende normalt. Trafikken er mer strukturert (selv om det er vanskelig aa tro det for dem som ikke har vaert i Kambodsja, bare i Vietnam), de har massevis av spisesteder som ville overlevd en hygieneinspeksjon paa kjoekkenet, de har egen valuta som virker, og de sitter ikke og stirrer paa deg paa hele bussturen.

Og godt er det, for da trenger jeg ikke aa ha saa stor sorg for at jeg maa ekspressfarte gjennom landet. Begynner med en droey strekning i morgen, Ho Chi Minh - Nha Trang, hvor jeg antagelig bare skal overnatte foer jeg stormer videre. Faar se paa vaeret og hvor bra strendene der egentlig er.

I dag hadde jeg en naer-doeden-opplevelse. Heldigvis var det ikke min doed det handlet om, men det var ganske faelt likevel. Satt i bussen paa vei ut til disse hulene utenfor byen, og stirret saann der halvtomt ut av bussvinduet. Plutselig kikker en cap-kledd vietnameser forundret opp paa meg, og jeg ser nok like forundret ut tilbake. Han kjoerer nemlig veldig fort, og ikke ved siden av bussen, men MOT bussen. Og saa tar det ikkeno tid, og saa sier det bang-klaesj-schmokk, og saa tenker jeg "Jaha, jeg ble det siste han saa i livet, stakkars. Hadde nok forventet seg en bedre revy."

Vi stoppet, og sjaafoeren loep ut og saa bekymret paa skadene paa bussen, og saa gikk han langsomt tilbake til der hvor stakkars motorsyklisten laa bevisstloes. Lege blant passasjerene fikk ham opp og sjekket at han i hvert fall SAA bra ut paa utsiden, og saa kjoerte vi bare videre. Var jo for saa vidt hans feil, men jeg ser for meg at det fort kunne blitt litt mer papirarbeid av en saann totalkraesj hjemme i Norge. Haaper han ikke vaer oedelagt paa innsiden, og at jeg ikke faar altfor faele mareritt i natt.

Ellers har jeg det bra.

Bjoern

Ho ho Chi Minh, velly klissmas!

Saann. Da var land nummer 54 kommet paa lista. Og passet er snart fullt av stempler. Hadde det ikke vaert for at jeg var i en by med 6 millioner innbyggere, saa hadde livet vaert veldig, veldig bra. Som byer paa denne stoerrelsen flest, saa er ogsaa Ho Chi Minh-byen, eller Saigon som vi ikke faar lov til aa si, ganske saa blottet for sjarm og hygge. Men det er veldig spennende hver gang man skal krysse gata, i hvert fall.

Overgangen fra Kambodsja er ganske stor. Hvordan dette kommunistlandet har klart aa bli saa mye rikere enn boendene nordenfor, det vet jeg ikke. Men her har jeg i hvert fall ennaa ikke sett nakne barn loepe rundt paa fortauene, de invalide ser ut til aa ha ok rullestoler og saann, og de har til og med trafikklys og fotgjengeroverganger som nesten fungerer her. Og julenisser. Julenisser overalt. En hel gate full av juletrepyntbutikker, og glitter og stas og gule stjerner og hammer og sigd paa hver eneste lyktestolpe.

Tror jeg skal proeve aa krype ned i saanne underjordiske vietcong-ganger imorgen. Teste klaustrofobien min litt.

Ellers er det ikke stort aa si, annet enn at jeg gleder meg til aa legge meg, for jeg har faatt rom med air condition, som jeg skal stille inn paa fryseboks.

I gaar trodde jeg at jeg saa en fugleinfluensa, men saa var det bare ei havoern som var litt tufs. I Ream nasjonalpark.

Bjoern

Jungle Bells

Hvit snoe og mange tjukke nisser som gaar rundt her og leier, i dobbelt forstand, damer fra Thailand, saa det er ikke helt fritt for julestemning her heller. Men ha et fint julebord, dere der hjemme.

Selv skal jeg sitte paa buss i et par dager, ser det ut til. Gaar fint, for de viser artige videoer med veldig hoeyt volum hele tiden. Ingen fare for aa sove bort tropenatta paa bussene her omkring, nei. Hvis det er en komedie saa har alltid alle mennene en stygg loesbart, type Hitler. Skal de vaere ekstra morsomme, saa har de helskjegg. Og damene er noen raatasser i karate, alle sammen, og banker opp de morsomme mennene, og hverandre. Hvis det ikke er en komedie, saa er det en karaoke-CD. Jeg skjoenner ikke helt hvorfor de viser karaoke-CD-er paa bussene, for det er aldri noen som synger til dem. Men pytt.

Mer morsomt enn aa sitte paa buss, er det aa sitte paa en benk i parken om ettermiddagen. For naar folk har fri, saa gaar de gjerne i parken og boeyer og toeyer litt. Og naar de skal gjoere det, saa kler de seg ikke i joggedress, for det blir altfor varmt. I stedet kler de seg i pysj. Saa en ettermiddag i parken blir som et gigantisk pysjparty, og det er ikke mulig aa la vaere aa le av alt man ser.

Imorgen altfortidlig skal jeg ta bussen fra Sihanoukville til Phnom Penh, og derifra er det sju timer til med buss, til Ho Chi Minh-byen, som alle som ikke er kommunister heller kaller Saigon. Men siden de ikke liker aa kjoere buss etter at det har blitt moerkt, saa vet jeg ikke om jeg rekker noen saann buss. Da blir det en dag i Lille Helvete, altsaa Phnom Penh. Vurderer sterkt aa finne et hotell med badebasseng og vakter som ikke slipper inn mineoffertiggere, for de har jeg begynt aa faa litt nok av, egoistisk som jeg er. Men jeg har gitt dem litt, da. I rettferdighetens navn.

Men nok om det. Mer om noe annet. Senere.

Bjoern