Goa-gaga

Hoi!

Alt går helt fint i Goa, det er bare at de ikke er noe flinke til å koble seg til Internet her. Det eneste jeg foreløpig har oppdaget at de er flinke til er faktisk å bruke 10 personer til å gjøre 1 manns jobb. Så sånn sett må jo Internet med sine mange selvbetjeningsmuligheter være et mareritt for dem, og dermed noe de bare motvillig og med tungt hjerte innfører på hvert gatehjørne.

Men altså, India er helt fint å besøke. Kroppens avfallsstoffer forlater meg fremdeles i form av svette og ellers ganske fast form. I går hadde jeg reisefølge på en gåtur oppover kysten her, som selvfølgelig endte i at vedkommende ble helt utmattet og måtte pumpes opp igjen. Men først var et dobesøk nødvendig, som i utgangspunktet er greit nok. I et land med 1,3 milliarder mennesker er det en god del doer plassert ut rundtomkring. Det var bare det at sola hadde gått ned og vi var midt ute paa mørke landsbygda og det var egentlig alt vi visste. Etter å ha gaatt i mørket en stund fant vi et hus som vi antok var en restaurant som sikkert hadde en do å låne bort. Det viste seg å være en høyst privat do vi tiltvang oss adgang til. Den stakkars indignerte og motvillige husverten var nok redd for hva vi ville tenke om froskene de oppbevarte i doen sin. Med god grunn! Stakkars liten frosk som plutselig måtte kjempe for livet mot alskens nordisk skit, bokstavelig talt. Og dobbelt stakkars frosken som ble fotografert mens den forsøkte å komme seg igjen etter opplevelsen.

Jaja. Og i dag har jeg gått enda lenger, inn til byen Panjim, hvor jeg plutselig var i et katolsk bryllup, og det var en littmerkelig miks av seremonier. Men det gikk bra. Sparte 1,30 kroner på å gå hele veien i stedet for å ta buss. De pengene brukte jeg på å ta buss hjem igjen.

I morgen må jeg nok ligge på stranda og ha vondt i kneet, men det var det verdt.

Fortsatt god juleforberedelsings!

Bjørn

Goang Ho!

Sånn. Nå har jeg pakket på tjue minutter, og sitter som vanlig her og lurer på hva jeg har glemt. Og mens jeg gjør det kan jeg fortelle dere alt jeg vet om Goa, for ennå har jeg fjorten minutter før jeg må løpe til flybussen.

Det jeg vet om Goa er ikke stort. Men jeg har skjønt hvorfor det er så mange vegetarianere der. I forbindelse med at jeg faktisk har bestilt uspesifisert reise med hotell, så kan jeg jo ende opp på litt rare steder. Så derfor har jeg undersøkt nøyaktig hvor rare de stedene kan bli. For eksempel med tanke på toalettforhold.

Og da viser det seg at et ordentlig, tradisjonelt goansk toalett, det ligner ganske mye på vanlige toaletter uten noe å sitte på. Man står altså på huk og gjør fra seg mot en vegg, og under en renner det vann forbi, sånn at, øh, DET, renner bort når det har kommet ut av en.

Men mens det å gå på do vanligvis er noe man foretar seg i fred og ro og stillhet, så kan det i Goa godt hende at mens man sitter der, så hører man plutselig litt fornøyd grynting. Og det kommer fra en gris, som ikke er en gammel gris som sitter og ser på en, men en ordentlig gris som fornøyd skjønner at nå er det mat i vente. For den der renna som, øh, DET renner bort i, den leder rett ned i matfatet til grisen.

Blir ikke juleribbe på meg i år, i hvert fall ikke med goansk gris på menyen.

Men ellers tror jeg det blir veldig, veldig bra. #8D)

Vi "sees"!

Bjørn

Goa-Goa Bear

I neste uke drar jeg til India. Det blir nok spennende, i hvert fall var det rare greier sist jeg var der. På en mellomlanding i New Delhi på vei til Nepal satt jeg i ganske så mange timer og observerte Asia for første gang i mitt liv. Jeg ble litt sjokkert.

* Det var bare meg der, på en ganske så stor internasjonal flyplass. To-tre hundre mann gikk rundt og feiet gulvet som allerede var skinnende rent, og alle visste navnet mitt.

* Etter noen timer kom en fyr bort og sa at jeg skulle følge etter ham, og det gjorde jeg, og ti minutter senere hadde jeg fulgt ham ut av flyplassen og bort til bussen han skulle ta hjem, og da kremtet jeg for å spørre ham om hvor vi skulle hen, og da fikk han panikk og sa at jeg skulle da ikke være der, jeg hadde jo ikke visum til India. Så måtte han smugle meg inn igjen.

* Av de 2-300 som holdt flyplassen ren jobbet 3 med å holde vasken på toalettene skinnende ren, mens nøyaktig ingen hadde jobben med å rengjøre selve toalettene. De så ikke så bra ut. Og ikke var det dopapir der heller, eller dører. Bra det ikke var dører, for da kunne man vifte til seg en dopapirselger når man trengte det. En rupi pr riv.

* I stedet for muzak over høyttalerne var det plassert ut sånne artige gavekort som spiller en melodi når man åpner den. Kortversjonen (i dobbelt forstand) av Lambada rakk nesten å sende meg på sanatorium i løpet av min tid i New Delhi.

Før jeg forlot New Delhi hadde jeg levert flere bind med forslag til forbedringer av flyplassen og landet generelt i en forslagskasse som hang der. Skal bli interessant å se hvilke forslag de har fulgt opp.

Denne gangen skal jeg fly til Goa for et par uker, og foreløpig vet jeg ikke mer enn det. Følg med her, så finner vi nok ut hva det blir.



Bjørn

Passgang

Det gamle passet mitt var fullt, så da jeg plutselig ville dra til India måtte jeg skaffe meg et nytt. Mindre enn ett døgn etter at jeg forlot Sentrum Politistasjon lå det i postkassa mi! Så det var bra jobbet, Onkel Politi.



Vi feirer begivenheten med denne filmsnutten fra forrige ukes tur opp til snørike Sjusjøen.

Bjørn

Sharmed

Vel tilbake i vinteren, hvor man kan gjenskape motiver fra Tommy og Tiger'n:



kan det være greit å mimre tilbake til litt flere graders varme og rare ting å se. Til den bruken er det nye Egypt-galleriet mitt helt ok.

#8D)

B.

Return to sender

Hjemme igjen. Det kanskje beste med det er at nå slipper jeg å pusse tennene med den tannkremen jeg fant i supermarkedet i Egypt, som hadde masse artige arabiske tegn på seg. Det var tannkrem med Colasmak, og det sier jeg bare, at det føltes helt feil.

Men det kommer vel bedre dager. Skal bare hjemhjem en tur først.

Brunbjoern

Jepp, fremdeles skyfritt, og jeg kjoerer solkrem for 25 kroner dagen for aa unngaa roedfarge. Utsalget jeg bruker selger foroevrig ogsaa "spices and herpes", saa det gjelder aa finne riktig hylle! (Egyptere er ikke saa gode til aa skille mellom p og b.)

Var oppe paa Sinaifjellet her en dag, eller rettere sagt natt, og det var veldig aa anbefale. Artig miks av religioese fanatikere som haapefullt kikker opp mot himmelen og ser ut til halvveis aa vente at Gud skal avse noen bud til dem, europeiske pakketurister som ikke kunne vaert mindre serioese, og saa egyptere som raser rundt og hyler og skriker at de har tepper til utleie. Det er KALDT der oppe om natta. 2300 meter oppi lufta, nesten, saa det er ikke lenge foer snoen legger seg der en natt. Men den smelter i loepet av neste dag.

Vel, tror det var alt siden sist. Ligger paa stranda og ved bassenget og gjoer om paa hele manuskriptet mitt paa engelsk. Tror ikke det gaar saa mye fortere aa gjoere det her enn hjemme, men du verden saa mye mer behagelig det foeles. #8D)

Habra!

Bjoern

Viktig melding?

Da har Internet aapnet igjen.

Jo, det var den gangen jeg skulle proeve aa ta ut penger av minibanken. Foerst maatte jeg argumentere meg forbi to karer med automatgevaer som stod der og skulle passe paa at ingen brukte minibanken. Det var den enkle delen. Saa kom jeg til minibanken, som villig tok imot kortet mitt, og spurte meg om litt av hvert foer jeg til slutt fikk kjoere inn koden min og oppgi et beloep jeg ville ha ut.

SAA stod det plutselig "Thank you for your business. We confiscate your card, please ask the office for new card". Og saa spyttet automaten ut kortet mitt, men ingen penger. "Det var artig", tenkte jeg, og dum som jeg er proevde jeg en gang til. Denne gangen skjedde det samme, bortsett fra at automaten til slutt blinket noe i morse ved at hele skjermen kom og gikk i groennfarger. Da det sluttet aa blinke sa automaten "IMPORTAN MESSAGE: 1YY%& GPB#98 AT6". Og saa spyttet den ut kortet mitt. Jeg lurer paa hvem den meldingen var til.

Saa jeg fikk aldri ut noen penger, men heldigvis har jeg lassevis av dollar med meg, saa jeg faar saa mange skitne Egypt-penger (kilde nummer 1 til "matforgiftning" i dette landet) jeg bare vil ha. Vasker hendene mine ganske ofte, ja.

I natt skal jeg opp paa Sinai-fjellet for aa se paa gaerne kristne og soloppgangen. Blir sikkert bra, selv om jeg skal reise med Prematur Travel Agency. Haaper vi ikke skal innom en bordell paa veien, eller hva de naa mener med aa kalle seg noe saant.

Bjoern

Folkeliv i Egypten

Jaha. Jeg fant til slutt en som ville selge meg billett til Peer Gynt-forestillingen, men da var det bare to timer til det hele skulle begynne, og jeg var fremdeles 500 kilometer fra pyramidene. Saa det ble ikke noe av det. Men jeg fikk det nest beste. Nemlig friluftskonsert med Boney M!

Og den som tror at Boney M var store i Norge paa 1970-tallet skulle bare visst hvor store de er i Sharm El Sheik i 2006! Konserten skulle begynne saann rett etter solnedgang en gang, men ingen kom paa scenen foer 22:30. Og enda hadde ingen gaatt hjem i sinne. Tvertimot. Mer og mer folk kom til, og de hoppet opp og ned og sang "On the iffer off Papylon" a cappella av hjertens lyst i time etter time.

Da stjernene endelig kom paa plass ville jubelen ingen ende ta. Saerlig blant fansen som stod fremst. Den bestaar i Egypt av fullstendig identiske unge menn (bart, kort haar, daarlige tenner og ditto skjorte). Bak dem staar litt eldre menn, med bart, kort haar, noen tenner og skjorte med noen knapper som mangler. Bak dem igjen staar en horde med unge kvinner som ikke har burka, men gjerne hijab, og i hvert fall sloer som dekker haaret. Og aller bakerst sitter konene til alle mennene som staar foran, og passer ungene og ser mest av alt ut til aa bare ville gaa hjem. Men det faar de ikke lov til. Samme hvor hoeyt ungene hyler og skriker og vil sove.

Det var en litt merkelig opplevelse aa vaere paa popkonsert med saa mange egyptere, saerlig alle spedbarna virket litt malplasserte saann rundt midnatt en torsdagskveld. Men det var liv, ja!

Boney M. er jo naatildags bare han ene som fremdeles lever, tror jeg. Han er 57 aar gammel og har ruset seg i saa mange aar at naa er han naturlig hoey til enhver tid. Han stod og bablet om peace and love hele tiden, og holdt paa aa tryne ut i menneskemengden gang paa gang, saa livvaktene maatte hoppe frem og redde ham. Og egypterne jublet.

I andre land er det jo litt vanlig aa la en soet jente komme opp paa scenen og faa danse litt med bandet. Ikke i Egypt. Her kom det opp fem-seks identiske unge menn som dreit seg fullstendig ut saavidt jeg kunne se. De homseklubbdanset saa det stod etter, og egypterne jublet enda mer. Ikke skjoenner jeg hvordan saant gaar an i dette landet, men det gjorde det.

Ellers har jeg det bare bra. Vannet er superklart, og de har 2100 fiskearter her. Jeg tror jeg har sett bare 1900 av dem, saa det er litt igjen aa gjoere foer jeg drar hjem.

En gang skal jeg fortelle om den gangen jeg proevde aa ta ut penger fra minibank her, men naa stenger Internet i Egypt, visstnok.

Habra.

Bjoern

Sharm og sharm, fru Blom

Jeg havnet uspesifisert i Aeddabaedda, eller noe som ligner veldig paa det, i hvert fall. Helt fint, bortsett fra at de ventet to gjester. Ok, naa har Bjoern Christian kommet, men naar kommer Toerrissen, spurte de nysgjerrig utpaa kvelden i gaar. Paa rommet mitt hadde de gjort det saa fint istand og stroedd rosenblader utover senga og alt, saa de regnet visst med at jeg skulle vaere to romantiske sjeler.

Tvertimot, vil jeg si. Er saa mange russere i Sharm El Sheik og paa hotellet at jeg ikke akkurat faar rosenroede assosiasjoner. Mer transsibirske knallroede, egentlig. Men det gaar bra. Lenge siden jeg har hoert saa mye russisk listepop som her, i hvert fall.

Og det ER veldig trygt her. Latterlig trygt. Alle steder hvor det kan oppstaa store ansamlinger av turister er det slaatt jernring rundt. Metalldetektorer i hver en hotellinngang, og alle, ogsaa egyptere, eller kanskje saerlig egyptere, maa vise legitimasjon og gjennomgaa kroppsvisitasjon foer de slipper inn i gaagatene med turistbutikker og restauranter i.

Saa jeg lever, og det kommer jeg nok til aa fortsette med.

Imorgen skal jeg snorkle!

Bjoern

Imshallah!

Nå drar jeg til Egypt. Ramadan sluttet sist natt, så da har det vel vært spiseorgie i hele dag, og i morgen, når jeg kommer, så er sikkert alle mette og blide og fornøyde. Det blir bra.



Jeg drar til Sharm El Sheik, som er Dykkeogsnorkleland. Jeg har med meg 300 sider bokmanus på engelsk som helst skal bli en del færre sider før jeg reiser hjem igjen, så det spørs hvor mye annet enn å ligge i sola med rødpenn jeg rekker. Om noen vil be meg med på Peer Gynt-forestilling ved pyramidene og sfinxen i Kairo til helga så er jeg helt klart med.

Et par arabiske ordtak til ettertanke, mens vi venter på at jeg skal rapportere nærmere om forholdene på stedet:

* Evig solskinn skaper ørken.

* En småstein kommer fra et fjell.

Og sist ment ikke minst:
سيف السلطان طويل *

Bjørn

Svalbjørnbilder

Jepp, nå er de der. Eller, her.

God tur,

Bjørn

Sønnasjøs igjen

Sånn. Svalbard; Been there, done that. Fine greier, men litt kaldt. På den andre siden; kulde er en god ting for den som vil varme seg. Og det vil man jo.

For å oppsummere, så foregår dager på Svalbard sånn:

1. Stå opp tidlig og spise opp all baconen på hotellet.
2. Gjøre noe kaldt og slitsomt, som likevel er verdt det.
3. Spise en haug med vafler.
4. Sitte i badstu frem til varmen har nådd helt inn og man orker å røre seg igjen etter vaffelspisingen.
5. Gå til Huset, Barentz eller et annet av Longyearbyens spisesteder og hive i seg så mye man orker av en latterlig stor porsjon ettellerannet.
6. Sove.
Gjenta.

Svalbardtur rimer altså ikke med slankekur, selv om det kan se sånn ut rent bokstavmessig.

Jeg liker likevel Svalbard veldig godt. Sikkert litt fordi det er et sånt sted som ikke ligner på andre, og sånne steder blir det lenger og lenger mellom, synes jeg. Det har til og med sin sjarm at man må leie seg ei rifle (Mauser fra krigen) bare for å kunne gå trygt opp på fjelltoppene rett i nærheten av Longyearbyen.

Ting jeg rakk å gjøre var:
* Å kjøre fem kilometer inn i fjellet og stå og glane på at kull ble utvunnet ti meter bortenfor meg av noen skikkelige buser med skjegg og nøkternt språk. ("Vess det hærre først æksplodere, nåkka det har lætt før å gjør, så sprer æksploschoon sæ i to tusen meter pærr sekunn. Å det e jææævli fort.")
* Å bruke en hel dag på å putre med en gammel skøyte innover Isfjorden omgitt av snøfall og tåke, for så å ende opp i en solfylt spøkelsesby, Pyramiden, og Nordenskiöldbreen rett på andre siden av fjorden.
* Å leke at jeg jaktet på rein på flata oppå Platåfjellet, mens jeg egentlig bare hadde våpen fordi Bjørndalen like ved ikke heter det for moro skyld.
* Å fikse radiatoren på hotellrommet sånn at jeg faktisk fikk oppleve en tropenatt på Svalbard i september, noe jeg ikke hadde ventet.
* Å oppdage at på Svalbard har snømennene ikke gulrotnese, men reinsdyrgevir.

Med mer.

Bilder følger.

Isbjørn

78 grader

Det var alt jeg klarte å få badstua på hotellet her opp i. Men siden jeg egentlig skulle bodd i ei gammel gruvebrakke så får det være greit at badstua ikke kan drepe. Det er det nok av andre ting her som kan. Automodus i massasjestolen de har her, for eksempel. Den tuller man ikke med.

78 grader er også så langt nord som jeg kom meg i løpet av dagen. 2049 kilometer fra start. Planen var å se Svalbard i høstdrakt, men da skulle jeg nok ha kommet en eller to dager tidligere. I dag tidlig var det nemlig blitt vinter her. Tre centimeter snø har lagt seg, og jeg tror ikke at vinteren trenger noen større overtalelse for å bli liggende til godt ut i juni 2007.

Pyttsann, så lenge det er fint så er det flott. Selv om det hadde vært artig å sett omgivelsene her med bare litt melisdryss på toppene, i stedet for full glasur på hele kaka, for å si det sånn.

Om det var små sjanser for å klare å få sett noen isbjørner før, så er det bortimot HELT umulig nå, med de helhvite omgivelsene her. Isbjørnfareskilt er det mer enn nok av, men om jeg skulle få se en isbjørn, så blir antagelig det første, og det siste, jeg ser av den, en kjempekjeft.

Snøscootere, derimot, de er lette å finne. Har sett minst ti sånne for hvert levende menneske jeg har sett i gatene her. Skal være meg et lurveleven når alle er ute og kjører på en gang. Skjønner godt om isbjørnene kan bli litt hissige.

De er ganske strenge her på øya. I butikken får man hverken ha med seg skytevåpen inn eller å kjøre rundt på rulleskøyter. Det er de to viktigste forbudene jeg har sett så langt, i hvert fall. Så de har sitt å stri med av samfunnsproblemer her, ja.

Ikke er det lov til å ha på seg sko inne, heller. Om du skal kjøpe sko må du antagelig vente på at det kommer en selger på døra og tilbyr deg et par. Muligens.

I morgen skal jeg vet ikke.

B.

Ærlig og hederlig

Jaha. Da har det skjedd igjen. Jeg vant NESTEN en konkurranse. Denne gangen stod det bare om et par flybilletter til Helsinki, tror jeg, så det var egentlig ikke så nøye å vinne. Men hederlig omtale fikk jeg visstnok, ifølge denne siden.

Om du har lyst til å lese bidraget mitt, som er mye bedre enn det som vant, så finner du det ute på Star Tours reiseskildringer. Når jeg blir bestemor så kommer nok jeg også til å vinne noe. Må bare bli litt mer naiv og gjøre noe litt mer charter først, tydeligvis.

Molefonken og desillusjonert, jeg? Nehehei. #8D)

Advent

Julemarsipanen og adventskalendrene har ikke kommet ut i butikken ENNÅ! Hva ER det med dere, handelsstand? Jeg kunne absolutt ha trengt en sånn kalender, for nå er det bare 24 dager igjen til jul. Arbeidsdager, i hvert fall. Hurra! #8D)

Og en annen liten hurra er denne. Lonely Planet har laget en liten presentasjon av Afrika-konkurransevinnerne, så den kan man se på, om man har lyst.

Skal fremdeles til Longyearbyen om en stund. Og så blir verden sånn:



B.

Mitt lille land

Jaha. Da er sommerferien over (heldigvis er høstferien bare tre uker unna, og den skal vare i 8 uker eller noe), og det er på tide å presentere feriebildene sine.

Her er de.

Det er litt forskjellig, men mest fra fjellturer og utkikkspunkter i Brønnøy, Vega og Sømna. God tur!

Høydynamiske greier

Nå har jeg jammenmeg fått til noe flott.

Var hjemmehjemme i forrige uke, og blant annet var jeg på Nevernes, hvor det var en maleriutstilling av dødforlengesidenkunstneren Even Ulving. Inspirert av det så tenkte jeg at jeg kunne se om ikke jeg også kunne lage et fint maleri fra Brønnøysund.

Til å gjøre det tok jeg utgangspunkt i bildene

og

Ingen av dem er noen fryd for øyet, akkurat.

Men så er det at man kan bruke for eksempel Photomatix til å lage en "High Dynamic Range"-kombinasjon av de to bildene. Og DA ble det, etter litt strev, eller mye strev, ganske så fint. Nemlig sånn:



eller, i en litt annen variant:



Så det var tøft, ja. #8D)

Du kan klikke på bildene for å få dem opp i litt større utgave.

Det blir nok ikke siste gangen jeg prøver på det.

Bjørn

Jeg vant, jeg vant!

Hva vant du nå da? Jeg vant en fotokonkurranse som Lonely Planet arrangerte. Pyntet litt på baksidebildet mitt fra boka:



Og vips, så var jeg en av de 12 nesten-førsteplassvinnerne for temaet Afrika. Om du har lyst til å se de andre bildene som også vant, så finner du dem her.

Og kaaanskje, kanskje vil Lonely Planet bruke bildet i en bok de skal lage om Afrika, og det hadde vært litt synd i så fall. For det bildet ble tatt med det gamle kameraet mitt (det med innebygd CD-spiller, svømmebasseng og barskap), og det tror jeg aldri i verden har nok oppløsning for deres smak.

Men jeg kan i hvert fall ta bilder, sier de. #8D)

Bjørn

Trollvassting

Sånn. Nå har jeg prøvd Nord-Norge sommerstid også. Lenge siden sist, men det gikk bra likevel. Omtrent sånn så det ut.

Nei, det er ikke TV-senderen på toppen av Vega, det er meg på vei opp til toppen av Vega. Jeg måtte holde armene sånn for å få vist frem hvor fulle håndflatene var av forskjellige etterlatenskaper fra dvergbartrær. Ikke sånne trær som vokser i barer hvor de arrangerer dvergkasting hver første fredag i måneden, men sånne som vokser tett oppunder tregrensa og som ikke er spesielt velvillige til å hjelpe en stakkar som har gått opp feil skar og bare klarer å komme seg opp om han kan løfte seg etter noe. For eksempel ei grein. Med barnåler på.

Vel. Nok teskje. Det var en fin tur. Og det var det dagen før og etter også. Nå skjer det kanskje ikke så mye før jeg plutselig er på Svalbard, men følg med for sikkerhets skyld.

Big in Trøndelag

I serien av mine utspekulerte PR-fremstøt har vi nå kommet til Trøndelagsregionen. Adresseavisen lagde en finfin sak på boka og på meg, og den kan du lese her.


Det eneste som var litt dumt med den artikkelen er at jeg i full fart måtte finne på et sted jeg tenkte å dra til neste gang, og da bare datt "Kilimanjaro" ut av meg. Det høres litt slitsomt ut. Men det gjør egentlig det meste her i leiligheten min midt på dagen i hetebølge-Oslo, så det er sikkert ikke så farlig.

Men før det skal jeg helt sikkert en tur til Svalbard. Det er gratis vafler der!

Scener fra et sardonisk forhold

Omtrent sånn så jeg ut, eller i hvert fall kjente jeg meg etter å ha gått den der femmila på Sardinia.



Det, og flere enda hyggeligere bilder fra turen har jeg lagt ut nå. Her, for eksempel.

God fornøyelse.

Bjørn

Sommer i Sardinia

Huhei,

Alt gaar fint her ute i Middelhavet. Folk smiler og snakker rart og virker ganske avslappede. Bortsett fra at de er veldig noeye paa aa foelge trafikkreglene. Saerlig den om at det er paabudt aa ha armen tredd gjennom en hjelm naar man kjoerer moped.

Jeg hadde ikke helt skjoent hvor stor oey dette egentlig er, tror jeg. I gaar tok jeg bussen til Bosa, en finfin, liten by soer for Alghero, hvor jeg har base. Og du store allmektige saa bilsyk jeg ble. Halvannen time med naer-spy-opplevelse paa skolebussen, omgitt av 7-12-aaringer som hoiet og skrek og ikke syntes det var noe problematisk i det hele tatt at bussen konstant svingte seg gjennom haarnaalsvinger. Ojojoj. Jeg lovte meg selv at det var siste bussturen jeg tok paa denne oeya, saa dermed maatte jeg gaa hjem.

Det var langt, det.

Cirka fem mil senere var jeg tilbake paa hotellet, god og stoel. Tok bare cirka ti timer. Men det var en fin tur. Veldig likt Big Sur, fine veien langs kysten soer for San Francisco, for de som har proevd den.

Og i dag har jeg vaert paa Cavalkada, eller hva det het. I hvert fall denne oeyas svar paa 17. mai. Gatene i Sassari fulle av folk i bunad og korps og rabiate hester. Blitzen min gikk nesten varm.

Men i hvert fall, drar hjem paa onsdag.

Bjoern

Mai ot på tor

Egentlig bare tester jeg en ny sak, en bloggposte-plugin som heter Performancing. Men når jeg først er i gang så kan jeg jo like godt si noe fornuftig også.

Eller, fornuftig og fornuftig. Jeg kan i hvert fall berette at nå har et bilde fra Sevilla, som jeg tok på en Interrail-tur for et par år siden, plutselig blitt tatt med i samlingen med arabiske bad som den sveitsisk-syriske såpeprodusenten Aleppo Colors har lagt ut på Nettet.

 

De spurte om lov først, så det er selvfølgelig helt greit. Men litt sært, kanskje... ?

Pyttsann. Og så drar jeg antagelig til et sted ved Middelhavet om få dager. Om jeg gjør det så finner du det ut ved å følge med her.

Fortsatt fin mai!

Bjørn

Heter ikke Bra-sil for ikkeno

Sånn. Har nå brukt halve påsken på å gå igjennom alle bildene fra den ferskeste Brasilturen min, så nå kan alle som vil "være med" tilbake til Brasil få se. Her, for eksempel.

Legger på bildetekster så snart jeg synes det er på tide.

Bjørn

Communicado

Hoi,

Det tar 17 timer å komme seg fra stranda i Natal til Briskeby. Omtrent like lang tid som det tar å reise fra Brønnøysund til Briskeby med buss, ferge og tog, når toget er litt forsinket. Så da er det jo bare rett og rimelig at det koster omtrent det samme også.

Kommer nok bilder her snart. Bare vent.

Mulig jeg blir litt sen på jobben i dag. For eksempel kanskje jeg kommer i morgen.

B.

Ciao!

Saa er jeg i Natal igjen, og om tolv timer saa gaar det fly hjemover. Har brukt siste dag godt, og ligget paa magen i Atlanterhavet og spilt doed/trestokk mens haiene patruljerte under meg. Har sin sjarm, det. Jeg ogsaa, tydeligvis. De to siste dagene paa oeya fikk jeg knapt gaa tur i fred, alle paa oeya hadde visst hoert om han fyren med den rare hatten og den rare portugisisken, fra bacalhao- og a-ha-landet, saa alle stoppet i strandbilene sine og insisterte paa at jeg maatte sitte paa med dem heller enn aa gaa. Har virkelig maattet staa paa for aa faa gaatt hver meter med vei de hadde paa oeya, men jeg fullfoerte verket like foer avgang inn til fastlandet i dag.

Men naa er det altsaa hjem til haiene paa Aker Brygge i stedet. Haaper det ikke er lenge til paaske. Drikker meg full (som i fullt fordoeyelsessystem) paa cupuaçu-juice i kveld, for naa blir det nok en stund til neste gang.

En takk gaar til smaasparerne paa Oslo Boers, som ser ut til aa ha finansiert denne reisen for meg. #8D)

Vi sees/snakkes,

B.

Ha, ha, hammerhai

Dette tror jeg nesten ikke noe på at kommer til å fungere, så det blir bare en veldig kort melding. Har to dager igjen på denne barne-TV-versjonen av en sydhavsøy. Alt er lutter idyll, og nabokona gikk nettopp forbi på kveldstur. Hun leide på barnevogn, javel, en hund, ok, og så hesten sin. Hver for seg helt greit, kombinasjonen ser litt rart ut. Og hun gjør det hver kveld. Hun plukker opp dritten etter bare den ene av dem, så nå kan dere gjette hvilken.

Bruker dagene til å flyte rundt i kanskje verdens største akvarium, og ser så langt bort gjennom vannet at jeg fint rekker å bli dritredd i løpet av tiden det tar fra jeg ser at en svær skygge av en hai dukker opp i det fjerne, til den suser forbi meg, mens den tilsynelatende helt ignorerer meg. Omtrent som jeg selv gjør med den der boksen med sylteagurk som av en eller annen grunn står i et hjørne innerst i kjøleskapet mitt hjemme. Uten sammenligning forøvrig. Eller, hm.

Og da blir man solbrent på ryggen, såklart. Men det er det verdt. For alt jeg vet er det det skremmende rødskjæret som gjør at jeg ikke blir spist, så kanskje er det bare fint.

Har to dager igjen på meg til å finpusse forbrenningen, og så er det inn til Natal og gjemme seg under senga så ikke leiemorderne finner meg, og så er jeg snart hjemme igjen. De to siste ukene har jeg vært bortreist i minst en måned. Kommer snart mange bilder på nett som beviser det.

Habra,

B.

Terje Weekend

Skip ohoi! Her er jeg, live and erect via satellite from Fernando de Noronha! Litt troegt sambaijnn her, men det gaar visst.

Johopp. I Natal var folk hyggelige mot hverandre paa stranden, og det hadde de ogsaa all grunn til aa vaere. I foelge avisen her, saa er stykkprisen leiemorderne i byen opererer med veldig forbrukervennlig. Bare for det jeg betalte for flybilletten min ut til nasjonalparkoeya her, kunne jeg faatt tatt tre av mine fiender av dage. Ikke rart folk holder seg paa god fot med hverandre.

Men jeg dro videre. Langt ut i havet. Og dette er nasjonalpark saa det holder. Skulle det blitt mer nasjonalpark maatte de floeyet fotball-landslaget sitt ut hit og satt dem til aa trikse nede paa stranda. Og ja, det har de allerede gjort. Men det er veldig fint her.

I dag har jeg for eksempel svoemt med skilpadder. Jeg vet ikke om den ene av dem jeg traff ville kledd oppdagerhatten min, men det som er helt sikkert er at den villet passet ganske bra. Schwaer skilpadde! Lett aa holde fingrene sine langt unna baade hodet og skjellet dens, ja. De var rimelig uinteresserte, bare floet bedagelig rundt og tok til seg foede. Groentfor, heldigvis.

Og saa har jeg bevist at faktor 30 er ingen match overhodet for sola her. Knapt bedre resultat enn faktor 15. Saa saann kan det gaa.

Og saa har jeg kjoept en liten pose med sild eller noe, og holdt dem en og en opp i lufta. Foer har jeg alltid beundret albatrossene for deres evne til aa holde seg flyvende i ukevis og bare stikke nebbet ned i vannet og plukke til seg mat her og der. Presisjonen deres er faktisk litt saa som saa. Ok, de fikk tak i silda, men naar de drar med seg halve pekefingeren min med det samme, saa er det ikke saa imponerende lenger. Men morsomt.

I morgen skal jeg hilse paa delfinene.

Bjoern

Natalfabeter

Saann. Da har jeg sittet i buss de 1.111 kilometrene fra Salvador og hit, og det var akkurat saa goey som det hoeres ut som. Underveis saa vi Dirty Dancing fire ganger, saa stolt var sjaafoeren over at han hadde en DVD-spiller som faktisk virket. Hadde bare motoren virket like godt, saa hadde vi nok sluppet unna med aa se filmen tre ganger. Selskapet het "Real Expresso", og er noe av det mest selvironiske navnet paa buss-selskap jeg noensinne har hoert. Men det var en fin tur. Alternativet var aa reise med Prematur, og det hoertes liksom ikke saa veldig tiltrekkende ut, det heller.

Fremdeles fint aa vaere i et land hvor man slipper aa bekymre seg for aa faa istapper i hodet. Bare synd man maa bekymre seg for aa faa hus i hodet i stedet. Natal er ikke mye aa skrive hjem om, man kan like godt holde seg til Spania, er naa min dom. Bortsett fra at her kan man reise med Beach Buggy heller enn med buss, om man foretrekker det. 8 timer i strandboble herfra til Fortaleza er antagelig den mest effektive maaten aa faa hudkreft paa i hele verden.

Som bringer meg over paa min farefulle ferd som starter i morgen. Jeg er ikke saa redd for aa reise med det lille propellflyet til 26 kvadratmeter med lavaoey ute i havet. Heller ikke er jeg redd for de 5 hai-artene der. Men jeg er bittelitt redd for hvordan det skal gaa aa snorkle og ligge paa stranda og kose seg paa ei oey hvor det er forbudt aa bruke solkrem. Det maa jeg innroemme. Forhaapentligvis finnes det solkrem-soner innimellom. Vi faar se.

Det var i grunnen alt for i dag. Habra.

Bjoern

Badefjelltur

Selv om fjellene her til tider kan minne om de hjemme, saa har de den fordelen at naar man enn maatte oenske det, saa er det alltids et badebasseng med noenogtjuegradersvann i naerheten. Da gjoer det ingenting om lufttemperaturen er trettinoen grader.

Men man blir veeeldig vaerbitt av det. Lange dager opp og ned av fjell og daler, med litt sterk sol og sterk svette, og man kjenner om kvelden at man har vaert ute. Og at nesten hver gang man kastet seg uti ei jettegryte, saa glemte man aa ta paa ny solkrem etterpaa. Men det er det verdt. Man blir sliten, men salig. En fyr jeg gikk sammen med, Jez, ble derimot bare fortvilet. Etter at vi hadde kjempet oss opp en bratt fjellside her, saa gikk vi rett paa en teltplass som var til forveksling lik en Bounty-reklame. Komplett med palmetraer, azurblaatt vann og en bokstavelig talt pen ansamling altforsmaabikinikledde Argentina-babes som laa og lekret seg. Hodet til Jez sa "Ojojoj!", mens kroppen hans bare sa "Zzzzzzzz". Saa argentinerne fikk vaere i fred, mens Jez laa og jamret seg.

Det var en fin tur, det.

Selve byen her er ogsaa fin. Til og med loeshundene er kjaelne. I en landsby hvor selv de ikke ser plagede ut, saa har nok resten av byen det ogsaa ganske bra. Naar det blir moerkt trekker alle ut i gatene og mingler. Bilene slutter aa kjoere, og ungene trekker bruskasser ut i veien og spiller fotball, med noe som ikke er en fotball, men som i hvert fall har en nesten rund form.

Trives fint, og tar en hviledag her foer jeg tar et nytt droeyt doegn paa bussen(e) til Natal. Skal ikke se bort ifra at dagen resulterer i noen postkort hjemover ogsaa.

Og saa falt jeg nesten ned fra et fire hundre meter hoeyt stup i gaar, men det er da ikke noe aa skrive hjem om. Hvem som helst kan da gaa seg litt vill.

Ha gjerne en fin vaar videre der hjemme,

B.

Up, up and away

Huhei,

Siden sist har jeg laert noe virkelig nyttig. Etter heltemodig aa ha reist og reist i 30 timer, saa kom jeg frem til den siste strekningen, Salvador - Lençois, og saa var jammenmeg nattbussen helt full. Bra kjempet likevel, tenkte jeg, og beloennet meg selv med aa bo paa litt dyrt hotell, heller enn aa vase gatelangs i en relativt urskummel by og se fortapt ut.

Var finfint hotell, med varmtvann i dusjen og greier ja, og etter en saann dusj saa ble jeg veldig troett. Skulle opp seks timer senere for aa rekke foerste morgenbuss videre, saa jeg satte vekkerklokke paa ringing. Og saa sovnet jeg. Og saa ringte vekkerklokka, og jeg har sjelden vaert saa troett som dag. Men jeg kjempet meg opp likevel. Dusjet og barberte meg og funderte faelt paa hvordan jeg kunne vaere SAA troett etter seks timers soevn.

Alt var pakket og klart, og jeg skulle bare gaa ned og sjekke ut, men saa tenkte jeg at siden jeg bodde paa dyrt hotell, saa kunne jeg jo skru paa TV-en og se om det var frokost-TV med vaermelding paa eller noe saant. Stor var min forundring da det ikke var noe frokost-TV noe sted. Bare snoe paa nesten alle kanaler, unntatt noen faa kanaler hvor det var TV-shop (Knut Bjoernsen-style, men med sleskinger med bart i stedet), og saa litt flere kanaler som viste dokumentarfilmer. Alle viste cirka den samme dokumentaren. Den handlet om hvordan de lever, nesten nakne damer som er alene hjemme naar en haandverker plutselig ringer paa og skal fikse noe. Og saa blir det mye fiksing, ja, hoe-hoe.

Med andre ord, jeg hadde staatt opp fire timer for tidlig, som er akkurat tidsforskjellen mellom det klokka var i Brasil og det vekkerklokka trodde at klokka var. Saa naa har jeg laert at det er viktig aa stille vekkerklokka til riktig tid foer man setter den til aa vekke en.

Jeg la meg igjen, og vaaknet bittelitt klarere i hodet cirka fire timer senere.

Har kommet litt til fjells, til en superkoselig landsby som ser ut som om den er fem hundre aar gammel, og det er den sikkert ogsaa. Kan sikkert si mer om den en vakker dag, for eksempel til helga, men naa maa jeg stikke, for jeg skal paa telt- og huletur. Masse skorpioner og generelt fin utsikt, visstnok.

Ha det saa bra,

Bjoern

Som smurt

Hohoi,

Naa har jeg reist i oeh... mange timer, tror det er 18 eller noe saant. Og naa skal jeg bare reise omtrent like lenge, saa er jeg fremme paa et sted som ingen har hoert om, haaper jeg. Lençois. Haaper ikke at ingen har hoert om det, men at jeg er fremme der da, mener jeg. Soek etter Chapada Diamantina for aa se hvorfor jeg vil dit. Og nei, det er ikke navnet paa en pornoskuespillerinne.

Ting gaar greit foreloepig, bortsett fra at svensken ved siden av meg paa flyet antagelig hadde fugleinfluensa, saa naa har resten av flyet det ogsaa. Eller kanskje var det bare roeykhoste. Haaper det, for alle fuglene i regnskogen sin skyld.

Jaja. Det faar vaere nok livstegn for naa.

Bjoern

ABBA, nesten

Jahapp. Da ser det ut til at jeg kanskje skal prøve å finne veien ut til litt av et paradis ganske snart. Har bare to uker på meg, så det er slett ikke sikkert at det går, men jeg SKAL prøve å komme meg til Fernando de Noronha, som er en øy/nasjonalpark 30-40 mil fra kysten av Brasil. Og sånn ser det ut der:



Der kan man snorkle og dykke og svømme med delfiner og skilpadder og gå opp på den toppen der, kanskje, og ikke bekymre seg for stort annet enn at det ikke er nok dager igjen før man skal dra hjem igjen.

Det blir bra.

Følg meg østover

Sånn. Jeg har kastet MASSEVIS av bilder, og her er alt som ble igjen. Sånn kan altså noen dager i Bangkok og halvannen uke hver i Kambodsja og Vietnam se ut. Og det kan jeg godt anbefale.

Spis eller bli spist

Apropos jul, så har jeg begynt å jobbe intenst med bildene fra turen nå. For de som har fulgt med i bloggen, så følger her endelig en bildeserie som viser hvor tøft det kan være å befinne seg på grasrota i Kambodsja.

Følg denne lenken, hvis du tror du er i stand til å takle livets realiteter.

Og snart er jeg tilbake med mer...

Bjørn

I peiskroken

Etter å ha holdt meg frisk i fugleinfluensaland i nesten en måned, føles det litt teit å komme hjem og så klare å bli superkvalm av bare å ta flybussen inn til byen. Den der norske, avrundede støtdemperen i bussene er ikke god for meg. Og mindre dårlig ble jeg ikke av å feire hjemkomsten min med å spise to kilo klementiner i ett strekk på fredagskvelden. Menmen. Nå begynner jeg å komme meg igjen.

Skal bare gjøre hundre ting, så er det jul. Ting flyter litt, her illustrert ved et elveløp jeg fotograferte fra flyet, et sted over Myanmar. Eller Burma, som noen tror at det fremdeles heter.


Kommer snart nytt galleri fra turen, og jeg kan allerede love noen rare insekter, en dame som kommer opp av en blomst, krokodiller som er ute etter å ta meg, kanskje verdens beste øyenstikkerøyebilde, rare hatter, ruiner, ruiner og atter ruiner. Skal bare, først.

Bjørn

Boomerang-Bjoern

Vel, snufs, da er jeg paa vei tilbake. Tok flyet fra Hanoi til Bangkok, og fra 10 til 30 graders varme. Overgangen er ikke saa stor, begge er steder hvor jeg stadig tok meg selv i aa oenske at jeg hadde langt fyldigere nesehaar. Det er virkelig utrolig hvor mange smaa, irriterende partikler de fyller lufta si med.

Ha Long Bay var veldig, veldig fin. Tusenvis av smaa oeyer som bare ligger der og stikker hodet saavidt opp av vannet, tett i tett. Maa nesten beskrive det med bilder, og de kommer snart. Ellers var det artig at selv om det var knapt ti grader i lufta, saa var det 25-26 grader i vannet. Saa naar lokalbefolkningen kom i de smaa robaatene sine for aa selge kaker og frukt, ikledd full vintermundur, saa syntes de visst at jeg var litt rar som stupte ut i havet og svoemte rundt blant baatene deres. Foerste og siste gang jeg foeler meg som en herdet isbader, antar jeg.

Kommer helt klart til aa savne mopedister med flere hundre kilo levende, ekskrementsprayende grisekjoett liggende paa bagasjebrettet, aa ha lomma full av hundretusen-lapper og at jeg samvittighetsloest kan ignorere nesten alt alle sier til meg, for jeg forstaar det ikke. Men likevel blir det litt godt aa komme hjem.

Vi sees snart!

Bjoern

Towers of Halloj!

Endelig har jeg funnet en Internetkafe i Vietnam som ligger saa bortgjemt i ei bakgate at de klarer aa omgaa myndighetenes sensur. Manglende meldinger fra min kant i det siste skyldes altsaa rett og slett at det vietnamesiske folk blir avskaaret fra aa nyte det jeg, og alle andre som skriver blogg paa blogspot, skriver. Men naa er jeg tilbake.

Har reist igjennom monsun-tiden som herjer i midt-Vietnam, saa gleden var stor da jeg vaaknet paa nattbussen til Hanoi her i morges og faktisk saa sola igjen. Ikke bare er det toerketid her, det er frysetid ogsaa. Det drar seg godt under 20 grader om natta, saa de innfoedte gaar rundt i boblejakke og topplue. T-skjorte holder lenge for meg, selv om jeg har blitt litt forkjoelet.

Litt for mye aa oppsummere siden sist, men jeg kan jo alltids skrive litt om trafikken her, for den blir bare verre og verre jo lenger nordover man kommer. Folk kjoerer som guder, i den forstand at de kjoerer som om de var udoedelige. Saa bevis paa at det er de nok ikke likevel i gaar kveld. Laa plutselig en motorsyklist smurt utover veien, saa bussen maatte stoppe litt. Lege kom ganske raskt til stedet, men ikke raskere enn at andre rakk aa fyre opp en ring med roekelsespinner rundt ham foer legen kom. Var nok aldri noe haap om aa redde noe liv, og da er det jo fint av dem aa soerge for godlukt paa veien inn i neste liv.

Oppholdet i regntid-land var absolutt verdt det. For det foerste saa var det ordentlig storm, med kjempeboelger inn mot land. Stilig. For det andre saa har de tydeligvis bare regnjakker til halvparten av befolkningen her. Resultatet av det er at naar det regner, saa fylles gatene av folk som to og to kler seg ut som en hest, og loeper rundt fra hus til hus. Altsaa, den ene har paa seg hetta og staker ut kursen fremover, mens den andre har over seg resten av regnjakken. Artig.

Vel. Hm. Naa skal jeg padle kajakk i Soerkinahavet, i Ha Long Bay. Hvis boelgene ikke blir for hoeye er jeg tilbake om et par dager, og den 13. drar jeg til Bangkok.

Habra.

B.

Viet Fjong

Jahapp. Da har jeg proevd det ogsaa, og for aa vaere aerlig saa tror jeg heller at jeg hadde latt amerikanerne vinne krigen enn aa labbe rundt paa knaerne i aaletrange ganger ni meter under jorden (leira) i aarevis. Men men, saa fikk de noe aa vise frem i Vietnam ogsaa etterpaa, i det minste.

Etter Kambodsja er Vietnam ellers nesten skuffende normalt. Trafikken er mer strukturert (selv om det er vanskelig aa tro det for dem som ikke har vaert i Kambodsja, bare i Vietnam), de har massevis av spisesteder som ville overlevd en hygieneinspeksjon paa kjoekkenet, de har egen valuta som virker, og de sitter ikke og stirrer paa deg paa hele bussturen.

Og godt er det, for da trenger jeg ikke aa ha saa stor sorg for at jeg maa ekspressfarte gjennom landet. Begynner med en droey strekning i morgen, Ho Chi Minh - Nha Trang, hvor jeg antagelig bare skal overnatte foer jeg stormer videre. Faar se paa vaeret og hvor bra strendene der egentlig er.

I dag hadde jeg en naer-doeden-opplevelse. Heldigvis var det ikke min doed det handlet om, men det var ganske faelt likevel. Satt i bussen paa vei ut til disse hulene utenfor byen, og stirret saann der halvtomt ut av bussvinduet. Plutselig kikker en cap-kledd vietnameser forundret opp paa meg, og jeg ser nok like forundret ut tilbake. Han kjoerer nemlig veldig fort, og ikke ved siden av bussen, men MOT bussen. Og saa tar det ikkeno tid, og saa sier det bang-klaesj-schmokk, og saa tenker jeg "Jaha, jeg ble det siste han saa i livet, stakkars. Hadde nok forventet seg en bedre revy."

Vi stoppet, og sjaafoeren loep ut og saa bekymret paa skadene paa bussen, og saa gikk han langsomt tilbake til der hvor stakkars motorsyklisten laa bevisstloes. Lege blant passasjerene fikk ham opp og sjekket at han i hvert fall SAA bra ut paa utsiden, og saa kjoerte vi bare videre. Var jo for saa vidt hans feil, men jeg ser for meg at det fort kunne blitt litt mer papirarbeid av en saann totalkraesj hjemme i Norge. Haaper han ikke vaer oedelagt paa innsiden, og at jeg ikke faar altfor faele mareritt i natt.

Ellers har jeg det bra.

Bjoern

Ho ho Chi Minh, velly klissmas!

Saann. Da var land nummer 54 kommet paa lista. Og passet er snart fullt av stempler. Hadde det ikke vaert for at jeg var i en by med 6 millioner innbyggere, saa hadde livet vaert veldig, veldig bra. Som byer paa denne stoerrelsen flest, saa er ogsaa Ho Chi Minh-byen, eller Saigon som vi ikke faar lov til aa si, ganske saa blottet for sjarm og hygge. Men det er veldig spennende hver gang man skal krysse gata, i hvert fall.

Overgangen fra Kambodsja er ganske stor. Hvordan dette kommunistlandet har klart aa bli saa mye rikere enn boendene nordenfor, det vet jeg ikke. Men her har jeg i hvert fall ennaa ikke sett nakne barn loepe rundt paa fortauene, de invalide ser ut til aa ha ok rullestoler og saann, og de har til og med trafikklys og fotgjengeroverganger som nesten fungerer her. Og julenisser. Julenisser overalt. En hel gate full av juletrepyntbutikker, og glitter og stas og gule stjerner og hammer og sigd paa hver eneste lyktestolpe.

Tror jeg skal proeve aa krype ned i saanne underjordiske vietcong-ganger imorgen. Teste klaustrofobien min litt.

Ellers er det ikke stort aa si, annet enn at jeg gleder meg til aa legge meg, for jeg har faatt rom med air condition, som jeg skal stille inn paa fryseboks.

I gaar trodde jeg at jeg saa en fugleinfluensa, men saa var det bare ei havoern som var litt tufs. I Ream nasjonalpark.

Bjoern

Jungle Bells

Hvit snoe og mange tjukke nisser som gaar rundt her og leier, i dobbelt forstand, damer fra Thailand, saa det er ikke helt fritt for julestemning her heller. Men ha et fint julebord, dere der hjemme.

Selv skal jeg sitte paa buss i et par dager, ser det ut til. Gaar fint, for de viser artige videoer med veldig hoeyt volum hele tiden. Ingen fare for aa sove bort tropenatta paa bussene her omkring, nei. Hvis det er en komedie saa har alltid alle mennene en stygg loesbart, type Hitler. Skal de vaere ekstra morsomme, saa har de helskjegg. Og damene er noen raatasser i karate, alle sammen, og banker opp de morsomme mennene, og hverandre. Hvis det ikke er en komedie, saa er det en karaoke-CD. Jeg skjoenner ikke helt hvorfor de viser karaoke-CD-er paa bussene, for det er aldri noen som synger til dem. Men pytt.

Mer morsomt enn aa sitte paa buss, er det aa sitte paa en benk i parken om ettermiddagen. For naar folk har fri, saa gaar de gjerne i parken og boeyer og toeyer litt. Og naar de skal gjoere det, saa kler de seg ikke i joggedress, for det blir altfor varmt. I stedet kler de seg i pysj. Saa en ettermiddag i parken blir som et gigantisk pysjparty, og det er ikke mulig aa la vaere aa le av alt man ser.

Imorgen altfortidlig skal jeg ta bussen fra Sihanoukville til Phnom Penh, og derifra er det sju timer til med buss, til Ho Chi Minh-byen, som alle som ikke er kommunister heller kaller Saigon. Men siden de ikke liker aa kjoere buss etter at det har blitt moerkt, saa vet jeg ikke om jeg rekker noen saann buss. Da blir det en dag i Lille Helvete, altsaa Phnom Penh. Vurderer sterkt aa finne et hotell med badebasseng og vakter som ikke slipper inn mineoffertiggere, for de har jeg begynt aa faa litt nok av, egoistisk som jeg er. Men jeg har gitt dem litt, da. I rettferdighetens navn.

Men nok om det. Mer om noe annet. Senere.

Bjoern

The Beach

Naa begynner det virkelig aa ligne paa noe. Helt konkret ligner det paa strendene i Thailand slik de var FOER jeg kom dit foerste gang. Det er fordi strendene jeg er paa naa ligger i Kambodsja, og her var det full borgerkrig den gangen jeg foerst kom til strendene i Thailand.

Den store forskjellen mellom strendene her naa og strendene der da, er at da stroemmen gikk der da, og det gjorde den ofte, saa ble det moerkt. Naar stroemmen gaar her naa, og det gjoer den ofte, da blir det ganske moerkt, men moerket brytes av fosforskinnet fra 8 PC-skjermer med Internet som fortsetter aa gaa, fordi de faar stroem fra et noedaggregat. Saa verden gaar vel fremover.

Men i hvert fall. Det er superfint her. Sihanoukville er en liten husklynge som er Kambodsjas nest stoerste by. Ikke skjoenner jeg hvor de to hundre tusen menneskene bor. Har faatt bungalow paa stranda for 15 dollar natta. Det er dyrt her, men det vetjo ikke jeg. Vaeret er fint, og i dag har jeg vaert og snorklet og nesten traakket paa mange giftige skapninger i havet.

Saa Sihanoukville er alt som Phnom Penh ikke er, og takk for det. Tenkte aa dra hit for aa vente paa behandling av visumsoeknaden min til Vietnam. Blir i fire dager, selv om nissene paa konsulatet her klarte aa skaffe meg visum paa under en halvtime.

Ellers noe forunderlig nytt om Kambodsja? Hm. Jo, folk pisser og driter overalt her, for de toer ikke aa gaa ut i skogen, for der er det landminer. Greit nok at de gjoer det her ute paa landsbygda, men hvorfor de gjoer det i den minefri hovedstaden sin, det er vel kanskje bare gammel vane. Ikke vet jeg.

Og saa har de ikke hagledesperadoer her.

For I pose og sekk, Bjoern i Sihanouk Ville, Kambodsja.

Kall meg bare Bruce

Det er mulig at Phnom betyr topp, men Phnom Penh er ikke toppen av by, for å si det sånn. Tvertimot. Høl, kunne man godt ha kalt det. Det bor riktignok et par millioner mennesker her, men de ser ut som om de godt kunne tenkt seg å ha vært et annet sted. Og det skjønner jeg godt. Forskjellen på dem og meg er, i tillegg til at de kan det der med å prute og å sitte åtte stykker på én moped, at jeg har et valg. Så i morgen tidlig drar jeg til Sihanoukville (høres heftig ut, hva?) og tar noen dager på stranda.

Men altså, Bruce. Eller hva nå han der krokodille-gærningen på Discovery Channel heter. Jeg gikk innom en krokodillefarm her om dagen, en sånn en hvor de aler opp vesker og sko og belter og sånn. Og det var kjedelig, det, for krokodillene lå bare der og dormet i sola. Men så kom jeg på noe en indianer i Amazonas lærte meg (Rubins, for de som husker godt og leser reisebloggene mine). Og så gjorde jeg trikset han lærte meg. Og herrejemini som det ble liv i krokodillehaugen. Alle som en løftet hodet og snudde det mot meg, og så begynte de å vagge imot meg. Og plutselig var det femti krokodiller som kjempet om å få komme nærmest mulig meg. Det var liv, det. Har aldri fått så mye kjeft i en dyrehagelignende institusjon før.

Først fikk jeg kjeft for at jeg hadde lagd så mye bråk og haallåi i parken deres, og så tvang de meg til å lære dem trikset fra Amazonas, for de skjønte ikke hva i all verden jeg hadde gjort. Så da lærte jeg dem et annet triks, som helt sikkert ikke virker, men det blir jo artig for dem som skal se på, når de prøver å få det til. (Nei, det involverer ikke å dra ned buksa og vise rumpa til krokodillene, men du er inne på noe. Og nei, jeg avslører ikke trikset her. #8D)

Ellers har jeg trampet rundt i pagoder og markeder, og er lei av asiatisk slum, egentlig. Har reist gjennom sånne i ei uke nå, og da er det på tide med en pause. Er vel på tide aa bytte underbukse også. Neida, jeg tuller bare. Jeg har byttet underbukse allerede. Hm. Tror jeg, da.

Bjørn

Phnomtung

Tjohoi! Bare en liten Nettsnutt før jeg går i koma her.

Dro fra Siem Reap klokka 5 i morges, for å rekke båten til Battamboing, som heller ikke jeg hadde hørt om før nå når jeg er i Kambodsja. Var litt artig båt, for den var veldig lokalbåt, tok bare en ti-tolv passasjerer, og vi fikk sitte inne i motoren alle sammen. Skal si det dundret! Folk flyktet opp på taket, helt til sola ble for sterk, og man måtte velge mellom hudkreft og hørselsskader.

Men det var en fin tur, altså. Tok bare fem og en halv time, og vi kjørte oss vill bare hele tiden. Turen gikk gjennom en slags sivjungel i nordenden av en svær innsjø, som i praksis sørger for næring til halve landet. Og sivet flytter på seg hele tiden, så det er ikke godt for kapteiner å vite hvor de skal kjøre, tydeligvis. Derfor hadde vi med en stakkar i minimal badebukse, som stadig vekk måtte hoppe ut i vannet og grave gress ut av propellen.

Gjorde en kjapp vurdering av forholdene i Battambang, og bestemte meg for at slummen der var helt lik slummen i Siem Reap, og så fant jeg kjapt en buss videre til Phnom Penh. Som betyr Penh-toppen, etter en dame som kanskje var penh, for alt jeg vet. I hvert fall, Siem Reap betyr "Kverk thailenderne!", og det er jo litt artig at den første byen man kommer til når man kommer fra Thailand inn i Kambodsja heter. Som om Halden skulle hete "Dødoversvenskesvina", omtrent.

To ting du antagelig ikke visste om Kambodsja:

1. Naar du skal oppgi mailadressen din må du ikke si "alfakrøll" når du skal si @. Du må si "at-yahoo". Så min adresse blir for eksempel bct-at-yahoo-pvv-dott-org. Rare greier.

2. De har en sjåførskole her som heter Dai Young Driving School. Artig, det.

Nuvel. Skal se på triste nasjonalmuseer her i hovedstaden i en dag eller to, og så håper jeg å finne en strand snart. Er så mye finvær at det er synd å bruke den på å svette gatelangs, egentlig.

Har fått rom med utsikt over Mekongfloden. Det er kanskje ikke så flott som det høres ut, men det er litt stilig å kunne si det, i hvert fall.

Bjørn

Another land bites the dust

Skikkelig kjedelig dag. Ingen drap eller mishandling å se noe sted. Tok seg litt opp nå i kveld, da jeg satt på moped inn til byen og noen ringte til damen på mopeden foran oss, og hun dro opp telefonen og dundret inn i en bil som skar rett over veien mens hun var uoppmerksom.

Jeg hoppet av vår moped og løp bort for å se hvordan det gikk med henne, for hun forsvant helt inn under bilen og det så ganske stygt ut. Der lå hun, og da jeg kom frem hadde hun fått telefonen opp til øret og sa "Harro?" inn i den. En hverdagslig sak, tydeligvis. Og ja, det gikk bra med henne.

Ellers har det bare vært enda flere templer i dag. Jeg har gjennomskuet bussgruppenes timeplan, så jeg tar de største attraksjonene mens alle andre spiser lunsj. Dermed får jeg alle stedene for meg selv, og blir på den måten utrolig populær blant souvenirselgerne rundtomkring. Jeg deler ut ballonger til dem i stedet for å kjøpe noe av dem. Gjennomsnittsalderen på selgerne er godt under lesedyktig alder. En liten tass sjarmerte meg først litt med aa si "You buy t-shirt from me! Or I kill you!". Men etterpå innså jeg at det bare er trist at seksåringer selger t-skjorter.

Og så har jeg kjøpt meg Lonely Planet Vietnam. Det rare med den er at den er litt rar. Etter å ha bladd i den oppdaget jeg mange skrivefeil og dårlig trykk på en del sider, og det pleier det ikke å være. Så var det jammenmeg en piratkopi! Ikke skjønner jeg hvordan de kan lage så gode kopier så billig, men det er jo greit å vite til jeg skal lage andreopplag av I pose og sekk! Kopien var bare litt skjemmet av at jeg tror at de som har laget kopien har falt for fristelsen til å legge inn noen av sine egne feriebilder i boka, i stedet for Lonely Planet sine.

Fremdeles ikke sett noen fugleinfluensa, men det kan umulig vare mye lenger nå. Det er høner, haner og eksosryper overalt!

Bjørn

Blodig alvor!

Kambodsja er et veldig, veldig merkelig land å besoeke, samme hvor mangeogfemti land man har besøkt før. For eksempel her i denne Internet-cafeen. Det flyr en gekko inn og ut av PC-en jeg bruker, så hvis det lukter svidd av denne meldingen, så er det nok bare fordi dyret tok seg en tur inn i strømforsyningen. Og hver gang noen er ferdige med å bruke en PC så løper innehaveren bort til PC-en og skrur av både skjerm og PC fortest mulig. Og det å bruke nettet koster meg altså 4 kroner i timen. Det kan virke som om marginene er små her.

Men raritetene stopper ikke der. I går landet jeg på Siem Reap internasjonale flyplass, og der ble jeg tatt imot av åtte karer som satt på rekke og rad langs et bord. I sine enkle uniformer og med bolleklipp så de mest ut som Lego-figurer. Det var visumsøknadsbehandlingsnemnda, som jobbet effektivt etter samlebåndsprinsippet. Og da de var ferdige med sitt og lot meg komme inn i landet, ble jeg tatt imot av en liten spjæling med BJORN på et skilt. Ikke hverdagskost for meg å bli hentet noe sted, men han her skulle kjøre meg til hotellet som jeg hadde bestilt på forhånd. "Er det bare meg du skal hente?", spurte jeg. Og det var det, selvfølgelig, sa han, og jeg skjønte snart hvorfor det var så selvfølgelig. Farkosten han hentet meg med var en moped han hadde fått låne av storebroren sin. Eller, de har vel egentlig ingen storebrødre her i landet lenger. Alle er små. Storebror gikk av moten med Pol Pot, mistenker jeg. Uansett, vi kjørte fort på moped til hotellet på en humpete gjørmevei, og så var jeg plutselig her.

Det skjer rare ting hele tiden, men jeg får ta dagens høydepunkter. Jeg har gått en runde i tempelområdet her i dag. Jeg gikk meg selvfølgelig vill, noe som ikke er så bra i en jungel hvor det visstnok skal finnes miner. Jeg glemte minene, for det var så mange flotte edderkopper overalt. Sånn ved lunsj ramlet jeg ut av jungelen igjen, blodig og nesten dekket av kvister og løv, så en gjeng parkvoktere skvatt. Men snart var det min tur til å skvette. De ville åpenbart hevne seg, og dro en middels stor hund opp av en sekk de hadde med seg. Den så mildest talt forskremt ut. Og så begynte de å denge løs paa den, så den hylte hjerteskjærende. Jeg ble bare stående med åpen munn og se mer og mer sint ut. Til deres store fornøyelse. Det var ikke stort jeg kunne gjære, men jeg gikk bort derfra, inn i jungelen igjen. Da jeg gikk meg vill tilbake en liten stund senere så jeg at de hadde knust hodet til hunden med en stor stein, og nå satt de og spiste opp resten av hunden.

Det verste er at det bare KANSKJE var det mest voldelige jeg opplevde i dag. For da jeg litt senere på dagen satte meg ned på huk for å ta bilde av en nydelig, gul liten frosk som poserte så fint i en gjørmepytt, da spratt det plutselig en litt større frosk frem og glefset i seg ett av beina til den lille frosken. Og så fortsatte den med å sluke mer og mer av lillefrosken, helt til den lille ble borte i kjeften på den store. Det ble en merkelig bildeserie av det, men sånn fotografisk sett så hadde jeg superflaks med den. Verre med hellet til lillefrosken, ja. Hadde nok sett for seg aa komme på forsiden av Playfrosk eller noe sånt, og så ble den spist i stedet!

Ellers er det meste mer muntert enn det der. Folk smiler og ler, unntatt de som har mistet en arm eller fot eller to på grunn av minetraakking. Eller kanskje de bare akkurat såvidt kom seg unna en kjempefrosk. Det er nok av hender å legge småpengene sine i her, for å si det saann.

Hva mer? Masse. Men jeg rekker ikke å få med særlig mer nå. Jeg er redd for at hvis jeg ikke skriver fort nok så kommer eieren bort og skrur av skjermen for å spare strøm. Så takk for meg, og fortsettelse følger nok.

Bjørn

Godt i farta!

Hohoi,

Skal si det går fort å komme inn i gammelt trav, eller hva det heter. Det er få ting som kan få en så kjapt tilbake til sann backpacker-ånd som ei natt i Khao Sarn m/omegn.

Bula jeg bor på er ordentlig som tatt ut av The Beach, for de som husker starten på den filmen. Særlig om natta er det typisk masse rart som skjer et sted utenfor dør og vindu. På naborommet hørtes det ut som om noen hadde en heftig kickboxing-trening, med mange gjentagelser av øvelsene. Eller kanskje var det bare et par som gikk gjennom siste nytt fra Kama Sutra. Ikke vet jeg, men det hørtes i hvert fall vondt ut. Det var intensivt nok til at de klarte å dra med seg alle bydelens løshunder i et hylekor mot månen til slutt.

Andre lyder kommer når folk raver seg hjem fra Khao Sarn, hovedgata, og må stå og hamre hardt på døra i 10 minutter før romkameratene våkner og slipper dem inn.

I tillegg, når man ligger der i mørket, så hører man kakerlakkene tasse rundt på gulvet. Det er vanskelig å tro at de går barføtt, sånn som de tramper.

Til slutt gjør alle lydene at man biter i den sure durianfrukten og skrur på vifta i taket. Man testet den før man la seg, men bestemte seg for å la den være avslått, i frykt for å gjenskape en filmscene IKKE fra The Beach, men fra Catch-22, den hvor en fyr som står på bakken og vifter entusiastisk til et lavtgående fly plutselig ikke har overkropp lenger, men bare har en stor porsjon lungemos i stedet.

Med vifta på blir det litt bråk, og man blir litt kald, det er nesten så man tror man er hjemme igjen. Alt man hører er det skumle suset fra vifta i mørket, og så sovner man til slutt.

Helt til kickboxerne på naborommet innleder neste runde.

Jeg klager ikke, altså. Jeg våknet tidlig (som dere forstår var ikke det noe problem) og dro ut av byen for å se på det flytende markedet. Det er egentlig det flytende verdensmesterskapet for bestemødre uten tenner i å padle rundt i lange kanolignende farkoster fulle av hauger av bleikfeite tyskere med store kameraer. Det er tungt arbeid, og tenners gnissel over det har ført til at de ikke har noen tenner igjen. I stedet går det på gommene løs. Men de tjener bra, så de synes ikke synd på seg selv.

Andre nordmenn dro til Syd-Thailand i dag for å leve et liv i sus og diverse former for rus, så i morgen drar jeg på egen hånd til Siem Reap, og hvordan det går, det får vi kanskje svar på etterhvert. Jeg holder alle muligheter åpne.

Følg med, følg med!

Bjørn

Sant Kaos Road

Hoi,

Har kommet meg greit frem til Khao Sarn Road, som altså er de ryggsekkreisendes store sentral i Asia. Her vandrer langhårede hippie-etterligninger, fulle briter i tenårene, sleske svindlere og forvirrede skandinaver rundt, som vanlig. Og her skal jeg være i to dager før jeg drar til Kambodsja.

Turen gikk helt fint. Hadde ordnet meg nødutgangplass, og selv om jeg ikke fikk egen skjerm å se filmer på på flyet, så sørger en thailender i setet bak meg for underholdningen, ved konstant å snike seg til å ta bilder av flyvertinnene, helt til de ble lei av ham og banket ham opp. Verbalt. På et språk han ikke forstod, så han var bare henrykt over oppmerksomheten.

Jeg våknet på flyet i morges og åpnet luka foran vinduet, og der var jammenmeg Mount Everest, badet i sol og med snøføyk over toppen. Bra start på dagen, det.

Har ikke sett noen fugleinfluensaer ennå.

Bjørn

Ho ho (Chi Minh-byen), snart er det jul!

Sånn. Da er boka i butikkene (i hvert fall i de beste), jeg har lært at i Kambodsja er det forbudt å kjøre med lys på bilen om dagen, men ikke forbudt å kjøre uten lys om natta, vi har avverget VM-deltagelse i fotball til neste år, og det har blitt så kaldt ute at jeg godt kan klare meg uten. Da er det tid for å flytte på seg.

Drar til Bangkok på søndag, kaster klærne og kjøper meg nye (muligens i omvendt rekkefølge), og så fyker jeg videre til Siem Reap. Der er det sikkert fint. Skal ta inn hos en gjeng nordmenn som har startet gjestehus like utenfor Angkor Wat. Og etterpå vet jeg ingenting. Men det blir sikkert bra.

Kunne godt blitt hjemme også. Superfint lys vi har nå om dagen. Eller om morgenen og ettermiddagen, i hvert fall. Selv i bakgården min.



Vi snakkes!

Bjørn

Hohoho!

Nå har vi mekka omslag og vi har brent CD,
Og vi har sett opp nettsted, og vi har stressa ned.

Jepp! Ferdig. Bare ei uke igjen eller så, så skal du få se noe fint. #8D)

Og dessuten har jeg fått billett til Sørøst-Asia med avgang veldig snart, så ting tyder på at november i år kan bli ganske bra.

Men nå skal jeg sove.

Rolling, rolling, rolling...

Nå er det mye som er klart for utgivelse av boka, gitt! Teksten er klar, forsiden er nesten klar, baksiden og ryggen er bittelitt klare, og jeg har tilogmed fått begynt på et lite nettsted som supplement til boka!

Bare å kikke og kommentere her, om man har lyst!

Så nå kan bokhøsten med sine mørke kvelder bare komme...

Nattlige aktiviteter

Jeg har fanget månen!

Det er så stilig å få seg nytt kamera! Sony DSC-H1. Bare litt mange knapper, kanskje. Jeg finner nok ut av dem etter hvert, men med en god porsjon flaks, sikkert kanskje, så klarte jeg å ta dette bildet allerede etter to dager.

Det kommer mer senere, føler jeg meg sikker på.

Bjørn

Laaaangt øst for Eden

Nå er bildene klare til syning! Bare å kikke der de pleier å ligge, dvs her.

En liten smakebit:

Og nå er det tilbake til å jobbe med å få boka ferdig...

Så var det gjort

Jo, jammen gikk det radig opp gjennom Europa, skal jeg si. Fra Budapest kom jeg meg til Berlin på 12 timer. Der var nattoget til Malmø fullt, men fordi jeg snakker så utrolig godt tysk så fikk jeg plass likevel. Ni timer senere var jeg i Malmø, og åtte timer etter det igjen har jeg allerede ligget en halvtime i mitt eget badekar. Ikke helt som i Budapest, men så er jeg ikke dehydrert heller.

Og snart kommer bildene!

Bjørn

Returrissen

Vel, ikke mye nytt aa melde herfra, annet enn at byen ser bedre ut naar det ikke regner i den enn naar det gjoer det. Det faar ikke hjelpe, naa skal jeg forsoeke foelgende stormloep for kanskje aa rekke hjem mot slutten av helga: Budapest - Bratislava - Praha - Dresden, Berlin, Stralsund - Malmoe - Goeteborg - Oslo. Saerlig det kommer til aa gaa bra, men i teorien gaar det an aa rekke alle togene.

Til de som lurte paa den Odin-referansen om gamlehjemmet, saa er det helt sant, for det staar i en bok Douglas Adams har skrevet. En av detektivromanene hans, med den store helten Dirk Gently. Enten The Long Dark Tea-Time of the Soul, eller Dirk Gently´s Holistic Detective Agency. Supre boeker begge to, om man bare ikke henger seg for mye opp i at detektivboeker skal ha tunge elementer av krim i seg.

Skal hilse fra kroppen og si at naa er alt i orden igjen.

Bjoern

Budafest!

Jeg elsker denne byen! Jeg foeler meg litt saann som Odin, som plutselig en dag ble lei av aa vaere gud, da han oppdaget hvor mye deiligere det var aa ligge paa gamlehjem og faa sove i rent lintoey hver natt og drikke te og spise smaakaker om dagene. For hva har jeg gjort i Budapest? Nesten ingenting!

Den stakkars kroppen min maa ha forundret seg stort over de siste dagenes aktiviteter. Foerst loeping fra kommunistpolitiet, saa en lang dag med steikvarme ute paa solsikkeaakrene. Fullstendig dehydrert satte jeg meg paa en buss i ni timer, for saa aa gaa rett over paa et tog som viste seg aa ta nesten et doegn foer det kom frem til Budapest. Og hva gjoer jeg naar jeg endelig kan velge selv, etter to doegn uten noe saerlig mat eller drikke? Setter meg paa strippebulenettcafe og nerder i to timer. Og saa finner jeg sted aa bo, men det er saa tidlig om morgenen at jeg ikke faar noekkelen med en gang. I stedet tenker jeg at da er det nok perfekt aa gaa i ungarsk bad i noen timer, etter aa haa drukket en liter Cola paa styrten. Var saa sulten at jeg hadde glemt det paa det tidspunktet.

Og ungarsk bad er ikke noe for nybegynnere, nei. Moret meg med aa veksle vilt mellom aattegraders-bassenget, 38-gradersbassenget, dampbadet paa 80 grader med mentol-luft og diverse badstuer. Artig saann prikkefoelelse man faar overalt naar man gaar fra aatte til aatti grader og omvendt.

Men altsaa. I saanne omgivelser blir det en del svette. Saa da jeg sjanglet ut derifra og tilbake til rommet mitt, og skulle legge meg ned for aa slappe litt av, saa hadde jeg plutselig sovet i 16 timer! Det er ny rekord for meg, og jeg tror kanskje at kroppen maa ha vaert litt sliten. Jeg vaaknet et par ganger innimellom og sa til meg selv, i ettordssetninger, Maa. Gaa. Ut. Er. I. Budapest. Fin. By. Tror. Jeg. Men kroppen nektet.

Naa er jeg vaaken igjen, har spist og drukket masse, og maa bare velge hva jeg skal videre. Er kommet til det punktet at jeg maa avgjoere om jeg skal vaske klaer, eller om jeg skal begynne aa reise hjemover mens jeg fremdeles lukter greit nok til at jeg kan sitte paa tyske ekspresstog uten aa bli lynsjet. Ser at vaeret hjemme ikke er helt perfekt, men det er det heldigvis ikke her heller.

Har ikke faatt sett stort av byen ennaa, men interessant nok ser det ut til at det mest populaere offentlige transportmidlet er paraply. Folk gaar ut i gaten, aapner paraplyen sin og saa fyker de avgaarde, ut av syne. Artig, det. Skal ut og proeve selv snart. Hvis kroppen vil.

Bjoern

Budapest og plager

For foerste gang i mitt liv har jeg opplevd at en togfoerer har kjoert seg vill! Han holdt seg riktignok paa eller i naerheten av skinneganger, men GPS-loggingen min viser med all tydelighet at navigasjonen gjennom Romania og Ungarn bar preg av mye proeving og feiling. Saa ble vi sju timer forsinket ogsaa. Men men.

Det viste seg at hulene i Moldova var stengt for vedlikehold, saa det ble ikkeno saant paa meg. Huler som maa stenge for vedlikehold er kanskje ikke noe man skal vaere lei seg for aa gaa glipp av, men litt trist var det likevel. I stedet fikk jeg brukt desto mer tid ute paa en solsikkeaaker, foer jeg slang meg paa bussen ut av landet, det var ikke mer aa hente der naa, foelte jeg. Men klart, er man skikkelig masochist saa er det godt mulig aa bruke ukevis paa det landet.

Ikkeno mat og drikke aa faa tak i i Budapest klokka 3 om morgenen, saa uten mat og drikke maa man klare seg med Internett. Den eneste netttilgangen jeg fant var en kombinert nettbule og strippebar. Det var jammen synd, men jeg overlever vel det ogsaa. Saa snart det lysner skal jeg ut og faa meg mat, og saa tror jeg at jeg drar til Balaton-sjoeen, som er Europas stoerste innsjoe utenfor Skandinavia, og hvor det skal vaere muligheter for aa simulere badeferie i et par dager. Saa drar jeg kanskje innom Budapest igjen for aa ta varme bad og dermed bli kvitt minst halvparten av brunfargen det ser ut som om jeg har naa. Skal si rumenske tog soter faelt!

Snart hjemme igjen, altsaa. Snufs.

Bjoern

Phuh!

Saann. Da var den aller farligste dagen paa hele reisen unnagjort. Alt er relativt, saa det var ikke saa veldig farlig, men det var mye som kunne gaa galt, og en god del som nesten gjorde det.

Hovedaktiviteten i dag var aa dra til et land som ikke finnes. Det er aldri lett, heller ikke her, men det er i hvert fall mulig. Landet heter noe saannt som den transdnietriske republikk, og er en gjeng gaerne russere som har forskanset seg paa 4000 kvadratmeter oest i Moldova. De sier at de er et eget land, selv om ingen andre sier det. For aa virke overbevisende har de laget seg egen haer, grensevakt, penger, frimerker og saa videre, og det er tildels det som gjoer det litt vanskelig aa besoeke landet.

Jeg har faatt engangsvisa til Moldova, saa det var litt spennende hvordan det ville fungere naar jeg skulle inn i den delen av Moldova som ikke er Moldova, og ogsaa naar jeg skulle tilbake fra ikke-Moldova til Moldova igjen. Teknikken min ble aa forsoeke aa forkle meg som oest-europeer. Jeg droppet ryggsekken, tok en plastpose i stedet, ifoerte meg graa, skitten t-skjorte og jeans i stedet for sommerferie-klaer. Litt av en prestasjon i nesten 40 graders varme bare det. Og saa tok jeg minibuss, tolvseter med atten personer i, og satset paa at grensevaktene skulle vaere litt slakke med sjekken.

Men det var de ikke, paa vei inn i landet. Ble dratt ut av bussen og maatte inn paa et kontor og forklare meg om hva i all verden jeg ville i landet deres aa gjoere. Det endte med at jeg maatte betale ny inngangsbillett. Ikke 60 dollar denne gangen, men tre kroner. Til aa leve med.

Saa var jeg inne i landet, med beskjed om aa vaere ut av det igjen foer det ble moerkt. Det var en oppfordring det ble lett aa foelge.

Gikk av bussen i det som lignet paa sentrum i Tiraspol, og tuslet rundt der. Tok bilder og saa meg om, og hver gang jeg tok bilde av et hus med flagg paa toppen saa kom det en liten bataljon og skulle arrestere meg. Etter tredje bygning hadde jeg laert. Loesningen ble aa snakke absolutt ingenting annet enn engelsk, for da ble de litt forlegne, virket det som. Og saa skyndet jeg meg aa ta en kopi av bildet jeg hadde tatt, og saa viste jeg dem at jeg slettet kopien av bildet, og saa var alle fornoeyde, og jeg fikk gaa. Men makan til mas, da!

Det var litt uoversiktlig i byen, og GPS var det forbudt aa ta med inn i landet, saa jeg droppet aa bruke den. For ikke aa gaa meg vill maatte jeg finne paa noe annet. Det ordnet jeg ved aa dunke en fot inn i en betongblokk saa jeg saa stjerner. Etter det la jeg igjen en fin stripe av blod, som jeg kunne bruke til aa finne tilbake til steder jeg hadde vaert. Vondt. Anbefales ikke. I ettertid tror jeg at jeg burde brukt GPSen likevel.

Men altsaa, den trans-dnietriske republikk er ingenting aa skrive hjem om, bare et land aa ha paa lista si. De er klin gaerne, har fremdeles hammer og sigd i flagget sitt og paa annethvert gatehjoerne, og midt i byparken staar en forgylt Stalin. Parken er ellers selvsagt fullstendig gjengrodd og sammenrast. I et hjoerne av den, hvor jeg sikkert heller ikke burde ha vaert, fant jeg faktisk en rull mikrofilm! Hvor spionfilm er ikke det?! Sneik den ned i lomma og har den med hjem. Ser ut som kretstegninger for ett eller annet.

Returen til Moldova gikk akkurat som planlagt. Grensevakta gadd bare saann halvveis aa stikke hodet inn i minibussen og si at naa maatte alle vifte med passet sitt saa han kunne si at han hadde sjekket oss. Og saa var jeg tilbake i den relativt trygge delen av verden.

Varmt og faelt her fremdeles, men i morgen tror jeg at jeg har en loesning paa det ogsaa. Planen er aa dra ut av byen, kanskje finner jeg en solsikkeaaker aa fotografere, men det jeg skal mest er aa gaa i kloster. Et kloster som er inni et fjell, gravd ut gjennom relativt lang tid, og kanskje litt flott. Der maa de vel klare aa holde en jevn og kjoelig temperatur, i motsetning til paa hotellet mitt.

Bjoern

Moldohistorier

Jaha. Saa vet man det. Om man ikke gidder aa ordne seg pass paa forhaand for aa faa se Russland, som man maa om man vil til Russland, saa kan man bare moete opp paa grensa til Moldova og faa visum der og da, og likevel faa se noe som er kliss likt Russland.

Eller, helt likefrem var det ikke. Etter en lang og svingete natt paa bussen saa kom vi frem til grensa klokka halv aatte. Da nektet grensevakten oss aa slippe inn, for de skulle ha vaktskifte klokka aatte, og de ville heller at neste vakt skulle gjoere den jobben. Saa der stod vi.

Klokka ble aatte, og en skummel mann kom inn og tok alle passene han fant. Bussjaafoeren satte paa en kassett med den gode, gamle laaten "I've got the power" akkurat da fyren kom inn, og jeg tror ikke det var tilfeldig.

Etter ti minutter kom en fyr med ropert utenfor bussen og broelte "Kan nordmannen Terisan komme ut og legge seg flatt ned paa bakken med hendene i vaeret!!!", eller noe saant. Nordmann sa han i hvert fall, hoeyt, saa alle i bussen gispet. Jeg tuslet ut og fikk beskjed om at jeg maatte til sjefen til sjefen til sjefen for aa faa ordnet visum i en fei.

Sjefen til sjefen til sjefen maatte vekkes, saa det tok litt tid. Men da han endelig var vaaken saa fikk jeg visum, etter at jeg hadde bestukket ham litt. Bestikkelsen var latterlig. Visum koster 60 dollar vanligvis, jeg maatte betale 61. Naar man foerst er hoey tjenestemann saa burde man holde seg for god til aa korrumperes for mindre enn ti dollar, det mener jeg. Men visum fikk jeg.

Saa kjoerte vi inn i landet, og det var ikke helt ulikt Romania. Bare at den foerste bebyggelsen da vi kom ut av militarisert sone var fem store skur hvor de solgte bilforsikring som er gyldig i Moldovia. Det selger de nemlig ikke noe annet sted i verden, sikkert av gode grunner.

Midtstripa paa hovedveien fra grensa og inn til hovedstaden, Chisinau, hadde ikke akkurat vanlig midtstripe. Den bestod nemlig av en remse med groent gress i sprekken mellom betongblokkene som veien er satt sammen av. Fint for hestene, det, saa faar de noe aa spise.

Litt saann etterslep paa dette landet, altsaa. Men saa lenge de har Internet saa er det greit nok.

Tror det holder for naa. Har det bare bra, bortsett fra at det er 35 grader og steiksol. Men saann er det bare.

Bjoern

Bjoernetjenestemenn

Humm, humm. I tre dager har jeg bodd i Brasov naa, og en fyr som jobber der har drevet og skrytt av at skogen i Transilvania er full av varulver og bjoerner, men alt jeg har sett er noen labbespor. I gaar var siste kvelden her, og fyren sier plutselig "Nei, naa drar vi ut og ser paa bjoernene!". "Haha, ja, det gjoer vi", svarte jeg paa den spoeken.

Og saa dro vi!

Var ikke akkurat snakk om aa dra ut i svarteste skauen heller. Vi kjoerte til et felt boligblokker som ligger i utkanten av byen, og saa stoppet han bilen. "Herifra gaar vi, saa skremmer vi ikke bjoernene", sa han. "Haha, ja, det gjoer vi", svarte jeg paa den spoeken ogsaa.

Og saa gikk vi ut av bilen!

Bare hundre meter senere kom vi frem til noen soeplekasser som ikke akkurat stod slik de skal. Ut av aapningen paa en av dem stakk det en relativt massiv bjoernerumpe. Snart rygget den ut, og jammen var det ikke en hel bjoern inni der. "Naa tror du vel paa meg?", spurte han fyren. Og det gjorde jeg.

Alt vel saa langt, men saa sa han fyren plutselig "Oh shit!". For plutselig kom de tre smaa bjoernungene til bjoernen med den store rompa frem. Og det er ikke noe godt tegn. Saa vi trakk oss noen meter tilbake, veldig, veldig fort. Men artig var det.

Akkurat da jeg trodde at naa vi var trygge saa sa han fyren "Oh SHIT!!!" enda en gang, men naa med tre utropstegn. Fikk litt angst av det, for hva kunne vaere verre? Og saa var det bare at politiet kom cruisende borti veien. For det var superulovlig aa vaere ute om natta for aa se paa bjoernene. Noe borgermesteren hadde bestemt, fordi de hadde bestemt seg for at det antagelig ikke ville vaere bra for imaget til byen hvis turister ble spist opp av bjoern naa og da. Saa vi maatte roemme, og kjoerte fort tilbake til vandrerhjemmet.

Men det var artig, det.

Naa skal jeg bare plukke frem masse smaasedler til aa bestikke meg inn i Moldova med, saa er alt klart for avgang inn i kommunismens land og rike. Blir nok ikke mer skummelt enn bjoernekikking paa nattestid i Transilvania, i hvert fall.

Bjoern

Soveromaniaroma

Det er bare så stilig å ta langsomt-toget i Romania. Det er det eneste toget som stopper noe sted unntatt i Bukarest. De fleste togene starter i Bukarest om morgenen, og så kjører de rundt i hele landet, og så drar de tilbake til Bukarest om kvelden. Det virker i hvert fall sånn. De har mer enn nok togstasjoner her i landet, men på de fleste av dem går det nesten aldri noe tog. Eller, det går tog, men bare i full fart forbi.

Kanskje like greit, for det er nesten ingen som får kjøpt billett uansett. Skal man reise med tog må man nemlig til CFR-kontoret, som vanligvis ligger på den andre siden av byen enn der hvor togstasjonen er, og stå i kø. Lenge. De fleste som tar tog i Romania er gamle. Det er ikke fordi de liker det, men fordi de måtte stå så lenge i kø først. Ser du ungdom på toget så har de antagelig arvet billettene sine. Eller så satser de på den andre måten å kjøpe billett på, nemlig å ikke kjøpe billett. I stedet kan man gå rett på toget og sitte der og se uskyldig ut, og når konduktøren kommer kan man gi ham penger og blunke lurt, og så får man sitte der helt til man skal av, eller til konduktøren får råd til nytt svømmebasseng. Eller råd til en pakke rosiner, i hvert fall.

Men altså. Noen tog stopper på vanlige stasjoner. Det er langsom-togene. Og på dem kan man virkelig få sett landet fra togvinduet. På en enkelt stopp vi gjorde på en stasjon i går rakk følgende å skje i løpet av tre minutter: En søvndrukken sigøyner kom vinglende ut av en døråpning i oppkneppet skjorte, han klødde seg i navelen og kikket forundret på hva det nå var han fant der. Atten høns kom kaklende rundt hjørnet, skrek opp da de så toget og rømte tilbake samme vei de hadde kommet. Ei hestekjerre lastet med høy knirket forbi, med bonden sovende oppå høylasset. Hestene visste nok hvor de skulle. Ei jente gikk langs togvinduene med en sur bløtkake hun ville selge. Som om det var det naturligste togsnacket man kunne tenke seg. Fire store karer sloss, mens noen jenter stod rundt og heiet og overførte kampen direkte via mobiltelefon til en eller annen. Og så kjørte vi videre, og sneiet en gammel Skoda ved togbommen. Føreren av Skodaen syntes tydeligvis ikke at det at bommen var nede kunne være et tegn på at et tog var på vei.

Og sånn går no dagan. Var i Dracula-slottet i dag, men det var stusselige greier. Takke meg til fjellene jeg gikk i de to dagene før det. Og JEG HAR FÅTT BILLETT TIL MOLDOVA! Drar fredag kveld. Lykke til. Takk.

Bjørn

Bad Vlad

Nå har jeg kommet meg midt opp i svarteste Transilvania, men jeg må si at det er ikke mye skremmende her med 30 grader og solskinn. Det skumleste foreløpig er helt klart toalettene på lokaltogene. Hvis du syntes at bildene av de rumenske barnehjemsbarna for en del år siden var skumle, så er de altså INGENTING i forhold til hvor grusomme scener som finnes gjemt i hver ende av småtogene her. Det visste jo ikke jeg, så jeg sjokkerte hele kupeen med å erklære at det hadde vært fint om de kunne flyttet litt på geita si, så jeg kunne komme meg ut i gangen for å få kommet meg på do. Ingen hadde hørt om noen som gikk på do på lokaltoget før, tror jeg.

Men de andre togene er helt ok. Jo dyrere billett man har, jo kortere skjørt har togvertinnen i vogna man får sitte i. Litt artig, det der.

Er tilbake i 30-graders-klima, og begynner allerede å lengte tilbake til litt kulde, i hvert fall om natta. En masse bruer har regnet bort, noe jeg egentlig visste, så jeg er ikke sikker på om det lar seg gjøre å komme til Moldova likevel. Men jeg skal helt klart prøve. Ting tyder på at det kan ta litt tid, men jeg har i hvert fall en uke på meg til å dra dit, før jeg må begynne å bevege meg hjemover.

Tilfeldige, artige oppdagelser i gatene her i Brasov i dag:

Reisebyrået Bomtur
Oljeselskapet RomPetrol

Bjørn

Romaniatisk

Artig reiserute jeg har valgt. Ting blir bare verre og verre, eller sagt paa en annen maate, bedre og bedre. Naa er jeg i Orodea i Vest-Romania, og her har de ikke engang Big Mac, i gatene spaserer folk med skjeive skosaaler, ikke fordi de gaar saa rart, men fordi de har brukt skoene saa lenge, og ute paa engene er det ikke mulig aa se en gjeng sau uten at det staar en gjeter med hund rett bortenfor og passer paa. Enten er det mye ulv her, eller saa er rumenske menn enda rarere enn de ser ut.

Brukte HELE gaarsdagen paa aa tilbakelegge femten mil med jernbane. Eller, det ble en del flere mil, for toget jeg gikk paa gikk foerst til feil sted (JEG gikk paa rett tog, bare saa det er klart), og vips var jeg nesten inni Ukraina, og det hadde nok ikke gaatt saa bra uten visum. Hoppet av i siste liten, men fra den stasjonen jeg da var paa saa var det ikke mye trafikk paa loerdager, nei. Og ikke hadde de minibank eller vekslingsfasiliteter, og ikke hadde jeg ungarske penger, saa jeg ble litt sulten. Til slutt kom jeg meg heldigvis til en by hvor de arrangerte noe som lignet mistenkelig paa Soemna-dagene, og hvor de visste hva kredittkort var.

I dag kom jeg meg bort med foerste mulighet, har faatt nytt stempel i passet, og jeg tok nettopp ut droeyt tre millioner fra minibanken her. Pen bunke sedler, det. Naa skal jeg finne noe aa bruke det paa, og beveger meg mot Transilvania. Har ikke funnet trestake-og-soelvkors-butikken ennaa, men den dukker nok opp etter kirketid.

Og saa har de solsikkeaakre her! Uendelig store solsikkeaakre. Gjoer seg i solskinnet, det.

Bjoern

Slovakk-i-morgen

Krakow er oppskrytt, og saann er det med den saken. Gamle hus som ER gamle, javel, men ogsaa ufattelig turist-tetthet, som i og for seg ikke er noe problem, men naar det foerer til koe overalt hvor det er noe aa se, da er det ikke bra.

Saa jeg roemte byen. Tok toget opp i fjellet til Zakopane, og oppdaget at der var det akkurat likedan, fullt av folk som hadde roemt fra trengselen i Krakow. Og speidere. Tusenvis av speidere i alle former og farger, som skulle paa fjelltur. Saa jeg roemte videre. Over grensa, til Slovakia, og byen Tatranshka Lomnitsa som var paa den andre siden av det samme fjellet som Zakopane ligger og smyger seg opp mot. Og der var det endelig fred og ro, enda det var paa solsiden av fjellet. Der ble jeg. Foerst dro jeg til Horny Smokovec, som var et fint lite sted aa tusle opp fra, enda det hoeres ut som om byen er oppkalt etter en serbisk krigsforbryter som har gjort karriere som pornostjerne. Saa dro jeg tilbake til Lomnitsa, og tok taubane fra 800 meter opp til 2643 meter og kom meg paa et vis ned igjen for egen maskin nesten hele veien. Det rare med den fjelltoppen er at det nesten ikke er noen som kommer dit, for det er bare plass til 10-12 stykker i den taubanen, og den tar en halvtime tur-retur, men likevel var det en strykerkvartett fra operaen i Venezia som stod paa toppen der og avholdt friluftskonsert. Saa hvis noen syntes de saa meg staa i bakgrunnen og hoere henfoert paa i et innslag i slovakiske Dagsrevyen i gaar, saa saa dere riktig.

Ting koster ikkeno her, og jeg blir litt nervoes av det, saa jeg maa dra videre. Proever aa komme meg til Ungarn i morgen, i dag er jeg i Koshnitze. Tiden gaar og jeg maa rekke Transilvania og helst Moldova ogsaa, og togene deromkring gaar visst laaaaangsooooomt.

I hvert fall. Fornoeyd med endelig aa ha funnet litt ordentlig villmark, om enn med litt taubane og klassisk musikk i. Og saann passe solbrent. Det blir man nemlig selv om det er overskyet, bare man er hoeyt nok opp i lufta, husket jeg plutselig etter en lang dag i fjellet.

Bjoern

Sydpolen

Helt til Sydpolen maatte jeg for aa faa fryse litt igjen. Er i Krakow, men i morgen drar jeg opp i Tatra-fjellene, til Zakopane. Ja, du har hoert om det, det er hopprenn der en gang i blant. Skisted. Paa lokaltoget her henger det fremdeles plakater om europamesterskapet i skiskyting som skal vaere der vinteren 2000. Saa det er klart jeg maa fryse litt.

Skal soeroestover, selv om det visstnok plutselig skulle vaere flom og katastrofe der naa. Bare jeg holder meg langt nok nord i Romania boer det likevel gaa bra. Jeg har uansett fremdeles tid til aa traakle meg forbi eventuelle jordskred og saann, saa bare jeg ikke faar et rett i hodet saa ordner det seg nok.

Krakow er ellers veldig, veldig oppskrytt, maa jeg si. Det er masse gamle hus her, og de ER gamle, i motsetning til alle andre gamle hus i Polen, som bare er gjenoppbygde hus paa maksimalt 50 aar. Men ellers er det ikkeno spesielt med byen, bortsett fra at den er beleiret av turister mer eller mindre aaret rundt. Har ikkeno mot turister, saa lenge de ikke gaar altfor mye i flokk, og det gjoer de her.

I gaar dro jeg til konsentrasjonsleirene utenfor byen her, Auschwitz og Birkenau. Dystre greier, men fint likevel. Og i hvert fall Birkenau er saa voldsomt stor at det meste av parken er utenfor rekkevidde for de fleste turistbuss-grupper, og der ble det ganske saa rolig og stemningsfullt, heldigvis. Litt uggent noen steder hvor det fremdeles ligger menneskebeinsplinter overalt paa bakken, men bare ingen sier til israelerne at det er saann saa unngaar man nok de stoerste kontroversene. Blir nok noen fine bilder etterhvert, for vaeret var superfint der ute. Glemte helt aa spise hele dagen igjennom, saa paa slutten gikk jeg og nesten besvimte. Men det har vel vaert sultnere mennesker enn meg der foer, saa jeg skal ikke klage.

Hm. Vel. Det var det for naa. Lever fremdeles.

Bunker-Bjørn

Hoi,

Jeg må nesten innrømme at dette begynner å bli en tur for spesielt interesserte. Fagforeningskontoret Solidarnose og liksom-ørkenen ved Østersjøen var greie nok, men så... I går dro jeg til Olzstyn, for å se på en vegg hvor Copernicus for snart 500 år siden rablet ned noen streker for å finne ut at vi går rundt sola, og ikke omvendt.

Og i dag har jeg gått i sju timer rett ut i skogen for å komme til Ulvehiet, eller hva det heter på norsk. Wolfschansse. Hovedkvarteret til Hitler under det meste av andre verdenskrig. Og stakkars Hitler, sier jeg bare. Makan til avsidesliggende teltleir, full av blodtørstige mygg (selv etter MITT blod) og klegg! Greit nok, de hadde solide telt. 8 meter tjukke betongvegger på de bunkersene der. Enorme byggverk, men med de veggene var det knapt nok plass til rom inni. Og alt det på grunn av myggen! Kunne de ikke lagt leiren et annet sted? Jeg fatter ikke hva de tenkte på.

Nå drar jeg til Warzawa, tror jeg.

B.

Gdag gdag

Ja, ja. Eller "takk, takk" som de sier i Polen naar de mener "Ja, ja". Eller "klapski", som de sier naar de mener "flip-flop-sandaler". Begynner aa komme bra inn i interrailingen naa. I gaar kom jeg til Gdansk, og fant fort det gode, gamle Solidarnose-kontoret her, hvor begynnelsen paa slutten kanskje kan sies at fant sted i 1982. Skikkelig forfallent skipsverft, men resten av byen ser bedre ut, heldigvis. Men aller flottest er naa naturen, i dag dro jeg opp til nordkysten, til Leba, hvor L-en egentlig har en strek paa midten og uttales "w". Der har de svaere sanddyner, en oerken som bare vokser og vokser, til stor glede for polakker som liker sand og strand. Og for meg, som liker aa loepe rundt i sand generelt, samme hvor i verden den befinner seg.

Skal komme meg nedover gjennom Oest-Europa, men lurer paa hvor langt jeg egentlig kommer. Det er mye mer aa se her naar man foerst har kommet avgaarde og skjoenner at denne delen av kontinentet slett ikke er den graa massen man ellers alltid har sett for seg. Det er litt brunt ogsaa. Neida. Det er masse farger her. Etter mange aar med bare graatt har de gaatt amok med orange, rosa og turkis paa alskens rare byggverk. Og saa saa billig, da gitt!

Hm. Tror jeg maa stikke. Hele resten av Internettkafeen er full av unge gutter som surfer paa porno-sites og nettsteder som "BoysForOldMen", samt en hel braate med unge jenter som sitter og nettdater folk i Vesten paa ubehjelpelig engelsk, ser det ut til. Det er en rar verden vi lever i.

Do widzenya,

Bjoern

Of things to come...

Nå begynner det å ligne på noe. Siden boka mi vekselvis er for lang, for rar, for bra og for uselgbar, så kommer den sannsynligvis ut slik som jeg vil ha den. Litt mer jobb på meg, men sikkert verdt det. Blant annet må man lage forside. Kanskje noe sånt:

Charter-Bjørn

Sånn. Da var det overstått. En uke med strand, middelalderby, ruiner og utrolig mange gresshopper i fjellet. Rhodos var omtrent som forventet. Eller, du kan egentlig gjøre deg opp din egen mening. Bare se på bildesiden for turen.

En liten forsmak:


Og snart er det sommer her hjemme også!

Bjørn

Knas

Noen ganger blir vinduer bare finere når de knuses litt.

Å holde en blog i live

Jeg har egentlig ikke noe nytt å melde, men bare så ingen skal tro at denne bloggen skal slettes eller noe, så kan jeg jo legge inn enda et bilde her.



Fortsatt god vår!