42

I dag har jeg fødselsdag. Det er min førtiandre. I Angola, Zambia, Sierra Leone, Liberia, Lesotho, Mozambique og Djibouti skulle jeg vært død, statistisk sett. Men jeg lever i Norge, og i nerdenes verden er 42-årsdagen som for en stordag å regne.

Lur i Lesotho

Tenk deg at du borer et hull ned til sentrum av Jordens indre. Deretter borer du videre ut på den andre siden. Du tømmer hullet for luft og så hopper du ned i det. Medbragt oksygenflaske anbefales. Så lar du tyngdekraften virke. Det vil ta ganske nøyaktig 42 minutter fra du starter faller ditt og frem til at du akkurat såvidt spretter opp av hullet på den andre siden av planeten. Men det er ikke derfor 42 er så spesielt.

I Japan er 42 et ulykkestall. Når man uttaler de to tallordene sammen, fire-to, shi-ni, høres det ut som om man sier "til døden" på japansk. 42 bør helst ikke være engang halvveis til døden, i hvert fall for de av oss som var heldige og ble født her hvor vi bor. Men det er heller ikke det som er greia med 42.

Nei, 42 er spesielt fordi det er sentralt i en bok kjent av alle nerder, og etter hvert av mange andre også. "The Hitchhiker's Guide to the Galaxy", av Douglas Adams. I den kan vi lese om en siviliasjon ganske lik vår egen, hvor de bruker mye tid på å fundere på hva som kan være svaret på det store spørsmålet om livet, Universet og alt annet. De bygger derfor en kraftig superdatamaskin som står i millioner av år og kverner på problemstillingen. Så kommer dagen hvor svaret skal presenteres, til filosofenes store bekymring.

"42", sier datamaskinen, på datamaskiners uutgrunnelige vis. Det er svaret på det store spørsmålet. Og det er kanskje riktig, men så lenge vi ikke vet hva spørsmålet er, er vi fremdeles akkurat like dumme som før.

Jeg har brukt noen av mine år, eller i hvert fall til sammen noen dagsverk, på å fundere på hva meningen med livet kan være. Det blir det nok mer av, særlig nå som jeg ER 42.

Det nærmeste jeg har kommet, er at min mening med livet er å observere verden, prøve å forstå den, og å hjelpe alle de jeg møter med stort og smått som best jeg kan. Hva meningen med livet til alle dere andre er, det fremstår derimot fremdeles som fullstendig ubegripelig! Men jeg har slått meg til ro med det.

Jeg bryr meg egentlig ikke noe mer om fødselsdager enn om andre dager. Nettopp derfor er denne dagen like god som noen annen til å tenke på om jeg så langt har gjort det jeg skulle. Og det tror jeg, selv om jeg fremdeles har mye uprøvd. Og da tenker jeg ikke på sånt som å spise frityrstekt pizza med sjokoladetrekk eller å promillekjøre, men helst litt mer givende ting. La oss se litt på hva jeg har rukket å gjøre.

Uten å gå mye i detalj, her er noen høydepunkter fra mine unge år, som avisoverskrifter:

• 1972: Gutt født på aldersheim

Ikke lenger tannløs

• 1975: Bet tannlegefinger, fikk plastfigur
  
• 1979: Leste 1001 Natt, oppfattet ikke erotikken
  
• 1982: Nytt fremkomstmiddel for barn: Isflak
  
• 1983: Fikk både datamaskin og hjernerystelse samme uke - "Forbud mot å se på skjerm er noe dritt", sier offeret i en kommentar
   
• 1985: Barnearbeid: 13-åring solgte mer enn 100 Commodore64-maskiner
   
• 1986: Årets konfirmantmote: hvit dress, rosa skjorte og grått skinnslips

Oh, the humanity!

• 1992: Vernepliktige skjøt ned fly på Kreta med missil
   
• 1998: Slik blir du IT-ingeniør uten å programmere

Og så begynte jeg å reise.

Du protesterer neppe hvis jeg hevder at jeg så langt har prioritert annerledes i mitt voksne liv enn de fleste andre gjør. Men nå har jeg faktisk nylig for første gang vært med på å kjøpe hus og bil og hvitevarer, sammen med hun som jeg gjennom de siste fem årene har både reist og gjort mye annet fint sammen med.

Det trives jeg for så vidt godt med, men jo mer jeg gjør av sånt som normale, voksne mennesker gjør, jo mer glad blir jeg for at jeg har ventet helt til å nå med å drive med den slags.  

Du vet at du bor på landet når du har denne utsikten.

Plutselig er livet fullt av ting jeg aldri før har måttet forholde meg til. Papirarbeid, budsjetter, unbraconøkler, ferdigmalte lister, fylling av bensin, gardinstenger, kvistgrunning og rust. For ikke å glemme det aller mest meningsløse av alt mennesker bedriver; hagearbeid! Sånt sluker mye av tiden som ryggmargen forteller meg at er en ressurs som burde vært brukt mye mer fornuftig for eksempel i Turkmenistan eller i Surinam.

Det må jeg jo gjøre noe med, litt etter hvert. I mellomtiden kan jeg holde motet oppe ved å mimre om mine mange gleder gjennom livet så langt. Husk nå at dette altså ikke er skryt, men bare en trøst til meg selv, en oppsummering av hva jeg faktisk valgte å gjøre i stedet for sånt som man egentlig skal gjøre. Jeg skjønner veldig godt, og jeg er egentlig veldig glad for, at ikke alle velger å leve på min måte.

Siden jeg begynte å reise for alvor har jeg blant annet:

• Sklidd i pingvinbæsj rundt på strendene i Antarktis.

Antarktis kan også gi selvinnsikt

• Rukket å besøke alle syv kontinenter før jeg fylte 30.
  
• Brukt en måned på å krysse Russland fra øst til vest med tog og båt.
   
• Vært helt alene med Tut Ankh Amon i et kvarter.

Jeg kaller ham bare Tut.

• Klappet en giraff på hodet og kilt en jaguar under poten.
  
• Klatret i hvert fall et stykke opp på Kheopspyramiden før de oppdaget meg.

Kamuflasjen var både for varm og for dårlig.

• Ventet i mer enn to hele dager på at bussen i Banjul skulle få nok passasjerer til å kjøre.
   
• Brukt fem døgn på å flyte med en gammeldags elvebåt 150 mil ned Amazonas, fra Manaus til Atlanterhavskysten.

Regnskoglykke.

• Vadet på hest gjennom krokodillevann.
   
• Blitt arrestert for spionasje både i Egypt og, to ganger på én dag, i Trans-Dniestr.
   
• Snorklet, dykket og svelget store mengder saltvann langs fire av de fem lengste korallrevene i verden.
   
• Gått meg vill høyt over snøgrensa i Himalaya.
   
• Hatt bilder på trykk i snart en hyllemeter med bøker og blader på et dusin forskjellige språk.
   
• Representert all verdens kristne i en paneldebatt på et universitet langt øst i Tyrkia, helt til det ble klart at jeg egentlig bare var en ateist som måtte rømme lokalet.
   
• Ørkenvandret mutters alene gjennom dag og natt i Sahara.

Det er noe eget med en ordentlig stor ørken.

• Besøkt nesten 13 sjokoladefabrikker.
   
• Gått på gamle stier hver eneste meter fra Operahuset i Oslo til Gjende i Jotunheimen.
   
• Aldri vært innlagt på sykehus.
   
• Reist til månen og nesten tilbake med fly, bare at jeg valgte en annen rute.
   
• Gått hele Nord-Spania på tvers, med start i Frankrike, på pilegrimsveien Camino de Santiago.

Halvveis på 800 kilometers gåtur, vurderer å snu og gå tilbake.

• Sittet på taket på bussen gjennom Nepal.
  
• Kranglet med bussjåføren i Australia for å få lov til å bli satt av midt i ødemarka.

• Ridd på elefant, kamel, esel, vannbøffel, ku og struts. Og hest, for så vidt.

Kanskje litt dyremishandling, men jeg har i det minste buksene på.

• Løpt raskere enn minst tre overfallsmenn i Zimbabwe.
   
• Gått gjennom halve Italia, fra Milano til Roma.
   
• Funnet mer enn 1000 skjulte skatter i skoger, fjell, byer, jungler, ørkener og ei ugle.

Denne boksen risikerte jeg livet for å finne. (Måtte kjøre leiebil i Brasil.)

• Krysset hele Monaco til fots.
   
• Sneket meg inn i Gambia fra Senegal ved hjelp av et stempel jeg lagde selv med en potet.
   
• Feiret mayanyttår i tempelbyen Tikal.
  
• Ledd så tårene trillet av utstoppede dyr i Nord-Korea.

• Sett ville punggrevlinger, nesebjørner, vombater, guanacoer, neshorn, brunbjørner og thailandske transvestitter på nært hold.
   
• Sittet stille i jungelen i mørket om natten og hørt på tassing, tramping og åling overalt rundt meg.
   
• Svømt til flyplassen på Fiji i flomvann etter en syklon.
   
• Donert mer enn 1000 fotografier til Wikipedia.

Ikke et øyeblikk har jeg kjedet meg, men jeg tror at jeg nesten alltid har vært snill, grei og hensynsfull, og aldri har jeg hatt grunn til noe annet.

Sånn. Det får være nok motivasjonsprat ved dette vannskillet. Livet er forunderlig hvor enn man tilbringer det. Om det blir sånn at jeg i de neste 42 årene skal bruke mer tid enn før på ting som jeg i dag synes virker kjedelige og trivielle, så er jeg nesten sikker på at det likevel ligger mye spenning i det også. Ny rapport følger når tiden er inne.

Jubilanten ønsker ingen spesiell oppmerksomhet på dagen. Ta deg en sjokolade i stedet, og ha en fin dag, du også.

Funnet på en grav i Irland. Så sant som det er skrevet.

Medium reist

Passende nok fyller passet seg passelig fort opp ved at vi kjører over fjellpass i Andes og oppdager stadig nye land. Siden sist har det riktignok bare vært Chile, men veien over fjellene var ny for meg. Landskapet på grensen mellom Argentina og Chile er helt overveldende barskt og utemmelig, og er nok en av hovedgrunnene til at disse temperamentsfulle nesten-spanjolene ikke har funnet noen egnede slagsteder for å gi hverandre deng så langt.

På grensen står det er skur av en administrativ bygning som er trist og sliten, men utenfor dørene er det et voldsomt skue både oppover og nedover. Aconcagua, Sør-Amerikas høyeste fjell, nesten 7000 meter, ligger rett rundt svingen, mens selve grensen er på circa 3000 meter. Nydelig. Og de ineffektive uniformsnissene der oppe sørget for at vi fikk tasse rundt og ta bilder i et par timer før alle formaliteter var i orden. 

I Santiago var det bare å finne seg en minibank og ta ut et par hundre tusen. Chilenske pesos er modne for å kutte ut minst to nuller, altså. Men det å være i landet er generelt forfriskende billig selv om en Cola kjapt koster en tusenlapp.

Vi var innom dyrehagen, som var litt stusselig. Litt fordi den ligger i en så bratt bakke at dyrene omtrent må stå på ryggen til hverandre, men mest fordi det er for trangt for dem. Ikke helt anbefalt, men i gatene rundt er det massevis av kunstnerisk graffiti som man godt kan gå lenge rundt og kikke på.

Angående det der med billig i Chile, så gjelder ikke det for Påskeøya. Den ligger dobbelt så langt ut i Stillehavet som Svalbard ligger nord for Oslo, så det er kanskje ikke så merkelig at ting blir dyrt når frakt skal inkluderes. Det er lurt å ta med seg litt snacks og sånn, så har man fort tjent inn flybilletten, for å si det sånn.

Hotellet vi hadde funnet var litt rart, som egentlig jo er vanlig. Det er "drevet" av en polynesisk familie som kanskje egner seg bedre som jegere og sankere enn innen tertiærnæringen. Men de må jo få prøve seg. Onkel Raúl var sjef på kjøkkenet og lagde empanadas, om man bare klarte å vekke ham. Inez pønsket ut måter å lure mest mulig penger ut av gjestene. Ei fra fastlandet gjorde all jobben med å stå i souvenirbutikken, vaske og servere og styre og ordne. Matriark Riti gikk rundt og tok pengene fra alle de andre. Ordentlig fordeling av oppgavene. På badet vårt var en dorullholder til fem kroner litt ødelagt. I stedet for å fikse hadde de laminert et skilt hvor de gjorde oppmerksom på at konstruksjonen var skjør og derfor ikke måtte behandles for hardhendt. Internettet deres virket ikke, men de skulle klage neste uke. Rare greier.

Ikke var det spesielt kult være norsk på Påskeøya, heller. Alle visste om Heyerdahl, han norske raringen med alle de sære teoriene som har blitt tilbakeviste nå. Han grov opp en moai, altså de store stenansiktene som står rundt på øya og ser mystiske ut, for å se om det kanskje var en kropp under. De fant egentlig ikke stort, og nå har de fylt igjen hullet og satt sperre for nordmenn i en god sirkel rundt hele greia. Og selv for å komme på omtrent kikkertavstand fra herligheten må vi betale 60 dollar for moroa.

Øya er bittelita, bare på størrelse med en grei kenyansk farm eller to, men det er ikke alle i følget som er like glade i å gå, så vi leide bil. Eller biler, faktisk. Den første klarte vi å få et eller annet i luftfilteret på, så bilen var bokstavelig talt rykende varm da den med et sørgmodig ul humpet inn hos utleieren utpå kvelden. Den andre vet jeg ikke hva som skjedde med, men underveis begynte den å vri rattet noe voldsomt helt av seg selv, så til slutt kjørte den bare sidelengs. Er det det som heter krabbegir? Uansett, ingen klagde, og nå har vi klart å rømme fra øya. Ikke ville de se førerkort før de ville gi oss nøklene heller, så de får skylde seg selv.

Ellers brukte vi dagene til å bli kjent med alle løshundene øya og oppdage flest mulig moaier. De er ikke særlig gamle, bare noen få århundrer, men de lokale er glade i dem. Man skal ikke gjøre mer enn å hakke seg av en liten øreflipp, så er helvete løs. En finne gjorde det for noen år siden. Han slapp fengsel, men måtte holde seg på hotellet mens politiet gjorde jobben sin og betale kost og losji selv. Etter tre uker var han økonomisk ruinert og fikk reise hjem.

Nå er vi tilbake på fastlandet. Her oppdaget vi at det er valgdager, så alle har fått fri for å stemme. Alt er stengt. Til og med McDonald's, og da vet du at det er alvor. Folk gikk bare rundt i enorme flokker i gatene i Santiago og ante ikke hva de skulle ta seg til. Bortsett fra dem som brukte dagen til å fylle alle busser til og fra severdige steder rundt hovedstaden, da. Så vi endte med å sette oss på en buss nordover til et kanskje litt mindre interessant sted, La Serena, men kanskje det i det minste er et ordentlig jordskjelv der? 

Vi sitter helt foran i bussen nå, på gærningraden. Det er fin utsikt i andre etasje her, som en slags kompensasjon for at det er vi som først går i fjellveggen hvis vi dundrer av veien. Vi deler rad med ei gammel dame som konverserer mumlende med tilfeldige folk bussen raser forbi utenfor, og en merkelig fyr som har tre sanger på mobiltelefonen sin, som han ivrig og høyt synger med på, igjen og igjen. Flaks at turen bare er på 7 timer, en forholdsvis kort tur i dette (andre) lange, rare landet.

Skal bli spennende å se om noe er åpent i La Serena i kveld. 

Hvis du leser dette er vi sannsynligvis fremdeles i live.

Biffloffestoff

Her er en kjapp oppsummering av første uke av årets ekspedisjon til Sør-Amerika.

Mens andre spiller Grand Theft Auto V og er fornøyde med det, valgte jeg en litt mer intens variant; ta flyet til São Paulo, lei en bil og kjør seksti mil på motorvei og jungelvei med den. Ingen liten oppgave for en stakkar med førerkort fra Brønnøysund, hvor det hverken finnes flerfeltsvei eller trafikklys, og knapt noen rundkjøring eller enveiskjøring. Men det gikk bra! Så lettet som jeg var da jeg leverte en bulkefri (og fullstendig nedsandet) leiebil på flyplassen har jeg ikke vært siden jeg endelig kom til en ordentlig do igjen etter å ha gått Inkastien i 2001. 

Det var en påkjenning, men verdt det. Målet var å komme seg langt utenfor allfarvei for å finne en gammel ammunisjonskasse som ble gjemt i jungelen i Intervales statsskog for 12-13 år siden. Oppi den var det leketøysfigurer og en kladdebok jeg kunne skrive navnet mitt i. (Geocaching, altså.) Rar hobby? Neeeeida. 

Vi fant boksen! Den lå i enden av et tapirtråkk,og funnet ble akkompagnert av voldsomme fanfarer fra et stort antall fugler som lurte fælt på hvorfor det plutselig var tobeinte på frifot i skogen.

Selv om vi var i bushen og det var jaguarer også, klarte vi å stjele oss nettilgang. Sjelden har jeg nerdet mer eksotisk enn via wifi sittende musestille i en mørk krok bak et administrasjonsbygg hvor nattevakten innenfor veggene antagelig lurte fælt på hvorfor det gikk så langsomt å laste dagens fotballresultater. Der satt vi og klapset bort mygg og beundret ildfluenes nattarbeid, mens vi løpende og ordløst vurderte hvilke av krypene som krøp og flakset rundt oss som kunne være helseskadelige og hvilke som kanskje var harmløse. Aldri sku insektet på hårene på beina!

Fornøyde med fangsten fløy vi til Buenos Aires og endte opp på et rom med fem meter høye dører og en trapp med røff metallrist opp til senga og badet over grunnflaten. Rare greier, men nå vet jeg hvordan det er å bo på fabrikk.

BA er en finfin by som prøver stadig hardere å være New York City. Den klarer det ganske bra også, bare at damp ikke kommer opp av kumlokkene. I stedet kommer den ut av ørene på stressede trafikanter i de bredeste bygatene jeg har sett noe sted. 

Var en tur i dyrehagen også. Skal hilse og si at vi bare kan legge ned menneskeheten, for nå har krokodillene lært seg å klatre i trær også.

Busset behagelig gjennom natta. Suite-klasse anbefales, det er akkurat slik som jeg ser for meg at first class på langdistansefly må være, inkludert seter som blir til flate langsenger, og vertinne som går rundt og deler ut vin, mat og info om underholdningsprogrammet om bord. 

Kom til Mendoza, en ganske stor by ved foten av Andesfjellene. Det er supert her, bortsett fra at man må visst spise biff hver eneste dag. Har tygd meg gjennom nesten halvannen kilo biff i løpet av de tre seneste middagene. Det holder for en stund, kjenner jeg. Men det er godt, altså.

Heldigvis har jeg gitt kroppen litt å fordøye maten med. Det er ikke mulig å finne annet enn vingårdturer og restaurant-turneer for turister her, så jeg bare tok bussen rett opp i fjellene og gikk en laaang tur der, ved snødekte topper og med nysgjerrige ørner og kondorer som fulgte nøye med hver gang jeg vaklet aldri så lite. Supertur!

Neste post er å ta bussen over fjellene, til Santiago, for derfra går det fly langt ut i Stillehavet. Det blir nok fine greier. Hvis jeg kjeder meg blir det desto mer tid til å blogge fra Påskeøya. Lover ikkeno.

Habra så lenge!

Lurveleven på lørdag

Min juni ble innledet med en vandring gjennom Oslo, fra Nydalen ned langs Akerselva og bort til Aker Brygge. Det ble en såpass fin tur at jeg herved inviterer deg til å følge med på utvalgte deler av den, her og nå. Blir du litt inspirert må du gjerne gå i mine fotspor og etterpå vise meg hvordan din versjon av turen ble.

Løypa var en "photowalk" i regi av et nettsamfunn av norske fotografer på Google+. Meningen er at man skal gå en tur mer eller mindre sammen, alt fra profesjonelle fotografer til iPad-veivende blinkskudd-optimister, og hjelpe hverandre med å få til sånne bilder som alle gjerne vil ta. I praksis starter det typisk sånn, men litt etter hvert blir det fort sånn at man hjelper hverandre med å bestille øl i stedet, men jeg anbefaler uansett å prøve det!

Temaet for fotovandringen var "kommunikasjon", men jeg fant fort et annet tema malt gult med bred pensel under ei bru i Nydalen. Den eneste fornuftige måten å forholde seg til fotografering på, så lenge man slipper å prøve å leve av det, er nettopp "for moro skyld", synes jeg.

I tillegg til fotografer slenger det gjerne med noen som er villige til å posere litt. Innenfor rimelighetens grenser er det bare å etterspørre positurer. "Løp akkurat foran bussen", "Følg etter den anda", "Kjøp en is til meg". Genialt opplegg. Her har en fyr fått ei hulder til å fryse tærne av seg i Akerselva, men jeg synes de var flinke til å posere, begge to.

Selv om man er i byen kan man godt fotografere fauna. Jeg satt helt i ro da disse to her kom vaggende og prøvde å fortelle meg at jeg kunne drite i det kameraet, men at det jeg burde tatt med meg var litt gammelt brød og kanskje en matrosdress. Eller noe. Jeg skjønte ikke alt. Det hender med ender.

Jeg fant denne lite overbevisende kampanjen på et kjellervindu på Torshov. Usikker på hva som gikk galt i dette tilfellet, men intensjonen var tydeligvis å fremstå som rent og pent. Eller kanskje det er skremselspropaganda.

Det ser kanskje ut som et utsnitt fra en krigskirkegård eller noe, men det er bare en uhorvelig mengde stakittgjerder på rekke og rad på en bitteliten gressplen langs elva. Mulig de forsker på hvilken maling som holder lengst, eller noe sånt. Gjerdene så i hvert fall helt meningsløse ut.

Ikkeno er så flott som en nedlagt fabrikk! Lilleborg visste hva de gjorde da de flyttet produksjonen til lavkostlandet Ski kommune i 1997.

Det er helt greit med tordenvær, så lenge det hele tiden holder seg en kilometer eller to unna. Stilige skyer er mye bedre enn kjedelig helblå himmel.

En av Brødrene Herreys gikk seg også en tur langs Akerselva denne dagen. Hadde du glemt dem? Klikk her. Vel bekomme og lykke til med resten av dagen.

Salmesangeren under Vøyenbrua så også ut til å ha en god dag. "Hahaha, ja, bare løp, dere, men Gud kommer til å ta dere igjen til slutt!", tenker han.

Og vips var han tilbake til sitt vanlige, dystre jeg:

"All things sick and cancerous,

All evil great and small,

All things foul and dangerous,

The Lord God made them all"

 Jeg er ikke så god til å lese tribal-tatoveringer, men jeg tror dette må være en mohikaner. Både sveisen og det faktum at hvis de holder på sånn, så er det ikke så rart at plutselig bare er én igjen av dem. Joda, klart det gelenderet på broen er bredt nok til å ta seg en lur på. Ingen tvil om det!

Definitivt en av de flotteste krokodillene Oslo har å by på, et kvartal nord for Blå.

Jeg fant en gjeng bykatter å henge sammen med. Følte meg i uvanlig høy grad grå og kjedelig.

Det gjorde jeg for så vidt ved Blitzhuset også, hvor Synne Sanden holdt konsert. De fleste rundt meg der hadde nok spist mer magisk sopp enn jeg har. Men hun er uansett veldig flink, altså.

Og det syntes fansen hennes også. 

Jeg aner ikke hva som foregår her, men minst en av disse to har i hvert fall sett noe de ikke likte, tror jeg. Håper det ikke var meg. 

For sikkerhets skyld rømte jeg inn i mengden på Kontraskjæret. Der var det nesten like mange mennesker som det fløt søppel rundt dem. Morradi holdt konsert, og selv om det var veldig mange som røyket der, er jeg ganske sikker på at det ikke var et eneste gram nikotin i lufta.

Når Morradi sier "Say yeah!", så sier du "Yeah!". Sånn er det bare.

Etter åtte timers vandring (og skjenking) avsluttet vi fotoekspedisjonen på Tjuvholmen. Andre der hadde bare såvidt begynt på sin kveld.

Du vet det er på tide å gå hjem når det ser sånn ut når man skal posere for et siste gruppebilde for dagen.

Og når sånne som disse står i drosjekøen, så er det antagelig best å bare ta labbene fatt. Aker Brygge har nok av bestemte mennesker som blant annet virkelig kan det der med å spise med bestikk. Du tuller ikke med sånne.

Takk for følget! Nå er det din tur!

(Dette var ikke alle bildene, men du finner albumet i sin helhet her omtrent.)

Når det kommer til kort...

En liten rydderunde har avslørt at jeg ikke samler på bare spyposer, jeg har jammen en postkortsamling av en viss størrelse også. Det er noen postkort som jeg enten ikke har rukket/orket å sende, mens andre er sånne som jeg ikke har hatt hjerte til å sende. Noen er for fine, og andre er for stygge. Her kommer femten av de stygge.

 Kortet fra Los Angeles er fra 1995, den gang årstallet 2000 fremdeles var litt sexy og det ennå ikke ble stilt særlig høye krav til hvor gode postkortfoto måtte være. Noen har stilt seg på et tilfeldig sted i Los Angeles og tatt et bilde med tredve sekunders lukkertid. Stygt i massevis, men sånt solgte bra på 1990-tallet.

Berlin var i en voldsom byggeperiode i årene mellom murens fall og datoen da byen igjen skulle bli Tysklands hovedstad. Halve sentrum så sånn ut, og da var det kanskje ikke annet å gjøre enn å postkortere byens mange byggeplasser?

Eieren av Hotel Montemar, sikkert i Marbella eller noe sånt, var så fornøyd med bygningen at han trykte opp noen tusen kort som gjestene kunne sende hjem for å vise sitt idylliske Syden-paradis. Øh. Eller noe. Jeg liker spesielt godt shortsmoten og at fotografen ikke engang gadd å vente på at en bil ikke skulle snike seg inn på bildet fra høyre.

Death Valley Junction, også ukjent som Amargosa, har fire innbyggere og trenger strengt tatt ikke eget postkort. Men det har de altså likevel. Inntil nylig hadde de et operativt operahus også, men hun som kunne synge har nå gitt seg. Det burde nok fotografen bak postkortet også gjøre.

Ingen er ufeilbarlige, som det muligens står i Bibelen. Som for å understreke det, inneholder det veldig begrensede utvalget offisielle postkort fra Peterskirken i Roma/Vatikanet dette eksemplaret. De har både klart å stave "treasury" ("skattkammer") feil, og de har valgt et ytterst merkelig motiv, tolv klonede ansikter som skuer ned på en Jesus som er ute og seiler med korset sitt. Rare greier. Veldig rare greier.

Ah. Endelig et innslag fra Norge. Hvis dette kortet gir deg lyst til å dra til Sulitjelma, så bør du kanskje få undersøkt hodet ditt. Her kan du ikke gå rundt, bare frem og tilbake langs den ene veien, som antagelig også har mye tungtrafikk i forbindelse med stedets industri. Begynn for eksempel ved kirka og gå til industriområdet helt til lufta blir så tjukk at du må hoste kontinuerlig. Løp så tilbake.

Alle elsker Pantanal! Der har de både krokodiller (kaimaner/jacare) og svære anacondaer. De er, som du ser, vanligvis opptatt med å drepe hverandre, men ser gjerne at du kommer på turistbesøk, så de får en avveksling.

Av alle lokale skapninger de kunne valgt å vise frem på postkort, har Kenya her valgt dyret katt. Ikke har de tatt seg tid til å lære seg å lage papir heller. Hele kortet er lagd av en eller annen merkelig bark, som de så har kunnet svi en ikke akkurat lekker illustrasjon inn på. Herlig.

Dette kortet tror jeg skal være fra Mombasa, men det er antagelig i så fall fra Mombasa i et alternativt univers, og i hvert fall fra en alternativ tidsalder. Byen ser selvfølgelig ikke sånn ut lenger, men så lenge man har igjen noen eksemplarer av et postkort fra en annen tid, så selger man postkort fra en annen tid. Samme hvor rynkete, solskadet og flekkete kortet har rukket å bli.

Tijuana! Byen du drar til når du har lyst på en bryllupsreise hvor du blir trukket rundt i kjerre i et mindre trygt barstrøk av et hattebærende esel som er malt om til zebra for anledningen. Sørg bare for å ha på deg en skuddsikker vest, sier nå jeg.

Ah, Afrika... Er det en ting jeg drømmer meg tilbake til, så må det være bønnesuppen som serveres på safari i Serengeti! Huff. Det er et mareritt man våkner brått fra, ja. Ikke engang det at suppen serveres av en kudu hjelper noe særlig på helhetsinntrykket. På baksiden av kortet finner man også oppskriften, for den som skulle trenge det.

Nord i Thailand og Vietnam tar folk på seg sin aller fineste bunad for å gå ned til elva og ta klesvasken. Særlig! Hun jenta der ser mistenksomt bort på fotografen og lurer fælt på når hun skal få pengene hun har blitt lovet for å stille opp på dette merkelige bildet.

Enda et dyrebilde fra Afrika! Det gjelder å få fram spennet i faunaen, og da er Photoshop god å ha. Enten det, eller så var bare dyrene jeg så på safari litt mindre sosiale enn denne gjengen.

Neste norske kandidat kommer helt opp på andreplass på listen min. Velkommen til Sømna, hvor du finner fjell, Berg, solnedgang, solnedgang og... Nordens eldste bevarte sko! Den var Arnt på Håjen sin, og han hadde arvet den fra onkelen sin, så den er gammel, den! Neida. De fant den i en myr, og den er mer enn to tusen år gammel, så det kan godt være Nordens eldste bevarte sko. Men det er likevel kanskje ikke det første man har lyst til å imponere folket hjemme med?

Jaja. Nå bør dere være klare for det aller, aller styggeste kortet jeg har klart å finne her hjemme nå:  

Kommentarer er nesten overflødige, men la oss likevel prøve å gjenskape tankeprosessen bak dette kortet.

Ahmed: Det kommer stadig folk og ber om å få kjøpe postkort, vi må lage et!
Mehmet: Ok. Jeg har dette bildet av en kamel, vi kan vel bruke det?
Ahmed: Ja, flott. Men la oss legge til ei dame. Sex selger, vet du!
Mehmet: Greit nok. Men, eh, du har ikke ei litt finere ei, da? Det der var ikke akkurat noe fruktfat?
Ahmed: Fruktfat! Super idé! Jeg legger til et fruktfat.
Mehmet: Øh, ja. Men burde ikke hun dama vært på ei strand i stedet for på en kamel?
Ahmed: JA! Vi legger til litt sol og sjø og sand!
Mehmet: Hm. holder det med én kamel, tro?
Ahmed: Nei, vi legger til et par stykker til. Her, jeg tegner dem. Jeg tegner inn onkelen min også, foran dem.
Mehmet: Veldig bra. Og så må vi vel ha litt tekst. Kan du noe engelsk?
Ahmed: Skal vi se... Jeg tar det jeg kan. "Hello from Tunisia". Får ikke plass til "Special price". Grrrr.

Eller noe sånt. Huff og huff.

Jeg har noen fine postkort også, men det får bli en annen gang.